Virve Tuulia Ravolainen & Alfred Granmo Tromsø museum Universitetsmuseet, Fagenhet for botanikk Februar 2002 A
Virve Tuulia Ravolainen & Alfred Granmo Tromsø museum Universitetsmuseet, Fagenhet for botanikk Februar 2002 B
ISBN 82-7142-036-4 C
Innholdsfortegnelse 1. Innledning... 3 1.1. Naturtyper og vegetasjonstyper... 3 2.... 5 2.1. Finnlandsmyra... 5 2.2. Espenesmyra... 5 2.3. Skog NØ for Finnlandsmyra... 6 2.4. Gaukåsen... 7 2.5. Hildran... 8 2.6. Skogområder Brøstadbotn-Faksfjord... 8 2.7. Rasmark mellom Nyset og Holtet... 9 2.8. Lille Vinje... 10 2.9. Kjerringkollen... 11 2.10. Lille Vinjevannet... 12 2.11. Bergsheia... 13 2.12. Berg... 13 2.13. Finnlandsholman... 14 2.14. Aspelia... 15 2.15. Langhamn... 15 2.16. Strand innenfor Kirkeholmen... 16 2.17. Skog mellom Seljevoll og Sandnes... 17 2.18. Skardlia NW... 17 2.19. Fossmo... 18 2.20. Skog nedenfor Børingsvatn... 19 2.21. Hompan- høyde 475... 19 2.22. Svinryggen... 20 2.23. Hagenes-Mikkelbostad... 21 2.24. Dyrøygommen... 22 2.25. Kastnesåsen... 23 2.26. Skøvatnet... 24 2.27. Mølnelva med Mølnfossen... 25 3. Øvrige karplanteregistreringer i Dyrøy... 26 3.1.Vinje... 26 3.2. Dyrøyhamn... 26 3.3. Brøstadbotn... 27 3.4. Finnlandsnes... 27 3.5. Langbakken, Børinghola... 27 3.6. Rundfjellet og Lille Rundfjellet mot Bjørkebakkdalen... 27 3.7. Bjørkebakkdalen... 28 3.8. Skøvassåsen... 28 3.9. Kalvøyvatnet... 28 1
4. Utvalgte naturtyper... 30 4.1. Skog... 30 4.1.1. Bjørkeskog med høystauder... 30 4.1.2. Gråor-heggeskog... 30 4.1.3. Gammel lauvskog... 30 4.2. Rasmark, berg og kantkratt... 31 4.2.1. Sørvendte berg og rasmarker... 31 4.3. Kulturlandskap... 31 4.3.1. Skogsbeiter... 31 4.3.2. Naturbeitemark... 31 4.4. Kyst og havstrand... 32 4.4.1.Tangvoller... 32 4.5. Fjell...32 4.5.1. Kalkrike områder i fjellet... 32 4.6. Ferskvann/våtmark... 32 4.6.1. Viktige bekkekløfter og fossesprøytsoner... 32 4.7. Myr...32 4.7.1. Rikmyr... 32 5. Sjeldne eller truede arter... 34 6. Litteratur... 35 Vedlegg: Arts- og lokalitetslister. Bilde på denne siden: Marisko (Cypripedium calceolus). Foto: Sverre Bergheim. Førstesidebilde: Gammel lauvskog på nordsiden av Dyrøy, lok. 17. Foto: Virve Ravolainen 2
Innledning 1. Innledning Kartlegging av biologisk mangfold er et arbeid som foregår på kommunalt plan over hele Norge. Stortinget har bestemt at alle kommunene skal ha kartlagt det biologiske mangfoldet i sitt område innen 2004. Det overordnede målet er å bevare mangfoldet og sikre dets fortsatte utviklingsmuligheter. Dette har blitt fulgt opp av Direktoratet for Naturforvaltning (DN), som har utgitt handbøker og kartleggingsprogram. Data som kommunene samler inn, skal brukes i kommunal forvaltning av naturområder, men også sammenfattes til en nasjonal database over biologisk mangfold og verdifulle naturområder i Norge (www.naturforvaltning.no). I denne rapporten har vi forsøkt å sammenfatte de botaniske verdiene som er kjent fra Dyrøy kommune, Troms fylke. Datagrunnlag har vært databaseutskrifter av herbariebelegg ved Tromsø Museum, samlet ved tidligere botanikerbesøk til Dyrøy, samt feltarbeid med befaringer av utvalgte områder. Følgende botanikere har tidligere besøkt Dyrøy kommune: Johannes Museus Norman i 1870, Johannes Reiersen i 1938, 1943 og 1945, Peter Benum i 1934, 1938 og 1939, Brynhild Mørkved i 1982, Viktor Johansen i 1982, samt Geir Arnesen i 2000. Det er samlet omtrent 300 karplantebelegg fra Dyrøy. Feltundersøkelser ble utført i juni og i månedskiftet juli-august 2001 av Virve Ravolainen og Alfred Granmo fra Tromsø Museum, Fagenhet for botanikk. Områdene ble valgt ut i samråd med Dyrøy kommune, og omfatter hovedsakelig lavlandsområder med unntak av ett kalkrikt fjellområde. Interessante lokaliteter har blitt valgt ut på grunnlag av tidligere interessante plantefunn, gunstig berggrunn og eksposisjon, samt ut fra det faktum at store arealer i Dyrøy kommune ikke tidligere hadde vært besøkt av botanikere. I kartleggingsarbeidet er hovedvekten lagt på karplante- og naturtyperegistreringer. Andre organismegrupper enn karplanter kan likevel med fordel brukes til å utdype vurderingen av lokaliteter med noe artsfattig karplanteflora. Observasjoner av fugl og sopp er tatt med i rapporten. Noen skogsområder ble befart spesielt med tanke på vedboende sopp, men det ble gjort få funn. I vedlegg er det tatt med artslister fra 50 lokaliteter; 35 fra sommeren 2001 og 15 sammensatt av tidligere dokumenterte funn fra Dyrøy kommune. Belegg som ble samlet under feltarbeid i 2001 blir oppbevart i herbariet på Tromsø Museum (TROM). Det har vært brukt geologisk kart, kartblad Tromsø og Narvik 1: 250 000, samt følgende topografiske kart (M711 1: 50 000) som dekker Dyrøy kommune; Finnsnes (1433 III), Stonglandet (1333 III), Salangen (1432 IV) og Andørja (1332 I). 1.1. Naturtyper og vegetasjonstyper Til hjelp i kartleggingsarbeid og verdisetting av de ulike lokalitene har vi brukt Fremstads (1997) Vegetasjonstyper i Norge og Direktoratet for Naturforvaltnings (1999a) Håndbok 13, Kartlegging av naturtyper. Hver naturtype omfatter flere vegetasjonstyper. For eksempel omfatter naturtypen gammel lauvskog flere vegetasjonstyper, som lavurtskog og høystaudebjørkeskog. For hver lokalitet er både vegetasjonstyper og naturtyper angitt. Kodene Fremstad (1997) bruker for vegetasjonstypene er angitt i parentes i teksten. Naturen er ikke enhetlig og homogen, og det finnes ingen klare grenser mellom de ulike 3
Innledning vegetasjons- og naturtypene. Av praktiske grunner blir man av og til nødt til å gjøre noe kunstige avgrensninger. For eksempel har bjørkeskoger, eller blandingsskoger med bjørk (Betula pubescens), rogn (Sorbus aucuparia), gråor (Alnus incana) og silkeselje (Salix caprea ssp. sericea), ofte et artsrikt feltsjikt av lave urter og gress, samtidig som fuktigere søkk kan være dominert av høystauder. Denne typen skog er i denne rapporten ført under vegetasjonstypen høystaudebjørkeskog, som lavurt-utforming med spredte høystauder (C2c) (Fremstad 1997). Dette er gjort under tvil, og i mangel av en nordlig type av lavurtskog i Fremstads (1997) inndeling. Naturtypen registreres som bjørkeskoger med høystauder eller skogsbeiter der beitetrykket er høyt nok til å holde busksjiktet nede (DN 1999a). 4
