nr 8 24.08.2011 løssalg kr 55,-

nr 8 24.08.2011 løssalg kr 55,- ETTER ANGREPET Den 22. juli ble politiet stilt overfor sin største utfordring siden andre verdenskrig. Politiforum har møtt de som bidro i Oslo og på Utøya. Side 4 27

2 KOLOFON www.politiforum.no 102. årgang Twitter: @politiforum LEDER Vi gråter med dere UTGIVER Politiets Fellesforbund Møllergt. 39 0179 Oslo Tlf 23 16 31 00 Fax 23 16 31 01 REDAKTØR Ole Martin Mortvedt Tlf 23 16 31 67 Mobil 920 52 127 redaktor@pf.no JOURNALIST Erik Inderhaug Tlf 23 16 31 64 Mobil 908 64 608 erik@pf.no MARKEDSKONSULENT Heidi Bjørkedal Tlf 23 16 31 66 Mobil 906 81 717 heidib@pf.no PRODUKSJON Motorfinger www.motorfinger.no FRISTER Innlevering av stoff til nr. 09 2011 sendes på mail til redaksjonen innen 12.09.11 ADRESSEFORANDRINGER adresse@pf.no FORSIDEFOTO Bomben i Regjeringskvartalet 22. juli. Foto: Berit Roald/Scanpix TRYKK Aktietrykkeriet Godkjent opplag: 14200 ISSN: 1500-6921 Politiforum hilser til de pårørende etter terroren i Regjeringskvartalet og på Utøya. Politiansatte har grått med dere. Men før de gråt, gjorde mange politiansatte en jobb det står respekt av. De første politifolkene som kom til Regjeringskvartalet fikk høre på sambandet at det kanskje var en bombe til. Uten tanke for egen sikkerhet fortsatte de med livreddende førstehjelp samtidig som de skulle få så mange mennesker som mulig bort fra farlig sone. Og de løp fra kontor til kontor i de ødelagte bygningene for å lete etter skadde. Mange politiansatte meldte seg umiddelbart til tjeneste. Det reddet situasjonen ettersom politiet kun hadde en liten håndfull tjenestemenn på jobb. Vi tenker på Beredskapstroppens menn, som fikk jobben med å løpe mot drapsmannens skarpladde våpen. Under en time etter at de sto i bombekrateret i Oslo, hadde de pågrepet gjerningsmannen på Utøya. Der løp de innover øya for å tiltrekke seg hans oppmerksomhet og engasjere, ukjent med hva som møtte dem. Var det en hel gjeng med geværer og eksplosiver, eller én mann? Tenkte de tanken på at de kunne møte en dødelig kule? Ikke engang i krig løper soldatene rett i mot en væpnet motstander på en slik måte. Hva tenkte de da gjerningsmannen var pågrepet? Det var døde og sårede i et stort antall overalt på øya. Ingen visste om det var flere gjerningsmenn der. Det var usikkert om det var lagt ut eksplosiver. Hvordan skulle de prioritere? De skulle redde liv, samtidig som de skulle sikre øya mot en ukjent fare og få inn flere hjelpemannskaper. Hvert minutt telte. Politiansatte på høyt og lavt nivå gjorde alle en jobb med kun en ting for øye: Å redde liv og stanse myrderiene. Noen gikk med åpne øyne inn i livsfarlige situasjoner. Andre gikk inn i arbeid på åsted og jobbet med identifisering og fikk se noe som ingen burde oppleve å se. Hendelser som kanskje vil prege dem for resten av livet. Alle gjorde så godt de overhodet kunne. Media har gjort en viktig jobb, og bidratt med både ris og ros. De har påpekt mangler som både politi og justismyndigheter må forbedre. Men enkelte av de som har uttalt seg til media har gjort det uten å kjenne bakgrunnen for operative vurderinger gjort i kampens hete. Disse har uttalt seg med informasjon vi har i dag, men som ikke var tilgjengelig da beslutningene ble tatt. De har heller ikke kunnskap om hva innsatspersonellet vurderte. Politiet vil aldri komme fra slike hendelser uten kritikk. Slik virker etterpåklokskapens lys. Men at det av den grunn skal reises massiv kritikk som kan identifiseres på individnivå, blir galt i en slik situasjon. Det er viktig å ta inn over seg at den enkelte politiansatte som var involvert, gjorde sitt ytterste for å hjelpe til etter beste evne. Det reddet liv og hindret ytterligere drap. De involverte politiansatte skal med hevet hode kunne si som politibetjent Simon sier i dette Politiforum: «Jeg liker å tro at vår innsats utgjorde en forskjell». Ansvaret for den dypt tragiske hendelsen var bare en mann som hadde. Det kunne gått så mye verre hadde det ikke vært for innsatsen til modige og dyktige polititjenestemenn og -kvinner. Landet har ingen som kunne gjort jobben bedre. PFU er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. Organet som har medlemmer fra presseorganisasjonene og fra allmennheten, behandler klager mot pressen i presseetiske spørsmål (trykt presse, radio, fjernsyn og nettpublikasjoner). PFU, Rådhusgt.17, Postboks 46 Sentrum, NO-0101 Oslo Tel. 22 40 50 4 Fax: 22 40 50 55 Epost: pfu@presse.no

