SAMMENDRAG 4 1 INNLEDNING 7. 1.1 Formål 7

1

2

Innholdsfortegnelse SAMMENDRAG 4 1 INNLEDNING 7 1.1 Formål 7 1.2 Bakgrunn 7 1.2.1 Politiske vedtak i Nordland 7 1.2.2 Mulighetsstudie 2010 Økt bruk av naturgass i Nordland 7 1.3 Organisering og mandat 8 1.3.1 Organisering 8 1.3.2 Mandat 8 2 INDUSTRIEN I NORDLAND 9 2.1 Bakgrunn og historikk 9 2.2 Sentrale industriaktører og miljø i Nordland 10 2.2.1 Prosessindustri i Nordland 10 2.2.2 Mineralindustri i Nordland 11 3 POLITISKE FORUTSETNINGER FOR INDUSTRIELL BRUK AV GASS 13 3.1 Industriell bruk av gass i et klimapolitisk perspektiv 13 3.2 Industriell bruk av gass i et energipolitisk perspektiv 15 3.3 Industriell bruk av gass i et næringspolitisk perspektiv 16 3.4 Tiltak knyttet til klima, energi- og industripolitikk 17 4 MARKEDSMESSIGE FORUTSETNINGER FOR INDUSTRIELL BRUK AV GASS 18 4.1 Sentrale aktører i petroleumssektoren i Nord-Norge 18 4.1.1 Olje- og energidepartementet, Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet 18 4.1.2 Petoro AS 18 4.1.3 Gassco AS 18 4.1.4 Utfordringer og tiltak sentrale aktører i petroleumsvirksomheten 19 4.2 Tilgjengelige gassvolumer 20 4.2.1 Dagens gassfelt i Norskehavet 20 4.2.2 Nye leteområder og utviklingen framover 22 4.2.3 Utfordringer og tiltak tilgjengelighet tilgjengelige gassvolumer 23 4.3 Transport, infrastruktur og kostnader 23 4.3.1 Samfunnsøkonomiske vurderinger 25 4.3.2 Utfordringer og tiltak; transport, infrastruktur og kostnader 26 4.4 Gasspriser og markedsutvikling 26 4.4.1 Pris og markedsforhold 26 4.4.2 Utfordringer og tiltak gasspriser 29 4.5 Tiltak markedsmessige forhold 30 5 VEIEN VIDERE 31 3

Sammendrag Bakgrunn Norge har spesielt gode forutsetninger for utvikling av gassbasert industri. Regioner som Nordland har gassressurser rett utenfor kysten, sterke industrimiljø, infrastruktur og naturressurser på land. Potensialet for økt verdiskaping er stort ved å koble disse ressursene. Nordland fylkeskommune ønsker i denne rapporten å sette fokus på hva som skal til for å realisere dette potensialet. Hva skal til for at bruk av gass skal kunne gi økt verdiskaping og sysselsetting i industrien. Forløperen til denne rapporten er Mulighetsstudie 2010 Økt bruk av naturgass i Nordland. Mulighetsstudien er en grundig gjenomgang av industrielle prosesser basert på gass som råstoff, og en sammensetning av aktuelle industriprosesser til industriklynger. Disse klyngene har en beregnet produksjonsverdi fra 7,4 til 25,8 mrd. kroner og en sysselsettingseffekt på 1.380 til 4.800 ansatte alt etter hvilket scenario som legges til grunn. I verdenssammenheng er Norge en av de største gassprodusentene, men til tross for dette er den industrielle anvendelsen av gass i Norge kun 1 %. I over 10 år har vi hatt en politisk målsetting om å øke denne andelen til 10%, uten resultat. I denne rapporten beskrives forutsetninger som vil ha betydning for å realisere en industriell utvikling basert på gass. Kapittel 1 og 2 gir bakgrunnen for en slik utvikling, og beskriver noe av ressursgrunnlaget i fylket. I kapittel 3 og 4 går vi inn på de politiske og markedsmessige forutsetningene som må ligge til grunn for å realisere verdiskapingspotensialene. Forutsetninger for industriell utvikling basert på gass En av årsakene til at regjeringens uttalte mål om å få til verdiskaping basert på gass i industrien ikke er blitt innfridd, er at ansvarsfordelingen for dette er delt på tre departement. Olje- og Energidepartementet (OED), Miljødepartmentet (MD) og Nærings- og Handelsdepartementet (NHD) har alle ansvarsområder innenfor feltet. Det handler både om energi-, klima- og næringspolitikk. Det gjør det utfordrende å finne gode løsninger, og det har vist seg at det industripolitiske perspektivet har lett for å forsvinne mellom de energi- og klimapolitiske interessene. I tillegg er det et stort fokus på råvarebasert verdiskaping og eksport innenfor petroleumssektoren. Alternative løsninger hvor naturressurser som gass og mineraler blitt brukt til langsiktig industriell verdiskaping i distriktene blir i liten grad utredet. Klimapolitiske forutsetninger Det er bred politisk enighet om at Norge skal ta ansvar for å redusere det globale klimagassutslippet. Klimaforliket mellom regjeringspartiene og opposisjonspartiene fra 2008 legger ambisiøse mål for dette. Forliket har som mål at 2/3 av utslippsreduksjonen skal skje gjennom reduksjon av innenlands utslipp. Den resterende tredjedelen skal dekkes gjennom bidrag internasjonalt. Industrien skal være en stor bidragsyter for å nå målsettingene om reduserte klimautslipp. Industrien i Norge har allerede gjennomført betydelige kutt i klimagassene, og vist at sektoren tar ansvar. Industrien har redusert klimagassutslippene med 35% fra 1990 til 2009. Dette er et resultat av god dialog og avtalebaserte løsninger mellom myndighetene og industrien. Dialogen mellom politikere og industrielle aktører bør videreføres også i forbindelse med rammebetingelser som gjør det mulig å realisere en gassbasert industri. Klimaforliket slik det fungerer i dag reduserer Norges utslipp av CO2, men øker det totale globale utslippet. Vi må finne løsninger som hindrer en slik karbonlekkasje, og sikrer både globale klimagevinster og norsk industriell verdiskaping. Norsk industri er ledende innen miljøteknologi og gitt nødvendig tid til omstilling vil industrien kunne innføre nødvendige teknologiendringer for å oppnå ønskede miljømål. I løpet av 2011 har klimaforliket fått økt oppmerksomhet, og flere sentrale aktører har gått inn for at mål og virkemidler i forliket bør revideres. Vi bør ha en politisk gjennomgang av klimaforliket for å sikre både globale miljøgevinster og industriell verdiskaping. 4