2. 2.1. Finnlandsmyra Beliggenhet: 2 km NØ for Brøstadbotn, kartblad Finnsnes (1433 III), UTM 33W XS 67-68 08-09, 10 moh. Undersøkt av: V. Ravolainen, A. Granmo og M. Selbervik, 2.7.2001. Topografisk beskrivelse/naturtyper: Finnlandsmyra er et stort (ca. 0,7 km²), tilnærmet flatt myrkompleks på løsavsetninger. Myra har et lavt tue-hølje relieff. Det er flere små vann og tjern i området. Botanisk beskrivelse: Myrkomplekset består av ombrotrofe tuer, og fattige, minerotrofe høljer. Tuene er dominert av røsslyng (Calluna vulgaris), molte (Rubus chamaemorus), krekling (Empetrum nigrum ssp. hermaphroditum), dvergbjørk (Betula nana) og bærlyngarter (Vaccinium spp.). Fastmattene og mykmattene har noe jordvannspåvirkning, og er dominert av bjønnskjegg (Trichophorum cespitosum ssp. cespitosum), torvull (Eriophorum vaginatum) og hvitlyng (Andromeda polifolia). I høljebunnene er det også forekomster av blant annet dystarr (Carex limosa), snipestarr (C. rariflora) og trådstarr (C. lasiocarpa). Tjønnene er fattige, med bukkeblad (Menyanthes trifoliata) på kantene og flaskestarr (Carex rostrata) ute i vannene. På tørrere partier vokser furu (Pinus sylvestris). I myrkanten er det blåbærsmåbregne-bjørkeskog. Flora: Området har en flora som er representativt for et myrkompleks med tørre, ombrotrofe partier i tillegg til fuktigere minerotrofe forsenkninger (Artsliste 1). Inngrep: Ingen i N-enden av myra. Vurdering: Stort og variert fattigmyrkompleks med strukturer fra tjønn, mykmatte, fastmatte og tuer, og enkelte elementer med furu. Har betydning som vannreservoar, og regulerer vannbalansen i nærområdene. Ingen sjeldne planter eller noen sjelden naturtype, men et stort og sammenhengende område. Trolig verdifullt som nærings- og hekke-område for vadefugler. 2.2. Espenesmyra Beliggenhet: Mellom Brøstadbotn og Espenes, NØ for Brøstadbotn. Kartblad Finnsnes (1433 III), UTM 33 W XS 678-683 090-095, 10 moh. Undersøkt av: V. Ravolainen, A. Granmo og M. Selbervik, 2.7.2001. 5
Topografisk beskrivelse/naturtyper: Espenesmyra ligger på løsavsetninger. Den sørvestlige delen av myra som vi besøkte har lave tuer og tydelige fastmatter. Botanisk beskrivelse: På ombrotrofe tørre partier og tuer vokser det blant annet furu (Pinus sylvestris), røsslyng (Calluna vulgaris) og blokkebær (Vaccinium uliginosum). Fastmattevegetasjonen er jordvannspåvirket, og dominert av bjønnskjegg (Trichophorum cespitosum ssp. cespitosum), hvitlyng (Andromeda polifolia) og småtranebær (Vaccinium oxycoccus ssp. microcarpum). Flora: Artsfattig, men representativ flora for ei blandingsmyr med både ombrotrofe tuer og minerogene fastmatter (Artsliste 2). Inngrep: Ingen i den undersøkte delen av myra. Vurdering: Området har betydning som vannreservoar og som fuglebiotop. Ingen spesielle botaniske verdier ble registrert. 2.3. Skog NØ for Finnlandsmyra Beliggenhet: På NØ-siden av vegen Brøstadbotn -Espenes, over vegen fra Finnlandsmyra. Kartblad Finnsnes (1433 III), UTM 33W XS 675-680 078-080, 40-70 moh. Undersøkt av: V. Ravolainen og A. Granmo, 3.7.2001. Topografisk beskrivelse/naturtyper: Berggrunnen i nederste delen av SØ-hellingen av Stridsfjellet er dolomitt- og kalkspatmarmor i veksling med glimmerskifer og gneis. Undersøkt er noen skogsfragmenter langs en kjerreveg. Landskapet varierer fra småkupert skogsterreng til artsfattige myrpartier. Botanisk beskrivelse: På tørre partier forekommer lågurtvegetasjon med tegebær (Rubus saxatilis), vanlig marinøkkel (Botrychium lunaria), bergskrinneblom (Arabis hirsuta), grønnkurle (Coeloglossum viride), markjordbær (Fragaria vesca), småmarimjelle (Melampyrum pratense), hengeaks (Melica nutans) og nikkevintergrønn (Orthilia secunda). I fuktigere drag forekommer skogstorkenebb (Geranium sylvaticum), enghumleblom (Geum rivale), mjødurt (Filipendula ulmaria), samt store bregner. Skogbunnen er for det meste lysåpen og delvis preget av beite. Dypt jordsmonn gjør at kalkkrevende arter mangler, til tross for gunstig berggrun. Naturtypen føres hos Fremstad (1997) under høystaudebjørkeskog, lavurt-utforming med spredte høystauder (C2c). Naturtypen registreres som bjørkeskog med høystauder (DN 1999a). Flora: Artsrik flora av vanlige arter (Artsliste 3). Inngrep: Skogsbilveg langs SØ-skråningen av Stridsfjellet. 6
Vurdering: Skogen er fragmentert av vegbygging, hogst og beite. Området har av den grunn liten verdi. 2.4. Gaukåsen Beliggenhet: Ø for Brøstadbotn, avgrenses i S og Ø av vegen til Sjøvegan og Finnfjellet. Kartblad Finnsnes (1433 III), UTM 33W XS 65-66 088-098, 100-184 moh. Undersøkt av: V. Ravolainen og A. Granmo, 3.7.2001. Topografisk beskrivelse/naturtyper: Gaukåsen er en skogkledt ås med noen mindre myrer i forsenkninger. Bergrunnen består for det meste av dolomitt- og kalkspatmarmor. Hovednaturtypen er bjørkeskog med høystauder, med en overgang til skogsbeite. Botanisk beskrivelse: Skogen på Gaukåsen er en lysåpen bjørkeskog. Vegetasjonstypen varierer mellom en blåbær-skrubbær-utforming (A4b i Fremstad 1997) og en lavurt-utforming med spredte høystauder (C2c i Fremstad 1997) i forsenkninger og åpne glenner. I den sistnevnte fins arter som nikkevintergrønn (Orthilia secunda), og litt mer krevende taggbregne (Polystichum lonchitis) og grønnburkne (Asplenium viride). Stedvis dominerer ballblom (Trollius europaeus) og skogstorkenebb (Geranium sylvaticum). I den sørøstre delen av Gaukåsen (UTM 33W XS 652-655 092-096) er skogen tydelig preget av beite. Busksjiktet blir her holdt nede, og inntrykket er et lysåpent skogsbeite med en del gullris (Solidago virgaurea), skarmarikåpe (Alchemilla wichurae) og smyle (Deschampsia flexuosa). Det er beitede åpninger i skogen med arter som bakkestjerne (Erigeron sp.), vanlig marinøkkel (Botrychium lunaria), fjellfiol (Viola biflora), harerug (Bistorta vivipara), kattefot (Antennaria dioica) og fjellgulaks (Anthoxanthum odoratum ssp. alpinum). Innslag av einer (Juniperus communis) vitner om beitepåvirkning også lenger inn i skogen, men vegetasjonen her er mer høyvokst. Myrpartiene er jordvannspåvirket med dominans av bjønnskjegg (Trichophorum cespitosum ssp. cespitosum), bukkeblad (Menyanthes trifoliata) og trådstarr (Carex lasiocarpa). Det er ingen rikmyrindikatorer. Flora: Forekomsten av taggbregne (Polystichum lonchitis) og grønnburkne (Asplenium viride) vitner om kalkrik berggrunn, selv om jordsmonnet stort sett er for tjukt til at vegetasjonen blir begunstiget av den. Beitepåvirkningen i skogen gir også utslag i artsinventaret. Området sett under ett har et høyt antall karplanter (Artsliste 4 og 5). Inngrep: Ingen av betydning, men naturtypen er delvis kulturbetinget ved beite og vedhogst. Vurdering: Dette er et av de få skogområdene i Dyrøy kommune der beitetrykket stedvis er tilstrekkelig til å holde krattet nede. Det er ønskelig at beitetrykket blir opprettholdt, eller helst intensivert for å hindre gjengroing. Skogsbeiter gror for en stor del igjen regionalt og på landsbasis, derfor er det ønskelig at Gaukåsen blir registrert som et viktig skogsbeite. 7
