Til Sara
Ellen Hofsø Til Sara ungdomsroman Davvi Girji 2007
Det må ikke kopieres fra denne boka utover det som er tillatt etter bestemmelsene i «Lov om opphavsrett til åndsverk», «Lov om rett til fotografi» og «Avtale mellom staten og rettighetshavernes organisasjoner om kopiering av opphavsrettslig og beskyttet verk i undervisningsvirksomhet». Brudd på disse bestemmelsene vil bli anmeldt. FINANSIERT 2007, Davvi Girji os http://www.davvi.no davvi@davvi.no Til Sara er også oversatt til nordsamisk. Redaktør: Marit Gunhild Sara Grafisk arbeid: Davvi Girji OS Omslagsdesign: Davvi Girji OS Omslagsillustrasjon: Alvin Jensvold Trykk: ISBN: 978-82-7374-683-2
Forord Fakta om markesamer Denne boka handler om Kristina som vokser opp i ei bygd i Sør-Troms på 1950-tallet. Den handler om sorg og overgrep, sinne og seier, styrke og kjærlighet. Og ikke minst om å finne sin identitet. I tillegg forteller boka om hvordan det var å være same fra ei markebygd for noen og femti år siden. Kanskje vet du ikke hva markesamer og markebygder er? Hvis du vil vite litt mer om dette, før du begynner å lese historien om Kristina, kan du lese det som står under. Markebygdene, som det var og er mange av i Sør- Troms og nordre Nordland, ligger skjult og tilbaketrukket mellom kysten og fjellet. Markesamene som utover 1700 tallet bosatte seg i innlandsområdene i Sør-Troms, Ofoten og på Senja, var opprinnelig
reindriftssamer som forlot den nomadiske reindriften og ble bofaste. Grunnen til at de ga opp nomadelivet, kunne være at de hadde mistet alt de hadde av rein i uår eller at de ønsket et sikrere utkomme enn reindriften ga dem. De var godt kjent i de områdene de slo seg ned, for de var vant til å følge reinen mellom vinterbeite i Jukkasjærvi på svensk side av riksgrensen og sommerbeitene langs norskekysten. Disse første bofaste markesamene anskaffet seg noen husdyr, og de jaktet og fisket i innlandsvann og elver. I tillegg var de orientert mot havet, de fisket, laget redskaper og deltok i båtbygging. Etter hvert fikk jordbruket større og større betydning. Utover 1800- tallet økte bosettingen i markebygdene som følge av uår og vansker i reindriften. Selv om samisk bosetting finnes over alt i Nordland og Troms, er det tre kjerneområder for den samiske bosetningen i denne regionen. Det er Hattfjelldal kommune med sørsamisk bosetting, Tysfjord og Hamarøy med lulesamisk bosetning og Evenes og Skånland med markesamisk bosetning. Markebygdene som er nevnt i denne boka, har oppdiktede navn, men kan lokaliseres til det markesamiske kjerneområdet. Som det går fram av boka, finnes markebygdene fortsatt. De utgjør et enhetlig samisk bosettingsområde på grensen mellom Nordland og 6
Troms. De ligger i den tettest befolkede regionen i Nord-Norge med kort avstand til byene Harstad og Narvik og god tilgang på arbeidsplasser. Dette har gjort det mulig for mange samer å bli boende i eller vende tilbake til den bygda de er født og oppvokst. (Kilde: Geir Grenersen: Ved forskningens grenser. Spartacus 2002). 7
1. Jeg er Stina Jeg er snart en gammel kvinne, og de hendelsene jeg skal fortelle om, har lenge ligget gjemt. Aldri hadde jeg forestilt meg at jeg en dag skulle fortelle historien min til noen. I mange år føltes den så skamfull at jeg ville valgt å dø framfor at noen skulle få vite om den. Men gjemt er ikke glemt. Jeg hadde pakket det vonde ned i en sekk inni meg og knytt stramt igjen. Hele livet har jeg slept rundt på denne sekken. I perioder trodde jeg ikke den fantes mer. I andre perioder var jeg så tynget av den at jeg ikke greide å ta i mot de gavene livet prøvde å gi meg. Misforstå meg ikke. Jeg har ikke hatt noe dårlig liv. Men jeg valgte å flytte langt vekk da jeg ble voksen. Det var som om jeg måtte ha geografisk avstand til stedet hvor jeg ble påført sårene mine. Jeg har et eller annet sted inni meg alltid følt skam for det som skjedde, selv om hodet mitt har forstått at det ikke var min skyld. Og jeg gjorde dessverre som mor mi. Jeg stakk av fra en mann som var glad i meg. Men jeg gjorde likevel noe annet enn henne; jeg forlot ikke barnet mitt. Men jeg har ikke klart å elske noen 8
