Å få tause kilder til å fortelle Erfaringer med bruk av 1600- og 1700-tallskilder fra Vesterålen Avgrensninger Kildene jeg skal bruke som eksempel, er alle henta fra Vesterålen, og jeg vil stort sett holde meg til tidsrommet 1610 til 1801. Det er avgrensninga i rom og tid. I sak avgrenser jeg denne undersøkinga til samisk bosetning og ressursutnytting. Kildene Kildene er produsert av dansk-norske embetsmenn og har ulike formål. Bare en sjelden gang har formålet med dem vært å kartlegge eller å skattlegge samene i regionen. Dette er de viktigste kildene jeg bruker: skattelister (lens- og fogderegnskaper), matrikler og jordebøker manntall og folketellinger kirkebøker pantebøker/panteregistre, tingbøker og skiftemateriale kulturminner og stedsnavn Metoder og prosesser Når kildene ikke nevner samer, kan det tolkes som at de ikke bodde i området. I så fall blir taushet lik tomhet, altså ei minimumstolkning. Men tausheta kan også bety at kildene av ulike grunner utelater samene. Metoden jeg bruker for å overvinne ei eventuell taushet, er enkel og velkjent for de fleste. Det dreier seg om vanlig kildekritikk. Metoden har to faser i starten. Først må jeg påvise at det virkelig bodde samer i området i det tidsrommet kilden omfatter. Jeg bruker i liten grad kilder på oversiktsnivå, for eksempel utsagn fra fogden. Man må ned på personnivå for å finne samene. Både på 1600- og 1700-tallet dekker ulike kildeserier samme tidsrom. Dersom minst ei kilde sier i klartekst at en navngitt same bor i regionen, da velger jeg å tro det, sjøl om andre kilder tier. Med klartekst meiner jeg at kilden bruker ordet finn eller lapp om personen. For det andre bør jeg kunne sannsynliggjøre hvorfor andre kilder utelater dem. Svaret kan også si noe om kildetausheta generelt og være overførbart til andre kilder. Metoden skal føre fram til mer enn tørre statistikker. Den skal også gi sammenhenger: Opplysningene om enkeltpersoner brukes til å bygge opp et husholdsnivå, dessuten skal de bidra til å skape opp et bilde av kulturen til den samiske folkegruppa. Med kultur meiner jeg den materielle tilpasninga til rammevilkårene, samt språk, tru og andre ikke-materielle trekk. De to århundrene var ei tid med store svingninger i rammevilkårene. Endringa av den norske tilpasninga var betydelig og er ganske godt utforska, men hva med den samiske? Jeg bruker to verktøysett i dette arbeidet. Det ene er velkjent, det består av statistiske metoder og databehandling. Det andre er kanskje mindre kjent som begrep, men er et mye brukt verktøy. Det dreier seg om nøsting av tråder og tolking av spor. På svensk kalles det ledtrådparadigmet, på norsk blir det sporparadigmet. Den italienske historikeren Carlo Ginzburg har skapt begrepet og beskrevet det i artikkelen Ledtrådar, som finnes på svensk. Sporparadigmet er en kvalitativ metode, statistiske verktøyer er kvantitative metoder. De utfyller hverandre godt. Jeg har vært mer opptatt av å flette det samiske stoffet inn i bygdebøkene mine enn å fortelle hvordan jeg arbeider. En sjelden gang får jeg muligheter til å beskrive metodene. Jeg skal gjøre det ved hjelp av tre eksempler.
1. Å nøste en tråd I 1725 sendte Thomas von Westen sin medarbeider Jens Kildal til Vesterålen for å omvende samene der. Det skulle bo 42 samiske familier i regionen. Just Qvigstad nevner tallet i heftet Sjøfinnene i Nordland. Han oppgir Schankes Epitome missionis lapponica som kilde. Tallet må skrive seg fra tida 1700 til 1725, men hvor hadde Hans Schanke det fra? Den mest nærliggende kilden er det såkalte Fogdenes manntall fra 1701. Der nevnes imidlertid bare ti familier, ni av dem i Øksnes under overskrifta Husmenn, den tiende i Hadsel, der er overskrifta En find. Det virker merkelig at den samiske bosetninga i regionen skulle bestå av ei stor gruppe lengst i nordvest, en enkelt familie heilt i sørøst, fem-seks mil unna og på ei anna øy, og ingen imellom. Men det finnes flere kilder til kontroll. Kirkebøkene for Hadsel begynner i 1694, for Sortland i 1704, Andøy i 1708 og Øksnes i 1718. Prestene oppgir alltid etnisitet når de omtaler samer. I alle kirkebøkene finner vi dåp av samiske barn heilt fra starten, altså bodde det samiske familier i alle soknene, og de døpte ungene sine i kirka lenge før Jens Kildal kom på misjonering i 1725. Vi finner også en rekke samiske giftemål der før den tid, men alt for få gravlegginger til langt inn på 1800-tallet. Denne kildetausheta kan kanskje forklares med private gravlegginger oppe i fjellet. Men hvorfor tok fogden bare noen få samer med i 1701-manntallet? Manntallet for hvert sokn er underskrevet av tre personer. To navn går igjen på alle, det er sorenskriveren Peder Jenssen Hugger og fogden Niels Opdal. Den tredje underskriveren er presten i soknet. Jeg er nokså sikker på at han var ansvarlig for manntallet i sitt sokn. Kirkebøkene viser i alle fall at alle prestene kjente godt til samene i sine sokn. Vi kan nokså sikkert regne dem som den mest sannsynlige kilden til Schanke. Men bare Erik Eriksøn Blix i Øksnes tok dem med i si liste til fogden. Jens Bloch i Hadsel nøyde seg med ett par. Det ser ut som de fleste prestene regna manntallet som et norsk anliggende. Øksnespresten fulgte ikke denne regelen, Hadsel-presten gjorde unntak for én familie. Jeg har ingen forklaring på det siste, bare en mistanke. Mange etterkommere til Erland Nilssen på Kaljorda bygde båter. Dersom også han var båtbygger, kan det ha gjort han til et norsk anliggende.