2.5. Hildran Beliggenhet: Mellom Brøstadbotn og Hundstrandfjellet, kartblad Finnsnes (1433 III), UTM 33W XS 618-640 043-073, 100-215 moh. Undersøkt av: V. Ravolainen og A. Granmo, 3.7.2001; V. Ravolainen, 24.8.2001. Topografisk beskrivelse/naturtyper: Hildran er en skogkledt ås på dolomitt- og kalkspatmarmor med noen små, middelsrike myrer. Hovednaturtypen er bjørkeskog med høystauder. Botanisk beskrivelse: Skogen S for høyde 187 er bjørkeskog hovedsakelig av blåbærskrubbær-utforming (A4b i Fremstad 1997) med innslag av beitefavoriserte arter som engkvein (Agrostis capillaris), karve (Carum carvi), gullris (Solidago virgaurea) og engsyre (Rumex acetosa coll.). Forekomsten av einer (Juniperus communis) vitner om tidligere beite. Vegetasjonen i fuktigere partier går over mot en lavurt-utforming av høystaudebjørkeskog (C2c i Fremstad 1997) med innslag av arter som kranskonvall (Polygonatum verticillatum), tegebær (Rubus saxatilis), hengeaks (Melica nutans) og firblad (Paris quadrifolia). Vegetasjonen i skogbunnen er noe påvirket av beite, men beitetrykket er ikke lenger tilstrekkelig for å holde ungskogen eller konkurransesterke arter som mjødurt (Filipendula ulmaria) nede. Myrpartiene er jordvannspåvirket med arter som blant annet tvebustarr (Carex dioica), gulstarr (Carex dioica), dvergjamne (Selaginella selaginoides) og fjellfrøstjerne (Thalictrum alpinum). Mer krevende rikmyrindikatorer mangler. Skogen på V-siden av Hildran, ovenfor Sætran, er delvis en sterkt beitepåvirket blåbærbjørkeskog, og stedvis plantet med gran eller hogd. Under høyde 215 er det bygd en skogsbilveg, og toppen er flathogd. Flora: Alminnelig skogsflora (Artsliste 6, 7 og 8). Inngrep: Store inngrep i form av granplanting, samt hogst og vegbygging på V-siden. Vurdering: Skogen på S-siden er noe beitepåvirket, men beitetrykket har vært for svakt til å holde nede ungskog. På V-siden av åsen har vegbygging og granplanting samt hogst gjort at beiteskogen er blitt sterkt fragmentert og delvis ødelagt. 2.6. Skogområder Brøstadbotn-Faksfjord Beliggenhet: Ø-siden av Dyrøysundet, mellom Kastneshamn i S og Brøstadbotn i N. Kartbladene Finnsnes (1433 III) og Salangen (1432 IV), UTM 33W XS 56-65 00-07, 50-300 moh. Undersøkt av: V. Ravolainen og A. Granmo, 3.7.2001; V. Ravolainen, 21.-24.8.2001. 8
Topografisk beskrivelse/naturtyper: Strekningen Faksfjord-Brøstadbotn preges av stedvis bratte, NV-, V- og S-vendte skråninger. Fra Hundstrandfjellet til Faksfjorden er berggrunnen granatglimmerskifer, med unntak av en sone med løsavsetninger langs sjøen ved Kastnes. Kalkgrunn er det hovedsakelig på åsen Hildran, som er omtalt i kapittel 2.5. I tillegg er det noen mindre kalkområder på Blåfjellet, som falt utenom denne undersøkelsen. Kastnesåsen er omtalt i kapittel 2.25. Det meste av skogen i strekningen Faksfjord-Kastnesåsen er fattig bjørkeskog. Botanisk beskrivelse: Langs strekningen Kastneshamn-Hundstrandelva er det blandingsskog med bjørk (Betula pubescens), stedvis rogn (Sorbus aucuparia) og silkeselje (Salix caprea ssp. sericea). Skogen veksler mellom en blåbærskog (A4b i Fremstad 1997) og småbregneskog (A5b og A5c i Fremstad 1997). Tidligere beitepåvirkning synes i disse utformingene ved innslag av gullris (Solidago virgaurea), einer (Juniperus communis) og sølvbunke (Deschampsia cespitosa). Oppslag av ungbjørk, sammen med stedvis høyvokst undervegetasjon, tyder på lite beitetrykk i dag. I fuktigere søkk går skogen over mot høystaudebjørkeskog av alminnelig karakter (C2a og C2c i Fremstad 1997). Innslag av varmekrevende arter mangler. Flora: Alminnelig skogsflora på frisk og fattig jordbunn (Artsliste 9). Inngrep: Strekningen Kastneshamn-Hundstrandelva er stedvis plantet med gran, og de ulike skogstypene er av den grunn fragmentert. Over bebyggelsen er det bygget en kraftlinje, med typisk oppslag av geitrams (Epilobium angustifolium) i linjegata. Vurdering: Skogsbeltet langs strekningen Kastneshamn-Hundstrandelva er fragmentert. Langs den nordvestlige skråningen av Hundstrandfjellet derimot er høystaude-bjørkeskogen mer velutviklet og fremdeles enhetlig. Sett i sammenheng med skogsområdene i hele kommunen, er dette et representativt og relativt stort område uten større inngrep, som kan føres som et viktig område under naturtypen bjørkeskoger med høystauder. Kastnesåsen behandles under eget kapittel. 2.7. Rasmark mellom Nyset og Holtet Beliggenhet: En SØ-vendt skråning S for Dyrøyhamn, mellom gårdene Nyset og Holtet. Kartblad Finnsnes (1433 III), UTM 33W WS 567-572 968-970, 70-100 moh. Undersøkt av: V. Ravolainen og A. Granmo, 4.-5.7.2001. Topografisk beskrivelse/naturtyper: Skråningen som er undersøkt er en del av den SØ-vendte siden av Hamnåsen (275 moh.) på granatglimmerskifer. Skogen er en gråor-heggeskog. Under de bratte bergveggene er det en mindre rasmark med steiner og blokker. Botanisk beskrivelse: Rasmarken under bergene har innslag av arter som tveskjeggveronika 9
