Endringsprosesser i frivillige organisasjoner, innlegg på brukerkonferanse, Oslo 31.08.09 Jeg skal i mitt innlegg gi et bilde av sentrale endringsprosesser som vi har sett innenfor norsk frivillig sektor - både i forhold til enkeltpersoners engasjement, og i forhold til hvordan organisasjonslandskapet som sådan ser ut. Hvilke utviklingstrekk ser vi når det gjelder omfanget av frivillig engasjement, hvilken type organisasjoner dominerer og hva er de viktigste strukturelle kjennetegnene ved norsk frivillig sektor? Noe av det viktigste vi skal gjøre innenfor Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor de neste par årene er nettopp å følge slike trender Øker eller minsker folks engasjement innenfor frivillig sektor? Opprettholdes organisasjonsmangfoldet? Ser vi viktige strukturendringer innenfor frivillig sektor? Kommer nye organisasjonsformer til der andre forsvinner? Dette er spørsmål som vi vil søke å besvare med utgangspunkt i de dataene som nå samles inn. Men mens vi venter på nye data hva er bildet som vi har? For det første er omfanget av frivillig engasjement i Norge svært stort, og når vi sammenligner med situasjonen i andre land, så finner vi den høyeste deltakelsen innenfor frivillig sektor i de skandinaviske landene (sammen med Nederland), og dette gjelder uansett om vi ser på formelt medlemskap, på aktivt medlemskap eller på frivillig arbeid. Også når vi ser på organisasjonstettheten antallet frivillige organisasjoner så skårer Norge svært høyt. Det finnes en rik organisasjonsflora i Norge, og utbredelsen av det lokale foreningslivet, sammen med en aktiv deltakelse innenfor dette, er en indikasjon på at de frivillige organisasjonene er en større og viktigere del av sivilsamfunnet hos oss enn de fleste andre steder. De siste dataene som vi har tilgjengelig forteller oss imidlertid at trenden med et stabilt høyt medlemsnivå kan være i ferd med å snu. Tendenser til nedgang i organisasjonsmedlemskap har vi sett en stund for de tradisjonelle organisasjonsformene, men det var lenge slik at 1
økningen i ulike fritids- og aktivitetsorienterte organisasjoner veide opp for denne nedgangen. Slik er det ikke nødvendigvis lenger. Vi har også sett en tydelig nedgang i ungdoms organisasjonstilknytning og vi snakker da om en nedgang fra at en gjennomsnittlig ungdom i 1980 hadde 1,4 medlemskap i frivillige organisasjoner og til et gjennomsnitt på litt under ett medlemskap i 2004. Vi ser imidlertid i den samme perioden en økning i antallet medlemskap blant pensjonister, og det er dette som gjør at omfanget av organisasjonsmedlemskap totalt sett har holdt seg relativt stabilt. Dette er enda tydeligere dersom vi bare ser på aktive organisasjonsmedlemskap. Også her har nedgangen vært størst i den yngste aldersgruppen, samtidig som pensjonistene opprettholder et høyt aktivitetsnivå. De samme tendensene ser vi også igjen på organisasjonsnivå, der det på 1990-tallet ble registrert en nedgang i organisasjoner for barn og unge, samtidig som gjennomsnittsalderen har økt innenfor nesten alle organisasjonstyper. Det som disse utviklingstrekkene samlet sett forteller oss er at deltakelsen i frivillige organisasjoner kan ha nådd et metningspunkt. Andelen som deltar aktivt i vanlig organisasjonsliv er synkende, mens antallet medlemskap har sluttet å øke. Det som forhindrer en nedgang i antallet organisasjonsmedlemmer, er en stadig mer aktiv pensjonistbefolkning. Dette er trender som det er viktig å følge videre, Hvilken type organisasjoner er det som dominerer innenfor norsk frivillig sektor? I litteraturen innenfor dette feltet er det ofte en forventning om at ulike velferdsaktiviteter er mindre fremtredende i sosialdemokratiske land som de skandinaviske ettersom en større del av velferdsoppgavene her blir sett på som en statlig oppgave, og at det i stedet er ulike typer interesseorganisasjoner i tillegg til ulike hobby- og fritidsorganisasjoner som utgjør hovedtyngden av frivillige organisasjoner i disse landene. I Norge finner vi en overrepresentasjon av interesse- og serviceorganisasjoner. Fagforeninger og yrkesorganisasjoner, idretts, hobby og ungdomslag, og interesseorganisasjoner for forbrukere, bileiere og pasienter står sterkt i Norge. Men vi finner også et stort omfang av sosiale og humanitære organisasjoner. På den annen side finner vi, kanskje noe overraskende, at de såkalte nye sosiale bevegelsene, og særlig miljø- og dyrevernbevegelsene, står svakere i 2
