Oppsummering av høringsuttalelser med Miljødirektoratets kommentarer

Forslag om endring av avfallsforskriften kapittel 11 Oppsummering av høringsuttalelser med Miljødirektoratets kommentarer Norsk forening for farlig avfall (NFFA) Fjerning av innsamlerbegrepet / kravet om tillatelse Hva som er tilstrekkelig eller tilfredsstillende kompetanse må klargjøres, slik at det er mulig å forholde seg til kravet i praksis. Selv om kompetansekravet defineres tydeligere, gjenstår at kravet foreslås å kunne variere både 1) ut fra oppgaven som skal utføres, 2) avfallets beskaffenhet, 3) om arbeidet er rutinepreget eller krever spesialkompetanse. Slike delvis diffuse variabler vil skape for store utfordringer både for den kontrollerende og den kontrollerte part. Når i tillegg kontroll normalt vil måtte skje under transport (langs vei) er vi redd kontrollsituasjonen for Fylkesmannen blir for utfordrende til å kunne fungere i praksis. Miljødirektoratets kommentar: Krav om dokumentert kompetanse for transportører er allerede stilt av DSB i landtransportforskriften for farlig avfall som er omfattet av ADR. Ellers vil det være vanskelig og lite aktuelt å angi i forskriften detaljerte krav til hvilken kompetanse som vil være tilstrekkelig for alle mulige håndteringsvarianter, og for ulike avfallstyper, men vi vil beskrive nærmere hva vi mener i en kommentar og gi noen eksempler. Vi vil involvere bransjen i dette. Tilsyn med transportører vil bl.a. kunne skje ved mottaksanlegg. Kompetansekravet må definere hva som menes med vedkommende som transporterer (personnivå eller selskapsnivå?). Miljødirektoratets kommentar: Det er ment personnivå, for enhver som håndterer og transporterer farlig avfall ved virksomheten. Dette vil presiseres i kommentaren til forskriften. Fylkesmannens tilsynsansvar må omfatte et register over transportører av farligavfall. NFFA oppfatter EUs rammedirektiv om avfall (2008/98/EC) som pålegg om nasjonale registre over de avfallsvirksomheter som er unntatt krav til tillatelse. Uten slikt register kan hensiktsmessige kontrollaksjoner vanskelig gjennomføres. Miljødirektoratets kommentar: Det stemmer at artikkel 26 i rammedirektivet krever et slikt register. Vi har ikke noe eget register over alle avfallstransportører i dag, men transportørene skal være registrert i Brønnøysundregisteret, og vi vurderer dette som relevant for våre behov. Hvis vi på sikt ser at det vil være et behov for et register over transportører av farlig avfall, kan dette ev. etableres ved å innføre en registrering av transportører i deklarasjonssystemet. Det må i tilfelle gjøres i en versjon 2 av det elektroniske deklarasjonssystemet vi nå er i ferd med å utvikle. Det vil dessuten være mulig å spore opp transportører ved å spørre avfallsprodusenter og mottaksanlegg om hvem som er transportør. Maks 24 t. under transport bør utvides til 48 timer for å kunne imøtekommes i praksis. Miljødirektoratets kommentar: Det er opphold i transporten på mer enn 24 timer som ikke er tillatt. Dette er i tråd med ADR sin definisjon, der opphold på mer enn 24 timer betraktes som lagring og vil kreve tillatelse. Vi synes dessuten det er ulogisk å utvide denne tidsperioden samtidig som vi fjerner innsamlingstillatelsen. Vedr. frafall av krav til mottaksanlegg om rensing av vann drenert fra spillolje: Enkelte mottaksog mellomlagringsanlegg ble for få år siden pålagt krav om rensing av slikt vann, og har følgelig gjort betydelige investeringer. På generelt grunnlag vil vi påpeke det uheldige i at krav med så store økonomiske konsekvenser, og som dermed også skaper konkurransevridning mellom de som følger opp kravene og de som ikke gjør det, endres etter så kort tid. Miljødirektoratets kommentar: Kravet i vedlegg 4, punkt 3 om utslipp via oljeutskiller, var kun ment for mindre mengder drensvann fra spilloljetanker, der vi anså at virksomheten hadde så god oversikt over innholdet i spilloljetanken at det ville være forsvarlig kun å stille krav til utslipp av olje. Annet utslipp av vann fra avfall skulle ikke være tillatt. Vi ser nå at det kan være lite hensiktsmessig å tillate noe drenering av vann fra spilloljetanker, siden spillolje kan inneholde forurensende stoffer som kan bli sluppet ut sammen med vannfasen i tillegg til olje. Vi ser også at kravet kan misforstås og ev. misbrukes til å slippe ut større mengder forurenset vann enn det som var hensikten, og kanskje også vann fra oljeholdig avfall generelt. Vi ønsker derfor å endre dette kravet i tråd med bransjens synspunkter i høringen, slik at det ikke skal være tillatt å ha noe 1

