FISKEHABITAT I SULDALSLÅGEN. ET STUDIE AV SEDIMENTASJONSDYNAMIKK, BEGROING, HABITATTILBUD OG HABITATBRUK HOS FISK. STATUSRAPPORT FOR - 2 Jim Bogen, Trond Bremnes, Truls Bønsnes, Jan Heggenes, Stein Johansen og Svein Jakob Saltveit 1) LFI 1) I alfabetisk rekkefølge.
2 INNHOLD SAMMENDRAG... 3 1. INNLEDNING... 7 2. OMRÅDEBESKRIVELSE... 11 3. METODIKK... 15 3.1 Kartlegging og kvantifisering av substratendringer... 15 3.2 Kartlegging av begroing og substratforhold... 17 3.3 Lengdefordeling og vekst hos fisk... 18 3.4 Habitattilbud... 2 3.5 Habitatbruk hos fisk... 21 3.6 Artsammensetning, tetthet og habitatbruk hos bunndyr... 22 4. RESULTATER... 22 4.1 Sedimenttransport og endringer på oppvekstområder... 22 4.2 Bunntransportmålinger... 29 4.3 Bunnfeller... 3 4.4 Tidsutvikling i begroing og substrat... 33 4.4.1 Vinterhabitat... 33 4.4.2 Sommerhabitat... 35 4.5 Tetthet og artsammensetning av bunndyr... 39 4.6 Lengdefordeling og vekst hos laks og ørret... 5 4.7 Habitattilbud og -bruk hos laks og ørret... 54 4.7.1 Substrat... 55 4.7.2 Vegetasjon som substrat... 56 4.7.3 Vanndyp... 57 4.7.4 Vannhastighet... 58 4.7.6 Skjul... 6 4.7.7 Embeddedness... 61 4.7.8 Øvre, midtre og nedre del... 63 4.7.8.1 PARTIKULÆRT SUBSTRAT... 63 4.7.8.2 VEGETASJON... 64 4.7.8.3 EMBEDDEDNESS... 64 5. DISKUSJON... 67 6. KONKLUSJON... 8
3 7. LITTERATUR... 82 SAMMENDRAG Bogen, J., Bremnes, T., Bønsnes, T., Heggenes, J., Johansen, S.W. og Saltveit, S.J. 22. Fiskehabitat i Suldalslågen. Et studie av sedimentasjonsdynamikk, begroing, habitattilbud og habitatbruk hos fisk. Suldalslågen-Miljørapport, 14, 82 s. I naturlig tilstand hadde Suldalslågen i Rogaland høy sommervannføring som varierte sterkt og en meget lav vintervannføring (< 2 m 3 /s) i perioden november - april. Suldalslågen har gjennomgått to reguleringer. Den første reguleringen i 1968 ga en mer utjevnet vannføring. Det ble færre store flommer, men høyere vintervannføring enn før regulering. Den siste, Ulla - Førre, medførte generelt til en reduksjon i vannføringen i elva både vinter og sommer, i forhold til uregulert tilstand. Vannføringen om vinteren er imidlertid nå aldri lavere enn 12 m 3 /s, noe den kunne være i uregulert tilstand. Etter overføringen fra Suldalvatn til Hylen i 1981, ble vannføringen ytterligere redusert. Suldalslågen har etter reguleringene en lavere vannføring uten store historiske flommer. Dominerende fiskearter i Suldalslågen er laks (Salmo salar) og ørret (Salmo trutta), mens ål (Anguilla anguilla), trepigget stingsild (Gasterosteus aculeatus) og årsunger av røye (Salvelinus alpinus) blir funnet sporadisk. Elva produserer anadrom fisk på en strekning på ca. 22 km. Redusert vannføring og mangel på store flommer kan være en medvirkende årsak til økt begroing av moser og til økt sedimentasjon av organisk og uorganisk materiale som sand og grus i elva. Over store områder er begroingen av mose tett. Levermosene (teppemose) er det mosesamfunn som har økt mest, og er den vegetasjonstype som har størst negativ effekt både på fisk og bunndyr. Både økt sedimentering og teppemose gir et mindre variert substrat og dårligere leveområde, habitat, for fisk og enkelte bunndyr. Viktige fysiske faktorer for fiskens leveforhold på rennende vann er vannhastighet, vanndyp, substrat og muligheter for skjul. Endres de fysiske forholdene får dette direkte konsekvenser for fiskens oppholdssteder, og indirekte kan det få konsekvenser for bestandsstørrelse. I en prøveperiode på seks år, skal to ulike vannføringsforhold testes for å komme fram til et endelig manøvreringsreglement for Suldalslågen. Hensikten er å komme fram til et reglement som øker overlevelsen av presmolt og avkastningen av voksen laks på elv, samtidig som dette ikke får konsekvenser for smoltutvandring og oppgang av voksen fisk. Manøvreringen skal ivareta et variert oppvekstområde for fiskeunger ved å begrense begroing og sedimentering. Det er derfor igangsatt en undersøkelse som omfatter studier av eventuelle endringer i begroing, substrat, sedimentasjon, vekst og habitatbruk og - preferanse hos ørret og laks, for å komme fram til et manøvreringsreglement med vannføringsforhold i elva som kan opprettholde et optimalt leveområde for fisk og bunndyr.
4 Tilførsel fra restfeltet medfører at vannføring og sedimenttransport øker nedstrøms i Suldalslågen. For å kunne se på effekter av ulike vannføringsforhold, er det valgt ut studieområder øverst, midt på og nederst i Suldalsågen. For å dokumentere eventuell effekt av substratstabilitet ble det valgt to lokaliteter i hvert av områdene, en med bunn av stor stein og en med bunn av liten stein. Vannføringsforholdene har vært like i de tre årene undersøkelsen omfatter. Datainnsamling er gjort i april (lav vintervannføring) og i august og september (sommervannføring). På hver av stasjonene, som har en lengde på 3 m, er det lagt inn transekter hver annen meter, fra land og ut i elva vinkelrett på strømretningen. For hver 1 cm i hvert transekt ble en rekke parametre målt for å karakterisere habitat tilbud for fisk og bunndyr, og det er tatt bilder ved undervannsfotografering for kartlegging av mengdemessig forekomst av moser, alger og substratforhold. Informasjon om habitatbruk hos fisk innsamles ved punktelektrofiske med elektrisk fiskeapparat i faste punkter hver 1 cm i hvert transekt. Bunndyr er innsamlet ved hjelp av en Surber-sampler (tre lokaliteter). Endringer i sedimenttransport og vannføring påvirker substratforholdene. Et hovedmål i denne undersøkelsen er å klarlegge hvordan manøvreringsreglementet påvirker erosjon, sedimentasjon og gjennomstrømningen av sedimenter i Suldalslågen. Målinger viste at suspensjonstransporten ved Sandsfossen varierte fra 14 tonn til 154 tonn i måleperioden og ved Ritland fra henholdsvis 379 tonn til 119 tonn. I de to sideelvene som ble undersøkt varierte transporten fra henholdsvis 1.14 tonn til 13.4 tonn i Fossåna og 3.33 tonn til 66.7 tonn i Jiskedalsbekken. Det er imidlertid sannsynlig at sedimenttransporten varierer mye mellom de enkelte delfelt. Noe av materialet kan også tilføres fra kilder langs hovedløpet. Sandfraksjoner tilføres hovedvassdraget både som suspendert og bunntransportert materiale. Målinger viser at bunnmaterialet bestående av sandfraksjoner først kommer i bevegelse ved vannføringer høyere enn 4 6 m 3 /s. Over dette kritiske nivået stiger bunntransporten raskt med vannføringen. Kornfordelingsanalyser viser at fraksjoner på opp mot 4 mm var i bevegelse under målingene. Analyser fra bunnfellene ved Førland ga som resultat at materialet som var i bevegelse hadde en median diameter på ca.7 mm. De største fraksjonene som ble fanget inn i sedimentfellen var på rundt 4. 8. mm. De høyeste vannføringene i denne perioden var på opp mot 17 m 3 /s. I de nedre deler av vassdraget tilføres sand fra sideelvene og sand akkumulert på banker på elvestrekninger oppstrøms. I de øvre deler av elva er imidlertid tilførselen fra selve elveløpet begrenset og bankene kan derfor her lettere tømmes for sandfraksjoner. Sannsynligvis er tilførselen av sandfraksjoner i de nedre delene av vassdraget også klimatisk betinget. Det betyr at det tilføres mye materiale i perioder med hyppige flommer i sideelvene. I perioder med liten sedimenttilførsel fra sideelvene vil dermed sandreservoarene i hovedelven reduseres.