Energipolitiske forutsetninger Slik petroleumsressursene forvaltes i dag sikrer de først og fremst økonomisk vekst for Norge gjennom en stadig maksimering av inntektene i oljefondet. Intensjonen i Petroleumsloven om..å styrke norsk næringsliv og industriell utvikling samtidig som det tas nødvendige hensyn til distriktspolitiske interesser forsvinner i krysningspunktet mellom målet om inntektsmaksimering og klimamessige krav. Oljeselskapene må få sterkere politiske føringer i forhold til utredning og tilrettelegging av norsk gass til industrielle formål. Plan for utbygging og drift (PUD) krever ikke utredning av landføring av bruk av gass som råvare for industrielle formål. Et krav om en slik utredning bør komme for å utfordre en ensrettet fokus på råvareeksport, og aktualisere landbasert verdiskaping. Det globale energimarkedet er i sterk endring, og nært knyttet opp mot klimamessige problemstillinger som vil legge sterke føringer for energipolitikken både i Europa og i Norge. Det er viktig at vi i Norge legger opp til en energipolitikk som både bidrar til gode klimaløsninger, og gjør det mulig å skape økt verdi og sysselsetting gjennom en gassbasert industriutvikling. Næringspolitiske forutsetninger Det er viktig å få fokus på en sektor som er svært sentral for norsk verdiskaping, både målt i eksportkroner, i sysselsetting og ikke minst i forhold til å skape gode miljøer for innovasjon og teknologiutvikling. Evnen til å utvikle og ta i bruk nye og miljøvennlig produksjonsteknologier og prosesser har vært en avgjørende forutsetning for at norsk prosessindustri har kunnet etablere og styrke sin konkurransedyktige posisjon i et stadig mer konkurranseutsatt verdensmarked. Økt utnyttelse av naturgass er for norsk, og nordnorsk, industri en viktig forutsetning for å kunne ta del i den globale industrimuligheten naturgass og klima representerer. Dagens organisering og ansvarsfordeling mellom NHD, OED og MD, som gjør det utfordrende å se helhetsbildet, koble viktige naturressurser og slik gi økt samfunnsmessig verdiskaping av de rike ressursforekomstene vi har både innenfor energi- og industrisektoren. Vi etterlyser klare rammer og næringspolitiske virkemidler som gjør det mulig å nå regjeringens mål om økt bruk av naturgass til industriell verdiskaping. Det er viktig at regjeringen og NHD tar initiativ til en industrimelding. Både for å belyse industriens behov, og for å legge langsiktige strategier som ivaretar etablerte miljøer og fortsatt industriell utvikling og innovasjon i Norge. En slik melding bør vektlegge strategier for bruk av gass til industrielle formål i Norge. Markedsmessige forutsetninger for industriell utvikling basert på gass Selskapene og andre sentrale aktører innenfor norsk petroleumssektor handler på basis av juridiske, økonomiske og praktiske rammebetingelser innenfor norsk oljepolitikk. Markedsmessige forutsetninger for en gassbasert industri i Norge handler om å gjøre gassen tilgjengelig gjennom infrastruktur, det handler om hvem som skal finansiere infrastrukturen og det om prismekanismer som gir fordeler med å bruke kortreist gass. Å realisere en industriell utvikling basert på gass i Norge og Nordland vil kreve endringer i disse rammene, som må komme fra politisk hold. Infrastruktur for gass Med store gassressurser og høy gassproduksjon er det et stort potensial for industriell verdiskaping, utfordringen ligger i å gjøre gassen tilgjengelig for industri på land i Norge i form av langsiktige leveranser. Beslutninger om en slik omdisponering av petroleumsressursene er det kun politikerne som kan legge til rette for. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har tatt til orde for en ny rørledning fra Barentshavet/Finnmark knyttet opp mot eksisterende rørnett i Norskehavet. En slik løsning med installering av et gitt antall T-stykker vil kunne muliggjøre industriell bruk av gass i Nordland, Troms og Finnmark. Et industricluster vil aldri kunne forbruke all tilgjengelig gass og med et slikt sentralt rørsystem får man fleksibilitet til alles beste. Det bør etableres et transport- og distribusjonssystem for gass til innenlands bruk. Dette kan skjer i regi av Gassco AS eller ved etablering av et nytt statlig kontrollert selskap., Målet må være at det bygges opp som en infrastruktur som tjener industri- og samfunnsinteressene i størst mulig grad. 5

Beslutnings- og finansieringssystemet Landbasert verdiskaping tas ikke med i vurderingen når gassinfrastruktur bygges ut. Gjennom allerede etablerte system er det naturlig at nye felt som etableres knyttes på eksisterende transportsystemer. Dette gir effektivitetsgevinster, men står i veien for å ta gassen til land. Dagens finansieringssystem hvor rørkostnader belastes lisensen gir ikke rom for å tenke overordnet samfunnsmessig verdiskaping. Det er bør også utredes alternative finansieringsløsninger for transport/infrastruktur av gass slik at lisensen ikke sitter med kostnadene alene. En mulighet er å etablere en nasjonal infrastruktur der brukerne betaler etter reell transport, og ikke som i dag etter forventet transport. Dette vil også kunne føre til en mer effektiv og dynamisks bruk av transportnettet. Utfordringen blir da hvem som skal betale for eventuell ubenyttet transportkapasitet, men dette må kunne løses gjennom de til en hver gjeldene tariffer. Gasspris og prisutvikling Når det gjelder prismessige forutsetninger i forhold til bruk av gass i norsk industri, er det ikke snakk om subsidiering. Men det bør være mulig å utvikle prismekanismer som gjør at regional industri blir tilgodeskrevet transportkostnadene man sparer ved å ta i bruk kortreist gass. Lisensene betaler i dag for rettigheter til å bruke rørledninger, ikke for bruk. Dette gjør at lisensene ikke får reduserte transportkostnader dersom en selger gassen lokalt. Industri som utvikles i nærhet av gassproduksjonen må få nyte godt av det prismessig. Veien videre Arbeidet både med Mulighetsstudie 2010 og denne rapporten har vist at det må politiske prosesser og vedtak til om vi skal realisere visjonene og målene om en gassbasert industri i Norge. Politiske rammer og virkemidler må på plass både innen energi-, klima- og næringspolitikken. Vi må ha helhetlige og langsiktige strategier som gjør det mulig å få en økt samfunnsmessig verdiskaping og sysselsetting ved å koble petroleumsressursene opp mot industri og naturressurser på land. I disse prosessene er det viktig at alle aktører er med i en dialog om de gode løsningene. Både petroleumsindustrien, industri på land og sentrale myndigheter må samles rundt bordet for å jobbe med dette. Langsiktighet må inn i perspektivene for en gassbasert industri. Vi må begynne å tenkte løsninger for infrastruktur og tilgjengelighet av gass allerede i dag for å kunne realisere en industriell utvikling lenger fram. Enten det gjelder løsninger for CO2-håndtering eller andre utfordringer med å ta i bruk gassen er dette områder som jobbes med, og som vil kunne løses med nye teknologiske løsninger. Som et av Norges største industrifylker er dette arbeidet sentralt for Nordland fylkeskommune, og vi vil fortsette arbeidet med å løfte dette temaet på den politiske agendaen. Sammen med sentrale aktører i fylket, og nasjonalt. Vi samarbeider også med flere aktører i utviklingsprosjekter som ser på mulige bruksområder og teknologiske løsninger for gass i industrien. 6

1 Innledning 1.1 Formål Våren 2010 ble rapporten Mulighetsstudie 2010 Økt bruk av naturgass i Nordland presentert. Mulighetsstudien var utarbeidet på oppdrag av Nordland fylkeskommune, og avdekket betydelige muligheter for industriell virksomhet basert på naturgass i fylket. Etter at studien ble presentert ble det klart at det er viktige politiske og markedsmessige forutsetninger som må oppfylles før disse mulighetene kan realiseres. Denne rapporten skal peke på og drøfte utfordringer og forutsetninger som må møtes for å få til en industriell utvikling basert på naturgass i Nordland. 1.2 Bakgrunn Olje- og gassaktiviteten på norsk sokkel er på vei nordover og det er allerede stor aktivitet utenfor Helgelandskysten. Kombinasjonen av petroleumsressurser, rike mineralressurser og industriell kompetanse gir store muligheter for verdiskaping og synergieffekter. 1.2.1 Politiske vedtak i Nordland Fylkestinget i Nordland vedtok følgende punkt den 6. juni 2011 i sak 078/11: Industriell utnyttelse av gass (Ringvirkningsstrategi for Nordland innen petroleum): Videreføre prosessen i Industriutvikling Nordland for å konkretisere og kommunisere mulighetene for industrietablering og utvikling basert på ilandføring av gass. Arbeidet for industriell bruk av gass skal være en del av framtidige planer for utvinning og drift av offshore felt. Disse punktene gir en tydelig føring på at fylkestinget i Nordland ønsker at industripolitikk og petroleumspolitikk må sees sammenheng. 1.2.2 Mulighetsstudie 2010 Økt bruk av naturgass i Nordland Formålet med mulighetsstudien var å gi en oversikt over muligheter for anvendelse av naturgass i industriell sammenheng i Nordland, som en oppfølging av det nasjonale Gassmaks-programmet. Gassmaks ble opprettet som et nytt forskningsprogram av Norsk Forskningsråd i 2007 med en varighet på 8 10 år. Den overordnede målsetningen er å Øke verdiskapningen i naturgasskjeden, gjennom grunnleggende kompetansebyggende forskning og industrielt rettet FoU. Gassmaks skal bidra til at Norge blir en ledende nasjon innen de prioriterte temaer i programmet. I Nordland var det ingen aktivitet i dette programmet, og Nordland fylkeskommune tok derfor initiativet til denne mulighetsstudien. Arbeidsgruppen som gjennomførte mulighetsstudien besto av personer som har høy kompetanse innen prosess- og mineralerindustri, olje- og gassindustri og FoU-virksomhet. Utgangspunkt for arbeidet var å identifisere de fleste kjente industrielle prosesser hvor innsatsmaterialet er naturgass. For å anskueliggjøre hva senarioene kan bety økonomisk og sysselsettingsmessig, representerer industriklyngene en produksjonsverdi fra 7,4 til 25,8 mrd. kroner og en sysselsettingseffekt på 1.380 til 4.800 ansatte, alt etter hvilket senario som legges til grunn. Det betyr at ilandføring av gass kan representere en verdiskaping på minst samme nivå som den samlede prosessindustri utgjør i Nordland i dag. Det vises for øvrig til Mulighetsstudie 2010 Økt bruk av Naturgass i Nordland. 7

