HØRINGSNOTAT 12.3.2012 Ny klatreinstruktørstige, trinn 3 Dette notatet oppsummerer noen konklusjoner fra et NF- styreseminar om revisjonen av klatreinstruktørstigen. I tillegg reises det noen spørsmål om mulige løsninger og vegvalg. Styret ønsker nå å høre NF- medlemmenes synspunkter på disse før arbeidet fortsetter. Kommentarer og innspill er selvsagt også velkomne til hele notatet, både åpne spørsmål og foreløpige konklusjoner. Arbeidet så langt: Dette notatet tar utgangspunkt i det som tidligere er utredet og drøftet om ny klatreinstruktørstige: Rapport fra arbeidsgruppa 2011 Rapport fra instruktørseminar 2011 Referat fra rådsmøtet 2011 På styresamling 4.- 5.2.2012 har NF- styret og Thomas Horgen fra arbeidsgruppa 2011 gått gjennom dette med sikte på å fastlegge en endelig modell for en ny klatreinstruktørstige og å avklare noen prinsipielle valg for den nye stigen, i første rekke knyttet til spørsmål som er reist på og etter rådsmøtet i 2011: 1. Skal stigen ha et separat pedagogisk nivå? 2. Hvilken modell skal velges for kvalifisering, evaluering og sluttvurdering? 3. Hvordan skal overgangen fra dagens stige og tilpasning til UIAA- stigen ivaretas? 4. Bør det innføres et felles metodesett og samordnet opptak for hele NF? 5. Hvilken opptaksordning og hvilke opptakskrav skal gjelde på de nye nivåene? 6. Hvordan skal kvalifiseringsskillet være mellom høyfjell og lavland? 7. Skal stigen ha et nivå for føring? Viktige åpne spørsmål Enkelte viktige spørsmål står fortsatt åpne, og styret ønsker å innhente medlemmenes synspunkter på disse før arbeidet går videre: Obligatorisk metodekurs (som i dag) eller frivillig metodekurs og opptakssamling før aspirantperiode og veglederkurs? Hvordan skal kvalifiseringsvegen til klatreinstruktør høyfjell være? Hvordan skal NF- instruktørers føringskompetanse avgrenses? Skal klatreinstruktør lavland kunne utdanne klatreinstruktør sport? Hvem kan lede de enkleste klatreaktivitetene? Spørsmålene er utdypet til slutt i dette notatet. Før vi kommer til dem, presenteres den stammen til ny instruktørstige som styret nå har fastlagt. Det er neppe realistisk å utarbeide en
komplett, ny klatreinstruktørstige i løpet av 2012, men det er viktig å fastlegge hovedprinsippene. Deretter vil styret i første omgang prioritere nye kursmaler for de laveste instruktørnivåene. Prinsippmodell for en ny klatreinstruktørstige Styret har vedtatt at arbeidsgruppas modell 1, modulbasert utdanning, skal legges til grunn for en ny klatreinstruktørstige. Stigen kan ha følgende nivåer (foreløpig bare arbeidstitler): 1. Klatreinstruktør sport (borebolter, ½ taulengde) 2. Klatreinstruktør lavland (naturlige sikringer, flere taulengder) 3. Klatreinstruktør høyfjell (alpine forhold) 4. Klatreinstruktørvegleder (som utdanner instruktører) 5. Et nivå for føring (eventuelt) 6. Isklatreinstruktør Nivåene er i stor grad uavhengige av hverandre, med det ene viktige unntaket at klatreinstruktør lavland blir en felles basiskvalifisering for alle overliggende nivåer. Klatreinstruktør sport Dette nivået holdes stort sett uforandret fra i dag, med noen justeringer i opptakskravene. Klatreinstruktør lavland Dette nivået vil tilsvare dagens klatreinstruktør 1, men med virkeområde begrenset til lavlandet og uten krav om høyfjellserfaring før opptak. Lavland defineres som områder og ruter som vil ha ufarlig retur fra ethvert punkt på turen uansett vær- og føreforhold, uten kompliserte vegvalg eller behov for orienteringskunnskaper. Utdanningen vil bestå av egenerfaring, eventuelt supplert med et frivillig metodekurs, og deretter opptakssamling, assistentpraksis og veglederkurs. Klatreinstruktør høyfjell (alpine forhold) Som følge av foregående, kreves det et nytt nivå for de som skal instruere i høyfjellet. I forhold til lavlandsnivået kreves det tilleggskompetanse i orientering og vegvalg, klatring under alpine forhold med innslag av løst fjell, snø og bre, alpine farer. Klatreinstruktørvegleder Dette er et uavhengig nivå for dem som skal utdanne instruktører. Kvalifiseringsvegen er å gå gjennom en rednings- og metodemodul og en pedagogisk modul, førstnevnte med anbefaling. Dette ligger nær dagens klatreinstruktør 2, men skiller seg fra denne ved at den pedagogiske modulen får et mer spesifisert faglig innhold og dessuten forutsetter anbefaling fra kursleder. Fjellfører (eventuelt) Føring er et problematisk grenseland, der kompetansekravene i noen tilfeller overgår det som er naturlig å legge inn i NF- stigen. Føring av ulike typer er likevel et faktisk arbeidsområde for en del NF- instruktører, og standarden bør derfor sette noen rammer.
