Samer på utstilling. Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet Nr. 267 kr 60,

Samer på utstilling 4 2007 Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet Nr. 267 kr 60,

Redaksjon Ansvarlig redaktør: Anita Maurstad Foto: Adnan Icagic, Tromsø Museum Universitetsmuseet Sjefredaktør kultur og samfunn: Anita Maurstad Sjefredaktør natur og miljø: Arne C. Nilssen Administrativ leder: Elisabeth Jensine Nilsen Redaksjonssekretær: Elisabeth Jensine Nilsen Sekretær og abonnement: Ann-Grethe Bakker tlf.: 77 64 50 00 Manuskript og tips om tema, adresseendring m.m. bes sendt til: Ottar Tromsø Museum Universitetsmuseet Universitetet i Tromsø N-9037 Tromsø E-post: ottar@tmu.uit.no Internett: http://uit.no/tmu utgis av Tromsø Museum Universitetsmuseet i Tromsø og utkommer med 5 hefter i året. Opplag: 5 800 Opplysninger om abonnement m.v. kan fås hos Tromsø Museum tlf. 77 64 50 00. Abonnementspris kr 220,. Abonnementet gjelder til det blir sagt opp skriftlig. Ettertrykk fra Ottar kun med Ottar-redaksjonens tillatelse. Ekspedisjon: Ann-Grethe Bakker. Grafisk produksjon: Elisabeth Jensine Nilsen Trykk: Lundblad Media AS, Tromsø. Temahefter under planlegging: Kvenkultur og samfunn Polaråret 2007 2008 Matsopp Redaksjonen er ikke ansvarlig for den enkelte forfatters synspunkter.

Samer på utstilling Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet nr. 267 2007 Ottar sa til Herren sin, Alfred konge, at han budde lengst nord i landet ved Vesthavet. Han sa at landet likevel var mykje lenger mot nord, men at det er heilt ubygt. Einast på nokre få stader her og der held finnar til. Om vinteren driv dei med jakt og om sommaren med fiske ved havet. Slik begynner fortellingen til den nordnorske høvdingen Ottar. Omkring 890 foretok han en reise til England, og ga Kong Alfred en beretning om Nord- Norge og om en ferd langs kysten til Kvitsjøen. Beretningen ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av Orosius verdenshistorie. Inspirert av den gamle håløyghøvdingens nysgjerrighet og fortellerglede, har OTTAR siden 1954 trykt artikler om nordnorsk og arktisk natur, kultur og samfunnsliv. Forside: «Eskimo Baby». Ei lita sørsame-jente myser mot fotografen. Verdens-utstillinga i Chicago. Foto: Book of the Fair (1893). Innhold Innledning Utstillinger av samer i tida 1822 1934 Mr. Bullock s Exhibition of Laplanders Carl Hagenbecks utstillinger av mennesker Sørsamar på utstilling i Paris 1889 Samer på utstilling i Tyskland 1930 Min far har råkjørt med reinsdyr og pulk i Paris! Fotografiet 2 3 11 18 25 33 41 48 Cathrine Baglo Cathrine Baglo Stein R. Mathisen Nigel Rothfels Åke Jünge Odd Mathis Hætta Bente Waage Danielsen Sveinulf Hegstad Bakside: Se tekst, innledningen side 2. Foto: Jamtli Bildbyrå.

I løpet av 1800-tallet vokste det fram en besynderlig form for utstillinger i den vestlige verden. Representanter for fremmede folkeslag, og det man etter hvert skulle begynne å tenke på som «primitive» mennesker, ble brakt til Europa og Amerika hvor de ble vist fram i dyrehager og fornøyelsesparker, på sirkus og andre steder. Her ble de installert med sine dyr, boliger og redskaper og bedt om å opptre med sitt dagligliv for de besøkende. Utstillingene ble enormt populære og var fram til 1930-tallet det viktigste mediet for menigmanns møte med fremmede kulturer. Til tross for dette har utstillingene blitt viet liten oppmerksomhet fra forskerhold. Den svenske idehistorikeren Gunnar Broberg, som er den eneste som har skrevet mer inngående om samisk deltakelse på disse utstillingene, uttrykte for mer enn 25 år siden følgende; «säkert har miljoner samlats vid dessa visningar, men særeget nog saknas varje historikk över rörelsen». Med dette nummeret av Ottar håper vi å bøte på dette forholdet. Fokuset er først og fremst satt på samisk deltakelse, nærmere bestemt reindriftssamiske miljøer i Finnmark og Trøndelag, som de fleste deltakerne fra norsk side ble rekruttert fra. De fleste av folkene som kunne fortalt sin historie er i dag borte, og deres opplevelser er bare i svært liten grad skriftlig dokumentert. Desto mer betydningsfulle er derfor bidragene fra Innledning Odd Mathis Hætta og Bente Danielsen. Hættas artikkel er basert på intervjuer med faren og slektninger som deltok på utstillinger i Tyskland i 1930, mens Danielsen presenterer sin avdøde fars fortelling og bilder fra en turne i 1933. Selv om utstillingene langt på vei har blitt ignorert, og kanskje avskrevet som et litt pinlig innslag i vestens kulturhistorie i forskningssammenheng, har minnene om hendelsene på ulike måter levd videre innafor familier og lokalsamfunn. Dette viser blant annet Åke Jünges artikkel. Han har latt seg inspirere av ei lita jente med et stort fornavn, og hentet fram kunnskap om familien hennes og deres deltakelse på ei utstilling i Paris i 1889. I løpet av de vel hundre årene utstillingene eksisterte, skjedde det også endringer både i uttrykk, innhold og publikums forståelse av dem. Dette får vi et innblikk i gjennom artiklene til Stein R. Mathisen og Nigel Rothfels. Mathisens artikkel tar for seg det som ser ut til å ha vært den første utstillinga av samer i denne formen i 1822, mens Rothfels ser nærmere på utstillingenes gullalder som startet vel et halvt århundre seinere, og der den tyske dyrehandleren Carl Hagenbeck sto sentralt. I innledningsartikkelen plasserer Cathrine Baglo utstillingene i en historisk, kulturell og samfunnsmessig sammenheng og skisserer karakteristiske trekk ved dem som helhet. Selv om utstillingene utvilsomt må forstås i lys av samtidas sosialdarwinistiske og kolonialistiske strømninger, kan de ikke bare sees som kolonialistiske mønstringer. Som vi håper å vise gjennom disse artiklene kan utstillingene også sees som «kontaktsoner» møtesteder for ulike kulturer, markeder for dialog, kommentarer og formidling av egen identitet. Noen møter var definitivt mer brutale enn andre, med sykdom og endog død som følge utstillingene var også kontaktsoner der bakteriene skapte sine egne bekjentskaper men de samiske deltakerne synes i hovedsak å ha mestret de utfordringene disse utstillingene representerte. Sammenlignet med mange andre, ikke-europeiske urfolk synes de å ha hatt større kontroll over egen deltakelse og vært mer forberedt på de situasjoner de kom til å bli utsatt for. Cathrine Baglo hefteredaktør Baksidebildet: Samer fra Hallen-Myssjö, Jämtland på vei til utstilling i Tyskland, 1892. Lille Jonas Johansson (se side 9) sitter på sin mors fang. Gutten som lener seg mot kisten er Nils Thomasson, den seinere kjente fotografen. 2