INDEX INNHOLD 9 Vi levde i en faglig, liten boble 11 Sorterte skjebnene 12 Oppi all elendigheten var det fint å kunne bidra 14 Mye gikk etter planen 22 Ble applaudert på jobb 24 Bisatt med fanevakt 28 Operasjonsledere på skolebenken 34 Politibetjenter forsøkt nedkjørt FASTE SIDER Politibetjentene Simon og Mari var blant de første som kom til åstedet etter bombeangrepet i Oslo. Bildet av dem har gått verden rundt. Her er historien. 4 46 Arne meinar 49 Folkestad 50 Politiets verden 51 Purken & PFFU KASTET UTI PÅ DYPT VANN Øystein Mæland hadde kun to ukers erfaring som politidirektør da bomben smalt i Regjeringskvartalet. Det ble en ilddåp uten sidestykke. 17 20 EKSTREMT MEDIETRYKK I timene og dagene etter terrorangrepet mot Norge opplevde Oslo politidistrikt en voldsom mediepågang, fra TV og aviser fra hele verden. 30 31 38 DET ER BEHOV FOR OSS Politibåten i Follo opplevde mye hasardiøs adferd i sommer. Dødsulykkene i Vestfold kunne like gjerne skjedd lenger inn i Oslofjorden, sier de. KLARE FOR ARBEIDSLIVET Årets avgangselever fra Politihøgskolen i Oslo og Bodø forlot skolebenken i juni. Allerede har de fleste av dem fått en smak av etaten.

4 TERRORANGREPET Jeg vil jo gjerne tro at vår innsats Bildet av de to norske politibetjentene ved Regjeringskvartalet har gått verden rundt. Her er historien bak. Tekst Erik Inderhaug Foto Thomas Winje Øijord/Scanpix og Erik Inderhaug Kart Kartagena/Statens kartverk USA. Storbritannia. Tyskland. Nicaragua. Australia. De dramatiske bildene av en hardt skadd kvinne som blir båret bort fra Regjeringskvartalet av to norske politibetjenter, har preget utallige forsider og artikler i norske og internasjonale medier. For mange har det blitt selve «bildet» på terrorangrepene mot Norge den 22. juli, men for politibetjent Simon fra Grønland politistasjon, er det en oppmerksomhet han ikke er helt komfortabel med. Jeg har fått veldig mange tilbakemeldinger på det bildet, sier han. Men det er ufortjent at vi får så stor oppmerksomhet. Tenk på de mange andre som har gjort en enorm innsats, og som ikke har kommet på TV eller i avisene. Hadde det vært noen andre som var der, hadde de gjort det samme. Vi gjorde bare det vi er trent på. Tenker terror Historien bak bildet starter få minutter før det blir tatt. I arresten på politihuset på Grønland står Simon og kollegaen sammen med en polsk nasker. Når det smeller i døra, tror de noen sparker i den. Men utenfor den tykke ståldøra er det ingen å se. I stedet begynner snart meldingene å tikke inn på politisambandet om eksplosjoner forskjellige steder i hovedstaden. Eksplosjonen i Regjeringskvartalet var så kraftig at patruljene rundt omkring i Oslo tror det hadde smelt like ved dem. Så beordrer operasjonssentralen alle enheter mot sentrum. På Grønland et sted hører vi at det er snakk om en eksplosjon ved Regjeringskvartalet, med mange døde. Jeg husker at jeg konsentrerte meg om å ikke krasje. På vei mot sentrum sier vi ingenting, forteller Simon. Først når de svinger opp av Hammersborgtunnelen og kjører inn foran VG-bygget, åpenbarer angrepets grufulle realiteter seg. Jeg tenker jo terror med en gang. Det har vi jo hatt foredrag om og trent på, men jeg sliter med å overbevise meg selv om at dette er ekte. Det er som på film, helt uvirkelig. Som en krigssone, sier politibetjenten ettertenksomt. Utenfor VG oppdager de mange skadde mennesker. Vi skjønte at det var alvorlig, og at det må ha vært en bombe. Nå var vi på et åsted, hvor folk trengte hjelp, og da handlet vi raskt. Betongstøv og glass Simon og kollegene Mari og Simen er ikke de første som ankommer åstedet. Patruljer fra Sentrum politistasjon kun noen steinkast unna Regjeringskvartalet er allerede på plass. Fra Oslos gater høres sirenene fra flere ambulanser og politibiler på vei for å bistå. Det føles som om vi er på stedet i timer før andre kommer. Jeg tror nok de som kom først følte seg veldig alene, sier Simon. Sammen med sine kolleger hopper han ut av patruljebilen ved VG-bygget, men i kaoset som råder mister de raskt kontakten med hverandre. Etter å ha sjekket flere av de skadde, setter Simon kursen mot selve regjeringsbygget. Jeg løper innover området. Luften er full av betongstøv. Det lukter betongstøv. Under føttene mine knaser det i glass. Det er glasskår over alt, og det er vanskelig å gå, sier Simon. Politiforum møter ham nesten nøyaktig to uker etter angrepene mot Oslo og Utøya, men politibetjenten husker likevel mye av ettermiddagen og kvelden den 22. juli. Folk løper omkring i panikk, erindrer han. På dette tidspunktet har det allerede gått ut en melding på sambandet om at det kan være to udetonerte bomber til i området. Dette kjenner ikke publikum til. Når vi hører det på sambandet, står det sikkert hundre stykker og filmer, og det kommer skarer av mennesker inn på området. Vi har jo hatt foredrag om terrorangrep, og det er jo ikke så rent sjeldent at