5 En samlet vurdering av områdene om vinteren (vinterhabitatene) viser at de er svært forskjellig i utgangspunktet med hensyn på begroing. Alle har stor mosedekning (7-9% dekning). Stor dekning av levermoser indikerer et dårligere habitat for fisken. Således vil vinterhabitatene på grovt og fint substrat øverst i elva og delvis på grovt substrat nederst i elva være dårligere enn vinterhabitatene på grovt substrat i elvas midtparti og på fint substrat nederst i elva. Generelt er det mindre mosedekning på områdene om sommeren (sommerhabitatene)(1-6% dekning). Graden av mosedekning varierer da også mer mellom områdene. Øverst er det <15% mosedekning både på grovt og fint substrat samtidig som Fontinalis er fraværende. På grovt substrat i elvas midtparti er mosedekningen 35-6%, samtidig som Fontinalis er tilstede. Nederst i elva er det <4% mosedekning, men dette er i hovedsak teppedannende moser både på grovt og fint substrat. Det er bare registrert mindre endringer i begroingssamfunnene i perioden -2, noe som gjenspeiler en stabil periode med gode vekstforhold og lite erosjonsaktivitet. Større endringer i kommende 3-års periode forventes som følge av en større flom på høsten hvert år. Den generelt lave tettheten av bunndyr reflekterer at Suldalslågen er en næringsfattig elv. Det er ingen tydelige forskjeller i de totale tetthetene på de tre stasjonene. Denne ligger rundt 1 dyr pr. m 2. Fjærmygg er den mest tallrike gruppen, og de tiltar ofte i antall ved økende begroing av alger og mose. Om våren kunne også døgnfluer, steinfluer og vårfluer være tallrike. Dominerende døgnflueart var Baëtis rhodani som ble funnet på alle stasjonene, men bare tallrik i områder med mye begroing av mose og alger. Økende tetthet nedover elva kan skyldes større mengde begroing sammenlignet med øverst i elva. Dette forklarer også de lavere tetthetene øverst av de generelt dominerende steinfluene Amphinemura borealis, A. sulcicollis og Diura nanseni, som også ofte blir funnet i vegetasjon. Generelt er det små forskjeller i vekstforløp hos laksunger de tre ulike år. Etter endt vekstsesong, er det bare signifikante forskjeller i lengder i 2, da årsungene er minst, og i, der 1+ er lengre enn i de øvrige år. Hos ørret er det også relativt små forskjeller i lengde mellom år hos de ulike årsklassene. Det er imidlertid usikkert om redusert vannføring i mai/juni gir en økning i vanntemperatur og derved bedre fiskevekst i den kommende treårs perioden. Skal en lavere og mer stabil vannføring få positiv effekt, synes gode klimatiske forhold (høy lufttemperatur) å måtte være tilstede. Tilbudet av substrat for fisk på våren i Suldalslågen sett under ett, består av relativt mye organisk materiale og stein i ulik størrelse. Lokalitetene på ustabilt substrat har spesielt om sommeren og høsten et betydelig innslag av finere substrat som laksunger i mindre grad foretrekker. Den kanskje største endringen fra vår til høst er en langt større dominans av stein av ulik størrelse. Ved lav vannføring på vinteren og våren har imidlertid områdene med grovt substrat et betydelig innslag av finpartikulært materiale, mindre egnet for laks- og ørretunger, og disse må i større grad ta i bruk mindre gunstige (sub-optimale) områder, med silt og sand, men også teppemose.
6 Av vegetasjon som substrat om våren, er mose dominerende kategori, og dekker mer enn 6 % av det partikulære substratet. Av disse er teppemose dominerende, men fisk finnes i eller på begge, men er over representert i elvemose. Om sommeren og på høsten ved høy vannføring er det svært lite elvemose som tilbud for fisk på oppvekstområdene, og teppemose sammen med alger utgjør hovedmengden av det vegetative substrat tilbud. Fiskungene synes å unngå de grunneste områdene om vinteren. Dette kan skyldes flere forhold, bl.a. det at mer skjul og lave vannhastigheter foretrekkes ved lave vanntemperaturer, noe som oppnås ved å forflytte seg til dypere områder av elva. Imidlertid er egnede dypområder en mangelvare på de undersøkte stasjonene ved lave vannføringer om vinteren og våren. Om sommeren/høsten fremkom da en svært tydelig segregering mellom artene hva angår bruk av dyp. Ørret bruker de grunnere områdene av elva, mens laksungene finnes relativt sett dypere, og fordeler seg i overensstemmelse med tilbud. Laks synes ikke å ha samme suksess som ørret i å oppnå lave vannhastigheter om vinteren, i og med en større forekomst i områder med relativt høye hastigheter ved lave temperaturer. Årsaken er at laksen oftere finnes på dypere områder lenger ut i elva, hvor hastighetene er større. For begge arter er det sterk preferanse for steder med meget lav vannhastighet, fordi fisken da sparer energi. Tre typer av skjul er dominerende, både hva angår tilbud og bruk om sommeren; overflateturbulens, stein og blokk og trådformete grønnalger. Av dette brukte laks i langt større grad enn ørret overflateturbulens og trådformete grønnalger, mens ørret i større grad skjuler seg i stein. Om vinteren og våren domineres skjul av overflateturbulens og elvemose, Fontinalis. Overflateturbulens blir brukt til skjul om vinteren/våren, men det synes som om både mose og stein i større grad er foretrukket, men at tilbudet av dette som skjul da er begrenset. Generelt har bunnsubstratet i Suldalslågen høy embeddedness. På våren utgjør oppvekstområder uten noen form for finmateriale bare 1 %, mens bruken av slike områder indikerer en klar preferanse. Områder med høy embeddedness, få eller ingen hulrom i substratet, utgjør nesten hele 6 %. Om høsten er også andelen av slike områder høy, litt over 5 %, mens andelen av områder helt uten finsubstrat fremdeles er svært lav. Vinterhabitat er i noe sterkere grad enn sommerhabitat en begrensende faktor for fisk i Suldalslågen, vurdert ut fra substrattilbud, tilbud av dyp, vannhastigheter, skjul og embeddedness. Vinteren er generelt sett en flaskehals for laksefisk og kravet til egnet skjul, enten i form av grovt substrat eller dyp, vil være stort. Et begrenset tilbud av egnet vinterhabitat kan derfor være en medvirkende årsak til lav overlevelse hos laks- og ørretunger første vinter i Suldalslågen. Områder med grovt stabilt substrat tilbyr generelt habitat som er godt egnet for laks- og ørretunger. Imidlertid kan også forholdene om sommeren ha begrensninger for produksjon av laks og ørret, idet store deler av sommerhabitatet har mye finpartikulært substrat, begroing av teppemose og høy embeddeness. Målsetting for prosjektet er å komme fram til et manøvreringsreglement som kan opprettholde et optimalt leveområde for fisk og bunndyr. Den manøvreringen som har vært praktisert i undersøkelsesperioden synes ikke å være tilfredstillende mht. opp-
