dyrker kunnskap og inspirasjon Nr 4, desember Årgang 33 6-23 Tema: foredling Plantevern Side 24 Gjødsel til korn Side 30
Velkommen til nasjonalt økomelk seminar og avslutning for forskningsprosjektet FORUT Påmelding innen 18. desember www.matnavet.eventweb.no Hovedtema dag 1: Protein i grovfôr og grovfôrkvalitet Hovedtema dag 2: ku-kalv prosjektet, klauvhelse og økonomi For fullt program og pris se www.nlr.no Kontaktperson Eva Pauline Hedegart, +47 417 89 890
Innhold Leder... 5 Tema foredling Presser epler på Frosta... 6 Ost ga jobb til to...9 Bymejeriet som reddet bygda...10 Grønt, økologisk og ekte...12 Vikja - der dyrevelferd tel mest... 15 Den rette prisen...18 Norges ledende økologiske meieri...20 Bidrar med hjelp og kompetanse...22 Andre artikler 24... Plantevern tillatt i økologisk landbruk 28...Kontroll over kjølmarken 30...Gjødselmidler til korn 34...Knerevehale likar ikkje god agronomi 35...Åkerbønner prøves i nord 36... Skjødsel av kystlynghei Beitetrykk - ei kontinuerleg vurdering...40 Smånytt og Nytt fra Oikos...43 Ny planteskole med flerårige nyttevekster.. 44 Brenn for at økobonden skal lykkast...47 Nytt frå Bioforsk...48 Viktige adresser...50 Redaksjonen...47 Medlemsblad: Lokale enheter i Norsk Landbruksrådgiving med økologisk rådgivingstilbud. Utgiveradresse: Økologisk Landbruk SA, Århusveien 191, 3721 Skien Tlf: 952 08 633 hege.sundet@nlr.no Ansvarlig redaktør: Hege Sundet Redaksjon: Rådgivere i medeiende lokale enheter i Norsk Landbruksrådgiving (NLR) Utgivelser og pris: Bladet kommer ut med 4 nummer i året. Medlemmer i medeiende enheter i NLR kan abonnere gjennom lokal enhet. Andre kan abonnere direkte via redaksjonen for 390 kr/år. Layout: Rønnaug Mona Trykkeri: Synkron Media AS, miljøfyrtårn. Stoffrist nr 1-2015: 19. januar 2015. Opplag: 2.100 Annonsepriser (kr): Farge 1/1 side: 6000 1/2 side: 4080 1/4 side: 2400 1/8 side: 1500 Adresseside kr/år 1500 Framsidebilde: Øyvind Leren http://okologisklandbruk.nlr.no 3
Bli med på en økologisk satsing i Norge! Oikos Økologisk Norge er organisasjonen for alle som ønsker å få fart på den økologiske satsingen i Norge. Nå trenger vi alle de medlemmer vi kan få. Den nye politiske situasjonen i Norge krever en sterk organisasjon, skal vi klare å dreie utviklingen i en økologisk retning. I tiden som kommer vil Oikos fronte produsentenes sak overfor politikere og myndigheter, gjennom jordbruksforhandlinger og i næringa. Det er bare Oikos Økologisk Norge som utelukkende taler øko-produsentenes sak overfor dem som bestemmer her i landet. Vi gjør også mye mer for den økologiske utviklingen, les om det på www.oikos.no. Bli medlem selv, og verv dine venner og kjente som medlemmer! Som medlem får du Ren Mat fire ganger i året. Vi tilbyr også nyhetsbrev på e-post: Du kan abonnere på Økonytt, om du vil følge med på hva som skjer på området; på Oikosnytt om du vil vite hva som skjer i organisasjonen; og på Landbruksnytt om du vil vite hva vi gjør for næringen. I nyhetsbrevene blir du invitert til å gi inspill og delta på arrangementer. Og aller viktigst: Du støtter arbeidet for en økologisk framtid i Norge! KAMPANJETILBUD BIL MEDLEM I OIKOS Er du abonnent på Økologisk Landbruk, tilbyr vi deg medlemskap i Oikos ut 2013 og hele til kun 270,- inkl. Ren Mat (ordinært medlemskap 365,-/år). Studenter, pensjonister og lavtlønnede 250,-/år medlemskap (inkl. Ren Mat) Husstandsmedlemmer 150,-/år medlemskap (uten Ren Mat) Støttemedlemskap for institusjoner 1.000,-/år medlemskap (inkl. Ren Mat) MeLd deg inn på www.oikos.no, eller send en e-post til info@oikos.no. Du kan også ringe 24 12 41 03, eller skrive til Oikos Økologisk Norge, Engebretsvei 3, 0275 Oslo. VELKOMMEN SOM MEDLEM i OIKOS ØKOLOGISK NORGE! Oikos Økologisk Norge Engebrets vei 3, 0275 Oslo Tlf. 24 12 41 00, Fax 24 12 41 01 info@oikos.no, www.oikos.no 4
leder Mer lokal verdiskaping Dette nummer har tema foredling av lokalmat og lokal verdiskaping. Flere av oss som jobber med kompetanse rettet mot lokalmatprodusenter har sett den positive utviklingen som har skjedd de siste årene på nært hold. Det skjer mye rundt omkring i landet, og som vi ser i dette nummeret satser mange på videreforedling av frukt og bær, korn, melk og kjøtt. Foredling krever mye av den enkelte produsent, og det er et stort behov for ulik kompetanse. Vi som jobber i de fem ulike matnavene i Norge kan bidra med kurs og kompetansetiltak med midler fra Lokalmatprogrammet. I tillegg sitter Innovasjon Norge lokalt på midler som skal støtte enkeltprodusenter og sammenslutninger av produsenter som vil i gang med videreforedling av lokalmat. Det er en stor jobb som gjøres av de lokalmatprodusentene som satser. De skal både være produsenter av trygg mat, de skal være produktutviklere, markedsførere, selgere, de skal sørge for god logistikk ut til de som selger varene og være leveringsdyktige. Mange roller skal fylles som bønder vanligvis ikke har hatt ansvar for tidligere. Hva kreves for å satse videre på lokalmat og lokal verdiskaping? Hvordan kan vi bygge dette sterkt framover? Jeg mener det er helt avgjørende å satse på kompetanseheving både mot de etablerte produsentene, i tillegg bør dette inn i landbruksutdanningen. Dette tilbudet har mange av landbruksskoler i Sveits, Østerrike, Frankrike og Tyskland. De ser det som viktig at unge lærer mer om både foredling og entreprenørskap knyttet til mat og matproduksjon. Foredling krever mye av den enkelte produsent, og det er et stort behov for ulik kompetanse. vanlig sørover i Europa der osteprodusenter produserer ost på setrene eller gårdene sine, men selger dem gjennom fellesmeieriet nede i bygda. Det samme skjer på kjøtt der samarbeid med lokale slaktere er viktig. Nysamvirke er en spennende ting der flere bønder går sammen og både driver produktutvikling og produserer, markedsfører og selger sammen. Satsing på lokal verdiskaping knyttet til matproduksjon, servering og utvikling av spesialiteter er målet med Lokalmatprogrammet. Her finnes mange muligheter - men en ting er sikkert- og det er at vi som økologiske bønder må sørge for at mer av verdiskapingen skjer lokalt. Da kan bøndene også i framtida sitte igjen med en inntekt de kan leve med. Et annet området det er viktig å satse på er kompetanse på ulike samarbeidsløsninger. For å bli sterke må vi samarbeide. Her er det mange muligheter både når det gjelder markedsføring med samarbeid om felles brosjyrer og felles profilering. Vi finner også ulike typer samarbeid mellom produsenter og foredlingsbedrifter noe som er Rita Backer Natvig styremedlem 5
