Fredrik Backman Britt-Marie var her Oversatt av Einar Blomgren
Borg er et fiktivt sted. Enhver eventuell likhet med virkelige steder er utilsiktet.
Til mamma, som alltid sørget for at det fantes mat i magen min og bøker i bokhyllen min.
«Man elsker fotballen fordi den er instinktiv. Hvis den kommer rullende på gata, sparker man til den. Man elsker den av samme grunn som man forelsker seg. Fordi man ikke vet hvordan man lar være.»
1 Gafler. Kniver. Skjeer. I den rekkefølgen. Britt-Marie er så visst ikke en slik person som dømmer andre mennesker, slett ikke, men ingen sivilisert person ville vel komme på tanken å organisere bestikket i en kjøkkenskuff på en annen måte enn den der? Britt-Marie dømmer ingen, slett ikke, men vi er vel tross alt ikke dyr heller? Det er mandag i januar. Hun sitter ved et lite skrivebord på et lite kontor på Arbeidsformidlingen. Dette har for all del ikke noe med bestikket å gjøre, men bestikket er et symptom på alt som er blitt feil. Bestikk skal ligge som vanlig, fordi liv skal være som vanlig. Vanlige liv er presentable, der rydder man på kjøkkenet og pusler på balkongen og tar seg av barna. For det er faktisk mer jobb enn man tror. Å ha balkong. I vanlige liv sitter man sannelig ikke på Arbeidsformidlingen. Jenta som jobber her, har kortklipt frisyre, som en ung gutt. Ikke at det er noe galt med det, naturligvis. Britt- Marie har ingen fordommer. Det er vel moderne, det der, naturligvis. Jenta peker på et papir og smiler som om det haster. Fyll ut navn, personnummer og adresse her, bare! Britt-Marie skal registreres. Som om Britt-Marie er kriminell. Som om hun er kommet for å stjele arbeidet til formidlingen. Melk og sukker? spør jenta i neste sekund og
serverer kaffe i plastkrus. Britt-Marie dømmer ingen, det gjør hun så visst ikke, men hvem ter seg på den måten? Plastkrus! Lever vi i krig her? Det vil Britt-Marie spørre jenta om, men siden Kent stadig oppfordrer Britt-Marie til å være «mer sosial», smiler hun i stedet så diplomatisk hun makter, og venter på å bli tilbudt en bordskåner. Kent er Britt-Maries mann. Han er entreprenør. Ufattelig, enormt vellykket. Gjør forretninger med Tyskland og er veldig, veldig sosial. Jenta holder fram to små engangsforpakninger med melk av den typen som ikke behøver å oppbevares i kjøleskap. Så holder hun fram et plastkrus fylt med plastskjeer. Britt-Marie kunne umulig ha sett mer forferdet ut om det hadde vært en slange. Ikke melk og sukker? spør jenta uforstående. Britt-Marie rister på hodet og feier en hånd over skrivebordet som om det var fullt av usynlige smuler. Det ligger papir overalt her, hulter til bulter. Rydde har jenta naturligvis ikke tid til, hun er vel så opptatt av karrieren, forstår Britt-Marie. Okei, skriv adressen din der, bare! smiler jenta til papiret. Britt-Marie fester blikket i fanget sitt og børster bort usynlige smuler fra skjørtet. Hun lengter hjem til bestikkskuffen. Til et vanlig liv. Hun lengter etter Kent, for det er alltid Kent som fyller ut alle papirer. Da jenta ser ut til å være i ferd med å åpne munnen igjen, avbryter Britt-Marie henne derfor med: Får jeg bry Dem med et sted å sette kaffekoppen? Hun sier det med den tydelige tonen som Britt-Marie bruker når hun må hente fram all sin innerste godhet for å kalle det «kopp» selv om det er et plastkrus.
