Sentralposten Nr. 1 - februar 2013
RedakTØREN sier Lederen har ordet Som dagene går. Dommedag Så verden gikk ikke under denne gangen heller. Spansk fjernsyn var i full beredskap og sendte kontinuerlig den samme reportasjen fra et fjell i Mexico, der Armageddon angivelig først skulle finne sted. Mot kvelden kom det en ny vinkling, fra reportasje om verdens undergang til presentasjon av mayafolkets astronomiske 400-årssyklus. Syklusen har vendepunkt den 21. desember, betegnet som skjebnedagen. De som fikk sin skjebne beseglet denne dagen, var vel de mange som inngikk ekteskap. Det skulle visstnok ligge noe magisk i tallrekken 21122012. La oss ønske dem lykke til! For sikkerhets skyld hadde jeg lagt dagen inn i vekkefunksjonen i telefonen slik at jeg i hvert fall ikke skulle forsove meg. I stedet snublet jeg på fortauet, slo hodet mot et fremspring og ble sendt til sykehus der jeg fikk sydd flere sting. Og var det kanskje noen tilfeldighet at den 21. desember var vintersolverv? Neppe. Vel tilbake i Norge ble jeg sendt til norsk sykehus for en infeksjon i godfoten. Jeg svarte ja på spørsmål om jeg hadde vært på sykehus i utlandet i det siste, for det var jo sant. Da ble det virkelig oppstand. Pest! Kolera! MRSA! På med munnbind, gule kapper og gule luer. Jeg fikk enkeltrom i isolat og særbehandling. Så kom ikke her og klag på norsk sykehusvesen. Det fungerer! Takk for det. Foto: colourbox.com Diktet Om natten lette jeg på leiet etter ham som jeg elsker. Jeg lette, men fant ham ikke. «Jeg vil opp og gå omkring i byen på gater og torg. Jeg vil lete etter ham som jeg elsker.» Jeg lette, men fant ham ikke. Fra: Høysangen. Sangenes sang av Salomo. (Oversettelse: Bibelselskapet 2011) På mitt leie lette jeg om natten etter ham som min sjel elsker; jeg lette efter ham, men jeg fant ham ikke. 2. (Da sa jeg:) Jeg vil stå opp og gå omkring i byen, på gatene og på torvene; jeg vil lete efter ham som min sjel elsker. Jeg lette efter ham, men jeg fant ham ikke. Fra: Salomos høisang. Revidert oversettelse av 1930. Det norske bibelselskaps forlag. Høyere lønn til lavtlønte - mer fritid til alle Av mange saker er kanskje miljø og klima en av de viktigste, men temaet blir som regel bare omtalt i uforpliktende vendinger i julebordstaler og nyttårstaler. Vi kan ikke øke veksten og forbruket i det uendelige. Planeten og framtidige generasjoner tåler det ikke. Som fagforening er dette litt problematisk i og med at en av våre hovedoppgaver er å få medlemmene opp i lønn. Vi har fortsatt mange lavtlønte også i staten og disse gruppene vil naturlig nok ikke være fornøyd med arbeidstidsforkortelser, lengre ferie eller bedre permisjonsordninger istedenfor lønnsøkning. Mange har problemer nok med å betale de månedlige regningene, og vi må derfor vokte oss for å komme med ensidige forslag om mer fritid istedenfor reallønnsøkning. Når vi ser på lista over NTLs og LOs seire fra 1899 og fram til i dag vil vi se at arbeidstidsforkortelser ikke er noe nytt. Kampen for 8 timers dagen for hundre år siden var bare starten. I 1947 fikk vi lovfestet tre ukers ferie, i 1964 fikk vi fire ukers ferie og i 2000 fikk vi avtalefestet fem ukers ferie. 37,5 timers arbeidsuke ble avtalt i 1986. Ved årets mellomoppgjør har vi ikke valgt å fremme denne type krav, men vi har så vidt begynt debatten i landsforeningens styre. Vår tariffpolitikk må fortsatt sikre økonomisk omfordeling. Produktivitetsveksten må tas ut gjennom et løft for de lavlønte, sikring av likelønn og fjerning av andre viktige ulikheter, samt ved sosiale velferdsreformer som for eksempel redusert arbeidstid. I fagbevegelsen har vi tradisjoner for å forenkle krav i form av paroler. En som kunne passet i denne forbindelse er: Høyere lønn til lavtlønte - Mer fritid til alle. Økningen i det private konsumet som følge av stadig kjøpekraftsforbedringer for høytlønte er usolidarisk og lite bærekraftig. Det kan også sette hele velferdsstaten i fare ved at folk med mye penger heller kjøper private tjenester enn å benytte offentlige tilbud. Jeg tror de fleste vil akseptere en minimal skatteøkning for å bevare et godt