Utstillinger av samer i tida 1822 1934 Cathrine Baglo I perioden 1822 1934 ble flere hundre samer fra Norge, Sverige og Finland utstilt i europeiske og amerikanske byer. Dette skjedde dels gjennom de såkalte verdensutstillingene som kolonimaktene arrangerte fra og med 1850-tallet. Langt hyppigere var imidlertid framvisninger i dyrehager, fornøyelsesparker og sirkus. Her ble samene installert med sine rein og telt og bedt om å opptre med sitt dagligliv for de besøkende. En av de første virkelig store begivenheter der levende mennesker inngikk som utstillingsobjekter, fant sted i London i 1822 1823. Da brakte museums-og showmannen William Bullock et dusin rein og rørossamefamilien Jens Thomasen Holm, kona Karen og deres vesle sønn til byen. Her ble de utstilt i London Museum of Natural History and Pantherion eller Egyptian Hall som det også ble kalt som Bullock hadde åpnet ti år tidligere. Publikum var henrykt og i løpet av de første seks ukene var utstillinga sett av 58 000 besøkende. Snart ble samene også sendt på turne til andre byer i England. I løpet av første halvdel av 1800-tallet arrangeres flere lignende utstillinger av folk fra ulike deler av verden. London var i første omgang sentrum for disse utstillingene, men mange gjestet også andre europeiske og amerikanske byer. I 1822 1826 opptrådte for eksempel en inuitt-familie både i Berlin, Dresden, Hamburg, Praha, Wien, Stuttgart, Strasbourg og Paris, i tillegg til London og Amerika. Det var ikke uvanlig at en og samme utstilling ble booket inn på en rekke ulike etablissementer; teater, konserthaller, lysthaver og museer. Til tross for at utstillinger av ikkevestlige mennesker foregår jevnlig både i Europa og Amerika i løpet av første halvdel av 1800-tallet, er det likevel først på 1870-tallet at dette fenomenet blir utbredt. Særlig ble det organisert mange utstillinger i tida 1875 1910, også kalt utstillingenes «storhetstid». At dette grovt sett sammenfaller med raseteorienes og sosialdarwinismens storhetstid, var som vi skal se neppe tilfeldig. Fra nå blir også fornøyelsesparker, sirkus, og særlig dyrehager, de viktigste europeiske arenaene for slike utstillinger av «naturfolk». Dyrehager hadde fram mot 1870-tallet vokst voldsomt i popularitet, og alle større byer med respekt for seg selv hadde fått sin egen. Dette satte dyrehandleren Carl Hagenbeck i Hamburg på tanken om å innføre en ny attraksjon i tillegg til løver og elefanter. I 1874 engasjerer han en gruppe samer fra Karesuando og Tromsø til å la seg utstille i sin dyrehage hvor de ble installert med «telt, våpen, sleder og hele sit Husudstyr». Hagenbecks såkalte «antropologiskzoologiske» utstillinger turnerte store deler av Europa også Norge i mer enn 50 år, nærmere bestemt fra 1874 1931. Sommersesongene ble gjerne fylt opp med utstillinger av folk og dyr fra den sørlige halvkule, mens samer, inuitter, kalmukker og andre trakk publikum til dyrehagen i vinterhalvåret. Bare i løpet av påsken 1878 besøkte 44 000 mennesker Hagenbecks dyrehage i Hamburg hvor en inuit-familie fra Grønland ble utstilt som avslutning på en lengre turne. 3

En annen viktig scene for utstillinga av ikke-vestlige mennesker var de såkalte verdensutstilllingene. Verdensutstillinga i Paris i 1878 framheves ofte som banebrytende i europeisk sammenheng. Her ble mer enn 400 mennesker fra ikkevestlige kulturer installert i såkalte «innfødte landsbyer». Med verdensutstillinga i samme by i 1889 fikk fenomenet sitt definitive gjennombrudd, og blir fra nå av et populært innslag på de fleste internasjonale utstillinger både i Europa og Amerika. Den største av dem alle var verdensutstillinga i St. Louis i 1904. Her, i den såkalte «Congress of Nations», utgjorde den filippinske avdelinga alene nærmere 1200 mennesker utstilt i kunstige landsbyer fordelt over et 190 mål stort område. Utstillinga av ikke-vestlige mennesker på verdensutstillinger hadde ikke samme hyppighet som framvisningene i dyrehager, fornøyelsesparker og sirkus, men nådde publikum i et omfang som først ble overgått av moderne medier som radio og TV. Den aller første verdensutstillinga som ble holdt i London i 1851 ble besøkt av nesten seks millioner mennesker, og ved Parisutstillinga i 1900 hadde tallet vokst til 50 millioner, det vil si mer enn ti ganger innbyggertallet i Paris i dag. Og det er som massemedium at utstillingene av levende mennesker får sin spesielle betydning. For i likhet med andre samtidig tilkomne massemedier, som det moderne museet og fotografiet, kom de til å formidle et helt spesielt bilde av andre kulturer, et bilde som både hentet mening fra og ga mening til datidas kultursyn og raseteorier. Iscenesettelser av primitivitet og rase Utstillingene foregikk etter hvert innenfor helt faste, standardiserte rammer. Boplassen, familien og iscenesettelser av hverdagsliv var alltid kjernen i utstillinga. Autentisitet at ustillinga var «ekte» var viktig. Besøkeren skulle få en opplevelse av virkelig å være tilstede i det fremmede. Om de originale boligene ikke kunne medbringes, ble det vanligvis bygd gjengivelser i medbrakt materiale ofte av de innfødte selv. Videre var det vanlig at det i utstillingene inngikk flora og fauna som fantes i de områder der de utstilte folkene bodde: «Der er plantet Graner paa deres lille Boplads, saaledes at det hele skal tage sig ud som «Lapland», het det om ei utstilling av samer i Århus zoologiske hage så seint som i 1934. Det ble også stilt krav om at påkledningen var «ekte». Dette var ofte ensbetydende med historiske drakter, eller som det het i en arbeidskontrakt inngått mellom firmaet Carl Hagenbeck og en sørsamisk utstillingsdeltaker i 1926: Vedkommende forplikter seg; «at bære den dragt og de ting som Hagenbecks fuldmægtig paalegger hende at bære, og 4 I 1926 engasjerer Adrian Jacobsen en gruppe sørsamer for firmaet Hagenbeck. Gruppa besto av Mathias Mortensen, kona Kristina og fire av deres barn, Jon. M. Nordfjell, ekteparet Nils og Margareta Ringdal og Karin Fjellner. Her fotografert i Hagenbecks dyrehage i Hamburg. Foto: Hagenbecks arkiv

Foto: Paul. V. Galvian Library som skal gjengive Samernes dragt i tidligere tider og steder». Hvordan de ulike folkene skulle opptre, fulgte også faste, oppsatte program. Mens de første utstillingene var mer «passive» blir kravet om iscenesatte handlinger større og oppbygginga av innholdet i utstillingene stadig mer komplekst. I den samme arbeidskontrakten fra 1926 står det også at vedkommende erklærer seg villig til; «at före og fodre de hende anviste rensdyr, nedrive og atter opbygge telte, fange ren med snare, kjöre med rensdyr samt alt andet der maatte forlanges av hende, og som forefalder i et «Schow». Ofte var det arrangørenes stereotypiske forventninger som mer enn noe annet dikterte innholdet i utstillingene. På verdensutstillinga i St. Louis i 1904 kunne man se igorotter fra Filippinene tilberede og spise hundekjøtt. Ikke langt unna kunne man la seg blende av lettkledde, kvinnelige krigere fra Benin introdusert som «amazoner» som lekesloss med hverandre, eller Øverst: Fra «Lapland Village» på Midway Plaisance, verdensutstillinga i Chicago 1893. Fra venstre Nils Bull fra Holtålen, kona Margrete, født Kant, og sønnen deres. Barnas navn er ukjente. Nederst: Kart over Midway Plaisance, ei 1,6 km lang gate hvor restaurantene, underholdningsfasilitetene (deriblant George Ferris gigantiske karusell) og de etniske landsbyene lå tett i tett. Lapland Village som nr. 11. 5

