AKTUELT Tekst: Øystein Lie Foto: NTB Scanpix, GettyImages, Øystein Lie DØDEN PÅ TO HJUL 38 MAGASINET 3. november 2012
I 1967 syklet briten Tom Simpson (29) seg i hjel på en dødelig miks av amfetamin, konjakk,tynn fjelluft og overoppheting. Sykkelhistorien er full av ryttere på rus. qqq 3. november 2012 MAGASINET 39
Coctail-Knud: Danske Knud Enemark Jensen slår hodet i asfalten og dør under OL i Roma i 1960 etter å ha tyllet i seg sin egen coctail av ronicol (preparat som reduserer blodtrykket), alkohol og amfetamin. Miksturen ble seinere kalt «Knud Jensen diet». «Dør jeg av å ta ti doser amfetamin, tar jeg ni før dødsrittet.» Tom Simpson til hjelperytter Colin Lewis 13. juli, 1967: Trettende etappe av Tour de France. Temperaturen har steget til over førti grader. Etter fem svette timer på sykkelsetet er de ved foten av Mont Ventoux, et kuppelformet fjell som reiser seg 1909 meter over havet. Ved første øyekast ikke særlig vanskelig å bestige, men idet syklistene passerer tregrensa og blendes av sola som reflekteres av den hvite kalksteinen, er det som å sykle gjennom en ovn. 29 år gamle Tom Simpson sliter seg oppover, tråkk for tråkk, åndedrag for åndedrag. Kapteinen på det britiske laget er under ekstra press denne dagen. Som Storbritanniasbeste syklistnoensinnehar han vunnet mange store seire, men ikke sagnomsuste Tour de France. Det er nå eller aldri, men Touren har ikke gått som planlagt. Han hadde sett seg ut tre fjelletapper han skulle ta ekstra hardt i, på den første hadde det gått skeis grunnet mageproblemer. Han spydde som en gris over sykkelstyret, og fikk så vidt i seg litt suppe før han flatet ut for kvelden. Men det er ikke magen som bekymrer Simpson mest. Før fjelletappen har han hatt en samtale med agenten sin som mente det var på høy tid han presterte. Syklistens markedsverdi hadde sunket i løpet av fjorårssesongen. Gikk det bra nå, ville Simpson greie seg økonomisk i mange år framover, kanskje også sikre seg etter at sykkelkarrieren var over. Nå liggerhan på 7. plass i sammendraget, med de beste innen rekkevidde. Få dager før fjelletappen får Simpson besøk av to italienere på hotellet. De legger igjen flere rør med amfetaminpiller. Tourens løpslege, Pierre Dumas, har en dårlig følelse idet startskuddet går for den 13. etappen. Dumas har vært borti litt av hvert siden han startet som Tour-lege tidlig på 50-tallet. Fra følgebilen har han sett syklister låne sprøyte av hverandre og injisere dop underveis i rittet. Etter 2. verdenskrig var det ikke måte på hva den farmaseutiske industrien kunne utrette. Syklistene sto overfor en regnbue av medisinske preparater som de bare kunne forsyne seg av. Morfin lindret smerte, amfetamin fikk fart på beina og diverse syntetiske produkter ble brukt til å blåse opp lungene til rytterne. Hvert lag hadde sin egen soigneur, en lege som i praksis var et vandrende apotek. Formelt hadde det blitt ulovlig å dope seg etter 1965. Høy på amfetamin sykler Simpson mot toppen. I et av tettstedene ved foten av det berømte fjellet har hjelperytteren hans Colin Lewis rasket med seg cola og en halvfull flaske konjakk fra en bar. «Hit med det», sier Simpson, drikker konjakken og pælmer flaska i grøfta. Før løpet skal han angivelig ha sagt til Lewis: «Dør jeg av å ta ti doser amfetamin, tar jeg ni.» Et par kilometer før toppen begynner Simpson å vise svakhetstegn. Sykkelen vingler fra side til side. Hodet er som låst fast til den ene skuldra. Det kommer folk til for å hjelpe ham av sykkelen. 