tema Presser epler på Frosta Frosta er jo kjent som «Trondhjæms hage» med lange tradisjoner innen produksjon av frukt, bær, grønnsaker og veksthus. På et lite småbruk bakenfor de flate grønnsaksområdene, er det stor aktivitet om dagen med eplepressing, og flere planer er i gjære. Toril Skogaker Holm Norsk Landbruksrådgiving Nord-Trøndelag Småbruket til Anne Grete og Per Arne Myraunet ligger nesten i sjøkanten med nesa vendt mot nord, men det er gode vekstbetingelser for hagebruk i dette området. Det er en fornøyelse å dra langs sjøkanten en fin sommerdag og se på de flotte åkrene og vekstene. Årsaken til at jeg tok en tur dit på denne tiden av året, var å se hva de gjør med alle eplene. Per Arne Myraunet har nettopp kommet i gang med en økologisk fruktproduksjon hvor både epler, pærer, plommer og kirsebær er representert. Fra før har han produksjon av jordbær og bringebær som foreløpig er konvensjonelle. Inspirert av TV Ideen til å etablere en fruktproduksjon kom etter flere program på TV og at andre produsenter i området begynte å snakke. Både Per Arne og kona Anne Grete var Anne Grete og Per Arne Myraunet har etablert presseri for frukt. På sikt har de planer om å lage en rekke produkter av frukt og bær. Alle foto: Toril Skogaker Holm. 6
interessert i å starte foredling av fruktene, og det ble søkt råd hos produsenter i området. I 2011 bestemte de seg for å satse, og søkte om oppstartmidler gjennom et lokalt næringsfond. Svaret var positivt og det ble etablert et fruktareal i løpet av 2012. Mer kompetanse fikk de gjennom kurs og markdager. Leiepressing i oppstarten Samtidig var det viktig å komme i gang med foredling, og det ble kjøpt inn diverse utstyr. Ettersom frukttrærne på gården var såpass unge med lite frukt, startet de med leiepressing. Og det har vært meget vellykket, spesielt etter et godt fruktår i Trøndelag. I fjor ble det bare halv sesong ettersom alt var nytt og de manglet noe nødvendig utstyr. Er i utviklingsfasen I dag begynner de å bli mer kjent med produksjonen og ser hvilke behov som er der. Lagerrom for emballasje, kjølerom for fruktene, eget knuse-, raspe- og presserom og eget mottaksrom hvor alle opplysninger om leietaker skal være lett å finne i en mottaksprotokoll. Ferdige produkt trenger ikke kjøling og vil bli satt inn i et avkjølingsrom hvor også utleveringa skal gå effektivt etter hvert. Utstyret for å knuse eller raspe opp frukta har forholdsvis stor kapasitet, men det mangler innmatingsopplegg for frukta. Det blir slitsomt å løfte og tømme eplene opp i matingskoppen. Likeså må eplene være vasket på forhånd, noe som tar ekstra tid. Det er kjøpt inn et nytt og større utstyr med egen vaske- og løftelinje som vil bidra til en effektiv mating og knusing av frukta, uten tunge løft. Man må fjerne litt av taket for å få den inn i presserommet, så den blir ikke aktuell før neste år. Planlegger å utvide Hele bygningen skal bygges om for å få plass til produksjonene. Alle behov og ønsker blir skrevet ned, og nye planer er på vei. Det skal bli mulighet for å øke produksjonen og samtidig utvikle nye produkter innen frukt. Det kan også bli snakk om bær og grønnsaker. Både Aroniabær og rabarbra er med i planene. En god start I år har det vært ekstra travelt på grunn av en flott sommer med masse sol og masse frukt. Alle presseri har hatt mer enn nok av råvarer, så da ble det mange henvendelser fra folk langt sør i fylket, i tillegg til de nærmeste bygdene på Innherred. De regner med at de har presset ca ti tonn i høst. Rutinene er på plass. De presser tre dager i uka, og pakker og leverer ut produkt to dager. I tillegg er det masse utstyr som må kontrolleres og vaskes. Det må bestilles mer emballasje og nytt utstyr etter hvert som det slites. Alt dette blir registret i en egen bok, slik at det er lettere å ha oversikt over alle gjøremål. Flere produkt etterhvert Eplene står høyt i kurs i markedet og hos Per Arne og Anne Grete. 90 prosent av fruktene som har blitt presset er epler. I tillegg til foredlinga skal gårdens areal også tas vare på. Det skal plantes flere frukttre, blant annet sjølpodede tre av både epler, pærer og plommer. Etter hvert blir det også produkt av pære, kirsebær og plomme. Syltetøy, marmelader, geleer og hermetisering er med i planen. De har også prøvd å tørke epleskiver som selges som eplesnacks. Anne Grete har også tenkt på konfektproduksjon, og har alt deltatt på kurs for å lære mer. I tillegg til frukt vil det også utvikles produkt på rabarbra, Aronia og de andre bærslagene. Gårdsbutikk I forbindelse med frukt- og bærhagen er det kjøpt inn noen bikuber. Honning vil etter hvert bli et viktig produkt. Dessuten er restene etter pressinga av fruktmassen et interessant produkt. I dag er det masse ting å ta tak i og masse spørsmål som skal besvares. De fikk etablert en liten gårdsbutikk for noen år siden i forbindelse med bær- og fruktproduksjonen på gården. I fjor ble den utvidet med litt juice og syltetøy, og i år blir det i tillegg honning. Det blir spennende å se de neste årene. Kreativiteten er stor og to hoder jobber bedre enn ett. Det har Anne Grete og Per Arne Myraunet bevist. Lykke til videre! Fakta 25 dekar fulldyrka areal og noen dekar innmarksbeite. Leier to dekar inntil gården. Ett dekar med bringebær «Glen Ample», ett dekar med «Veten» og andre forsøksbærsorter. Fire dekar jordbær, resten av arealet er til frukttrærne. Gjødsel fra kylling- og grisbønder i området. Leier ut hytter. 7