utslipp fra avfallet. Vann drenert fra avfall må dermed leveres til behandlingsanlegg for oljeholdig vann med mer omfattende rensekrav til utslippet. I lys av senere tids problematikk rundt PFOS, ber vi om at det spesifiseres tydeligere hvilke grenser som gjelder for utslipp fra oljeutskillere generelt (grenser og mengder). Hva gjelder detektering av nettopp PFOS i dreneringsvann, opplyses det for øvrig til NFFA at deteksjon er svært problematisk siden selv små oljekonsentrasjoner forstyrrer PFOS-analysene. Miljødirektoratets kommentar: Anlegg for mottak og mellomlager for farlig avfall skal i prinsippet ikke ha utslipp fra avfallet, og vi finner det ikke hensiktsmessig at det skal stilles krav til utslipp fra oljeutskilleren for andre komponenter enn olje. Vi anser at krav til PFOS er mer relevant for behandlingsanlegg enn det er for mottaksanleggene. Ansvarsforhold Vedr. avfallsprodusents ansvar fram til levering godkjent anlegg: Ansvarsforholdet slik det er beskrevet, kan forårsake misforståelser spesielt hos mindre erfarne transportører. Det må presiseres at aktør som til enhver tid har farlig avfall i sin besittelse, har ansvar i tråd med relevant lovverk (ADR, forurensningsloven, internkontrollforskriften mv.). Miljødirektoratets kommentar: Vi beskriver ikke ansvarsforhold direkte i forskriften. Den sier bare hva som skal til for at avfallsprodusentens leveringsplikt er oppfylt. Det at produsent ikke lenger kan oppfylle leveringsplikten ved å levere til innsamler, fritar ikke transportøren fra å opptre lovlydig. Vi vil legge inn en henvisning til landtransportforskriften (ADR), i 11-5 under kravet om kompetanse for å gjøre det tydelig at kravene til kompetanse iht. ADR-regelverket gjelder, i tillegg til vårt generelle kompetansekrav. Vedr. at det ikke skal kreves skriftlige avtaler mellom avfallsprodusent og mottaks-/ behandlingsanlegg: Dette er i disharmoni med forskriftens ambisjoner om ansvarliggjøring. Formuleringen undergraver målet om et farlig avfallssystem som sikrer at også mindre avfallsprodusenter (renserier, bilverksteder, håndverksbedrifter mv.) tvinges inn i et regime som krever system fra dere side, og som bevisstgjør denne type avfallsprodusenter. Pålegg om skriftlig avtale ville bl.a. kunne hindre at mindre avfallsprodusenter, virksomheter (som dog produserer farlig avfall som konsekvens av sin normale arbeidsutførelse) kan levere dette på kommunale anlegg uten noen form for kontroll hva gjelder mengder pr. år mv. Miljødirektoratets kommentar: Vi krever kun at det skal være en avtale, skriftlig eller muntlig for den enkelte leveranse av farlig avfall i de tilfellene avfallet leveres til en transportør som ikke er et mottaks- eller behandlingsanlegg. Kravet er ment for å styrke produsentens ansvar ved at han skal ha en avtale med mottaket om levering av hver leveranse, og at dette skal bidra til at avfallet faktisk blir transportert til mottaket som avfallsprodusenten har avtale med. Vi tenker at det vil kunne bli veldig omfattende hvis det skal kreves skriftlige avtaler for alle enkeltleveranser av farlig avfall. Det foreslås samtidig å innføre et krav om dokumentasjonsplikt for virksomheter om hvor det farlige avfallet er levert. Når det gjelder levering til kommunale anlegg, kan dette kun skje til betjente mottak og virksomheter skal deklarere avfallet og kunne legge frem dokumentasjon på leveringen. Revidert forskrift bør presisere at mottatt farlig avfall fra næringsliv skal journalføres av mottakssted samt være deklarert av avfallsprodusent. Miljødirektoratets kommentar: Vedlegg 4 punkt. 6 har krav om journalføring av mottatt avfall. Krav om journalføring av avfall finnes også i standardiserte krav til kommunale mottak (framtidig vedlegg 3). Behandlingsanlegg har dette kravet i tillatelsene. Krav om produsentens deklarasjonsplikt står allerede i 11-12, og 11-13 krever at mottaker skal påse at avfallet er deklarert. Tilrettelegging for lik behandling Unngå ulik behandling fra fylkesmennene. Ny forskrift må tilrettelegge for lik praksis på områder hvor for eksempel lokale forhold ikke har betydning. I de tilfeller hvor det må benyttes generelle ord og vendinger (som fast dekke mv.) må forskriften presisere dette (eksempelvis asfalt eller betong). Miljødirektoratets kommentar: Siden kravene gjelder for alle ulike typer mottaksanlegg og lagring av mange ulike avfallstyper ønsker vi ikke å presisere hvilken type dekke som kreves på et mottak. Det vil ikke alltid være nødvendig at det er tett dekke, avhengig av avfallstypen som skal håndteres. Om mottaket skal ha tett eller fast dekke, vil derfor være noe virksomheten selv må 2

