Hvordan fotografere insekter, blomster og små detaljer i naturen

Hvordan fotografere insekter, blomster og små detaljer i naturen Arne C. Nilssen Det fotograferes i dag mer enn noen gang, ikke minst med digitale kameraer og avanserte mobiltelefoner. Mesteparten er nok bilder av slekt og venner, eller bilder tatt på reiser. Noen prøver seg også på nærbilder av blomster og smådyr, uten at resultatet alltid blir like bra. Her får du noen tips hva du må ha av kunnskaper og utstyr for å ta bedre bilder av slike motiver. Innledning Da jeg begynte som insektforsker på Tromsø Museum i 1973, hadde jeg privat et speilrefleks-kamera som jeg var godt fornøyd med. Jeg brukte både svart-hvitt film og fargedias (også kalt slides). Da jeg skulle begynne med insekter, fikk jeg behov for å ta nærbilder av dem og deres miljø. Men det fikk jeg ikke helt til. Verken skarphet og eksponering ble riktig, og Foto: Arne C. Nilssen. Olympus OM2n og makroutstyret som jeg brukte fra 1975 til 2006. Makroobjektivet er 135 mm med blendere fra f/4,5 til f/45 (jeg hadde også en makronormal på 50 mm med blendere fra f/2.0 til f/16). Mellomringen var uttrekkbar og overførte all automatikk mellom objektivet og kamerahuset. Twinblitsen ga skyggefrie og alltid korrekt eksponerte bilder (jeg hadde også en ringblits som gav lys rundt hele fronten av linsa). Mange tusen bilder ble tatt med dette utstyret, og de ligger lagret som fargedias. Noen er skannet og er lagret som datafiler. Dette Olympusutstyret kan fremdeles brukes, men det er nå vanskelig å få tak i film. 41

ofte ble ikke insektene store nok på bildene til at man kunne se detaljer på dem. Jeg fant ut at utstyret måtte forbedres, og jeg måtte sette meg grundigere inn i den teknikken som kalles makrofotografering. Flygende hunn av hudbrems (Hypoderma tarandi) tatt med analogt utstyr og blits. Flygende insekter er krevende motiver, og det blir gjerne mange bomskudd. I min forskning har jeg hatt stor nytte av å ta nærbilder av mine studieobjekter, og i formidlingen har jeg kunne jeg bruke bilder av insekter i populærvitenskapelig artikler, og som lysbilder i foredrag og undervisning. Jeg får jevnlig forespørsler om bilder, både fra andre forskere og media. Jeg skal ut fra min erfaring i denne artikkel prøve å hjelpe leserne til å ta bedre nærbilder. Det jeg skriver, er beregnet på ivrige amatørfotografer, og de profesjonelle må ha overbærenhet hvis de synes dette blir for elementært. Den analoge tidsalderen 42 I 1975 kom en teknisk nyvinning på markedet, for da ble Olympus OM2 lansert. Jeg anskaffet meg dette kameraet. Det var det første kameraet som hadde et blits-system i selve søkersystemet som registrerte når filmen hadde fått nok lys (andre kameramerker som Nikon og Canon kom seinere etter med lignende systemer). Det ble kalt TTL (Through The Lens-systemet). Blitsen ble stengt av på riktig tidspunkt, slik at bildet alltid fikk riktig eksponering. Før dette kameraet kom, var det vanskelig å ta Hann av reinens hudbrems (Hypoderma tarandi) tatt med analogt utstyr med Kodachrome 25 fargedias i 1986. Dette bildet har vist seg å bli svært etterspurt og er brukt utallige ganger i media, i vitenskapelige artikler og lærebøker verden over. Fotos: Arne C. Nilssen.