forskrekkes av afrikanske «pygmeer» som illuderte halshugging. Det ble også stilt krav om at de som deltok skulle ha et utseende som tilsvarte de «riktige» rasemessige typene. Man måtte heller ikke se for sivilisert ut i hårfrisyre og øvrig framtoning, eller ha europeisk klingende navn. I så fall måtte de lukes vekk før de kunne stilles ut. På samme vis som de utstilte folka kunne bli gitt passende eksotiske navn finnes det også eksempler på at de ble «stylet» for å framstå som tilstrekkelig «ville». Etnografen Ernst Manker forteller om et møte på 1930-tallet med en same fra Malå i Västerbotten som i sin ungdom hadde deltatt på utstillinger i ikke mindre en «sju kongariken», «tre kejsardömen» og «196 städer»: «Jo, det var i 1876, och jag var tolv år. Det kom en tysk, som hette Böle, och eftersom vi inte begrep vad han sa, så hade han en tolk med. Han [..] lovade mycke pengar. Inte skulle det bli svårt heller; vi skulle bara få gå och spatsera och vara fina på en utställning [..]. Men den der utställningen var nog mest som en cirkus, för Böle tyckte snart, att vi inte såg tillräckligt vilda ut, så vi fick måla oss alldeles bruna i synen och klä oss som eskimåer». Tegn på kulturell tilpasning var som regel ikke tillatt så lenge folk var på jobb. De fikk heller ikke bevege seg utenfor det området som representerte deres verden. I de fleste tilfeller var området inngjerdet på en eller annen måte. I noen få tilfeller ble mennesker også utstilt i bur. Dette var tilfellet med unggutten Ota Benga fra Belgisk Kongo som for en kort periode i 1906 ble utstilt ved siden av en orangutang i Bronx Zoo i New York. Utstillere, impresarier og agenter Selv om Hagenbeck utvilsomt var en av de viktigste aktørene i utstillinga av mennesker, ikke minst gjennom det omfattende nettverket firmaet hans hadde opparbeidet verden over, var han på ingen måte enerådende. I første del av 1870-tallet reiser som nevnt Herr A. Böhle og Emelie Willardt rundt i Tyskland og Østerrike-Ungarn med en rekke ulike samegrupper. Omdreiningspunktet for disse utstillingene ser ut til å ha vært Willardts utstillingsbod i Praterparken i Wien som for øvrig var et viktig arnested for datidas underholdningsbransje. Willardt ser ut til å ha vært den eneste kvinnelige impresarioen innafor denne virksomheten, i alle fall når det gjelder utstillinga av samer. Andre arrangører og etablissementer som engasjerte samer fantes også, som Albert Geoffroy Saint- Hilaire, direktør for Jardin d acclimatation i Paris, Castans Panoptikum i Berlin, Karl Gabriels «Riesenpolarschau», L. Ruhes «Polarschau» og dansken Povl Neve for å nevne noen. Likevel nådde ingen av disse opp mot Hagenbecks omfattende virksomhet. Like etter oppstart hadde Hagenbeck også skaffet seg en norsk agent, ishavsskipperen (Johan) Adrian Jacobsen (1853 1947) fra Risøya utenfor Tromsø. Oppdraget var «at hverve mig et Antal af de interessantest mulige Indfødte [..] og at overføre dem til Tyskland sammen med deres Dyr, Telte, Husgeraad og Jagtredskaber», slik Hagenbeck formulerte det ved en anledning til en annen agent. Ved minst to anledninger var Jacobsen involvert i utstillinga av samer: en gruppe fra Karasjok og Kautokeino i 1878 1879 og en gruppe fra Røros-området i 1926, mens lillebroren Bernhardt Filip skal ha vært impresario for en gruppe som ble utstilt i Hamburg og Dresden i 1893. Jacobsens eldre bror Jacob Martin, som hadde fått handelspost i Hamburg i 1868, var på et tidspunkt også involvert i virksomheten ved at han i et par års tid tok bilder av en rekke av de utstilte folkene fra sitt fotoatelier i bydelen St. Pauli. Slike visittkortbilder ble etter hvert brukt som reklame for utstillinga, men det var også vanlig at de utstilte folka solgte slike bilder av seg sjøl til egen inntekt, i tillegg til håndverksgjenstander og utstillingsbrosjyrer. Andre berømte aktører i denne bransjen var showmannen Phineas Taylor Barnum, Buffalo Bill, eller William Frederick Cody som han het, og hans Wild West Show som turnerte store deler av USA og Europa i tida 1883 1916, og den amerikanskkanadiske showmannen Guillermo Antonio Farini. Mens Farini var sjef for underholdningsetablissementet Royal Aquarium i London, ble fire unge samer fra Kautokeino engasjert her høsten 1877: 6

«Utse», «Nils», «Eln» og «Siri». Lederen for dette følget oppgis å være «M. Bock, naturaliste norwégien». Dette er med all sannsynlighet oppdagelsesreisende, naturforsker og seinere utenrikstjenestemann Monsieur Carl Alfred Bock (1849 1932) som vokste opp i Kristiansand, men studerte zoologi i London på 1870-tallet. Vitenskapsfolk, embetsmenn og andre med kontakter lokalt så vel som internasjonalt fungerte ofte som mellommenn for å skaffe folk til utstillingene. I noen tilfeller fungerte de også som reiseledere slik tilfellet var med Tromsø-fotografen Johan Erik Wickstrøm som var agent for Hagenbecks første utstilling av samer i 1874 1875. I forbindelse med utstillinga av sju samer fra Karasjok på fornøyelses- og rekreasjonsstedet Alexandra Palace i London i 1885, ble lensmannens sønn engasjert som reiseledsager. Utstillingene tilkom heller ikke bare på initiativ fra spekulative forretningsfolk. Pådriveren til utstillinga i London var Trondhjemsfødte Hans Lien Brækstad (1845 1915) som hadde jobbet størsteparten av sitt liv i verdensbyen som forfatter, journalist og etter hvert visekonsul. Denne virksomheten førte til at han seinere ble beskrevet som en «rydningsmand i utlandet for forstaaelsen av norsk nationalitet og kultur». I vitenskapens tjeneste Utstillingene av ikke-vestlige mennesker kom også i sin storhetstid til å fungere som feltlaboratorium for ulike antropologiske undersøkelser, ofte kombinert med offentlige forelesninger og publikasjoner. På et tidspunkt da det enda var uvanlig for forskerne selv å dra ut i felt ble utstillingene betraktet som en lettvint og kjærkommen anledning til å kunne studere fremmede folkeslag på nært hold. Menneskene ble enten undersøkt på utstillingsstedet eller brakt inn til museer og universiteter. Under verdensutstillinga i Chicago i 1893, hvor en gruppe sørsamer var blant de utstilte folkene, ble det for eksempel avholdt feltskole for antropologistudentene ved byens universitet. Som en av arrangørene for utstillinga finner vi blant annet den kjente, tyskfødte antropologen Franz Boas (1858 1942). Helt sentral i denne vitenskapelige bruken av utstillingene i Europa var Boas tidligere lærer og kollega, Rudolph Virchow (1821 1902). Virchow, som var fysisk antropolog, var lenge utstillingenes fremste vitenskapelige talsmann. Gruppa fra Karasjok og Kautokeino som Jacobsen engasjerte for Hagenbeck i 1878 1879, var blant de første i en lang rekke til å bli undersøkt Fotografisk «dokumentasjon» sto sentralt i de fysiske antropologenes prosjekt med å finne fram til den reine, ekte samen. Her er et bilde av «Lappländer, brünetter» fra boka Naturgeschichte des Menschen av Carl Stratz (1904). Den rasetypologiske merkelappen skjuler identiteten til Jon Josefsen Porsanger, lederen for gruppa som Jacobsen engasjerte i 1878. av blant Virchow og andre medlemmer av Berlin selskap for antropologi, etnologi og forhistorie. Tilsvarende undersøkelser ble foretatt av antropologiske selskap i London og Paris. Utstillingenes egen etnografi Utstillingene av fremmede folkeslag utgjorde som nevnt en egen, strengt regulert sjanger hvor primitivitet og rase ble iscenesatt ned til minste detalj. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hvordan utstillinger av såkalte primitive mennesker i dyrehager bidro til å sementere utbredte forestillinger om dem som laverestående naturfolk, og til å legitimere samtidas syn på rase og kulturell utvikling. Trolig 7