Isklatreinstruktør Dette nivået holdes som i dag. Styret heller til at dette bør bygge på en basis som klatreinstruktør lavland (ikke høyfjell), siden arbeidsområdet til isklatreinstruktørene er begrenset til enkel isklatring i ikke skredfarlig terreng. På nivåene fra klatreinstruktør lavland og oppover legges det opp til modulbasert utdanning, der alle kombinasjoner er mulige. Andre, avklarte spørsmål Skal stigen ha et separat pedagogisk nivå? Ja. Godkjenning som klatreinstruktørvegleder (eller et bedre navn) bør kreves for å kunne utdanne instruktører på alle nivåer. Det forutsettes at alle nivåene fra klatreinstruktør lavland og oppover skal kunne kvalifisere seg til instruktørvegleder, og deretter kunne utdanne instruktører på sitt eget nivå og nedover. Foreløpig heller vi til at instruktørveglederne bør gå gjennom både et rednings- og metodeseminar (som i dag) og en vegledermodul med et spesifisert innhold knyttet til pedagogikk, formidlingsteknikk og ledelse, og tett knyttet til instruktørenes praktiske virke med stort innslag av erfaringsdeling. Egenaktivitet som klatrer og egen instruktørerfaring av et visst omfang er forutsetninger for opptak. Hvilken modell skal velges for kvalifisering, evaluering og sluttvurdering? Styret slutter seg til arbeidsgruppas forslag om å gjøre den personlige loggboka med refleksjonslogg til et mer sentralt verktøy for godkjenning. Egenvurdering må være sentralt i hele utdanningen, og evenvurderingsprosessen må være strukturert. Ei personlig loggbok med spesifiserte vurderingspunkter er et godt verktøy for dette. Til forskjell fra arbeidsgruppa mener styret derimot at veglederkurset skal lede fram til en vurdering til bestått / ikke bestått. Hovedbegrunnelsen er at kandidatene ikke bare må vise seg skikket klatreteknisk og metodisk, men også som ledere og vegledere. Sistnevnte kan vanskelig testes på en opptakssamling eller et metodekurs. Godkjenning som lavlandsinstruktør forutsetter dermed at kandidaten viser seg skikket i løpet av veglederkurset (på samme måte som klatreinstruktør sport må vise det på sitt kurs). Styret ser for seg følgende modell: 1. Loggboka sendes ut (elektronisk) når kandidaten blir tatt opp på første instruktørkurs.
2. Loggboka skal inneholde egenvurderinger, tilbakemeldinger og anbefalinger fra kurs samt godkjenningene. 3. Hvert kurs avsluttes med en egenvurdering. 4. Godkjenning på klatreinstruktør sport- kurs, veglederkurs og isklatreinstruktørkurs gis i form av en aksept eller ikke- aksept for egenvurderingen. 5. På høyere nivåer gis godkjenning av NF- styret etter søknad. Søknadene godkjennes eller avslås på grunnlag av loggboka, med dokumenterte anbefalinger og godkjenninger. Hvordan skal overgangen fra dagens stige og tilpasning til UIAA- stigen ivaretas? Etter en revisjon i 2005 gjelder UIAAs godkjenning av medlemslandenes utdanningsløp ikke lenger som en standardisering eller harmonisering av utdanningene, men som en kvalitetssikring av selve utdanningsprosessen. Dermed blir det rom for større variasjoner landene imellom innenfor kvalifiseringen til ett og samme UIAA- nivå. Den nye stigen til UIAA inneholder 7 nivåer, hvorav 4 er relevante i denne sammenhengen: Sport Climbing (indoor and outdoor, single or multi- pitch, fixed protection) Rock Climbing (leader placed protection, single or multi- pitch) Alpine Climbing Ice Climbing Dette faller godt sammen med en ny NF- stige med nivåene klatreinstruktør sport, lavlandsinstruktør, høyfjellsinstruktør og isklatreinstruktør. Om ønskelig, vil det være mulig å få alle disse nivåene UIAA- godkjent selv med et pensum med stort innslag av nasjonale, norske tilpassinger. Men det forutsetter felles basismetoder og et felles metodesett for alle NF- instruktørkurs. Bør det innføres et felles metodesett og samordnet kvalifisering for hele NF? Ja. Et felles metodesett for instruktørkursene (men ikke nødvendigvis for andre kurs) vil gjøre det enklere for arrangørene å gå sammen om felles instruktørkurs, og for kandidatene å ta ulike kurs hos ulike arrangører. Det vil også gjøre det lettere å oppnå en felles UIAA- godkjenning, og muligens skape mindre forvirring på kursene. Utvikling av et felles