Norge enn i resten av Norden og Vest-Europa og innenfor dette feltet skiller Norge seg også fra de andre skandinaviske landene. Alt i alt har de skandinaviske organisasjonssamfunnene, inkludert Norge, vært kjennetegnet av bredt baserte ideologiske og samfunnsrettede organisasjoner. Dersom vi tar et kort historisk sveip gjennom organisasjonslandskapet i Norge, så var andre halvdel av 1800-tallet i stor grad dominert av de samfunnsorienterte sosiale bevegelsene folkebevegelsene som arbeiderbevegelsen, bondebevegelsen, målrørsla, avholdsbevegelsen og lekmannsbevegelsen. Fram mot 1945 skjedde veksten i organisasjonssamfunnet særlig innenfor det sosiale og humanitære feltet og innenfor ungdomsorganisasjonsfeltet. De sosiale og humanitære foreningene vokste fortsatt de første to tiårene etter krigen, og nådde toppunktet rundt 1965. Samtidig utgjorde organiserte fritidsaktiviteter, både for barn og voksne, de viktigste vekstområdene innenfor organisasjonssamfunnet fra 1960-tallet og fremover. Vi fikk fremveksten av det som har blitt kalt fritidssamfunnet. De siste tiårene har vi også sett vekst blant lokale områdeforeninger (som velforeninger, grendelag og lignende) og i kulturvernorganisasjoner en utvikling som gjenspeiler en økende orientering mot lokalsamfunnet i denne perioden. Samlet gir dette oss et bilde av et organisasjonssamfunn hvor de samfunnsrettede organisasjonene har tapt terreng. Vi har sett en økning i organisasjoner der aktiviteten primært er rettet mot egne medlemmer snarere enn mot samfunnet utenfor. Vi kan si at det har skjedd en langsom historisk endring innenfor frivillig sektor fra kritikk og opposisjon til service og medlemsinteresser. Når det gjelder oppbygningen av frivillig sektor, så har det vært et kjennetegn ved frivillig sektor i Norge at organisasjonene ofte har hatt både et lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Dominansen av en slik modell er noe som skiller frivillig sektor her fra det som er tilfelle i de fleste andre land der det i større grad er snakk om en todelt sektor hvor det lokale og det nasjonale organisasjonslivet er adskilt. I Norge finner vi derimot svært ofte de samme organisasjonene igjen både på lokalt og nasjonalt nivå. De små lokale foreningene som vi finner i bygder og grender rundt i landet har som oftest en institusjonell tilkobling til det nasjonale nivået gjennom medlemskap i nasjonale hovedorganisasjoner, og ofte med et regionalt nivå imellom. 3
Dette er en organisasjonsmodell med røtter tilbake til folkebevegelsene. En valgte en organisasjonsmodell etter samme mønster som de politiske partiene og de administrative nivåene i det politiske systemet med utgangspunkt i at en ønsket å påvirke offentlig politikk. Dette ble også kopiert av andre organisasjoner som ikke hadde noe eksplisitt politisk formål (for eksempel ulike fritidsorienterte organisasjoner). Og også for denne typen organisasjoner var denne forbindelseslinjen fra lokalt til nasjonalt nivå og tilknytningen til en større bevegelse viktig. I tillegg er det slik at frivillig arbeid i Norge i svært stor grad har vært knyttet til medlemskap. Andelen frivillige som også har en medlemstilknytning er høyere i Norge enn i de fleste andre land. Og medlemskapet er samtidig noe som sikrer demokratisk innflytelse i organisasjonen. Det individuelle medlemskapet i kombinasjon med den hierarkiske organisasjonsoppbygningen har sikret deltakerne eierskap over organisasjonen og utløst demokratiske rettigheter i organisasjonen. Dette er også et svært viktig kjennetegn ved norsk frivillig sektor. Men også her ser vi viktige endringstrekk. De nye organisasjonene som etableres