risikovurdere. Vi vil omtale dette i kommentaren til forskriften, slik at det vil gå fram at det ikke alltid vil være tilstrekkelig med fast dekke. NFFA anmoder Miljødirektoratet om å vurdere hensiktsmessigheten ved å ha krav nedfelt i to systemer dvs. eget vedlegg for kommunale / interkommunale aktører. Det reises spørsmål ved om vedlegg 3 og 4 bør være ett vedlegg hvor størrelse og kompleksitet er styrende på drifts- og miljøkrav, og ikke hvorvidt et anlegg har kommunale eller private eiere. Miljødirektoratets kommentar: Det er flere mulige måter å gjøre dette på. Vi foreslår at det nye vedlegg 4 skal gjelde private mottak og kommunale mottak som ikke omfattes av unntaket i 11-7, og som dermed i tillegg skal ha tillatelse. Siden kommunen har en mottaksplikt mener vi det er riktig at de ikke skal behøve å søke om tillatelse, med mindre de ønsker å drive i stort omfang, og vi ønsker derfor å videreføre dagens regulering gjennom vedlegg 3 (dagens vedlegg 2). Siden vedlegg 4 er ment for mottaksanlegg som også skal ha tillatelse, inneholder ikke dette vedlegget en komplett kravpakke, slik vedlegg 3 gjør for kommunale mottak. Vedlegg 3 er dessuten utformet slik at det dekker hele den kommunale mottaksordningen inkludert henteordninger og ubetjente mottak i tillegg til de betjente mottakene. Vi mener også at de miljømessige kravene i vedlegg 3 og 4 ikke er så forskjellige, selv om kravene i vedlegg 4 kan framstå som noe mer konkrete. Spesielt om frafall av separat tillatelse til tankrensing samt utslipp fra spilloljetanker Tankrensing er en spesifikk arbeidsoperasjon som må utføres under forhold somkrever særskilt kunnskap og spesielle forholdsregler. Operasjonen er helt ulik innsamling av farlig avfall, og utgjør en egen bransje / marked. NFFA mener krav om tillatelse må opprettholdes overfor disse aktørene. Miljødirektoratets kommentar: De fleste tillatelsene til tankrensing er i dag svært like innsamlingstillatelsene, og tankrensing ble i høringsutkastet ansett som en spesialisert form for innsamling av farlig avfall. Vi ser imidlertid at tankrensing er en aktivitet som omfatter mer enn innsamling av farlig avfall, og at det er en bransje som vi ikke har full oversikt over. Direktoratet vurderer derfor en tilsynsaksjon rettet mot tankrensing i 2014 for å få bedre oversikt over bransjen og hvilke miljømessige utfordringer som knytter seg til den. På bakgrunn av resultatene vil vi vurdere om det er behov for en særskilt regulering av bransjen. I tilfeller der Fylkesmannen har gitt tillatelse til tankrensing, må Fylkesmannen i det enkelte tilfelle vurdere om aktiviteten er av en slik karakter og omfang at den representerer forurensningsfare, og at virksomheten dermed fortsatt skal ha tillatelse etter forurensningsloven. Det bør ikke åpnes for at mindre mengder drensvann fra oljetanker kan ledes gjennom oljeutskiller før utslipp. Drensvann fra spillolje er å anse som farlig avfall. Som et minimum må forskriften spesifisere begrepet mindre mengder og det må stilles krav til avløpsvannet utover oljeinnhold (tungmetaller, TOC mv.) Miljødirektoratets kommentar: Vi viser til kommentar tidligere i dokumentet. Vedr. finansiell sikkerhet NFFA påpeker viktigheten av sammenheng mellom garanti, faktisklagringssituasjon og tillatelse (hvor sistnevnte for mottaks- og mellomlagringsanlegg ikke er spesifisert pr. avfallsfraksjon). Systemet nå er noe diffust og kan medføre ulike behandling fylkesvis. Av denne grunn og siden garantistilling også binder betydelige likvider ville det gi positivt bidrag for alle parter å forklare tydeligere hvordan garantibeløpet kan beregnes. Miljødirektoratets kommentar: Sikkerhetsstillelsen skal beregnes på samme måte som for behandlingsanleggene, ut fra maksimale typer og mengder farlig avfall som er tillatt å ha på lager. Hvis dette ikke går fram av tillatelsen, må tillatelsen endres. Vi regner med behov for endring av de fleste tillatelsene i forbindelse med denne forskriftsendringen. Generelt NFFA påpeker viktigheten av at spesielt DSB, Miljødirektoratet og Fylkesmannen har dialog i forbindelse med de foreslåtte endringer i transportleddet. Miljødirektoratets kommentar: Vi har kontakt med både DSB og Fylkesmannen i forskriftsarbeidet. Revidert forskrift må være riktig speilet i veiledning på deklarasjonsskjema. NFFA viser også til høringsuttalelsen fra Batteriretur AS hvor det påpekes avvik mellom forskriftstekst og 3