29-åringens siste ord er: «Opp, opp». Han dyttes i gang og sykler videre. Etter 600-700 meter begynner han igjen å vingle som en sommerfugl. De legger ham forsiktig ned. Han svetter ikke, panna er knusktørr. Dumas stormer til, forsøker munn til munn-redning, men Simpson er allerede død, overkokt. I lommene hans finner Dumas tre rør med amfetamintabletter i. Et halvt rør med tabletter er alt som er igjen. Jakten på penger og berømmelse går som en rød tråd igjennom sykkelhistorien. Nylig ribbet amerikanske dopingmyndigheter sykkelikonet Lance Armstrong for 40 MAGASINET 3. november 2012
Dynamitt-Henri: Franske Henri Pelissier syklet på «dynamitt», en mikstur angivelig bestående av stryknin, kokain og aspirin. Han ble seinere drept av sin elskerinne. Vin-Abdel: Algeriske Abdel-Kader Zaaf drakk to flasker vin under Tour de France i 1950. Han falt i søvn under et tre, ble vekket og syklet tappert videre feil vei. alt; alle de sju Tour de France-titlene, samtlige premier og premiepenger han har vunnet etter august 1998. I dragsuget etter kanskje tidenes største sykkelskandale, følte vår egen Steffen Kjærgaard (39) for å fortelle om sine synder fra 1998 til 2003, da han systematisk dopet seg på EPO og kortison. Kjærgaard ble omgående permittert fra jobben som sportssjef i sykkelforbundet. Han har ikke svart på Magasinets henvendelser. De siste femti åra har doping formelt vært ulovlig innen sykkelsporten, men først de siste førti har dopingkontrollørene vært på banen uten at det har stoppet syklister i å kaste innpå med prestasjonsfremmede midler som amfetamin,stryknin,heroin, kokain, ronicol, eter ja, selv sprit og ren oksygen. De siste tiåra har anabole steroider, bloddoping og EPO herjet i kroppen til utøvere som vil det lille ekstra. Og det er ikke bare enkeltutøvere som doper seg. Dopingen er satt i et rigid system, velsignet av sjefer i de profesjonelle sykkellagene og godt hjulpet av dopleger som har medisinert ryttere. Armstrong var edderkoppen i et omfattende nett. Rundt ham satt lojale ryttere, støtteapparat og leger som alle tjente store penger på at amerikaneren vant. I seksdagersrittene, som kom på slutten av 1870-tallet, hev de franske syklistene innpå med koffein, belgierne sverget til en sukkerløsning oppløst i eter, mens britene svelget ren oksygen, blandet med stryknin, heroin, kokain alt toppet med en god klunk brandy. Å dope seg har sin pris. Allerede i 1886 skal en walisisk syklist ha strøket med etter å ha hatt i seg en blanding av kokain, koffein og stryknin i et Bourdeaux-Paris-ritt. Seinere bukker Arthur Linton, Choppy Warburton, Tom Linton og Jimmy Michael under av for mye dop og ennå er vi ikke kommet til1900-tallet. Først seksti år seinere skulle verden for alvor få opp øynene, da den danske amatørsyklisten Knud Enemark Jensen slo skallen i asfalten og falt død om under OL i Roma i 1960 etter å ha laget sin egen cocktail av ronicol et preparat som kan redusere blodtrykket, sammen med alkohol og amfetamin, den såkalte «Knut Jensen diet». Såfalt TomSimpsonom i1967. Inn i dette dopinfernoet tråkker en 19-årig gutt, tidligere «Skal vi danse»-dommer Tor Fløysvik, intetanende inn. Fløysvik er i ferd med å slå igjennom som voksen syklist og skal i 1968 delta i NM i Bergen som er uttaksrittet til OL i Mexico samme år. En eldre og velmenende sykkelkamerat ga meg noe han hadde kjøpt på et apotek i Spania. Jeg trodde det var druesukker, koffein eller noe sånt. Han sa at «dette vil du ha glede av utover i løpet», forteller Fløysvik. Fløysvik merker at han er rar og urolig i kroppen, og etter 140 kilometer går det galt nedover