av Lars Aarønæs 28. november 2013 Rush for Nussir Øystein Rushfeldt er sikker på at kobberforekomstene i Kvalsund kommune er Nord-Norges nye milliardsjanse. KOBBERSPISSEN: Øystein Rushfeldt sier det slik om sin slektning Sigurd: Vi har spisskompetanse på hvert vårt felt. Forskjellen på dem er at gullfoten for lengst har lagt opp, gruvegraveren er knapt kommet i gang. (Foto: Ola Sæther) Kjære leser, her er svaret på det du lurer aller mest på akkurat nå: Om Øystein Rushfeldt er broren til Sigurd Rushfeldt? Det er han ikke. De to er firmenninger. Gruvemannen Øystein (født 1964) har ingen utstrakt kontakt med fotballspilleren Sigurd (født 1972). Videre er det slik at Tromsø ILs og hele fotballens absolutte toppmann Sigurd (172 skåringer i elitedivisjonen) har avsluttet spillerkarrieren. Øystein er knapt halvveis i sin. Sånn. Da kan vi gå over til det mer vesentlige: Nussir. Som er samisk, og navnet på et fjell. Det er også navnet på ASA-et som finnmarkskommunen Kvalsund (1035 innbyggere) krysser alle fingre for. Det åtte år gamle konsernet som skal utvikle Norges største, uutnyttede kobberforekomst. Det blir landets første nye gruve på 20 år, om brikkene faller på plass. Lokkene skal falle Når de gjør det, faller også lokkene til Øystein Rushfeldt. Han har via lokalavisene lovet at han ikke skal gå til frisøren før reguleringsplanen er avgjort. Han tror at han kan klippe seg før jul: Den nye regjeringen sier blant annet ja til sjødeponier. Rushfeldts mål er langsiktige. Han skal først ta noen milliarder ut av den nye kobbergruva i Finnmark. Så har han lyst til å starte fire gruver til. Minst. Moderne rallar Øystein Rushfeldt sitter lavmælt inntil en sofarygg på Grand i Oslo, en kafé han ikke riktig visste hvor var da PåSpissen inviterte ham på lunsj. I hovedstaden er han aldri annet enn
på gjennomreise. Når han ikke bor i koffert eller i Alta, besøker han forskerkona på hybel i Bodø. Nussir ASAs sjefskontor er et nattbord og en mobiltelefon. Jeg kaller meg en moderne rallar, sier han. Et slikt menneske har den gemene norske hop knapt noe forhold til lenger. Alle kjenner en oljearbeider. Mineraler og bergverk er derimot hvis man unntar det lokale grustaket like fjernt og rart som Johan Falkbergets Ann-Magrit på Røros. De unges forhold til bergdrift er den iltre gruvedvergen Gimli i Ringenes Herre, og Olsenbanden Junior på skattejakt i de fredede sølvgruvene på Kongsberg. Pluss de ekte, nylig pågrepne tjuvraddene i samme gruve. Skarpere oppfatninger om industrien finnes: I Nussirs tilfelle har de vært laksefiskerne i Repparfjordelva, og representanter for samiske næringer. Foran sametingsvalget i år var Nussir den største enkeltsaken. 70 miljøvernere fra tre nordiske land samlet seg i begynnelsen av november i Kautokeino, for å planlegge langsiktig motstand mot mineralindustrien. Hovedankepunktene er utslipp og inngrep som hindrer utmarksnæringer. De pågående konfliktene handler om Bidjovagge i Finnmark, Førdefjorden i Sogn og Fjordane (Nordic Mining) og Repparfjorden altså Nussir. Det store funnet Nussir inneholder store tall. Over 44 millioner tonn kobbermalm finnes i fjellet og den nærliggende Ulveryggen, med kobbergehalt i overkant av 1 prosent og «et betalbart innhold» av sølv og gull. Så langt. Det kan være mer. Det var en våken geologistudent som i 1979 mente at fjellet skjulte særlig fine og rene forekomster. Siden har det vært mye att og fram, før Nussir ASA så dagens lys i 2005. Rushfeldt kjenner sin industri. Han startet karrieren som prosessingeniør i AS Sydvaranger, Norges da største jernverk. Gruveingeniøren var teknisk direktør for Eramets anlegg i Sauda fra 2008 til 2009. De fire årene før ledet han Titania. De åtte årene før det igjen var han grynderen Sturla Steinsviks høyre hånd i Hustadmarmor. Det nå sveitsiskeide selskapet i Fræna i Møre og Romsdal var et familieprosjekt basert på rike lokale forekomster. Det ble videreutviklet, av slike som Rushfeldt, til å levere spesialprodukter som kalkslurry til hele verden. Neppe den nye oljen I år kom mineralmeldinga. Blir mineraler og bergverksdrift den neste oljen? Nei, sier Rushfeldt. Fordi? Med slike utsagn sier man ting som ikke kan realiseres. Dette har ikke den samme størrelsen som oljen. Det er viktig å forstå at sånn som Norge drives nå, er vi ute å kjøre. Vi har ikke brei nok verdiskaping. Oljen gir finansielle effekter som tar livet av den delen av næringslivet som skulle balansere offshore. Som mineralutvikling. Hva er det vi mangler? Det som de har klart i Finland, og som det er veldig enkelt å kopiere: Begge land har på plass en moderne lovgivning på feltet, og en mineralstrategi. Begge er del av den samme geologien, det fennoskandiske skjold. Det utgjør den viktigste metallkilden i Europa.