veiledningen på baksiden av deklarasjonsskjemaet, og hvor ordet midlertidig kan tolkes slik at viktige grupper kan definere seg bort fra rollen som avfallsprodusent. Miljødirektoratets kommentar: Vi vil gå igjennom veiledningen og sørge for at den er i tråd med gjeldende forskrift og deklarasjonssystem. Norsk Industri Det bør presiseres at det må foreligge tungtveiende objektive årsaker for at Fylkesmannen ev. skal kunne stille strengere krav til mottaksanleggene enn de standardiserte minimumskravene som fremgår av vedlegg 4. Det er nødvendig at Miljødirektoratet gir klare føringer for utforming av individuelt tilpassede krav i tillatelsen fra Fylkesmannen slik at også ikke-standardiserte krav blir mest mulig like. Miljødirektoratets kommentar: Det vil bli utarbeidet en mal for tillatelsene, slik at kravene skal bli mest mulig like. Det må stilles like krav til kommunale og private mottak for farlig avfall. I praksis kan dette løses ved at dagens vedlegg 2 faller bort og nytt vedlegg med standardkrav gjøres gjeldende for både kommunale og private mottak for farlig avfall. Miljødirektoratets kommentar: Vi viser til kommentar til NFFA tidligere i dokumentet. Norsk Industri støtter ikke forslaget om å utvide kommunens mottaksplikt for farlig avfall fra private virksomheter med mindre mengder farlig avfall i kommunene fra 400 kg til 1000 kg pr. år pr. avfallsbesitter. Forslaget ansees som helt overflødig da det finnes et landsdekkende tilbud for innsamling, mottak og behandling av farlig avfall. De viser til at næringslivet har en generell plikt for håndtering av eget avfall, og ber i stedet om at kommunenes plikt til å ta imot farlig avfall fra private virksomheter faller bort. Miljødirektoratets kommentar: Bakgrunnen for kommunens mottaksplikt også for farlig avfall fra virksomheter med mindre mengder, er at det skal være enkelt for virksomheter med små mengder farlig avfall å få levert avfallet til lovlig mottak. Kommunen skal sikre at det er et tilstrekkelig tilbud til mottak av farlig avfall. De private aktørene har ingen slik plikt, og mottakstilbudet og tilgjengeligheten for de som skal levere avfall kan bli for dårlig spesielt i utkantstrøk hvor det kanskje ikke er så store avfallsmengder og så attraktivt å etablere seg for private aktører. Norsk Industri støtter at kravet om separate tillatelser for innsamling av farlig avfall faller bort. Dette forutsetter imidlertid at det stilles krav om skriftlig avtale mellom avfallsprodusent og mottaks- eller behandlingsanlegg som skal mota leveransen. Miljødirektoratets kommentar: Kravet er stilt for at det for hver leveranse skal være kontakt mellom avfallsprodusent og mottaksanlegget hvor avfallet skal leveres. Vi viser til kommentaren til NFFA om dette tidligere i dokumentet. Det må stilles konkrete kompetansekrav til transportørleddet og presiseres i forskrift at transportør har et selvstendig ansvar for at forskriften overholdes under transporten. Avfallsprodusent kan ikke holdes juridisk ansvarlig etter avfallsforskriften for handlinger et annet selvstendig foretak foretar seg under transport av avfallet. Miljødirektoratets kommentar: Hvis avfall levert til transportør ikke når fram til mottak/behandlingsanlegg vil avfallsprodusenten være juridisk ansvarlig iht. 11-8 for ikke å ha oppfylt leveringsplikten. Transportøren vil være juridisk ansvarlig for å håndtere avfallet forsvarlig under transport. Vi vil henvise i forskriften til ADR-regelverket som stiller konkrete kompetansekrav til transportører for farlig avfall som er ADR-pliktig. DSB har på høring en endring av ADR-forskriften som vil bety at også transporter av mengder under 500 kg skal omfattes av kompetansekravene. Kravet om separate tillatelser til tankrensing må opprettholdes. Tankrensing er et annet marked enn innsamling av farlig avfall. Dagens system med tillatelser for tankrensing gitt av Miljødirektoratet er helt nødvendig for å opprettholde seriøsiteten i bransjen. Miljødirektoratets kommentar: Vi viser til kommentaren til NFFA tidligere i dokumentet. Myndighetene må prioritere tilsyn med små og store aktører i hele verdikjeden for farlig avfallshåndtering, dvs. fra avfallsprodusent, transportør, mottaksanlegg til endelig behandling for å sikre at regelverket følges opp i praksis. 4

Miljødirektoratets kommentar: Vi mener at en forutsetning for å overlate mer ansvar til avfallsprodusent er at tilsyn med leveringsplikten til produsentene blir økt, siden vi vet at særlig små avfallsprodusenter ofte har lav kompetanse om farlig avfall, leveringsplikten og hvem som kan ta imot det farlige avfallet. Vi ser også behov for fortsatt tett oppfølging av andre aktører innen farlig avfallsområdet. Avfall Norge Forskriftsfesting av standardiserte krav til anlegg for mottak og mellomlagring av avfall er en hensiktsmessig forenkling av regelverket. Avfall Norge ser det som positivt at avfallsbesitters ansvar forsterkes, men mener avtaler om levering av farlig avfall bør formaliseres. Avtalene bør ikke kunne være muntlige. Miljødirektoratets kommentar: Miljødirektoratet ønsker ikke å formalisere avtaler mellom avfallsprodusent og mottaker, siden dette vil kunne medføre unødvendig mye administrativt arbeid. En avtale som ev. er muntlig, vil være like bindende som en skriftlig avtale. Vi viser til at det i forslaget foreslås en dokumentasjonsplikt av hvor det farlige avfallet er levert. Transportører av farlig avfall må ha et selvstendigansvar for at transporten skjer