Selma Lagerlöf Mårbacka-trilogien Mårbacka Et barns memoarer Dagbok for Selma Ottilia Lagerlöf bokklubben
Selma Lagerlöfs arvinger 1922, 1930, 1932 Forlaget Oktober as, Oslo 2005, 2007, 2008 De norske Bokklubbene AS, 2013 for denne utgaven Originaltitler: Mårbacka, Ett barns memoarer, Dagbok för Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf Oversatt av Per Qvale Omslagsdesign: Gisle Lyng-Vagstein Omslagsfoto: Mårbackastiftelsens arkiv Mårbackafoto: KM IDÉ, Östra Ämtervik. Lagerlöf-portrett: Anna Ollson, Karlstad. Trykk og innbinding: ScandBook AB Printed in Sweden 2013 1. opplag/8035415 ISBN: 978-82-525-8263-5 (Den norske Bokklubben) www.bokklubben.no
INNHOLD Mårbacka 7 Et barns memoarer 289 Dagbok for Selma Ottilia Lagerlöf 549
MÅRBACKA
Barnepiken På Mårbacka hadde de en gang en barnepike som het Back-Kajsa. Hun var vel sine tre alen lang, hun hadde et stort, grovt ansikt med strenge, mørke trekk, hendene var harde og fulle av rifter som håret til barna satte seg fast i når hun gredde dem, og av lynne var hun dyster og sorgtung. Et slikt menneske virket jo ikke nettopp som skapt til barnepike, og fru Lagerlöf hadde også virkelig vært i villrede før hun festet henne. Ikke hadde hun vært i arbeid før, ikke hadde hun noe godt å slekte på, og ikke hadde hun alminnelig folkeskikk, siden hun hadde vokst opp på det fattige torpet Backarna i skog - åsen ovenfor Mårbacka, der det ikke bodde et menneske i nærheten. Men det hadde vel ikke vært noen annen å få tak i, og så hadde hun da fått komme. At hun ikke kunne re en seng eller nøre opp i en kakkelovn eller lage istand et bad, det var fru Lagerlöf forberedt på, og det gikk ganske greit å lære henne det. Heller ikke hadde hun noe imot å feie på barneværelset hver dag eller å tørke støv og vaske barneklær. Men det fru Lagerlöf slett ikke kunne lære henne, det var å omgåes med barn. Ikke ville hun leke med dem, hun sa aldri et vennlig ord til dem, hun kunne ikke ett eventyr og ikke en 7 13
eneste sang. Hun ville visst ikke være slem mot dem, men hun var nå engang slik skapt at hun ikke syntes om støy og spetakkel og latter. Hun ville helst at barna skulle sitte stille på hver sin stol uten å snakke eller røre seg. Nåja, fru Lagerlöf var ganske fornøyd med henne allikevel. Hva angikk dette at barnepiken ikke kunne noen eventyr, så hadde barna på Mårbacka ennå sin farmor i live. Hun kom hver formiddag, så snart hun hadde kledd på seg. Og straks hadde hun alle barna omkring seg, og hun sang og fortalte for dem helt frem til middag. Og de hadde også en som kunne leke med dem, for løytnant Lagerlöf tumlet omkring med dem så snart han hadde en ledig stund. Back-Kajsa var sterk og utholdende og plikttro, og hun var til å stole på. Om herskapet reiste avgårde på fest, så kunne de være trygge på at hun ikke gikk sin vei og lot barna være alene igjen på barneværelset. Hun ville ha vært helt fortreffelig, om hun bare hadde vært litt mindre hardhendt. Men det var ingen behendighet når de små armene skulle inn i kjoleermene, barna fikk stadig såpe i øynene når de ble vasket, og når de ble gredd, var det som om hvert eneste hårstrå ble revet av hodet. Barneværelset på Mårbacka var et lyst og varmt og romslig værelse, det beste i hele huset, men det hadde jo den feilen at det var et gavlværelse, slik at man først måtte ut i gangen nede, så opp en trapp og så bortover et loft for å komme dit. Og loftstrappen var bratt og møysommelig for små føtter å gå i, så det hadde vært svært kjærkomment når den forrige barne - piken tok et barn på armen og bar det opp trappen, 8 14