nærbilder med blits, for man måtte granske tabeller eller regne ut hvilken blenderåpning som skulle brukes for de ulike avstander, uten at det alltid ble helt riktig. For å komme nær nok, skaffet jeg etter hvert mye utstyr for makrofotografering, bl. a. flere makroobjektiver, mellomringer, belg og nærblitser. Den digitale revolusjonen På 1990-tallet begynte den digitale revolusjonen innen foto, først med Photoshop, der første versjon kom i 1990. Dias-skannere kom på markedet, slik at man kunne skanne sine dias og negative filmer, og deretter justere farger og eksponering. PowerPointpresentasjoner overtok for dias-lysbilder på skjerm på slutten av 1990-tallet. Så kom de digitale kameraene på markedet, men de første kameraene hadde dårlig oppløsning, slik at jeg til profesjonelt bruk fortsatt brukte mitt analoge kamerautstyr, altså fargedias som jeg skannet. eksponering. Min favorittfilm i den analoge tida var Kodachrome 25, som hadde en følsomhet på ISO 25, altså lite lysfølsom, men den var skarp og finkornet og var regnet som en film som tålte langtidslagring. På digitale kameraer starter ISO en gjerne på 100, men man kan øke den temmelig mye (til ISO 12000 eller mer) før det går ut over bildekvaliteten. Høy ISO har stor betydning for mulighetene for å ta gode Fotos: Arne C. Nilssen. Mitt mest brukte makroutstyr nå. Kameraet, et Nikon D200 kjøpt i 2006, begynner å bli umoderne i forhold til nyere kameraer. Bildebrikken er på 23,6 x 15,8 mm, og inneholder 3872 x 2592 pixler (10,2 MB), som er litt lite i dag. Makroobjektivet er 60 mm med blendere fra f/2,8 f/32. Det har autofokus, men jeg bruker oftest manuell fokusering. To blitser av typen SB-R200 er montert på en ring forrest på objektivet og har trådløs fjernstyring fra kameraets innebygde blits; de kan også plasseres helt utenom kameraet, f. eks. på et bord tett ved objektet. Blitsene har innebygde lys for lettere innstilling av fokus. I 2006 fant jeg ut at tida var moden for å legge mitt analoge kamerasystem på hylla, og anskaffet meg et digitalt speilreflekskamera (Nikon D200). Jeg kunne ikke bruke noe av det analoge ekstrautstyret jeg hadde fra før, og måtte skaffe nye makroobjektiver, blitser og mellomringer. Ingen vei tilbake Det er mange fordeler med digitalt utstyr. Det koster nesten ingenting å ta bilder lenger, og man kan se resultatene med en gang. Mulighetene for bildebehandling er en annen stor fordel, for man kan der finjustere farger og Lauvmark (her liten høstmåler Operophtera brumata) hadde et begynnende utbrudd i Tromsøområdet i 2012, og det kan bli rikelig av den i 2013. De små larvene er vanskelig å ta bilder av ute i naturen, og jeg tok da inn noen bjørkekvister med blad og larver som jeg la i en stor eske. Der kunne jeg ta bilder av den i ro og mak, men også her er det å treffe fokus og dybdeskarpheten som er problemet. Her er hodepartiet skarpt, mens bakkroppen er ute av fokus. Larven er bare 3 4 mm lang. 43