offentlig helsevesen, skole og en bærekraftig pensjon for offentlig ansatte. Norge er et annerledesland i et Europa i krise. Det er imidlertid ikke et argument for at statstilsatte skal sakke akterut i forhold til andre grupper. Angrepene mot lønns- og arbeidsvilkår i kriserammede land i Europa må møtes med solidaritet og felles kamp, ikke et kappløp mot bunnen. bjorn@ntl-sf.no Sentralposten Redaktør: Odd Lund, tlf. 23 30 12 44/91 68 78 73, oddlund9@gmail.com I redaksjonen: Kari Solaas Paulsen, kari@ntl-sf.no, Trond Arild Ydersbond, trond.arild.ydersbond@ssb.no Sakina Bougato, sakina.bougato@fylkesnemnda.no, Tarald Rike, tarald.rike@fd.dep.no Jo Sigurd Aurvoll, josigurdaurvoll@rocketmail.com Tegner:Bjarne Træen, btr@imdi.no Sentralposten som pdf: www.ntl.no/sf Facebook: Søk gruppen «NTL Sentralforvaltningen» UnionBook: http://unionbook2.ning.com/ Labourstart: http://www.labourstart.org/no/ Frist for bidag til neste nummer: 30. april 2013. Layout og trykk: LO Media Opplag: 7 200 NTL Sentralforvaltningen Postadresse: Youngsgt. 11, 0181 Oslo Besøksadresse: Folkets hus (inngang hjørnet Youngsgt./Torggt.), rom 507 (heis til 5. etg.) Tlf.: 22 20 82 45, faks: 22 11 46 26, e-post: post@ntl-sf.no Leder: Bjørn Halvorsen, bjorn@ntl-sf.no, Sekretær: Kjersti Barsok, kjersti@ntl-sf.no Nettredaktør: Kjersti Barsok 2 3
Ut av oljetåka: Fra oljeeventyr til klimamareritt? «Blodtåka» er et godt og treffende uttrykk på et mediefenomen som forekommer i dramatiske og emosjonelt ladede situasjoner. Wikipedia omtaler det bl.a. slik: Av Trond Arild Ydersbond Ofte brukt for å beskrive at man mener skribenter, journalister og redaktører begynner å tenke i flokk. Typisk: «når blodtåka siger inn over redaksjonene» En veldig lik tilstand har i mange år vært nærmest kronisk i norsk offentlighet, både blant ledende politikere, tjenestemenn og næringslivsfolk, og media har i liten grad greid (eller prøvd) å rette opp dette. Vi kan kalle det «oljetåka», en tilstand der leiting etter og utvinning av olje og gass får en nærmest eksistensiell betydning: «Jeg borer, altså er jeg». Det blir et underlig sprik mellom virkelighetsforståelse og argumentasjon på den ene siden, og utviklingen i realitetene på den andre. Og norsk uvitenhet, utakt og taktløshet blir ofte pinlig når vi skal oppføre oss internasjonalt. IEA, det internasjonale energibyrået, sier klart fra at skal vi ha noen sjanse til å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader, må ontrent to tredeler av de allerede kjente fossilressursene forbli i jorda. Muligheten til å utvinne og svi av fossilt brensel må derfor være en knapphetsressurs som fordeles rettferdig, og da må de rikeste, og de som har tatt ut mest og sånn sett bidratt mest til problemene, regne med å stille seg bak i køen. Norge oppfører seg faktisk ganske pent i mange internasjonale sammenhenger, og da blir det desto mer påfallende når vi blir middels til lavt fungerende autister når olje og gass er involvert. Ikke bare tar vi det som en selvfølge at vi skal kjøre våre utvinningsløp uforstyrra, vi har gira opp leitetempoet og legger opp til endog å overkjøre statens egne forvaltningsorganer når det er snakk om føre var-prinsipper og ansvar overfor verden. Og det er greit nok det at to tredeler av kjente ressurser må bli liggende, men det gjelder iallfall ikke våre. Verken de vi kjenner nå eller de vi snart kommer til å finne! Og begrunnelsene er sånn at det kan spørres om endel av de involverte burde ha en diagnose hvis de faktisk tror på dem: Verden har sånt et behov for norsk olje og gass må vite, og dette er jo så miljøvennlig: Bare tenk på reduksjonen i CO 2 -utslipp jamført med det forferdelige kullet! Mens virkeligheten er at det nå i stadig større grad er fornybar energi som fossilproduktene konkurrerer m e d når det gjelder nye anlegg/anvendelser, og den fornybare energien er på rask vei mot «grid parity» og i noen land allerede er der. Altså at det kan leveres like rimelig strøm inn på nettet fra fornybare kilder som fra fossile. Og hvis det skal betales CO 2 -avgifter som reflekterer de forventede faktiske kostnadene ved