2. Å tolke et spor Matrikkelutkastet fra 1723 for Vesterålen nevner ingen samer. Det er ikke overraskende, ingen samer bygsla eller fikk bygsle jord på den tida, det forklarer tausheta. Matrikkelen blei satt opp i etterkant av den lille istida, før folketallet begynte å øke igjen. Antallet øde gårder i listene er derfor stort. Jeg skal se nærmere på et par av dem. Om nabogårdene Nord-Rygge og Sør-Rygge i Øksnes sier matrikkelen at de har ligget øde henholdsvis over førti og femti år, og at Sør-Rygge er overgrodd av lyng og mose. Kirkeboka for 1723 samt årene før og etter viser imidlertid at det bodde flere samiske familier på Rygge. Minst en av dem var blant de ni som er nevnt i manntallet fra 1701. Den første slutninga vi kan trekke, er at øde ikke bør tolkes som folketom, men som ubygsla. Den andre er at bygsling av jord så tidlig var et norsk anliggende. Altså vil vi ikke finne samer i matrikler og jordebøker før 1723, heller ikke i lister over leilendingsskatt og bygselavgifter. Da gjenstår to skattetyper husmannsskatt og leidangsskatt. Leidangen blei krevd inn av alle skattepersonene i soknet og er derfor den mest omfattende. Dessuten er leidangslistene bevart for en lang serie år. En gjennomgang av listene viser at disse samene betalte leidang (alle kalt finn ): Andøy 1618: Amund Eriksen på Andenes (Steffabekken?) Øksnes 1623: Sivert Bymmelsen, Svend og Harald i Nyksund (Finngamheia) Andøy 1629: Peder på Bleik (Bleikskleiva) Ingen mellom 1630 og 1680 Tre forhold slår en straks: For det første er det få navn, for det andre holder alle til i de ytterste fiskeværene, og for det tredje: Samene forsvinner rundt 1630. Ei minimumstolkning vil derfor være at de fem var utabygds samer på kort opphold.
Det er imidlertid mulig å forklare hvorfor de forsvinner fra kildene. De blir borte samtidig som fiskeværene på yttersida av Vesterålen kollapser. Over halvparten av nordmennene blir også borte fra værene, men mange flytta til gårder lenger inn. Det kan også samene ha gjort. Men hvorfor betalte de fem samene i det heile tatt leidang? Svaret må være: De dreiv salgsfiske på samme måte som nordmennene og sendte tørrfisk til Bergen. Dermed blei de et norsk anliggende i skattlegginga. Kanskje kan leidangsskatten til de fem leses som et tegn på at den samiske ressursutnyttinga begynte å ligne mer på den norske. Etter 1730 var utviklinga kommet et langt steg videre. Da fikk samene også bygsle jord, dermed blir de plutselig langt mer synlige i de økonomiske kildene: Kildetausheta oppheves. Den første samiske bygselen i Øksnes skjedde da Anders Henriksen bygsla en gårdpart Nord-Rygge. Han var sønnesønn til Sivert Olsen og den ene av to samer som Jens Kildal tok med Herjangen og lærte opp til å være en såkalt finnskolemester. Anders var den første utdanna læreren i Øksnes og blei den første samiske leilendingen der. Det skjedde inne på en fjordgård hundre år etter at fem samer betalte leidangsskatt ute i havgapet. Er det mulig å finne ut mer om den samiske bosetninga i det mellomliggende tidsrommet? Da må vi legge alle kildene ved sida av hverandre. 3. Å stille sammen kilder Når kilder settes sammen eller oppsummeres, blir statistiske metoder nyttige. Det er mest snakk om enkle teknikker, stort sett å bruke datamaskinen som kuleramme og deretter lage ei visuell framstilling av resultatet. Ei sammenstilling av alle samiske par som nevnes i kirkebøker og andre kilder fra 1680 til 1801, viser ei folkegruppe i jamn økning fra ett par til nærmere hundre. Denne statistikken består av minimumstall, altså familier som kan dokumenteres.