bilder av insekter, for da kan en bruke liten blender og korte lukkertider. Av og til må jeg skanne gamle dias (som jeg har flere tusen av) og finner ut at de gamle, analoge bildene ikke helt holder mål sammenlignet med bilder tatt med gode digitale kameraer. Det hadde jeg ikke trodd var mulig for få år siden. Under: Test av blenderåpningenes innvirkning på dybdeskarpheten. Side 1 av Ottar 294 2013 skrått fotografert med forskjellige blendere. Med den største blenderen (f/3.2) var dybdeskarpheten ganske snever, mens med blender f/22 var nesten hele utsnittet skarpt. Hvorfor ikke alltid bruke en liten blender? Lukkertiden blir lang med små blendere (her 0,3 sek på f/22, og 1/160 sek på f/3,2). Det er bare når man bruker stativ (som jeg gjorde her) at man fritt kan velge blender. Det spesielle med insektfotografering Det første problemet er at de fleste insektene er små, og for å fylle bildet må man ganske nær. Normale objektiver har en ganske lang nærgrense, slik at insektet bare blir en prikk på bildet. Her kommer de såkalte makroobjektivene inn i bildet, og de skiller seg fra andre objektiver ved at de kan fokusere på kort avstand, helt ned 1:1, som betyr at insektet blir avbildet like stort på bildebrikken som det er i virkeligheten. Man kan også koble på en såkalt mellomring mellom kamerahuset og objektivet. En billig løsning er å anskaffe seg en forstørrelseslinse til å sette framme på objektivet for å få en enda større forstørrelse. Det finnes også en såkalt omvender-ring slik at man kan bruke et vanlig objektiv bak-fram. Det vil da fungere som et makroobjektiv, men man mister alle automatiske funksjoner og må derfor stille inn alt manuelt. Dessuten vil innerlinsa i objektivet, som nå altså blir fremre linse, være nokså ubeskyttet. Det finnes også objektiver, gjerne billigere zoomlinser, som har en egen makroinnstilling. Jeg har et slikt til Nikon-systemet, men Dette bildet var vanskelig å ta fordi insektet bare er 2 3 mm langt og beveget seg hele tida. Dybdeskarpheten var det største problemet, og mange bilder måtte kastes. Insektet er en skumsikade, som ofte bor inne i en «spyttklase» på planter. 21. juli 2013, håndholdt kamera, f/11 på 60 mm makroobjektiv, twinblits. 44 Fotos: Arne C. Nilssen.

Foto: Arne C. Nilssen. Focus stackingteknikker Stacking betyr «stabling», og det innebærer i denne sammenheng å stable bilder oppå hverandre. Som før nevnt er dybdeskarpheten et problem når man skal ta ekstreme nærbilder, for man klarer ikke å få hele bildet skarpt i dybden, selv om man bruker liten blenderåpning. Stacking kan bare brukes når man har et motiv som ligger i ro (for eksempel et dødt insekt), og stativ er nødvendig. Man tar da flere bilder med litt forskjellig fokus, og så setter man dem sammen manuelt (det kan være vanskelig) eller ved å bruke spesiell programvare. Photoshop og Elements har slike funksjoner, men stacking-funksjonene virker ikke alltid. Jeg bruker derfor mest et rimelig og brukervennlig program som heter Helicon Focus, som virker de fleste gangene. Et annet program kalles Zerene Stacker. Det har jeg ikke brukt, men det skal være det beste på markedet. Stacking kan også brukes på bilder tatt igjennom mikroskop eller stereolupe, der dybdeskarpheten er et enda større problem. Vi har en ekspert på stackingfotografering i Norge, og han heter Karsten Sund og jobber på Naturhistorisk Museum i Oslo. Han benyttes mye når forskere skal illustrere sine artikler. For et par år siden hadde Tromsø Museum ei utstilling med store insektbilder som han hadde laget, og de var reine kunstverker! Hvis du tar et søk på Karsten Sund på nettet, vil du finne mange bilder laget av ham. Det finnes mange You Tube-videoer der stackingteknikkene blir vist. Elvesandjeger (Cicindela maritima) fanget av T. Münster i Karasjokka i 1908. Den er oppbevart på nål på Tromsø Museum. Det er brukt en focus stacking-teknikk for å få alle delene i fokus. Nåla den er satt på, er klonet bort. 45