ekstra CO 2 -utslipp i dag, eller det skal kjøres CO 2 -lagring, vil den fornybare energien vinne ganske kjapt. På tross av at den fortsatt gjennomgående må regnes som teknologisk langt fra moden. Oljetåka har ligget tjukt over oss i mange år. Omkring 2001-2005, da den tiårige kraftbalansen var nær null eller negativ, og det helt klart måtte gjøres noe med den norske produksjonskapasiteten for strøm, var det gasskraft eller frysihjel som gjaldt hos oss. Mens Europa for øvrig la inn et nytt gir i utbygginga av vindkraft, som etter hvert utkonkurrerer både kullatom- og gasskraft når langtids totalregnskapet skal gjøres opp. Og ti år seinere kjører de norske gasskraftverkene som ble bygd vanligvis på langt under full kapasitet, hvorfor? Jo, på tross av subsidiering, er de ikke lønnsomme. De utkonkurreres av fornybar energi. Oljetåka er ikke billig, verken for oss som samfunn eller for miljøet. Mens Europa nå bevissthetsmessig er midt inne i det tyskerne kaller «Energiewende», styrer Norge blindt videre Lofoten/Vesterålen kan bli neste offer nå. Og Europa spør oss om vi kan ta på oss en miljømessig vesentlig og økonomisk svært lukrativ rolle i omleggingen til bærekraft: Vi kan være Europas grønne, oppladbare batteri. Stoltenberg og Borten Moe svarte ikke på dette i det hele tatt da de ble spurt direkte av europeere i sentrale roller på NHOs energikonferanse i januar, og Borten Moe var uopplyst og/eller frekk nok til å si at folk som ikke gjorde hjemmeleksa si på fornybar energi, fikk ikke komme her og komme her. Men det jo var nettopp fordi de har gjort hjemmeleksa at de kommer og ber om samarbeid! Allerede i dag går det over tid netto nær null energi til Europa gjennom kablene våre, og etter hvert som Europa bygger ut stor fornybar kapasitet, vil det stadig oftere og over stadig lengre perioder være et overskudd av strøm som Europa trenger å bli kvitt de trenger et batteri, men i stor grad kan de lade det opp sjøl. Med ca 24% av årsforbruket dekket av vindkraft, er Danmark der allerede i dag: Når det blåser over hele landet, og innenlandsforbruket ikke er så stort, gir vindmøllene et kraftoverskudd Danmark må bli kvitt. Den norske oljetåka har hindra oss i å se klart hva som skjer rundt oss, til og med i de nærmeste omgivelsene. Men virkeligheten trenger seg på, og det at det er et klart flertall i befolkningen mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen, er nok et tegn på at det iallfall er i ferd med å klarne opp for folk flest. Kanskje folkeavstemninger om petroleumssektorens plass i Norge hadde vært fornuftig? Mellom de ekstremistiske nullfart- og fullfart-alternativene ligger det middelveier som kan være ganske gylne, men de blir ikke sett av politikere som surrer rundt i oljetåka. Neste gang: Moderat utvinningstempo ble vedtatt, det idotiske alternativet ble gjennomført trond.arild.ydersbond@ssb.no Foto: colourbox.com 4 5
Pensjon: 66% er tapt Foto: colourbox.com - hva nå? Av Trond Arild Ydersbond 8 år etter stortingsvedtaket om pensjonsreform er det tid for å se framover, på framtidas offentlige tjenestepensjon. De eldre arbeidstakergruppene er godt sikra, men for de yngre vil særlig levealdersjustering slå stadig tyngre ut, og sørge for at det som skulle vært en «66% av sluttlønna»-pensjon, kan havne på nærmere 50%. En viktig grunn til at denne justeringa vil slå så kraftig ut, er at beregningsgrunnlaget for levealderøkning ble lagt langt tilbake i tid - dels til før reformen ble vedtatt(!) Begrunnelsen for levealdersjustering var jo ikke den økte levetida i og for seg, men problemet med at det kan bli mange pensjonister i forhold til antall yrkesaktive i framtida. Men dette er ikke noe problem i dag, og det vil først slå inn for alvor etter 2020. Sånn at levealdersjusteringa burde vært utsatt i 10 år. Men det er et tapt slag. Tjenestepensjonene vil bli levealdersjustert, og pensjonsreformen ble innført på en slik måte at justeringsgrunnlaget er en kortere levealder enn vi har nå i dag. Dermed kan vi se bort fra 66% for framtida, og når ingen spesiell prosent kan garanteres, blir det et spørsmål om det er