på forsvarlig måte. Miljødirektoratets kommentar: Transportører av farlig avfall har et selvstendig ansvar for at transporten foregår på forsvarlig måte, både iht. forurensningsloven, avfallsforskriften kapittel 11-5 og dessuten forskrift om landtransport av farlig gods (ADR). Tankrensing er et eget marked, og krav til tillatelse bør opprettholdes. Tankrensing er en spesifikk arbeidsoperasjon som krever særskilt kunnskap og spesielle forhåndsregler. Operasjonen er helt ulik innsamling av farlig avfall og Avfall Norge mener at krav om tillatelse må opprettholdes overfor aktører i denne delen av bransjen. Miljødirektoratets kommentar: Vi viser til kommentar til NFFA tidligere i dokumentet. Det henvises flere steder til at aktører skal ha skriftlig dokumentasjon på tilstrekkelig kompetanse. Avfall Norge savner en presisering av hva som anses som tilstrekkelig kompetanse i de ulike tilfellene for å sikre like vilkår for aktørene i bransjen, og deltar gjerne i en diskusjon rundt dette. Savner en veileder om dette. Når innsamlerbegrepet fjernes er det spesielt viktig å definere hvilken kompetanse som er nødvendig for å håndtere og transportere. Miljødirektoratets kommentar: Vi ønsker å konkretisere kravene til hva som skal anses som tilstrekkelig kompetanse for å utføre ulike håndteringsoppgaver i en kommentar til forskriften. Miljødirektoratet ønsker å involvere bransjen i dette arbeidet. Avfall Norge er positive til at kommunene fortsatt skal ha en viktig rolle når det gjelder farlig avfall fra husholdningene og virksomheter med mindre mengder farlig avfall. I et interkommunalt selskap etter IKS-loven er kommunen økonomisk ansvarlig. Avfall Norge viser også til at det er en del kommuner som har organisert avfallsselskapet som et aksjeselskap. Det er behov for en avklaring om slike aksjeselskaper også omfattes av unntaket om å stille finansiell garanti. Miljødirektoratets kommentar: Dersom kommunen har organisert sitt mottakstilbud i et AS, og dermed har begrenset ansvar, må det stilles finansiell sikkerhet på lik linje med de private mottakene. Maskinentreprenørenes forening (MEF) Kompetansekravet slik det foreslås er for ullent til at det har noen verdi. Det bør etableres et nasjonalt kompetansesenter for farlig avfall, et organ for godkjenning/sertifisering av alle nivåer innen håndtering av farlig avfall. Miljødirektoratets kommentar: Se tidligere kommentar til NFFA om kompetansekrav. Finansiell sikkerhet mener forsikring for å dekke mulige fremtidige forpliktelser også bør godkjennes som en tredje form. 5

Miljødirektoratets kommentar: Vi vil legge opp til at det skal være samme krav til finansiell sikkerhet som for behandlingsanlegg for farlig avfall, og forsikring regnes der ikke som en godkjent form. MEF er uenige i at kommunens mottaksplikt skal omfatte farlig avfall fra virksomheter, siden disse har tilgang på et konkurranseutsatt og landsdekkende tilbud av kompetente avfallsselskaper. Miljødirektoratets kommentar: Miljødirektoratet mener det er svært viktig for innsamlingen av farlig avfall at det er god tilgjengelighet til mottakssystemet. En kommunal mottaksplikt vil sikre dette også i distriktene. KS Bedrift avfall Om tankrens, KS Bedrift ser det som viktig å ha kompetanse i alle ledd for håndtering av farlig avfall, herunder innsamling og tankrens. KS Bedrift ber Miljødirektoratet vurdere nøye hvordan man kan sikre fortsatt høy kompetanse i dette leddet i verdikjeden for farlig avfall og ber om at begrepet «tilstrekkelig kompetanse», krav til dokumentasjon og tilsyn utdypes i kommentardelen til forskriften, siden «tilstrekkelig kompetanse» vil kunne variere. Miljødirektoratets kommentar: Se tidligere kommentarer om kompetansekrav og tankrensing til NFFA. KS Bedrift mener det må være mulig for kommunene å fri seg fra plikten til å ta i mot farlig avfall fra virksomheter dersom det finnes kommersielle mottak i rimelig nærhet og ikke begrenset til innen kommunegrensen. Miljødirektoratets kommentar: Det er mulig for kommunen å oppfylle sin mottaksplikt gjennom avtale med private selskaper. Ber Miljødirektoratet legge forurenser betaler prinsippet til grunn, og ber derfor Miljødirektoratet om å innføre produsentansvar for de avfallstypene som utgjør de største mengdene, som for eksempel impregnert trevirke, asbestholdige materialer og isolerglassruter. Miljødirektoratets kommentar: Miljødirektoratet har ikke planer om å innføre nye produsentansvarsordninger i dag. KS Bedrift enig i at dagens vedlegg 2 er egnet for å sikre at kommunene oppfyller sin mottaksplikt og kan ta i mot farlig avfall "i den dypeste dal og på det ytterste nes". BIR Bergen interkommunale renovasjon Finansiell garanti og kommunalt eide aksjeselskaper. Kravet om finansiell garanti er foreslått ikke å gjelde