metodesett er likevel et arbeid som kan gjennomføres uavhengig av arbeidet med å utvikle den nye klatreinstruktørstigen. Hvilken opptaksordning og hvilke opptakskrav skal gjelde på de nye nivåene? Erfaringene så langt med utdanning av klatreinstruktør sport og klatreinstruktør 1 tilsier at opptakskravene bør justeres. På begge disse nivåene har vi erfart at mange kandidater sliter med klatreferdighetene, og for klatreinstruktør 1 også med sikringsferdighetene. Svak improvisasjonsevne, liten reservekapasitet til å løse problemsituasjoner og svake ferdigheter i kameratredning er også vanlige problemer. Uavhengig av disse problemene vil et skille mellom lavlands- og høyfjellsinstruktører også gi behov for å justere opptakskravene. For klatreinstruktør lavland og høyfjell tror vi en opptakssamling kan være et godt virkemiddel til å heve standarden, ettersom den gir kandidatene et større ansvar og større motivasjon for å skaffe seg erfaring og ferdigheter på forhånd. I kan det være et poeng å la opptakskravene fokuserer mer på mengde og variasjon i
klatrebakgrunnen enn på antall år, graderinger og uværsklatring. På alle nivåer bør generell leder- eller instruksjonserfaring også vektlegges. For klatreinstruktør sport bør opptakskravet spesifisere et minste antall klatredager med typisk mengde klatring (30 dager a 5 ruter?), et minste antall klatreområder og et pluss for annen klatreerfaring (inkludert pluss for naturlig sikringserfaring). For klatreinstruktør lavland bør kravet til fjellerfaring og overnattingsturer tas ut. Det bør innføres et mengdekrav (antall dager med typisk mengde) som omfatter naturlig sikret klatring, flertaulengders ruter og ulike områder, og et pluss for godt nivå i sportsklatring (bevegelsessikkerhet). For høyfjellsnivået bør det også legges vekt på erfaring fra ulike områder, alpine forhold, traverser og tinderangel, og et pluss for vinter- og isklatring og klatring i fjell i utlandet. Minste antall klatredager i fjellet bør ikke være lavere enn 20. Mange søkere fører ikke loggbok i utgangspunktet og kan ha vanskelig for å dokumentere aktiviteten. Som alternativ kan det stilles opp et skjønnskrav basert på de hardeste og lengste rutene vedkommende har gått, og hvilke områder vedkommende har klatret i. Uavklarte spørsmål som styret ønsker innspill til Frivillig metodekurs og opptakssamling før aspirantperiode og veglederkurs? Styret er stemt for, som arbeidsgruppa foreslår, å gjøre metodekurset frivillig (med et større innslag av kameratredning?) og å innføre et opptak til assistentpraksis og veglederkurs gjennom en opptakssamling på 2 dager (helg). På opptakssamlingen må kandidatene vise at de har tilstrekkelige kunnskaper og ferdigheter til å starte på instruktørutdanningen. Opptakssamlingene bør settes opp av NF og arrangøren/- ene i samarbeid i utgangspunktet koordinert av NF (en i nord og en i sør hver vår?), men med mulighet for arrangørene til å sette opp egne samlinger, med en NF- oppnevnt representant til stede. En viktig fordel med denne ordningen er at det gir kandidatene selv et større ansvar for å tilegne seg nok kunnskap og erfaring før de begynner utdanningen. Erfaringsmessig kan mye av metodekurset gå med til innlæring av basisferdigheter som en del av kandidatene viser seg å mangle. En opptakssamling vil innebære et tydeligere krav til kandidatene om å tilegne seg nødvendige ferdigheter på forhånd. Samtidig kan det gjøre inngangsterskelen lavere for erfarne klatrere, i og med at de slipper å gå gjennom et metodekurs for å lære det de kan fra før. Ulempen ved å gjøre metodekurset til et frivillig tilbud, er at det tar vekk en anledning til faglig drøfting og kalibrering av kandidatenes metodebruk. Vi ser for oss at det kan bli nødvendig å utvide veglederkurset med en dag (til 5 dager) for å gi nødvendig plass til dette. Et alternativ kan være å kombinere opptakssamlingene med et kortere metodekurs, enten før eller etter selve samlingen. Vil denne ordningen føre til at metodekurset dør ut? Styret tror ikke det, siden et åpent metodekurs kan åpnes for alle. Det er mange som har interesse for videregående klatrekurs av