(Veronica chamaedrys), lifiol (Viola canina ssp. montana), skjørlok (Cystopteris fragilis coll.) og markjordbær (Fragaria vesca), men mangler en god del typiske rasmarksarter. Vanlige høystauder som turt (Cicerbita alpina) og skogstorkenebb (Geranium sylvaticum) forekommer. Denne lokaliteten bør heller betraktes som et uret parti i et gråorheggeskogsbelte som strekker seg fra Mikkelbostad til Hagenes. Flora: Ingen sjeldne arter ble registrert. Noen litt mer varmekrevende planter forekommer (Artsliste 10). Inngrep: Ingen. Vurdering: Området kan gjerne kartlegges som en del av gråor-heggeskogen mellom Mikkelbostad og Hagenes (2.23.). 2.8. Lille Vinje Beliggenhet: På V-siden av Dyrøya, N for Vinje. Kartblad Stonglandet (1333 II), UTM 33W WS 582-584 947-948, 100 moh. Undersøkt av: V. Ravolainen og A. Granmo, 4.7.2001. Topografisk beskrivelse/naturtyper: Landskapet over bygda Lille Vinje er småkupert med små koller, og stedvis nærmest vegetasjonsløse småberg av gneis. De S-vendte bergene, knausene og kollene er tydelig preget av beite. Det er derfor nærliggende å karakterisere landskapet som naturbeitemark, selv om husdyrhold har opphørt i bygda. Botanisk beskrivelse: Området over bygda har totalt sett en sammensatt vegetasjon av både eng-, tørrbakke- og berg-arter, og er nok formet av tidligere beite eller slått. Slakere partier av kollene har tilnærmet en flekkmure-sauesvingel-eng (G8, Fremstad 1997) der arter som villløk (Allium oleraceum), fjellgulaks (Anthoxanthum odoratum ssp. alpinum), dunhavre (Avenula pubescens), ryllik (Achillea millefolium), småengkall (Rhinanthus minor) og kattefot (Antennaria dioica) forekommer. På bergknauser er det innslag av arter som bergskrinneblom (Arabis hirsuta), ullarve (Cerastium alpinum ssp. lanatum), skjørlok (Cystopteris fragilis coll.), bitter bergknapp (Sedum acre) og småbergknapp (Sedum annuum). Flekkmure (Potentilla crantzii), fjellfrøstjerne (Thalictrum alpinum), gulsildre (Saxifraga aizoides), dvergjamne (Selaginella selaginoides) og slirestarr (Carex vaginata) vitner om stedvis noe mer baserik berggrunn. De ulike vegetasjonstypene er representert over så små arealer at det ikke er hensiktsmessig å beskrive alle for seg. Flora: Ingen sjeldne arter, men artsrikt og variert (Artsliste 11 og 12). Inngrep: Opphør av beite eller slått øker faren for at knausene og kollene gror igjen med ungskog eller konkurransesterke arter i nær fremtid. 10
Vurdering: Variert og fint kulturlandskapsfragment, som står i fare for å miste noe av artsmangfoldet sitt ved gjengroing. 2.9. Kjerringkollen Beliggenhet: N for Vinje på V-siden av Dyrøya. S-skråning av Kjerringkollen (287 moh.). Kartblad Stonglandet (1333 II), UTM 33W WS 584-590 945-955, 100-200 moh. Også en kort omtale av de V- og N-vendte liene av Kjerringkollen, UTM 33W WS 583-597 941-956, 0-200 moh. Undersøkt av: V. Ravolainen og A. Granmo 4.7.2001; B. Mørkved og K.-D. Vorren 1982; J. Reiersen 1938 og 1945. Topografisk beskrivelse/naturtyper: Berggrunnen på Kjerringkollen er granat-glimmerskifer. Hele den S-vendte skråningen er skogkledt, og her finnes en rekke naturtyper: bjørkeskog med høystauder, gråor-heggeskog og fragmenter av gammel lauvskog. Botanisk beskrivelse: Høystaudebjørkeskogen i skråningen er nærmest høystaude-bjørkutformingen (C2a i Fremstad 1997). Arter som skogstjerneblom (Stellaria nemorum), ballblom (Trollius europaeus), vendelrot (Valeriana sambucifolia), kranskonvall (Polygonatum verticillatum), enghumleblom (Geum rivale), myrhatt (Potentilla palustris) og skogstorkenebb (Geranium sylvaticum) forekommer. Enkelte lave urter som tegebær (Rubus saxatilis) forekommer også. Bringebær (Rubus idaeus) representerer et varmekrevende innslag. I veksling med høystaudebjørkeskogen er det flere partier med godt utviklet gråorheggeskog (C3 i Fremstad 1997). I tillegg til artene fra høystaudebjørkeskogen spiller bringebær (Rubus idaeus), markjordbær (Fragaria vesca), gaukesyre (Oxalis acetosella) og firblad (Paris quadrifolia) en viktigere rolle. De best utviklede gråor-heggeskogene er ved UTM 33W WS 585 950, omtrent 110-170 moh. Det er fragmenter av gammel bjørkeskog med betydelige mengder både stående og liggende død ved ved UTM 33W WS 586 951. Granteigene i denne S-skråningen av Kjerringkollen stykker opp gråor-heggeskogen og den gamle lauvskogen, men teigene er mindre her enn lenger opp i dalen. I den gamle bjørkeskogen er det registrert knivkjuke (Piptoporus betulinus), kreftkjuke (Inonotus obliguus) og finporet vinterstilkkjuke (Polyporus ciliatus). Ingen av disse vedboende soppene er spesielt sjeldne, men krever død ved. Det var ikke tid til mer inngående undersøkelse av vedboende sopp i denne sammenheng, men det er potensiale for å finne andre, sjeldnere arter nettopp i slike lokaliteter som denne. På den bratte V-siden av Kjerringkollen er det ospebestander i de urete, bratte partiene. Disse veksler med småbregne-bjørkeskog og høystaudeskog med innslag av hegg (Prunus padus), silkeselje (Salix caprea ssp. sericea) og istervier (Salix pentandra). I urene under fjellet er det tidligere registrert arter som opptrer spredt eller sjeldent i Troms (artsliste 44). Av disse kan det nevnes murburkne (Asplenium ruta-muraria) og olavsskjegg (Asplenium septentrionale). Stankstorkenebb (Geranium robertianum) er en art som når sin nordgrense i Troms, hvor Dyrøy-lokalitetene er de nest nordligste (Engelskjøn & Skifte 1995). 11
Oppover de N-vendte liene av Kjerringkollen er det vekselvis småbregneskog og blåbærskog (A5 og A4 i Fremstad 1997). Langs elven i dalen fra Berg mot Bergsvatnet er det fuktig høystaudebjørkeskog. Kulturlandskapet ved Berg er omtalt i eget kapittel (2.12.). Flora: Floraen er representativ for de ulike skogstypene, i urene forekommer noen mindre vanlige arter (artsliste 13, 14,15 og 44). Inngrep: Granteiger i den S-vendte lia og en større planting lenger inn i dalen fra Lille Vinje. Vurdering: En frodig S-vendt skogsli med høystaudevegetasjon i flere skogstyper. Fragmentert av små granteiger. Grana kan med fordel hentes ut med minst mulig videre inngrep på høystaudeskogen omkring. I et langtidsperspektiv kan denne lia utvikle seg til et variert skogsområde med flere naturtyper og suksesjonsfaser. Der som gran blir hogd vil det dannes åpne glenner i veksling med eldre suksesjonsfaser av lauvskog. Rundt Kjerringkollen kan det bevares et større, variert skogsområde både med frodig høystaudeskog av flere typer og suksesjonsfaser, blåbær- og småbregneskog, samt bratte berg og ur med innslag av sjeldne arter. 2.10. Lille Vinjevannet Beliggenhet: S for Bergsheia på Dyrøya, kartblad Stonglandet (1333 II), UTM 33W WS 597-599 962-965, 245 moh. Undersøkt av: V. Ravolainen og A. Granmo, 4.7.2001. Topografisk beskrivelse/naturtyper: Lille Vinjevatnet er en oligotrof sjø med bunn av mellomstore steiner og grus. V-enden avgrenses av en fattig myr. Botanisk beskrivelse: I V-enden er det vannkantvegetasjon av elvesnelle-starr-sump, innerst av flaskestarr-utformingen (O3b i Fremstad 1997) og ytterst av elvesnelle-utforming (O3a, Fremstad 1997). Denne vannkantvegetasjonen flyter delvis over i tilstøtende myr. I den sublittorale sonen ble hybriden rusttjønaks x grasstjønnaks (Potamogeton alpinus x gramineus) registrert som eneste vannplante utenom vannkantvegetasjonen. I Bergsvatnet, som er tilknyttet Lille Vinjevannet ved en elv, ble det ikke funnet noen vannplanter. Flora: Nokså artsfattig flora av vanlige vannplanter. Hybriden rusttjønaks x grasstjønnaks (Potamogeton alpinus x gramineus) er av de mer vanlige hybridene blant tjønnaksene (Potamogeton spp.) (Engelskjønn & Skifte 1995) (Artsliste 16). Inngrep: Ingen synlige. Vurdering: Det er ikke spesielle botaniske verdier knyttet til Lille Vinjevatnet og Bergsvatnet. 12
