1 Den store skuta fosset framover og brøytet seg ned i bølgedalene for deretter å løftes så høyt opp på bølgekammen at det føltes som om vi hang i løse luften et øyeblikk. Vinden ulte mellom mastene og seilene blafret vilt og smalt som pistolskudd. De mørke skyene hang så lavt over båten at det virket som om jeg kunne ta på det gråsvarte teppet over oss. Det hadde begynt å dryppe forsiktig på morgenen og økt utover dagen og nå pisket regnet meg i ansiktet. I horisonten slåss et titalls lynblaff om oppmerksomheten og den lave buldrende lyden av torden som fulgte dem viste at selve stormen var et stykke unna, men den var på vei rett mot oss. Bare synet var nok til å bli både sjøsyk og redd, men jeg ble heldigvis aldri sjøsyk og det hele var for spennende til at jeg ble redd. S/S Aurora Borealis hadde nettopp passert østspissen av Cuba da stormen kom rett imot oss og nå føk hun avgårde inn i Mexico-gulfens opprørte vannmasser. Skuta var en stor tre-mastet skonnert bygd i Holland i 1898, den var pusset opp for ti år siden og ble nå brukt som kombinert skoleskip og langturbåt. Ombord var vi en salig blanding av skoletrette og eventyrslystne ungdommer fra hele Norge som var på vei fra Kanariøyene til Cancun i Mexico. Noen hadde kunnet seile litt da turen begynte og andre, som meg, kunne ingenting, men de fleste av oss hadde lært det viktigste. I tillegg til oss var det åtte voksne og erfarne seilere som hadde ansvaret for båten og opplæringen, og nå var de fleste av dem i full sving med å redde seil og å tjore fast alt som var løst på dekk. Og høyt oppe i en mast stod jeg, Olav Olsson fra Lambertseter i Oslo. Jeg hadde nettopp fylt 16 år og hadde blitt med på denne turen litt mot min vilje, men akkurat nå, med vinden piskende i ansiktet og det kalde regnet som rant i en stri strøm nedover ryggen min, begynte jeg faktisk å syntes det var gøy. Forstå det den som kan. Ved roret rett under meg stod 1
styrmannen, Sven fra Gotland, han hadde gjort denne turen mange ganger og var alltid rolig og trygg, men selv han hadde et bekymret blikk når han kikket opp på de blafrende seilene som ble forsøkt dratt inn og festet til råen. Arbeidet gikk altfor seint for ham og han kjeftet godmodig på oss som holdt på der oppe så godt vi kunne, - Nämen, kom igen, då! Ni är ju tammefan lika tröga som det norska fotbollslandslaget! Det var folk oppe i alle tre mastene og vi gjorde det viktigste vi hadde lært, nemlig å få inn seilene så fort som mulig i tilfelle storm. Vi hadde visst at det var uvær på vei og var samlet på dekk for å få de siste instruksene, men stormen kom både mye raskere og kraftigere enn det noen var forberedt på. Jørn som var kaptein ombord hadde sett de mørke skyene foran oss og bannet høyt: - Satan! Vi har dårlig tid, opp i mastene nå! Han ledet selv jobben i stormasta sammen med fire andre, det var der de største seilene var. I den forreste masta var Jonas og Erik i full gang sammen med annenstyrmannen, Tone Lise, og i den bakerste masta var det meg og en gutt på min alder som het Amir. Vi hadde bare ett seil vi skulle ta inn, men vi rotet og brukte lang tid. Amir hadde hektet fast redningsvesten flere ganger og til slutt hadde han tatt den av seg og slengt den ned på dekk. Hadde noen av de ansvarlige voksne sett det hadde han fått grundig kjeft, men selv holdt jeg munn. For det første hatet jeg sladring og for det andre virket Amir litt skummel. Han var like gammel som meg, kraftig som en voksen mann, men ikke så høy. Selv var jeg ganske normal på alle måter, tynnere og litt lavere enn ham og med kort lyst hår og grå øyne som jeg visstnok hadde arvet etter faren min. Amir hadde langt svart hår og et intenst blikk, han