Etter å ha presentert mulighetsstudien så vi også behovet for å konkretisere og synliggjøre forutsetningene som må ligge til grunn for å kunne realisere de mulighetene som ble skissert i studien. Denne rapporten er derfor en direkte oppfølging av mulighetsstudien. 1.3 Organisering og mandat 1.3.1 Organisering Prosjektgruppen som har jobbet med Industriutvikling Nordland har representanter fra alle industrimiljøene i Nordland, forskningsmiljø og fylkeskommunen. Med utgangspunkt i Mulighetsstudie 2010 Økt bruk av naturgass i Nordland har gruppen jobbet videre med å konkretisere og synliggjøre forutsetningene for å kunne realisere mulighetene som ble skissert i studien. Arbeidsgruppen for Industriutvikling Nordland består av: Torbjørn Jørgensen Bjørn Bjørkmo Finn Nordmo Terje Nordvåg Arve Ulriksen Eivind Sommerseth Ola Torstensen Trine Fredriksen Terje Gustavsen Industri Vekst Mosjøen (Leder) Mo Industripark Meløy Næringsutvikling NORUT Narvik Elkem Salten Norsk Forskningsråd Nordland Fylkeskommune Nordland Fylkeskommune Nordland Fylkeskommune Arbeidsgruppen har knyttet til seg Bernt Reitan (Alcoa), Hallgeir Storvik (Yara), Samuel Jonsson (LKAB), Frank Andersen (LO), Bror Yngve Rahm (Norsk Industri) som rådgivere. Flere av disse representerer internasjonale industrikonsern som er sentrale i Nordland. 1.3.2 Mandat Industriutvikling Nordland har følgende mandat for arbeidet: Utarbeide en rapport som viser de industripolitiske og markedsmessige utfordringene og mulighetene man står overfor for å kunne ta i bruk naturgass til industrielle formål i Nordland. Rapporten skal visualisere hvilket potensial som ligger ved å ta i bruk naturgassen, og konsekvenser ved ikke å gjøre det. Rapporten skal konkretisere argumentene som skal være Nordlands stemme i arbeidet med å få en endring i nasjonal politikk som stimulerer til økt bruk av naturgass. 8

2 Industrien i Nordland 2.1 Bakgrunn og historikk Nordland er industrifylket i Nord-Norge, med et av de sterkeste industrimiljøene i Norge. Vi har en svært konkurransedyktig og effektiv industri, og sterke industrielle tradisjoner. Industrieventyret startet for over 100 år siden, på basis av de rike vannkraftressursene som ble bygd ut. Industrien i Nordland er i stor grad bygget opp på foredling av naturressurser som kraft, mineraler og fisk. Hovedprodukter er blant annet aluminium, sement, gjødsel, forskjellige typer ferrolegeringer, stål, silisiummetall og wafere. I tillegg har den internasjonalt orienterte prosessindustrien avledet oppbygging av en konkurransedyktig leverandørindustri som er vant til krevende kunder. Eksportverdien er mer enn 10 mrd. kroner, industrien står for over 60 % av den totale eksporten fra Nordland, og sysselsetter i dag 1 over 10 500 personer. Industrien i Nordland har vist stor evne til omstilling, og Nordlands prosessindustri fremstår i dag som en av verdens ledende når det gjelder fokus på miljø og miljøteknologi. Kunnskap, effektivitet og lave klimautslipp er de fremste konkurransefortrinnene til denne industrien. Historisk har prosess- og mineralindustrien vært råvareleverandører til verdensmarkedet, men det er en utvikling innenfor denne industrien og man ser nå blant annet en økning i antall sluttprodukter. Solcelleindustrien i Glomfjord og Narvik er eksempel på denne trenden. For øvrig må det nevnes her at solcelleindustrien, som flere mener har en lysende fremtid i Norge, settes under kraftig kostnadspress som følge av fallende priser i markedet. Dette er miljøer med høyt fokus på forskning, utvikling og innovasjon, som vil være svært sentrale i videreutviklingen av kunnskaps- og teknologiintensive arbeidsplasser i fylket. Å ta vare på og videreutvikle de sterke industrimiljøene er særdeles viktig for å kunne skape slike spin-off effekter og nye teknologiske arbeidsplasser også i fremtiden. Å fase ut kompetanse går raskt, å bygge den opp igjen tar veldig lang tid. Industrien i Nordland har vist stor evne til omstilling. Aluminiumsindustrien, her representert ved Alcoa Mosjøen, er verdensledende på miljøteknologi og reduserte sine klimautslipp med over 60 % i perioden 1990-2009. Foto: Are Andersen 1 Hovedgruppe Industri og bergverksdrift fra Pandadatabasen, tall fra 2010 9

2.2 Sentrale industriaktører og miljø i Nordland 2.2.1 Prosessindustri i Nordland Helgeland Mo Industripark finnes det sterke kompetansemiljøer og en avansert infrastruktur som har lagt grunnlaget for omlag 110 bedrifter og ca. 2000 arbeidsplasser. Celsa Armeringsstål AS produserer armeringsstang og kveilede armeringsprodukter basert på smeltet skrap, og er landets største gjenvinningsbedrift. Bedriften omfatter et stålverk og et kombinert valseverk for rett stang og kveilet materiale. Produksjonskapasiteten er på ca. 1 mill. tonn stålemner i stålverket og 550.000 tonn armeringsprodukter i kombiverket. Markedet omfatter primært Norden og EU. Selskapet har ca. 326 ansatte. Vale Manganese Norway AS er et heleid datterselskap av det brasilianske Vale-konsernet og er en del av konsernets mangandivisjon, og fram til sommeren 2009 var navnet Rio Doce Manganese Norway AS (RDMN). Bedriften i Mo i Rana produserer manganlegeringer i to smelteovner med en kapasitet på 120.000 tonn pr. år. Vale Manganese Norway AS er hovedkontor for Vale-konsernets virksomhet i Norge. Selskapet sysselsetter ca. 80 ansatte. Alcoa Mosjøen er et aluminiumssmelteverk med en årlig produksjonskapasitet på ca. 190.000 tonn. Alcoa Mosjøen er en del av Alcoa Norway, som foruten aluminiumssmelteverket i Mosjøen har en fabrikk på Lista. I dag er disse to fasilitetene 100 % eid av Alcoa og blir drevet med strøm fra ren vannkraft. Verket i Mosjøen produserer i dag spesiallagede valseemner og lavjerns støpelegeringer. Med moderne støperiteknolog og rent elektrolysemetall, leverer Alcoa Norway til europeiske valseverk, ekstruderingsverk og støperier. Fabrikken i Mosjøen teller omlag 335 ansatte. Alcoa Mosjøen Anode ANS er et selskap som produserer (baker) anoder som brukes i elektrolyseproduksjon av aluminium. Selskapet eies av Alcoa Norway. Fabrikken ligger i Mosjøen og har omlag 90 ansatte. Anlegget er et av de største og mest moderne i verden, og er bygget for å kunne fremstille anoder på en effektiv og mest mulig miljøvennlig måte. Som energikilde for fyring av ovnene i anodefabrikken blir det brukt naturgass. Fabrikken som ble startet opp i 2007 produserer 300.000 tonn anodekull hvert år, og med en anodevekt på 1 tonn tilsvarer dette 300.000 anoder pr. år. Kundemassen er i hovedsak Alcoa Mosjøen (ca. 100.000 tonn) og Alcoas nye smelteverk på Fjardaal på Island (ca. 200.000 tonn). FESIL AS, Rana Metall produserer ferrosilisium, FeSi. Årskapasiteten er på 85.000 tonn, der alt foredles til granulerte og raffinerte produkter. FeSi benyttes som tilsetningsmateriale ved stålproduksjon. Et viktig biprodukt er silika som selges til sementindustrien. Kundene befinner seg i Europa, USA og Japan. Bedriften teller 85 ansatte. Salten Elkem Salten er en av verdens største silisiumprodusenter, og er lokalisert i Straumen ca. 15 km nord for Fauske. Elkem produserer silisium og ferrosilisium i varierende renhetsgrader til forskjellige bruksområder. Produktene går til stål-, kjemisk-, elektronikk- og aluminiumindustrien. Sysselsetter ca. 200 medarbeidere. Elkem AS ble kjøpt opp av China National Bluestar Group i 2010 for ca. 12 mrd. NOK. Glomfjord Industripark teller om lag 900 personer. I industriparken er det prosessindustrien som utgjør kjernevirksomheten, men det finnes også en betydelig tjenesteproduksjon. Yara Glomfjord er en del av konsernet Yara International ASA som er verdensledende leverandør av mineralgjødsel, med produksjon, salg og distribusjon over hele verden. Yara Glomfjord er en enhet i datterselskapet Yara Norge AS, og har ca. 170 ansatte. Her produseres det årlig omlag 740.000 tonn NPK-gjødsel og kalksalpeter. Produksjonsanlegget i Glomfjord er verdens nordligste gjødselfabrikk. 10