2.11. Bergsheia Beliggenhet: På V-siden av Dyrøya, N for Vinje. Kartblad Stonglandet (1333 II), UTM 33W WS 603-626 955-965, 563 moh. Undersøkt av: V. Ravolainen og A. Granmo, 4.7.2001. Topografisk beskrivelse/naturtyper: Bergsheia er et mindre fjell av granatglimmerskifer med bratte S- og V-vendte sider. I de bratte skråningene er det artsfattig høystaudebjørkeskog i veksling med rasmarker med høystaudevegetasjon. Botanisk beskrivelse: Artslisten for Bergsheia er mangelfull, fordi det ikke lot seg gjøre å komme helt opp på fjellet. De skogkledte liene har blåbærskog (A4 i Fremstad 1997) og småbregneskog (A5 i Fremstad 1997) i veksling med høystaudebjørkeskog med både storbregnedominans og høystaudedominans. Rasgatene er dominert av skogstorkenebb (Geranium sylvaticum) og ballblom (Trollius europaeus), og store bregner. Forekomst av einer (Juniperus communis) øverst i liene vitner om beitepåvirkning. Tørrere partier av den S- vendte skråningen av Bergsheia er kreklinghei av tilnærmet typen blåbær-blålynghei og kreklinghei, humid utforming (S3b i Fremstad 1997). Liene og rabbene oppover Bergsheia er ikke nærmere undersøkt. Flora: Alminnelig skogsflora (Artsliste 17). Inngrep: Ingen synlige. Vurdering: Høystaudeliene er produktive, men naturtypene er ikke av spesiell interesse. 2.12. Berg Beliggenhet: N for Vinje og Lille Vinje på V-siden av Dyrøya. Kartblad Stonglandet (1333 II), UTM 33W WS 595-600 940-944, 20-60 moh. Undersøkt av: V. Ravolainen og A. Granmo, 4.7.2001. Topografisk beskrivelse/naturtyper: Berg er ei fraflyttet bygd med flere tomme hus og driftsbygninger. Området har likevel vært brukt til geit- og saubeite til nå. For tiden har geitbeitet opphørt, men det beiter fortsatt noe sau i området (Selbervik, pers. meddl.). Berggrunnen er granatglimmerskifer og landskapet er småkupert med tørre bakker og fuktige søkk ved elven. Blåbær-bjørkeskogen er kraftig beitet nærmest bygningene, og så å si hele området kan karakteriseres som naturbeitemark. Botanisk beskrivelse: Engene i de fuktige partiene er dominert av høyvokst sølvbunke 13
(Deschampsia cespitosa), som gjør området til nærmest rene sølvbunke-enger (G3 i Fremstad 1997). Lenger opp i bakkene og ved bratte knauser finnes det en mer artsrik engvegetasjon, som kan karakteriseres som frisk fattigeng (G4 i Fremstad 1997). Det er innslag av engarter som vill-løk (Allium oleraceum), fjellgulaks (Anthoxanthum odoratum ssp. alpinum), dunhavre (Avenula pubescens), blåklokke (Campanula rotundifolia), harerug (Bistorta vivipara), karve (Carum carvi), tiriltunge (Lotus corniculatus), bleikstarr (Carex pallescens) og engrapp (Poa pratensis coll.). Flora: Triviell flora av vanlige engarter. Den fattige berggrunnen gir begrensete muligheter for utviklingen av karplanteflora, men det er gode vekstvilkår for beitemarkssopp. Befaringen er gjort på et for tidlig tidspunkt til å kunne fange opp disse soppene, men lokaliteten er velegnet til å huse en verdifull soppflora av krevende beitemarkssopp (Artsliste 18). Inngrep: Gjengroing er en overhengende trussel for naturbeitemarker i kommunen, og har begynt også på Berg. Det beites likevel fremdeles i området, og i store deler av bakkene blir vegetasjonen fortsatt holdt nede. Nederst i de fuktigste partiene har sølvbunke (Deschampsia cespitosa) dannet store tuer. Vurdering: Berg bør kartfestes som viktig naturbeitemark, og det bør opprettholdes beite i området. Beitetrykket kan gjerne økes, og varieres med beite av ulike dyreslag. 2.13. Finnlandsholman Beliggenhet: S for Finnlandsneset, ved bruhodet på fastlandssiden. Kartblad Finnsnes (1433 III), UTM 33W XS 66 04, 10 moh. Undersøkt av: V. Ravolainen og A. Granmo, 5.7.2001. Topografisk beskrivelse/naturtyper: Den største av Finnlandsholman har en liten bjørkeskog i midten, nakne berg mot S og noen mindre grus- og sandstrender mot Ø. Berggrunnen er av granat-muskovittskifer og gneis. På strendene er det to mindre tangvoller. Botanisk beskrivelse: Strendene på Ø-siden av holmen har godt utviklet strandvegetasjon. På grus- og sandstranden forekommer strandkryp (Glaux maritima), grusstarr (Carex glareosa), strandreverumpe (Alopecurus arundinaceus) og strandkjempe (Plantago maritima). På tangvollen finnes tangmelde (Atriplex prostata ssp. prostata), strandrug (Leymus arenarius) og strandrør (Phalaris arundinacea). Øverst ved tangvollen var vegetasjonen dominert av hundekjeks (Anthriscus sylvestris), åkerdylle (Sonchus arvensis), vendelrot (Valeriana sambucifolia) og kvann (Angelica archangelica). Der er også partier med mer lavvokst engvegetasjon med blant annet gåsemure (Potentilla anserina), tegebær (Rubus saxatilis), engsyre (Rumex acetosa coll.), gulfrøstjerne (Thalictrum flavum) og tiriltunge (Lotus corniculatus). På klippene forekommer taresaltgras (Puccinella capillaris), saltsiv (Juncus gerardii) og rosenrot (Rhodiola rosea). Strendene på Ø-siden kan karakteriseres som flerårig gras/urtetangvoll (V2 i Fremstad 1997), og er godt utviklet selv om arealene er små. 14