så stor vits med en ytelsesbasert ordning, det blir sånn «Ja, du får det som hadde vært 66% for besteforeldrene dine, hva det blir for deg, aner vi ikke.» Når en ikke lenger kan gi sikre garantier, blir det på svært mange måter greiere med en innskuddsbasert ordning - og alle offentlig ansatte med middels og lave inntekter, vil tjene på det! Omvendt Robin Hood Det er nok svært mange som ikke er klar over den omvendte Robin Hood-rollen som offentlige pensjonskasser spiller: Innskudd som blir gjort for de fattige, blir i stor grad betalt ut til de rike. Dette følger nødvendigvis av at kompensasjonsgraden i Folketrygden minker med økende inntekt, slik at det trengs mye mer til å bringe de med høye inntekter opp på 66%, samtidig som det prosentvis er betalt inn like mye for lave og høye inntekter. Dette fører til at de med inntekt under ca 425 000 kr (og det er mange) ville få mere i pensjon om pensjonen deres ble betalt ut i forhold til hva som er betalt inn for dem istedenfor dagens ordning. Aftenposten har vist et godt eksempel på omvendt Robin Hood i staten: http://www.aftenposten.no/okonomi/karin-tjener-312000-kronerarlig-7104904.html Endrede forutsetninger for pensjon Også uten den store pensjonsreformen hadde nok de offentlige pensjonene kommet under press. Mange av forutsetningene for pensjonsordningene er i endring, og det fins neppe noen vei tilbake til systemene som var: Pensjonisttilværelsen varte gjerne ca 10 år - nå nærmer det seg 20, og levealderen øker fortsatt. Siden 1960-tallet har det har vært en så sterk økning i både arbeidsstyrken og reallønna at pensjonssystemet har fungert bra også med pyramidespillaktige trekk. (Et spill som bare fungerer så lenge det kommer til flere spillere og mer penger.) Nå er det utsikter til at pensjonistandelen kan øke kraftig, og utsiktene for reallønna er ganske usikre. Altså Det har tidligere i snitt vært betydelig positiv realavkastning på kapitalen i norske pensjonskasser. Med lavt rentenivå og ustabile økonomiske forhold, er det blitt umulig å garantere høy realavkastning over tid. Internasjonalt, konkurrerer norske pensjonsfond nå med stadig flere og større liknende fond om de beste investeringene, dette kan begrense den langsiktige avkastningen betydelig. Forskjellen mellom Folketrygdens kompensasjongrad og 66%-nivået har økt kraftig, og vil fortsette å øke. Det betyr at innskuddene framover må legges mye høyere enn det relativt høye nivået de er på nå, og ingen kan si hva slags innskudd som på sikt vil kreves hvis en skal kunne gi garantier i forhold til sluttlønna. En bør nok også ta med momentet at sjøl om staten skulle være godt i stand til å bære økte pensjonskostnader, så er kommunene i en helt annen situasjon, og de offentlige pensjonene vil nok fortsatt bli sydd over samme lest. Minst like store innbetalinger fra arbeidsgiver Det viktigste for arbeidstakerne ved en omlegging, er at innbetalingene fra arbeidsgiver blir minst like store som de er i dag. De burde også kunne økes ved overgang til innskuddsbasert opplegg, sida det er en stor fordel for arbeidsgiver å slippe usikkerheten som ligger i et ytelsesbasert system, og denne fordelen kan de ikke regne med å få gratis. Samtidig kan en neppe si det er urimelig om innskuddet på arbeidstakers hånd også økes: Ikke bare skal det betales ut for dobbelt så lang tid som før, men reallønna har økt, og påslaget på det folketrygden yter har blitt mye større for å opprettholde kompensasjonsgraden. Hvis en f.eks. tar økningen fra 2 til 6% innskudd med 1% over 4 hovedoppgjør, vil det neppe bli altfor merkbart. Dekning for de fleste: 50 til over 100% Innskuddene kunne f.eks. være 4-6% fra arbeidstaker og 8-10% fra arbeidsgiver. Da ville en få en tjenestepensjon som monner også med lav avkastning. Ved null realavkastning og 40 års opptjening, vil det med 4+8% være satt inn ca 5-7 årslønner, og fordelt på 20 års uttak gir dette ca 25% av gjennomsnittslønna. Så med ca 35% dekning fra Folketrygden etter levealdersjustering, kan en vanlig offentlig pensjonist få ca 60% dekning totalt. Dette er jo forenkla. Det bør være en garantert