REC Wafer, Glomfjord Mono og Multi er en solcelleprodusent som er lokalisert i Glomfjord, og er en del av solenergikonsernet Renewable Energy Corporation ASA (REC). REC er delt i tre enheter; Silisium, Wafer og Solar. Konsernet har også fabrikker i Moses Lake (Montana, USA), Singapore, Herøya, Narvik og Glava (Sverige). Fabrikken i Glomfjord produserer høykvalitets og høyeffektive mono- og multikrystallinske silisiumwafere til solcelleindustrien. Bedriften har om lag 350 ansatte ved sin fabrikk i Glomfjord, men på grunn av markedsmessige forhold pågår det høsten 2011 flere uavklarte prosesser. Framtiden for denne bedriften er derfor per september 2011 ikke avkart. SiC Processing AS er et selskap med 80 ansatte. Selskaper er lokalisert i Glomfjord og er en del av SiC Processing AG som er et verdensledende selskap innen prosessering og gjenvinning av skjærevæske for saging av wafere i solcelleindustrien. Selskapets hovedkontor er lokalisert i Bayern, Tyskland, og foruten bedriften i Glomfjord har SiC Prosessing AG etablert datterselskapet SiC Processing AS, med fabrikk på Herøya i Porsgrunn. Si Pro AS er et selskap som renser og bearbeider avkappet fra ingotene i ulike bearbeidingsprosesser før det resirkuleres i waferproduksjonen til REC Waferbedriftene (Mono og Multi) i Glomfjord. Bedriften som er lokalisert i Glomfjord ble stiftet i 2005 og teller i dag 30 ansatte. Scan Crucible AS er et selskap i Glomfjord som produserer kvartsdigler for solcelleindustrien. Scan Crucible har 17 ansatte. Ofoten REC ScanCell er en solcelleprodusent som er lokalisert i Narvik, og er en del av solenergikonsernet Renewable Energy Corporation ASA (REC). Fabrikken i Narvik åpnet i 2003 og produserer høykvalitets og høyeffektive multikrystallinske silisiumwafere til solcelleindustrien. Markedene til REC ScanCell er hovedsakelig i Europa. Ved fabrikken i Narvik er det vel 250 ansatte, men på grunn av markedsmessige forhold pågår det høsten 2011 flere uavklarte prosesser. Framtiden for denne bedriften er derfor per september 2011 ikke avkart. Innotech Solar (ITS) er et selskap som etablert i mars 2008, og som ved utgangen av 2009 har 42 ansatte fordelt på hovedkontor og produksjonsavdeling i Narvik, administrasjon og teknologiutvikling i Oslo, salgskontorer i Tyskland og Kina, samt et prosjektutviklingskontor i Sveits. ITS virksomhetsområde omfatter innkjøp av B-vare solceller fra store internasjonale solcelleprodusenter som ITS med egenutviklet teknologi og produksjonsprosess, oppgraderer solceller for salg og anvendelse i egne produkter. Produksjonsanlegget til ITS er lokalisert i Narvik. Norcem AS, Kjøpsvik er en av landets to sementfabrikker. Virksomheten ligger i Kjøpsvik i Tysfjord kommune ca. 100 km sør for Narvik. I 1999 ble Norcem innlemmet i det tyske HeidelbergerCement Group, som betyr at Norcem inngår i verdens tredje største sement- og byggevareselskap. Konsernet Norcem er Norges eneste sementprodusent, og det meste av sementen blir solgt innenlands, bare en liten del (7 %) blir solgt i utlandet. Til sammen produserer selskapets to sementfabrikker i Brevik og Kjøpsvik årlig 1,9 mill. tonn sement. Norcem har omlag 450 ansatte (inkludert datterselskaper). 2.2.2 Mineralindustri i Nordland Helgeland Rana Gruber AS ble etablert i 1936 og er en gruve- og oppredningsbedrift der gruvedriften er lokalisert ved Storforshei og hvor oppredning og prosessering foregår på Mo. Gruveselskapet produserer to typer jernmalm, hematitt til stålproduksjon og magnetitt til pulvermetallurgi. Produksjonen i 2005 var 1,49 mill. tonn råmalm, 640.000 tonn slig (jernkonsentrat). Konsernet har en samlet omsetning på ca. 640 mill. kr. i året med 200 ansatte. 11

Seljeli Dolomitt AS i Elsfjord (Vefsn kommune) produserer dolomitt som i hovedsak skipes til MoKaDo i Mo Industripark som produserer brent kalk til stålindustrien på Mo. Dolomitten har spesielle egenskaper som gjør den særdeles egnet til slik produksjon. Bedriften sysselsetter 5-6 personer. Brønnøy Kalk AS er et heleid datterselskap av norskeide Hustadkalk AS. Selskapet produserer ca. 2 mill. tonn kalkstein til Hustadmarmor på Elnesvågen ved Molde. Brønnøy Kalk er lokalisert på Akselberg i Brønnøy kommune. Selskapet ble etablert i 1997 og sysselsetter ca. 90 personer. Salten Hammerfall Dolomitt AS i Sørfold kommune produserer nedknust dolomitt til jordbruksformål og til fyllstoff i produkter som plast, gummi, maling og glass. All drift foregår i dag under jord, og bedriften sysselsetter ca. 25 personer. Mårnes Kvartsittbrudd AS eies av Elkem AS og ligger i Gildeskål kommune. Selskapet produserer to forskjellige kvaliteter kvartsitt, der A-kvaliteten går til Elkem Salten AS i Sørfold som råstoff til produksjon av silisiummetall. Samlet produksjon er ca. 220.000 tonn pr. år. Noe av kvartsitten går også til Vale Manganese Norway, LKAB og Norcem Kjøpsvik. Ofoten Norwegian Crystallites AS er lokalisert på Drag i Tysfjord kommune, og produserer superrent kvartspulver til optisk industri, spesial lampeglass, solcelleindustrien og elektronikkindustrien. Bedriften er verdensledende innen sitt område. Kvartspulveret eksporteres til kunder over hele verden, med de viktigste markedene i Japan, Kina og Vest-Europa. Bedriften teller 50 ansatte. LKAB Narvik/Kiruna er et svensk gruvedriftsselskap som bryter jernmalm i Kiruna og Malmberget i Nord-Sverige. LKAB er et høyteknologisk mineralkonsern, verdensledende produsent av foredlede jernmalmsprodukter for ståltilvirkning og en voksende leverandør av mineralprodukter til andre industribransjer. Hoveddelen av jernmalmproduktene blir solgt til europeiske stålverk. Andre viktige markeder er Nord-Afrika, Midtøsten og Sydøst-Asia. Mesteparten av jernmalmen blir transportert med tog til Narvik, og skipes derfra ut til land over hele verden. Årlig går det ca. 20 mill. tonn malm over utskipningshavnen i Narvik. Franzefoss Bruk AS i Hekkelstrand (Ballangen kommune) produserer nedknust dolomitt til jordbruksformål og til fyllstoff i en rekke produkter. Bedriften har de siste årene gått fra dagbrudd til underjordsdrift, og sysselsetter ca. 30 ansatte. Forskningsinstituttet NORUT Narvik som har et bra miljø innen metallurgi og materialteknologi (fysikk, kjemi og overflateteknologi) som også fokuserer på malm, mineraler og gass i tillegg til solcelleteknologi. Høgskolen i Narvik utdanner ingeniører, sivilingeniører og doktorer innen teknologi. 12

