Ørjan N. Karlsson Gerhardsens testamente Kriminalroman
ØRJAN N. KARLSSON Goliat 2008 Sharba 2009 Fredsmekleren 2011 2012 juritzen forlag as, Oslo www.juritzen.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor. (www.kopinor.no) Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar. Redaktør: Anne-Kristin Strøm Omslagsdesign og foto: Marius Renberg Forfatterfoto: John Andresen Ebok framstilt av Passion&Prose ISBN 978-82-8205-330-3 ISBN 978-82-8205-220-7 (trykket)
Til Eli
Han trekker kraven opp i nakken og setter seg på benken. Det har vært en uvanlig kjølig desember i Washington DC. Kjølig og forblåst. Men stemningen i den amerikanske hovedstaden er det ingenting å si på. I Europa går krigen mot slutten, og i Stillehavet drives japsene sakte, men sikkert tilbake til øya si. 1945 ligger an til å bli et godt år. Kanskje er han tilbake i Norge allerede til våren? «Godt nytt år.» Forgapt i dagdrømmen skvetter han til. Personen som snakker til ham, står rett bak benken. Vedkommende må ha krysset over plenen nedenfor Washington-monumentet. «Damn, Walter. Du må slutte å snike deg inn på folk på den måten,» svarer han uten særlig harme. Walter setter seg ned ved siden av ham og blåser varme i hendene. «Beklager, det var ikke meningen å skremme deg. Jeg setter pris på at du kunne møte meg på så kort varsel.» «Skulle bare mangle. Hva dreier det seg om?» Walter stikker hendene i frakkelommene og lener seg bakover mot ryggstøet. Da han begynner å snakke, kommer det frostrøyk ut av munnen hans. «Krigen mot tyskerne er for alle praktiske formål over. Men en ny og farligere konflikt er allerede under oppseiling.» «Kommunistene?» «Ja, kommunistene. Og i den kampen må vi stå sammen. Kan USA regne med din støtte når du reiser tilbake til Norge?» Så typisk Walter. Alltid rett på sak. Men han trenger ikke tenke seg om. «Selvfølgelig,» svarer Haakon Lie og kjenner hvor inderlig han mener det. «Dere kan regne med meg. Hva som enn trengs»
Prolog DØREN TIL KONFERANSESALEN STÅR PÅ GLØTT. FORVENTNINGSFULLT SMÅPRAT SIVER GJENNOM SPREKKEN OG INN PÅ BAKROMMET, ET BABELSK VIRVAR AV DIALEKTER OG SPRÅK. EN FOTOGRAF TAR BILDE AV EMBLEMET SOM DEKORERER FRONTEN AV TALERSTOLEN. BLITSEN er isende skarp. Thorbjørn rygger ut av lysstripen som deler BAKROMMET I TO, OG LUKKER ØYNENE. «KOM IGJEN. DETTE ER din arena. Her er det du som bestemmer.» Den personlige peptalken hjelper ikke. Thorbjørn føler seg merkelig lett i kroppen. Som om bare en liten del av ham er til stede. Ute i den vesle konferansesalen fester en journalist nok en mikrofon til den allerede overlessede talerstolen. På håndtaket skimter Thorbjørn logoen til BBC World. Klokken er fem minutter på elleve. Fem minutter til han skal komme med meddelelsen. Thorbjørn tar frem arket med talen fra innerlommen og studerer den korte teksten uten egentlig å lese ordene. I tankene er han tilbake på kontoret sitt kvelden før. Mannen skred inn i rommet med den største selvfølgelighet. Han var ulastelig antrukket i sort armanidress og rød tverrsløyfe. Et matchende, blodrødt lommetørkle stakk opp av venstre brystlomme. Antrekket minnet Thorbjørn om Per Fugelli, men bildet av den folkekjære sosialmedisineren svant raskt. «Gjenkjenner du meg ikke?» spurte mannen og tok plass i skinnsofaen under maleriet av Alfred Nobel. Lyset fra golvlampen kastet skygger nedover fjeset og fikk ansiktstrekkene hans til å se litt feminine ut. «Nei» Thorbjørn hadde dratt på svaret. Den andres væremåte
snarere enn utseende minnet ham om noen. «Synd. Men jeg hadde egentlig ikke ventet noe annet.» Mannen trakk lommetørkleet opp av brystlommen og foldet det ut på bordet mellom dem. Taklyset glinset i kobberfarget metall. «Vi sees i morgen. Jeg kommer i alle fall til å se deg.» Mannens smil var varmt, stemmen uten varme. Thorbjørn bøyde seg frem og plukket opp det vesle objektet som hadde vært skjult i lommetørkleet. Først da han hadde gjenstanden mellom fing rene, så han hva det var. «Hva faen mener du med dette?» Men mannen hadde allerede reist seg og var på vei ut døren. Og endelig forsto Thorbjørn hvorfor personen virket kjent. Den umulige erkjennelsen lammet ham. Thorbjørn ble stående midt på golvet med den kobberfargede pistolkulen i hånden til utgangsdøren slamret igjen. «To minutter til sendingen starter. Er du klar?» Geir Lundestad, direktøren på Nobelinstituttet, klapper Thorbjørn på skulderen. Måten Lundestad forsøker å skjule dialekten sin på i noe han sikkert innbiller seg ligner østlandsk, har alltid irritert Thorbjørn. «Selvfølgelig er jeg klar,» lyger han. Ordene passerer leppene som skarpe kvekk. «Ja vel.» Lundestad ser usikkert på ham. Så trekker han på skuldrene som for å si «ikke mitt problem», og åpner døren ut til salen. Der ute stilner praten umiddelbart. Thorbjørn forblir stående i halvmørket. Hvorfor kontaktet han ikke politiet og fortalte dem hva som hadde skjedd? Men han vet det: Fordi de ville stilt deg spørsmål du umulig kunne gitt dem svar på. Fotolinsene og TV-kameraene fanger ham før han i det hele tatt får trådt over dørterskelen. Hver blitsgnist ligner et pistolskudd. På vei frem til podiet vandrer blikket hans over forsamlingen. Den uvelkomne
gjesten fra kvelden før er ikke å se. Det demper ikke følelsen av ubehag. Snarere tvert imot. Lederen for Den norske Nobelkomité tar de siste stegene frem til podiet. Med tilkjempet ro unner han seg en slurk vann før han bretter ut arket, kremter og sier: «Den norske Nobelkomité har bestemt at Nobels fredspris for i år skal tildeles»
Første del