men det virket ikke som om Back-Kajsa skjønte seg på denslags. Og det var forskrekkelig nifst å gå over loftet, særlig om kvelden, etter at det var mørkt, så det var nesten helt nødvendig for de små hendene å ha en stor hånd å smyge seg inn i. Men Back-Kajsa, som var vant til den ville, mørke skogen, syntes vel at loftet på Mårbacka var et trygt og sikkert sted. Hun gikk bare ivei og strakte ikke ut hånden mot noen. Man måtte være fornøyd om man fikk tak i en kjoleflik. Sengene som de tre barna lå i, var lagd av den prektige gamle snekkeren i Askersby, og de var riktig prydelige, med et lite rekkverk av dreide pinner rundt hodegjerdet. Men de var skuvsenger, for selv om barne værelset var stort, så tok tre senger betydelig plass, og det var godt å kunne skyve dem sammen om dagen. Og det var jo i og for seg ikke noe galt i dette, men hvordan den prektige gamle snekkeren i Askersby enn hadde båret seg ad, så hadde han lagd sengene slik at de gjerne fór fra hverandre midt på natten. Den som dette ble vederfaret, fór naturligvis opp fra sin søteste slummer, og når man så fant sitt leie avbrukket på midten, forsøkte man å krype sammen i den øverste delen av sengen og håpet at man ville sovne igjen. Men det var gjerne ikke så lett å få til, så etter en stund strakte man ut bena og ventet på at søvnen skulle komme, til man ble så våken som på høylys dag, og da bestemte man seg endelig for å stå opp og prøve å føye sammen sengedelene. Og når man syntes man hadde lykkes med dette og sengeklærne var lagt til rette, krabbet man så forsiktig som mulig ned i sengen og strakte seg med stort velbehag. Alt gikk bra, søvnen kom smygende, men så gjorde 9 15
man en uforsiktig vending. Og kræsj, kræsj sa det, sengen fór fra hverandre igjen, og det var slutt på alle forhåpninger om å få sove den natten. Men under alt dette sov Back-Kajsa, og det falt ingen av de små inn at de kunne vekke henne og be om hjelp. Den forrige barnepiken, hun hadde våknet med én gang når en seng hadde braket sammen, og hun hadde satt den sammen så fort som bare det, uten at man hadde behøvd å spørre henne. Over barneværelset var det et lite, trangt kvist - værelse, som var fullt av gamle ødelagte vevstoler og rokker, og i alt det skrapet bodde det en kattugle. Det var forunderlig så mye leven og spetakkel det dyret kunne stelle istand. Om natten syntes barna det hørtes ut som om noen skulle ha dratt store, tunge stokker over hodet på dem. Men når de ble redde for bråket, hadde den forrige barnepiken bare ledd og sagt at det var ingenting å være redd for, det var bare kattugla. Men Back-Kajsa, som kom fra skogen, var redd for alle dyr. For henne var de som onde ånder, og når hun ble vekket av kattugla om natten, tok hun frem salme - boken og begynte å lese. Hun kunne sannelig ikke roe ned de små barna, hun skremte dem jo opp, slik at den stakkars kattugla vokste til et digert uhyre med tigerhode og ørnevinger. Og det kan ikke beskrives hvordan de skalv helt inn i hjerterøttene ved tanken på at noe så uhyggelig bodde rett over dem. Tenk om den rev hull i taket med de digre klørne sine, og kom ned til dem! Ingen skal kunne si at Back-Kajsa forsømte barna eller at hun slo dem. Det skulle bare mangle! Den forrige barnepiken hadde neimen ikke vært så nøye med 10 16
å holde dem hele og rene, men hun hadde vært så forferdelig snill mot dem. Det barna på den tiden regnet som sin største skatt, det var tre små trestoler. De hadde fått dem i gave av den prektige gamle snekkeren i Askersby. De visste ikke om det skulle være en godtgjørelse for at han hadde mislykkes med sengene, men de trodde nesten det. Stolene var ikke mislykket, de var sterke og lette. De kunne brukes til bord og til slede, barna kunne ri rundt rommet på dem, og hoppe ned på gulvet, de kunne legge dem ned og la dem være fjøs og stall, ja, det var ikke den ting de ikke kunne brukes til. Men hvorfor barna satte så uendelig stor pris på stolene, forsto man først når man snudde dem opp ned. Da så man at på undersiden av hver stol var et av barna avbildet. På den ene var det et maleri av Johan, en blåkledd gutt med en kjempestor pisk i hånden, på den neste var det Anna, en søt liten pike med rød kjole og gul, lavpullet stråhatt som luktet på en blomster - bukett, og på den tredje var det Selma, som var en liten tulle i blå kjole og stripete forkle og ikke hadde noe i hånden og ikke hadde noe på hodet. Disse bildene var påmalt for å vise hvem som eide stolene, og barna betraktet dem av den grunn som sin eiendom på en helt annen måte enn klær og andre ting som de hadde fått av foreldrene. Klærne, de gikk fra den ene til den andre, det så de stadige eksempler på, og de fine lekene deres, de ble låst inn eller satt opp på hjørnehyllene i salongen, men stolene, som var merket med bildene deres, kunne ingen tenke på å berøve dem. Derfor var det forskrekkelig dårlig gjort av Back- Kajsa når hun iblant la alle tre stolene opp på den 11 17
