Sofies verden (Utdrag)

Jostein Gaarder (f. 1952) Sofies verden (Utdrag) Også i dag satt Alberto Knox på trammen da Sofie kom. Sett deg her, sa han, og i dag gikk han rett på sak. Tidligere har vi snakket sammen om renessansen, barokktiden og opplysningstiden. I dag skal vi snakke om romantikken, som kan kalles Europas siste store kulturepoke. Vi nærmer oss slutten på en lang historie, barnet mitt. Varte romantikken så lenge? Den begynte helt på tampen av 1700-tallet og varte til midten av forrige århundre. Men etter 1850 gir det ikke lenger noen mening å snakke om hele «epoker» som omfatter både diktning og filosofi, kunst, vitenskap og musikk. Men romantikken var en slik epoke? Det har vært sagt at romantikken var Europas siste «fellesholdning» til tilværelsen. Den begynte i Tyskland, og den oppstod som en reaksjon på opplysningstidens ensidige fornuftsdyrkelse. Etter Kant og hans kjølige fornuft var det som om de unge i Tyskland pustet lettet ut. Hva satte de i stedet? De nye slagordene var «følelse», «fantasi», «opplevelse» og «lengsel». Også enkelte av opplysningstidens tenkere hadde pekt på følelsenes betydning ikke minst Rousseau men da var det nettopp som en kritikk mot den ensidige vekten som ble lagt på fornuften. Nå ble denne understrømmen selve hovedstrømmen i det tyske kulturlivet. Kant var altså ikke populær så lenge? Både ja og nei. Mange av romantikerne opplevde seg også som Kants arvtakere. Kant hadde jo slått fast at det er grenser for hva vi kan vite om «das Ding an sich». På den annen side hadde han pekt på hvor viktig «jeg'ets» bidrag til erkjennelsen er. Nå ble det «fritt fram» for enkeltindividet til å gi sin egen fortolkning av tilværelsen. Romantikerne utnyttet dette i en nesten uhemmet «jeg-dyrkelse». Dette førte også til en oppvurdering av det kunstneriske geni. Var det mange sånne genier? Ett eksempel er Beethoven. I hans musikk møter vi en person som uttrykker sine egne følelser og lengsler. Beethoven var sånn sett en «fri» kunstner i motsetning til barokktidens mestere, for eksempel Bach og Händel, som komponerte sine verker til Guds ære, og ofte etter strenge regler. Jeg kjenner bare «Måneskinnsonaten» og «Skjebnesymfonien». Men du hører hvor romantisk «Måneskinnsonaten» er, og du hører hvor dramatisk Beethoven uttrykker seg i «Skjebnesymfonien». Også renessansehumanistene var individualister, sa du. Ja, det er mange likhetstrekk mellom renessansen og romantikken. Et slikt likhetstrekk var ikke minst den store vekten som nå ble lagt på kunstens betydning for menneskets erkjennelse. Også her hadde Kant bidratt med sitt. I sin estetikk hadde han undersøkt hva som skjer når vi blir overveldet av noe vakkert, for eksempel i et kunstverk. Når vi hengir oss til et kunstverk uten andre interesser enn selve den kunstneriske opplevelsen, da bringes vi også nærmere en opplevelse av «das Ding an sich». Kunstneren kan altså formidle noe som filosofene ikke klarer å uttrykke? Det var romantikernes oppfatning. Ifølge Kant spiller kunstneren fritt med sin erkjennelsesevne. Den tyske dikteren Schiller utviklet Kants tanker videre. Han skriver at kunstnerens virksomhet er som en lek, og bare når mennesket leker, er det fritt fordi det da Side 1 av 6

lager sine egne lover. Romantikerne mente nå at det bare var kunsten som kunne bringe oss nærmere «det uutsigelige». Noen tok skrittet ut og sammenlignet kunstneren med Gud. For kunstneren skaper jo sin egen virkelighet akkurat som Gud har skapt verden. Det ble sagt at kunstneren har en «verdensskapende innbilningskraft». I sin kunstneriske henrykkelse kunne han oppleve at skillet mellom drøm og virkelighet ble borte. Novalis, som var en av de unge geniene, sa at «verden blir drøm, drømmen blir virkelighet». Selv skrev han en middelalderroman som het «Heinrich von Ofterdingen». Den var ikke riktig ferdig da forfatteren døde i 1801, men den fikk stor betydning likevel. Her hører vi om den unge Heinrich som er på leting etter «den blå blomst» som han en gang har sett i en drøm og som han siden alltid har lengtet etter. Den engelske romantikeren Coleridge uttrykte samme tanke slik: What if you slept? And what if, in your sleep, you dreamed? And what if, in your dream, you went to heaven and there plucked a strange and beautiful flower? And what if, when you awoke, you had the flower in your hand? Ah, what then? Det var vakkert. Selve denne lengselen etter