7 vekstområder for laksefisk. En begrensende faktor i så måte synes å være størrelse på og varighet av flommer som kan fjerne sand, grus og begroing. Om en flom på høsten vil være stor nok til å gi ønsket effekt gjenstår å se i den kommende tre-års perioden. 1. INNLEDNING Suldalslågen i Rogaland ble første gang regulert i 1966-67 ved utbygging av nedbørfeltet ovenfor Suldalsvatn (Røldal-Suldal). Virkningene av denne reguleringen på Suldalslågen var en økt vintervannføring og redusert sommervannføring, i forhold til uregulert tilstand. Gjennomsnittlig årlig vannføring i Suldalslågen i uregulert tilstand var 9 m 3 /s, men med store årlige og sesongmessige variasjoner. I naturlig tilstand hadde Suldalslågen en meget lav vintervannføring (< 2 m 3 /s) i perioden november-april. Sommervannføringen var høy og varierte meget sterkt. Konsesjon for Ulla-Førre utbyggingen ble gitt i 1974. Utbyggingen omfatter en rekke reguleringer og overføringer i fjellområdene sør for Suldalsvatn. Vannet herfra føres til Kvilldal kraftstasjon med avløp til Suldalsvatn. Fra Suldalsvatn føres vannet videre gjennom Hylen kraftstasjon til Hylsfjorden. Suldalsvatn har en reguleringshøyde på 1.5 m og avløpet til Suldalslågen er regulert med en dam. Den nye reguleringen av Suldalslågen som ble iverksatt i 198 medførte generelt til en reduksjon i vannføringen i elva både vinter og sommer, både i forhold til uregulert tilstand og Røldal-Suldal. Vannføringen om vinteren er imidlertid nå aldri lavere enn 12 m 3 /s, noe den kunne være i uregulert tilstand. Generelt er Sudalslågen en sommerkald/vintervarm elv. Røldal-Suldal utbyggingen medførte en liten temperaturøkning i Suldalslågen. Økningen var størst nederst i vassdraget og om sommeren og midt på vinteren. Økningen i vanntemperaturen om vinteren skyldtes økt vintervannføring (Tvede 1987), mens den om sommeren sannsynligvis skyldtes værforhold og ikke reguleringen (Tvede og Kvambekk 1997). Etter Ulla-Førre utbyggingen er temperaturen igjen redusert. På årsbasis er reduksjonene størst nederst i vassdraget, der døgngradtallet er redusert med ca. 25 døgngrader eller 14% i forhold til døgngradtallet under Røldal/Suldal reguleringen. Temperaturnedgangen har vært størst i vintermånedene og i juni-juli (Tvede 1995). I sommersesongen er reduksjonen 115 døgngrader i forhold til Røldal-Suldal. Om vinteren er vanntemperaturen nå omtrent som før denne utbyggingen, med andre ord som i uregulert tilstand (Tvede 1996). Suldalslågen har siden reguleringene hatt en utjevnet og etter 198 en lavere vannføring uten store ekstrem flommer. Beregninger utført av Bogen, Bønsnes og Benjaminsen (1997) viste at reguleringene har ført til en betydelig reduksjon av transportkapasiteten. Dette synes å ha ført til endringer i de fysiske forholdene i elva,
8 særlig med økt sedimentasjon av organisk og uorganisk materiale som sand og grus. Sedimentene påvirker oppvekstområdene til bunndyr og fisk, ved at partikler fyller igjen hulrommene mellom steiner på elvebunnen (økt embeddedness). Sand og finere partikler fanges også til en viss grad opp av vegetasjonen på bunnen. Det er spesielt moser som fanger inn sandpartikler som er i bevegelse. Det er viktig å klarlegge om de høyeste vannføringene i forsøksreglementet vil kunne spyle sandfraksjonene ut av bunnsubstratet. Det er også viktig å klarlegge hvor raskt nytt sandmateriale tilføres fra sedimentkilder i og langs vassdraget. Det er først og fremst de grove stein og grusfraksjonene som har fått redusert mobilitet. Sandfraksjonene er fortsatt i bevegelse, men i mindre grad enn før regulering. Sedimenter tilføres fortsatt fra uregulerte sideelver. Den reduserte transportkapasiteten i Suldalslågen, kan dermed føre til en opphopning av materiale på visse strekninger. En liknende situasjon er beskrevet av Serr (1972) i Kellerhals (1982). Serr iakttok at arealer med gytegrus ble overlagret av finmateriale ved reguleringen av Trinity river i California. Bogen, Bønsnes og Benjaminsen (1997) kartla også sedimentkilder og beregnet at erosjonsaktivitet på jorbruksarealene bidrar med 6-8% av suspensjonstransporten i Suldalslågen. Erosjon i løsmasser i skogsområdene ble anslått til å bidra med 2-4%. Det er dermed samspillet mellom mange faktorer som har betydning for utviklingen i Suldalslågen. Vassdragsreguleringene har ført til at elvesystemet må tilpasses den nye situasjonen. Ifølge Petts (1984), kan en slik tilpasning etter en vassdragsregulering ta flere tiår og i noen tilfelle over hundrevis av år. Utjevnet vannføring er også trolig årsaken til den sterke begroingen av mose mange steder i Suldalslågen (Rørslett et al. 1989). Over store områder er begroingen tett. I 1988 forekom mose-dominert vegetasjon på 64% av bunnarealet i elva, mens trådformete alger dekket gjennomsnittlig 19% av arealet (Rørslett et al. 1989). Levermosene (teppemose) er det mosesamfunn som øker mest i dominans, både over tid og i utbredelse (Johansen 1995, 1997). Teppemoser er den vegetasjonstype som synes å ha størst negativ effekt både på fisk og bunndyr (Bremnes og Saltveit 1997, Heggenes og Saltveit 1997, 22). Det er derfor bekymringsfullt at andelen av dette mosesamfunnet øker i Suldalslågen. Økt sedimentering av finpartikulært uorganisk materiale og teppemose gir et mindre variert substrat og færre hulrom for fisk. Hvis fremvekst av mose fører til akkumulering av finere materiale, vil dette føre til en forringelse av habitat for fisk og bunndyr (Bremnes og Saltveit 1997, Heggenes og Saltveit 1997, 22). Mosebegroinger kan imidlertid også tenkes å ha positive effekter for laksefisk, særlig som skjul (Kalleberg 1958). Dette vil spesielt være tilfelle for elvemose, Fontinalis. I Suldalslågen synes mengden årsunger (+) å spille liten rolle for mengden eldre ørretog laksunger i elva i påfølgende år, så sant tetthetene av + ikke kommer under et visst nivå (Saltveit 2). Høye årsungetettheter ga ingen tilsvarende respons på økt tetthet av 1+ og førte heller ikke senere til økt avkastning av voksen fisk og gyting. Temperaturreduksjonen på våren som følge av økt vannføring i mai er trukket fram som en av årsakene til lav overlevelse. En annen årsak er at det kan ha funnet sted en