3 Politiske forutsetninger for industriell bruk av gass I Norge bruker vi i dag under 1 % av gassressursene til landbasert industri. I over 10 år har vi hatt en politisk målsetting om å øke denne andelen til 10 %, men denne målsettingen er ikke blitt fulgt opp med nødvendige rammebetingelser og virkemidler. I dag er ansvaret for rammebetingelsene for en gassbasert industriutvikling delt på tre departement, OED, MD og NHD. Dette fører til en fragmentering av ansvaret, slik at det industripolitiske perspektivet har lett for å forsvinne mellom de energi- og klimapolitiske interessene. I tillegg er det et stort fokus på råvarebasert verdiskaping og eksport. Alternativt kunne naturressurser som gass og mineraler blitt brukt til langsiktig industriell verdiskaping i distriktene. 3.1 Industriell bruk av gass i et klimapolitisk perspektiv Det er bred politisk enighet om at Norge skal ta ansvar for å redusere det globale klimagassutslippet. Klimaforliket er betegnelsen på et politisk kompromiss i 2008 om Norges klimapolitikk mellom regjeringspartiene SV, Ap og Sp, og opposisjonspartiene Høyre, KrF og Venstre. Klimaforliket legger ambisiøse mål for Norges bidrag til å redusere globale utslipp av klimagasser innen 2020. Det legger også opp til at Norge skal satse på å bli karbonnøytralt i 2030 i stedet for 2050. Klimaforliket har videre som mål at 2/3 av utslippsreduksjonen skal skje gjennom reduksjon av innenlands utslipp, mens den resterende tredjedelen skal dekkes gjennom bidrag internasjonalt. Det grunnleggende prinsippet er at forurenser skal betale for forurensning, eller at forurensning regnskapsføres der forurensningen oppstår, dvs. der produksjonen foregår. Våren 2011 har klimaforliket fått økt oppmerksomhet, og flere sentrale aktører har gått inn for at mål og virkemidler i forliket bør revideres/justeres. Naturgass står i dag for om lag 20 % av verdens energiforsyning, og etablerte ressurser er ventet å vare i 100 år eller mer med dagens forbruksrate. Selv under forutsetning av sterkt reduserte klimagassutslipp er gassbruken på verdensbasis ventet å øke fram mot 2050. IEA venter for eksempel at naturgassbruken vil øke med 42 % fram til 2030 2. Med redusert tillit til kjernekraft i land som Tyskland og Italia kan bruken av naturgass ventes å stige ytterligere. Samtidig vil økende klimakvotepris gi stadig sterkere incentiv til å redusere utslipp fra bruk av gass. Eksempelvis vil Alcoa Mosjøen fra 2013 med dagens CO 2 priser ha en kvotekostnad knyttet til sin bruk av LNG på om lag 20 millioner kroner i året. Dette vil fort kunne nærme seg 50 millioner i 2020. For Elkem Salten viser beregningene at CO 2 -kostnader (ved full produksjon) vil ligge opp mot 15 mill. kr. pr. år fra 2013, gitt dagens tolkning av regelverket. Uavhengig av om industrien får gratiskvoter eller må kjøpe dem er incentivet til utslippsreduksjon like sterkt selskapet kan selge utbrukte kvoter i markedet. I dette bildet vil det internasjonalt være sterkt økende etterspørsel etter kompetanse og teknologi som kan realisere redusert klimagassutslipp fra bruk av naturgass. I mars 2011 publiserte Gassco rapporten Industriarena en møteplass for industriell bruk av gass i Norge. 3 I denne rapporten tilkjennegir de en del av de utfordringene norsk industri har når det gjelder særnorske reguleringer. Eksempelvis viser de til at etylen produsert i Norge kan få en CO 2 avgift på 22 % av produksjonsprisen mens den i EU kun får en CO2 avgift på mellom 3 % og 7 %. For ammoniakk kan tillegget bli på 213 %, mens den i EU vil ligge på mellom 22 % og 67 %. 4 Nasjonale vs. globale utslippsreduksjoner Konsekvensene av klimaforliket er at det ikke kan settes i gang ny virksomhet i Norge som gir nye utslipp av CO 2. 2 World Energy Outlook 2009 Fact Sheet, IEA (http://www.iea.org/weo/docs/weo2009/fact_sheets_weo_2009.pdf) 3 http://www.gassco.no/wps/wcm/connect/063ad08046ca565ba312a7bb467833c3/industri.pdf?mod=ajperes 4 Gassco legger til grunn en CO2 avgift i Norge på kr 1.500 per tonn, mens de legget til grunn en pris på mellom 20 og 60 Euro per tonn i EU. 13

Dette reiser to prinsipielle problemstillinger: 1) Hvor bør produksjon foregå der den forurenser minst eller mest? 2) Hvor bør forurensning regnskapsføres hos produsent elle forbruker? 1) Hvor bør produksjon foregå Norge bør se klimapolitikken i et globalt perspektiv. Dette kan illustreres med et eksempel fra aluminiumsindustrien. I 1991 inngikk aluminiumsindustrien i Norge en avtale med Staten om en halvering av CO 2 -utslippene i løpet av 15 år. Da prosjektet ble evaluert i 2006 viste tallene at aluminiumsindustrien hadde redusert CO 2 -utslippene med nesten 60%, altså en overoppfylling av kravet på 50%. Se også grafer fra Elkem Aluminium Mosjøen (i dag Alcoa Mosjøen) nedenfor. CO2-ekv utslipp ved EAM per kg Al produsert kg CO2ekv/kg Al 3.5 3.0 2.5 2.0 1.5 1.0 0.5 Ovnsgass Blussgass Støperi Produksjon 200000 190000 180000 170000 160000 150000 140000 130000 120000 110000 Primær Al (tonn/år) 0.0 1990 1995 2000 2005 2008 100000 Figur 1 CO 2-ekvivalenter utslipp ved Elkem Aluminium Mosjøen (i dag Alcoa Mosjøen) Et anlegg fyrt på kull i Kina med samme produksjonskapasitet ville gitt åtte ganger så høye utslipp som i Mosjøen. Ved bruk av naturgass i et tilsvarende anlegg i Norge ville uslippene fremdeles vært bare 50% i forhold til i Kina. Globalt øker etterspørselen etter aluminium med 2-4% i året. I løpet av 25 år vil produksjonen være fordoblet. Om en stor andel av denne produksjonsøkningen kom i Norge, vil det gi en positiv utvikling i de globale CO 2 -utslippene. 3.5 CO2ekv-utslipp ved EAM - Ulike energikilder Elektrolyse og støperi mill tonn CO2ekv/år 3.0 2.5 2.0 1.5 1.0 0.5 Vannkraft Gasskraft Kullkraft 0.0 1990 1995 2000 2005 2008 Figur 2 CO 2-ekvivalenter utslipp ved EAM - ulike energikilder 14