Hva? utbryter jenta på den andre siden av skrivebordet, som om kopper kan settes hvor som helst, bare. Britt-Marie smiler så sosialt hun kan. De glemte å gi meg en bordskåner. Jeg vil ikke forårsake merker i bordet Deres, må De forstå. Jenta på den andre siden av skrivebordet ser ikke ut til å forstå verdien av en bordskåner. Eller ordentlig servise. Eller for den del speil, konstaterer Britt-Marie ut fra jentas frisyre. Æh, det spiller ingen rolle, bare sett den der, sier jenta ubekymret og peker på en ledig flate på skrivebordet. Som om livet var så enkelt. Som om det ikke spiller noen rolle om man bruker bordskåner eller om man organiserer bestikkskuffen i riktig rekkefølge. Jenta kakker en penn mot papiret, ved rubrikken for «adresse». Britt-Marie puster ut, særdeles tålmodig, det er slett ikke et sukk. Vi setter vel tross alt ikke kaffekopper bare rett på bordet? Det blir merker i bordet, må De forstå. Jenta betrakter skrivebordplaten, som ser ut som om små barn har prøvd å spise poteter fra den. Med høygafler. I mørket. Æh, det spiller ingen rolle, det er så slitt og ripete fra før! smiler hun. Britt-Marie skriker innvendig. De har naturligvis ikke tenkt på at det skyldes at De ikke bruker bordskåner, konstaterer hun. Hun sier det meget omtenksomt, naturligvis. Slett ikke som en «passiv aggressiv», som hun en gang hørte Kents barn kalle henne da de trodde hun ikke hørte det. Britt- Marie er faktisk ikke passiv aggressiv. Hun er
omtenksom. Etter at hun hadde hørt Kents barn si at hun var passiv aggressiv, var hun ekstra omtenksom i flere uker. Jenta på Arbeidsformidlingen ser litt anstrengt ut. Hun masserer øyebrynene. Jo altså, det var vel Britt du het, ikke sant? Britt-Marie. Bare søsteren min kaller meg Britt, korrigerer Britt-Marie. Om du bare kan fylle ut arket. Vær så snill, ber jenta. Britt-Marie skotter ned på papiret som krever at hun oppgir hvor hun bor og hvem hun er. Det kreves en urimelig mengde papirarbeid for å få være menneske nå for tiden, det er Britt-Maries bestemte mening. En vanvittig mengde administrasjon for at samfunnet skal la en få være med. Til slutt fyller hun motvillig ut navn, personnummer og nummeret til mobiltelefonen. Rubrikken for adresse blir stående tom. Hva slags utdannelse har du, Britt-Marie? spør jenta. Britt-Marie holder hardt i håndvesken. Jeg må få lov til å opplyse Dem om at min dannelse er utmerket, opplyser hun. Men ingen formell utdannelse? spør jenta. Britt-Marie puster meget kort ut gjennom nesen. Det er naturligvis ikke et fnys. Britt-Marie er ikke en sånn som fnyser. Jeg må få lov til å opplyse Dem om at jeg løser enorme mengder kryssord. Det gjør man så visst ikke uten dannelse, opplyser hun og føler seg angrepet. Hun tar en meget liten slurk kaffe. Den smaker slett ikke som Kents kaffe. Kent lager veldig god kaffe, det sier alle bestandig. Britt-Marie har ansvaret for
bordskånerne, og Kent har ansvaret for kaffen. Det er slik de har skapt et liv sammen. Åh, sier jenta og smiler oppmuntrende og prøver i stedet med: Hva slags arbeidserfaring har du? Jeg var sist ansatt som serveringsdame. Jeg fikk usedvanlig gode skussmål, opplyser Britt-Marie. Jenta ser et øyeblikk forhåpningsfull ut. Det går snart over. Og når var det? spør hun. I 1978, svarer Britt-Marie. Åh, sier jenta og prøver å smile, i et ikke særlig vellykket forsøk på å skjule den egentlige reaksjonen sin. Så prøver hun med: Og du har ikke jobbet siden da? Jeg har jobbet hver dag siden da, jeg har hjulpet min mann i firmaet hans, svarer Britt-Marie fornærmet. Jenta ser forhåpningsfull ut igjen. Man synes jo at hun burde ha lært nå. Og hva slags arbeidsoppgaver hadde du i firmaet? Jeg tok meg av barna og sørget for at vårt hjem var presentabelt, svarer Britt-Marie. Jenta smiler for å skjule skuffelsen, slik mennesker gjør når de ikke forstår forskjellen mellom «en bolig» og «et hjem». Det er faktisk omtenksomheten som er forskjellen. Den sørger for at det finnes bordskånere og ordentlige kaffekopper og senger som res opp så stramt om morgenen at Kent fleiper med sine bekjente og sier at hvis man snubler i dørterskelen på vei inn på soverommet, så er det «mindre risiko for beinbrudd om man lander på gulvet enn på sengeteppet». Britt-Marie avskyr at han sier slikt. Siviliserte mennesker løfter vel tross alt føttene når de går over terskelen til