9 forringelse av oppvekst områdene for fisk som følge av økt sedimentering og begroing. Et begrenset tilbud av egnet vinterhabitat for fisk kan derfor være en annen medvirkende årsak til den lave overlevelsen av laks- og ørretunger første vinter i Suldalslågen (Saltveit 2). De enkelte fiskearter stiller bestemte krav til sitt leveområde, habitat. Viktige fysiske faktorer for fisk på rennende vann er vannhastighet, vanndyp, substrat og muligheter for skjul. Fisk av ulik størrelse har som regel ulike habitatkrav. For laks og ørret foreligger gode opplysninger om krav til de ulike fysiske faktorer (Heggenes og Saltveit 199, Heggenes et al. ). Endres de fysiske forholdene får dette direkte konsekvenser for fiskens oppholdssteder, og indirekte kan det få konsekvenser for bestandsstørrelse. Ettersom laks og ørret stiller ulike krav, kan også forholdet mellom artene endres. Betydningen til ulike fysiske habitat variable kan variere mellom forskjellige vassdrag, ofte fordi forskjellige variable er begrensende. Laks foretrekker å oppholde seg der bunnen er mer steinete og bruker sjelden habitater der partikkelstørrelsen i substratet er mindre enn 1-2 cm (Karlström 1977, Heggenes 199b). Substratbruk avhenger imidlertid av fiskestørrelsen og preferansen for grovt bunnsubstrat øker med økende fiskestørrelse (Lindroth 1955, Bohlin 1977, Heggenes 1988). Grovt substrat skaper hulrom som gir skjul fra predatorer (Alexander og Hansen 1983, Heggenes 1988). Det er særlig viktig for mindre fisk, og spesielt om vinteren da fisken er tregere (Heggenes et al. 1993). Vannhastigheten eller denne i kombinasjon med substrat er den fysiske variabelen som ofte betyr mest for laksungenes habitatvalg (Karlström 1977, Morantz et al. 1987, Heggenes og Saltveit 199). Grunne arealer langs land er best egnet for mindre fisk. Med økende størrelse vil laks og ørret etter hvert velge habitater lengre fra elvebredden der elva er dypere og ofte striere, men som gir mer plass (Bohlin 1977, Wesche et al. 1987). Laksen kan bruke et vidt spekter av dyp i større elver, men finnes som oftest dypere enn 2 cm og lengre fra elvebredden enn ørret. Mangel på dypområder kan begrense antall større fisk (Shuck 1945, Kennedy og Strange 1982). Ettersom miljøforholdene i elver og bekker varierer mye i rom (gradient, bunntopografi) og tid (vannføring, temperatur), vil habitatvalget også variere, og særlig mellom sommer og vinter både for ørret og laks. Ørret foretrekker mer skjul og lave vannhastigheter ved lave vanntemperaturer (Karlström 1977, Cunjak og Power 1986) og søker ned i substratet (Heggenes og Saltveit 199) og/eller forflytter seg til dypere områder av elva (Elliott 1986). Mindre ørret (<2-25 cm) skjuler seg i hulrommene mellom grovt bunnsubstrat (Heggenes et al. 1993), men hvor slike områder mangler, vil den typiske adferden være å samle seg i grupper i dype, sakteflytende, kulplignende områder (Cunjak og Power 1986, Heggenes et al. 1993). Ungfisk av laks vil også søke skjul nede i substratet om vinteren (Rimmer et al. 1983, Cunjak 1988, Heggenes og Saltveit 199). Dette betyr at habitatkravene er snevrere om vinteren enn om sommeren for begge arter. De trenger steinete bunn der det er hulrom nok til skjul og nok oksygen til å
1 overleve (Rimmer et al. 1983, Cunjak 1988, Heggenes og Saltveit 199). Fordi parr av laks foretrekker elveområder med steinsubstrat, kan laks bruke omtrent slike elvearealer året rundt (Rimmer et al. 1983, Heggenes 199), men trolig på grunn av fare for isdannelse brukes i liten grad de grunneste områdene (<2 cm). Det er trolig en sammen heng mellom endringer i de fysiske miljøforholdene i Suldalslågen, fiskeproduksjon og -avkastning. I en prøveperiode på seks år (2 ganger 3 år) fra, skal derfor to typer vannføringsforhold testes i Suldalslågen for om mulig å komme fram til et bedre manøvreringsreglemet for vassdraget. I denne rapporten blir det presentert resultater fra undersøkelser i de tre første årene. I denne treårsperioden var det høy vannføring (vårflom) i overgangen april/mai og normal vannføring resten av året. De siste tre årene skal lav vannføring på våren (april/mai) og en større høstflom testes. Hensikten er primært å undersøke hvilket reglement som gir den mest gunstige vannføringen for produksjon av laks og ørret. Det vil si en manøvrering som om mulig øker overlevelsen av presmolt og avkastningen av voksen laks på elv, samtidig som dette ikke får konsekvenser for smoltutvandring og oppgang av voksen fisk. Manøvreringen må ivareta et variert tilbud av oppvekstområde for fiskeunger på elv. Normalt har en økning i vannføringen i slutten av april / begynnelsen av mai ført til en reduksjon i vanntemperaturen tidlig i vekstsesongen, og det var forventet at dette ville skje i den første tre års perioden med prøvereglement. Det er en nær sammenheng mellom vanntemperaturen og vekst hos laks og ørret i Suldalslågen (Saltveit 2). Det er kjent at laks tar til seg mer næring i første del av vekstsesongen når energireservene er lavest (Metcalfe og Thorpe 1992). Sammenlignet med andre elver synes veksten til laks- og ørretunger i Suldalslågen å være relativt dårlig, og temperaturforholdene kan være den faktor som i størst grad virker begrensende for fiskevekst i Suldalslågen (Saltveit 2). Temperaturreduksjonen på våren er trukket fram som en av årsakene til stor dødelighet hos +, noe som gir lave tettheter av 1+ på høsten. Imidlertid kan dødelighet også ha andre samspillende årsaker som mindre heterogent vinterhabitat og mangel på skjul. I den neste prøveperioden er det forventet at lavere vannføring på våren (april/mai), skal gi økt vanntemperatur i mai - juni og derved bedre fiskevekst og høyere overlevelse. En større høstflom forventes også å gi redusert begroing og mer heterogent bunnsubstrat. Hvis temperaturen øker og oppvekstområdene for fisk bedres, er det forventet en økt overlevelse hos presmolt målt som høyere tettheter på høsten. Prosjektet har følgende målsettinger: Å frembringe minimumsvannføringer og varighet og hyppighet av slike som må til for å opprettholde et optimalt leveområde for fisk og bunndyr. Vurdere om redusert vannføring på våren gir et bedre næringstilbud og økt næringsopptak og vekst hos laks og ørretunger.