resultatet blir sjelden bra nok. De beste er de ekte makroobjektivene uten zoom (altså bare én brennvidde), og de bør være lyssterke (f/2.8), men også ha 46 mulighet for å blende ned kraftig (f/32) når stor dybdeskarphet trenges. Den beste kvaliteten får man altså med de ekte makroobjektivene, og de finnes i forskjellige brennvidder, fra 35 mm til 200 mm eller mer. Med lange brennvidder kan man fotografere på lengre avstand og likevel få bildet i 1:1. Dessverre gjør kjøp av et godt makroobjektiv store innhogg i pengeboka. Det neste problemet er dybdeskarpheten, som er et begrep som angir hvor skarpt et bilde tar seg ut foran og bak selve fokuseringsplanet i et motiv. En gammel regel for insekter er at øynene skal være skarpe på bildet, og da gjør det ikke så mye om resten er ute av fokus. Til faglig bruk er det likevel best at hele dyret er mest mulig i fokus. Dybdeskarpheten bestemmes av blenderåpningen som brukes, og da er Øverst: Store insekter kan tas uten makro-objektiv, som her der det er brukt en zoomlinse 70 300 mm på største brennvidde; innstillinger f/7,1; 1/500 sek, ISO 400. Bildet er noe beskåret. Arten heter Carabus glabratus og har ikke noe norsk navn, men den tilhører gruppen jordløpere innen familien løpebiller (Carabidae). Nederst: Steinspretten (Petrobius brevistylus) er et primitivt insekt som ikke kan fly, men spretter og hopper omkring. Det holder til i steinurer langs kysten. Den var en vanskelig krabat å ta bilde av, da den var svært sky. Her har jeg tatt et «familiebilde» i en boks inne i hus. 60 mm makroobjektiv, f/16, twinblits, 3. september 2012. Foto: Arne C. Nilssen. Foto: Elisabeth Jensine Nilsen.

Fotos: Arne C. Nilssen. det slik at stor blenderåpning (f.eks. f/2,8) gir liten dybdeskarphet, mens liten blenderåpning (f.eks. f/22 eller f/32) gir den største dybdeskarpheten. Å bruke de aller minste blenderåpningene har noen ulemper, nemlig at de kan gi en redusert absolutt skarphet i forhold til midlere blendere på f/8, 11 og 16. Dessuten gir bruk av små blendere det nødvendig å bruke lange lukkertider. Det gjør ingen ting hvis man fotograferer et dødt dyr og bruker stativ, men kan være vanskelig hvis man skal fotografere insekter som beveger seg, eller om vinden beveger motivet. Lange lukkertider kan også gi uskarphet fordi man selv ikke klarer å holde kameraet i ro ved lukkertider under 1/60 sekund. Innebygde bildestabiliseringsfunksjoner i objektivet hjelper bare delvis. Selve fokuseringen kan også være et problem, Øverst: Makrobilder som dette er enkle å ta. Det var solskinn og midt på dagen, slik at det var godt lys. Jeg brukte et 105 mm makroobjektiv med autofokus uten stativ. En annen funksjon, kalt VR (Vibration Reduction), var også koblet inn, og den stabiliserer kameraet hvis fotografen ikke klarer å holde kameraet i ro. Eksponering: 1/200 sek., f/7.1. Sommerfuglen heter aglajaperlemorvinge (Argynnis aglaja). 27. juli 2012, Hamarøy. Nederst: Noen ganger har man flaks, som da jeg tok dette bildet. En stikkeveps kom akkurat i fokus mens jeg holdt på å ta andre bilder. 60 mm makroobjektiv, f/11, twinblits. 25. juli 2011. 47