Figur 2 viser at vannkraft gir den mest miljøvennlige aluminiumsproduksjonen. Bruk av gass gir betydelig mer utslipp enn vannkraft, men fremdeles bare halvparten av kullkraft. Norsk prosessindustri er verdensledende innen miljøteknologi og dersom man bruker naturgass til utvikling av norsk prosessindustri vil dette gagne det globale utslippet av CO 2. Bildet vil være tilsvarende for fesi- (Rana Metall) og silisiumindustrien (Elkem Salten). 2) Hvor bør forurensning regnskapsføres Etter at klimaforhandlingene i København endte uten nevneverdige resultater har lite skjedd i forhold til internasjonal enighet om klimamål. Det er lite som tyder på et gjennombrudd i klimaforhandlingene med det første. Derimot har flere toneangivende aktører innen klimapolitikk luftet synspunkter om å flytte prisen for forurensning fra produksjon til forbruk. Dette vil skape en logikk som på den ene siden premierer produksjon med lav forurensning (lavere sluttpris og bedre konkurransedyktighet). På den andre side priser den forbruk og derved skaper intensiver til reduksjon i forbruk. Det vil være bra for kloden og bra for en råvareprodusent som Norge som samtidig er best i klassen i lavutslipps produksjon. Globale klimaeffekter og lokal verdiskaping Norges miljøpolitiske målsettinger uttrykt gjennom klimaforliket er basert på internasjonal miljøpolitikk, og det er lagt opp til at industrien skal være en viktig bidragsyter for å få ned klimautslippene. For å sikre både en global klimagevinst og industriell verdiskaping og sysselsetting i Norge, bør politikere og industrielle aktører ha en nær dialog om hvilke tiltak som vil fremme dette. I Nordland jobber fylkeskommunen aktivt med industrielle aktører, teknologi- og forskningsmiljø for å finne gode løsninger på bruk av naturgass industrielt uten ytterligere klimautslipp. I et industrielt perspektiv er det av stor interesse å få etablert flere forsknings- og utviklingsprosjekter hos prosess- og mineralindustrien i Nordland som kan generere ny forsknings- og industrikompetanse nasjonalt, og bidra til gode klimaløsninger i industrien. Klimaforliket slik det fungerer i dag reduserer Norges utslipp av CO 2, men øker det globale utslippet av CO 2. Avtalebaserte løsninger mellom myndighetene og industrien har tidligere vist seg å gi gode resultater. Norsk industri er ledende innen miljøteknologi og gitt nødvendig tid til omstilling vil industrien kunne innføre nødvendige teknologiendringer for å oppnå ønskede miljømål. Hvis vi ikke får til dette samarbeidet risikerer vi utflytting av etablert industri og forhindrer nyetableringer noe som kan føre til økte globale utslipp. Det er viktig med en tydelig og forutsigbar politikk på klima, også knyttet til industrien. Klimapolitikken må sørge for at Norge tar sin del av klimagassutslippene, men ikke at vi flytter dem andre steder i verden. Så lenge en global klimaavtale, med felles CO 2 -reguleringer for hele verden, ikke er på plass står vi i fare for å miste viktig teknologisk kompetanse, mange tusen arbeidsplasser og muligheter for å skape ny industriell innovasjon. Industrien i Norge har allerede gjennomført betydelige kutt i klimagassene, og vist at sektoren tar ansvar. Industrien har redusert klimagassutslippene med 35% fra 1990 til 2009. Det er viktig at konkurranseutsatt industri får samme vilkår i Norge som i resten av Europa. Vi bør ha en politisk gjennomgang av klimaforliket for å sikre både globale miljøgevinster og industriell verdiskaping. I utviklingen av krav og tiltak for å sikre klimagevinster er det viktig med en tett dialog mellom myndigheter og industri. 3.2 Industriell bruk av gass i et energipolitisk perspektiv Petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel reguleres i dag gjennom et omfattende rammeverk basert på samhandling mellom myndigheter og oljeselskap, med verdiskapning som overordnet mål. Petroleumsloven gjelder for petroleumsvirksomhet knyttet til undersjøiske petroleumsforekomster underlagt norsk jurisdiksjon, det vil i praksis si på kontinentalsokkelen. Petroleumsloven sier i 1-2 Ressursforvaltningen: Petroleumsressursene skal forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de kommer hele det norske samfunn til gode. Herunder skal ressursforvaltningen gi landet inntekter og bidra til å sikre velferd, sysselsetting og et bedre miljø og å styrke norsk næringsliv og industriell utvikling samtidig som det tas nødvendige hensyn til distriktspolitiske interesser og annen virksomhet. 15

Slik petroleumsressursene forvaltes i dag sikrer de først og fremst økonomisk vekst for Norge gjennom en stadig maksimering av inntektene i oljefondet, og dets investeringer i utlandet. Intensjonen om..å styrke norsk næringsliv og industriell utvikling samtidig som det tas nødvendige hensyn til distriktspolitiske interesser forsvinner i krysningspunktet mellom målet om inntektsmaksimeringen og klimamessige krav. Dette er en av utfordringene for å kunne realisere industriell bruk av gass i Norge i dag. Oljeselskapene må få sterkere politiske føringer i forhold til utredning og tilrettelegging av norsk gass til industrielle formål. Når det gjelder prismessige forutsetninger i forhold til bruk av gass i norsk industri, er det ikke snakk om subsidiering. Men det bør være mulig å utvikle prismekanismer som gjør at regional industri blir tilgodeskrevet transportkostnadene man sparer ved å ta i bruk kortreist gass. Det er bør også utredes alternative finansieringsløsninger for transport/infrastruktur av gass slik at lisensen ikke sitter med kostnadene alene. En mulighet er å etablere en nasjonal infrastruktur der brukerne betaler etter reell transport, og ikke som i dag etter forventet transport. Dette vil også kunne føre til en mer effektiv og dynamisks bruk av transportnettet. Utfordringen blir da hvem som skal betale for eventuell ubenyttet transportkapasitet, men dette må kunne løses gjennom de til en hver gjeldene tariffer. Både i Regjeringens Soria-Moria erklæring og i Nordområdestrategien er det lagt inn mål om at en større andel av gassen skal tas i bruk i Norge, og at den skal stimulere til industriell virksomhet på land. I juni 2011 kom Petroleumsmeldingen, som skal danne plattform for norsk petroleumspolitikk i årene framover. Denne meldingen mangler perspektiver på industriell anvendelse av petroleumsressursene i Norge. Dermed vil etter all sannsynlighet dette perspektivet også mangle i den langsiktige energi- og petroleumspolitikken som nå skal legges opp. Regjeringen har gitt Gassco et industrimandat som skal se på mulighet til økt bruk av naturgass til industriell anvendelse i Norge. Gjennom dette mandatet jobber Gassco med en industriarena med rettighetshaverne på sokkelen (kvalifiserte skipere), gasskrafteiere (inkl. konsesjonsinnehavere for nye kraftverk), petrokjemisk industri, smelteverksindustri, annen industri som sementindustri, distribusjonsselskaper for naturgass og andre utvalgte representanter for industrien og relevante organisasjoner. Det globale energimarkedet er i sterk endring, og nært knyttet opp mot klimamessige problemstillinger som vil legge sterke føringer for energipolitikken både i Europa og i Norge. Det er viktig at vi i Norge legger opp til en energipolitikk som både bidrar til gode klimaløsninger, og tar vare på våre nasjonale konkurransefortrinn og verdiskaping. 3.3 Industriell bruk av gass i et næringspolitisk perspektiv Nærings- og Handelsdepartementet (NHD) er ansvarlig for industripolitiske mål og virkemidler for norsk landbasert industri. Forvaltningen av gassressursene hører inn under Olje- og Energidepartementet (OED), mens de klimatiske konsekvensene og mål for klimautslipp ivaretas av Miljøverndepartementet (MD). Som nevnt i innledningen av kapittel 3 fører dette til en fragmentering av ansvaret for realisering av målet om økt bruk av gass i et industrielt perspektiv. I dag er det i stor grad OED og MD som legger premissene for industriell utvikling basert på norsk naturgass. Regjeringen har vært kritisert for å mangle en industripolitisk profil, og det er 16 år siden sist det kom en industrimelding. Norge har spesielt gode forutsetninger for utvikling av gassbasert industrivirksomhet. Regioner som Nordland har gassressurser rett utenfor kysten, og sterke industrimiljø og ressurser på land. Mulighetene til verdiskaping er store. I presentasjonen av Mulighetstudie 2010 var et av motargumentene at vi har hatt gass på land i mange år i Norge uten å lykkes med industriell verdiskaping i stor grad. Gassco presenterer i sin industriarenarapport tre ulike strategier for for industriell bruk av gass i Norge: 1) Industriutvikling ved eksisterende gassprosesseringsanlegg på land, 2) Videreutvikling av eksisterende gassbasert industri og 3) Etablering av nye ilandføringsalternativ. For Nordlands del er det viktig at den siste strategien sees i lys av at vi har konkurransefortrinn som høy industriell kompetanse, infrastruktur og andre naturressurser tilgjengelige. 16