var opprinnelig fra et eller annet arabisk land og sa lite. Jørn jobbet hele tiden for at alle skulle bli kjent med hverandre og hadde satt i gang med spill, leker og allsang, alt sånt som jeg hatet. Og det gjorde tydeligvis Amir også, han satt stort sett for seg selv i et hjørne med et lite smil om leppene, nesten som om han visste noe vi ikke gjorde. Jeg hverken klarte eller prøvde å være så kul, jeg var mer sjenert enn tøff, men vi satt nå der og så på de andre. De fleste virket hyggelige nok, jeg hadde snakket litt med alle på turen, men jeg hadde ikke akkurat fått noen nye bestevenner. Det var lettere enn man skulle tro å holde seg for seg selv på en båt, vi hadde 2
forskjellige skift og på felles-samlingene var det alltid noen som ville stikke seg fram, det er det alltid. Noen hadde laget egne sanger og andre ville briefe med de nyeste knutene de hadde lært. Det gjaldt egentlig bare å virke passe interessert, le der det virket riktig en gang i mellom og ellers holde kjeft. Jørn virket som han forsto det og lot meg være i fred, selv om han i begynnelsen hadde prøvd å få meg med. - Kom igjen da, Olav, du som har sjømannsblod i årene og allting, har du ikke noen gode historier? Han visste om onkelen min og synes vel at jeg burde ha noe å bidra med. - Sorry, jeg har aldri vært på havet før sa jeg kort, jeg hadde ikke lyst til å drite meg ut med å prøve å gjenfortelle onkel Henrys historier. - Nei nei, det er greit det, - men du kan jo prøve å smile litt i hvert fall. Det gikk i hvert fall dårlig, å smile på kommando har aldri vært min greie, så jeg ble sittende der sur og stille. Men akkurat nå smilte jeg, jeg stod på råen ombord i en svær skute som raste avgårde gjennom Mexico-gulfen og jeg følte meg for første gang nyttig. Nyttig, kanskje ikke uunnværlig, men det var i hvert fall bruk for meg. Jørn hadde spurt etter en som var villig til å klatre opp i en høy mast og hjelpe til med å ta ned seil, det ble meg og det fikk meg til å føle meg bra. Jeg hadde egentlig hatt frivakt og hadde planlagt å ligge i køya mi og sløve, kanskje lese en bok eller høre på musikk. Men Karl Petter og Morten var blitt skikkelig sjøsyke og ettersom de delte lugar med meg var ikke valget vanskelig da Jørn spurte etter noen til å ta over. Og nå begynte jeg å forstå hva onkel Henry hadde snakket om da han fortalte om livet på sjøen, om å henge i masta i full storm. Lynnedslagene kom nærmere og nærmere og jeg burde vel vært mer nervøs, noen tøffing er jeg ikke, men for det første var jeg sikret i en klatresele og for det andre synes jeg det var et kick å holde på der oppe i masta med stormen rundt meg. Regndråpene svei i ansiktet, tordenen smalt rundt oss og midt oppe i det hele stod lille jeg med et viktig oppdrag og det skulle jeg fullføre. Det var det eneste jeg var opptatt av nå. Hjemme var det ikke så mye som virkelig opptok meg, jeg likte å lese bøker, jeg hadde noen 3
venner som jeg spilte spill og så på filmer med, men ellers gled livet bare avgårde. Jeg var på mange måter fornøyd med det, men innerst inne gikk jeg og ventet på at noe skulle skje, jeg visste ikke hva, men et eller annet som forandret livet mitt fullstendig. Dessverre klarte jeg ikke selv å finne ut hva det skulle være eller hvordan det skulle skje og i mellomtiden rullet livet mitt rolig videre. Man skulle kanskje tro at jeg som var mer eller mindre foreldreløs ønsket meg en vanlig familie med mamma og pappa og kanskje til og med søsken, men det var ikke sånn. Hvis jeg var hjemme hos venner ble jeg aldri misunnelig når mødrene eller fedrene deres kom inn til oss, jeg synes det virket hyggelig, men ikke mer enn det. Jeg hadde vendt meg til et liv uten mamma og uten