11 Gir manøvreringsreglementet bevegelse i sedimentene under vår og høstflommene og hvilken vannføring må til for å transportere ut finpartikulært uorganisk materiale. Undersøkelsen gjennomføres i samarbeid mellom NIVA, NVE og LFI og omfatter studier av eventuelle endringer i begroingsforhold, substrat, sedimentasjon, vekst og habitatbruk og - preferanse hos ørret og laks. 2. OMRÅDEBESKRIVELSE Suldalslågen er en 22 km lang elv mellom Suldalsvatn (68 m o.h. og 29 km 2 ) og de indre deler av Ryfylkefjord i Rogaland (Fig. 1a). Nedbørfeltet er 1.287 km 2. Suldalslågen produserer anadrom fisk på hele elvestrekningen. Dominerende fiskearter er laks (Salmo salar) og ørret (Salmo trutta), mens ål (Anguilla anguilla), trepigget stingsild (Gasterosteus aculeatus) og årsunger av røye (Salvelinus alpinus) blir funnet sporadisk. For sistnevnte art er dette fisk som slipper seg ut fra Suldalsvatn. Fig. 1a. Kart over Suldalslågen med de undersøkte lokaliteter for habitat avmerket. 2.5 km N
12 Fig. 1b. Kart over Suldalslågen med de undersøkte lokaliteter for sedimenttransport og vannføring. Undersøkelsen er gjennomført på to lokaliteter i hvert av de tre områdene som er valgt, dvs. 6 lokaliteter (Fig. 1a). I tillegg kommer en lokalitet ved Steinsholmen, stasjon 3. Steinsholmen ble etablert fordi befaring høsten 1997 og våren viste at elva hadde begynt å erodere i mosedekket i dette området. Det syntes å være et klart eksempel på at naturlige flommer i restfeltet var i stand til å renske opp i mosedekket. Det var også tegn til at sand- og grusfraksjoner var i bevegelse. Det ble derfor anlagt et større areal på 3x2m som skulle følges opp både mhp. habitat for fisk og som et interessant område for erosjon og sedimenttransport. Ved valg av lokaliteter ble det satt som kriterier at områder med grovt og fint substrat både øverst, midt på og nederst i elva skulle dekkes (Tabell 1). Tre av lokalitetene (stasjon 3, 4 og 5) som er valgt er tidligere undersøkt i forbindelse med habitatbruk og mose, og fra disse foreligger god informasjon om habitattilbud og - bruk (Bremnes og Saltveit 1997, Heggenes og Saltveit 1997, 22). NVE har tre målepunkt for bunntransport (Fig 1b). Disse er lagt i nær tilknytning til de valgte undersøkelsesområdene som stasjonene representerer. På stasjon 3 ligger målepunktet oppstrøms selve stasjonsområdet, på stasjon 5 ligger målepunktet like nedstrøms stasjonsområdet, mens det tredje målepunktet for bunntransport ligger ved smoltfella ca. 3 m nedenfor stasjon 6. Tabell 1. Dominerende substrat, størrelse på undersøkt areal og dybde gradient på vinter- og sommerhabitatet på samtlige lokaliteter. substrat areal (m²) dyp (cm) lokalitet sommer vinter sommer vinter 1 grovt 54 24-6 -5 2 fint 15 12-7 -9 3 fint 6 36-65 4 grovt 12 12-85 -6 5 grovt 12 12-85 -5 6 grovt 21 21-55 -65 7 fint 95 95-8 -95 Alle 7 lokaliteter er delt inn i arealer bestående av et sommerhabitat og et vinterhabitat relatert til vannføring (Fig. 2). Sommerhabitatet strekker seg fra vannlinja ved normal sommervannføring og ca. ut til vannlinja ved minstevannføring om vinteren. Dette arealet er derfor teoretisk tørrlagt om vinteren i perioden med minstevannføring. Vinterhabitatet strekker seg fra vannlinja ved minstevannføring og utover og er permanent vanndekket. Det er imidlertid overlapp mellom innerste del av arealene undersøkt om vinteren/våren og ytterste del av arealene undersøkt om sommeren.
13 Figur 2. Prinsippskisse for en lokalitet inndelt i sommerhabitat og vinterhabitat. Fig. 3. Døgnmiddelvannføring 18 målt øverst og nederst i Suldalslågen i, og 2. LAVIKA 16 STRÅPA 14 12 1 8 6 4 2 1.1. 2.2. 5.3. 6.4. 8.5. 9.6. 11.7. 12.8. 13.9. 15.1. 16.11. 18.12. M/S3 M 3 /S M 3 /S 18 16 14 12 1 18 16 14 12 1 1.1. 8 2.2. 5.3. 6.4. 8.5. 9.6. 11.7. 12.8. 13.9. 15.1. 16.11. 18.12. 6 4 2 1.1. 1.2. 1.3. 1.4. 1.5. 1.6. 1.7. 1.8. 1.9. 1.1. 1.11. 1.12. DATO
14 14 12 TJELMANE STRÅPA TEMPERATUR I OC 1 8 6 4 2 1.1. 31.1. 1.3. 31.3. 3.4. 3.5. 29.6. 29.7. 28.8. 27.9. 27.1. 26.11. 26.12 14 12 TEMPERATUR I O C 1 8 6 4 2 1.1. 31.1. 1.3. 31.3. 3.4. 3.5. 29.6. 29.7. 28.8. 27.9. 27.1. 26.11. 26.12 14 12 TEMPERATUR O C 1 8 6 4 2 1.1. 1.2. 1.3. 1.4. 1.5. 1.6. 1.7. 1.8. 1.9. 1.1. 1.11. 1.12. DAGER Fig. 4. Døgnmiddeltemperaturer målt øverst og nederst i Suldalslågen i, og 2.