Vallaheiene. Han tryner og havner på sykehus. Faren ankommer sykehuset, og konstaterer at sønnen, bortsett fra veltskadene, ikke er seg selv. I sønnens sykkeldrakt finner han tabletter, som viser seg å være amfetamin. Doping var noe jeg overhodet ikke hadde noe greie på, faktum var at jeg faktisk ikke ante hva jeg hadde fått i kroppen. Far sto fast på at dette var siste gang jeg hadde syklet et ritt med hans støtte. Jeg ble fjernet fra sykkelsporten, «dette svineriet», som far sa, forteller Fløysvik. Det er fire mil igjen til mål. Jostein Wilmann, bondesønn fra det lille tettstedet Viggja tre mil sør for Trondheim, sitter i en tetklynge på førti-femti ryttere på vei mot den italienske byen San Remoenvårdag i1980. En rytter børster vekk skit og lort på armen sin, og stikker ei sprøyte som han pælmer i skogen etterpå, forteller Wilmann (59) i dag. Rytteren som stakk seg med nåla var Francesco Moser. «Sheriffen», som italieneren ble kalt, var en av verdens beste ryttere i et helt tiår, fra midten av 1970-tallet til midten av 1980-tallet. I San Remo ender «Sheriffen»på femteplass, Wilmann blir nummer førti. Fire år seinere skal «Sheriffen» vinne Giro d'italia, men det er først i 1999 han velger å fortelle det mange allerede vet; at også han var en dopsyklist. «Sheriffen» ble medisinert av Francecesco Conconi, som sammen med Michele Ferrari (som kalles Dr. Dop) regnes for å være de største doplegene noensinne. Conconi var en lenge betrodd medarbeider for Det internasjonale sykkelforbundet (UCI) og den italienske olympiske komité. Conconi og Ferrari forsket på finurlige dopingmetoder ved Universitetet i Ferrara og hjalp utøvere innen sykling, kano, roing, ski, skøyter, svømming og bryting til å prestere optimalt. Det var de to som introduserte EPO til sykkel- og idrettsverden. EPO er et stoff som øker egenproduksjonen av røde blodlegemer, selve essensen ved utholdenhetsidretter Det er nesten umulig åkonkurrere med utøvere som har tatt EPO, det er uhyre effektivt. På en tikilometer for damer er forskjellen et halvt, kanskje et helt minutt, sier TV 2s sykkelekspert Johan Kaggestad. Få vet like mye om sykkel og utholdenhetsidretter som Kaggestad. Han var trener for Grete Waitz og Ingrid Kristiansen, et samarbeid som resulterte i 13 OL-, VM- og EM-medaljer. Hanhar skrevetflere bøker om sykling og 3. november 2012 MAGASINET 41
Tour de France, og er far til tidligere proffsyklist Mads Kaggestad. Seinere skal doplegen Ferrari koples til Lance Armstrong og US Postal. I 1980, få uker etter at Wilmann ser «Sheriffen» sette et skudd i et ritt, skal nordmannen kjøre Liège-Bastogne-Liège, et av fem store ritt innen landeveissykling. Wilmann tar en «Neger», et dop som ifølge Wilmann skal være bedre enn amfetamin. Gud veit hvorfor jeg gjorde det. Det er bare noe du gjør akkurat da. Kan hende jeg gjorde det fordi klassikere er rundt 28 mil, jeg var vant til maks 18 mil. Jeg visste heller ikke hva jeg puttet i meg, sier Wilmann i dag. Den tidligere proffsyklisten driver en sykkelbutikk i Trondheim. Blant slanger, sykler og kjeder forteller han om hvem som kom med dopet. Dietrich Thurau (ble tatt tre ganger med prestasjonsfremmede midler i Tour de France, red.anm.). Kom han bare med dopet sånn uten videre? Nei, vi trente og bodde sammen i Frankfurt. Jeg vil ikke kalle det dop, det var som å drikke konjakk. All stimuli virker sånn, du tar det så er det ute av kroppen. Jeg har ikke dopet meg, bare tatt en pille en gang. Men det går ikke så bra med Wilmann med en «Neger» innabords. Etter tolv mil bryter