reell minsteavkastning, og særlig reallønnsutvikling spiller også inn, men hovedtrekkene kan bli omtrent sånn med noenlunde stabile priser og lønninger. Pensjonens (folketrygd+tjenestepensjon) dekningsgrad vil variere kraftig med en slik ordning, fra garantert betydelig over 100% av sluttlønna for noen lavtlønte (og det skal være dem vel unt!), til langt under 50% for enkelte direktører som har gjort det svært godt lønnsmessig på tampen av yrkeskarrieren. Men den totale pensjonen vil for de fleste bli langt over 50% av det en gjennomsnittlig har tjent, og dersom det ser ut til å bli dårligere dekning enn ønskelig, kan innskuddssatsene justeres. Dette er jo et forhandlingstema, og systemet er ikke på noen måte bundet opp i gitte innskuddssatser. trond.arild.ydersbond@yahoo.no 6 7
Foto: colourbox.com Klimafornektere ved kongens bord? Valg 2013 Den 4.1.2013 stilte FrPs Arne Sortevik et skriftlig spørsmål til miljøvernministeren som begynner slik: Solen og såkalt «kosmisk stråling» styrer klimaet på jorden, ikke CO 2. CERN har utført laboratorieeksperimenter som hevdes å bevise dette. Av trond arild ydersbond Sortevik kan neppe mistenkes for å ha gravd djupt i denne materien, han baserer seg på en typisk «contrarian»-artikkel, http://www.sott.net/ article/234213-global-warming-caused-by-cosmic-rays-and-the-sun-not-humans. Tolkningen her tar CERN sjøl avstand fra, og understreker at det er «prematurt å konkludere med at kosmisk stråling har en signifikant innflytelse på klimaet».. Hvis dette handler om vitenskap for FrP, så er det kanskje en tanke å lytte til hva forskerne sjøl mener de har funnet? Og det kan godt tenkes at kosmisk stråling viser seg å være av betydning, akkurat som variasjonen i solinnstråling er kjent å ha det uten at det betyr at CO2 og andre klimagassers rolle blir mindre. Klimagassenes rolle er jo forankra i ganske godt forstått fysikk, og det er samsvar mellom beregninger og observasjoner. Den store usikkerheten ligger i dag i spørsmålet om hvor mye CO2-effekten blir «multiplisert opp» i praksis, den såkalte klimasensitiviteten. Den relevante vitenskaplige disiplinen her er for øvrig ikke klimaforskning (som FrP generelt har håndtert svært lite tillitsvekkende vitenskaplig sett, Sortevik gir oss bare enda et eksempel), men risikohåndtering. FrPs klimapolitiske talsmann, Per-Willy Amundsen, vil ikke svare på spørsmålet minjøvernminister Bård Vegar Solhjell naturlig nok stiller ut fra dette, nemlig om om FrP «tror på», dvs regner med at det foregår, menneskeskapte klimaendringer: - Det Solhjell krever, er at vi avlegger en trosbekjennelse om menneskeskapte klimaendringer. Det kommer han ikke til å få. For oss handler dette om vitenskap, ikke religion, slår han fast. FrP mener det er for tidlig å konkludere om menneskeskapte klimaendringer. Det kan forsåvidt passere, legger en lista høyt nok for dokumentasjonskrav, må en vente lenge med å konkludere. Men hvis disse endringene er menneskeskapte, vil en i så fall komme altfor seint på banen med tiltak. Akkurat på samme måte som en slagpasient som trenger behandling vil dø, hvis en venter og venter og venter med å gjøre noe til en er helt sikker på at vedkommende har fått slag. En skulle vel ikke tro det var mulig, men i 2013 kan vi få klimafornektere ved kongens bord i Norge. Representerer de borgerige regjeringsalternativene århundrets politiske forundringspakke? trond.arild.ydersbond@ssb.no 8 9
For en tid tilbake satt Peder midt i Taco-helvete, som vi i Örkesteret kaller helger uten spilling. På DVD en spinner Walk the line. Filmen om Johnny Cash. Faen, for en tøffing, tenker Peder. Så tenker han: Hey wait! Han tenker på engelsk i kveld. Det er tøft. Why don t the Lounge Örchestra record a live album in a prison? Hell, yeah! Men han stopper ikke der, for han har sett andre filmer, også. Som exploitation-klassikeren Caged Heat. Følgelig: Why don t we do it in a women s prison? Let s play for the most bad-ass chicks in the country! Let s do Bredtveit! Noen eposter senere er det klart. 