15 Som det fremgår av Fig. 3 har vannføringsforholdene vært relativt like i de tre årene undersøkelsen omfatter. Størrelsen og forløpet av vårflommen er den samme. Forskjellene ligger i vintervannføringen forårsaket av tilsig fra restfeltet, og at det i forekom en relativt høy flomvannføring midt på sommeren og en sent på høsten. Vanntemperaturen har også noenlunde det samme forløp de tre undersøkte år, men det er noe større variasjon i (Fig. 4). Som det fremgår er vanntemperaturen relativt høy om vinteren og lav om sommeren. Vanntemperaturen når alle år ca. 12 grader i slutten av juli - begynnelsen av august. Alle år er det en reduksjon i vanntemperaturen knyttet til økningen i vannføring i slutten av april - begynnelsen av mai. Denne er betydelig og har lang varighet i, mens reduksjonen i 2 er mindre og varer kortere. 3. METODIKK 3.1 Kartlegging og kvantifisering av substratendringer Substratet på elvebankene i Suldalslågen består av stein, grus og sand som er tilført fra kildeområdene i suspensjon og som bunntransport. Det bunntransporterte materialet består av partikler som ruller i kontakt med bunnen. Det suspenderte materialet er finfordelte partikler som holdes svevende i vannmassene. Vannets strømhastighet og turbulensgrad og sedimentpartiklenes fallhastighet er avgjørende for hva som kan holdes i suspensjon. Partikler i intervallet.18.5 mm kan transporteres i suspensjon ved høy strømhastighet og turbulensgrad. Ved lave strømhastigheter vil partiklene bevege seg langs bunnen som bunntransport, jfr. Fig. 5. Materialtransporten i sideelvene beveger seg ofte som suspensjonstransport fordi hastighet og turbulensgrad ofte er høy i disse elvene. LEIRE SILT SAND GRUS 1 2 4 8 16 32 64 125 25 5 1 2 4 8 16 32 Fig. 5. Korngraderingsskala for sedimentpartikler som viser hvilke fraksjoner som beveges som bunntransport og suspensjonstransport.
16 Det ble opprettet fire målestasjoner for suspensjonstransport i Suldal (Fig. 1b). Målestasjonene er utstyrt med ISCO automatiske vannprøvetakere og vannpumper for opptak av store vannprøver til kornfordelingsanalyser av suspensjonsmaterialet. Det ble tatt 1-2 suspensjonsprøver i døgnet og vannprøver for kornfordelingsanalyse 1-2 ganger i måneden. Som mål på organisk materiale brukes glødetap ved 5 o C. Prøvematerialet til kornfordelingsanalyser på suspensjonsmaterialet, ble dekantert fra vannprøver på 45 l. Disse ble pumpet opp med separat pumpe. Målemetoder, målestrategi og laboratorieanalyser følger prosedyrer beskrevet av Bogen (1986, 1992), men analysene foretas nå med en laser-coulter modell LS 23. Det ble etablert målestasjoner i den øvre delen av Sandsfossen, og ved Ritland omtrent midtveis mellom Sand og Suldalsosen. Stasjonene i hovedelva skal måle transporten på strekninger i hovedløpet. Målingene skal også gi indikasjoner på om det er bevegelse i sedimentene under vår og høstflommene slik det er foreslått i manøvreringsreglementet. Stasjonene i sideelvene i Fossåna og Jiskedalsbekken ble valgt til å representere sedimenttilførselen fra sideelvene. Målingene gir den årlige tilførselen av sedimentpartikler til vassdraget fra forskjellige kilder i nedbørfeltet. Bunntransporten av sandpartikler over steinbankene ble undersøkt ved hjelp av sedimentfeller av en type som er beskrevet av Gregory og Walling (1973), se også Long (1989). I Suldalslågen ble det benyttet rektangulære kasser (ca 4 cm dype), se en skisse i Fig. 6, som ble gravd ned på elvebunnen nedenfor lokalitetene ved Steinsholmen og Kvæstad, Fig. 1. Bunnfellene gir først og fremst en indikasjon på hvilke kornfraksjoner som er i bevegelse over bankene i måleperioden og ingen total transportert mengde. Det er vanskelig å tømme fellene ved høy vannføring. Dette betyr at fellene må tømmes på lav vannstand om vinteren, slik at en måleperiode må omfatte en hel sesong. En bunnfelle ble også plassert ved Fossånas innløp i Suldalslågen. Denne fellen vil fange opp bunntransportert sandmateriale som ikke blir registrert ved suspensjonsmålingene i Fossåna. Bunnfellene ble i noen tilfeller tømt ved hjelp av pumper. Fig. 6. Skisse av sedimentfelle satt opp på elvebunn i Suldalslågen.
17 Fig. 7. Bunntransportmålinger i Suldalslågen ved Litlehaga bru. Det ble benyttet Helley Smith prøvetakere (Fig. 7) for å ta momentanprøver av bunntransporten. Helley Smith er en trykkekspanderende prøvetaker. Problemene med bunntransportprøvetagere er at de forstyrrer strømbildet på bunnen av elva. Helley Smith prøvetakeren kompenserer for dette ved at den er utformet på en måte som gir et trykkfall i utløpet av prøvetakeren. Eksperimenter har vist at strømhastigheten i innløpet av prøvetakeren er lik elvevannets hastighet, (Emmet 1979). I ble det tilrettelagt for måling av bunntransport i nedre del av Suldalslågen. I tilknytning til smoltfella på Litlehaga bru ble det montert en Helley Smith prøvetaker for måling av bunntransport. Prøvetakeren skrus fast på eksisterende ramme og senkes ned i elva ved hjelp av en elektrisk motor. Dette målesystemet holder prøvetakeren stabil i elva. En stabil orientering i strømretningen er svært viktig for at den trykk-ekspanderende mekanismen skal fungere tilfredstillende. Bunntransportmålingene viser hvilke fraksjoner som er i bevegelse og mengden som ruller langs bunnen under forskjellige vannføringer. Det har ofte vist seg at et oppheng i wire ikke fungerer godt nok, fordi prøvetakeren kan bli ustabil ved høye strømhastigheter. 3.2 Kartlegging av begroing og substratforhold Til kartlegging av mengdemessig forekomst av moser, alger og substratforhold, er det benyttet undervannsfotografering på vanndekte arealer og landfotografering på
18 tørrlagte arealer. Kamera og blitz er påmontert en ramme med bildeareal,12 m² (3x4cm). Hver lokalitet har 16 transekter (se Fig. 2) og det er tatt bilder for hver ½- meter, meter eller hver andre meter i alle transekter alt etter størrelse på lokaliteten, tilgjengelighet ved ulike vannføringer og årstid. Transektene er de samme som for fiskeundersøkelsen. Bildeanalysen er utført ved å studere bildene under binokularlupe ved forstørrelse 1-4 x. Ved hjelp av et kalibrert rutenett er dekningsgraden (=horisontalprojeksjonen av forekommende begroing) av de ulike begroingselementer samt andelen bart substrat bestemt. Av begroingselementer er det forsøkt å skille mellom karplanter (gras og ekte makrofytter), moser (bladmoser og levermoser) og alger. Når det gjelder algebegroing er det bare synlige makroskopiske forekomster som lar seg bestemme til gruppe. Dette gjelder spesielt trådformede grønnalger og rødalger. Der det er lite algebegroing, fremkommer substratet tydelig på bildene og substratkategorier kan angis. Ved massiv vekst av moser, både teppedannende og duskformede, kan det være svært vanskelig å karakterisere det underliggende substratet på bildene. Bart substrat er forsøkt inndelt i fraksjonene sand, grus og stein. Dette er en grovere inndeling i forhold til den brukt i substratklassifisering for fiskehabitat og -bruk (Tabell 3). I forhold til Tabell 3 tilsvarer sand kode 3-4, grus kode 5-6 og stein kode 7-13. Fraksjonsinndelingen sand, grus og stein er en forenkling og brukes i begroingssammenheng til å skille mellom finfraksjonene sand og grus som ofte er i bevegelse og stein som kan være substrat for flerårig begroing. 3.3 Lengdefordeling og vekst hos fisk Til innsamling av fisk for studier av vekst ble det benyttet et elektrisk fiskeapparat konstruert av ingeniør Paulsen. Apparatet leverer kondensatorpulser med spenning ca. 16 V og frekvens 8 Hz. Det ble fisket på 16 lokaliteter i april, juli og september. Dette er de samme lokalitetene som benyttes i forbindelse med overvåkning av ungfiskbestanden, og for nærmere beskrivelse av beliggenhet og metodikk henvises det til Saltveit (2). Fanget fisk ble artsbestemt og lengdemålt i felt til nærmeste mm. Etter måling og opptelling ble all fisk som ikke med sikkerhet kunne anslås ut fra størrelse å være årsunger (+) frosset og tatt med for aldersbestemmelse. Ulikheter i fiskelengde (total lengde) ble testet ved bruk av t-test. Etter 199 er det satt ut laksunger i vassdraget, men all fisk satt i Suldalslågen er fettfinneklippet. Fettfinneklippet fisk påvises likevel, men er utelatt i beregningene av vekst. Innsamlingen av fisk ble i gjennomført i periodene 14. til 17. april, 1.-3. juli og 21.-25. september, i i periodene 12. til 16. april, 1. til 3. juli og 27. - 3. september, og i 2 i periodene 28. mars til 5.april, 11. og 12. juli og 19. - 25. september. Antall fisk samlet inn ved de ulike anledninger er vist på Fig. 32, 33 og 34.