Makrobilder kan være så mangt. Her ser vi stikkelsbær i blek høstsol i motlys etter at den første snøen kom høsten 2012. Her ble brukt en telezoom-linse på 80 400 mm på største brennvidde, f/5.6, 1/100 sek, ISO 100, stativ og selvutløser. Uskarpheten i et bilde som skyldes at noe er ute av fokus, kalles bokeh (et japansk ord for uskarp). Denne uskarpheten kan være vakker i seg selv, og gode linser med mange lameller i blenderen gir den vakreste bokeh en, sies det. 29. oktober 2012. og i de fleste tilfeller er det best å koble ut automatisk fokusering og fokusere manuelt. I alle fall må man regne med mange mislykte bilder, men det gjør ikke noe, for det er bare å slette dem snarest mulig når man har fått sett ordentlig på resultatene. «Konflikten» mellom lukkertid og blenderåpning kan løses på to måter. Man kan øke ISO-verdien. De beste kameraene kan tåle opptil en ISO på 12000 eller mer, før støyen i form av synlige korn i bildet blir fremtredende. Den andre løsningen er å bruke blits, 48 selv om det er lys dag. Vanlig blits kan brukes, men for nærbilder er ringblitser eller twin-blitser best. Disse blitsene festes framme på objektivet og kommer derfor nær insektet, og fordelen med det er at slagskyggene, som er et problem med vanlig blits, blir redusert. Stativ er et godt hjelpemiddel for å få hindre at bildene blir uskarpe fordi man selv ikke klarer å holde kameraet helt i ro. Under kontrollerte forhold kan man slå opp speilet og bruke selvutløseren slik at verken speilets «slag» inne i kameraet og eller selve trykkingen på utløseren skal forårsake rystelser. Ute i naturen, derimot, er det min erfaring med bevegelige motiver at stativet er klumsete å bruke og hindrer en i å få motivet raskt i fokus. De fleste nærbildene jeg tar i naturen, er derfor basert på håndholdt kamera med twinblits. Mange kameraer å velge i Det foregår nå en enorm utvikling hos kamera- Bilde av rognebær tatt med en vidvinkelzoom (12 24 mm) påsatt + 4 forsatslinse («forstørrelsesglass») for å komme nærmere. Dette er en billig måte å ta nærbilder på, og linsa veier nesten ingenting. Greit å ha med på tur hvis man bare tar med seg ett objektiv. produsentene, og det er umulig å følge med i dette kappløpet. Speilreflekskameraer finnes i mange varianter, og de mest avanserte, profesjonelle kameraene er dyre, men de er raske og har mange nyttige funksjoner. De billigste og vanligste har en billedbrikke på ca. 16 x 24 mm, mens de som kalles fullformatskameraer, har en bildebrikke som tilsvarer filmstørrelsen på de gamle, analoge kameraene, altså 24 x 36 mm. Det finnes mange andre størrelser, og de mest kompakte kameraene og mobiltelefoner har ned i 5 x 6 mm. Antall pixler (bildeelementer) og størrelsen på pixlene har også betydning, men det skal jeg ikke gå nærmere inn på her. Ganske nylig har det dukket opp en type kameraer som kalles systemkameraer, og de har utskiftbare objektiver, men ikke et prismesystem som gir bilder i en søker, og man bruker skjermen bak på kameraet som søker. Jeg har liten erfaring med disse kameraene. De kan gi tilnærmet like gode bilder som speilreflekskameraer, men de er antakelig Fotos: Arne C. Nilssen.

