Eirik Husby Sæther Heksedoktoren Spenningsroman
EIRIK HUSBY SÆTHER Lobotomisten, 2012 juritzen forlag as 2013, Oslo www.juritzen.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar. Redaktør: Tiger Garté Omslagsdesign: Marius Renberg Tilrettelegging av omslag: Passion&Prose Foto: John Andresen Ebok framstilt av Passion&Prose ISBN 978-82-8205-525-3
ISBN 978-82-8205-325-9 (trykket)
Oslo Lukten av lidelse Dørene på T-banen gled hardt igjen bak ham. Tom gikk bortover perrongen som var dekket av et tynt, sølvaktig slaps. Det sprutet vått oppover leggene hans når han gikk. Skylaget hadde sprukket over ham og et svakt sollys brøt frem og varmet så frosten på benkene smeltet og falt i små drypp. Han kom til den store parkeringsplassen. De hvite bjørkestammene som rammet den inn, så tynnere ut enn de var, ettersom trærne sto så spredt. Tom visste at skogen var tynnet ut for å gjøre det vanskeligere for cruising-miljøet å skjule seg der inne. En rød Fiat sto parkert like ved trærne, og i førersetet satt en mann delvis skjult bak solskjermen. En svart Ford rullet sakte mot ham og stanset tyve meter unna. Fiaten blunket to ganger med kjørelysene, og Forden svarte med samme signal. Et møte mellom to fremmede var avtalt. Bortsett fra disse to var området strippet for biler. Det var på den tiden av året da det ikke var snø nok i skogen for skigåere, og samtidig var løypene for bløte og gjørmete for vandrere. Men det var ikke bare de dårlige turforholdene som gjorde asfaltsletten så øde, det skyldtes også det som hadde hendt her i vinter. Det var ikke nok å tynne ut bjørkeskogen ved parkeringsplassen for å få has på ondskapen her, den var rotfestet dypere inne i skogen. Tom gikk over den svarte, våte veien og fulgte grusstien. Like ved klukket og bruste det fra et kumlokk. Det surklet under skoene hans. Vannet fant frem til sprekker i feltskoene og fuktet sokkene, snart hadde han ikke følelse i tærne lenger. Han kom til bommen der stien skrådde
svakt ned mot Sognsvann. Vannet var grått og klarte ikke å speile grantrærne som vokste helt ned til kanten. Rundt hele innsjøen lå det gråhvite klumper av snø. Han gikk oppover bakkene som ledet vekk fra Sognsvann. Jorden ble til gjørme som klistret seg til sålene. Rundt ham var skogen stille, kun en og annen spurv kvitret, og det sildret svakt i små bekker som rant i grøftene på begge sider av stien. Bakken ble brattere. Han kjente at han ble svett også på ryggen, og tenkte på hvor tungt det måtte være å trekke et menneske etter seg opp denne bratte hellingen. Etter noen minutters gange flatet stien ut på et platå. Skogen tettet seg rundt Tom på begge sider. Det var her han hadde reagert på fotsporene i den meterdype snøen for noen måneder siden. Svarte hull som gikk rett inn mellom grantrærne. Det hadde sett merkelig ut, for alle fulgte lysløypene på vinteren, ingen strenet av gårde inn i skogen på den måten. Tom støttet seg mot de nakne stammene og tråkket innover. Han dyttet vekk en grein og snøflak drysset mot jordgulvet. Plutselig ble grunnen hard og han sto på et berg og skuet utover Svartkulp. Vannet fortjente navnet. Det så svart og dødt ut. Speilblankt, ikke en eneste krusning. For noen måneder siden hadde et tykt lag med is ligget over Svartkulp som et kistelokk, og en halvmeter snø lå over isen. Det hadde vært en grav, men nå var den åpnet. Tom kjente hvordan en kulde spredte seg fra leggene og opp til skuldrene. Fotsporene gjennom skogen hadde sluttet ved bredden. Der hadde et skispor overtatt og gått over til den andre siden. Tom hadde fulgt etter og tråkket gjennom et hull i isen. Han fulgte kanten av vannet til han kom til demningen og balanserte på de glatte, sleipe steinene. Det klukket fra vannet under ham. Han hoppet fra den siste steinen og landet i den myke snøen igjen. Mens han fortsatte å gå rundt innsjøen, stirret han ned i Svartkulp. Selv ikke her, like ved bredden, kunne han se noen bunn. Fantasien begynte å leke med ham. Han innbilte seg at han skimtet noe brunt hår som fløt i
vannskorpen. Tom vendte blikket mot skogen og pustet raskere. Han åpnet glidelåsen på skinnjakken så varmen dampet fra halsen. En smal bekk rislet noen meter foran ham. En bratt skråning ledet opp fra bekken. Jorden var løs langs vassfaret. Flere ganger raste den under ham, og snart sto han med vann til over anklene. Til slutt ga han opp og trasket heller midt i bekken. Etter å ha gått rundt hundre meter speidet han til venstre, mot toppen av skråningen. Det skulle være et merke med polititeip her som markerte hvor man klatret opp. Hadde han gått for langt? Tom så seg tilbake. De lange greinene til bjørketrærne flettet seg sammen over bekken bak ham, og pollen glitret i skinnet fra solen. Han gikk lenger innover, og da så han det. En flik av en hvit tape. Tre blå bokstaver var synlige. Pol. Tom grep tak i den spinkle vegetasjonen og klatret opp skråningen. Han røsket løs busker og mose. Flere ganger holdt han på å ramle bakover. Hvordan var det mulig å slepe et menneske opp hit? Hvor fikk man viljen og pågangsmotet til noe slikt fra? Tom bet seg i leppen til han smakte søtt blod. Endelig kjente hendene berget. Han var på toppen og stirret ned i et dypt søkk på seks syv meter der en skjult tømmerhytte hadde ligget. Den hadde vært her i flere århundrer, reist av utvandrede finner som søkte etter ubebodde skogsområder i nærheten av vann. Nå var hytta borte. Grunneieren hadde tent på den etter det som skjedde, for at ikke stedet skulle bli hjemsøkt av skuelystne. Røyklukten satt fremdeles i vegetasjonen. Bakken i søkket var svart, uten lyng og gress. Bare steinkjelleren sto igjen som et gapende, mørkt hull. Ingen ild kunne utslette dette, og det var ikke nok jord her oppe til å spa det igjen. Finnene hadde i sin tid gravd seg ned her og hogget en firkant ut av berget for å lagre kjøttet sitt. Det var der Johannes hadde holdt fangene sine. Tom trakk inn duften og holdt den inne. Han kunne fornemme eimen av lidelse og frykt. En blanding av svette, blod og adrenalin som klebet seg til omgivelsene for å advare ham. Hold deg unna. Her er det
ikke trygt. Han lente hodet fremover og skuet ned i det svarte hullet. Var det slik munnen til Siri hadde sett ut? Etter at alle tennene hennes var trukket ut?