denne typen. En konsekvens av at kurset gjøres frivillig og ikke- kvalifiserende, bør være at det kan ledes og holdes av klatreinstruktør 1 (lavland for lavlandskurs, høyfjell for høyfjellskurs). Hvordan skal kvalifiseringsvegen opp til klatreinstruktør høyfjell være? Styret ønsker synspunkter på tre alternative kvalifiseringsveger: 1. Kvalifisering utelukkende gjennom egenerfaring (klatreinstruktør lavland + spesifiserte krav til høyfjellserfaring) 2. En egen kursmodul for høyfjell (der egenerfaringen blir kalibrert ) 3. Alternative veglederkurs for lavland og høyfjell, der egenerfaringen avgjør hvilket man er kvalifisert for og kurset avgjør hva man blir kvalifisert til. En modell med alternative veglederkurs for klatreinstruktør lavland og klatreinstruktør høyfjell. Begge kan lede direkte til klatreinstruktørvegleder ( ped ), for de respektive nivåene. Firkantene i figuren indikerer barrierer i form av egenerfaring, kurs eller praksis som kreves før opptakk på respektive kurs. Hvordan og hvor langt skal NF- utdanningen kunne kvalifisere til føring i fjellet? Grenselandet mellom instruksjon på klatrekurs og mer føringspreget vegledning er så stort og så diffust at NF- styret mener det er nødvendig å forholde seg til føring opp til et visst nivå i standarden. Samtidig er det ikke nødvendigvis slik at utdanning etter NF- standarden skal kvalifisere for alle former for (avansert) føring. Det må avklares hvordan dette skillet skal trekkes, og likeså hvordan og hvor langt klatreinstruktørene skal kunne kvalifiseres for føring. De uavklarte spørsmålene er blant andre: Hvordan skal NF- instruktørenes føringskompetanse avgrenses? Den avgrensende definisjonen må være konkret nok til at den gir en klar rettesnor i praksis. Hvordan definere den klare, øvre grensen for NF- kvalifisertes føring? Tinderangling, men ikke korttauing eller løpende forankring?
Hvordan skal opplæringen foregå? Hvor mye bør ligge (som kurs) under standarden og hvor mye under arrangørens ansvar? Bør det lages en separat føringsmodul som kvalifiserer til føring på det nivået instruktøren ellers er kvalifisert til? Føring er en mye mindre standardisert aktivitet enn kurs, og dette tilsier et større ansvar til arrangørene for å lage opplæring tilpasset sine behov. Hvordan skal førerne godkjennes? Det kan neppe gjøres sentralt. Skal klatreinstruktør lavland kunne utdanne klatreinstruktør sport? Det har vært reist spørsmål om ikke klatreinstruktør lavland bør kunne utdanne klatreinstruktør sport uten å gå vegen om klatreinstruktørvegledernivået. Et alternativ er at det blir mulig å gå direkte til det pedagogiske nivået fra klatreinstruktør sport, forutsatt god nok kurserfaring. Styrets syn er at ingen av disse to alternativene er gode. De som skal utdanne instruktører bør ha et betydelig faglig overskudd og bredere erfaringsgrunnlag enn bare sportsklatring. De bør også ha mer vegledningsfaglig påfyll enn bare veglederkurset på nivå 1. Derimot bør det gå an å la klatreinstruktør lavland være medinstruktører på klatreinstruktør sport- kurs. Hvem kan lede de enkleste klatreaktivitetene? Arbeidsgruppa drøftet hvilke krav som bør stilles til personer som organiserer såkalte lavnivåaktiviteter (for eksempel rappellaktiviteter på boreboltet klippe, topptauing for ungdom, sikring av klatrere på led etc). I likhet med arbeidsgruppa finner styret det vanskelig å gi entydige anbefalinger for denne typen aktiviteter. Et begrunnet utgangspunkt er likevel at det bør instruktørkompetanse for dem som skal lede slike aktiviteter, altså godkjenning som klatreinstruktør sport. Hvilke krav som skal stilles til øvrige lederskikkelser på slike arrangementer bør fortsatt være opp til arrangør. Hvis medhjelperne eksempelvis skal står for sikring at deltakerne med vanlig taubrems, kan det være naturlig å kreve at disse har Brattkort. Rapporten fra spørreundersøkelsen blant arrangører og andre antyder at NF med fordel kan bli flinkere til å utvikle informasjonsmateriell til arrangører som har mange klatreaktiviteter på lavere nivå. (Et eksempel finnes hos NKF i form av en anbefaling til barnehager vedrørende klatring innendørs med barn. Se http://klatring.no/sikkerhet/anbefalingertilarrangører/tabid/6835/default.aspx)