tema Eplepressing trinn for trinn Arbeidsrutinen er slik at leietakeren tar kontakt, enten via mail, telefon eller direkte på gården. Eplene blir samlet i IFCO-kasser, grønne plastkasser, for lett å kunne stables inn på kjølelager. Alle opplysninger om leietaker blir notert, og det blir notert hvor mye frukt hver enkelt har med. Plasseringa av kassene viser rekkefølgen etter bestilling. Antall flasker eller bager som ønskes, blir også notert. Vask og avskjær Før knusing blir alle fruktene kontrollert. Stygge partier blir skjært bort og frukta blir overført til et vaskebad. Deretter går den over i knuseverket, som kan klare inntil 800 kilo per time. Men så fort går det ikke, da det vanligvis knuses mellom 800-1000 kilo per dag. Denne kapasiteten bør økes med det nye utstyret. Det som tar mest tid er kontrollen og skjæretida for å fjerne dårlige partier, noe som oftest er på nedfallsfrukt. Per Arne ønsker at mesteparten av fruktene blir høstet på treet. Det tar også masse tid hvis det er små mengder. Noen har bare 15-20 kilo frukt med seg, mens andre har opptil 300 kilo. Det bør være minimum 40 kilo frukt, men mest ønskelig med 100-300 kilo. mengder fra de som kommer med lite frukt. Undertegnede fikk en smak av «James Grive»- eplejuicen og den smakte veldig godt og søtt, uten noen form for tilsetningsstoffer. Tapping Etter pasteurisering blir juicen tappet på flasker eller i bag. Mange vil ha flasker, mens andre foretrekker Bag in Box. Det er ønskelig med et samarbeid mellom flere ved bestilling av emballasje. Etter tappinga blir flaskene og bagene lagt i kasser og satt til avkjøling på lageret. Det er behov for et eget rom for avkjøling, men foreløpig har det gått bra ettersom mengdene er små. Leietakerne kontaktes fortløpende etter hvert som juicen er klar og de fleste er raske med hentinga. Massen presses Etter knusing og rasping går massen over i pressa. Hvis det er rikelig med saft i massen, vil det også bli bra med juice. Gammel frukt og overmoden frukt inneholder mindre saft enn nylig høstet moden frukt. Massen blir lagt på et klede, som er plassert i en firkantet form, og dekkes til. Det er fem til syv cm tykt lag med masse før neste form blir plassert oppå. Samme prosedyre gjentas og pressa kan ta opptil ti lag. Det er meget viktig å være nøye ved denne arbeidsoperasjonen, ellers kan det bli feil i trykket. Når alt er klart, kan man gå ut eller ta en kopp økologisk kaffe, da pressinga tar fra 15-30 minutt. Pasteurisering Safta blir samlet i et kar under pressa. Derfra blir safta pumpa gjennom en slange direkte til pastaurisøren som holder ca 72 0 C. Per Arne har anskaffet to pastaurer for å imøtekomme markedet. Den store er på 125 liter, mens den minste er på 25 liter og beregnet på små Først renses og vaskes eplene. Så løftes de over i maskinen som knuser og rasper. Så flyttes massen over i pressa. Eplesafta pasteuriseres på ca 72 grader før den tappes på flasker eller poser. toril.skogaker.holm@nlr.no 8
Ost ga jobb til to Servering har vært et ekstra bein å stå på, men er nå trappet ned til fordel for mer fritid. På Derinngarden i Eide kommune har Othild og Asbjørn Tjugen nå 12 års erfaring med å foredle melk fra egne kyr. Nå fungerer det godt i forhold til både økonomi og fritid. De yster av upasteurisert melk og lager hvitmuggoster og kittmodnet ost. Maud Grøtta Landbruk Nordvest SA Utgangspunktet var en økologisk drevet gård med åtte kyr og en melkekvote på 40.000 liter. Asbjørn og Othild var på utkikk etter en måte å drive gården på slik at begge kunne ha jobben sin hjemme. De deltok på en studietur til Tsjekkia for å få ideer, men aha-opplevelsen kom ved et besøk hos Gangstad gårdsysteri på Inderøy i 1999. Kurs og eksperimentering Othild deltok på flere ystekurs og begynte å eksperimentere i melkerommet. Spesielt viktig var ystekurset ved Åsbygdens naturbruksgymnasium i Sverige og kurs i melkeforedling arrangert av Matnavet ved Sogn jord- og hagebruksskole. Hun gikk også en etablererskole som ble arrangert i Møre og Romsdal. Startet i vaskekjelleren I 2003 startet den første salgsproduksjonen. Vaskekjelleren ble gjort om til ysteri og fikk godkjenning fra Mattilsynet. Ystingen foregikk her i tre år parallelt med planlegging og bygging av eget ysteri. Fjøset ble samtidig utvidet slik at de nå har 12-13 kyr. Ysteriet som stod ferdig i 2006 er bygget helt inntil fjøset og inneholder også butikk og et mindre møte- og selskapslokale. Jordvarme sørger for oppvarming og avkjøling av lokaler, samt forvarming av varmtvann til ysteri og fjøs. Othild og Asbjørn Tjugen ønsket å leve av gården og ha arbeidet sitt hjemme begge to, det fikk de til ved å foredle en del av melken selv. Flere bein å stå på Det var nødvendig å ha flere inntektskilder for å bygge opp ysteribedriften; fortsatt melkesalg til TINE, sommerturisme med seng & frokost, gårdsbutikk og servering ga sammen med ostesalget et utkomme til å leve av. Etter hvert som ystingen ga mer overskudd ble de mindre avhengige av turisme og servering og trappet ned dette til fordel for mer fritid. Har nådd ønsket nivå De har nå nådd ønsket nivå i produksjonen, 1/4-1/3 av melkeproduksjonen blir foredlet på egen gård. Dette gir en inntekt til å leve av og arbeidsmengden er overkommelig. Produktene er flere hvitmuggoster, kittmodnet ost, kremost og yoghurt. De største kundene er hoteller, restauranter og spesialbutikker. Noe selges også fra egen gårdsbutikk og dette salget er stigende. Ysteriet på Derinngarden sto ferdig i 2006. Første etasje rommer ysteri, lager, butikk og kontor. I andre etasje er det kjøkken og selskapslokale. Alle foto: Øyvind Leren. Upasteurisert melk Asbjørn og Othild valgte å lage ostene 9