Rio de Janeiro Jeg gir deg mine hender Containerskipet lå helt i ro. Johannes kunne ikke lenger høre duringen fra motorrommet. Han reiste seg ustøtt opp fra hjørnet i containeren. Lårmusklene var blitt stive, og beina vanskelige å rette ut. Han ble svimmel. Det høyre beinet skumpet borti en plastkanne som skvulpet idet han tok et forsiktig skritt fremover. Han sjanglet mot en lysstripe som ble sluset inn i containeren gjennom et luftehull. Johannes hadde ligget så lenge i mørket nå. Tanken på det hvite, sterke tropelyset som ventet ham utenfor, fikk ham til å knipe igjen øynene. Da han nådde døren, slo en sviende stank mot ham. Søppelsekken med avføring og plastkannene med mørk urin sto stablet ved den bortre veggen og spredte en grusom lukt. I vanvare slo han foten mot en kanne som veltet, og en stinkende væske rant utover til en dam rundt føttene hans. Han hørte måkene skrike og bære seg der ute. Flere av dem landet oppå containeren og tasset over metalltaket. Gaulingen deres minnet om gribber. Han følte seg frem til han fant metalltråden som gikk tvers over døren, og som var koblet til låsmekanismen på utsiden. Johannes forsøkte å gripe fatt i tråden med venstrehånden, men fikk ikke tak. Han skimtet fingerstumpene på venstrehånden og tenkte på prisen han hadde betalt for å bli smuglet til Rio. Han husket ennå hvor rolig smuglerens stemme lød, da de satt i lugaren på en fortøyd seilbåt ved havnen i Marseille. Hvor mange fingre vedder du? hadde smugleren spurt, mens han tok frem en fyrstikkeske. Fem, hadde Johannes svart. Kvalmen hadde veltet opp fra magen, og syren brant i munnen. Smugleren hadde åpnet fyrstikkesken og plukket opp en gul likmark,
ikke større enn et par centimeter og like tynn som et spagettirør. Han hadde lagt den på kanten av bordet som virket ufattelig langt. Hvis du får lurt den til å krype over til andre siden ved hjelp av fem fingre, skal jeg smugle deg til Rio i en container. Johannes hadde begynt å skjære og la stumpene utover bordet i passe avstand, så marken fikk ferten av dødt kjøtt og begynte å åle seg av sted. Den innestengte luften i containeren kjentes varm mot huden. Johannes tok tak i wiren med høyre hånd, der kun lillefingeren var skåret av, og rykket til så tråden strammet seg. Den rustne spaken gnisset på utsiden og han rykket hardere til spaken slo opp. Døren åpnet seg på gløtt. Det grelle tropelyset strømmet inn og traff ham i øynene. Johannes åpnet øynene sakte, millimeter for millimeter. Snart kunne han se de maltrakterte hendene sine i et skinnende, hvitt lys. Han dyttet til døren så den åpnet seg på vidt gap. Støvet i luften rundt ham glødet i dagslyset. Containeren hadde vært som en kiste. Johannes hadde håpet han kunne begrave sitt tidligere jeg og gjenoppstå som en ny mann i Rio, men han var fremdeles like kald som han hadde vært i Norge. Han hadde aldri ønsket noe annet enn Guds tilgivelse, og faren hadde fått ham til å tro at det ville ta et helt liv å gjøre seg fortjent til den. Det gikk opp for Johannes at han ikke bare hadde flyktet fra de to drapene, men også fra faren. Utsikten var svimlende. Det måtte være minst tyve meter ned. Han visste at containeren lå stablet høyt oppe, det hadde han fått med seg da han skimtet Marseille gjennom luftehullene idet containerskipet la fra kai, men ikke at det var så langt ned. Johannes klødde seg i den kraftige skjeggveksten og merket hvor råttent fingerstumpene luktet. Han gned bandasjen mot haken og kjente at den var våt. Smerten gnagde i stumpene. Johannes flyttet seg nærmere åpningen, bøyde seg og tok av skoene. I høyre hånd holdt han piggsko som var bundet sammen i lissene, og et klatretau hang løst over nakken. Han lente hodet frem, kikket ned og konstaterte at han måtte hoppe flere