høye bjørkekommoden, så barna ikke fikk tak i dem. Det får så være at hun nettopp hadde vasket gulvet og at det ble stygge merker på det våte gulvet når de dro stolene sine over det, men den forrige barnepiken ville aldri hatt hjerte til å ta stolene fra dem, om så bare for et øyeblikk. Fru Lagerlöf så nok at barnepiken ikke forsto seg på hennes små barn. De var redd henne, og de trivdes ikke med henne. Men Back-Kajsa var festet for ett år, og før den tiden var til ende, kunne hun ikke gjerne la henne flytte. Hun håpet at det ville bli bedre når det ble sommer, når barna lekte ute i det fri hele dagen og ikke hadde så mye med barnepiken å gjøre. En formiddag helt på begynnelsen av sommeren skjedde det imidlertid at den minste lille jenta var blitt etterlatt alene i barneværelset. Hun satt ørvåken i skuv sengen sin, lurte på hvor alle mennesker kunne være og følte seg på samme tid besynderlig ille til mote og søvndrukken. Da hun hadde fått sanset seg litt, kom hun på at tidligere på formiddagen hadde hun og de andre barna fått være med løytnant Lagerlöf til Ås Brunn, badeanstalten, for å bade. Da de kom tilbake, hadde Back-Kajsa lagt dem alle tre påkledde i hver sin seng, for at de skulle få sove en stund før middag. Men sengene der Anna og Johan hadde ligget, var nå tomme, så hun skjønte at de hadde stått opp og gått sin vei. De var kanskje nede i haven og lekte alt. Hun var ikke helt fornøyd med at de hadde gått fra henne og latt henne være alene igjen i barneværelset. Men det 12 18
var ikke noe å gjøre med. Hun måtte bakse seg ut av sengen og følge etter dem. Hun var tre og et halvt år, og hun kunne uten videre både åpne døren og gå ned loftstrappen. Men å gå over loftet helt alene, det var det verste vågestykket, og hun lyttet for å høre om det ikke likevel kom noen og hentet henne. Nei, det var ingen skritt å høre i trappen, hun måtte nok våge ferden på egen hånd. Men da hun skulle reise seg fra sengen, fikk hun det ikke til. Hun prøvde gang på gang, men hun bare sank tilbake. Det var som om bena ikke tilhørte henne i det hele tatt. Hun hadde ingen makt over dem. Den lille piken ble fra seg av forferdelse. Den følel - sen av avmakt som hun opplevde da kroppen ikke ville adlyde henne, den var så nifs at hun kunne huske den lenge, lenge etterpå, ja, hele livet igjennom. Hun begynte naturligvis å gråte. Hun var fortvilet og oppgitt, og det var ikke et eneste stort menneske der, som kunne hjelpe og trøste henne. Hun var nok ikke lenge alene. Døren ble åpnet, og der sto Back-Kajsa. «Ska dukke komma ned og ete middag, Selma?» sa hun. «Dem store har» Lenger kom hun ikke. Den lille piken tenkte slett ikke på at det var den strenge barnepiken som sto i døråpningen. I sin store fortvilelse så hun bare at det var kommet et voksent menneske, som kunne hjelpe henne, og hun strakte ut armene mot henne. «Kom og ta meg, Back-Kajsa,» ropte hun, «kom og ta meg!» Da Back-Kajsa kom bort til sengen, slo hun armene om halsen på henne og klynget seg inntil henne som 13 19
et barn aldri før hadde gjort. Det gikk en liten skjelving gjennom Back-Kajsa. Hun klarte ikke å gjøre stemmen helt stø, da hun spurte: «Å ere med deg, Selma? Eru sjuk?» «Jeg kan ikke gå, Back-Kajsa,» sa barnet. Da løftet de sterke armene henne opp så lett som om hun var en liten kattunge, og med det samme visste det strenge alvorsmennesket hvordan hun skulle snakke til et barn. «Det ekke no å grine for, Selma,» sa hun. «Je ska bæra deg ne, je.» Og dermed var det som om hele sorgen skulle være slukket for den lille. Hun var hverken redd eller ulykkelig lenger. Hva gjorde det vel at hun ikke kunne gå selv, når Back-Kajsa ville bære henne? Ingen behøvde å si det til henne. Hun skjønte likevel at den som hadde en så sterk og prektig venn som Back-Kajsa, den var det ikke synd på. 20