Hvem av de andre? Hun hørte suset fra mennesker da hun gikk inn døren. Hørte det svake sukket fra dørene som lukket seg bak henne. Visste at hun måtte gå, gå bort til de andre menneskene, stille seg i køen, ikke stå der som en idiot, gå! Beina skalv i røde, høyhælte sko, hun trakk pusten dypt og fortet seg, snek seg bakerst, inn i køen, bak alle andre. Hun smilte til damen bak skranken, sa at jovisst, her er passet, her er billetten, takk skal du ha. Etterpå skalv leppene så mye at hun måtte presse dem mot hverandre, bite tennene sammen til det knakte i kjevene, og bite sammen enda litt hardere bare for å kjenne at hun fremdeles var i live. Hun sa det til seg selv, hvisket det stille inni hodet sitt at dette går bra, dette går greit, ikke se på de andre menneskene, se ned i gulvet, opp i taket, trekk pusten dypt, du klarer dette. Hun måtte se på de andre menneskene likevel. Den blonde, unge mannen i hjørnet. Damen med tre unger som lå utover stolene. Mannen som raslet med avisen, han gjorde ikke annet, han raslet bare med avisen. Hun lot blikket gli over menneskene, så på dem fort, så kjapt bort når de så på henne, kjente hjertet suse i ørene. Herregud, hva holdt hun på med? Hun så på klokken, på menneskene, på klokken igjen. Vred seg i hendene, flakket med blikket, reiste seg, satte seg igjen, så på klokken enda en gang. Leppene skalv mer nå, hun bet tennene hardt mot hverandre, kjente smaken av blod i munnen, en vond, skremmende smak. Beina skalv inni skoene, tærne ristet da hun reiste seg igjen, men hun satte seg ikke, ikke denne gangen, nå gikk hun inn på toalettet, vred om låsen og kjente seg litt, men bare litt, tryggere. Mannen som raslet med avisen, raslet med avisen enda en gang. Han trakk inn lukten av flyplassen, lukten av fremmede mennesker. Den sølvfargede kofferten sto mellom beina hans, han var stolt av den, hadde alltid sett slike på film og endelig fått råd til en selv. De var dyre, slike kofferter, men han kjente at den kofferten, den var lagd spesielt til ham. Han presset beina hardere om kofferten, raslet med avisen igjen, men leste ikke, satt og raslet med avisen. Så på de andre menneskene. Hvem er slike mennesker? Slike mennesker som reiser med fly? Hvem er de egentlig, innerst inne? Mannen dro en finger over den grå barten, han raslet med avisen, så over den, så på menneskene. Det kjentes godt å sitte der, bare sitte og se på andre. Han så etter henne, damen med røde sko og røde lepper, da hun gikk inn på toalettet. Hun så skremt ut, livredd. Han burde sagt noe, gått bort til henne sagt at dette går bra, det er bare et fly, men han orket ikke. Og han måtte sitte her, passe på kofferten og avisen. Det raslet fra avisen igjen, han begynte å bli lei av all raslingen, men det var en vane, han klarte ikke stoppe, ikke her midt blant alle menneskene. Kanskje han burde bla om? Så det ser ut som han leser? Mannen raslet med avisen og bladde om til fjerde side. To av ungene snorket, de lå stille på stolraden og sov. Den tredje lå lent utover tre stoler, med et
blad mellom hendene. Hun visste han ikke kunne lese, visste at han bare så på bildene. Likevel kjente hun seg stolt. Hun ville reise seg, rope ut at her ligger ungen min, sønnen min, han er tre år, og han kan lese! Men hodepinen stoppet henne, hun hadde kjent den helt fra morgenen, denne hodepinen som aldri forsvant helt. Den lå bakerst i hodet hennes hver dag, hver morgen når hun sto opp og lagde frokost til ungene. Hun savnet faren deres, savnet å dele alt ansvaret med noen, tenkte at det kommer til å bli deilig å bli kvitt dem noen dager, men stoppet der. Inni seg visste hun at hun ville savne dem, tenke på dem hver dag, uroe seg. Og uroen kom til å vokse, hun ville ringe faren deres hver dag, hver morgen etter klokken syv, og spørre om alt gikk greit. Uroen ville ligge baki hodet hennes i tre uker, gnagende, sitrende. Den ville vokse og vokse og vokse helt til den tok over hodepinen