noe fjernt og uoppnåelig var typisk for romantikerne. De kunne også lengte tilbake til en svunnen tid for eksempel til middelalderen, som nå ble kraftig oppvurdert i forhold til opplysningstidens negative vurdering. Romantikerne kunne dessuten lengte tilbake til fjerne kulturer, for eksempel til «østerlandet» og dets mystikk. Ellers følte de seg tiltrukket av natten, av «grålysningen», av gamle ruiner og av det overnaturlige. De var opptatt av det vi gjerne kaller tilværelsens «nattsider», det vil si det dunkle, uhyggelige og mystiske. Jeg synes det høres ut som en spennende tid. Hvem var disse «romantikerne»? Romantikken var først og fremst et byfenomen. Nettopp i første halvdel av forrige århundre var det en oppblomstrende bykultur mange steder i Europa, ikke minst i Tyskland. De typiske «romantikerne» var unge menn, mange av dem var studenter skjønt det ofte var så som så med selve studiene. De hadde en utpreget «anti-borgerlig» livsinnstilling og kunne for eksempel omtale politi eller hybelvertinner som «spissborgerne» eller simpelthen som «fienden». Da hadde jeg ikke våget å være hybelvertinne for en romantiker. Den første generasjon romantikere var unge omkring år 1800, og vi kan gjerne kalle den romantiske bevegelse for Europas første ungdomsopprør. Romantikerne hadde flere likhetstrekk med hippiekulturen 150 år senere. Blomster og langt hår, gitarklimpring og latskap? Ja, det er sagt at «lediggang er geniets ideal og dovenskap den romantiske dyd». Det var romantikerens plikt å oppleve livet eller også å drømme seg bort fra det. Det daglige kjøpmannskap fikk spissborgerne ta seg av. Var Henrik Wergeland romantiker? Både Wergeland og Welhaven var romantikere. Wergeland hadde også med seg mange av opplysningstidens idealer, men hans livsførsel som kunne være preget av en inspirert, men uryddig trass hadde nesten alle de typiske trekkene som kjennetegner en romantiker. Ikke minst hans svermeriske forelskelser var typisk for romantikken. Hans «Stella», som han skriver sine kjærlighetsdikt til, var like fjern og uoppnåelig som Novalis' «blå blomst». Novalis selv forlovet seg med en pike som var bare fjorten år gammel. Hun døde fire dager etter at hun fylte femten år, men Novalis fortsatte å elske henne hele livet. Sa du at hun døde bare fire dager etter at hun ble femten år? Ja... Jeg er femten år og fire dager i dag. Det har du rett i... Side 2 av 6

Hva het hun? Hun het Sophie. Hva sa du? Ja, det var... Du skremmer meg! Kan dette være tilfeldig? Vet ikke, Sofie. Men hun het Sophie. Fortsett! Selv ble Novalis bare 29 år gammel. Han var en av «de unge døde». For det var mange av romantikerne som døde unge, ikke minst på grunn av tuberkulose. Noen begikk også selvmord... Huff da! De som ble gamle, sluttet gjerne å være romantikere i 30-årsalderen. Noen ble da svært borgerlige og konservative. Da gikk de over i fiendens leir. Ja, kanskje det. Men vi snakket om den romantiske forelskelsen. Selve den uoppnåelige kjærligheten ble introdusert allerede av Goethe i hans brevroman «Unge Werthers lidelser», som kom i 1774. Den lille boken slutter med at unge Werther skyter seg fordi han ikke får den han elsker... Var ikke det å gå litt langt? Det viste seg at tallet på selvmord steg etter at romanen kom ut, i en periode ble boken derfor forbudt i Danmark og Norge. Det var altså ikke helt ufarlig å være romantiker. Sterke følelser var i sving. Når du sier «romantiker», tenker jeg på store landskapsmalerier. Jeg ser for meg mystiske skoger og vill natur... gjerne innhyllet i tåke. Et av de viktigste trekkene ved romantikken var nettopp naturlengselen og naturmystikken. Og som sagt den slags oppstår jo ikke på landet. Du husker kanskje Rousseau som lanserte slagordet «tilbake til naturen». Først med romantikken fikk dette mottoet vind i seilene. Romantikken representerte ikke minst en reaksjon på opplysningstidens mekanistiske univers. Det har vært pekt på at romantikken innebar en renessanse for den gamle kosmosbevissthet. Forklar! Med det menes at naturen blir betraktet som en helhet. Her trakk romantikerne trådene tilbake til Spinoza, men også til Plotin og renessansefilosofer som Jacob Bôhme og Giordano Bruno. Felles for disse var at de opplevde et guddommelig «jeg» i naturen. De var panteister... Både Descartes og Hume hadde gjort et skarpt skille mellom jeg'et på den ene siden og den «utstrakte» virkelighet på den