har også utstillingene og de fysisk antropologiske undersøkelsene, der slike forekom, vært opplevd som krenkende av mange det finnes en rekke eksempler på overgrep. Men dette er ikke nødvendigvis dekkende for alle de utstilte folkenes erfaringer. En grunnleggende, men ofte lite belyst, side i forståelsen av disse utstillingene, er hvordan deltakerne selv opplevde dem, livet i og utenfor leiren, og hva som var deres motivasjon for å delta. Livet som utstilt same var en jobb en rolle man tok på seg en viss periode av dagen. Når det er sagt, har man heller ikke nødvendigvis tenkt på seg selv som «utstilt» vi skulle «visa upp oss» som Jonas Johansson fra Jämtland uttalte det til avisa Samefolket. Ei gruppe fra Undersåker som reiste rundt i Tyskland og Østerrike-Ungarn i 1888, ble framvist fem timer om dagen, fra klokka 11 til klokka 16, med avbrudd for middag klokka 14 (kjøtt eller flesk, poteter, grønnsaker og suppe), frokost klokka 0730 (smørbrød med kjøtt eller pølse og melk til barna) og kvelds (igjen smørbrød i tillegg fikk de daglig seks flasker øl, en liter «jokkis» og tobakk etter behov!). I denne tida måtte man holde seg innafor leiren, og se ut som en «ekte» same. Når arbeidstiden var omme begynte imidlertid for de aller fleste et annet og friere liv: livet som turist, kulturell ambassadør, verdensborger og moderne europeer. I likhet med datidens publikum kan det virke som om også vi har hatt visse forventninger til deltagernes atferd og rolleutøvelse i denne virksomheten en rolle som samene selv neppe har kjent seg igjen i. Ofte blir det antatt at deltakerne ble ensidig utnyttet og at de på alle måter var prisgitt sine arbeidsgivere og det samfunn de gjerne framstilles som ufrivillig «kastet» inn i. Men alt tyder på at de fleste samene som deltok på utstillingene gjorde det på frivillig basis og var seg bevisst sin rolle. Størsteparten av de samiske deltakerne reiste utenlands med klare intensjoner, og var like mye handlende og tenkende mennesker som Hagenbeck og Jacobsen innenfor de rammer en kolonialistisk, sosial-darwinistisk kontekst tillot. Det finnes mange historier om hvordan man forhandlet om lønn og arbeidsforhold. Noen deltakere gikk også til streik. Dette var tilfellet med en gruppe fra Karasjok som ble utstilt i Budapest zoologiske hage i 1913, etter at impresarioen hadde overlatt dem til seg selv og stukket av med pengene. Ofte hadde deltakerne eksepsjonelle opplevelser. I mange tilfeller har utstillingsdeltakelsen blitt legendarisk folklore i lokalsamfunnet og gitt de involverte en spesiell status. Mer enn 50 år etter sin død ble for eksempel Thomasen Holm ennå husket som «Engelsk-Jens» etter utstillinga han deltok på i 1822. Og på Reinen på fastlandssida utafor Tromsø finnes det en bakke som heter «Hamborg-bakken», oppkalt etter paret fra Karesuando som hadde gamma si der når de var her om sommeren. Heller ikke var forholdet mellom utstiller eller agent og utstilt bare negativt vennskap har oppstått, kontakter man har hatt bruk for seinere i livet er blitt opprettet, og man har delt positive opplevelser. Adrian Jacobsen tok blant annet noen av folkene han engasjerte med på sightseeing, handleog teatertur i den franske hovedstaden. Ved en annen anledning var han og to samer invitert på middag til en sveitsisk baron og hans ungarske kone. Tilstede var også andre gjester fra en rekke andre land. Konversasjonen foregikk både på engelsk, tysk, fransk, italiensk, ungarsk, arabisk, norsk og samisk: «Det var et sant Babel. Alle var forbausede over, at Lapperne opførte sig saa anstændigt», skriver Jacobsen. Det finnes også fortellinger som vitner om at virksomheten har framstått som besynderlig og parodierbar for dem den angikk. Ikke minst har det europeiske publikummets voldsomme interesse for «det ville folket i fra nord» ansporet en viss oppfinnsomhet. Jonas Johansson forteller for eksempel om to samiske brødre som skaffet seg et jernbur og dro ned til Danmark og Tyskland. Der vekslet de på å sitte i buret og vise seg fram som «världens vildaste lapp»: «En stor, rå köttbit slängdas in i buren varvid samen kastade sig över den, bet och slet så blodet rann över hakan». Uavhengig av om dette har vært en reell hendelse eller ikke, sier den noe om den ironiske distanse og «entreprenørånd» som enkelte samer følte i forhold til å kommersielt framstille seg. For mange samer ser utstillingene ut til å ha representert en vei ut av fattigdom og en anledning til å legge seg opp penger. Om samene fra Undersåker het det blant annet at «(dom) ha samlat en liten sparpenning under sin resa och 8

Foto: F. Dubbick/National Museum of Finland trifvas väl». Perioden utstillingene strakk seg over var da også ei tid preget av radikal omlegging av reindrifta, tap av beiteområder særlig på sørsamisk område, økonomisk nedgang og masseutvandring. Dette var imidlertid ikke situasjonen for alle. Som det het i et brev i avisa Tromsøposten vedrørende en gruppe samer fra Karasjok som var blitt engasjert til å la seg utstille i Alexandra-palasset i London i 1885: «Samtlige lapper ere Folk, der sidde i forholdvis gode Kaar og som derfor, ligemeget drevne af reiselyst som af den pecuniære Fordel, have ladet sig engagere». Dette var jo også reisevante folk, ikke minst var de vant til å ferdes i flerkulturelle kontekster. Mange har framhevet ønsket om å gjøre samekulturen kjent. For andre kan deltakelsen faktisk også hatt en mer eller mindre religiøs motivasjon. I likhet med mange andre «profesjonelle ville» var mange av de samiske deltakerne dypt religiøse, en god del tilhørte den læstadianske bevegelsen. Aleko Lilius, Hagenbecks finske agent, forteller om vanskeligheter med å verve samer fra Ylitornio til pinseutstillinga i Hagenbecks dyrehage i Hamburg i 1909. I et siste forsøk henvender han seg til bygdas autoritet, den læstadianske skolelæreren. Han skriver: «Det var först sedan jag hade klargjort för honom att han med de pengar som han och hans lappar skulle förtjäna kunde bygga ett Finske samer fra Enontekiö på utstilling i Tyskland i 1924 eller 1925. Kvinnen til høyre er i en tysk kilde oppgitt som «Juka Mogge». församlingshus där de kunde samlas och höra honom predika, som jag lyckades slå en bräsch i hans mur». Det hører kanskje også med til bildet at for noen kan utstillingene, i tillegg til økonomisk kompensasjon og opplevelser, paradoksalt nok ha representert større frihet, spillerom og muligheten til å bli betraktet som et likeverdig menneske, enn hva deres faktiske situasjon i hjemlandet tillot. Faktum er i alle fall at ikke rent få av deltakerne vendte tilbake gjentatte ganger noen over generasjoner. Dette var tilfellet for familien til Daniel Mortensen (1860 1924) fra Røros som deltok på verdensutstillinga i Chicago i 1893 med kone og barn. Mortensen var lærer, kateket i baptistmenigheten, reindriftsame, grunnlegger av den samiske avisa Waren Sardne, sosialist og kjent samepolitisk talsmann. To av hans barn kom seinere til å reise rundt på utstillinger med sine familier på 1920- og 30-tallet, og de ble som oftest godt mottatt der de kom. Som barnebarnet til Mortensen, unggutten Trygve Danielsen, som i 1933 1934 deltok på den siste samiske utstillinga av denne typen uttrykte det: 9