utgjorde en forskjell TERRORANGREPET 5 Symbolsk. Dette bildet fra de hektiske minuttene etter at bomben gikk av, har gått verden rundt (se faksimiler). De to politibetjentene Simon og Mari fra Grønland politistasjon, var blant de aller første fra politiet på stedet. det er flere bomber, så vi begynner å rope alle bort fra området. Med usikkerheten om det kom til å smelle en gang til eller ikke hengende over dem, løper politibetjenter og redningsmannskaper rundt på åstedet. Jeg tror nok noen kolleger opplevde følelsen av at «nå dør jeg». Jeg er glad jeg slapp det. Jeg tror det kan henge ved lenge, sier Simon med en alvorlig mine. Løper langt Ingen andre politibetjenter eller ambulansepersonale er å se, og fortsatt er situasjonen svært kaotisk og uoversiktlig. Mens han forsøker å få skuelystne unna åstedet, ser Simon kollegaen Mari løpe mot høyblokka, og tar samme retning selv. Jo nærmere vi kommer, jo stillere blir det, forteller han. Han ser Mari stoppe opp. Der står det også en journalist. Når Simon kommer fram, ser han først en død mann. Jeg sjekker pulsen hans for sikkerhets skyld. En dame forsøker å gi ham førstehjelp, men jeg sier til henne at han er død, og at hun må komme seg unna. Det er da han oppdager kvinnen på bildet. Like ved den døde mannen, blant bygningsrester utenfor regjeringsbygget, ligger hun, hardt skadet. Simon og kollegaen skjønner raskt at det haster å få henne på sykehuset. Hun puster, men det surkler i blod. Vi må få henne bort, og må bære henne. Vi forsøker å løfte henne opp, men det er så mye blod at det er vanskelig å få tak. Journalisten hjelper de to politibetjentene med å løfte kvinnen. Sammen bærer de henne ut fra åstedet. Det er nå bildene, som snart går jorda rundt, blir tatt. Vi løfter henne opp og begynner å løpe. Det er ingen ambulanse i nærheten, og vi løper langt. Jeg husker at det er forferdelig tungt, og at jeg kjenner melkesyre overalt. Først langt borte i Akersgata ser vi en ambulanse, forteller Simon. Tilfeldighetene vil det til at ambulansepersonalet akkurat da står med ryggen til. De hører først ikke at vi roper, men når vi får kontakt, kommer de umiddelbart med en båre. Vi legger kvinnen på båren, og en lege sender henne rett til Ullevål sykehus. Det er da jeg snur og løper tilbake, og det andre bildet blir tatt, sier han. Som en krigssone Mens ambulansen med den skadde kvinnen setter kursen mot Ullevål sykehus, løper Simon i retning høyblokka. Hele første etasje i bygget er blåst bort, så politibetjenten går i stedet rundt bygget. Flere patruljer fra Majorstuen, Sentrum og Grønland politistasjon er nå på plass, og begynner å sperre av området. De forsøker å få folk bort, men fortsatt er det flere mennesker som ikke har kommet seg bort fra åstedet. Mange filmer fortsatt. Jeg tror nok mange folk kommer til å tenke over hvorfor de gjorde det i ettertid, sier Simon. Der og da forsøker politibetjenten å jage bort en person som filmer tett oppi åstedet. Simon har vanskelig for å få kontakt med vedkommende. Vi i politiet har jo hatt øvelser og tenkt over slike scenearier tidligere. Det har gjerne ikke folk flest gjort, og da blir

6 TERRORANGREPET oppførselen fort mer irrasjonell, tror han. Simon setter kursen mot baksiden av høyblokka, der hvor bilbomben detonerte kort tid i forveien. Han ser raskt at skadene der er enda mer omfattende enn på forsiden. Det er fortsatt som en krigssone. Jeg ser et ille tilredt lik på veien, men løper forbi. «Det har jeg sett før», tenker jeg. Så husker jeg hvor. Det var under et foredrag om selvmordsbombere, hvor vi så en del stygge bilder. Dette var akkurat det samme. Politibetjenten tror mange tenker at noe av det verste en kan oppleve i en slik situasjon, er å se et stygt tilredt lik. Jeg tenker at personen er død, at det er ikke noe mer å gjøre. Der er det jo ikke noe håp. På veien videre går han forbi vraket av det som har vært en sort bil. I bilen ser han et hode. Jeg snur meg ikke tilbake, men ser igjen hodet på videoer senere. Folk skjønte nok ikke at det var et hode når de filmet. En av videoene ble vist på NRK, og det tok litt tid før de sladdet filmen, sier Simon. Blodspor i trappen På baksiden av regjeringsbygget møter Simon på tre personer fra Beredskapstroppen. Sammen med dem står politioverbetjent Thor Langlie, en av Oslo-politiets mest erfarne uteledere. Langlie gir dem beskjed om å begynne en gjennomsøking av R4, bygningen som huser Olje- og energidepartementet og Nærings- og handelsdepartementet. Vi går systematisk fra rom til rom og roper. Jeg har ikke tall på hvor mange dører og vinduer vi slår oss gjennom. Det ser helt ødelagt ut. Taket har falt ned. Det er som på film, forteller Simon. I trappen ser han blodspor. Men vi finner ingen skadde eller døde. Jeg tenker at vedkommende sikkert er ok, og har kommet seg ut. Så lenge vi ikke finner noen skadde, er det fint. Flere dører har lapper hvor det står «Ferie» på. Jeg blir glad hver gang jeg ser en slik lapp, erindrer politibetjenten. Søket gir heldigvis ingen resultater. Men på enkelte kontorer er ødeleggelsene så massive at det er åpenbart at ingen kunne ha overlevd dersom de befant seg der da bomben smalt. Disse rommene blir ikke gjennomsøkt. Heller ikke i andre bygninger er Simon med på å finne skadde. Til Politiforum sier han at han ikke har noen anelse om hvor lang tid han bruker på åstedet. Men når skytingen på Utøya starter, står han inne i VG-bygget. Da hører vi meldingen om «skyting Søvnløs. Politibetjent Simon fikk ikke sove natt til 23. juli. Jeg hadde ikke sjanse. Følelsene kom litt da, når jeg var alene hjemme. Jeg husker jeg så på nyhetene, og tenkte over hva det var jeg hadde vært gjennom, sier han. pågår» på Utøya. Vi skjønner umiddelbart hva som pågår, og alvoret i situasjonen. «Skyting pågår» er et begrep som brukes om situasjoner der en eller flere mennesker skyter på forsvarsløse mennesker, forteller Simon. «Alle TILGJENGELIGE midler» Like etterpå gir en kollega beskjed om at ingen politibetjenter på stedet skal være ubevæpnet. Simon finner fram to MP5 fra patruljebilen, og gir dem til to etterforskere på stedet. Selv tar han med seg en pistol. På dette tidspunktet er det heller ingen som vet om det finnes flere falske politimenn enn gjerningsmannen som skyter rundt seg på Utøya. Regjeringskvartalet er nå avsperret av væpnede politibetjenter. Simon og kollegene Mari og Simen får beskjed om å holde vakt ved Trefoldighetskirken i Akersgata. Da får vi en ny melding på sambandet. Beskjeden er at hvis det kommer en politimann som ikke viser legitimasjon eller stanser når vi sier det, skal han stoppes med alle tilgjengelige midler, sier Simon. I praksis betyr det at det ble åpnet for å skyte på politibetjenter som ikke legitimerte seg eller fulgte ordre. Det satte en støkk i oss. Der og da var vi glad for at vi kjenner mange i jobben, og kan gjenkjenne ansiktene deres. Men vi var likevel veldig på hugget, og tenkte at vi kunne bli nødt til å skyte hvert øyeblikk. Det føltes som om vi ble stående der veldig lenge. Etter en stund blir de tre politibetjentene avløst med beskjed om å kjøre tilbake til politistasjonen. Hvor mye klokken er da, aner ikke Simon. Tilbake på Grønland kaster han den blodstenkte uniformen i en søppelsekk og tar seg en dusj. Må tømme seg Debriefen etter bombeangrepet har da på mange måter allerede begynt, med samtaler mellom politibetjentene på åstedet. Men også på politistasjonen setter de seg umiddelbart ned for å snakke med hverandre. Debrifingen fungerte veldig bra. Når vi kommer inn, blir den tatt litt på sparket, ved at vi setter oss ned sammen, og tar en runde hvor vi forteller hver vår historie. Vi må jo få tømt oss, for hodet spinner i en slik situasjon, sier Simon. Sammen med kollegene leser han om