19 Tabell 2. Variable målt og/eller klassifisert for å karakerisere fiskehabitat i Suldalslågen -2. Stasjon = Stasjon i elva, nummerert fra 1 til 7 Transekt = Transekt på stasjonen, nummerert fra til 15, sett oppstrøms Tr.dist. = Avstand til observasjon i transekt, målt i meter fra fastpunkt på elvebredden Art = Fiske art observert. Lengde = Målt total lengde i cm på observert fisk Dyp = Totalt vanndyp i cm målt ved observasjon Sub1Clas = Dominerende substrat (partikulært) partikkel størrelse i mm, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon Sub1Rat = Dekningsgrad i % til dominerende substrat, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon Sub2Clas = Nr. 2 dominerende substrat (partikulært) partikkel størrelse i mm, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon Sub2Rat = Dekningsgrad i % til nr. 2 dominerende substrat, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon Sub3Clas = Nr. 3 dominerende substrat (partikulært) partikkel størrelse i mm, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon Sub3Rat = Dekningsgrad i % til nr. 3 dominerende substrat, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon Subsub1 = Dominerende vegetasjon i substrat, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt obs. Subsub1R = Dekningsgrad i % til underliggende dominerende substrat, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt obs.. Subsub2 = Nr, 2 dominerende vegetasjon i substrat, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon Subsub2R = Dekningsgrad i % til underliggende 2. dominerende substrat, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt obs. Subsub3 = Nr, 3 dominerende vegetasjon i substrat, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon Subsub2R = Dekningsgrad i % til underliggende 3. dominerende substrat, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt obs. Botvelo = Bunn vannhastighet i cms -1 målt 2 cm over bunn ved observasjon Meanvelo = Gjennomsnittlig vannhastighet i cms -1 målt ved observasjon, på.6 x totalt dyp (målt fra overflaten og ned) når dypet <.8 m, og på.2 og.8 x totalt dyp når dypet >.8 m Surfvelo = Overflate vannhastighet i cms -1 målt 2 cm under overflate EmbneRat = EmbneTyp = Grad av finmateriale i % i substrat hulrom ('embeddedness'), klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon Type av finmateriale i mm i substrat hulrom ('embeddedness'), klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon CovType1 = Dominerende skjul type ved observasjon, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon som areal skjult for innsyn ovenfra Cov1Rat = Grad av dominerende skjul ved observasjon, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon som areal skjult for innsyn ovenfra CovType2 = Nr. 2 dominerende skjul type ved observasjon, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon som areal skjult for innsyn ovenfra Cov2Rat = Grad av 2. dominerende skjul ved observasjon, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon som areal skjult for innsyn ovenfra CovType3 = Nr. 3 dominerende skjul type ved observasjon, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon som areal skjult for innsyn ovenfra Cov3Rat = Grad av 3. dominerende skjul ved observasjon, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon som areal skjult for innsyn ovenfra HabType = Generell mesohabitat type ved observasjon, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon Flowtype = Strøm type ved observasjon, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon MorfUnit = Type morfodynamisk enhet ved observasjon
2 3.4 Habitattilbud Habitattilbudet bestemmer fiskens valgmuligheter, og dette påvirker fiskens habitatvalg. Datainnsamling er gjort i april (lav vintervannføring) og i august og september (sommervannføring). Beskrivelsene av det totalt tilgjengelige habitat på de ulike stasjonene er gjort ved hjelp av transekt metodikk (Bovee 1982). På hver av stasjonene som har en lengde på 3 m, er det lagt inn transekter hver annen meter, fra land og ut i elva vinkelrett på strømretningen (se Fig.4). Transektene er merket med pinner eller stein plassert på elvebredden. De samme transektene er benyttet i begroingsundersøkelsen. For hver 1 cm i hvert transekt ble en rekke parametre målt for å karakterisere habitat tilbud for fisk og bunndyr. De ulike målte variable, hva de karakteriserer og hvordan de er målt er angitt i Tabell 2. Substrat type og skjul (dekning) blir definert og klassifisert etter skala gitt i Tabell 3 og Tabell 4. Merk at grensene for sand og grus er forskjellig fra det som er angitt i kornfordelingsanalysene av sedimenttransporten. Tabell 3. Klassifisering av subtstrat type og embeddedness type Klasse Størrelse mm Code Organisk fint <1 1 Organisk grovt >1 2 Leire, silt.4-.6 3 Sand.61-2 4 Grov sand 2.1-8 5 Fin grus 8.1-16 6 Grus 16.1-32 7 Grov grus 32.1-64 8 Små stein 64.1-128 9 Stein 128.1-256 1 Stor stein 256.1-384 11 Små blokk 384.1-512 12 Stor blokk >512 13 Jevnt fjell 14 Ujevnt fjell 15 Elvemose 16 Teppemose 17 Alger 18 Krypsiv 19 Trådformete grønnalger 2 Soleie 21 Gras 22