og ble enda verre. Hun gned en finger over pannen, i et forsøk på i drive hodepinen ut av systemet. Det hjalp ikke. Hun ble sittende og tenkte på alt som kunne gå galt, helt til treåringen satte seg på fanget hennes, ville at hun skulle lese for ham. Da forsvant hodepinen, den gjemte seg baki, langt baki hodet, og hun glemte alt som kunne gå galt. Hun sa til sønnen at blir det ikke gøy å fly? Og sønnen nikket, de store, lyseblå øynene glitret. Han smilte opp til henne da hun smilte ned til ham. Den unge mannen i hjørnet studerte menneskene rundt seg. Han vippet med beina, lente seg på tærne, på hælene, på tærne igjen, frem og tilbake. Hele tiden så han på de andre menneskene. Hjertet suste inni hodet hans, svetten kilte under armene. Det gnagde mot det ene låret, gnagde og skar i huden hans. Han burde sjekke det, burde gå inn på toalettet, sjekke om det rant blod nedover beinet, men damen gikk inn og låste døren bak seg. Hun hadde stirret på ham, hadde sett på ham med skjelvende, røde lepper. Forsto hun noe? Hva forsto hun? Han dro de svette håndflatene gjennom håret, foldet hendene bak ryggen og vippet frem og tilbake igjen. Mannen med avisen, forsto han noe? Damen med ungene, herregud, ungene. Han håpet ungene bare ville følge moren, han hatet når det var ungen ombord i flyene. Skrikingen, snakkingen, alt som gjorde ham ukonsentrert. Han hadde opplevd det før, hadde vært klar en gang før, så kom ungene om bord. De ropte, gråt, skrek, snakket høyt hele turen. Og han hadde ikke klart det, hadde ikke klart å gjøre noe annet enn å sitte helt stille, riste på hodet når noen sa noe til ham, og trampe irritert med føttene hver gang en av ungene lagde en lyd. Nå gned han seg i øynene, presset leppene sammen til en hard strek og klødde seg tilfeldig på låret. Det stakk. Han kjente det rykke til i leppene, men presset dem sammen, sa høyt inni hodet sitt ikke lag grimaser nå, ikke lag grimaser. Leppene la seg til ro igjen, han trakk hånden bort fra låret, så mot toalettet, men det var fremdeles låst. Så bestemte han seg: han rettet seg opp i ryggen, strak og høy, bestemt. Han skulle gjøre det nå, i dag, denne gangen skulle han klare det.
Hun så inn i speilet, så inn i sine egne skinnende, grønnbrune øyne. Spisset de røde leppene, smilte til seg selv. Dette går bra, bare gå ombord i flyet, ikke se på de andre, bare gå ombord. Stemmen i høyttalerne fikk henne til å skvette, hun rykket til, så på seg selv igjen, trakk ned i do og låste opp døren. Hun skalv fremdeles i skoene, men ikke mye, skalv litt i skoene og stilte seg i køen. Øynene var bestemt festet til bakken foran henne, hun skulle ikke se på de andre. Han brettet sammen avisen da de ropte opp flyet hans. Avisen raslet da han gikk med den presset fast under armen. Den raslet og raslet og raslet og raslet. Han rynket pannen, knyttet neven som ikke holdt om kofferten, bet seg i leppen for ikke å rope noe stygt, og kastet avisen i søpla. Da han stilte seg bakerst i køen angret han, han snudde seg, gikk tilbake, hentet avisen opp av søpla og gikk tilbake til køen. De andre så rart på ham, men han så ikke på dem. Han stirret på ryggen til mannen foran i køen, så hardt fremover. Hun kysset ungene på kinnene, to kysset søvnige tilbake på hennes kinn, og en ga henne en myk, liten klem. Hjertet dunket hardt inni henne, magen fløt omkring i kroppen. Hun vinket da de gikk bak flyvertinnen, de vinket tilbake, med de oransje lappene jeg reiser alene festet om nakken. Damen svelget igjen og igjen, hun kjente tårene i øyekrokene, men svelget enda hardere, snudde seg og gikk. Telefonen ringte da hun sto foran bilen. Hun svarte sa at joda, de var kommet ombord, de skulle fly nå, straks, hun skulle se flyet lette, så skulle hun kjøre hjem, husk å ring når de er kommet frem, husk å ring! Han stilte seg bakerst i køen, smilte til flyvertinnen, smilte til den andre flyvertinnen. Glimtet det i øynene deres, så de noe? Nei, de