Første kapittel Ordenes makt De sier et ord i fjernsynet, et ord jeg ikke forstår. Det er en kvinne som sier det, langsomt og tydelig, sånn at alle skal være med. Det gjør det bare verre, for det hun sier, passer ikke sammen med det jeg ser. Fjernsynet er jo egentlig så fint, vi har akkurat fått det som de siste i gata, og jeg løp hele veien hjem fra skolen. Og så skjer dette. Ordet er sedvane. Det er ikke særlig langt, og det er litt pinlig, for jeg har akkurat fylt elleve. Det er ingen der som kan forklare det for meg, jeg sitter alene i stua. Jeg løper inn på kjøkkenet og venter ved døra til butikken. Mor er ute og ekspederer, det tar en evighet, endelig kommer hun inn til meg. Sedvane? spør hun. Hun setter seg på kjøkkenstolen med et oppvaskhåndkle i hånden; hun tenker best med et oppvaskhåndkle i hånden. Mens hun klemmer det hardt, ser hun ned i gulvet, så ut av vinduet. Det er når man gjør et eller annet veldig ofte, så blir det til slutt en sedvane. Uansett hva det er? Ja, sier hun. Tenk at noe man gjør, kan forvandle seg fra å være én ting til å være noe annet hvis man bare gjør det ofte nok. Det er vanskelig å forstå. Kan det virkelig være sant? Det har noe med vann å gjøre, sier jeg. Det var en vannkran i fjernsynet da damen sa det. 9
Det forstår jeg ikke, sier mor. Men det er sant, hun stod ved siden av en vannkran da hun sa det. Mor vrir håndkleet enda en gang. Så forsøker hun igjen, nå med eksempler: Det er en sedvane at vi spiser havregrøt om morgenen, for det gjør vi alltid. Det er en sedvane at far kjører ut med melka og så videre, men jeg avbryter henne. Det kan da ikke stemme. Det har noe med vann å gjøre, det er helt sikkert. Vi må vente til far kommer hjem, sier hun til slutt. Nei, jeg vil vite det nå, hvorfor vet du det ikke? Det gjør jeg, da, men du tror jo ikke på meg. Nei, jeg tror ikke på henne, ikke helt. Mor er ikke den som skal forklare ord, det vet hun godt selv også hvorfor skulle hun ellers henvise til far? Det er fordi han vet bedre, ordene er hans område, jeg må spørre ham. Og det har jeg ikke noe imot, for da blir far som regel glad og er snill mot mor, og da er alt godt. Det er også far som hører meg i leksene, særlig etter at jeg har begynt i femte klasse og får karakterer. Og han leser mye mer i avisa enn mor og bruker lesebriller, men han klør seg ofte i øret med enden av kulepennen, og hvis man kommer til å ta den i munnen, smaker det som gammel ost. Derimot er det mor som ber aftenbønn med meg når jeg skal legge meg, det er hun best til. Hun synes jeg skal ha en engel hengende over hodegjerdet, men det kommer ikke på tale, for der henger Tarzan. Han er en slags skytsengel for meg, og jeg tror at mor har et godt øye til ham, hun også, for hun lar ham i hvert fall henge. Da jeg en kveld spurte henne hva som egentlig var vitsen med det der Fadervår, sa hun at uten det ville jeg ramle ut av senga om natta og slå meg. Hun sa det uten å blunke, og så spurte jeg ikke mer om det. Det banker på, og mor går ut og åpner. Det er Mette, som jeg leker med. Har dere fått fjernsyn? spør hun. Kan jeg få se? 10
Ja, det er klart du kan, sier mor, men jeg presser meg mellom dem og dytter til Mette. Jeg sier: Nei, det kan du ikke, det er et møkkafjernsyn! Har det gått i stykker alt? Selvfølgelig har det ikke det, sier mor og viser Mette inn i stua. Finner han på? Jeg dytter til henne igjen, hvorfor kan hun ikke bare gå hjem? Men nå er jeg urimelig, sier mor; det siste året har jeg da ofte vært hjemme hos Mettes foreldre og sett på fjernsyn, og de har aldri sagt nei. Mor har rett, de er greie på den måten på den andre siden av gata. Jeg må bare huske å si: «Ha det bra og takk for at jeg fikk se på fjernsyn» når jeg går hjem, og det er lett. Etter hvert sier jeg det så fort at ingen forstår meg. «Hadetbraogtakkforatjegfikksepåfjernsyn.» «Hva sier du?» spør de og snur seg spørrende mot meg. Men da er jeg alt borte. Mette setter seg foran skjermen, og mor går inn på kjøkkenet igjen. Mette er et par år yngre enn meg, og jeg må være snill mot henne, sier de, og huske å være tålmodig med henne, for det er jeg som er størst. Men jeg kan ikke noe for at jeg er størst, det er jo fordi hun er så liten. Hun snur seg mot meg og smiler på en slik måte at jeg må dra henne i museflettene. Hun skriker i vilden sky og løper ut til mor som sender meg i seng, selv om det er lenge siden jeg sluttet å sove om dagen. Nå kan jeg ligge der og vente på at far kommer hjem, sier hun. Mor tror nok at jeg ligger og er redd, men det er jeg ikke. Jeg håper at far snart kommer hjem, og jeg er sikker på at han vil fortelle meg hva sedvane betyr sånn at jeg forstår det; han vet sånne ting, han vet alt om ord. Jeg hører melkebilen i innkjørselen, og litt etterpå hører jeg at far lesser av varene. Så snakker de nede i stua, og nå hører jeg fars trinn i trappa. Det er best jeg forbereder meg på å få kjeft, eller det som verre er. 11