21 3.5 Habitatbruk hos fisk For å beskrive konsekvenser av eventuelle endringer i habitat på fisk, må informasjon om habitatbruk foreligge. Dette er innsamlet fra de samme 7 lokalitetene (Fig. 1a). Datainnsamlingen er gjort i april (lav vintervannføring) og i august og september (sommervannføring). Da tettheten av laksunger i Suldalslågen er svært lav (Saltveit 2), var tre gangers overfisking av hver stasjon og to innsamlinger sommer/høst nødvendig for å skaffe et tilstrekkelig stort materiale av fisk. Habitatdata for fisk innsamles ved punktelektrofiske med elektrisk fiskeapparat i faste punkter hver 1 cm i hvert transekt. Fordelen med denne metoden er at den er god ved høy grad av skjul, høy vannhastighet og på grunt vann (Heggenes et al. 199). Ulempen er at metoden ikke beskriver fiskens mikrohabitat, fordi det ikke er mulig å finne fiskens nøyaktige posisjon og at fisken kan bli skremt. Betydningen av de dypeste områdene i elva kan også bli underestimert på grunn av metoden som er valgt, idet dyp begrenser hvor langt ut det er mulig å vade. Hver stasjon ble overfisket tre ganger etter hverandre. Fisken ble artsbestemt og lengdemålt til nærmeste mm. Etter at elektrofisket var avsluttet ble all fisk sluppet tilbake i elva. For hver registrering av fisk måles de samme fysiske parametre som for habitatbeskrivelse. Det er viktig å skille på habitatbruk og habitatpreferanser, fordi habitattilbud påvirker habitatvalg. Ved beregning av habitatpreferanser korrigeres det for ulikheter i habitattilbud. Slike data er derfor et bedre uttrykk for valg av habitat. Tabell 4. Klassifiseringsskala for dekning (skjul) og graden av den dekning ulike former for skjul gir. TYPER AV SKJUL FOR FISK KODE GRADER AV DEKNING Stokker og røtter 1 Dekningsgrad < = 5% Andre objekter under vann 2 Dekningsgrad ca. 1% Stein og blokk 3 Dekningsgrad ca. 2% Fint organisk materiale. 4 Dekningsgrad ca. 3% Undervannvegetasjon, uspes. 5 Dekningsgrad ca. 4% Undercut bredd 6 Dekningsgrad ca. 5% Overflate turbulens 7 Dekningsgrad ca. 6% Overhengende vegetasjon, lavere enn 5 cm 8 Dekningsgrad ca. 7% Is 9 Dekningsgrad ca. 8% Elvemose 16 Dekningsgrad > = 9% Teppemose 17 Alger 18 Krypsiv 19 Trådformete grønnalger 2 Soleie 21 Gras 22 Planter ukjent 24 Terrestrisk mose 25 Siv 26 KODE 1 2 3 4 5 6 7 8 9
22 3.6 Artsammensetning, tetthet og habitatbruk hos bunndyr Bunndyr ble innsamlet ved hjelp av en Surber-sampler. Den består av en metallramme på 3x3 cm (,9 m 2 ) som legges på bunnen. Vinkelrett i bakkant er det festet en håvpose (maskevidde,25 mm). Vannstrømmen går over ramma og inn i håvposen. Ved innsamling ble først stein plukket opp og børstet foran håvåpningen. Deretter ble resten av bunnsubstratet rotet opp, og bunndyr og organisk materiale ble ført med strømmen inn i håven. Prøvene ble fiksert på etanol i felt. Bunndyrene ble sortert og bestemt på laboratoriet. Det ble tatt fem tilfeldig valgte prøver fra hvert område på stasjon 1, 4+5 og 7 (se Fig. 1). Prøvene ble tatt i transektpunkter. Før hver prøvetakning ble substratet beskrevet som for fisk, og det ble målt dybde og vannhastigheter i fem punkter innenfor det enkelte prøvefelt. 4. RESULTATER 4.1 Sedimenttransport og endringer på oppvekstområder Det går en strøm av materiale fra kildene og nedover vassdraget. I naturlige vassdrag med stor materialtransport blir bunnmaterialet i elveløpene hele tiden skiftet ut av materiale som tilføres ovenfra. Denne utskiftingen av materiale har derfor vært sammenliknet med kinematiske bølger (Leopold et al. 1964). I et langtidsperspektiv er derfor sammensetningen av materiale i bunnen av elveløpene en funksjon av erosjonsaktiviteten i nedbørfeltet. Det bringes hele tiden inn materiale fra sideelvene. Dette materialet vandrer i hovedvassdraget og danner et reservoar av sedimenter som er tilgjengelig for transport. Reguleringer som påvirker vannføringen i hovedløpet vil dermed også påvirke denne materialstrømmen. Fig. 8. Transport av sand, silt og leire i Sandsfossen og ved Ritland i perioden til 2. Sandsfossen 25 2 tonn 15 1 5 sand silt leire 2 år Ritland 25 2 tonn 15 1 5 sand silt leire 2 år
23 Sandfraksjonene som blir liggende på bankene, får bidrag både fra materiale som transporteres i suspensjon og som bunntransport. I Tabell 5 8 og Fig. 8 og 9 er det gitt årlige verdier for avløp, minerogen og organisk suspensjonstransport ved de fire målestasjonene. Ved Sandsfossen varierte transporten fra 14 tonn til 154 tonn i måleperioden til 2. Sandinnholdet varierte mellom 65 og 317 tonn. Ved Ritland var den tilsvarende totaltransporten henholdsvis 379 tonn og 119 tonn, av dette utgjorde sandinnholdet fra 56 tonn til 375 tonn. Den organiske transporten varierte mellom 642 tonn og 164 tonn ved Sandsfossen og 11 og 196 ved Ritland. Tabell 5. Avløp, minerogen og organisk suspensjonstransport ved Sandsfossen -2. MND ANT. AVLØP UORGANISK TRANSPORT ORGANISK TRANSPORT DØGN TOT Mill m 3 PR DØGN Mill m 3 TOT Tonn PR DØGN Tonn KONS Mg/l TOT PR DØGN Tonn KONS Mg/l 165 18 6.56 154 9.33 1.42 642 3.89.59 214 132 6.14 14 6.53 1.6 164 7.66 1.25 2 256 142 5.56 153 5.96 1.7 152 5.95 1.7 Tabell 6. Avløp, minerogen og organisk suspensjonstransport ved Ritland -2. MND ANT. AVLØP UORGANISK TRANSPORT ORGANISK TRANSPORT DØGN TOT Mill m 3 PR DØGN Mill m 3 TOT Tonn PR DØGN Tonn KONS Mg/l TOT Tonn PR DØGN Tonn KONS Mg/l 177 18 6.1 379 2.14.35 11 6.22 1.2 238 129 5.42 119 5.2.93 196 8.23 1.52 2 25 129 5.17 824 3.3.64 161 6.49 1.25 Tabell 7. Avløp, minerogen og organisk suspensjonstransport i Fossåna -2. MND ANT. AVLØP UORGANISK TRANSPORT ORGANISK TRANSPORT DØGN TOT Mill m 3 PR DØGN Mill m 3 TOT Tonn PR DØGN Tonn KONS Mg/l TOT tonn PR DØGN Tonn KONS Mg/l 18 13.2.7 1.14.1.9 8.78.5.66 24 22.9.1 13.4.6.59 24.1.1 1.5 2 257 21.9.9 4.6.2.21 18.8.7.86 Tabell 8. Avløp, minerogen og organisk suspensjonstransport i Jiskedalsbekken -2. MND ANT. AVLØP UORGANISK TRANSPORT ORGANISK TRANSPORT DØGN TOT Mill m 3 PR DØGN Mill m 3 TOT Tonn PR DØGN Tonn KONS Mg/l TOT tonn PR DØGN Tonn KONS Mg/l 174 4.62.3 3.33.2.72 5.33.3 1.15 25 5.32.3 15.5.8 2.91 9.5.5 1.79 2 25 5.15.2 66.7.27 12.9 12.3.5 2.38