22.2.2013 skal Salongörkesteret spille for Norges farligste kvinner. Lydmann Børge Finstad leies inn. Vi skal spille akustisk i kirken. Dette blir vårt Johnny Cash-øyeblikk! Vi møtes på Nasjonalteateret og tar banen opp til Rødtvet. Lydmann Børge kommer fra Hadeland med en heller sliten Volvo, men tipp-topp opptaksutstyr. Vi ringer på og porten åpnes. Vi er i fengsel. Har alle husket å ta med «arrestanten løslates»-kortene? Vi fniser smånervøst, metalldetektoren uler i ett kjør. Klokken er tre og det er tre timer til vi skal på. Mobiltelefoner og legitimasjon låses inn av en mann i Vakta, eller Resepsjonen, som Rune omtaler den. Vår veldig trivelige fengselsvakt fra Trøndelag låser oss inn i kirken. Husk at dette er en kirke, sier han. Særlig, tenker vi, men lover å ikke si faen og helvete og satan og kuk og fitte. Så låser han oss inn. Faen, sier Bjørnar. Jeg mener fillern. Vi kommer oss ikke ut av fengselet! De andre ser rart på ham. Kirken er kombinert kirke og treningsstudio. Børge rigger utstyr og orkesteret øver og tøver. Det ble tidlig klart at akustikken var i overkant god. Faktisk så god at man ikke hørte hverandre. Pussige greier. Heldigvis hørte alle bassen godt. Lyd-Børge var imidlertid fornøyd. I hans verden var dette en lydfaglig utfordring. Øvingen bar preg av nervøsitet. Bandet hang og slang. Føkk, ass, sa Bjørn, før han kirkemodererte seg. Det ble mange pauser. Bjørnar og Bjarne spilte badminton i kirken. Ingen kom på et eneste bibelvers hvor det stod noe om forbud mot badminton i guds hus. «Sannelig sier jeg eder i skal ikke spille badminton i min fars hus», prøvde Peder seg med. For døve ører. Vi prøvde prekestolen, illuderte prestegange og konfirmasjon, og satte en hatt på den lille Jesusstatuen. Det hjalp litt. Mer øving. Nå låter det litt bedre. Akustikk er rart når vi spiller bedre, hører vi også hverandre bedre. Børge mener opptaket kommer til å bli knallbra. Det er bare opp til oss å levere. Nettopp, tenker Bjarne. Der har vi problemet i et nøtteskall. Vi har bare denne ene sjansen. Alle vet at de kommer til å gjøre feil. Ettersom vi skal spille i en time må halvparten av låtene være bra nok om det skal bli LP. En tredjedel om det skal bli EP. Går vi for singel trengs to gode låter. På repertoaret står 21 sanger. Det må da bli til noe, regner vi oss fram til ved hjelp av Runes realfagkunnskaper. Klokken seks kommer de fem første publikummerne. De kommer fra en åpen avdeling tilknyttet fengselet. Vi hilser pent og snakker høflig om løst og fast. Vi drar kjensel på en eller to av dem, uten at vi gjør noe stort nummer ut av det. «Dere er kanskje ikke vant til å være sammen med kriminelle kvinner?» spør den ene skjelmsk, og vi prøver å være verdensvante og svarer at jo da, men vi har aldri vært i fengsel. Så kommer de farlige frøknene fra selve fengselet. Alt i alt består publikum av ca. 30 innsatte og tre alvorstunge vakter. Det er showtime. Den første låta går greit. Publikum smiler og fniser når vi synger For Jeg Elsker Deg. Man kan nesten anta det er en stund siden de hadde hørt akkurat det. Jo da, tenker vi. Dette skal gå bra. Vi sklir rett over i låt to, Killed By Spades. Mnnnjaaaeeeiii den kjentes ikke helt bra. Det samme gjelder låt tre. Både Bjørnar og Bjarne sliter med strenger som hopper ut av posisjon. De sarte instrumentene er visst ikke bygget for kirkepønk. Forstyrrende! Fokus forsvinner. Feil gjøres. Det bannes innvendig, siden vi er i en kirke. Men vi kan ikke bare tenke på oss selv, vi spiller jo konsert. Vi har inntrykk av at kanskje ikke alle snakker norsk. Bjørn viser seg som en stor og inkluderende person. Han turnerer publikum på vekselvis norsk, engelsk og spansk. Særlig de spanske introduksjonene slår veldig an blant det vi antar er narkosmuglere. Låt fire er Fight For Your Right To Smoke On The Water. Da tar det endelig av, og da ganske fullstendig! Nå låter det tøft. Salongörkesteret suger til seg stemningen og kjører på. Som vanlig er vi totalt applausdrevne. Det blir en merkelig konsert. Enten er publikum helt med, eller de er helt av. Fra scenen klarer vi heller ikke se noe umiddelbart mønster i hva som fungerer og ikke. Når Bjarne synger I Will