tema sine av upasteurisert melk fordi de ønsket å ha et mest mulig naturlig produkt der melkens bestanddeler er inntakt. I tillegg er det energibesparende. De opplever i økende grad at en del kunder er opptatt av denne kvaliteten ved produktene. Suksessfaktor Othild framhever Bondens Marked som den viktigste suksessfaktoren. Timingen var svært god, Bondens Marked kom i gang samme år som de begynte å yste. Dette var en svært viktig salgskanal i mange år. Det ga mulighet for å komme inn på markedet i oppstartfasen, og her fikk de kontakter og viktige tilbakemeldinger på produktene. Nå deltar Othild bare på noen få store markeder i året, slik som Matfestivalen i Ålesund og Matstreif i Oslo. Her er det godt salg og det er viktige arenaer for å møte innkjøpere og kokker. Utfordringer Først lå utfordringen i å utvikle produktene og å finne ut av marked og salgsmåter. Deretter kom alle de andre tingene; etiketter, merking, design, logo, hjemmeside, brosjyre, strekkoding, betalingsterminal og nye krav til internkontroll. Det tok noen år å få alt dette opp å gå. Det er veldig deilig nå når dette er på plass, sier Othild, vi er på en måte tilbake der vi startet med å fokusere mest på produktene. maud.grotta@nlr.no Asbjørn har hovedansvar for grovfôrproduksjon og dyrehold. Bymejeriet som reddet bygda I 2013 ble Tor Norrmann kåret til årets mathelt. Alle foto: Hege Sundet I oktober dro produsenter og prosjektledere fra Trøndelag og Vestfold til Jämtland for å se hva som skjer med den økologiske melka på den andre siden av grensa. I en liten svensk bygd så vi at foredling og lokal verdiskaping kan bety være eller ikke være for både bonde og bygd. Rita Backer Natvig Prosjektleder «Videreforedling av økologisk melk i Trøndelag» Fra Stjørdal gikk turen grensa til Sverige til Jämtland og et stadig mer gjengrodd landskap. Vi merket fort forskjellen fra Norge til et landbruk der sentrale områder er prioritert og hvor Arla sluttet å hente mye av melka ute i distriktene tidlig på 90-tallet. Selv Offerdalen som tidligere hadde den tetteste kubestanden i hele Sverige, har måttet gi etter og bøndene har blitt tvunget til å slutte. Meieriet i ødelandet Etter milevis kjøring i landskap uten landbruk ble vi oppkvikket av synet av kyr på beite. Vi hadde nådd bygda Skjärången, første mål på turen. Her fikk vi høre historien om byråkratene i Østersund som hadde gitt opp landbruk og verdiskaping i distriktene, men der bygda Skjärången med to ivirige gårdsbrukere i spissen, nektet å gi opp. Tøff start Tor og Roland Norrmann i Skjärången overtok en ku- og geitgård i bygda på 80- tallet og begynte å arbeide for å etablere et meieri i bygda, da Arla sluttet å hente geitemelka. Bymeieriet ble etablert i 1999. Tor forteller at det har vært tøft i perioder. Først i etableringsfasen for å få byråkratene i Østersund til å tro på prosjektet og senere med utvikling av både meieriet og kundemassen. De har hatt god støtte i Eldrimner, et nasjonalt senteret for lokalmat og håndverkmessig tilverket mat i Sverige. Her har de kunnet gå kurs og fått rådgivere fra inn- og utland som har bidratt med ny kunnskap og inspirasjon. Miljøprofil Bymeieriet var kravgodkjent i ti år. Men etterhvert ble det for kostbart å opprettholde kravgodkjenninga og meieriet har isteden satset på en klar miljøprofil. De bruker ikke sprøytemidler eller kunstgjødsel, og jobbet aktivt for å ta vare på kulturlandskapet. Ost gir arbeidsplasser Tor og Roland har sammen med sine sambygdinger klart å skape 25 arbeidsplasser i bygda. 19 av disse er 10
knyttet til meieriet. De lager 30 ulike typer kuost og geitost. Hvit- og blåmuggoster, kittoster, harde oster og getost som selges til 300 kroner per kilo i Jämtland og det dobbelte i Stockholm. I tillegg lager de tjukkmjølk og yoghurt. De ønsker nå å satse mer på salg av ferskmelk, som er et produkt som virkelig tar av i Sør-Europa. Lokal verdiskaping Meieriet ble bygd stort for å kunne ta vare på melka som var i området og dermed ta vare på verdiskapingen lokalt. Dette ble en positivt utvikling for bygda og for Tor og Roland som satset mye i meieriet og med bygging av nytt kufjøs på gården. Mer for melka Gårdene som leverer melk til meieriet i dag har til sammen 500 geiter og 60 kyr. Bymeieriet videreforedler ca 850 tonn med melk i året. Av dette er 400 tonn geitmelk og 450 tonn kumelk fra Jerseykuer. Produksjonen i meieriet har vokst mye de siste årene. Melkeprisen har vært veldig dårlig i Sverige og meieriet betaler På Skjärvången bymejeri produserer de minst 30 ulike ostetyper av ku- og geitemelk. en krone mer til bonden enn den prisen bonden får andre plasser. Snudde trenden Fra å være en bygd med fraflytting har Tor og Roland sammen med bygda nå klart å snu trenden og de ser at ungdom kommer tilbake og vil satse og etablere seg i området. Utfordringen er å få banken til å tro på at bygda er noe å satse på. Vi kom hjem med ny inspirasjon og med en følelse av at det går an å få til ting hvis man virkelig vil, og får folk med på laget og tør å satse! rita.natvig@ntfk.no Tor og Roland har sammen med sine sambygdinger klart å skape 25 arbeidsplasser i bygda. 19 av disse er knyttet til meieriet. Om prosjektet Prosjektet «Videreforedling av økologisk melk i Trøndelag» er et delprosjekt under Foregangfylke for økologisk melk Trøndelag og har fått midler fra SLF Mål Å utvikle og øke kompetansen og interessen for foredling, produktutvikling og forbruk av lokal økologiske melk i Trøndelag Mobilisere og bygge nettverk Utvikle former for samarbeid mellom produsenter, meierier og gårdsysterier Bygge opp kompetanse på foredling, produktutvikling og samarbeid Samarbeide med kokkemiljø og storhusholdning om utvikling av produkter. Få starthjelp Matnavet på Mære har ansvar for oppfølging og koordinering av fagkompetanse til lokalmatprodusenter i Nord- Trøndelag, Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal. Mer info http://maeremat.no Det er fem Matnav i Norge: - Bioforsk i Tromsø - Sogn Jord- og hagebruksskole - Nofima i Stavanger - Nofima på Ås 11