TERRORANGREPET 7 det som har skjedd på Utøya, ser på nyhetene, og går inn i politiloggen for å bli oppdatert. Selv sendte Simon i et ledig øyeblikk på åstedet en SMS til kona med beskjed om at han var i live. Først tilbake på politihuset får han anledning til å ringe sine nærmeste. Jeg ringer kona, foreldrene mine og onkelen min. Vi snakker i flere timer. Klokken ett på natten, nesten ti timer etter at bomben gikk av, reiser Simon hjem, med beskjed om å være tilbake på arbeid klokken 07.00 neste morgen. Hjemme venter et tomt hus, og lite søvn. Jeg har ikke sjanse til å sove. Følelsene kommer litt da, når jeg er alene hjemme. Jeg husker jeg så på nyhetene, og tenkte over hva det var jeg hadde vært gjennom, erindrer Simon, som fortsetter: Jeg tenker mer på de overlevende enn de døde. Der og da tenkte jeg på kvinnen vi bar bort, og ba om at hun kom til å overleve. I ettertid ville politibetjenten finne ut hvem det var han bar bort til ambulansen. Jeg var nervøs hver gang jeg så på bilder av døde. Jeg så på håret og alderen, det var alt jeg hadde. Jeg vil jo gjerne tro at vår Pilestredet Rosenkrantz' gate Frognerstranda Akershusstranda Waldemar Thranes gate Tollbugata Akersbakken Akersgata Bjerregaards gate Akersveien Karl Johans gate Kirkegata kershusstranda Fredensborgveien Møllergata Prinsens gate innsats utgjorde en forskjell. Simon fant til slutt ut hvem kvinnen var, og hvordan det gikk med henne. I skrivende stund ligger hun hardt skadd og i koma på sykehuset. Utfordrende hverdag I dagene som følger bombeangrepet, hersket det en unntakstilstand både i hovedstaden og hos politiet. Politihuset på Grønland var beleiret av væpnede vakter, og for Simon gikk dagene i surr. Da situasjonen i Oslo roet seg, begynte også hverdagen å sette inn. Med den kom de vanlige politioppgavene tilbake, men det hadde også sine utfordringer. I lys av alt som hadde skjedd, ble alt annet veldig trivielt, sier Simon ettertenksomt. For mange av oss gikk det mange dager før ting normaliserte seg. Jeg trengte en uke før alt var over. Først da var jeg i stand til å ta de trivielle hendelsene på alvor igjen, fortsetter han. Med familien bortreist på ferie, ble samvær med kolleger og venner ekstra viktig. Spesielt på fritiden dukket behovet for å ha noen Grünerløkka å snakke med opp. Sammen med en kamerat dro politibetjenten på Uelands gt Storgata Maridalsveien Torggata Bispegata Keysers gate Apotekergata Teatergata 3 Akersgata Høyesteretts plass blomsterseremonien på Rådhusplassen. Etter seremonien så han en erfaren politimann med bilen nedlesset av blomster. På vei ned Karl Johans gate bevitnet han hvordan et tog med ambulansepersonell ble møtt med applaus fra publikum. Det er det sterkeste jeg har opplevd noen gang, sier Simon. Han tror at han i ettertid kommer til å sette stor pris på å ha fått være med på å gjøre en innsats den 22. juli 2011. Om noen år vil jeg nok være glad for at jeg fikk være med, og glad for at jeg gjorde jobben min, sier politibetjenten. Det var han ikke alene om. Politiet viste seg fra sin beste side. Ingen stivnet, ingen fikk panikk, ingen brøt sammen. Politifolk kom i det de sto i. Ei fra Grønland kom rett fra trening, og tok på seg tungvest, hjelm og våpen. En politimann fra Bergen var på ferie, og han bisto med brannhjelm og vest. Ei satt på flytoget, men snudde og kom rett tilbake igjen da hun hørte om bomben. En ung politidame fra Sentrum politistasjon, kom med refleksvest, pistol og tights, ramser Simon opp. Så puster han ut. Konkluderer. Vi fikk gjort jobben. Grubbegata 1. Her gikk bomben av 2. Hammersborgtunnelen 3. VG-bygget 4. Høyblokka 5. Olje- og energidepartementet og Nærings- og handelsdepartementet 6. Trefoldighetskirken 7. Finansdepartementet 8. Kunnskapsdepartementet 0 40 m 7 6 2 Hospitalsgata 8 4 1 5 Møllergata Skråninga Pløens gate Kartagena / Statens kartverk