for anlegg hvor den enkelte kommune eller et interkommunalt selskap er driftsansvarlig. BIR et i likhet med flere andre kommunale avfallsselskap organisert som et kommunalt eid aksjeselskap, som ikke faller inn under kravene til økonomistyring etter kommuneloven eller IKS loven. Det er noe uklart for oss om unntaket for finansiell garanti også gjelder for kommunalt eide aksjeselskaper. Jamfør brev fra KRD av 28. juni 2010 til Miljødirektoratet ang «Finansiell sikkerhetsstillelse for deponier organisert som kommuner, KF og IKS». Vi viser her også til Avfall Norge sin uttalelse om samme problemstilling. Miljødirektoratets kommentar: Se kommentar til Avfall Norge om dette. BIR spør om det er slik at det ikke vil være anledning for kommunen å motta mer farlig avfall fra husholdninger som i løpet av året har nådd disse mengdene (1500 kg) ved innlevering av f.eks. impregnert trevirke og asbestholdig eternitt? Selv om mottaksplikten ikke omfatter mengder ut over dette (1500 kg), ser BIR det som naturlig at kommunene gis adgang til å motta tilleggsmengder fra husholdninger, dersom forholdene ligger til rette for det og som et alternativ til at farlig avfall finner veier som ikke fører til forsvarlig behandling. Begrensningen bør etter BIRs syn i stedet knyttes opp til totale mengdene farlig avfall som mottaket har 6

anledning til å ha lagret til enhver tid, jamfør grensen på 100 tonn i punkt 7.4 i Standardiserte krav for kommunale mottak (vedlegg 3). Miljødirektoratets kommentar: Mottaksgrensen på 1500 kg per avfallsbesitter per år er satt som et nivå for å dekke mottak av avfall som kommunen er pålagt å ha et mottakstilbud for. Ønsker kommunen å drive i større skala og på andre premisser enn det som gjelder i vedlegg 2, må de søke om tillatelse slik som øvrige mottaksanlegg. Når det gjelder avfall fra husholdninger som ikke har deklarasjonsplikt, får vi signaler om at denne mottaksgrensen ikke praktiseres veldig nøyaktig, siden det er vanskelig å holde oversikt over mengdene som faktisk leveres fra en husholdning. For virksomheter er det enklere å håndheve grensen siden avfallet leveres til betjente mottak, og deklareres. Det er gjerne virksomheter som har de store mengdene hvor kommunen ev. ikke kan ta imot uten å ha tillatelse på linje med private aktører. Batteriretur Batteriretur støtter forslaget, med den tilføyelse at i dag er det avvik mellom forskriftstekst og veiledningen på baksiden av Miljødirektoratets deklarasjonsskjema for farlig avfall (f.eks. deklarasjons-nummer 2325970) hvor det under Avfallsprodusent (felt A) står:" Innsamlere, forhandlere, transportører eller andre med midlertidig befatning med avfallet skal ikke angis som avfallsprodusent". Batteriretur sier de erfarer at dette tolkes i praksis som at man ikke er underlagt deklarasjonsplikt i sin befatning med avfallet og de "hvite varebilene" gleder seg. Batteriretur mener at dette "hullet" i veiledning på deklarasjonsskjemaet må rettes opp for nødvendig kontrollmulighet, og at den som transporterer farlig avfall skal og må være en ansvarlig del av deklarasjonskjeden. Konsekvensen av det er at begrepet "midlertidig" må fjernes. Utover dette har ikke Batteriretur annen merknad enn at de hilser velkommen at avfallsprodusents ansvar klargjøres og presiseres og mener dette er et godt forslag. Miljødirektoratets kommentar: Veiledningen vil komme til å bli endret ved nytt deklarasjonssystem. Vi vil da sørge for at den er riktig i forhold til revidert forskrift og deklarasjonssystemet. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) For avfall som er farlig gods, kan utkastet i følge DSB komme i konflikt med de kommende endringene i landtransportforskriften (ADR) 12, dersom avfallsforskriften praktiseres på en annen måte. Det vil være uheldig dersom ulike myndigheter stiller ulike krav til kompetanse for transport av visse typer farlig gods. For å unngå dette, bør det derfor etter DSBs oppfatning, for transport av inntil 500 kg farlig avfall som er farlig gods, tas inn en henvisning til landtransportforskriften i utkastet 11-5 tredje ledd, med hensyn til krav til kompetanse. DSB kommenterer også at de vurderer å endre bestemmelser i ADR slik at det ikke vil være unntak fra kravet om å ha sikkerhetsrådgiver og spesielle krav til opplæring av transportører ved transporter under 500 kg farlig gods som også er farlig avfall. Miljødirektoratets kommentar: Vi kan ikke se at vårt generelle krav kan komme i konflikt med DSB sine mer konkrete krav til transport av farlig gods (farlig avfall). ADR-regelverket stiller allerede konkrete krav til kompetanse for transport av farlig avfall som også er farlig gods. Den nærmere beskrivelsen av kompetanse, eller eksemplene vi har tenkt til å gi i kommentar/veileder vil ikke gå inn på DSB sitt område, og ikke berøre kravene ADR stiller til opplæring og kompetanse. For at dette skal være tydelig, vil vi også ta inn en henvisning til ADR-forskriften, slik DSB foreslår. Dette blir spesielt relevant siden DSBs unntak for farlig avfall under 500 kg foreslås fjernet, og kompetansekrav iht. ADR vil gjelde flere transporter av farlig avfall enn i dag. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane (FMSF) Innføring av vedlegg med "minimumskrav" for private anlegg. Fylkesmannen viser til forslag om å innføre enda et vedlegg med krav, noe som gir to dels overlappende, men likevel ulike krav til tilsvarende type virksomhet. Det virker ulogisk, tungvint og konkurransevridende. Miljødirektoratets kommentar: Vi viser til kommentar til NFFAs merknad tidligere i dokumentet. Vi anser ikke at de ulike vedleggene vil virke konkurransevridende, siden det er begrensninger i omfanget de kommunale virksomhetene kan operere innenfor, og selv om kravene er ulikt utformet gir de i praksis ikke så ulik miljøstandard. 7

Manglende tilpasning til avfallsrammedirektivet og industriutsleppsdirektivet (IED). Fylkesmannen viser til at tilpasning til IED bare er omtalt med at "må utsettes", mens Fylkesmannen mener det bør tilpasse nå. Fylkesmannen viser også til at så å si alle virksomheter som mottar og lagrer farlig avfall fra andre, har dette som en aktivitet i tillegg til håndtering av ordinært avfall. Mottaka er således i hovedsak dimensjonert etter mengden ordinært avfall. Det vises til at i Sogn og Fjordane er det ingen anlegg som bare har tillatelse etter kap. 11 i avfallsforskriften. Det vises til at det er vesentlig i forståelsen av arbeidsmengden for fylkesmennene, men er ikke omtalt i høringsnotatet. Miljødirektoratets kommentar: Vi vil ta inn i forslaget til endring av avfallsforskriften kap. 11 de endringene som vi ser er nødvendige iht. IED. Oppfangingskriteriet i IED er midlertidig kommunale anlegg for lagring av farlig avfall som har total kapasitet på mer enn 50 tonn. Det er ikke total kapasitet for farlig og ikke-farlig avfall som skal legges til grunn. Hvordan anleggets totale kapasitet skal fastsettes, vil ikke bare avhenge av fysiske forhold ved anlegget men også av en rekke andre forhold ved anlegget. Det omfatter bl.a. drift, bemanning og kompetanse. Hvor mye anlegget erfaringsmessig kan lagre på forsvarlig vis, kan gi en god indikasjon på anleggets totale kapasitet. Oppheving av krav til innsamling og tankreinsing. Fylkesmannen er enig i at arbeidet med tillatelse til disse aktivitetene kan opphøre, og at vi med det styrker produsenten sitt ansvar. På den andre sida kan det opne for meir uregulert transport. Det kan også være krevende å rette krav mot avfallsprodusent etter at transportør har starta transport av avfallet. Det kan være en styrke å kunne rette større krav til produsent når det gjelder hvem han leverer avfallet til, men uhell eller slurv under transport eller levering vidare til mottak kan være vanskeleg eller urimeleg å rette til produsenten. Omfanget av produsenten sitt ansvar ved levering til transportør bør omtales nærmere. Miljødirektoratets kommentar: Vi vil si noe mer om ansvarsforhold i kommentaren. Vi viser til tidligere kommentar til Norsk Industri om dette. Vi har inntrykk av at en av de viktige utfordringane for å få farleg avfallsystemet til å virke som forutsatt, er at overgangen fra produsent til transportør skjer på rett måte. I praksis er transportleddet ofte svært presset på tid, og har fokus på lagrings- og transporteffektivitet. Vi vurderer at det vil bli krevende for Fylkesmannen å føre tilstrekkeleg tilsyn med transportleddet. Miljødirektoratets kommentar: Vi ser i første rekke for oss økt tilsyn med produsentene, og fortsatt tett oppfølging av mottaks- og behandlingsanleggene for farlig avfall. Hvis det viser seg at det blir behov for å øke tilsynet med transportleddet, må dette evt. prioriteres. Vi viser også til omtale av tankrensing i oversendelsesbrevet, der det går frem at vi vurderer en tilsynsaksjon overfor tankrensere. Definisjonen av mellomlagring er fjernet, men begrepet benyttes fortsatt i forskriftsteksten. (i 11-16 og i vedlegg 4: Minimumskrav til anlegg for mottak og mellomlagring). Miljødirektoratets kommentar: Lagring i påvente av gjenvinning og sluttbehandling, inngår i håndteringsdefinisjonen. Vi kan ikke se at det er behov for ytterligere definering av mellomlagring. Elektronisk deklarering Fylkesmannen spør om innføring av et elektronisk deklarasjonssystem vil kunne påvirke krav og tekst i forskriften? Miljødirektoratets kommentar: Små endringer/tilpasninger av avfallsforskriften kap. 11 kan bli aktuelt, men det vil gjøres som en del av arbeidet med nytt deklarasjonssystem. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane kommenterer at ikke alle kommuner følger opp det ansvaret de har til å ha et tilstrekkelig mottakstilbud til husholdninger og virksomheter med mindre mengder farlig avfall. Dette kan føre til at farlig avfall ikke blir levert inn til forsvarlig håndtering. De viser derfor til noen premisser de mener bør gjelde for kommunale mottak. Miljødirektoratets kommentar: Vi viser til at denne endringen ikke berører vurderingen av hva som skal regnes som kommunens tilstrekkelige mottakstilbud, bortsett fra når det gjelder mottaksmengde. Et av premissene Fylkesmannen i Sogn og Fjordane nevner er kompetanse, som det nå stilles krav til i 11-5, i tillegg til i standardkravene for kommunale mottak (nytt vedlegg 3). 8

Separat høring av Industriutslippsdirektivet (IED) Miljødirektoratet har høsten 2013 hatt en høring av Industriutslippsdirektivet. Det går fram av konsekvensutredningen at ca. 70 kommunale mottak for farlig avfall driver uten tillatelse i henhold til unntaket i avfallsforskriften 11-7, bokstav e. Miljødirektoratet spurte fylkesmennene i høringen om noen av disse mottaksanleggene vil omfattes av IED pga. lagring av mer enn 50 tonn farlig avfall. Vi oppsummerer her det som kom fram i høringen av betydning for reguleringen i avfallsforskriften kapittel 11. Innspill fra Miljøvernavdelingene Vi fikk en del konkrete innspill fra enkelte fylkesmenn om kommunale mottak for farlig avfall som driver med unntak fra kravet om tillatelse i de respektive fylkene. Tilbakemeldingene var ikke uttømmende. Miljødirektoratets kommentar: Tilbakemeldingene som har kommet fra Fylkesmannens miljøvernavdelinger når det gjelder antall mottaksanlegg for farlig avfall som vil bli omfattet av IED, tyder på at noen få av mottaksanleggene i hvert fylke vil bli omfattet av IED. Tilbakemeldingen gir oss ikke full oversikt, men et inntrykk av at mange, kanskje de fleste av anleggene fortsatt vil kunne drive uten tillatelse og iht. standardiserte krav for kommunale mottak i vedlegg 3 (dagens vedlegg 2) til avfallsforskriften kap. 11. Noen anlegg vil måtte søke om tillatelse. Innspill fra Avfall Norge og Renovasjonsetaten Oslo Avfall Norge og Renovasjonsetaten i Oslo omtalte også i sine innspill til høringen av IED reguleringen av kommunale anlegg. De sier at konsekvensutredningen ikke inneholder grundige vurderinger av inkluderingen av avfallsvirksomheter. De ber derfor om at Miljødirektoratet utarbeider en konsekvensvurdering av endringsforslaget, der det bl.a. gjøres rede for økonomiske konsekvenser for kommunale mottak for avfall og farlig avfall. Det bes også om at det gjøres rede for hvilke endringer i tillatelsene til avfallsanlegg som foreslås. De viser også til at den foreslåtte endringen av avfallsforskriften kap. 11 om økning i plikten til å ta imot farlig avfall fra husholdninger og virksomheter med mindre mengder farlig avfall fra 400 til 1000 kg per avfallsbesitter per år, vil kunne bety at flere kommunale mottak blir omfattet av IED. Miljødirektoratets kommentar: Konsekvensvurderingen omtaler at flere av dagens kommunale mottak driver uten tillatelse og i henhold til standardiserte krav i dagens vedlegg 2 til forskriften, og at det er uklart hvor mange av disse som vil omfattes av IED pga. kapasitet over 50 tonn farlig avfall. Økningen av mottakstilbudet som foreslås i avfallsforskriften kap. 11 vil ikke nødvendigvis medføre økte mottaksmengder og økte mengder på lager. En konsekvens for anlegg som omfattes av IED, er at de må søke om tillatelse, og kravene i vedlegg 4 vil samtidig gjelde. Dette vil bety noe mer konkrete krav, men ikke veldig mye strengere enn kravene i dagens vedlegg 2. Dette gjelder f.eks. krav om lagring på fast dekke og under tak. Dette er krav som de fleste kommunale mottak allerede tilfredsstiller, men noen anlegg kan bli nødt til å foreta investeringer for å ivareta kravet. Renovasjonsetaten i Oslo viser til at IED krever at utslippsgrenseverdier skal fastsettes iht. best tilgjengelige teknikker, BAT, som er fastlagt i BAT-referansedokumenter som er relevante for anlegget eller virksomhetene. Det stilles spørsmål om hva som er BAT for avfallsvirksomheter, siden det foreløpig ikke er laget noe BREF-dokument for avfallsvirksomheter (med unntak av avfallsforbrenning). Miljødirektoratets kommentar: Det er startet en prosess i EU om utforming av BREF dokumenter (BAT reference documents) for avfallsvirksomheter. Hva som er BAT vil derfor defineres etter hvert. Når det gjelder krav til utslipp fra oljeutskillere vil 50 mg/l antagelig ikke være i henhold til BAT. Vi foreslår derfor nå å fjerne denne grensen fra vedlegg 4 i forslaget, og heller la tillatelsen regulere utslippet. I malen for tillatelse vil vi indikere hvilke nivå som kan være i samsvar med prinsippet om BAT. 9