Flora: Totalinntrykket er en artsrik og variert flora. Strandreverumpe (Alopecurus arundinaceus) er en nordøstlig art i Norge, som sprer seg i fjordområdene av Troms (Engelskjøn & Skifte 1995) (Artsliste 19). Inngrep: Det er bygd veg og molo til den største av Finnlandsholman, og lagt til rette for turbruk i form av gruslagte stier og rasteplasser. Det er ikke inngrep på fjæresone eller strendene utover der det som er fylt ut for vegbygging, og de botaniske verdiene ser ikke ut til å være truet. Vurdering: Et variert og fint fritidsområde. 2.14. Aspelia Beliggenhet: N på Dyrøya, 2,5 km S for brua. Kartblad Finnsnes (1433 III), UTM 33W XS 657-662 080-013, 100 moh. Undersøkt av: V. Ravolainen og A. Granmo, 5.7.2001. Topografisk beskrivelse/naturtyper: Aspelia er en av noen små koller på dolomitt- og kalkspatmarmor på nordenden av Dyrøya. Ospebestandene er undersøkt med tanke på vedboende sopp. Botanisk beskrivelse: Nede i lia er det høystaudebjørkeskog, lenger oppover på bergene er det små ospebestander med dominans av krekling (Empetrum nigrum ssp. hermaphroditum), blåbær (Vaccinium myrtillus) og skrubbær (Cornus suecica) i feltsjiktet. Skogbunnen er artsfattig, men det forekommer noen lite krevende orkideer: skogmarihånd (Dactylorhiza fuchsii), flekkmarihånd (Dactylorhiza maculata) og nattfiol (Platanthera bifolia). Gamle ospetrær og død ved mangler, slik at det ikke er forhold for vedboende sopp. Kun en vanlig art, knivkjuke (Piptoporus betulinus), ble registrert. Flora: Alminnelig skogsflora (Artsliste 20). Inngrep: Hogst. Vurdering: Ensartet skog, fragmentert. 2.15. Langhamn Beliggenhet: N-enden av Dyrøya. Kartblad Finnsnes (1433 III), UTM 33W XS 635 013, 1 moh. Undersøkt av: V. Ravolainen og A. Granmo, 5.7.2001. 15
Topografisk beskrivelse/naturtyper: En smal liten vik med kai, flytebrygge og båttillegg for mindre fartøy. Grusstrand innerst i vika. Botanisk beskrivelse: Forekomst av strandreverumpe (Alopecurus arundinaceus), og en mindre vanlig starr, havstarr (Carex paleacea) innerst i vika. Ovenfor Langhamn har P. Benum i 1949 registrert noen vanlige men kravfulle arter, blant annet vanlig marinøkkel (Botrychium lunaria) og breiull (Eriophorum latifolium). Benum registrerte også ugrassklokke (Campanula rapunculoides) i hage ved den gamle doktorgården. Flora: Interessant på grunn av forekomst av enkeltarter (Artsliste 21). Inngrep: Bygging av havna har gjort at det ikke er så mye av fjæresonen igjen i Langhamn. Vurdering: Bunnen av vika med bestanden av havstarr (Carex paleacea) bør skånes. 2.16. Strand innenfor Kirkeholmen Beliggenhet: Ø-siden av Dyrøy, ved Dyrøy kirke. Kartblad Finnsnes (1433 III), UTM 33 W XS 609 993, 1 moh. Undersøkt av: V. Ravolainen og A. Granmo, 5.7.2001. Topografisk beskrivelse/naturtyper: Omtrent 200 meter bred grus og steinstrand som veksler med sandstrand nederst. Etablert tangvoll. Botanisk beskrivelse: Strandvegetasjonen er velutviklet, og representativ for en flerårig gras/urtetangvoll. Grasutformingen (V2c i Fremstad 1997) er dominerende, mens arter fra både lavurt- og høystaude-utformingen inngår. Flora: Representativ for flerårige tangvoll (Artsliste 22). Inngrep: Ingen av betydning. Vurdering: Stranden innenfor Kirkeholmen er den eneste noe større lokaliteten på Dyrøya med velutviklet strandvegetasjon. Ellers er strandsonen av Dyrøya preget av eksponerte grusog steinstrender eller nakne berg med lite utviklet vegetasjon. Kan kartlegges som en viktig tangvoll innen kommunen. 16
2.17. Skog mellom Seljevoll og Sandnes Beliggenhet: V for Skogshamn, N-siden av Dyrøya. Kartblad Finnsnes (1433 III), UTM 33W WS 659-663 975-994, 0-200 moh. Undersøkt av: V. Ravolainen og A. Granmo, 5.7.2001. Topografisk beskrivelse/naturtyper: En bratt, N-vendt skogsli på delvis dolomitt- og kalkspatmarmor, og dels på granat-muskovittskifer. Naturtypen er gammel lauvskog. Botanisk beskrivelse: Skogen mellom Seljevoll og Sandnes er en frodig bjørkeskog i en gammel suksesjonsfase. Bjørk (Betula pubescens) dominerer, men det er innslag av silkeselje (Salix caprea ssp. sericea) og setervier (Salix myrsinifolia ssp. borealis). Både storbregneskog (C1 i Fremstad 1997) og høystaudebjørkeskog av høystaude-bjørk-utforming (C2a) inngår. Til tross for den nordlige eksponeringen finnes der både villrips (Ribes spicatum), bringebær (Rubus idaeus) og markjordbær (Fragaria vesca). Det er grunn til å anta at den gunstige berggrunnen kompenserer for klimatiske forhold. Inntrykket er en produktiv, frodig og mangfoldig skog som er lite ryddet eller hogstpåvirket. Den eneste vedboende soppen som ble registrert ved befaringen er sokkjuke (Polyporus varius). Dette er en allmenn art, men det er vekstforhold for flere vedboende arter på denne lokaliteten. Flora: Sjeldne, kalkkrevende arter ble ikke registrert ved befaringen, men lokaliteten er verdt en nærmere undersøkelse både når det gjelder karplanter, sopp og fugler (Artsliste 23). Inngrep: Ingen av betydning. Den gamle kjerrevegen gjennom skogen er uten betydning for skogens utforming. Den er snarere en positiv, estetisk komponent i landskapsbildet. Vurdering: En artsrik og frodig lokalitet som bør prioriteres høyt innen kommunen, og kartfestes som viktig gammel lauvskog. Andre kalkområder rundt Skogshamn er tilplantet med gran, og dermed ødelagt som dokumentasjon på opprinnelig kalkskog. 2.18. Skardlia NW Beliggenhet: Ø for Skogshamn, N på Dyrøya. Kartblad Finnsnes (1433 III), UTM 33W XS 660-663 003-006, 0-100 moh. Undersøkt av: V. Ravolainen og A. Granmo, 5.7.2001. Topografisk beskrivelse/naturtyper: Det befarte området er en N-vendt skogkledt li på dolomitt- og kalkspatmarmor Ø for Skogshamn. Målet var å undersøke om den gamle lauvskogen ved forrige lokalitet hadde fortsettelse på Ø-siden av Skogshamn. Botanisk beskrivelse: Skogen i denne lia har fattigere preg enn på den forrige lokaliteten, og er mer en utarmet høystaudebjørkeskog av lavurt-utformingen med spredte høystauder (C2c i Fremstad 1997). Delvis dominert av småbregnene fugletelg (Gymnocarpium dryopteris) og hengeving (Phegopteris connectilis) samt skrubbær (Cornus suecica). 17