mann. Selv om jeg har møtt flere gode menn, har jeg veket unna. Bare barnet mitt har jeg elsket. Inga har fått følge med meg fra storby til storby i mitt jag etter opplevelser som skulle ta vekk den såre smerten jeg har båret på i alle disse årene. Det er takket være deg, Sara, mitt kjære barnebarn, at jeg endelig holder på å løsne på tråden som har holdt sekken så stramt igjen. Du er min datter Ingas datter, og jeg kjenner meg igjen i deg. Du er like gammel som jeg var da de hendelsene jeg skal fortelle om, fant sted. Du er tretten år og allerede en liten villkvinne, slik jeg selv kunne vært det hvis Gud hadde gitt meg en annen start. Jeg lignet på deg. Av natur var jeg kjærlig, sterk og modig. Men jeg ble kneblet og knekt. Jeg fikk ikke leve ut min sanne natur. Selv om jeg klarte å reise meg, selv om livet tok seg opp på mange måter, var en del av meg så skadet at jeg valgte å pakke den djupt ned og aldri ta den fram. Ikke før nå. Heldigvis ga livet deg det jeg ikke fikk. Du tør å være naturlig og stole på instinktene dine, det er det jeg mener med vill. Men det viktigste er at du vet at du er elsket. Det gjør deg sterk og uredd. Jeg er stolt av deg, Sara. Du er ikke bare mitt barnebarn; på en merkelig måte kjennes det ut som du er min søster. 9
Som om kontakten mellom oss opphever generasjoner og alder. For noen ganger, Sara, snakker du til meg med en gammel kvinnes klokskap, og jeg kjenner meg som din lille søster. Andre ganger er du, heldigvis, den lille jenta mi, som jeg kan øse min modne bestemorkjærlighet over. Jeg er Stina. En kvinne på seksti år med rynker og grå sølvtråder i det svartbrune håret. Kristina er det barnet jeg en gang var. Egentlig er det ikke hele sannheten at jeg er seksti. Et menneske bærer med seg alle aldrene det har hatt. Jeg har gjennomlevd barndom og ungdom, tidlig voksen alder og middelalder. Jeg vet hvordan det er å være åtte og femten og tjuefem og førti. Men aller best husker jeg hvordan det var å være tretten. Det jeg prøvde å glemme, husker jeg bedre enn noe annet. Etter de to årene da alt hendte og livet mitt ble snudd på hodet, ville jeg legge det vonde bak meg og begynne på nytt. Jeg ville ikke være den Kristina som var skitnet til. Jeg ville være ren og ny. Jeg begynte å kalle meg Stina. Nå forstår jeg at ved å ta vekk de tre første bokstavene i navnet mitt, visket jeg ut en del av meg selv. Ingen ting kunne gledet meg mer enn det valget Inga gjorde som voksen. Hun reiste tilbake hit, 10
hun sa hun ville finne røttene sine. Så traff hun en same, giftet seg og slo seg ned i ei markebygd. Og fikk deg. Og de to brødrene dine. Og livet mitt fikk ny retning. Å være same, kanskje spesielt markesame, var en skam den gangen jeg vokste opp. Akkurat som i de andre samiske bosettingsområdene her i landet, ble også markebygdene utsatt for en hard fornorskningspolitikk. På 1960-tallet kunne det se ut som markebygdene ville bli utslettet som samiske bygder. I årene etterpå trodde jeg det var det som skjedde. På den tida jeg flyttet sørover, var det færre og færre som ville vedkjenne seg sin samiske identitet. Når samene ikke lenger ville være samer, regnet jeg med at de ville bli assimilert og borte, i hvert fall usynlige. Først nå har jeg tort å vende tilbake. Bare noen kilometer herfra ligger Svartnes, stedet hvor jeg ble født, og bodde til jeg var fjorten. Jeg var der i går sammen med deg, Sara. For første gang på førtifire år. Folk synes det er et vakkert sted nede ved sjøkanten. Men for meg er det fortsatt det svarte neset. Alt ble så nært da jeg sto utenfor det gule huset og var redd bestefar plutselig skulle dukke opp foran meg. Jeg ønsket bare 11