han. Etter løpet er det ingen dopingkontroll for nordmannen. Jeg gikk av sykkelen fordi jeg ikke var godt nok trent. Det er det alt handler om. Jeg mistenker dem som tar dop for ikke å være godt nok trent, karrieren er ofte på hell. Wilmann bedyrer at han verken før eller siden tok en pille, og at han gjerne skulle vært foruten denne ene hendelsen, for han så hva dop gjorde med ryttere: To kollegaer av meg døde trolig på grunn av dop. ForutenWilmann, reiste kjente ryttere som Knut Knudsen, Dag Erik Pedersen, Dag Otto Lauritzen og Atle Kvålsvoll ut i verden. For fire år siden fortalte Pedersen (53) til NRK at han som proffsyklist ofte tok sprøyter han ikke visste hva inneholdt. Han tror han kan ha fått sporstoffer, mineraler, salter og glykogen, men kan ikke utelukke dop hvis spørsmålet er om han er helt sikker. Jeg ble forklart hva innholdet var at det bare var vitaminer og mineraler. Hele Bianchi Piaggio-laget var svært opptatt av dopingregler. Men på spørsmål om jeg kunne være sikker, så svarte jeg nei, men at jeg selvfølgelig stolte jeg på legene, sier Pedersen i dag. Merket du prestasjonsforbedringer etter sprøytene? Man merker overhodet ikke noen prestasjonsforbedring etter vitaminer. Det er det samme som å ta vitaminer og mineraler i tablettform, men det er mer skånsomt for magen og absorberes raskere. Slik du ser det i dag; var du naiv? Det var ingen dopkultur i Bianchi overhodet. Sett med 2012-øyne, midt i en særs viktig dopingdebatt, var jeg naiv, men for over 30 år siden var det aldri tema for meg. Og et annet viktig poeng; hadde legene gitt meg doping, hadde jeg vært positiv i en rekke løp. Jeg er testet over 200 ganger og har syklet over 800 løp som proff, sier Pedersen, som i 1981 testet positivt på efedrin en medisin hantok mot bihulebetennelse. Pedersen fikk en måneds utestengelse, til tross for at han skal ha framlagt resept og legeerklæring og fått godkjennelse av rittets lege før rittet. Det var en vond opplevelse for en 21-åring. Først vinne kongeetappen, deretter være positiv på forkjølelsesmedisinen efedrin. Jeg var helt blokkert på grunn av bihulebetennelse. Det føltes fryktelig urettferdig. En stor tabbe av rittets lege som dessverre gikk ut over meg, sier Pedersen, i dag NRKs sykkelekspert. Grimstad-syklisten Dag Otto Lauritzen (56) vant OLbronse i Los Angeles i 1984, og ble siden proff. I ti år var han i feltet med verdens beste syklister. Selv om han aldri så doping med egne øyne og alltid har tatt sterkt avstand fra det, ble temaet en snakkis i feltet hvis det kom unormaltgode resultater fra enkelte ryttere. Mistankene viste seg å være riktige etter avsløringene som kom seinere; både fra eget lag TVM, sykkelskandalene i 1998 og 2006 og flere enkeltstående tilfeller. Jeg ville bevise at det gikk an å vinne uten dop. Lauritzen forteller at han alltid spurtelagetslegehva slags sprøyter som skulle settes på ham. Jeg tok aldri sprøyter eller andre medisiner uten å vite hva de inneholdt og hvorfor jeg trengte dem. Engangstilfelle: Jeg har aldri dopet meg, bare tatt en pille én gang, sier tidligere proffsyklist Jostein Wilmann. Knut Knudsen (62), proffsyklist fra 1974 til 1981, hørte aldri at ryttere dopet seg. Han sier det var så utenkelig for ham å jukse at han ikke engang tenkte på at andre gjorde det. Jeg har aldri dopet meg, men jeg ble dopet en gang. Det er en ganske stor forskjell, sier Knudsen, som vant OL-gull i banesykling, komførst i målpåseksgirod'italia-etapper og sikret seg tre VM-medaljer på 1970-tallet. Det er i Belgia Rundt i 1975 det skjer. Været