Flora: Alminnelig skogsflora (Artsliste 24). Inngrep: Antakelig påvirket både av hogst og noe beite. Vurdering: Triviell skog med alminnelig flora. 2.19. Fossmo Beliggenhet: Ø for Brøstadbotn, befart område over gården mot NØ-skråningen av Gaukåsen. Kartblad Finnsnes (1433 III), UTM 33W XS 660-665 086-090, 60-90 moh. Undersøkt av: V. Ravolainen og A. Granmo 5.7.2001. Topografisk beskrivelse/naturtyper: Berggrunnen over gården Fossmo består av dolomitt- og kalkspatmarmor, og av granatglimmerskifer. Vi besøkte et N-vendt kalkberg og to middels rike myrer. Botanisk beskrivelse: Bergveggen er av en basefattig utforming (F2b i Fremstad 1997), og vi registrerte blant annet fjellskrinneblom (Arabis alpina) og fjell-lok (Cystopteris montana) her. Andre kalkkrevende arter manglet. Ura under bergveggen består av store blokker, karakterisert ved høystaudevegetasjon med myskegras (Milium effusum), kranskonvall (Polygonatum verticillatum), skogstjerneblom (Stellaria nemorum), villrips (Ribes spicatum) og bringebær (Rubus idaeus). Vegetasjonen i myrene under bergveggen veksler mellom middelsrike fastmatter (M2 i Fremstad 1997) og fattige tuer med røsslyng (Calluna vulgaris). Der er enkelte kalkkrevende arter som fjellsnelle (Equisetum variegatum), men samtidig mangler mange av rikmyr-indikatorene. I Fossmo-området vokser også den fredede orkideen marisko (Cypripedium calceolus) (artsliste 48, belegg ved D. og R. Østrem 1986 og 1989). Denne ble ikke gjenfunnet ved vår befaring, men bildemateriale ved S. Bergheim dokumenterer at arten blomstret også i sesongen 2001. Flora: Artsrik (Artsliste 25 og 26). Inngrep: Omfattende granplanting i området på oversiden av de undersøkte myrene og nedenfor kalkberget. Vurdering: Myrene kan kartlegges under viktig rikmyr, fordi der er potensiale for forekomst av sjeldne orkideer. Marisko-lokaliteten er naturligvis av størst viktighet å verne for skogplanting og andre inngrep. Den bør kartlegges som svært viktig. 18
2.20. Skog nedenfor Børingsvatn Beliggenhet: NØ for Brøstadbotn, mellom gården Øvre Espenes og Hompan- høyde 475 m. Kartblad Finnsnes (1433 III), UTM 33W XS 672-677 104-116, 260-400 moh. Undersøkt av: V. Ravolainen, 21.8.2001. Topografisk beskrivelse/naturtyper: Skogliene fra gården Øvre Espenes til Hompan- Høyde 475 m er på granatglimmerskifer. Skogen er kraftig beitet og utformet som skogsbeite. Botanisk beskrivelse: Nokså artsfattig bjørkeskog med rettstammede trær, hovedsakelig av småbregnetypen (A5 i Fremstad 1997) med trivielle skogsarter. I grøftene ved en skogsbilveg er det innslag av noe mer basekrevende arter som jåblom (Parnassia palustris) og dvergjamne (Selaginella selaginoides). Skogens utseende forteller om kraftig beitetrykk. Stedvis er det tuer av sølvbunke (Deschampsia cespitosa). Beitetrykket i denne skogen er stort nok til å holde nede kratt av ungskog, høyvokste urter og gress. Uten beiting vil artstallet gå kraftig ned i denne nå lysåpne skogen. Myrene i skråningen karakteriseres av middelsrik fastmattevegetasjon av typen M2 (Fremstad 1997) med arter som sveltull (Trichophorum alpinum), gulstarr (Carex flava), fjellsnelle (Equisetum variegatum) og blåtopp (Molinia caerulea). Flaskestarr (Carex rostrata) og bjønnskjegg (Trichophorum cespitosum) dominerer stedvis. Det ble også observert et haukuglepar (Surnia ulula) ved skogsbilvegen ca. 1 km opp for gården Øvre Espenes. Det er grunn til å tro de hekker i området. Flora: Representativ for naturtypen (artsliste 27 og 28). Inngrep: En skogsbilveg er bygd i skråningen. Opphør av beite vil føre til gjengroing og bør av den grunn unngås. Vurdering: Skogen kartfestes som viktig skogsbeite. Sett i sammenheng med de øvrige skogsområder i kommunen, hvor gjengroing etter opphørt beite har kommet langt, bør dette området prioriteres. Det er ønskelig med fortsatt beite i skogen. Myrene kan kartlegges som viktig rikmyr, siden det er en viss sannsynlighet for forekomst av basekrevende orkideer i myrene. 2.21. Hompan- høyde 475 Beliggenhet: SV for fjellet Børingen Ø for Brøstadbotn. Kartblad Finnsnes (1433 III), UTM 33 W XS 674-679 113-122, 400-475 moh. Undersøkt av: V. Ravolainen, 21.8.2001. Topografisk beskrivelse/naturtyper: Berggrunnen ved Hompan- høyde 475 m er dolomitt- 19
og kalkspatmarmor. Undersøkelsesområdet omfatter SV-vendte kalkrike snøleier og rabber over skoggrensen. Botanisk beskrivelse: Rabbene er tilnærmet lavalpin reinrose-utforming (R3c i Fremstad 1997), dominert av reinrose (Dryas octopetala) og rypebær (Arctostaphylus alpinus). Her er også innslag av fjellgulaks (Anthoxanthum odoratum ssp. alpinum), rypestarr (Carex lachenalii) og geitsvingel (Festuca vivipara). Disse snøleiene er nokså artsrike og havner i Fremstads (1997) inndeling et sted mellom typene fattig og rikt engsnøleie (T2, T3). Av arter som trives best på baserik grunn forekommer trillingsiv (Juncus triglumis), jåblom (Parnassia palustris), hårstarr (Carex capillaris), slirestarr (Carex vaginata) og i kantene taggbregne (Polystichum lonchitis). Stedvis er gulsildre (Saxifraga aizoides) og fjellfrøstjerne (Thalictrum alpinum) dominerende. Musøre (Salix herbacea) og rynkevier (Salix reticulata) inngår i snøleievegetasjonen, men danner ikke rene musøre-snøleier. Flora: Kalkkrevende fjellflora (Artsliste 29). Inngrep: Området er noe beitepåvirket. Vurdering: Kalkrike fjellområder inkluderer både rabb-, leside- og snøleievegetasjon på kalkgrunn i fjellet (DN 1999a). Kalkområdet Hompan- høyde 475 m bør kartlegges som et viktig kalkrikt område i fjellet. 2.22. Svinryggen Beliggenhet: En fjellrygg på V-siden av fjellet Børingen, NØ for Brøstadbotn. Kartblad Finnsnes (1433 III), UTM 33W XS 678-693 123-145, 480-560 moh. Undersøkt av: V. Ravolainen, 21.8.2001. Topografisk beskrivelse/naturtyper: Svinryggen er en langstrakt fjellrygg i SV-NØ-retning. Fra Hompan går det en kalkåre av dolomitt- og kalkspatmarmor, som fortsetter langsetter NVskråningen av Svinryggen på ca. 450-560 moh. Hele skråningen har et leside eller snøleie preg, brutt av enkelte partier med bratte berg og små mindre rasmarker. Botanisk beskrivelse: Et kalkrikt, lavalpint fjellområde bortsett fra NV-enden av Svinryggen, der berggrunnen er fattigere og vegetasjonen preges av kreklinghei. På en fattig-rik gradient havner disse snøleiene imellom fattig og rikt engsnøleie (T2 og T3 i Fremstad 1997), mens noen andre små snøleier har dominanse av musøre (Salix herbacea) eller fjellfrøstjerne (Thalictrum alpinum). Fuktsigene er oftest dominert av gulsildre (Saxifraga aizoides). Svinryggen har en artsrik flora med mye setermjelt (Astragalus alpinus), forekomst av bergkvein (Agrostis vinealis), og kalkkrevende arter som fjellsnelle (Equisetum variegatum), fjellkvitkurle (Leucorchis albida ssp. straminea), snøbakkestjerne (Erigeron uniflorus) og svarttopp (Bartsia alpina). Fjellarve (Cerastium alpinum ssp. alpinum) og dens hybrid med snøarve (Cerastium alpinum ssp. alpinum x arcticum) forekommer hyppig. På bergene fins skjørlok (Cystopteris fragilis), fjell-lok (Cystopteris montana) og taggbregne (Polystichum lonchitis). Likedeles svartaks (Trisetum spicatum), som trives best på noe baserik grunn, og blir sjelden nær kysten. Lenger nede i lia er det kratt av ullvier (Salix lanata) som grenser mot 20