Far kommer inn på rommet mitt og setter seg ved senga. Den store, varme hånden hans tar rundt min oppå dyna, og et lite smil leker på leppene hans. Så du vil gjerne vite hva sedvane betyr? Ja, sier jeg. Det er når man gjør et eller annet veldig ofte, så blir det til slutt en sedvane. Det var som pokker, det var jo akkurat det mor sa! Men det har noe med vann å gjøre, begynner jeg igjen. Det var en vannkran De mente nok at når man har vært på toalettet, så skal man huske å vaske hendene, ikke sant? Det er en sedvane at man vasker hendene når man har vært på toalettet. Det er det det betyr. Far er ikke i tvil, dette er nesten for lett for ham, merker jeg. Han er så sikker på at han vet svaret, det eneste riktige svaret, og jeg suger det til meg og blir helt rolig langt inni meg. Er det sånn det er, sier jeg, det er når man har vært på toalettet Ja, sier han. Men hvorfor sa ikke mor det, da? Mor forklarte så godt hun kunne, sier han. Nå får du stå opp og komme deg ned og leke. Jeg står opp og føler at jeg forstår alt, og at alt i hele verden er godt så lenge jeg har far som kan forklare det for meg. Far med de store, varme hendene. Mor virker en centimeter mindre på meg da jeg kommer ned til henne, men jeg tror ikke det bekymrer henne, snarere tvert imot. Hun smiler og sier at far vet nå alt også, han da. Alt? spør jeg. Far står bak henne og leser i ei avis og klør seg litt i øret med enden av en kulepenn. Han ler kort, og det går en liten stund før hun svarer. Alt, sier hun. 12
Vi må flytte litt på møblene i stua før vi alle sammen kan sitte med tre meters avstand til skjermen. Og tre meter må det være, det vet alle; sitter man for tett på, eller for langt unna, kan man få varige øyenskader. På Danmark er det et program om moderne kunst. Seerne får en omvisning på et museum med malerier og skulpturer som ingen kan se hva skal forestille mens en mann forteller lenge om at det er det slett ikke meningen at man skal kunne se. En halv time sitter vi og ser andektig på. Så foreslår mor så ydmykt hun kan at vi skal slå over på Tyskland. Midt i et program? spør far. Nei, når det er ferdig, selvfølgelig, skynder hun seg å tilføye. Så sitter vi enda et kvarter, uten et ord, og jeg begynner å få vondt i magen, og storesøsteren min, Sanne, sitter urolig med beina. Vi ser på hverandre et øyeblikk, og jeg ser at vi tenker på det samme. Det går faktisk an å slå over midt i et program, sier vi i munnen på hverandre. Det vet jeg vel, sier far, men det kan fort bli en dårlig vane. Sedvane? spør jeg. Nemlig, sier han. Og hva tror du de som har lagd programmet, ville si hvis de visste det? Det vet de jo ikke, sier Sanne. Jeg er nå ikke så sikker, men synes vi skal ta sjansen. Og litt etterpå reiser far seg opp og slår over. Alle holder pusten da han skrur på knappen, og jammen lykkes det ikke; nå ser vi på et tysk program, og bildet er like klart som det på Danmark. Det er et underholdningsprogram; det står et kor av kvinner med store bryster og ølkrus og synger tyske slagere. Mor retter ryggen og får liv i øynene, for i motsetning til oss forstår hun tysk; moren hennes var tysker, og selv har hun tilbrakt mye av barndommen i Hamburg. Snart sitter hun og synger med, først med en uendelig svak stemme, så 13
høyere og høyere, og etter hvert løfter hun kaffekoppen hun har jo ikke noe ølkrus og skåler med dem som er bak skjermen. Prøv å slå over på Danmark igjen, sier Sanne til far, kanskje det er noe annet der nå. Skal jeg slå over igjen, midt i et program? spør han. Mor tør ikke å si noe. Det gjør Mettes mor og far også, sier jeg. Ja vel, ja vel, sukker far og reiser seg opp fra lenestolen. Men det er siste gang, vi kan ikke fortsette å skru fram og tilbake, man kan bli sjøsyk av mindre. Men museumsbesøket på Danmark er ikke ferdig, det er nesten som om det bare fortsetter der det sluttet. Ingen av oss orker mer av det, men det har vi ikke så lyst til å si nå som det er første kvelden med eget fjernsyn. Mor begynner å synge igjen, mest for seg selv, men det virker litt malplassert. Far ser opp på gulvuret. Nå har vi sett på i en time, konstaterer han og slår av fjernsynet, nå har vi nok ikke godt av mer. Det er en dag i morgen òg. 14