andre. Også Kant hadde etterlatt et skarpt skille mellom det erkjennende «jeg» og naturen «i seg selv». Nå ble det sagt at naturen er et eneste stort «jeg». Romantikerne brukte også uttrykket «verdenssjelen» eller «verdensånden». Den mest toneangivende romantiske filosof var Schelling, som levde fra 1775 til 1854. Han forsøkte å oppheve selve skillet mellom «ånd» og «materie». Hele naturen både menneskets sjel og den fysiske virkelighet er uttrykk for den ene Gud eller «verdensånd», mente han. Ja, dette minner om Spinoza. «Naturen er den synlige ånd, ånden er den usynlige natur,» sa Schelling. For overalt i naturen kan vi ane en «strukturerende ånd». Han sa også at «materien er slumrende intelligens». Du må forklare dette nærmere. Side 3 av 6

Schelling så en «verdensånd» i naturen, men han så den samme «verdensånd» i menneskets bevissthet. Sånn sett er egentlig naturen og menneskets bevissthet uttrykk for det samme. Ja, hvorfor ikke? «Verdensånden» kan man altså søke både i naturen og i sitt eget sinn. Novalis kunne derfor si at «den hemmelighetsfulle vei går innad». Han mente at mennesket bærer hele universet inni seg og at mennesket best kan oppleve verdens hemmelighet ved å tre inn i seg selv. Det var en vakker tanke. For mange romantikere gikk filosofi, naturforskning og diktning opp i en høyere enhet. Enten man satt i sitt studerkammer og skrev inspirerte dikt eller man studerte blomstenes liv og steinenes sammensetning, så var det i virkeligheten to sider av samme sak. For naturen er ingen død mekanisme, den er en levende «verdensånd». Hvis du sier mer nå, tror jeg at jeg blir romantiker. Den norskfødte naturforskeren Henrik Steffens som Wergeland kalte «Norges bortblæste laurbærblad» fordi han hadde bosatt seg i Tyskland kom i 1801 til København for å holde forelesninger om den tyske romantikken. Han karakteriserte den romantiske bevegelsen med disse ordene: «trette av de evige forsøk på å kjempe oss igjennom den rå materie, valgte vi en annen vei og ville ile det uendelige i møte. Vi gikk inn i oss selv og skapte en ny verden... Hvordan klarer du å huske sånt utenat? En bagatell, barnet mitt. Fortsett! Schelling så også en «utvikling» i naturen fra jord og stein til menneskets bevissthet. Han pekte på ganske gradvise overganger fra livløs natur til mer og mer kompliserte livsformer. Det romantiske natursynet bar i det hele tatt preg av at naturen ble oppfattet som en organisme, det vil si som en helhet som hele tiden utvikler sine iboende muligheter. Naturen er som en blomst som folder ut sine blader og kronblader. Eller som en poet som folder ut sine dikt. Minner ikke dette litt om Aristoteles? Joda. Den romantiske naturfilosofi har både aristoteliske og nyplatonske trekk. Aristoteles hadde jo et mer organisk syn på naturprosessene enn de mekaniske materialistene. Lignende tanker finner vi også i et nytt syn på historien. En som fikk stor betydning for romantikerne, var historiefilosofen Herder, som levde fra 1744 til 1803. Han mente at også historieforløpet er preget av sammenheng, vekst og målrettethet. Vi sier at han hadde et «dynamisk» syn på historien fordi han opplevde historien som en prosess. Opplysningsfilosofene hadde ofte hatt et «statisk» historiesyn. For dem fantes det bare en universell eller allmengyldig fornuft, som det så kunne være mer eller mindre av til forskjellige tider. Herder pekte på at enhver epoke i historien har sin egenverdi. Slik har også ethvert folk sin egenart eller «folkesjel». Spørsmålet er om vi klarer å leve oss inn i andre kulturers forutsetninger. Akkurat som vi må leve oss inn i et annet menneskes situasjon for å forstå det bedre, må vi også leve oss inn i andre kulturer for å forstå dem. I dag er vel dette blitt noe av en selvfølge. Men i romantikken var det en ny erkjennelse. Romantikken bidrog også til å styrke den enkelte nasjons følelse av egen identitet. Det er ikke tilfeldig at vår egen kamp for nasjonal selvstendighet blomstret opp akkurat i 1814. Jeg forstår. Fordi romantikken innebar en ny orientering på så mange områder, har det vært vanlig å skille mellom to former for romantikk. Med romantikk mener vi for det første det vi kaller universalromantikk. Da tenker vi på romantikerne som var opptatt av naturen, verdenssjelen Side 4 av 6