Survive er de helt med. Britney Spears, som vanligvis lager kjempestemning, fungerer bare sånn passe. Båndtvang Ikke Faen høster stor applaus, muligens fordi den blir introdusert av Bjørn som «Una cancion de perros y necrophilia». To fulle menn kunne ingen. Einstürtzende Neubauten-låta vår lager nesten fengselsopprør. Pussige saker. Bjarne kommer plutselig på noe han tror er en god idé. Han ønsker seg applaus som kan klippes inn i opptaket dersom det skulle bli nødvendig å jukse litt. «Can I have some applause for the recording», spør han. Det blir tyst som i graven. Dette publikummet lar seg ikke lure så lett, nei. Kom ikke her! Når vår tilmålte tid er over spør vi vaktene om vi kan spille litt til. Det kan vi heldigvis. Dermed får vi spilt alt vi hadde planlagt. Stemningen er god og vi bukker i takt. Et par av de spansktalende nekter imidlertid å gi seg. Etter kort rådslagning blir vi enige om å ta Woody Guthrie-hiten vår, All You Fascists Bound To Lose en låt vi egentlig hadde bestemt oss for å la hvile en stund. De innsatte synger med. Du verden. Så er det imidlertid slutt. Cellene venter. Aiai. De myndige vaktene geleider flokken. En av vaktene sier at det er lenge siden det har vært så god stemning på en konsert. Bjørn gir bort en T-skjorte til en av de innsatte. Han får klem og beskjed om å ta en drink for henne. Claro, sier Bjørn. Han skulle få rikelig anledning. Vakten låser oss ut og vi henter legitimasjon og telefoner i «resepsjonen». Flere av orkesterpersonalet led på dette tidspunkt av kvelden av dehydrering. Væsketilførsel syntes veldig nødvendig. Bjørn og Bjarne hadde forventet at det satt masse kjente på Café Sara. Da det ikke stemte gikk vi til vår faste restaurant for inntak av næring, Hai Cafe. Gruppen ble utvidet med en ekstra Rune og en Henriette. Bjarne kjørte standard (Nr11), mens Rune gikk for c51. Bjørnar gikk på en nr 6, Bjørn en nr 32 og Peder en sterk anderett som så hyfsat god ut! Og øl til alle. Faktisk ble det tre øl til alle. Orkesteret hadde spanderbuksene på. Væskebalansen var gjenopprettet og vel så det, uten at egoene våre krympet det minste grann. En tekstmelding fra Gro røpet at Verkstedet var stedet å være. Vi beveget (bevag?) oss dit og bestilte mer øl. Tjofaderuttan, sa vi til hverandre. Livet er føkkings fantastisk! Faen så bra vi er, på alle måter og vis! Flere kjente kom til. Og plutselig var vi en fin liten gjeng i det nesten tomme lokalet. Gro syntes imidlertid at snakk ikke var nok. Skulle dette kunne kalles en helaften, måtte det livemusikk til. Etter masse styr og årn kommanderer Gro oss opp på bordene. Vi tør ikke annet enn å adlyde. Det blir nok en spontankonsert. Vår tredje spilling på Verkstedet, intet mindre. Intetanende gjester skvetter unna når de plutselig får en kontrabass plantet på bordet. Noen klapper. Andre synger. Jo da fint dette, sier vi. Men dere er ikke så bæde som chicksa på Bredtveit! Dermed vekkes konkurranseinstinktet hos enkelte. Vi spiller fem sanger. Bjørn har da tydelig fått dosa si! Bjarne og Rune vil spille mer og maser seg til et ekstranummer. Og jaggu fikk de ikke viljen sin også. «Spill noe Britney Spears!» piper det fra en blondine like under bassen. Og så vi som kan en sang med nettopp denne amerikanerinnen! Vi kliner til med Slå Meg Kjære, og forskjellen på kriminelle og lovlydige damer blir ettertrykkelig demonstrert. Etter dette er imidlertid sekken til Bjørn helt tom. Det er veldig forståelig, sier vi forståelsesfullt. Så begynte vi med indianerleken igjen. Peder hadde tog som skulle rekkes. Så forsvant Bjørnar og Henriette. Deretter Bjarne og AKAN-Rune. Dermed ble det Bjørn som stakk av med seieren. Hva kan man så lære av slikt? Vel vi kan vel fastslå at vi ikke er fullstendig komfortable med opptaksutstyr. Det er feil å finne på samtlige låter. Spørsmålet er om det egentlig gjør så mye? Uansett er gjort gjort og spist spist. Hva som skjer med opptaket er ikke godt å si. Det kan fort bli utgitt. For perfeksjonister er vi ikke. Hadde vi vært det ville vi ikke fått til noen verdens ting. Men humanister, det er vi, det skal vi ha. Besøket