tema Grønt, økologisk og ekte på forretningsplanen Sigbjørn og Stina, her med sønnene Trym og Storm, har store planer for hvordan de skal utvikle gården i årene som kommer, blant annet blir det foredling av gårdens produkter i tråd med vikingenes livsstil. Foto: privat Stina og Sigbjørn Lorås Hessaa har flytta heim til hans odelsgård på Agder for å drive økologisk. Stina, som er fra Trondhjem by, meldte seg raskt på næringsutviklingskurset som NLR Agder arrangerte i fjor. Med nyfødte Storm i bagasjen pendla ho trofast fra Trondheim til Agder i et år for å følge kurset Næringsutvikling på gården. Inger Birkeland Slågedal Norsk Landbruksrådgiving Agder Målet med næringsutviklingskurset var å avklare og utvikle idéer for å drive gården Homme der Sigbjørn vokste opp, og forretningsplanen som ble presentert på slutten av kurset inneholdt mye spennende. De fikk også Økologisk førsteråd underveis, og gården var innmeldt i Debio før de flytta inn. I den lille bygda Hægeland holder nærmeste nabo på med økologisk melkeproduksjon, så helt revolusjonerende er det ikke, men paret har mange spenstige planer for drifta som så langt teller 62 vinterfôra spælsau, samt to dølahopper og et føll. I dette intervjuet med Stina får vi høre hvordan familien er i ferd med å realisere sine drømmer og planer. - Hvordan står det til på Hægeland, Stina? Vi er en familie på seks - far Sigbjørn, mor Stina, Kaia (16), Tiril (13), Trym (4) og Storm (2). Døtrene ble med på flyttelasset i vår, men de har begge flytta tilbake til Trondheim da kulturforskjellene ble for overveldende. Eldstedattera sier hun kommer tilbake med kjæresten til sommeren. Sigbjørn er vokst opp på gården som han nettopp har overtatt, og vi bor midt oppi oppussing av hovedhuset, mens foreldrene hans bor i kårdelen. - Hva slags bakgrunn og utdannelse har dere? Sigbjørn har mastergrad i fysisk planlegging og jobber nå som byplanlegger i Kristiansand Kommune. Han har også utdanning innen arkeologi og landbruksmekanikk. Jeg er utdanna automasjonsingeniør, og har i tillegg utdanning innen ballett, teater og fysikk, og for tida tar jeg en mastergrad i kunstfag ved UiA. Jeg har også gjennomført deler av agronomstudiet på deltid, men har tatt en pause i dette, for en rekker jo ikke alt på ei gang. - Hva er det som gjør at dere satser på økologisk gårdsdrift? Både Sigbjørn og jeg er opptatt av bærekraftig kultur og levesett. Vi har derfor et ideologisk grunnlag for å drive gården økologisk. Vi mener at å drive økologisk er en forutsetning for et bærekraftig landbruk som ivaretar jordas ressurser, og ikke minst for å sørge for god dyrevelferd. I tillegg er vi opptatt av å unngå giftstoffer og opprettholde næringsinnholdet i maten. Vi er også begge interessert i norsk kulturhistorie og ønsker å formidle historisk og tradisjonelt levesett gjennom gårdsdrifta. - Sauene kom på plass et år tidligere enn planlagt, hva med melkekyr og ysting? Vi flytta ned til Hægeland 1. mars, og allerede 10. mars, før flyttelasset var i hus, var sauene på plass. Det har vært en tøff sommer, og vi har satt opp kilometervis med gjerder. Vi har hatt ei heftig Homme Gård Gården ligger på Hægeland i Vennesla kommune, i Vest-Agder, 230 m.o.h. og 35 km fra kysten Gården har 53 dekar fulldyrka jord 15-20 dekar nokså gjengrodd beite, og ca 3000 dekar skog og utmark Jordart er i hovedsak morenejord, men varierer fra moldholdig sand til myr 12
I sommer har de satt opp kilometervis med gjerder. Trym og Storm tar del i det som skjer. Foto: privat læringskurve i forhold til saueholdet med snekring av fjøs, reparasjon av tak og så har vi satt i gang oppussing av huset. Planen på sikt er å bygge nytt sauefjøs og legge til rette for fem-seks melkekyr og ungdyr i det gamle fjøset, og starte eget ysteri, men vi kjenner at vi må gi oss selv litt tid så vi ikke jobber oss i hjel. I tillegg vil vi ha noen få høner, samt litt grønnsaker og bær. - Hva slags planer har dere for utvidelse av gården? Vi planlegger å dyrke opp Storemyr som har vært dyrka før, samt nydyrke et område nede ved elva, så da er vi oppe i omkring 80 dekar dyrka mark. Vi håper å få leid noe mer jord, for det er dyrt å kjøpe fôr. Målet er at jeg skal jobbe fulltid på gården mens Sigbjørn skal jobbe rundt 50 prosent. Litt hjelp vil vi nok få fra de store døtrene og svigerforeldrene i perioder. Sigbjørns far, Torkjell, la ned gårdsdrifta i 2001. Han hadde da 12 melkekyr og drev skogen i tillegg. Jorda ble brukt til grovfôr og korn, og alt ble drevet konvensjonelt. Før vi overtok var skogsdrifta satt bort og jorda utleid, og beitene har ikke vært i bruk på nesten 50 år, så her er en stor ryddejobb å gjøre. NUG fra idé til plan Næringsutvikling på gården (NUG) er et program for landbruksbasert næringsutvikling som tilbys av NLR i samarbeid med Norges Vel. Målgruppa er gårdbrukere som vurderer å utvikle eksisterende drift og starte ny virksomhet i landbruket. Kursprogrammet skal gi en forståelse av hvordan en kan utvikle et bruk ut fra markeds- og bedriftsøkonomisk helhetstenkning, og målet er å lede deltakerne gjennom prosessen fra forretningsidé til forretningsplan. Dette innebærer kartlegging av ressursene på gården, både de menneskelige og de jordiske, drøm og visjon, kjerneverdier, idéer og mål, analyser av styrke og svakheter ved idéene, nettverk, marked, budsjett, framdriftsplan og risikoanalyse som grunnlag for driftsplan og tilskuddssøknader. - Interessen for historie, og spesielt vikingtida, er stor hva skjer på denne fronten? Vår visjon er å etablere Himinborg Vikingtun, men navnet er ikke endelig bestemt. Drømmen er å bygge et vertshus i vikingtradisjon, og vi vil jobbe med oppstart av dette etter hvert som vi får drifta opp og gå. Det har i tidligere tider stått et vertshus på eiendommen for folk som kom vandrende langs fjellmannsvegen fra Setesdal mot kysten for å selge bufe og handle. Målet er å bygge et vertshus på samme sted og kombinere det med besøksgård, samt kunst- og håndverksaktivitet både tradisjonelt norsk slik de gjorde i vikingtida, og mer moderne med musikk, kunst og teater. Vi vil begynne i det små med kursaktivitet innen vikinghåndverk. I år har vi prøvd oss på salting og tørking av fenalår og pinnekjøtt. Hvis dette går bra, blir det mer produksjon neste år. Saueulla får vi spunnet for å selge garn, og vi har tatt tilbake mange skinn. Det blir spennende å se hvor mye vi kan få omsatt av dette, og etter hvert håper vi å få solgt en del ull gjennom kurs i spinning og plantefarging på gården. 13