bjørkeskogen. Hele skråningen blir beitet av sau. Det var ikke mulighet til å undersøke kalkområdet ved Kvitlogvatnet ved denne befaringen, men bergene der synes interessante, selv om den nordlige eksponeringen nok vil begrense artsutvalget. Flora: Artsrik fjellflora med kalkkrevende arter (Artsliste 30). Inngrep: Hele skråningen blir beitet av sau. Det er vanskelig å si hvordan fjellvegetasjonen blir påvirket av beite, men det er trolig at beite endrer mengdeforholdet mellom artene som forekommer i fjellet, heller enn å endre artssammensetningen (Fremstad 1997). Vurdering: En middels artsrik og stor leside på kalk, hovedsakelig av lokal eller regional interesse. Kan kartlegges som viktig, kalkrikt område i fjellet. 2.23. Hagenes-Mikkelbostad Beliggenhet: S-spissen av Dyrøya, kartblad Andørja (1332 I), UTM 33W WS 950-963 55-56, 10-100 moh. Undersøkt av: V. Ravolainen, 22.8.2001. Topografisk beskrivelse/naturtyper: Skogen mellom Hagenes og Mikkelbostad er undersøkt, det vil si den nedre delen av S-SØ-skråningen av Dyrøygommen. Skråningen er på granatglimmerskifer, og stedvis er det grove blokker uten egentlig rasmark. Mest er det gråorheggeskog med mye rogn og osp. Botanisk beskrivelse: Gråor-heggeskogen (C3 i Fremstad 1997) mellom Hagenes og Mikkelbostad er frodig, produktiv og artsrik. Tresjiktet er stedvis dominert av rogn (Sorbus aucuparia). Det er også mye av svartvier (Salix myrsinifolia ssp. myrsinifolia) og osp (Populus tremula). I undervegetasjonen er det mye mjødurt (Filipendula ulmaria) og bringebær (Rubus idaeus). Stornesle (Urtica dioica), villrips (Ribes spicatum), bustnype (Rosa villosa ssp. mollis), turt (Cicerbita alpina) og skogsvinerot (Stachys sylvatica) forekommer hyppig. Maurarve (Moehringia trinervia), som har spredt forekomst i Troms, (Engelskjøn & Skifte 1995), er registrert i ur ved Mikkelbostad. Bergfrue (Saxifraga cotyledon) forekommer på berg ved grovsteinet ur (B. & K.-D. Vorren i 1982). Gullstjerne (Gagea lutea), som forekommer nord til Tromsø (Engelskjøn & Skifte 1995), er også registrert i gråor-heggeskogen her av J. Reiersen i 1989. Flora: Artsrik og representativ for naturtypen (Artsliste 31). Inngrep: Det er plantet gran over og rundt bebyggelsen ved Mikkelbostad og Hagenes. Vurdering: Granteigene stykker opp skogen som ellers fortsetter med samme utforming nordover mot Dyrøyhamn. Gråor-heggeskog-beltet fortsetter til rasmarken mellom Nyset og Holtet (2.7.), og denne kan gjerne kartlegges som en fortsettelse av skogen mellom Hagenes og Mikkelbostad. Velutviklet og frodig lauvskog. Kartfestes som viktig gråor-heggeskog. 21
2.24. Dyrøygommen Beliggenhet: S-spissen av Dyrøya, kartblad Andørja (1332 I), UTM 33W WS 944-950 552-562, 100-491 moh. Undersøkt av: V. Ravolainen, 22.8.2001. Topografisk beskrivelse/naturtyper: Hele Dyrøygommen har hard berggrunn; SV- og S-siden av Dyrøygommen er kvartsitt, mens toppen og SØ-skråningen er glimmerskifer. I skråningen er det bjørkeskog med spredte høystauder, naturbeitemark og S-vendte berg. Toppen er preget av tørr heivegetasjon. Botanisk beskrivelse: Nederst i helningen er det gråor-heggeskog, og over denne triviell bjørkeskog av blåbær- og småbregnetypen (A4 og A5 i Fremstad 1997), samt høystaudebjørkeskog av lavurtutformingen (C2c i Fremstad 1997). Fra 120-150 moh. er det naturbeitemark av åpen engvegetasjon helt opp til toppen. Engene er nokså gjengrodde, spesielt mot skogen. Her er vegetasjonen artsfattig sølvbunke-eng (G3 i Fremstad 1997) med høye tuer, illtuer, som dominerer landskapet helt. Fra ca. 200 moh. ser beitetrykket ut til å bli hardere. Enga er her av en noe mer artsrik, frisk fattigeng-type (G4), og opp under bergene er det elementer av en noe mer baserik flekkmure-sauesvingel-eng (G8). Her er det innslag av arter som kattefot (Antennaria dioica), bakkestjerne (Erigeron acer ssp. acer), slirestarr (Carex vaginata) og fjellfrøstjerne (Euphrasia frigida). Det er rikelig av bakkesøte (Gentianella campestris). Det er sannsynlig at disse engtypene var de som dominerte området før gjengroingen startet. Nå beites området av sau, men beitetrykket er ikke tilstrekkelig til å holde ungskogen og illtuene i sjakk i hele det åpne området. Bergene under toppen er S-vendte og tørre med innslag av bergstarr (Carex rupestris), ullarve (Cerastium alpinum ssp. lanatum) og kattefot (Antennaria dioica). Opp mot toppen er det tydelig mer gunstig berggrunn med de basekrevende artene reinrose (Dryas octopetala), jåblom (Parnassia palustris) og fjellbakkestjerne (Erigeron borealis). I området rundt toppen av Dyrøygommen er vegetasjonen en mosaikk med flekkvis dominans av rypebær (Arctostaphylus alpinus) og fjellkrekling (Empterum nigrum ssp. hermaphroditum). På tørre knauser med tynt jorddekke dominerer reinrose (Dryas octopetala), rødsvingel (Festuca rubra) og geitsvingel (Festuca vivipara). Her forekommer også svartstarr (Carex atrata), bergstarr (Carex rupestris), slirestarr (Carex vaginata) og rabbesiv (Juncus trifidus). I fuktige søkk dominerer sølvvier (Salix glauca) og rynkevier (Salix reticulata). Forekomsten av einer (Juniperus communis), gullris (Solidago virgaurea) og sølvbunke (Deschampsia cespitosa) vitner om beite også på toppen. Vegetasjonen består av fragmenter av flere typer rabbevegetasjon (gruppe R i Fremstad 1997). Olavsskjegg (Asplenium septentrionale) er registrert av J. Reiersen i ura i den SV-vendte skråningen av Dyrøygommen. Flere arter av beitemarkssopp ble registrert på Dyrøygommen; tre rødskivesopper (Entoloma spp.) og en vokssopp (Hygrocybe sp.). Begge slektene er spesialister på naturbeitemarker og ugjødslete slåtte-enger. Lillagrå rødskivesopp (E. griseocyaneum), tjærerødskivesopp (E. poliopus) og ravnerødskivesopp (E. corvinum) ble registrert på Dyrøygommen. Disse indikerer verdifulle beitemarksområder (Jordal 1997). Forekomsten av krevende beitemarkssopper forteller at lokaliteten har vært tradisjonelt hevdet kontinuerlig over lang tid. Det er høyst sannsynlig at en ved nærmere undersøkelser vil kunne finne flere arter i denne gruppen på Dyrøygommen. 22