«Overalt ble vi godt mottatt [..] Jeg hadde det moro hele tida, jeg. Jeg kom i kontakt med jevnaldrende og fikk kamerater overalt, og jeg lærte meg mange språk. Det var litt annerledes med foreldrene mine. De fikk ikke den samme kontakten Lappeleiren Ltd., Bergen Også i Norge fantes det ordninger som inngikk i en tilsvarende utstillingspraksis, såkalte lappeleirer. Både i Hammerfest, Harstad og Tromsdalen vokste det fram mer eller mindre institusjonaliserte leire som hadde som formål å betjene turistbåtene som kom i stadig større antall mot slutten av 1800- tallet. Siden mange av disse stedene lå tungvint til ble det ytret ønske om at man også burde anlegge en slik leir i Bergen: «thi alle Udlændinger vilde gjerne se Lapper og Rensdyr, men kun 10 % af alle Tusinde, som kom i Sæsongen og tog Nordkapturen, havde Anledning til at faa se en Lappeleir, som der var skrevet om i alle Reisehaandbøger», skriver nestoren i turistnæringa i Bergen, Ferdinand Scarlett. I 1897 blir leiren anlagt ved Bjørndalen i Laksevåg: et telt, en gamme og en kafè. Her ble det servert «Kaffe og Smørrebrød, Frugt, Kager, Brus og Limonade». I tillegg var det overnattingsmuligheter for bestyrer og betjening. Scarletts fetter, Ferdinand Bremer fra Levanger var initiativtaker, og sto sammen med Cooks reisebyrå og med folk som vi barna. De hadde det ikke like lett med språket. Det var nok bekymringer selv om vi barna ikke forsto det». Scarlett bak foretaket. Bremer hadde også ved tidligere anledninger vært involvert i slike utstillinger i utlandet. Fem personer ble engasjert til å bebo leiren: Sytten år gamle Maren Marie Kant, Lars Olson, Lars Mortensen, Nils Thomassen og Kristina Fjællstrøm Enafors. Oppgaven deres besto i å «leve sit sædvanlige Liv, føre en anstændig Vandel, vise Høflighed mod de Besøgende, passe de Lappeleiren tilhørende Rensdyr og for øvrig rette sig efter Bestyrerens Forskrifter». For dette fikk Maren Marie to kroner dagen. En dag blir leiren besøkt av redaktøren for et ukeblad. Her treffer han igjen en «lappisk jomfru» som viste seg å være et «Pariserbekjendskab fra 1889». Piken han sikter til er Maren Marie. Hun hadde deltatt på ei utstilling i Jardin d`acclimatation sammen med familien sin det året (se Jünges artikkel og bilde side 29). Allerede året etter, i 1898, begjæres Lappeleiren Ltd. konkurs. Bremer aksepterer imidlertid et tilbud fra Nederland om å ta over leiren. Samer, reinsdyr, telt og beholdningen av samisk håndverk ble dermed sendt videre til Rotterdam hvor de ble stilt ut. Etter Harris, C.J. 1998. Lappeleiren ved Bergen et hundreårsminne. Bergensposten. Litteratur: Altick, Richard Daniel. 1978. The shows of London. Belkap Press, Cambridge, Mass. Hagenbeck, Carl. 1911. Dyr og mennesker. Oplevelser og erfaringer af Carl Hagenbeck. Fr. Bagges Kgl. Hofbogtrykkeri, København og Kristiania. Jacobsen, J.A. 1887. Kaptein Jacobsens Reiser til Nordamerikas Nordvestkyst 1881 83. Alb. Cammermeyer. Kristiania. Aleko Lilius. 1957. Ett herrans liv. Gebers. Manker, Ernst. 1939. Under samma himmel. Strövtåg och studier bland samer söderut. Lars Hökerbergs bokförlag, Stockholm. Forfatteren: Cathrine Baglo er stipendiat ved fagenhet for samisk etnografi ved Tromsø Museum Universitetsmuseet, hvor hun skriver avhandling om utstillinga av samer i Europa og Amerika på 1800-tallet, første del av 1900-tallet. Avhandlinga ferdigstilles våren 2009. E-post:cathrineb@tmu.uit.no 10

Mr. Bullock s Exhibition of Laplanders Stein R. Mathisen Det som visstnok skal være den første større, offentlige utstillingen med samer og reinsdyr i en europeisk storby ble arrangert i London i 1822. Det var William Bullock som viste fram en samisk familie fra Røros-området i Norge sammen med deres reinsdyr, bolig og gjenstander i museet Egyptian Hall på Piccadilly. Hendelsen ble viet meget stor oppmerksomhet i samtiden, og dokumentert i flere samtidige kilder. Derfor har denne utstillingen senere fanget interessen til flere forskere. Både sammenhengen dette skjedde innenfor, personene som var involvert, og selve iscenesettelsen av den samiske kulturen inneholder en rekke interessante detaljer som setter de framviste samene og reinsdyrene inn i en større sammenheng. Mennesket som lever i en naturtilstand har tilsynelatende alltid fascinert mennesker som selv lever i mer urbane eller «siviliserte» sammenhenger. Men hva er det egentlig som skjer når noen menneskers hverdagsliv tas ut av sin egentlige sammenheng, og arrangeres som en framvisning for andre mennesker som er tilskuere? Framstillingen foregir å vise et autentisk bilde av samisk hverdagsliv slik det arter seg på vidda. Men sammenhengen det foregår innenfor avslører at det hele er et arrangement, der ting vises fram og roller spilles. Derfor er det interessant å prøve å få tak i noen av detaljene i dette arrangementet. De tidligste slike framvisninger av folk og kulturer kom til å danne et mønster for hvordan seinere presentasjoner har blitt utformet, og har derfor i stor grad vært med på å prege både vår europeiske kulturhistorie, og vårt forhold til andre og fremmede kulturer. William Bullock og Egyptian Hall William Bullock (ca. 1773 1849) framstår som en interessant og tidlig representant for en blanding av naturvitenskapsmann, samler, museumsmann, underholdningsarrangør og kolonisator. Han begynte sin karriere som gullsmed og juvelerer i Sheffield, og de gode inntektene han fikk fra denne virksomheten brukte han til å skaffe seg en stor samling av sjeldne gjenstander, antikviteter og utstoppede dyr. På slutten av 1790 var dette materialet blitt så omfattende at han grunnla «Museum of Natural Curiosities» (museum for naturlige merkverdigheter), som i 1801 ble flyttet til Liverpool. Samlingen økte stadig, og inneholdt etter hvert også gjenstander som medlemmer av James Cook sine ekspedisjoner hadde brakt med seg fra Sydhavsøyene. Det er tydelig at museet også inneholdt et forretningsmessig potensial for Bullock, og når dette var uttømt i Liverpool flyttet han museet og utstillingsvirksomheten til London. Her fikk han bygget et stort utstillingsbygg for samlingen på Piccadilly. Det sto ferdig i 1812 med det offisielle navnet «London Museum», men kom til å gå under navnet «Egyptian Hall» på grunn av den spesielle arkitekturen i egyptisk inspirert stil. Samlingen ble supplert med gjenstander og våpen med tilknytning til keiser Napoleon, blant 11