tema - Dere har mange planer og har hatt en aktiv start, men dere har ikke blitt skremt? Det har vært et utrolig spennende og lærerikt år så langt, og fint å se at gården livner til, selv om det har vært enormt arbeidskrevende. Av og til har jeg vært så sliten at jeg ikke orker tanken på å gå ut, men når jeg først står i fjøset og hører lyden av fornøyde sauer som tygger, så er det fantastisk avslappende. Det nytter ikke å stresse i fjøset, en må bare senke skuldrene og ta den tid det tar. Vi har nok blitt litt mer realistiske også i løpet av dette halvåret. På NUG-kurset fikk vi høre at det er lurt å ikke gjøre alt på ei gang, og roe ned og ta en ting om ganga. Det var både inspirerende og lærerikt å delta på dette kurset sammen med andre i en liknende situasjon. Framdriftsplanen er vesentlig slakket ned på, selv om målene i hovedsak er de samme. Vi vil nok prioritere å leie inn litt ekstra arbeidskraft etter hvert for å begrense mengden «mannfolkarbeid» på Stina en smule, og gi rom for å kjøre noen De har foreløpig 62 vinterfôra spælsau på gården. På sikt har de planer om kursaktivitet for å lære bort å foredle produktene fra dyra. Foto: privat kunst- og teaterprosjekter parallelt med gårdsdrifta. inger.slagedal@nlr.no - økologisk kraftfôr til alle husdyrgrupper - kjedens produsent av økologisk kraftfôr - mottak av økologisk korn hele året sine kontaktpersoner på - økologisk fôr er Steinar Solum 905 64 211 og Hilde Faaland Schøyen 913 71 736 eller din nærmeste Norgesfôr-bedrift for informasjon om vår økologiske produksjon, produkter og levering Se www.vestfold.norgesfor.no - eller ring 03158 vedrørende produkter, priser og betingelser www.vestfold.norgesfor.no Norgesfôr Vestfoldmøllene Vestfoldmøllene AS, 3158 ANDEBU - Telefon 03158 - post@vestfold.norgesfor.no 14
Vikja Interesserte kundar kan følgje med i produksjonen gjennom ei glasrute. Alle foto: Christian Zurbuchen. der dyrevelferd tel mest Vikja er eit lite slakteri i Vik i Sogn. Verksemda kom i gang takka engasjerte bønder som har tru på lokal og økologisk produksjon og som meinar at spesielt dyrevelferd må takast på alvor. Difor bør det satsast på fleire lokale småslakteri. Christian Zurbuchen Økoringen Vest Ideen om eit lokalt slakteri i Vik byrja å bli konkret når Sognekraft - det regionale elektrisitetsverket i Midtre og Indre Sogn - skulle selje ein trafostasjon sentralt i bygda. I 2002 kjøpte fem bønder i fellesskap dette bygget og skipa eit selskap med namnet Trafokjøt DA. Trafostasjonen og tomta var ei relativ rimeleg investering, og mykje av oppussinga av bygget skjedde i form av dugnadsarbeid. Men da maskinar, kjølerom og anna teknisk utstyr skulle på plass, vart det straks større utgifter og det vart etablert eit AS med namnet Vikja AS. Ideen bak Vikja Dyreetikk og -velferd står sentral i dette vesle slakteriet. Dei involverte bøndene reagerte på at ein skulle drive økologisk og skånsam med jorda og dyra på garden, men når det kom til slakting så skulle også dei økologiske dyra inn i det industrielle systemet, noko som i mange høve inneber lang transport av dyra til rasjonelt drevne store slakterianlegg. Slakteriet skulle vere eit tilbod til både økologiske og konvensjonelle bønder i Vik. Utfordringane med tanke på dyreetik er jo dei same. Opplæring og kurs Parallelt med etableringa av slakteriet måtte bøndene sette seg inn i dei praktiske sidene av slakteridrifta og det vart studieturar og kurs i både inn- og utland. Foredlinga av kjøtet, utvikling av produkt og marknadsføringa var ei stor utfordring og uvant for bøndene. Å få tak i fagleg dyktig arbeidskraft 15
tema Reine kjøtprodukt er Vikja sitt varemerke. er også ei stor utfordring. Det er få som er interessert og opplært i småskalaslakting, på den andre sida er det dyrt å ha spesialarbeidskraft i arbeid i eit høgkostland som Norge. Første slaktinga skjedde i oktober 2006 og kassaapparatet var på plass første desember i 2006. Frå 2007 har det vore ordinær drift. Krevjande Etter ein del driftsår kan ein konkludere at hovudutfordringa ved etableringa av dette slakteriet nok var at korkje bønder eller folk frå rettleiinga hadde greie på spørsmåla som kom opp i samband med ei slik satsing. Verksemder i denne storleiksorden vart rett og slett ikkje lenger etablert i Norge i denne perioden. At Vikja også skulle rette seg mot ein heilt anna marknad enn dei store aktørane gjer, var ei ekstra stor utfordring. I mellomtida har det skjedd mykje på dette området, og mellom anna har det vore utvikla nasjonale retningsliner for kjøtforedling. Dei er tilgjengelege ved å kontakte organisasjonen Hanen. Å finne kundane At dei var pionerar merka eigarane også når det gjaldt å få tak i teknisk utstyr, men ikkje minst når dei skulle få tak i potensielle kundar. Mellom anna vart det kjøpt inn brukt utstyr frå firma som sjølve hadde lite greie på denne type verksemder. Og det tok si tid til å utvikla produkt som var interessante for både produsentane og potensielle konsumentar. Det kravde også ein god del arbeid og engasjement å finne fram til kundane som finn slike produkt interessante, og som er villige til å betale noko ekstra når marknaden elles vert oversvømt av billege og tildels simple varer. Røynsler etter åtte år I dag står Vikja fram som ei interessant verksemd med særtrekk. 