en pappa og onkel Henry var i grunnen nok for meg. Han var førtidspensjonert sjømann og hadde hundrevis av historier fra sjømannslivet, jeg tror ikke halvparten av dem var sanne, men de var uansett morsomme. Han syntes jeg var en slappfisk og pleide å kalle meg for en tørrpinn av en landkrabbe når han skulle erte meg. - Da jeg var på din alder slåss jeg med fulle sjømenn i Buenos Aires og danset med de vakreste kvinnene i New Orleans, sa han og helte opp et glass med rom, han drakk alltid et glass hver kveld, - og du sitter her og leser og spiller spill på dette fordømte internettet. Onkel Henry hadde tatt seg av meg etter at moren min døde da jeg var ti. Faren min hadde jeg aldri sett, men Henry hadde vært en slags reservefar hele oppveksten min. Han var eldre enn mamma, men han mente selv at han var mye yngre enn henne i hodet. - Når du ser nye steder og nye folk hele tiden holder du deg ung. Husk det Olav, du må komme deg ut av dette inntørkede landet før du tørker helt inn selv! Han mente det godt, det visste jeg jo, og han hadde alltid smilet på lur når han ga meg disse overhalingene. Men jeg visste også at han mente det og det var nok en av grunnene til at jeg nå stod og svaiet i toppen av en mast. Han hadde ingen problemer med å skjønne at jeg var skolelei og da det åpnet seg en muliget for at jeg kunne dra til sjøs var han langt mer entusiastisk enn jeg selv var. Det var han som hadde funnet ut om turen og han hadde meldt meg på uten å spørre meg først. En 4
kveld da jeg kom hjem satt han ved skrivebordet sitt med en fargerik brosjyre og flere gamle kart foran seg og vinket meg entusiastisk bort til seg. - Nå Olav, nå skal du endelig få kjenne på livet! Han smilte bredt og tente seg en pipe selv om han aldri pleide å røyke inne. - Dette er jo selvfølgelig bare en liten ferietur, men det er en god start. - Hva er det du snakker om? sa jeg forsiktig. Jeg skjønte ingenting, jeg hadde jo sett noen av de gamle kartene hans før når han skulle fortelle historier fra de syv hav som han kalte det, men jeg klarte ikke å koble det til at jeg skulle kjenne på livet. - Kom hit og sett deg gutt, jeg har fantastiske nyheter. Jeg er så misunnelig. Han så plutselig nesten trist ut og jeg skjønte fremdeles ingenting, men jeg gikk bort og satte meg ved siden av ham. Han ga meg brosjyren og la ut om hvilket enestående tilbud det var. - Noe sånt fantes ikke da jeg var ung, å neida, da måtte vi pent ta hyre og jobbe oss dit vi skulle. Det er klart at dette er nok ikke som det var før, men det er en begynnelse. Blir ikke det fantastisk? - Jo... Men jeg kan jo ikke seile og dessuten... Han avbrøt meg med en gang, - Men det er jo det som er så fint, nå kan du lære å seile og få sett verden på samme tid! Han la den store brune hånden sin på et av kartene foran seg og pekte rett utenfor kysten av Afrika. - Du skal seile herfra... Han lot pekefingeren gli langsomt over det store blå feltet på kartet helt til Mexicogulfen -...til hit! Som sagt er det bare en lite ferietur, men det viktigste er du kommer deg i gang. Og best av alt, du skal faktisk seile på ordentlig, på en nydelig skute! Og når dere er vel framme kommer jeg over og så kan vi ta oss en tur til California, du og jeg. Han snudde seg mot meg og var så lykkelig i hele ansiktet at jeg bare nikket forsiktig tilbake. - Hva tror du? sa han og smilte bredt. - Jeg tror det blir helt topp, sa jeg. 5