velger ofte andre organisasjonsstrukturer enn eldre organisasjoner, og vi har sett en klar økning i frittstående organisasjoner foreninger uten bånd til nasjonale organisasjoner. For eksempel var det bare halvparten av de foreningene som ble stiftet på 1990-tallet som meldte seg inn i en nasjonal organisasjon. Det lokale foreningslivet har også et langt mer uformelt preg enn det som vi har sett tidligere. Det arrangeres for eksempel færre møter, og mange har ikke møter i det hele tatt. Det er også færre foreninger nå enn tidligere som har skrevne vedtekter, som fører møtereferat og som avholder årsmøter. Den løsere tilkoblingen ser vi også igjen på individnivå. Samtidig som andelen aktive organisasjonsmedlemmer går ned, så ser vi nemlig tendenser til økning når vi ser på hvor stor andel av befolkningen som går inn og gjør en eller annen form for frivillig arbeid. (Og i motsetning til når vi så på medlemskap, så ser vi her heller ikke noe klart mønster med hensyn til alder. Frivillig arbeid ser dermed ut til å bli mer vanlig både blant yngre og eldre.) Samtidig ser vi en økende frikobling mellom frivillig arbeid og medlemskap. Organisasjonene rekrutterer i større grad frivillige som stiller opp og gjør en tidsavgrenset innsats og uten at det stilles krav om medlemskap. Frivillighetssentralene illustrerer dette tydelig. Her kan 4
enkeltpersoner utføre en konkret, frivillig arbeidsinnsats uten å være medlemmer av noen organisasjon. Også andre organisasjoner opplever at det er lettere å rekruttere til mer uforpliktende, kortvarig frivillighet, der den enkelte bidrar innenfor et kortere tidsrom og gjerne knyttet til en bestemt sak, enn det er å rekruttere medlemmer. Den forvitringen vi ser skjer altså først og fremst innenfor det tradisjonelle organisasjonssamfunnet eller med andre ord den delen av frivillig sektor som er basert på den klassiske hierarkiske modellen og hvor det i større grad er snakk om institusjonelle bånd mellom deltaker og organisasjon. Den tradisjonelle hierarkisk-demokratiske organisasjonsstrukturen blir langt mindre vanlig, og også i Norge går utviklingen i større grad i retning av et todelt organisasjonssamfunn med ulike organisasjoner på lokalt og nasjonalt nivå, og uten institusjonelle bånd mellom nivåene. *** Det som disse utviklingstrekkene forteller oss er at vi har å gjøre med en utvikling i retning av økt konvergens, der det norske organisasjonssamfunnet blir mindre unikt, og mer likt det som vi finner i resten av den vestlige verden. Strukturene som det norske organisasjonssamfunnet har vært basert på individuelt medlemskap, frivillighet som en funksjon av medlemskapet og hierarkisk organisering som binder sammen ulike nivåer er i ferd med å svekkes. Det organiserte sivilsamfunnet i Norge fungerer i økende grad som en arena for sosial aktivitet og utfoldelse av personlige interesser. I minkende grad er organisasjonene orientert mot samfunnet og det politiske. Ikke alle vil tolke en slik utvikling negativt. For eksempel ut fra en sosial kapital tilnærming, så er ikke dette nødvendigvis særlig bekymringsfullt. Snarere tvert imot. De horisontale båndene innenfor lokale grupper er fortsatt sterke. Folk deltar fortsatt i frivillig organisert virksomhet, om enn delvis på andre måter enn før. Og veksten i lokalsamfunnsorganisering velforeninger, grendelag og lokalt baserte kulturvernforeninger forteller om engasjerte medborgere og en revitalisering av norske lokalsamfunn. Der hvor de frivillige organisasjonene har svekket sin betydning, er i rollen som mellomliggende strukturer mellom borgerne og det offentlige, og i rollen som 5
sivilsamfunnsarenaer der ulike verdier, interesser og ideer kan brytes mot hverandre. Med utgangspunkt i en slik rolle synes det klart at organisasjonssamfunnet har svekket sin demokratiske betydning og har blitt mindre viktig de siste 30-40 årene. Litteratur: Endringsprosesser i norsk frivillighet: En kunnskapsoversikt (Wollebæk, Selle & Strømsnes 2008), http://www.rokkansenteret.uib.no/rpub/files/222_rapport_0608.pdf 6