Finnene gir full gass. Det som gjenstår hos oss, er å skape en positiv sirkel. Slik de har gjort. KLIPPEN: Det venter ham en klipp straks styresmaktene stryker Nussir medhårs. Foreløpig kjemmer Øystein Rushfeldt sveisen bakover. Han tror han havner i frisørstolen før jul. (Foto: Ola Sæther) Setter nåla fast Rushfeldt bruker hendene. Hvis du ser på finsk drift, spesielt for metallforekomster, dalte kurven fram til rundt 2009-2010. Så går den rett opp. Hva skjedde da? Da endret de politikken. Nysatsingen innebar at forvaltningen skulle skje på toppnivå, eierskapet var hos statsministeren. Han uttalte at funn av store, nasjonale forekomster skulle utnyttes. Basta. Det var ikke hvis, om og men. Det var klare direktiver om at forekomster måtte utnyttes, og hvordan legge til rette. vet de. Finner man en stor forekomst, på kartet kanskje bare et lite nålepunkt, blir området satt av mineralformål. Det Den norske tregheten Hva hadde skjedd om Nussir var i Finland? Da hadde vi fått en mye raskere avklaring. Vi hadde mye tidligere hatt tilgang på mer kapital fra det åpne kapitalmarkedet. En utfordring i Norge er at lov og strategi på plass, men vi har ingen nye eksempler å vise til. Det finnes ingen nye gruver i Norge nå. De positive beslutningene i Norge er altså fraværende. Det er ikke gitt noen tillatelser til drift, ikke til utslipp, ingen reguleringsplaner er godkjent på denne siden av årtusenskiftet. Det har ikke vært en eneste nasjonal avgjørelse, trass i at det har vært mulig i noen år nå. Kapitalmarkedet har sett vegringen. Den har gått andre steder. Det handlet om et skisma mellom SV og Ap/Senterpartiet. Et politisk klima som gjorde at ingen var villig til å satse hundrevis av millioner på en oppstart. Dessuten har det vært noen uforutsigbare prosesser i Førdefjorden og Kautokeino. Gir den blå regjeringen nye muligheter? Jeg tror at den industripolitiske forskjellen på dem de to-tre største partiene på Stortinget er liten. De er mer like enn ulike. En mindretallsregjering tror jeg er fornuftig. Den kan gjøre at man klarer å ta beslutninger som er forankret i Stortinget og basert på et flertall. Avfallsproblemet Et Nussir i drift skal ifølge fagpressen slippe ut to millioner tonn restprodukter, i form av tungmetall og andre giftige stoffer? Det ikke helt korrekt, det er inntil to. Den store misforståelsen er at vi ikke vil slippe ut «tungmetaller». Noen benytter seg av ordet, vel vitende om at de farer med tull. Men dette
er en mineralsk avgang, hvor det blant annet er rester av kobbermineraler og nikkelmineraler. Metallet i mineralene er låst inne. De er bare interessante for miljøet om de lekker ut. Det gjør de så godt som ikke. Utslippet av kobber fra sjødeponiet er betydelig mindre enn kobberinnholdet som naturlig føres med elva som kommer ut i den samme fjorden. Kunne avfallet isteden legges i en nærliggende dal, eller inn i gamle gruveganger? I dette tilfellet ville det være Repparfjorddalen. Der går E6 til Hammerfest, så det er ikke plass. Vi kan heller ikke fylle gruveganger. Teoretisk er det mulig å fylle inn når du har drevet en stund. Men knusingen gjør at massen utvider seg til det dobbelte. Du får ikke plass. Noe måtte du deponere i alle fall. Et annet poeng er at tunnelene de første 20-30 årene på Nussir bores oppover. Det gjør det tilnærmet umulig å fylle massen inn i fjellet. «I NORGE ER STATLIGE FOND EN MULIGHET, MEN DET BETYR I SÅ FALL AT DE SKAL INN PÅ ET OMRÅDE DER DE IKKE HAR VÆRT FØR. DET BLIR NYBROTTSARBEID» ~ ØYSTEIN RUSHFELDT Når alt er på plass Rushfeldt sier at alt blir lettere når det formelle er på plass. Men da må Nussir ASA tilbake til et marked som ikke akkurat er begeistret over