8 TERRORANGREPET Surrealistisk. Oslo var ikke til å kjenne igjen i dagene etter 22. juli. Væpnet politi og militære holdt vakt i gatene, ruter var knust over alt, og et enormt blomsterhav vokste fram foran Oslo domkirke.

TERRORANGREPET 9 Vi levde i en faglig, liten boble Per Angel ledet ID-gruppen til Kripos under arbeidet med å identifisere de omkomne etter angrepene på Oslo og Utøya. Tekst og foto Erik Inderhaug Jeg dro hjem 10 15 minutter før det smalt i Oslo. På Skøyen hørte jeg et drønn. Jeg så opp på himmelen og tenkte «dette er da ikke tordenskyer?». I Sandvika sa de på radioen at det hadde vært en eksplosjon i Regjeringskvartalet, og da tenkte jeg at «nå må jeg trolig på jobb». 45 minutter senere var ID-gruppens leder Per Angel tilbake i Kripos lokaler. Da hadde han akkurat rukket hjemom for å plukke med seg litt ekstra tøy. Vi rakk så vidt å begynne å organisere bombeeksperter sammen med åstedsgruppen i Oslo, da vi hørte om skyting på Utøya. Jeg tenkte at dette ikke var tilfeldig, forteller han til Politiforum. Rask identifisering. Under en uke etter angrepene mot Oslo og Utøya, var alle ofrene identifisert. Det er veldig givende å skjønne hvor viktig man er for folk, sier Per Angel, leder for Kripos ID-gruppe. KJØLECONTAINERE Skytingen på Utøya endret situasjonen radikalt, og Angel forsto raskt at en betydelig mobilisering var nødvendig. ID-gruppens ledelse, bestående av krimteknikere, tannleger og rettsmedisinere, ble oppringt, med beskjed om å «få tak i dem dere kan få tak i». Etter hvert som antallet omkomne steg, dukket flere utfordringer opp. Rettsmedisinsk institutt har for eksempel bare kjølerom til 30 lik. Vi endte opp med å leie inn kjølecontainere, forklarer Angel. Antallet omkomne nærmere 80 personer på en gang, mot rundt 150 hvert år til vanlig var imidlertid uproblematisk i forhold til arbeidet som ID-gruppen skulle gjennomføre. Vi er heldige her. Alle jobber med IDsaker, og alle kan jobben. Vi bare skalerer opp en rutine som allerede ligger der, sier ID-gruppens leder. På det meste jobbet cirka 55 mennesker direkte med ID-arbeidet. SAMLET INFORMASJON På lørdag reiste Angel til pårørendesenteret på Sundvolden hotell utenfor Hønefoss. Hensikten var å samle inn så mye informasjon som mulig om de savnede personene. Jeg startet med å fortelle hva som skjer nå, og om at vi kom til å trenge all info fra de pårørende. Vi opprettet også pårørendekontakter i hvert politidistrikt, som innhentet opplysninger for oss. Det var utrolig viktig for at vi skulle lykkes, understreker ID-gruppens leder. Å identifisere en omkommet person, krever faktaopplysninger om vedkommende. Fingeravtrykk, tannavtrykk, DNA og medisinske særtrekk som proteser, arr og føflekker, blir samlet inn fra pårørende og legejournaler. Deretter sammenlignes dette med informasjon fra ofrene på åstedet. ID-gruppen hadde et formelt møte om kvelden, hvor vi tok for oss sak for sak. Da måtte det være enighet i gruppen for å fastslå en identitet. Et viktig punkt for oss, er at ett kriterium, for eksempel DNA, ikke kan stå alene, understreker Angel. En snau uke etter angrepene var alle