ikke like gode i praktisk bruk til makrofotografering, der en skikkelig søker er viktig. Kan kompaktkameraer overflødiggjøre speilreflekskamera? Kompaktkameraer og avanserte mobiltelefoner er blitt svært populære. De er lette å ta med, og en kan ta makrobilder ved hjelp av spesielle innstillinger. Antall pixler på bildebrikken kan være høyt, men bildebrikkene er små slik at hver pixel blir svært liten. Det merker man når man får bildene inn på datamaskinen; de tåler lite av bearbeiding før de «sprekker» Mange av disse kameraene kan heller ikke lagre i det såkalte Raw-formatet, noe som gir mye mindre justerings muligheter i etterkant. I det hele skjer det en rivende utvikling som er vanskelig å følge med i, men hvor gode er disse kameraene til makroopptak? Jeg testet et nyere, avansert kompaktkamera som kalles Panasonic Lumix DMC-TZ30, og som koster 4 5000 kroner. Det har ei linse som tilsvarer 24 480 mm objektiv, og bildebrikken er bare 6,2 x 4,6 mm, som de har klart har klart å presse 14,1 megapixler inn i. I tillegg kan det ta opp full HD video, og har ellers mange fine funksjoner, inklusive makroinnstillinger for å ta nærbilder. Hvordan blir bildene? Jeg var skeptisk i utgangspunktet, men de ble forbausende bra, som bildet av hestehoven viser. Det største problemet, særlig ute i solskinn, Kan små underverk som dette erstatte speilrefleks? Ikke helt, men de er lette å ta med, og gir brukbare bilder, også makrobilder. Skjermen bak fungerer som søker, og i sterkt sollys er det vanskelig å se hva man tar bilde av. Man kan heller ikke fokusere manuelt, men ellers er det mange flotte funksjoner. var «søkeren», altså skjermen bak på kameraet, for det var vanskelig å se hva som ble med på bildet. Men dette og lignende kameraer kan man jo ha med seg over alt, og man kan utvilsomt ta flotte makrobilder av blomster, insekter og andre små ting i naturen. Fotos: Arne C. Nilssen. Årets første hestehov fotografert med Lumix DMC-TZ30. Makrofunksjon på vidvinkel ble brukt så nær det gikk an. Bildet ser ganske fint ut, men zoomer man inn på bildet, holder det ikke helt mål. 49

Lagring av digitale bilder De som har fotografert i noen år, har sikkert massevis av fargedias og negativer som trygt er lagret i skuffer og skap. Hvis de har vært lagret kjølig og tørt, så holder de seg forholdsvis godt, men det er forskjell mellom filmmerkene. Men hva med de digitale bildene som tas i dag? Her må man tenke annerledes. De er jo lagret som datafiler på en harddisk, men en harddisk har ei begrensa levetid. Man må derfor ha bildene lagret på flere harddisker. Man kan også lagre bildene på spesielle nettsteder, der man mot et forholdsvis lite årlig beløp kan få leie lagerplass. Hvor trygt det er, er vanskelig å si, for det hender at slike nettsteder går konkurs. For 1000 kroner får man en ganske stor harddisk, og det er jo en liten utgift i forhold til kostnader til film og fremkallingsutgiftene i den analoge tidsalderen. Med jevne mellomrom må man synkronisere bildefilene mot hverandre, slik at alle nye bilder blir lagret på alle harddiskene. Man bør ha lagret bildene på minst tre harddisker, og gjerne skifte ut harddiskene med jevne mellomrom. Noen mener at det er best å lagre bildene på DVD- eller Blue ray-plater, for det hevdes at de beste merkene skal holde i 100 år. Man må da ha svært mange plater, og man kan heller ikke forandre på filene etter at de er brent inn. Det er også den haken at dette mediet er i ferd med å fases ut, og noen nyere datamaskiner har ikke DVD-spillere lenger. Løsningen på sikt er antakelig å lagre filene på minnepinner eller den nye typen harddisker som kalles Solid State Drives, og er uten mekanisk roterende magnetskiver. De er nokså dyre og ikke blant de største, men fordi de ikke har bevegelige deler i seg, vil de nok være svært holdbare. I alle fall vil nok Slik kan filene se ut når man bruker Raw-formatet, forklaring på figuren. Xmp-fila blir automatisk lagret i samme mappe som Raw-fila