annet Napoleons armerte vogn fra slaget ved Waterloo. Utstillingen ble en enorm kommersiell suksess, men etter en tid var markedet mettet. Bullock var da klar for nye prosjekter, og solgte like godt hele samlingen bestående av 15.000 gjenstander på auksjon i 1819. Nå ble museumsbygningen brukt til forskjellige utstillinger. I 1821 ble Giovanni Belzonis oppsiktsvekkende egyptiske funn fra utgravningen av kong Seti I s gravkammer vist fram. Og i 1822 var lokalene klare for framvisningen av en samefamilie fra Norge. 12 Samer og rein på reise Det finnes litt forskjellige og dels motstridende opplysninger om hvordan de norske samene ble brakt til London for utstilling. Sir Arthur de Capell Brooke (1791 1858) som hadde foretatt en reise i Nord-Norge to år tidligere, nevner utstillingen i sin bok Travels through Sweden, Norway, and Finmark, to the North Cape, in the summer of 1820, og skriver at Bullock reiste til Rørosdistriktet og brakte samen Jens Holm med familie og annet til London. Richard Altick mener i boka The Shows of London (1978) at William Bullock hadde kommet over reinsdyrene og samene i Stavanger, og at planen hans egentlig hadde vært å sette i gang reindrift på de den gang øde markene ved Bagshot Heath og Wimbledon utenfor London, der det fantes en hvit mose som lignet på reinmosen. Min kollega Kjell Olsen har gjort meg oppmerksom på at i Flekkefjord bymuseum henger et av de litografiene som ble laget i forbindelse med utstillingen. Museumskatalogen kan fortelle at bildet kommer fra kjøpmannen Christian Larsen fra Flekkefjord, som i egenskap av engelsk konsul hadde fått i oppdrag å ordne med innkjøp av reinsdyr i Sirdal til denne utstillingen. Litografiet havnet seinere hos datter-datteren Anna Wahl i Wahls hotell. Det fortelles at en engelskmann, som var gjest på hotellet, tilfeldig fikk se bildet og kunne fortelle at det var hans far som i sin tid hadde kjøpt reinsdyrene. I en barnebok som ble utgitt i forbindelse med utstillingen (se mer om dette lenger ned) neves det også at reinene ble utskipet fra havnen i «Fleckifiord». Når det gjelder samene som ble vist fram, har etnologen John Aage Gjestrum identifisert de personene som deltok i samtidige kilder. Det var rørossamen Jens Thomasen Holm (ca. 1794 1834), og med seg hadde han kona Karen Christiansdatter (også kalt Karoline i noen av kildene) og sønnen på ca. 4 år, i tillegg til et dusin reinsdyr. Etter London-oppholdet var familien tilbake i Røros-området, og i 1827 anfører «Mr. Bullock s Exhibition of Laplanders». Kolorert radering fra 1822 av Thomas Rowlandson. Foto: Nasjonalmuseet for Kunst, Arkitektur og Design.

sognepresten Aschenberg i forbindelse med en barnedåp at familien har oppholdt seg i mange år ved Stavanger, og senere i London hos «Hr. Balloch». Det er sannsynlig å tenke seg at Jens Holm har deltatt i et av forsøkene på å etablere tamreindrift i Sirdals-området som pågikk i denne tiden. Og når han først var på reise utenfor Røros-vidda, så hvorfor ikke ta en tur til England med det samme? Helt uten problemer gikk imidlertid reisen over Nordsjøen ikke. I følge en samtidig kilde ble størstedelen av reinsdyrene offer for byråkratiet. Når båten nådde havn i England, kunne ikke tollbetjentene finne disse dyrene i sine tarifflister, og det lot seg derfor ikke gjøre å slippe dem gjennom før saken hadde vært behandlet på høyere hold. Bullock tilbød å betale dobbelt så mye som høyeste tariff for importerte dyr, inkludert flodhest og giraff, men dette ble sett på som høyst irregulær framgangsmåte. Før svar kom fra London, hadde åtte av reinsdyrene strøket med. Med William Bullocks allsidige bakgrunn som naturforsker, entreprenør og utstiller, er det slett ikke umulig at planene om reindrift og billig kjøttproduksjon til det voksende markedet i London kan ha vært utgangspunktet for hele prosjektet. Men samtidig så han også samefamiliens utstillingspotensial og dermed deres kommersielle verdi for ham på dette området. Utstilling og fortelling Den amerikanske folkloristen Barbara Kirschenblatt-Gimblett skriver at de første etnografiske utstillingene av levende mennesker og dyr sto overfor to modeller for framvisningene de arrangerte. Enten kunne de velge de zoologiske hagene som forbilde, eller de kunne velge teateret. Ofte ser man eksempler på at de utstilte blir trukket inn i flere slike ulike sammenhenger. Dette er utstillingen av samene og reinsdyrene i London et godt eksempel på. Det kan virke som om de i utgangspunktet var tiltenkt en karriere ved teateret, og at William Bullocks utstillingshall ble en alternativ løsning. Det er viktig å merke seg at denne utstillingen foregår før det rasemessige og evolusjonistiske menneskesynet fikk sitt gjennomslag. Representantene for de fremmede kulturene framsto først og fremst som eksotiske, og teatralske framvisninger var derfor en nærliggende form for fortelling. Thomas John Dibdin (1771 1841) var en av det tidlige 1800-tallets skuespillere og dramatikere, som hadde feiret store kommersielle suksesser på Covent Garden teater med sine skuespill og operetter. Senere prøvde han seg som direktør for Surrey teater, men det endte med konkurs. Etter dette skrev han stykker på kontraktsbasis for Haymarket teater, og fikk betalt for hvert enkelt bidrag. I denne sammenhengen ble han kontaktet for å skrive et stykke der de nylig importerte samene og reinsdyrene fra Norge skulle opptre som hovedpersoner. Man hadde funnet ut at teater der firfotede (quadrupeds) deltok var populære på denne tiden, og besøket av nye og ukjente dyr virket som en gylden anledning til å oppnå en kommersiell suksess. Thomas Dibdin ble presentert for samene som skulle delta i «skuespillet», og beskriver sine samiske hovedrolle-innehavere slik i sin selvbiografi, muligens er beskrivelsen farget av skuespillets videre skjebne: Thomas John Dibdin, skuespiller, forfatter og instruktør. Tittelbilde i hans selvbiografi. 13