10 TERRORANGREPET ofrene identifisert i henhold til Interpols standard. «Rekordraskt», sier lederen for ID-gruppen, som gir sine kolleger mye av æren for det. Dette er folk som er godt trent, erfarne og veldig motiverte. De finner mye «glede» i dette arbeidet, om man kan bruke det ordet. Det er veldig givende å skjønne hvor viktig man er for folk, forklarer Angel. Han tror derfor de som jobber med identifikasjonssaker er godt rustet til å ta inn over seg de inntrykkene og skjebnene de møter. De har saker jevnt og trutt, og der ligger det trening. I tillegg har de opplevd ulykker før, sier Angel, og ramser opp Scandinavian Star, Åsta-ulykken og tsunamien i Thailand. Dessuten hadde de ikke drevet med dette dersom det ikke ga glede og motivasjon. Da hadde de ikke meldt seg til tjeneste. Er det mulig å være forberedt på noe sånt som skjedde i Oslo og på Utøya? Jeg tror ikke noen kunne sett for seg denne settingen. Alle har nok tenkt tanken om et smell i Oslo, men noe sånt som det som skjedde er nok de færreste forberedt på, tror jeg. Det er noe annet med en villet handling og mange unge ofre. Det er spesielt. Om det gjør noe mer med deg enn om det ikke var det, er usikkert, svarer han. Fakta Alle har nok tenkt tanken om et smell i Oslo, men noe sånt som det som skjedde er nok de færreste forberedt på ID-gruppen Ble opprettet i 1975, og er administrativt og faglig lagt til Kripos. Blir satt inn når flere mennesker er omkommet på en gang ved ulykker eller katastrofer, og når ukjent lik eller rester av ukjent lik blir funnet. Består av en leder, en kriminaltekniker, samt fem rettsmedisinere og fem tannleger, fordelt på universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. VANSKELIG FORMIDLING En utfordring for de som jobber med identifisering av avdøde, er å få formidlet det de opplever som positivt med jobben, uten at det kommer feil ut. Å formidle at dette arbeidet er motiverende, det er vanskelig. Jeg var i fire uker i Thailand i forbindelse med tsunamien. Da jeg kom hjem, sa naboen «det må ha vært en fæl opplevelse». Jeg kunne jo ikke svare at det hadde vært en bra opplevelse, sier Angel. Under tiden i Thailand erfarte han nemlig at samarbeidet med andre, og følelsen av å bidra, var givende. Men folk forventer jo at man har det fælt, medgir han. I uken hvor identifikasjonsarbeidet etter Utøya og Oslo sto på som verst, bodde Angel praktisk talt på kontoret. Jobben med å identifisere de omkomne tok all tid, og både for ham og alle de andre som jobbet fra morgen til kveld, ble alt annet skjøvet til side. Vi visste lite om livet og følelsene der Fakta Identifiseringen Identifiseringen av en omkommet person gjøres ved å sammenligne ante mortem- og post mortem-opplysninger. Ante mortem-opplysninger er kjennetegn ved en person, som arr, tatoveringer, smykker, tannlegejournal eller legejournal. Post mortem-opplysninger er den informasjonen som kommer fram ved undersøkelse av ukjent lik eller likdeler. Det kan være for eksempel fingeravtrykk, klær eller eiendeler. ute. Når det står på, ser vi mer på utfordringene i å få til en vellykket operasjon enn selve tragedien. Vi levde i en faglig, liten boble, sier han, og fortsetter: Der og da kom det ikke så mange tanker. Det var først på dag to at jeg hadde tid til å se litt på nyheter, og så hvordan det så ut. UNNGÅ SYKELIGGJØRING Til tross for at de involverte i identifikasjonsarbeidet er godt trente og erfarne, har Kripos et HMS-nett i bakhånd, som skal fange opp eventuelle senreaksjoner. HMSplanen ble iverksatt nærmest umiddelbart. Slik jeg kan vurdere det, så ser den bra ut. Det er dratt i gang et bra opplegg, og ledelsen har leid inn dyktige personer. Det generelle HMS-tilbudet er utvidet, sier Angel. Samtidig er det også viktig å ikke sykeliggjøre for mye, for de fleste er godt trent her. Vår erfaring er at de som jobber med dette klarer det bra, men det er selvfølgelig ingen garanti, avslutter han. Provisorisk. I etterkant av bombeangrepet mot Regjeringskvartalet, jobbet politiet fra et telt fra Sivilforsvaret.

TERRORANGREPET 11 Sorterte skjebnene Det var først da jeg så navnene på de omkomne på TV, at jeg fikk en reaksjon, sier seniorrådgiver Maj Nordskaug i Kripos. Tekst og foto Erik Inderhaug Krevende. Hver mappe inneholder informasjon om og eiendeler fra omkomne. Sort lapp betyr at vedkommende er identifisert. For oss handlet det om å være fokuserte på det vi gjorde, sier seniorrådgiver Maj Nordskaug i Kripos. Hun er en del av ID-gruppen som i løpet av en hektisk juliuke identifiserte ofrene etter angrepene på Oslo og Utøya. Fra et kontor i Kripos lokaler, bidro hun til å samle inn og sortere informasjon som kunne kople de omkomne med navnene på de savnede. Det er en tragedie at dette skjer, men for oss handlet det om å være fokuserte på det vi gjorde. Vi «glemmer» på en måte tragedien. Jeg så navnene på de omkomne gang på gang, men det var først da jeg så de ble identifisert på TV, at jeg fikk en reaksjon. Da begynte jeg å grine, forteller Nordskaug. VELDIG HEKTISK I løpet av én uke identifiserte ID-gruppen like mange personer som de vanligvis gjør i løpet av et halvt år. Det var veldig hektisk. Vi var på jobb på morgenen og jobbet til midnatt stort sett hver eneste dag, forteller politioverbetjent Harald Skjønsfjell. Her samlet vi all post mortem-informasjon om de savnede, som ID-kort, klokker, bilder og den slags. Det første vi gjorde etter at vi ble opprettet, var at vi hentet inn medisinske opplysninger som legejournaler og tannkort fra tannlegen, fortsetter han. Hvordan var denne saken annerledes enn de vanlige sakene dere jobber med? Ikke annet enn at mengden er stor. Målet er likt selv om det er fem eller 76 døde, men vi var nok mer aktive i denne saken. Vanligvis får vi mye info sendt fra politidistriktene, svarer Skjønsfjell. Når identifikasjonsarbeidet sto på, var de ansatte i ID-gruppen fullt fokuserte. Det var overhodet ikke noe rom for å gjøre feil. Det er veldig viktig at vi ikke blander informasjon. Når vi jobbet, hadde vi to mål: Å bli fort ferdig, og at alt vi gjorde Raske. Per Angel, lederen for Kripos ID-gruppe, og seniorrådgiver Maj Nordskaug, kvitterte ut alle de uidentifiserte sakene i løpet av en knapp uke. var 100 prosent korrekt, understreker Skjønsfjell. Hva tenker dere om at alle omkomne ble identifisert i løpet av en uke? Det er veldig bra. Nå er det ingen pårørende som ikke får igjen sine, svarer Nordskaug. BLIR BERØRT Også Skjønsfjell holdt fullt fokus på arbeidet underveis, men medgir at det er umulig å ikke bli berørt av de mange skjebnene. Det er jo selvfølgelig individuelt, men alle blir jo berørt på ett eller annet vis. Det er jo mange tragiske historier. At det er mange unge mennesker, det berører. Det å se alle de døde kroppene til unge mennesker, forteller han, og fortsetter: Samtidig er vi glade for å gjøre en viktig jobb. Det blir en miks der. Både Skjønsfjell og Nordskaug roser HMS-arbeidet og oppfølgingen til Kripos. Men samtidig tror jeg det viktigste HMS-arbeidet gjøres innad i gruppa når vi holder på. Det blir en slags tomhet når vi skilles, sier Skjønsfjell. Vi har vært veldig flinke til å snakke med hverandre i gruppa, fortsetter Nordskaug.