slik at den kan «finne igjen» justeringene som er gjort hvis du åpner Raw-fila på nytt. teknologien løse lagringsproblemet i framtida. I det hele er det flere ting å tenke på, og det krever gode rutiner og ordenssans. Jeg tenker her som museumsmenneske, og at man skal bevare ting for all ettertid. For andre er det også en problemstilling å bevare familiebildene til etterkommerne. Kanskje det sikreste er å printe ut bildene i album? Programvare og bildebehandling Photoshop er det mest berømte og brukte bildebehandlingsprogrammet. Den profesjonelle versjonen er dessverre svært dyr, men en lettere versjon kalles Elements og er mye billigere (ca. 1000 kr.). Så finnes det noen spesialprogrammer. Et kalles Lightroom og har en overkommelig pris, og det er spesielt godt til å behandle Raw-filer, og det har også funksjoner for å finne og organisere bildene. Aperture er et lignende program, men kan bare brukes på Mac. Det finnes også bildebehandlingsprogrammer som følger med datamaskinen når du kjøper den, og de kan gjøre enklere bildebehandling. Jeg har flere steder nevnt Raw-filer (uttales «rå»), men hva er det? Kort sagt er det de ulike kameramerkenes måte å lagre bilder på, og noen kaller dem den digitale alderens negativer. Raw-filene kan ikke sees direkte, men de må innom en Raw-konverterer, og både Photoshop 50

og Elements har gode Raw-konvertere innebygd. Raw-filene kan justeres svært mye uten tap av kvalitet. Det mest aktuelle er å justere fargetemperaturen, dempe utbrente høylys og lysne tunge skyggepartier, men en kan gjøre mye annet også. Når man åpner en Raw-fil og begynner å justere den, lages det en liten ekstrafil ved siden av Raw-fila. Når man er fornøyd med justeringen, åpner man fila i Photoshop eller Elements, der man kan justere videre og til slutt lagre den i et vanlig, ønsket format. De fleste lagrer i.jpg-format i full størrelse uten komprimering, og det er et format som alle programmer kan åpne. Finner man seinere ut at bildene ikke var godt justert i Raw-konverteren, kan man åpne Raw-fila på nytt og justere på en annen måte. Man lærer tross alt. Noen er redd for å begynne med Raw-filer som om det er noe farlig, men du vil få et betydelig løft som fotograf hvis gjør det. Det gikk et par år før jeg selv begynte med Rawfiler, og det var en stor oppdagelse hvilke muligheter det ga. Man kan på kameraet bestemme om man vil ta opp i Raw-format eller ikke, og noen bruker bare.jpg, men bruk i så fall største oppløsning. Man kan også ta opp bilder i.raw. og.jpg samtidig, og da er det kameraet selv som er Rawkonverter. De mest kompakte kameraene og mobiltelefonene benytter ikke.raw-formatet, bare.jpg. Avslutning Hensikten med denne artikkelen er å inspirere leserne til å ta flere, og ikke minst bedre nærbilder. Jeg får igjennom året mange bilder, enten direkte til meg eller via avisene, med spørsmålet: Hva dette er for noe? Noen ganger er det vanskelig, for kvaliteten er for dårlig. De nyere kompaktkameraene og mobiltelefoner er nå så avanserte at bildene kan bli nokså gode. At folk sender inn bilder av dyr eller planter, for så vidt også selve eksemplaret, bidrar til å øke kunnskapen om utbredelsen av artene i vår landsdel. Noen av de andre artiklene i dette Ottar-heftet skulle vise betydningen. Forfatterne: Arne C. Nilssen er professor i biologi ved Tromsø Museum- Universitetsmuseet. Insekter er hans spesialområde. E-post: arnec.nilssen@uit.no. Adresse: Tromsø Museum- Universitetsmuseet, 9037 Tromsø. Foto: Arne C. Nilssen. Eksempel på type bilde som jeg har fått gjennom e-post eller MSM. Bildet er tatt med en Samsun GT-I9300 mobiltelefon uten blits, 1/100 sek., f/2.6, brennvidde 3,7 mm. Dyret er 13 mm langt og er tatt av Tobias Blomli- Edvardsen i Tromsø 3. mai 2013. Dette bildet var såpass bra at jeg kunne identifisere arten til vanlig kiletusen-bein (Polydesmus denticulatus) (se egen artikkel om tusenbein og skolopendere i dette heftet). Innfelt er en forstørrelse av et utsnitt. 51