Når eg blir større kan eg lese mykje om sånne ting som verdensrommet, om kva vi kan forstå og kva vi ikkje kan forstå, seier pappa. Det vil eg ikkje, seier eg. Då treng du ikkje gjere det heller, seier pappa. Kant, 1990 liv Livet er ikkje lett å skjøne. Det er høgst underleg. Intervju ved Ingvild Bræin, Bergens Tidende 20.5.2009 Illustrasjon av Akin Düzakin i Kant, ny utgåve 2005
kunst Av den sterke litteraturen lærer ein å dø, ikkje å leve. «Om å lære å dø», Dagbladet 1995, Gnostiske essay, 1999 I teatret kan ein vise fram ein ny plass, som ikkje er i dagen, som kan vere tung eller strålande, men som ikkje er vanskeleg å skjøne. Det handlar berre om andre nivå i livet, dei som ikkje til ei kvar tid er i lyset. Intervju ved Ingvild Bræin, Bergens Tidende 20.5.2009 Dødsvariasjonar, verdspremiere 2001, frå oppsetjing ved 59E59 Theaters i New York 2006, regi Sarah Cameron Sunde. Foto Jon Fosse-arkivet
Desse auga, verdspremiere Rogaland Teater 2008, regi Oskaras Korsunovas. Foto Johannes Worsøe Berg
stad Eg er her Alltid er eg her Og eg har alltid vore her men likevel eg må jo eingong ha kome hit eg kom hit og så var eg her Og så er eg her Desse auga, 2008 Jon Fosse, Bodil Cappelen og Olav H. Hauge i Ulvik 1991 Foto Odd E. Nerbø, Bergens Tidende / Jon Fosse-arkivet
Eg liker godt å sitje og glo på sjøen og skrive. Du må sjå sjøen? Eg må ikkje, ein må finne seg i alt i livet, også at ein ikkje får sjå sjøen. Samtale med Cecilie N. Seiness, Dei nynorske festspela 27.6.2009 sjø Og der ute er havet, seier Alida Det er fint å sjå havet, seier Asle og så seier dei ikkje noko og alt er avgjort og det er ikkje noko som korkje skal eller bør seiast, alt er likevel sagt og alt er likevel avgjort Andvake, 2008 Håvard Vikhagen, Figurer i øde landskap, 147 x 314 cm, olje, 1996. O. Væring Eftf. AS / BONO
Då eg fekk honoraret for den første romanen min, i 1983, reiste eg til Hellas, der eg budde ein vinter blant anna i Aten og gjekk og tusla rundt blant ruinane der. Eg trur ikkje eg kom så mykje nærmare den gamle greske diktinga av den grunn, for det vart vel helst til at eg sat mykje åleine på diverse uterestaurantar, sant å seie snakka eg ikkje med eit menneske på fleire månader! Intervju ved Cecilia Ölveczky, Det norske, våren 2008 tid Noko av det beste med litteraturen er at den kan omsetjast. «Litteratur», skrive 1990, Gnostiske essay, 1999 Døden i Teben, Jon Fosses versjon av tre Sofokles-drama, verdspremiere Det Norske Teatret 2008, regi János Szász. Foto Erik Berg/Det Norske Teatret
elsk Ibsen er ein djevel. Henrik Ibsen er den ondaste forfattaren eg veit om. I det meste av dramatikken sin er han ein hatar. Eg, derimot, er ein elskar. Det finst mykje kjærleik i stykka mine. Intervju ved Jan H. Landro, Bergens Tidende 14.8.2002 Eg både ler og grin samstundes når eg ser stykka mine framførte. Tragisk og komisk står veldig tett. Skrivinga mi har utvikla seg frå mørkt og tragisk til tragikomisk. Intervju i Møre-Nytt 5.11.2002 Barnet, verdspremiere Nationaltheatret 1996, regi Kai Johnsen. Foto Guri Dahl / Jon Fosse-arkivet
Det er med andre ord skrifta som har opna det religiøse for meg og gjort meg til eit religiøst menneske og nokre av dei djupaste kjenslene mine kan, etter det eg har forstått, kallast for mystiske røynsler. Og desse mystiske røynslene er knytte til skrifta. tru «Negativ mystikk», Bøk, 1993 Huset som motiv er svært viktig for meg, men eg veit ikkje kva det betyr. Visste eg det, ville skrivinga vore meiningslaus. Menneska kjem og går, lever og døyr. Eit gamalt hus løftar dei opp, det er både svært merkeleg og svært vakkert. På ein eller annan måte blir noko verande att etter dei i dei husa dei levde. Samtale med Thomas Irmer, Theater der Zeit, 2000 Vinter, verdspremiere 2000, frå teater- og konsertversjon på Vilnius City Theatre 2005, regi Oskaras Korsunovas. Foto Marius Macevicius / Jon Fosse-arkivet
ein slik kveld, i vinden, dreg du båtane ut og gardinene flagrar og vindauge svarte eit vindauge slår ei røyst over fjorden ein hund gøyr eit vindauge slår og slår og også du og vinden så vind Frå diktsamlinga Hund og engel, 1992 Eva Laila Hilsen, «Musikk», litografi 76 x 56 cm, kunstmappa Eit rom eit hus, 2002
Når eg har spurt om du hugsar nokon barnebøker, så seier du at du hugsar ei, og det er Byen som laget brannbil av Odd Børretzen. Det er jo så flotte teikningar. Det er dei som er stemninga i det. Men kan ein bli forfattar utan å ha lese noko særleg? I barndomen? Ja, pytt, eg har no blitt det. Samtale med Cecilie N. Seiness, Dei nynorske festspela 27.6.2009 syn Fotografiet forandra maleriet. Fjernsynet forandra romanen. «Skrivarens nærver», Vinduet nr. 2/1989 Illustrasjonar av Odd Børretzen i Byen som laget brannbil, 1959
Flyt og rytme er alt for meg. Jeg skriver musikk med ord så langt det er mulig. Intervju ved Jon H. Rydne, Verdens Gang 26.8.2007 Melodien har flytta seg frå gitaren til skrivemaskina. Eg har gått frå scena til det tomme rommet. Eg skriv mykje på form, har eit sterkt begjær etter form. Prøver meg på eit sansespråk. Det er både rytme og rockekjensle i det eg skriv. Målet er å få fram den gode melodien. Intervju ved Frode Grytten, Bergens Tidende 18.1.1991 flyt Eg skriv aldri om kvelden. Då er eg mjuk til sinns og sentimental. Eg vil vere kjølig og klar. Samtale med Sandra Krämer, my, 23.1.2001 Foto Hermann Starheimsæter, Gula Tidend 1986 / Jon Fosse-arkivet
De [teaterstykkene] har slått særlig godt an i Frankrike og Tyskland, sier Fosse. Selv om de opprinnelig er skrevet på nynorsk? Intervju ved Tor Marcussen, Aftenposten 11.12.2003 språk Eg kan tillate meg mykje i livet, finne på mykje galskap, men eg kan ikkje svikte nynorsken. Intervju ved Ingvild Kjøde, Kvinner og Klær 20.8.2007 Foto Paul S. Amundsen, 2007