Norge. Må du involvere internasjonale pengebinger? Jeg ønsker gjerne at norsk kapital deltar. Det er mye norsk med i dag, men de største beløpene er det vanskelig å få herfra. I Norge er statlige fond en mulighet, men det betyr i så fall at de skal inn på et område der de ikke før har vært. Det blir nybrottsarbeid. Jeg håper vi får det til. Det vi skal ha nå, for å sluttføre utviklingsfasen, er 50 millioner. Når utbyggingsfasen starter trenger vi en milliard. Ikke akkurat lommerusk, selv om Kapital forteller at hele 200 nordmenn nå har mer i den samme bukselomma? Kostnaden vår er lav, sammenliknet med mye annen gruveutbygging. Vi skal ikke bygge flyplass. Vi har tre av dem, i en times avstand. Vi har strømforsyning, vann. Logistikken og infrastrukturen er fantastisk. Et stort kaianlegg er allerede i bruk, det har forsynt Goliat og Melkøya. Vi får uvanlig lave investeringer per tonn. Tredje største eier Øystein Rushfeldt er tredje største eier. Han tar ut honorar i form av aksjer. Han eier rundt åtte prosent, gjennom selskapet Antaeus. Det var navnet på den mytologiske bryteren som aldri kunne bekjempes, så lenge han hadde kontakt med bakken; sønn av havguden Poseidon og jordgudinnen Gaia. Monial AS, som eies av Holta-gruppen, er størst. Thrane Teknikk Ltd. er nummer to. På plassene etter toppsjefen kommer to fond, representert gjennom Morgan Stanley og JP Morgan Chase. Hva kan Nussir være verd når gruvene er i drift?
Kinesiske og brasilianske oppkjøp av gruver som er kommet i drift er blitt betalt med mellom en og to milliarder kroner per titusen tonn kobbermetall i året. Ut fra det vi vet om vår forekomst vil det bety fra to til fire milliarder. Dit skal Rushfeldt Om Nussir går som tenkt, er det da der du fortsetter å jobbe? Denne bedriften tror jeg er den rette plattformen for å utvikle et nordnorsk mineralkonsern. Et konsern som vil eie og drive flere gruver, fortrinnsvis i regionen, men også i andre områder. Jeg ser for meg at et stort Nussir kan være sammenliknbart med svenske Boliden. Er det fortsatt slik at en geologistudent med omløp i skallen kan finne milliardverdier mellom og under bakkar og berg? Sjansene til å finne noe som ligger opp i dagen minker, uansett hvor i verden du er. Bergdrift er stadig mer teknologitungt. Slik virksomhet krever at du går dypere, og til det kreves det mye penger. Det er grunnen til at vi må være store. Da vil vi være konkurransedyktige overfor de multinasjonale selskapene, som vil komme til Nord-Norge om forholdene endrer seg. Det må vi kunne konkurrere på like fot. Uten et slikt instrument er vi prisgitt multinasjonale selskap. De interesserer seg for norske forekomster først og fremst for å maksimere kapitaluttaket sitt, med mindre interesse for å utvikle landsdelen. Uforutsigbare svingninger De kommende gruvene kan godt tenkes å utvinne annet enn kobber. Nordkalotten har forekomster av sink, nikkel, platina, sølv, gull og sjeldne jordarter. Utenfra ser mineraler og metaller ut til å være framifrå spekulasjonsobjekter, der prisene går uforutsigbart opp og ned? I årene siden 2004 har kobber vært veldig stabilt priset, på et ok nivå. Jeg tror ikke vi kommer tilbake til prisnivåene for 20 år siden. Men mangelen på store, nye metallfunn sikrer at det ikke blir stor nedgang. Hva er situasjonen 20 år fram? Da er Nussir i god gjenge, levetida er kanskje hundre år. Flere andre gruver er under oppstart. Fram til 2033 burde vi kunne ha fem gruver gående. Min jobb vil være å bidra til at de kommer, i min yrkesaktive karriere. Da kan jeg være med og betale tilbake det som jeg har fått så langt av samfunnets muligheter, lover Øystein Rushfeldt. Men først må han betale frisøren.