Og turen hadde vært kul så langt, selv om jeg gikk mye for meg selv og selv om det ikke skjedde så mye. Men jeg var vant til å være mye alene og jeg var vant til at det ikke skjedde så mye. Dagene fløt avgårde like sakte som båten, hver dag var lik og det var i grunnen nettene som var mest spennende. Ikke fordi det skjedde så mye mer da, men jeg syntes det var fint å stå til rors og se fjerne lanterner på andre båter og drømme om hvem som var ombord, hvor de skulle og om de hadde det morsommere enn meg. Det regnet jeg med. Jeg hadde alltid vært en som drømte mye, så lenge jeg kunne huske. Jeg dagdrømte om et spennende liv, om en kjæreste, om å være flink til noe, hva som helst egentlig. Og noen ganger drømte jeg om faren min. Han forsvant før jeg ble født og det var ikke stort jeg visste om ham. Mamma sa alltid at hun egentlig ikke hadde kjent ham noe særlig hun heller. Hun fortalte meg at han var en amerikansk hippie med svensk slekt som hadde tilbrakt et halvt år i Norge og de traff hverandre på en festival i Nord Norge. - Han bare satt der ved bålet en kveld med langt blondt hår som en glorie rundt det vakre ansiktet, sa hun. Hun sluttet aldri å være forelsket i ham selv om hun syntes han var en selvopptatt drittsekk som forsvant like etter at hun fortalte at hun var gravid. Den første tiden etter at jeg var født kom det et brev en gang i mellom, alltid fra forskjellige steder. Han var i Kambodsja, i Australia, i Tibet og han var visst lenge i Afrika. Hver gang lå det vedlagt en krøllete reisesjekk utstedt til mamma, stort sett var det små beløp, men iblant kom det flere tusen dollar. - Han er glad i oss, sa mamma, - det er bare det at han aldri har prøvd å bli voksen. Og nå er det nok for sent. Jeg skjønte aldri hvordan han kunne være glad i meg som han aldri hadde sett og jeg syntes også mamma var teit som fortsatte å være forelsket i en møkkete hippie bare fordi han hadde fint hår og sendte henne penger iblant. Onkel Henry var enig med meg. - En slubbert og en sjarlatan, var hans korte beskrivelse av pappaen min. Det kom ikke brev lenger, men sjekkene hadde fortsatt helt til året etter at mamma døde. Da kom det en sjekk på ti tusen dollar og et bilde av en mann med langt, møkkete hår som satt med ryggen til kamera og kikket utover en endeløs grønn jungel. Eller kanskje han sov, Follow That Dream 6
var det eneste som stod på baksiden av bildet. Det var snart fem år siden nå og jeg hadde ikke hørt noe etter det. Stormen hadde truffet oss med full kraft nå og skuta ble kastet rundt som en liten balje, den krenget faretruende over og brottsjøer vasket over dekket. Jeg visste at den skulle tåle både storm og orkan så jeg var ikke redd for at vi skulle gå ned, men det så likevel skremmende ut når vi så rett ned i de frådende bølgene. Jeg kunne såvidt høre Jørn brøle nede fra dekk at vi måtte komme oss ned med en gang selv om vi ikke var ferdige med seilet. - Dette blir en orkan, ropte han, -kom igjen, drit i seilet, dere må ned nå!. - Amir! Hvor er vesten din? Få den på deg med en gang! Jeg så bort på Amir for å se om han hadde hørt det, han stod inntil masta og var opptatt med å lage en stor og komplisert spleis på et tau. Han hadde nevnt at han hadde høydeskrekk, men han virket uberørt av vinden og regnet som herjet rundt oss. Det eneste vi skulle gjøre før vi var ferdige var å dra det tjukke tauet rundt seilet og feste det til masta der han stod. Akkurat i det han skulle rekke meg tauenden så jeg ham i øynene og skjønte at han var vettskremt. Han svaiet litt og så gled han på det glatte treverket og falt mot meg. Jeg rakk instinktivt ut hånden for å ta tak i ham, men han falt forbi meg og ble hengende og dingle i klatreselen, båten krenget så mye over at han hang over det sydende havet. Jeg strakk meg bort til tauet og prøvde å hale Amir opp, men han var tung og jeg hadde ikke sjans. I det samme så jeg at klatretauet hans hadde kilt seg fast mellom masta og råen og det ble raskt fliset opp der det gnisset mot masta. - Jeg trenger hjelp, tauet hans ryker! Jeg ropte desperat ned mot dekk og så at Jørn var på vei opp masta samtidig som et par av de andre voksne hadde tatt fram en av de store redningsflåtene og lagt den ved rekka. Synet av den fikk meg bare til å bli mer redd. Jeg tok en sjanse og firte meg ned til jeg dinglet fram og tilbake ved siden av Amir og tok et fast grep i beltet hans. Han tok tak i vesten min og så på meg med frykt i blikket, men fremdeles virket han underlig rolig. 7