«han introduserte meg for en liten, fettet rund mann som så ut som en oljetønne; hans tilsvarende skjønne kone med dimensjoner som en halv ankers vintønne; og sønnen deres som var på høyde med en hollandsk ost, med en hatt på: denne trioen sang, danset, spilte fele, og viste fram sine mangesidige selskapelige talenter som for å forvirre meg mest mulig når det gjaldt spørsmålet om hvordan i all verden jeg skulle klare å gjøre dem om til noen slags scenisk framstilling.» (Dibdin 1827, II, 195f., min oversettelse). Det er verd å merke seg Dibdins kvaler med å finne fram til en adekvat versjon av det de samiske aktørene har å by på. 14 Dette kan vise at ennå er ikke bildet av det samiske så klart at det er opplagt hva som bør være med i en iscenesettelse. Men det kan også gi oss et inntrykk av at det allerede fantes narrative mønstre for hvordan «primitive» folkeslag skulle framstilles, og at felespillende og dansende samer representerte noe som var på kollisjonskurs med slike forventninger. Men opptrinnet viser også at samene selv var kjent med annet en samisk hverdagsliv på vidda, at de hadde besøkt markeder, og hadde forestillinger om hva publikum forventet av opptredener. Skuespillet ble imidlertid skrevet, og ouverture, sanger og melodramatisk musikk ble komponert, bakgrunner ble malt, drakter ble sydd etter originaler utlånt av Bullock, og ballett ble innøvd med dansere fra teateret. Så skulle stykket innøves med hovedrolleinnhaverne, men ingen dukket opp på det avtalte tidspunkt. Først etter mange timers venting kom det beskjed om at åtte av reinsdyrene hadde omkommet, og at hele forestillingen derfor måtte avlyses. Skuespillet om The Laplanders kom dermed aldri til å bli oppført, og ble bare vedvarende lagt fram som sak i Londons rettssaler, der Thomas Dibdin i flere runder kom til å føre nytteløse rettssaker for å få betalt for arbeidet med stykket han var engasjert til å skrive. Når teaterstykket ikke lot seg realisere, ble det satset på en utstilling i William Bullocks «Egyptian Hall», og alt tyder på at det ble gjort grundige forberedelser. Men nå ble det lagt opp til å gi publikum et inntrykk av samenes hverdagsliv på vidda. Selv om reinsdyrene var kraftig desimert, var de fire gjenlevende en viktig del av utstillingen. Man forsøkte også å gjenskape samenes opprinnelige miljø. Etter anvisninger fra den ovenfor nevnte Sir Arthur de Capell Brooke, ble det malt en panoramisk bakgrunn med snøkledte fjellformasjoner. Inne på utstillingsområdet hadde man gjenskapt en «Laplanders, Rein Deer & c. as Exhibited at the Egyptian Hall, Piccadilly 1822». Samtidig kolorert radering av I.R. Cruikshank. Foto: Nasjonalmuseet for Kunst, Arkitektur og Design

sommerbolig og en vinterbolig. Den samiske familien var kledt i tradisjonelle drakter, og det var mulig å se et reinsdyr som dro en pulk. På veggene hang typiske samiske bruksgjenstander og folkedrakter. I det hele tatt var det meningen at utstillingen med mennesker og dyr skulle gi et mest mulig autentisk bilde av «primitivt» hverdagsliv på vidda. Men konteksten avslører at det hele er et arrangert møte. Når tilskuerne går ut av Egyptian Hall befinner de seg igjen på det travle Piccadilly. Det samiske hverdagslivet presenteres som naturlig, men de skarpe kontrastene mellom det egne «siviliserte» og det utstilte «primitive» livet innbyr til refleksjon fordi forskjellene er dramatiske, samtidig som de menneskelige følelsene og uttrykkene er preget av likhet. Slike refleksjoner kan imidlertid lede til ulike forståelser av forholdet mellom «oss» og «de andre». På den ene siden kunne noen blant publikum prise seg lykkelig over hvor langt de var kommet i utvikling og sivilisasjon. Men på den andre siden kunne det også være noen som følte at ekte menneskelighet og naturtilknytning hadde gått tapt. Som vi skal se kommer begge disse holdningene til uttrykk i samtidens reaksjoner på utstillingen. Formidling og mottakelse Når det går an å danne seg et bilde av hvordan utstillingen av samene artet seg, er det fordi noen av samtidens mest kjente kunstnere laget grafiske trykk fra framvisningen, det er kjent et trykk av Thomas Rowlandson (1756 1827), og to av Isaac Robert Cruikshank (1789 1856). I tillegg ble det utgitt en utstillingskatalog på 33 sider med illustrasjoner av gjenstander. Dessuten laget utgiveren J. Harris and Son ei lita bok i forbindelse med utstillingen, som må være den første barnebok som bare omhandler samiske forhold: Lapland sketches, or Delineations of the costume, habits, and pecularities of Jens Holm and his wife Karine Christian, with accurate representations of deer, sledges, huts, & c. as exhibited at Bullock s Museum. Denne boka var på 36 sider, og hadde 12 håndkolorerte gravyrer. Utstillingen hadde også bred omtale i samtidens aviser og magasiner, der det i noen tilfeller fantes illustrasjoner. I de skriftlige og visuelle kildene som finnes, får man i det hele tatt inntrykk av at Bullock var en meget dyktig reklamemann, som visste å skape blest om sine foretak. Så ble da også utstillingen en ubetinget suksess for William Bullock, både i popularitet og i økonomisk forstand. På de første seks ukene skal den ha blitt besøkt av 58.000 personer. Men de kildene som finnes om utstillingen gir oss ikke bare faktiske opplysninger om innhold og lokaliteter. Omtaler og illustrasjoner knyttet til sameutstillingen i samtidige bøker, aviser og magasiner er også en kilde til holdninger, og gir et interessant inntrykk av hvordan folk i London på begynnelsen av 1800-tallet så på dette fremmedartede folket og deres kultur. Dette er også fortolkninger av kulturmøtet mellom det primitive og det siviliserte, og det går an å knytte det til den tvetydige og ambivalente forståelsen av naturfolk som spilte en viktig rolle i denne tidsepokens utforming av politikk overfor mennesker fra andre kulturer. Framstillingene er altså forskjellige, og tydelig influert av forskjellige oppfatninger av hva de «primitive» representerer. Bak de ulike vurderingene av de utstilte samene finnes ambivalente holdninger til naturfolkene. På den ene siden skildres og karikeres de som «usle og tarvelige ville», som primitive og «uferdige» mennesker som må siviliseres og instrueres dersom de skal kunne bli som «oss». Man kan ane noe av dette synet i Thomas Dibdins beskrivelse av familien, og flere av de som omtaler utstillingen i avisene oppfatter dem som skrøpelige og mistilpassede. Thomas Rowlandsons lett karikerte billedlige framstilling av paret etterlater et lignende inntrykk av et noe korpulent og malplassert par, som egentlig ikke har noe blant Londons befolkning (som riktignok også blir karikert) å gjøre. Disse folkene måtte enten gi tapt og forsvinne, eller siviliseres til å bli som oss for å bane vei for sivilisasjon og framgang. På den andre siden kan naturfolkene bli sett på som «de edle ville», som mennesker som er uberørt av den moderne sivilisasjonens svøpe. En av anmelderne i The Times er for eksempel langt mer entusiastisk i beskrivelsen av paret. Han roser dem for: 15

«den framtredende mildheten i deres karakter, deres raske intelligens, deres vennlige og lettvinte tilpasning til den nye situasjonen som de er blitt plassert i. ( ) Forresten så kunne mang en lady med posisjon, dannelse og stil ta lærdom av den uaffekterte og grasiøse væremåten til kvinnen fra Lappland». Man må regne med at i hvert fall en del av tilskuerne hadde vokst opp med lesning av barneboka The History of Sandford and Merton (1783) av den sterkt Rousseau-inspirerte engelske forfatteren Thomas Day (1748 1789), der samer og reinsdyr trekkes fram som et idealisert forbilde for hvordan mennesker og dyr ved hjelp av edle 16 egenskaper kan klare seg i en karrig natur. Ut fra dette synet befinner naturfolkene seg ennå i en paradisisk og autentisk menneskelig tilstand, og i kraft av dette kan de tjene som eksempler i en kritikk av det samtidige europeiske samfunnet. Tilbakevending nye prosjekter for Bullock Etter at markedet i London var mettet, ble samene sendt ut på en turne på de britiske øyer, og samlet sett tjente Bullock en formue på prosjektet. For samene var oppholdet av en mer sammensatt karakter. Både Broberg (1982) og Gjestrum (1995) oppgir at samene etter hvert fikk alkoholproblemer, og at den lille sønnen deres døde. Da alle reinsdyrene var døde, ble samene sendt hjem igjen en gang i løpet av 1823. Men de må ha vært rike på opplevelser fra oppholdet i London. I følge Lappekommisjonen av 1889 ble Jens Holm mer enn 50 år etter sin død husket som «Engelsk-Jens». Det ble også formidlet fortellinger om Londons innbyggere blant samene på Rørosvidda etter dette besøket, må vi regne med. Paret etablerte seg altså på nytt i hjemtrakten, og fikk to nye sønner. Et av trykkene til Isaac Robert Cruickshank har tittelen: «The Laplanders Return to their Native Country under the Care of Mr. Bullock & his Son», og er videre forsynt med underteksten: «De engelske Laplenderne forbløffer de innfødte med synet av deres umåtelige velstand, og alle merkverdighetene de har samlet under besøket i England i 1822» (min oversettelse). Bildet viser det samiske ekteparet kledd i datidens borgelige engelske habitt, og de er omgitt av engelske gjenstander som står i skarp kontrast til den samiske boplassen de ankommer. Trykket er datert 8. april 1822, og det er mye som tyder på at dette bildet er basert på fri fantasi. Likevel er det kanskje dette trykket som «The Laplanders return to their Native Country under the Care of Mr. Bullock & his Son». Samtidig kolorert radering av I.R. Cruikshank. Foto: Nasjonalmuseet for Kunst, Arkitektur og Design