så ingenting. Ingen så noe. Han nikket til en tredje flyvertinne og gikk ombord i flyet. Det kilte i magen, han så ungene på tredje rad og kjente hjertet dunke bak øynene. Unger. Han knyttet nevene. Det stakk fremdeles i låret, han trodde han kjente en bloddråpe kile nedover beinet, men satte seg i setet likevel. De mørke buksene skjulte eventuelle blodflekker, han kjente seg trygg nå, lente seg tilbake i setet og ventet. Hun presset hendene mot lårene, presset øynene igjen. Mannen ved siden av henne stirret på henne, hun kjente det prikke i nakken. En ekkel, uggen prikking. Det brant i magen, det stakk i hodet, hun tenkte at herregud, hjelp meg, hjelp meg. Mannen med avisen så på henne. Hun hadde øynene knepet igjen, leppene presset sammen til en hard, liten strek. Han ville si noe, kanskje dette går greit, frøken, det er ikke farlig å fly, men han holdt kjeft. Avisen lå i setet foran ham, han kjente det krible i kroppen, lurte på når det ville skje,
hvem som ville gjøre det. Hvis han skulle gjettet ville han satset på damen, kanskje, eller den unge, blonde mannen, kanskje. Han hadde et skremmende, bestemt blikk som boret seg inn i seteryggen foran ham. Mannen ville prikke ham i skulderen, spørre ham om han hadde med seg noe han ikke burde ha med seg, men igjen holdt han kjeft. Det var best slik. Ungene ropte da de lettet, han hørte de irriterende stemmene deres, han hørte hylene deres da et sug gikk gjennom de små kroppene. Han hørte flyvertinnen si at er ikke dette morsomt, unger? Det stakk i låret, og mannen ved siden av ham stirret på ham. Øynene hans sa jeg vet at du gjemmer noe, hvorfor forteller du meg ikke hva det er? Men han sa ikke noe. Mannen med barten og den raslende avisen var helt stille. Det var den unge, blonde mannen også. Han knyttet nevene, åpnet dem igjen, og hele tiden stirret han på stolryggen foran seg. Vent litt, litt til, bare litt til. Så flyttet han begge hendene sakte, forsiktig, sakte mot låret. Det stakk i foten, og han rakk akkurat å se det skremte blikket til damen med de røde leppene før låret hans brant som bare faen. Hun sto lent mot bilen, så opp på flyet som suste oppover, oppover mot himmelen. De grå skyene fikk flyet til å se kritthvitt ut. Hun vinket opp mot flyet, visste at ungene satt på tredje rad, vinket mot vindu nummer tre, men visste ikke om det var riktig side av flyet. Hun latet som om ungene vinket tilbake, de ropte sikkert nå. Ropte høyt, skingrende, se vi flyr, vi flyr! Fingrene hennes skalv da hun trakk mobilen opp av lommen, frostrøyken føk opp foran munnen hennes da hun hvisket tallene samtidig som hun klikket på tastene. Hun hadde blikket festet på mobilen hele tiden, helt til en rar, fremmed lyd fikk henne til å se opp. Først forsto hun ikke hva hun så, hun så noe rødt, noe rødt og levende noe, noe som beveget seg først fremover, så nedover, før det fikk en skremmende sterk, skinnende rødfarge og grå, svær hale. Så hvisket hun herregud, og faen, og nei, nei,nei, da hun forsto at flyet falt mot bakken inni en brennende kule av ild. Hun prøvde å forstå hva som hadde skjedd, hvorfor akkurat det flyet falt, brennende, mot bakken igjen. Hvorfor akkurat dette flyet!? Men hun fikk ikke svar, og mobilen falt mot bakken og landet med sprukket skjerm på asfalten mellom beina hennes. En tanke for gjennom hjernen hennes, en skremmende, forvirrende tanke. Hun så for seg noe hun hadde sett tidligere på dagen, noe hun ikke hadde tenkt over, noe hun nå syntes var altfor, altfor skremmende til å være sant. Hun gled ned foran bilen, landet oppå asfalten, mellom bilen og mobilen, med dette bildet virrende inni hjernen. Hun husket mannens avis, hun husket forsiden på mannen avis, hun husket bildet av et brennende fly, bildet av et oppbrent, knust flyvrak midt i sentrum. Og hun husket overskriften på en sak hun
aldri hadde hørt om, men som hun forsto ville stå i alle avisene i morgen. Terrorist bombet fullsatt fly.