90 prosent av slaktet er i dag økologisk. Vikja har utvikla ei rekkje spesialprodukt. Dei kan stå fram på marknaden med unike produkt, samstundes som dei får omsett alt kjøt frå dyra. Det er eit viktigt økologisk prinsipp at heile dyret vert brukt, ikkje berre dei finaste delane. Produktspekteret omfattar mellom anna kjøtdeig, pølser, spekepølser, pinnakjøt, pastrami til pålegg med meir. Reine kjøtprodukt Vikja sel berre reine kjøtvarer av sau, storfe og geit, det vil seie reine kjøtprodukt utan kunstige tisettingar, men også utan mjølk, gluten, og utan svinekjøt eller -feitt. Vikja sin kjøtdeig inneheld heller ikkje vatn eller fosfat. Det viser seg at det er absolutt ein marknad for denne type produkt. Det kan jo vere ein motreaksjon mot den auka industrialiseringa av landbruket elles og mot den auka trenden mot industrimat generelt. Opne grenser, feilmerking, auka antibiotikaresistens, GMO, med meir bidreg til at fleire og fleire er på utkikk etter truverdige alternativ. Hovudmarknaden til Vikja ligg i Bergen, ca. 80 prosent, og det meste går til restaurantar og spesialbutikkar. Hjå nokre restaurantar er Vika eineleverandør. Subsidiering hjelper industrien Per i dag vert transporten av dyr til storslakteria subsidiert. Det førar med 16
Korleis kome i gang med lokalmat? Det er blitt atskilleg enklare å kome i gong no enn da Vikja starta opp. Ei rekkje institusjonar, organisasjonar og prosjekt står klare for å hjelpe deg med tips og rettleiing. Her nokre linkar: http://www.mattilsynet.no/mat_og_vann/produksjon_av_mat/lokalmat/ http://www.gardsutvikleren.no/?aid=9073707 Regelverket er i dag slik at det er du som i stor grad avgjer korleis du vil utforme og drive verksemda di så lenge du produserer trygg mat. Jfr. http://www.mattilsynet.no/mat_og_vann/produksjon_av_mat/lokalmat/ lokalmat_krav_i_regelverket.12906 Norsk Gardsost har utarbeidd rettleiarar for mjølkeforedling Hanen har ein tilsvarande rettleiar for kjøtforedling: http:// norskgardsost.blogspot.no/2012/02/prosjekt.html Våre tips Lurt å byrja i det små. Før ein investerar i utstyr bør du prøve i liten skala for å sjå om du trivst med denne type arbeid. Det er spesielt viktig er at ein trivst med salsarbeidet og kontakten med kundane. Hugs at før ei vare er seld, så er det berre arbeid og utgifter med ho! For kjøtforedling vil vi tilrå at du spør slakteriet ditt om å få slaktet ferdig oppdelt og pakka i retur slik at du kan prøve deg som seljar utan å måtte investere i foredlingsrom, m.m. Eller at du leigar eit godkjent foredlingsrom og foredlar kjøtet sjølv, men da treng du ein del kunnskap. Delta på kurs om småskalforedling. Høyr med din øko-rettleiar eller med kompetansenavet i nærområdet ditt, jfr. http://nofima.no/program/ lokalmatprogrammet/ Kommunikasjon med potensielle kundar var viktig i starten for å utvikla eit produktspekteret som var etterspurt. seg ei indirekte subsidiering av slaktinga på dei store slakteria, og dermed vert slaktinga i små lokale slakteri som Vikja, Mobilslakt AS, m.fl. relativt sett dyrare. Det som i utgangspunktet var meint som eit positivt tiltak, utjamning av transportkostnadane mellom dei ulike gardsbruka, sler no negativt ut med å gje ei dårlegare dyrevelferd. Trur på framtida For å kunne tilby fleire kvalitetsprodukt til ein vaksende øko-marknad og for å utnytta slakterikapasiteten betre, har eigarane på Vikja planar om å utvida drifta. Dei er i desse dagar i gong med ein aksje-emisjon og vonar at mange vil vise sin interesse. Initiativtakarane til Vikja AS meiner at dei har vist at det er mogeleg å starte opp og drive eit lite slakteri. Føresetnaden er at ein stolar på seg sjølve og råvarene, og at ein produserar trygg mat etter dagens regelverk. christian.zurbuchen@nlr.no Vikja satsar på reine kjøtvarer basert på ein dyreetisk produksjon. 17
tema Den «rette prisen» Å finne fram til den «rette prisen» ser ut til å vera ei utfordring for dagens bonde. Marknadsføring og prissetting er ikkje ei kvardagsleg øving lengre. Det blir tydeleg når ein følgjer med på landbruksrelaterte sider i sosiale media og ser kor lite betaling enkelte tek for produkta sine. Alexander Rügert-Raustein bonde Eg er ikkje noko økonom, men har gjennom ei årrekkje med sal av kjøt direkte frå gard gjort meg ein del tankar og samla erfaringar som eg ønskjer å dela her. Kva som er «rett pris» er det ikkje noko fasitsvar på. Men det finnast forskjellige måtar å rekna ut og kjenne seg fram til ein pris. Desse vil gje forskjellige resultat som samla sett gjev eit inntrykk av kor prisen kan ligge, og vere ein god peikepinn på kvar den burde ligge. Dårlege nettråd Råd gitt på sosiale media baserer seg ofte på å gange produsentpris levert til grossist og slakteri med ein viss faktor. Min påstand er at det er eit dårleg utgangspunkt. Produsentprisane i Noreg er låge. Dermed må du gange dei med høge tall for å komme fram til «rett pris», og det kjennast gjerne som urimeleg. Medan den tyske bonden sit att med nær 50 prosent av utsalspris i butikk, har den norske bonden berre i overkant av 20 prosent på direktesal. Da er det openbart at ein norsk bonde må gange produsentpris med fem for å oppnå same resultat der den tyske bonden berre treng å gange med to, og det trass i at matvarer i Noreg er billege med omsyn til lønsnivå samanlikna med Tyskland. Det må vere ei målsetting å auke lønsamheita i drifta, derfor er det viktig å finne riktig pris. Foto: Hege Sundet. Auke prisen forsiktig Ei praktisk tilnærming eg praktiserte dei fyrste åra med grisekjøt frå våre frilandsgrisar, var å auke prisen frå gong til gong med fem kroner per kilo, tre til fire gonger i løpet av eit år i mitt tilfelle. Tanken var å finne punktet der folk reagerer på prisen og takkar nei på grunn av det. Med Ola Nordmanns ekstreme fokus på billig mat, tok eg utganspunkt i at eg ligg rett viss ti prosent av kundane takkar nei på grunn av pris. Eg har ikkje kome til det punktet enno. Sjølv om eg har auka kiloprisen for ferdig partert vare frå 65 kroner i byrjinga til dagens 135 kroner. Utganspunktet denne gongen var 1,5 gonger vanleg oppgjerspris for vanleg gris pluss slaktekostnad. Lam som eksempel Etter kvart har eg også prøvd å rekna ut kva prisen burde vere med utgangspunkt i faktiske kostnader. Sjå tabell 1 som er mitt oppsett for lam. Reknestykket kan lett 18