er dårlig og alle på det italienske laget hans, Jollyceramica, blir syke. Lagets lege skriver ut medisin. To uker seinere får de beskjed: Hele laget er tatt i dopingkontroll. Laget vårt besto av unge og veldig uerfarne ryttere, og støtteapparatet var ikke særlig rutinert. Men jeg slo uansett ryttere som seinere visste seg å være dopet. TV 2s sykkelekspert sier dopet har endret karakter: I den første tiden av sykkelsporten ble det brukt sentralstimulerende midler. På 1970-og1980-tallet tar steroidene av, ikke bare i sykkelsporten men i alle idretter, sier Johan Kaggestad. Anabole steroider klusser for alvor til med kroppen. Når steroidene trenger inn i blodet, binder de seg med reseptorer som trenger inn i celler. Cellene stimuleres til økt muskelvekst; en egenskap som er fin å ha når det tråkkes som mest. Ådrive med systematisk doping krever medhjelpere og mye penger, noe som først var mulig tidlig på 90- tallet. I min tid som utøver hadde jeg så vidt råd til B-vitamin, sier Knudsen. På 1990-tallet kommer EPO for alvor inn i utholdenhetsidretter. Og det er en dobbel fordel for syklister som vil kutte svinger: EPO slipper unna dopingjegernes stadig mer finmaskede leting etter prestasjonsfremmede preparater. Det er med andre ord bare å øse på. En dag i Tour de France i 1994 merker Atle Kvålsvoll, sykkelproff i Nederland, USA og Frankrike fra 1988 til 1994 og nå tilknyttet Olympiatoppen og Thor Hushovds personlige trener, hardkjøret. «Syklistene bruker lengre tidopp fjellpassene enn før. Det lover godt for sykkelsporten.» Atle Kvålsvoll, tidligere sykkelproff, nå personlig trener for Thor Hushovd Fikk nok: Atle Kvålsvoll Er optimist: Johan Kaggestad. Ble avslørt: Lance Armstrong. Avslørte seg selv: Steffen Kjærgaard. Ryttere som jeg før hadde lekt med i fjellene, kjørte fra. Da hadde jeg fått nok. Jeg ante ingenting av alt som skjedde, men hadde en særlig mistanke mot italienerne, sier Kvålsvoll (50). Fire år seinere og tre dager før første etappe i Tour de France, stoppes en belgisk servicemedarbeider i tollen inn til Frankrike. Tollerne finner et arsenal av ulovlige preparater ment for sykkellaget Festina. Det viser seg at laget systematisk dopes med EPO. Men ingen oppdager Lance Armstrong og US Postal. I mai 2006 sprekker en ny dopingskandale. I en razzia i Spania dukker navn på 200 idrettsutøvere opp, blant dem mange syklister. Listene viser at også andre idretter har svin på skogen. I dag tror mange på bedre tider. Lance Armstrong har havnet i selskap med andre sykkelhelter som Floyd Landis, Bjarne Riis og Marco Pantani. Nå ryddes det opp i gammelt bo etter Armstrong. President Hein Verbruggen (ledet UCI fra 1991-2005, red.anm.) var mer opptatt av personligheter og tv-rettigheter enn å ta juksemakerne. Etter at den nye presidenten Pat McQuaid kom inn for sju år siden, er sporten blitt rettferdig. Det kan en ikke si om andre idretter. For å si det sånn; sykling er den idretten jeg ville satset på nå hvis jeg var sponsor, sier Kaggestad. Kvålsvoll sier det bare er å se på stoppeklokka. Syklistene bruker lengre tid opp fjellpassene enn før. Det lover godt for sykkelsporten, sier han. En kilometer fra toppen av Mont Ventoux blinker en blankpolert stein i sola. På steinen ligger brev, sykkelcapser, sykkelslanger, blomster og drikkeflasker. Et alter for en tvilsom, men elsket sykkelhelt. Det var her Tom Simpson den 13. juli, på den 13. etappen syklet seg i hjel. Lite tyder på at Lance Amstrong får sitt minnesmerke her oppe. h magasinet@dagbladet.no 42 MAGASINET 3. november 2012