forteller oss mest om de samtidige forestillingene som ligger bak denne utstillingen. Det grafiske trykket handler i stor grad om kolonialismens syn på forholdet mellom de siviliserte og de primitive, som her gis en ekstra spiss ved at noen av de siviliserte egentlig er primitive i forkledning. Men ved nærmere ettersyn er det også andre vesentlige aspekter ved denne situasjonen som er snudd opp ned. Det er særlig varetransporten som fører tanken hen mot den engelske kolonialismen. Men transporten av varer går altså her motsatt vei av det som var grunnlaget for kolonialismen; å hente billige råvarer ut fra koloniene. Denne framstillingen er for øvrig nokså typisk for den samtidige framstillingen av kolonialismen. I samtidige engelske reklamer for te og kjeks framstilles det nærmest slik at kolonialismen bringer varene ut til koloniene, mens det virkelige forholdet var motsatt. Dermed blir imperialismens egentlige motiv dekket over, og den dominerende fortellingen blir at det er sivilisasjonen og kulturen som bringes ut til de primitive og ukultiverte, mens det ikke kommuniseres at verdier og naturressurser trekkes ut av koloniene og blir grunnlaget for velstanden i London. Samtidig kunne disse visualiseringene av «primitivt» hverdagsliv tjene som en moralsk begrunnelse for nødvendigheten av den kolonialistiske, og etter hvert imperialistiske politikken som ble drevet fra Europa. Det så ikke ut til at disse «primitive» menneskene selv kunne være i stand til å utvikle sine egne naturrikdommer og enorme ressurser, det måtte Europa og den europeiske sivilisasjonen «hjelpe» dem med. På utstillingene fikk europeiske byborgere anledning til å oppleve «innfødte» i simulerte naturlige omgivelser, fordi utstillerne typisk ville forsøke å bygge opp et «naturlig» landskap ved hjelp av kulisser og malte bakgrunner, der menneskene ble plassert sammen med autentiske drakter, bruksgjenstander, utstyr og husdyr. På sin rette plass, i menneskets forhistorie. Mens samene ble sendt tilbake til Rørosvidda, brukte William Bullock noe av sine oppsparte midler til å legge ut på en ny reise, denne gangen til Mexico og Nord-Amerika. Der kjøpte han opp sølvgruver og store landområder og engasjerte seg i flere økonomiske spekulasjoner, samtidig som han fortsatte sin naturforskning. Da han kom tilbake til London i 1823 hadde han med seg avstøpninger av fornminner, etnografiske gjenstander, og eksempler på planter og dyr. Han hadde også med seg en ung mexicansk-indiansk mann, så grunnlaget var lagt for en ny og innbringende utstilling i Egyptian Hall. Litteratur: Altick, Richard D. 1978: The Shows of London. Cambridge/London: The Belknap Press of Harvard University Press. Broberg, Gunnar 1982: Lappkaravaner på villovägar. Antropologin och synen på samerna fram mot sekelskiftet 1900. Lychnos. Lärdomshistoriska Samfundets Årsbok 1981 1982, 27 86. Stockholm: Almqvist & Wiksell International. Dibdin, Thomas 1827: The Reminiscences of Thomas Dibdin in two volumes. London: H. Colburn. (reprinted by AMS Press, New York 1970). Gjestrum, John Aage 1995: Utstilling av levende mennesker. Ei historie om samisk kultur og fremmede blikk. Dugnad. Tidsskrift for etnologi nr. 1/1995, 93 108. Oslo: Novus forlag. Kirshenblatt-Gimblett, Barbara 1998: Destination Culture. Tourism, Museums, and Heritage. Berkeley: University of California Press. Forfatteren: Stein R. Mathisen er utdannet folklorist, og arbeider som 1. amanuensis ved Høgskolen i Finnmark. E-post: sroar@hifm.no 17

Carl Hagenbecks utstillinger av mennesker Nigel Rothfels En av de viktigste aktørene i utstillinga av mennesker var dyrehandler Carl Hagenbeck. Gjennom virksomheten til hans firma i Hamburg på 1800-tallet, plasseres her utstillinga av samer og andre urfolk i en større europeisk sammenheng. Som vi skal se varierte det underliggende budskapet i utstillingene med hvilke folk som ble utstilt, men alle bygde på og kom til å forsterke stereotypiske forestillinger om «de andre». I1860 tok den 16 år gamle fiskehandlersønnen, Carl, over en av bigeskjeftene til sin far Hagenbecks Dyrehandel i Hamburg. Drøyt ti år seinere er han godt i gang med å utvikle seg til å bli en av verdens største forhandlere av eksotiske dyr. Men, idet han var i ferd med å bli kjent blant kjøpere både i Europa og i USA, inntreffer en nedgang i markedet forårsaket av for få kjøpere, for mange dyr og en svekket internasjonal økonomi. Ifølge historien, slik den har blitt fortalt av bedriften, var det Heinrich Leutemann, en venn av Carl Hagenbeck, som kom på ideen som reddet firmaet. Han hadde hørt at Carl Hagenbeck hadde planer om å importere tretti reinsdyr på forespørsel fra andre zoologiske hager. Leutemann foreslo derfor at «det sikkert vilde vække stor Interesse, hvis jeg vilde lade en Lappefamilie følge med Rensdyrene, og saa naturligvis lade den medføre sine Telte, Vaaben, Slæder og hele sit Husudstyr». For en mann, som hadde fått smaken for en god forestilling inn med morsmelka, må ideen ha falt i god jord, og Hagenbeck kontaktet raskt sin norske agent. I midten av september 1875 ankom en gruppe samer med alle sine eiendeler og reinsdyr Hamburg med dampbåt. Så snart han så disse menneskene visste han at forretningen ville lykkes. Som han skriver i sin selvbiografi Dyr og Mennesker (1911): «Karavanen besto af 6 Personer og gjorde et højst frapperende Indtryk. Paa dækket stoltserede de tre mandlige Medlemmer af Truppen, smaa, gulbrune, skindklædte Folk, om ved Siden af deres Rensdyr, og paa Mellomdækket ventede der os et Kostelig Syn: en Moder med sit diende Barn, som hun trykkede ømt til sit Hjerte, og en nusselig Pige paa 4 Aar». «Lappland»-utstillingen ble raskt installert i den lille bakgården som hørte En av de viktigste aktørene i utstillinga av mennesker var dyrehandler Carl Hagenbeck (1844 1913) i Hamburg. 18