Tabell 1. I dette reknestykket har eg forsøkt å få med dei faktiske kostnadane for å finne riktig pris på kjøt selt direkte til kunden. Føresetnader: Utrekning av utsalspris på lam, 18 kg slaktevekt, kl R-, levert i pulje på 30. Kilopris netto kr grunnpris 50,00 stjerne/elite tillegg 3,00 puljetillegg 1,50 økotillegg 3,00 med mva kr Sum (1kg) 57,50 66,13 Kostnader transport (stoppsats) 0,50 slakting 17,40 partering 17,00 transport (retur) 2,50 omsetting- og forskingsavgift 3,00 Sum (1kg) 97,90 112,58 Når vi sel kjøt direkte, er oppleving noko kundane er villige til å betale litt ekstra for. Foto: Hege Sundet. modifiserast til andre kjøtslag. Her har eg teke utgangspunkt i vanleg oppgjer frå slakteriet. Det er det eg som produsent sitt att med ved vanleg levering. Grunntilskot er ikkje med fordi det blir utbetalt via slakteriet også for returlam. Eg har lagt til kostnader for slakting, partering og returtransport til returlammet er på garden klar til utlevering, for å kome fram til kostpris per kilo på 97,50 kroner. Arbeidstid Deretter legger eg til kostnaden for arbeidstida som går med til å få seld eit lam. Etter mine registreringar, brukar eg ca 45 minutt på kvart lam. Her er det medrekna tid til utsending av e-post og informasjon via sosiale media når me slaktar, vedlikehald av informasjon på websida, registrering av parteringsønskjer, kontakt med slakteriet, utlevering og fakturering. Timesatsen på 500 kroner er tilpassa min bustad på Randaberg, men likevel sett låg samanlikna med timepris i andre yrke. Til dømes kostar rådgjevaren 700 kroner per time, elektrikaren 750 og rekneskapsførar 850 kroner per time. Det gjev ein nettopris på kr 118,50 per kilo. Utsalspris Sidan ei av målsettingane er å auke lønsamheita i drifta, legg eg til 15 kroner per kilo. Dette fordi utganspunktet med ein grunnpris på 50 kroner per kilo og eit økotillegg på tre kroner per kilo ikkje gjev akseptabel inntening korkje for konvensjonelle eller økologiske bønder. Slik rekna kjem utsalsprisen opp i 150 kroner per kilo, når Heilt lam på 18 kg 1 762,20 2 026,53 Sal 0,75timar/dyr* 500kr/time 375,00 Totalt pr dyr (18 kg) 2 137,20 2 457,78 kilopris 118,73 136,54 økotillegg real 15,00 Total 133,73 153,79 me har lagt til meirverdiavgift. Dette er minstepris, for sal til lågare pris er ikkje lønsamt. Det kan godt tenkast at den burde vere høgare fordi timesatsen for salsarbeidet kunne aukast og «realitets»-tillegget kunne gjerne vere oppe i 25 kroner per kilo. Vi sel oppleving Me lever i eit opplevingssamfunn, det vil seie at folk ønskjer seg unike opplevingar for å kunne utfolde seg. Me som sel direkte, gjev akkurat ei slik oppleving i særklasse. Me gjev kunden kontroll over kor maten kjem ifrå og korleis han blir til. Me slår ei bru tilbake til kunden, som er framandgjort frå maten gjennom ei industrialisering og rasjonalisering av matproduksjonen. Me gjev maten eit ansikt. Det er det også lov å ta nokre kroner for, sjølv om me bønder gjerne ikkje ser dette som «ærlig arbeid» som kan takast betalt for. Når eg her har levert mange gode grunner til å ta ein høg pris, er det sjølvsagt viktig å ikkje ta heilt av og kjenne når «smertegrensa» for kunden er nådd, slik eg prøvde med grisekjøtet. Men som sagt har eg ikkje funne grensa enno. Det er utroleg kor mykje det me leverer er verd for kunden. Lykke til med «rett» prissetting. alexanderrugertraustein@gmail.com 19
tema Rørosmeieriet Norges ledende økologiske meieri Rørosmeieriet AS ble stiftet i 2001 og videreførte driften i anlegget til TINE Midt-Norge på Røros. Alle foto: Rørosmeieriet Da TINE AS besluttet å legge ned meieriet på Røros for tretten år siden ble det oppstarten på en suksesshistorie. Det har fra starten av vært et stort engasjement fra produsentene for meieriet, og fortsatt suksess vil være avhengig av det. Men med overskrifta som visjon, bør det gå bra. Elin Thorbjørnsen Norsk Landbruksrådgiving Sør-Trøndelag Rørosmeieriet AS ble stiftet i 2001 og videreførte driften i anlegget til TINE Midt-Norge på Røros. Selskapet er eid av lokale økologiske melkeprodusenter, ansatte, Tine og private investorer. Bedriften har hatt en rask utvikling fra starten og frem til i dag. Ved oppstarten var det fire ansatte, og i dag er det 22 personer som har sitt arbeid ved anlegget. I vil det bli foredlet ca. 5,5 millioner liter økologisk melk ved Rørosmeieriet. Det er en økning på ca. to millioner liter fra 2013. Omsetningen for forventes å nå 70 millioner kroner, en økning på 35 millioner kroner fra 2013. Allerede neste år forventes et behov for syv millioner liter økologisk melk. Det er et sterkt økomiljø i Rørosregionen. Omtrent ti prosent av melkeproduksjonen i regionen er økologisk. Det var derfor naturlig for meieriet å basere produksjonen på økologiske råvarer. De lager produkter basert på tradisjoner, gamle resepter og lokal tilknytning. Sterk grasrot Suksessen bunner i et sterkt grasrotengasjement, og vilje til å lykkes blant gårdbrukere så vel som ansatte og kommune. En av ildsjelene fra oppstarten forteller at det kan oppsummeres enkelt; Alle sa «dere har ingen sjans», så da måtte vi gripe den med begge hender! Alle sa «dere har ingen sjans, så da måtte vi gripe den med begge hender!» Tøft med finansiering Det er ikke til å stikke under en stol at den største utfordringen i oppstarten var finansiering. Innovasjon Norge var inne gjennom verdiskapningsprogrammet for mat, men flere bidro sterkt. Blant annet betalte Økomat Røros TINE det de hadde beregnet å spare på å legge ned, de fire første månedene Rørosmeieriet AS dreiv i lokalene deres. De ansatte brukte sluttpakken fra TINE til å jobbe gratis det første halve året for at det skulle lykkes, og Røros kommune bidro sterkt, blant annet gjennom at teknisk sjef jobbet mye 20