og det kunstneriske geniet. Denne formen for romantikk blomstret først, og ganske spesielt i byen Jena omkring år 1800. Og den andre formen for romantikk? Det er den såkalte nasjonalromantikken. Den blomstret litt senere, og spesielt i byen Heidelberg. Nasjonalromantikerne var først og fremst opptatt av «folkets» historie, «folkets» språk og i det hele tatt den «folkelige» kultur. For også «folket» ble betraktet som en organisme som folder ut sine iboende muligheter presis som naturen og historien. Si meg hvor du lever, og jeg skal si deg hvem du er. Det som bandt «universalromantikken» og «nasjonalromantikken» sammen, var fremfor alt stikkordet «organisme». Romantikerne betraktet både en plante og et folk som en levende organisme. Slik var også et diktverk en levende organisme. Språket var en organisme ja, til og med naturen som helhet ble betraktet som en levende organisme. Derfor går det ikke noe skarpt skille mellom «nasjonalromantikken» og «universalromantikken». Verdensånden var like mye til stede i folket og i den folkelige kultur som i naturen og i kunsten. Allerede Herder hadde samlet folkeviser fra mange land, og han hadde gitt samlingen den talende tittelen «Stimmen der Völker in Liedern». Ja, han omtalte folkediktningen som «folkenes moderspråk». I Heidelberg begynte man nå å samle folkeviser og folkeeventyr. Du har kanskje hørt om brødrene Grimms eventyr? Åja «Snehvit» og «Rødhette», «Askepott» og «Hans og Grete»... Og mange, mange flere. I Norge hadde vi Asbjørnsen og Moe som reiste rundt i landet for å samle inn «folkets egen diktning». Det var som å høste inn en saftig frukt som man plutselig hadde oppdaget var både god og næringsrik. Og det hastet frukten hadde allerede begynt å falle av trærne. Landstad samlet inn folkeviser, og Ivar Aasen samlet selve det norske språket. Også de gamle mytene og gudediktene fra hedensk tid ble gjenoppdaget fra midten av forrige århundre. Komponister over hele Europa begynte dessuten å bruke folketoner i sine komposisjoner. Slik forsøkte de å bygge en bro mellom folkemusikken og kunstmusikken. Kunstmusikken? Med kunstmusikk menes musikk som er komponert av ett bestemt menneske for eksempel Beethoven. Folkemusikken var jo ikke laget av en bestemt person, men av folket selv. Derfor vet vi heller ikke nøyaktig når de forskjellige folketonene er laget. På samme måte skiller vi mellom folkeeventyr og kunsteventyr. Hva menes med et kunsteventyr? Det er et eventyr som er diktet opp av en forfatter, for eksempel H.C. Andersen. Nettopp eventyrgenren ble dyrket med stor lidenskap av romantikerne. En av de tyske mestrene var Hoffmann. Jeg tror jeg har hørt om «Hoffmanns eventyr». Eventyret var selve det litterære idealet blant romantikerne omtrent som teatret var barokktidens kunstform. Det gav dikteren full mulighet til å leke med sin egen skaperkraft. Han kunne leke Gud for en oppdiktet verden. Akkurat. Og her kan det passe med en slags oppsummering. Værsågod! Romantikkens filosofer oppfattet «verdenssjelen» som et «jeg» som i en mer eller mindre drømmeaktig tilstand skaper tingene i verden. Filosofen Fichte pekte på at naturen stammer fra en høyere, ubevisst forestillingsvirksomhet. Schelling sa like ut at verden er «i Gud». Noe er Gud bevisst, mente han, men det finnes også sider ved naturen som representerer det ubevisste i Gud. For også Gud har en «nattside». Tanken er både skremmende og fascinerende. Den minner meg om Berkeley. Side 5 av 6

Ganske på samme måte oppfattet man forholdet mellom dikteren og hans skaperverk. Eventyret gav dikteren mulighet til å leke med sin egen «verdensskapende innbilningskraft». Og selve skaperakten var ikke alltid så bevisst. Dikteren kunne oppleve at fortellingen han skrev ble drevet fram av en egen iboende kraft. Han kunne nærmest sitte som hypnotisert mens han skrev. Javel? Men så kunne han også plutselig bryte illusjonen. Han kunne gripe inn i fortellingen med små ironiske kommentarer til leseren, slik at leseren iallfall glimtvis ble minnet om at eventyret var et eventyr. På denne måten fikk dikteren dessuten minnet leseren på at også hans egen tilværelse var eventyrlig. Denne formen for illusjonsbrudd kaller vi gjerne «romantisk ironi». Vår egen Ibsen lar for eksempel en av personene i «Peer Gynt» si at «man dør ej midt i femte akt». Jeg tror jeg skjønner at den replikken er litt morsom. For da sier han jo samtidig at han bare er fantasi. Uttalelsen er så paradoksal at vi godt kan markere den med et avsnitt. (Fra Sofies Verden, 1991) Side 6 av 6