12 TERRORANGREPET Oppi all elendigheten var Kriminaltekniker Gøran Dyvesveen fra Kripos ledet åstedsundersøkelsene på Utøya. Tekst Erik Inderhaug Foto Erik Inderhaug og Terje Bendiksby/Scanpix Den erfarne kriminalteknikeren, som til daglig er leder for Kripos våpengruppe, ble oppringt i femtiden på ettermiddagen den 22. juli. I den andre enden var Per Angel, lederen av Kripos ID-gruppe. Opplysningene jeg fikk var at det var løsnet skudd på Utøya, og at det kunne være fire-fem drepte. Samtidig ble det understreket at ikke alt var avklart. Jeg dro på jobb, og brukte kvelden på å skaffe utstyr og legge planer, forteller Dyvesveen. Da planleggingen var ferdig, hadde det blitt mørkt. Avreise Utøya ble derfor utsatt til lørdag morgen. Men den siste beskjeden jeg fikk før jeg la meg var at det var snakk om 82 døde. Det gjorde saken litt annerledes, og vi måtte pakke mye mer. Det var ganske uvirkelig. ALDRI EN VANESAK Sammen med 11 andre kriminalteknikere fra både UP, Buskerud, Asker og Bærum ankom han Utøya neste morgen, med vissheten om at det lå over 80 døde mennesker der. De aller fleste var barn og ungdommer. Hvordan forbereder en seg mentalt på noe slikt? Vi synes på mange måter vi er heldige, i forhold til de som er aller først på åstedet. De har ikke tid til å forberede seg på hva som venter, mens vi har fått informasjon. Sånn sett er det ikke så ille, svarer kriminalteknikeren. Vi er vant til å se døde mennesker, og vet at det kan se stygt ut. Det som er

TERRORANGREPET 13 det fint å kunne bidra Ingen vane. Vi er vant til å se døde mennesker, og vet at det kan se stygt ut. Det som er ille her, er antallet drepte, alderen på dem, og hvordan det har skjedd, sier kriminaltekniker Gøran Dyvesveen. Undersøkelser. Kriminalteknikerne fra Kripos brukte to dager på å fjerne de omkomne fra Utøya. Deretter brukte gruppen flere dager på videre undersøkelser. ille her, er antallet drepte, alderen på dem, og hvordan det har skjedd, fortsetter Dyvesveen. MÅ VÆRE PROFFE Selv er han preget av tanken på hva de overlevende ungdommene har opplevd, og hvordan det vil påvirke dem videre i livet. Blir dere vant til slikt arbeid? Nei, vi blir aldri vant til det, men gjennom opplæring og erfaring blir vi i stand til å takle det. Men det er aldri en vanesak å se døde mennesker. Vi blir alle påvirket. Dyvesveen sier det er mye god terapi å snakke med hverandre under arbeidet. I pausene får vi mulighet til å lufte følelsene, og da ser vi litt mer det menneskelige i situasjonen. Når vi arbeider, må vi være konsentrert og gjøre det vi skal. Vi må være proffe. Sånn må det være, forklarer han. Ved sekstiden søndag kveld, to dager etter angrepet, var alle de omkomne fraktet til Rettsmedisinsk institutt. De neste tre dagene brukte de til å saumfare åstedet. Den erfarne kriminalteknikeren sier han aldri har opplevd lignende. Dette skiller seg fra alt annet. Jeg var med under tsunamien og etter Operafjellulykken på Svalbard, men dette blir mye nærmere. Omstendighetene rundt, og det at det er mange ungdommer involvert, gjør det veldig spesielt. Et scenario som dette, overgår alt politiet kunne tenke seg, mener han. Gruppen min har snakket om at vi kunne få terrorsaker med skytevåpen, men da tenkte vi nok at en gærning ville skyte vilt rundt seg i en folkemengde i Oslo. Ingen hadde tenkt at noe sånt som dette kunne skje, sier Dyvesveen. GODT SAMARBEID Til tross for de sterke inntrykkene, ga arbeidet på Utøya de tolv kriminal- teknikerne en følelse av å bidra. Jeg tror de som fikk være med der ute er «glade» for å få være med på det, sier Dyvesveen, og gjør hermetegn i lufta. Mange kolleger på ferie meldte seg, og sa at de gjerne ville være med å bistå, men det var ikke behov for alle. For meg sjøl tenker jeg at det oppi all elendigheten var fint å kunne bidra. Det har vært en positiv stemning blant oss på øya, ikke bare politiet. Samarbeidet har vært godt, og sånn sett har det vært veldig lett, fortsetter kriminalteknikeren. Hvordan synes du beredskapen fungerte? Generelt sett synes jeg det har gått veldig bra. Det skyldes innsatsen fra mange andre, ikke bare politiet, svarer han, og ramser opp nødetater og frivillige som bidro under arbeidet på Utøya. For kriminalteknikere som skal være mange dager på et åsted, kommer også tilleggsutfordringer som å skaffe et sted å bo og å skaffe til veie riktig utstyr. Det kan være tidkrevende, men ikke på Utøya. Det har ikke vært noen problemer. Alt ordnet seg enkelt, sier Dyvesveen, og skryter av hvordan både Sivilforsvaret og brannvesenet bidro med ekstra utstyr på kort varsel.