- Jeg kan ikke svømme, sa han lavt og i det samme røyk tauet hans og han falt. Jeg tviholdt i beltet hans og falt med til vi stoppet med et kraftig rykk. Vi hang nå bare et par meter over dekk, skuta krenget kraftig og vi svingte som en pendel utover de frådende vannmassene. Det var full aktivitet på dekk, redningsflåten var på vei utover rekka samtidig som tre av de voksne stod på dekk og strakk seg etter oss. De nådde oss ikke og det så nesten komisk ut der de hoppet opp og prøvde å få tak i beina våre som svingte fram og tilbake rett utenfor rekka. Jeg så opp og så Jørn på vei ut råen for få tak i tauet som vi begge hang i og båtsmannen, Truls, var også på vei oppover masta. Idet Jørn satt seg på tvers av råen kom det en brottsjø som fikk hele skuta til å riste, vi svingte inn over dekket og jeg kjente at noen tok tak i foten min. Deretter svingte vi tilbake utover sjøen og med et hørbart klikk løsnet karabinkroken i tauet mitt, vi ble kastet i en bue rett ut i havet og jeg rakk såvidt å se noe stort og oransje som blaffet opp under oss før vi forsvant i bølgene. Vi tviholdt i hverandre og kom opp til overflaten sammen, bølgene tårnet seg opp rundt oss og kastet seg ned som om de ville slå oss flate. Vannet fosset inn i munnen min og jeg gispet etter luft. Amir klamret seg fast til meg og redningsvesten min holdt oss såvidt oppe, men det var bare såvidt. Brått kjente jeg noe som gled over ansiktet og jeg ropte ut og svelget masse vann før jeg skjønte at det var et tau. Jeg grep fast i det og tviholdt mens jeg hostet og brakk meg, men det grove tauet dro seg sakte ut mellom fingrene mine og jeg brølte fortvilet inn i øret på Amir. - Tauet, tauet, ta det, jeg skrek det ut, - ta det fordømte tauet! Han åpnet øynene og så forvirret på meg. I neste øyeblikk så han tauet som gled over oss, slapp taket i meg og grep det med begge hender. I det samme ble han dratt fra meg og jeg fikk akkurat tatt tak i beltet hans før han forsvant. Havet frådet rundt oss og jeg lukket øynene og beholdt grepet i beltet. Jeg regnet med at vi snart skulle bli dratt ombord i skuta av sterke hender, men tauet endte i redningsflåten som hadde blåst seg opp og lyste oransje mot oss i mørket. Jeg grep tak i tauet som gikk rundt hele flåta og vi dro oss rundt til vi fant en åpning og etter endel strev klarte vi å kravle oss ombord. Vi prøvde å se etter skuta, men så ingenting og skjønte fort at vi måtte stenge åpningen før flåten ble fylt av vann. Vi dro igjen glidelåsen og sank tilbake i vannet som plasket rundt på 8
bunnen av flåten. Det var fullstendig mørkt bortsett fra lynblaffene utenfor. Regnet pisket som småstein mot det tynne taket og jeg var livredd for at det skulle revne. Bølgene rev og slet i flåten som om de ville inn og svelge oss hele, men den tålte heldigvis mye og holdt seg på rett kjøl selv om vi ble slengt mot hverandre. Jeg var iskald og det må Amir ha vært også, vi krøp inntil hverandre for å holde varmen. Vi sa ingenting, bare lå der og holdt hardt rundt hverandre, to unge gutter midt i en orkan ute på Altanterhavet. Hvor lenge vi lå sånn aner jeg ikke, det kunne vært timer eller dager, det føltes uansett uendelig lenge. 9