Prosessindustrien er vant til å håndtere energikrevende prosesser, og er derfor en viktig faktor for Nordland med tanke på å ta i bruk naturgass som energikilde og industriråstoff. Denne industrien vil være et godt grunnlag for å utvikle nye produkter basert på naturgass. I Nord-Norge er det også flere spennende mineralbedrifter med råvarer som kan brukes i industrielle prosesser (Rana Gruber, LKAB, Syd-Varanger, og flere produsenter av industrimineraler). Bruk av naturgass i industrien i Norge har så langt begrenset seg til bruk av noe gass som input i petrokjemisk industri, samt omdanning av naturgassen til LNG, som så distribueres til forbruksstedene med bil eller spesialbåt. LNG i industrien benyttes som energi til oppvarming, ofte som substitutt for olje eller propan. De største innenlandske forbrukere av LNG er metallurgisk industri, eksempelvis aluminiumsverkene i Mosjøen og Sunndalsøra. I Norge er også etter hvert noen supplybåter og ferger drevet av LNG. Dette gir gode resultater mht. NOX-utslipp. Industrien i Nordland jobber i et internasjonalt marked, og står overfor store utfordringer framover. Kjennetegn ved bransjen i dag er bygging av store anlegg i Asia, pga. råvarepriser og nærhet til marked. Det er i de siste årene bygget store anlegg i land med mye gass, som Saudi-Arabia og Quatar. De har per i dag ikke et lønnsomt transportalternativ, og industrien får dermed svært gunstige gasspriser. Dette kan endres ved utbygging av LNG-kapasitet i dette området. Denne industrien er storforbrukere av energi, dermed er rammebetingelsene rundt kraft- og gasspriser sentrale. Evnen til å utvikle og ta i bruk nye og miljøvennlig produksjonsteknologier og prosesser har vært en avgjørende forutsetning for at norsk prosessindustri har kunnet etablere og styrke sin konkurransedyktige posisjon i et stadig mer konkurranseutsatt verdensmarked. Økt utnyttelse av naturgass er for norsk, og nordnorsk, industri en viktig forutsetning for å kunne ta del i den globale industrimuligheten naturgass og klima representerer. Det er viktig å få fokus på en sektor som er svært sentral for norsk verdiskaping, både målt i eksportkroner, i sysselsetting og ikke minst i forhold til å skape gode miljøer for innovasjon og teknologiutvikling. Dagens organisering og ansvarsfordeling mellom NHD, OED og MD, som gjør det utfordrende å se helhetsbildet, kobling av viktige naturressurser for økt verdiskaping og slik skape synergieffekter av de rike ressursforekomstene vi har både innenfor energi- og industrisektoren. Vi etterlyser klare rammer og virkemidler som gjør det mulig å nå regjeringens mål om økt bruk av naturgass til industriell verdiskaping. En industrimelding er viktig for å belyse industriens behov, og for å legge langsiktige strategier som ivaretar sentrale miljøer som finnes i dag, og for å sikre nyetableringer og industriell utvikling i Norge. 3.4 Tiltak knyttet til klima, energi- og industripolitikk Følgende tiltak bør iverksettes for å øke den samlede verdiskapingen og innovasjon basert på Norges gassressurser: I valg av løsninger for utbygging og transport bør det arbeides for å velge de beste samfunnsøkonomiske løsningene, ikke bare de beste bedriftsøkonomiske. Klimakrav må knyttes opp til å velge løsninger som er best for det globale miljø, nasjonale målsetninger bør tilpasses. Klimaregnskapet bør på sikt overføres fra produksjon til forbruk. Det bør koste mer å kjøpe produkter som er laget med store klimautslipp enn produkter laget med mindre utslipp. Muligheter for å bruke deler av produksjonen i de enkelte felt til industriformål må utredes på lik linje med andre områder. De ulike departementer som er involvert politikk knyttet opp til økt bruk av gass bør i større grad enn i dag samhandle for å få de beste langsiktige løsninger som både ivaretar innovasjon, industriutvikling, ressursforvaltning og miljø 17

4 Markedsmessige forutsetninger for industriell bruk av gass 4.1 Sentrale aktører i petroleumssektoren i Nord-Norge 4.1.1 Olje- og energidepartementet, Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet OED s hovedoppgave er å tilrettelegge en samordnet og helhetlig energipolitikk. Et overordnet mål er å sikre høy verdiskaping gjennom effektiv og miljøvennlig forvaltning av energiressursene. Uten god konkurranseevne, effektiv ressursbruk og lønnsomhet i energisektoren skapes ikke de arbeidsplasser og inntekter som er nødvendige for å sikre velferd og sysselsetting. Energipolitikken må legges opp slik at man innenfor miljømessig forsvarlige rammer, best mulig utnytter den samlede tilgangen på arbeidskraft, kunnskap, kapital og naturressurser. Som sekretariat for den politiske ledelse vil departementets mål utvikle seg med regjeringens energipolitiske målsettinger som blant annet er gjengitt i aktuelle meldinger og proposisjoner til Stortinget. Oljedirektoratet (OD) er underlagt OED, og deres overordnede mål er også å bidra til å skape størst mulige verdier for samfunnet fra olje- og gassvirksomheten gjennom forsvarlig ressursforvaltning. OD setter rammer, fastsetter forskrifter og fatter vedtak der dette er delegert. OD har ansvar for å føre måleteknisk tilsyn og kreve inn avgifter fra petroleumsvirksomheten. Sammen med OED har OD beredskapsansvar for leveringssikkerhet. Petroleumstilsynet (tilsvarende arbeidstilsynet) ivaretar tilsynsoppgavene i industrien med ansvar for sikkerhet, beredskap og arbeidsmiljø. 4.1.2 Petoro AS Petoro AS er et statlig aksjeselskap som forvalter Den Norske Stats egen olje og gass, samt eierandeler i tilknyttede anlegg i havet og på land. Disse eierandelene kalles Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) og omfatter en tredel av Norges olje- og gassreserver, 40 felt i produksjon, den største eierandelen i transportrørledningene til havs og 137 utvinningstillatelser pr februar 2010. Petoros formelle rolle er å være rettighetshaver, det vil si opptre som eier på vegne av staten. Petoro hadde i 2010 en omsetning på om lag 159,3 milliarder kroner, til sammenligning hadde Statoil samme år en omsetning på 137,2 milliarder kroner. Det ligger som en sentral forutsetning for etableringen av Petoro at selskapet skal være et forretningsmessig selskap i sin ivaretakelse av statens eierandeler. Petoro; mål, visjon, verdier 5 : Forvalterselskapets (Petoros) virksomhet vil imidlertid være av rent forretningsmessig art. Det vil kunne svekke forvalterselskapets forretningsmessige styrke dersom medkontrahenter får grunnlag for å anta at selskapet også skal ivareta sektorpolitiske formål. Det anses at staten har tilfredsstillende adgang til å ivareta politiske målsetninger og behov gjennom petroleumslovgivningen. Det er da ønskelig å holde statens forretningsmessige virksomhet gjennom forvalterselskapet og statens politiske og forvaltningsmessige virksomhet klart adskilt, slik at en unngår en sammenblanding av disse roller i forvalterselskapets virksomhet. I den nylig framlagte petroleumsmeldingen er det forslått at Petoro skal styrkes, men det er ingen signaler på at selskapets rolle skal bli vesentlig endret. 4.1.3 Gassco AS Gassco ble stiftet av Olje- og energidepartementet 14. mai 2001 og overtok operatøransvaret for transport av all gass fra den norske kontinentalsokkelen fra 1. januar 2002. Før dette ble gasstransporten utført av flere selskap. Opprettelsen av Gassco var en del av den omfattende reorganiseringen av den norske olje- og gassektoren som fant sted rundt 2001. Opprettelsen av Gassco imøtekommer EUs krav til organisering av gasstransportvirksomhet i det europeiske gassmarkedet, slik det kommer fram i gassmarkedsdirektivet. De politiske føringer som ligger til grunn 5 http://www.petoro.no/maal-visjon-verdier/hovedmaal-article187-233.html 18