på Bredtveit begynte som en halv-sleazy B-filmidé om heite, mannesugne fengselsbitches, og internvitsene våre i forkant bar da også preg av dette. Men ansikt til ansikt er det noe annet. Det var, som Bjørn så vakkert uttrykte det, noen glade og mange triste ansikter å se, og vi ble litt satt ut, som det heter når voksne menn har følelser. De planlagte vitsene våre - «Vi er glade for å være her, men det er nok ikke dere!» og diverse hentydninger om burhøns tverrstoppet i strupene våre, og det var like greit. Fælt å si det, men det føltes på en måte litt sånn mykt og varmt inni oss, dette med at damene i spjellet endelig fikk en liten anledning til å le og ha det litt gøy for en gangs skyld. Og så var det veldig deilig, på en ny og litt dypere måte, å bare kunne dra derfra og drikke seg dritings Oppmann 10 11
Aktørnr.: 3896560 Returadresse: NTL sentralforvaltningen Youngsgate 11 0181 OSLO «Ei alternativ framtid» i europa og i verden Illustrasjon: colourbox.com Av Trygve Roll-Hansen Edvard Hoem avslutter essayet i KK 31.12.2012 med «Derfor trur eg på eit framtidig europeisk felleskap, som kanskje med tia blir ein forbundsstat av nasjonar.» I KK 4.1 er Arild Rønsen enig med Hoem mens Hallvard Bakke skriver at «Norge vil kunne leve godt uten EØS-avtalen». Da Norge i 1994 forble annerledeslandet var det en fordel for EU som fikk beholde et kulturelt nært europeisk land, hvor en kunne lære av alternative løsninger. Men jo mer like vi blir EU gjennom EØS, dess mindre interessant blir vi som annet enn leverandør av råstoff og penger. Med en handelsavtale kan vi kutte ut den gradvise innføringen av de fire friheter for finanstransaksjoner, arbeid, varer og tjenester, friheter for finans på bekostning av likhet, trivsel og demokratiet. Frihet for finans, er frihet til spekulasjon, frihet til å setter inn pengene der de gir størst profitt og ikke nødvendigvis i produktiv og skapende virksomhet. Frihet til bruk av skatteparadis. Friheter som gir økende offentlig fattigdom som i EU og USA. Begge steder har noen sett det og a r b e i d e r for mer styring gjennom offentlig byråkrati. Byråkratiet kan være i demokratiets tjeneste eller tjene eliten. Løsningen i dag både for EU og USA er New Deal (utdeling av kortene på nytt) som president Franklin D. Roosevelt kjempet fram i USA i 1930- årene. New Deal regulerte aksjemarkedet og kredittsystemet, omfordelte fra rik til fattig, 93% marginalskatt, økt trivsel, redusert kriminalitet og økonomisk vekst. Av samme årsaker som New Deal har den nordiske modellen fungert godt. Framtidens alternativer er enten videreutvikling av den nordiske velferdsmodellen eller nedbygging av velferd for folk flest, slik som de fire friheter fører til i EU. Europas betydning i verden avtar raskt. Norge blir i økende grad en del av verden og ikke bare en del av Europa. Derfor ligger framtiden mer i FN og globale organ enn i samarbeidsorganer avgrenset til Europa. Norge bør bruke sine krefter i videreutviklingen av verdens forente nasjoner (FN) som motvekt til USA, EU og Kina som i dag har for fritt spillerom til å presse sine interesser på andre land i verden. trygve@roll-hansen.no Hvordan kan man bedømme et menneskes karakter efter hans ytre? Pamflett fra Allers familiejournal nr. 35 1926. Dette lille skriftet gir små streiftog innenfor fysiognomikkens og karakterens område, sies det i introduksjonen. Heftet ble kjøpt på mammututsalg den gangen mammut var mammut, for nå er det ikke en gang en liten elefant. Mer om dette siden. Her er kommer et utdrag fra heftet: En hel del mennesker har den forfengelige oppfatning at de er menneskekjennere av rang. De tror, at de ved å kaste et flyktig blikk på en de ikke kjenner, kan avsløre hans karakter. Det fortsetter med små streiftog innenfor dette bisarre området. Hvor mange politikere kunne ikke vært avslørt på denne måten? Melankolikeren med det følsomme sinn, kolerikeren med det energiske sinn, flegmatikeren med den sindige natur, sangvinikeren med det lette sinn. Heftet er illustrert, så man kan lett se hvor mange sjefer som faller/faller ikke, inn under disse kategoriene.