Statistikken viser også at antallet stiger i takt med nye kilder, men ligger lenge under tallet som Schanke oppgir. Fra 1743 har vi kirkebøker for alle kommunene, da kommer antallet samiske familier opp i 42. Det er et godt bilde på virkninga av kildetaushet. Det neste trinnet er å bruke alle opplysningene om bosted. Både nordmenn og samer flytta en god del, men det er vanskelig å finne etniske forskjeller her. Samene var like mye eller like lite bofaste som nordmennene.
En del samer bodde på gårder som står i matrikkelen heilt fra starten av 1600-tallet. I noen få tilfeller, for eksempel Naversbora i Øksnes og Falkfjorden i Hadsel, hadde samisk bosetning gjennom heile den kjent historia. Andre gårder veksla mellom samisk og norsk bosetning, som for eksempel Hellfjorden i Hadsel og Buksnes i Andøy, mens flertallet ser ut til å ha vært reint norske bosetninger i det tidsrommet vi har kilder fra. Mellom 1780 og 1820 blei en del såkalte finnerydninger ført inn i matrikkelen. Dette er gårder som trolig aldri hadde hatt norsk bosetning. Alle ligger langt fra andre matrikkelgårder, som oftest inne i fjordbotnene. De fleste er fortsatt bosatt, ofte av slekter med samisk opphav, for eksempel Kavåsen i Øksnes og Åbergsjorda i Andøy. I tillegg nevner kildene en rekke samiske bosetninger som aldri blei matrikulert, til tross for stor avstand til nærmeste gård. Noen av dem har ennå bosetning, som regel av folk med samisk bakgrunn. Det gjelder blant annet Skavdalen i Andøy og Klaksjorda i Bø.
Skifter sier mye om ressursutnytting og levemåte. De samiske skiftene viser både likheter med og forskjeller fra norske skifter på samme tid: Samene dreiv ei fiskarbondenæring ikke ulik den norske. Noen samer eide to-tre kjørerein, det gjorde aldri nordmennene. Begge gruppene solgte tørrfisk til Bergen, men de norske sendingene var størst. Både samer og nordmenn eide fiskeredskaper til bruk på sjøen, men bare samene hadde redskaper til bruk i ferskvatn. De fleste samiske skiftene inneholder smieredskaper, det gjør omtrent ingen norske. Det samme gjelder skytevåpen. Konklusjoner og hypoteser For det første: Sammenstillinga av kilder viser at det dreier seg om ei stor samisk bosetning med et variert næringsgrunnlag, godt tilpassa ressursene i regionen, med andre ord en moden og godt utvikla kultur. For det andre: Den samiske tilpasninga var antakelig på vei fra en jakt/fangst-kultur til ei tilpasning som ligna mer og mer på den norske. Denne overgangen førte til at kildetausheta gradvis forsvinner. Etter 1814 blir samene også ført opp i de militære rullene. Da var de fullt ut blitt et norsk anliggende, Men det er sjølsagt også mulig å sette opp en alternativ hypotese: Kildetausheta det meste av 1600-tallet viser et reelt forhold, nemlig at samene kom til Vesterålen etter 1680. Når skriftlige kilder ikke strekker til, må vi gå til en annen type kilder arkeologiske funn og stedsnavn. I Naversbora i Øksnes finnes et gammelt fangstanlegg for villrein, kanskje tusen år gammelt eller mer (gjerdet fra elva og opp venstre fjellside). Og der kryr det av samiske stedsnavn Halkahalle, Halleluokta, Tjuppen og Gåsebukta, kanskje også gårdsnavnet Naversbora.
Noen kilometer lenger sør ligger den største samiske bosetninga Nuorrevuotna, på norsk Eidsfjorden. Nuorrevuotna betyr sundfjorden, men det er minst tusen år siden at Skjerfjordeidet blir tørt og Eidsfjorden slutta å være et sund. Kilder: Kirkebøker for Hadsel (fra 1694), Sortland (fra 1704), Andøy (fra 1708), Øksnes (fra 1718) og Bø (fra 1743) Lens- og fogderegnskaper for Vesterålen og Andenes len fra 1610 til 1750 Manntall for soknene i Vesterålen fra 1666, 1701 og 1768, samt folketellinga fra 1801 Jordebøker/matrikler for Vesterålen fra 1647, 1666, 1723 og 1802 Justisprotokoller, panteregistre og skifteprotokoller for Vesterålen fra 1710 til 1879 Johan I. Borgos: Gårds- og slektshistorie for Øksnes (4 bind), Andøy (5 bind) og Sortland (4 bind)