for opprettelsen av Gassco kommer til uttrykk i Stortingsproposisjon nr. 36 (2000-2001) og Energi- og miljøkomiteens innstilling nr. 198 (2000-2001). Her heter det blant annet at transport- og behandlingsanlegg skal tjene alle produsentene av gass, og at Gassco skal opptre nøytralt i forhold til disse. Gassco skal ha en sentral rolle når det gjelder videreutviklingen av gasstransportsystemet. Transportog behandlingsanleggene skal tjene alle produsenter av gass og bidra til en samlet effektiv utnyttelse av ressursene på kontinentalsokkelen. Gassco har utredet behovet for ny infrastruktur knyttet til Luva i Norskehavet. Deres konklusjoner er at det bør lages en ny rørledning fra Luva til Nyhamna på Møre, som denne lisensen må betale for. Derfra skal gassen reeksporteres til markedene i Europa. Det ligger derfor i kortene at Luva kan bli et nytt feltsenter for det nordlige Norskehavet, og at nye funn kan fases inn i dette nye senteret. 4.1.4 Utfordringer og tiltak sentrale aktører i petroleumsvirksomheten Aktørene presentert her representerer politiske, juridiske, økonomiske og praktiske rammebetingelser som styrer norsk oljepolitikk. Dette skjer direkte og indirekte gjennom aktørenes tilpasninger til de rammer som gjelder. Industriell verdiskaping i Nordland basert på gass forutsetter endringer i deler av disse rammene og sentrale aktørers tilpasninger til disse. Roller og rammebetingelser det bør fokuseres på: PUD en (Plan for utbygging og drift) krever ikke utredning av landføring av bruk av gass som råvare for industrielle formål. Et krav om dette vil utfordre en ensrettet fokus på råvareeksport, og aktualisere landbasert verdiskaping. Når det gjøres vedtak om å bygge ut et petroleumsfelt, skal også muligheter for industriell bruk utredes. Endringer i Petroleumsloven medfører at myndighetene i fremtiden ikke kan sette krav til hvor oljeselskapene skal lede og drifte lete- og utvinningsaktiviteter. Det må arbeides med å finne alternative måter å sikre regionale ringvirkninger knyttet til aktiviteten utenfor kysten Petoro s rolle som rent forretningsmessig selskap gir/kan gi en kortsiktig forretningsstrategi som fremmer selskapets egne resultater fremfor langsiktig verdiskaping gjennom oppbygging av foredlingsindustri på land. Petoro må i større grad enn i dag bli statens selskap for å sikre at norsk petroleumspolitikk blir fulgt opp. Gasscos rolle som utvikler av transportsystemer og transportør av gass er innrettet på eksport. Gjennom allerede etablerte system er det naturlig at nye felt som etableres knyttes på eksisterende transportsystemer. Dette gir effektivitetsgevinster, men står i veien for å ta gassen til land. Selskapet vurderer ny infrastruktur ut i fra den enkelte lisens behov. Dette betyr at ny infrastruktur belastes den enkelte lisens i sin helhet. På denne bakgrunn står en i fare for å få suboptimaliserte infrastrukturutbygginger. Det må gjøres en gjennomgang av finansieringssystemene for ny infrastruktur På sikt bør en gå fra å betale for rettigheter til å benytte en rørledning over til å betale for bruk. Muligheten for bygging av ny infrastruktur for forsyning av landindustrien med gass bør utredes. Ny infrastruktur må i større grad sees på som en nasjonal infrastrukturbygging enn prosjekt knyttet opp til enkeltstående felt. Det er ingen nasjonal politikk for å øke innenlands bruk av gass 19

Det bør etableres et offentlig eid selskap som skal arbeide med innenlands distribusjon av gass. Dette selskapet må ha fokus på leveranser av gass til nasjonale industriklynger og samarbeid med lokale/regionale gassdistributører. Det industrielle næringsperspektivet er ikke godt nok ivaretatt av dagens aktører, det kan synes som om det langsiktige makrobildet ikke ivaretas godt nok. Næringsdepartementet bør ta en mer aktiv rolle på vegne av industrien. Så lenge myndighetene har hovedfokus på eksport av gass og oppbygging av SDØE (oljefondet) vil oljeselskapene naturlig tilpasse seg dette styringsregimet. Ilandføring av gass til Nordland og ellers i Norge vil sannsynligvis kreve en endring i Stortingsflertallets syn på ressursforvaltning og ressursutvikling. Følgelig er endringer på dette feltet et politisk anliggende, og ikke noe som kan forventes ivaretatt av aktører som Petoro og Gassco med deres nåværende mandat. 4.2 Tilgjengelige gassvolumer Norge har store mengder gass, utfordringen er få brukt denne gassen til langsiktig verdiskaping på land. Gass kan både sees på som en energibærer i produksjon av aluminium eller stål og som en innstatsfaktor i eksempelvis petrokjemisk industri. Det er derfor viktig også å se på dagens ressurser som et langsiktig virkemiddel for å øke norsk landbasert verdiskaping. Det er flere forskjellige typer gass. Det er spesielt rikgass som kan brukes i petrokjemisk industri. Denne gassen er særlig viktig å få ilandført. Det er også en stor utfordring å gjøre gassen tilgjengelig for industri på land i Norge i form av langsiktige leveranser, med betingelser både industrien og oljeselskapene aksepterer. Nedenfor vil vi gå gjennom de mest aktuelle feltene utenfor Nordland. Det er fra dette og andre områder det er viktig å hente gass inn til land for bruk i industrien. 4.2.1 Dagens gassfelt i Norskehavet Deler av den norske sokkelen er i ferd med å gå over i en mer moden fase. Etter nesten fire tiår med tilnærmet uavbrutt vekst har den samlede produksjonen av olje og gass på norsk sokkel antagelig nådd sitt høyeste nivå. Oljeproduksjonen har allerede sunket, men så langt har den økende gassproduksjonen ført til et samlet høyt produksjonsnivå. Siden Ormen Lange i 1997 er det gjort få funn av større betydning, og letingen i Barentshavet har til nå gitt begrensede resultater. Etter utbyggingen av Snøhvit og Goliat, og funnene av sannsynlige drivverdige forekomster av olje på Skrugard og gass på Norvarg har selskapene imidlertid fått fornyet tro på de nordlige områdene. Siste kapittel er derfor ennå ikke skrevet. I følge OD s oppdaterte ressursregnskap per 31.12.2010 regner en med at de samlede petroleumsressursene på norsk kontinentalsokkel utgjør om lag 12,8 mrd. standard kubikkmeter oljeekvivalenter (Sm 3 o.e.). Gjenstående ressurser er om lag 7,3 mrd Sm 3 o.e. Dette betyr at en hittil har produsert om lag 5,5 mrd Sm 3 o.e. Av de gjenstående ressurser er 3,1 mrd Sm3 o.e. reserver, mens estimatet for uoppdagede ressurser ligger rundt 2,6 mrd Sm 3 o.e. De resterende 1,6 mrd Sm3 o.e er det OD karakteriserer som betingede ressurser i både felt og funn. Av de samlede petroleumsressursene som finnes i nordområdene utgjør om lag 3,9 mrd Sm 3 o.e., herav 2,7 Sm 3 o.e. i Norskehavet og 1,2 Sm 3 i Barentshavet, fordelingen er vist i Tabell 2. 20