14 TERRORANGREPET Politiberedskapen: Mye gikk etter planen Politiet stod på en god plattform da terroren rammet Norge. På den måten lyktes vi med jobben, sier stabssjef Johan Fredriksen ved Oslo politidistrikt. Tekst Ole Martin Mortvedt Foto Erik Inderhaug Da terroren rammet Oslo og Utøya, ble samfunnet utsatt for et skrekkscenario som politiet faglig sett var forberedt på. Men samtidige hendelser i ulike politidistrikt og scenariet som helhet var nytt. At Regjeringskvartalet kunne angripes og settes ut av spill, var noe politiet og de andre nødetatene var forberedt på gjennom både planverk og øvelser. I tillegg var det tatt høyde for at det kunne komme et angrep nummer to samtidig eller i etterkant av den første eksplosjonen. SAMME OPPLEGG Mens kaoset rådet, slo innøvde prosedyrer inn. Vi stuper jo ikke uforberedt ikke inn i en slik situasjon. Politiet har et levende planverk som blir ettergått av tilsynet for Hovedredningssentralen. De har tidligere gitt gode tilbakemeldinger på systematikk og innhold rundt samordning av planverk mellom politi og andre etater. Planverket er integrert i de operative funksjonene som skal styre når ting skjer, sier stabssjef Johan Fredriksen i Oslo politidistrikt. For oss er det viktig å gjøre ting likt i øvelser som i praksis. Det skjedde ved både eksplosjonen i Regjeringskvartalet og når Nordre Buskerud politidistrikt sammen med andre håndterte situasjonen på Utøya, fortsetter han. Skytingen på Utøya fulgte samme opplegg som en rekke såkalte «skyting pågår», både i Finland og Tyskland: En gjerningsmann med mål om å drepe flest mulig på kortest mulig tid. Norsk politi har vært forberedt, og tilpasset operativ taktikk og trening til dette. Vi har fulgt med på hva som har skjedd i verden, og vi har utviklet konseptet «skyting pågår». Mannskapene er trent på denne typen aksjon og tiltakskort er fordelt til både operasjonssentralen og innsatsledere. Dette er ferskvare hos alle nødetatene i Oslo, som er drillet på slike typer scenarioer, og slik jeg kjenner det er dette langt på vei tilfelle også i landet for øvrig, sier Fredriksen. Effekten av dette kommer når disse går i en akuttfase sammen. Det går på ryggmargsrefleksen, og samarbeidet går av seg selv. Det gir maksimal uttelling av forarbeidet som er gjort, sier han videre. Men det som skjedde på Utøya var

TERRORANGREPET 15 Trygghet. Stabssjef Johan Fredriksen i Oslo politidistrikt sier det politiet til enhver tid vet, er grunnlaget for beslutningene som blir tatt. Å spre trygghet var viktig for oss i situasjonen, understreker han. utenfor det scenarioet vi i våre villeste fantasier trodde skulle være mulig. Det har ikke vært sammenlignbare hendelser noe sted i verden, og dette medførte store samspillsutfordringer også mellom politidistriktene. KUNNE BLITT VERRE Bombeeksplosjonen ved Regjeringskvartalet gjorde at politiet automatisk var forberedt på en mulig hendelse nummer to, og derfor hadde fått inn betydelige mannskapsressurser. I det lå det at vi fikk fristilt store deler av Beredskapstroppen til oppdukkende mål. Det muliggjorde en rask og massiv respons i forhold til Utøya og bistand til et annet politidistrikt. Raskere enn det som ellers ville ha vært mulig, i hvert fall i volum, understreker Fredriksen. I praksis innebar det at Beredskapstroppens mannskaper var i høy beredskap i Oslo, klare til utrykning. Dette var grunnen til at Beredskapstroppen var på vei mot Utøya umiddelbart etter at Nordre Buskerud meldte om skyting, og før den formelle bistandsanmodningen kom. Hvis man ikke hadde hatt eksplosjonen i Oslo først, hadde vi trolig vært på Utøya senere i det forband det her er snakk om, tror Fredriksen. Hva det har spart av menneskeliv vet ingen. Men det er et faktum at gjerningsmannen først stoppet sine handlinger da han ble konfrontert av politiet. DØDE IKKE FORGJEVES Tidlig etter eksplosjonen i Regjeringskvartalet fikk politiet og de andre nødetatene honnør fra media for det planmessige arbeidet som kjapt ble igangsatt. Å spre trygghet var viktig for oss i situasjonen. Vi kan aldri garantere for 100 prosent trygghet. Vi må stole på det vi vet, samtidig som vi ikke må frykte det vi ikke vet. Det vi vet må være grunnlaget for våre beslutninger, sier Fredriksen. Han mener politiets strategiske valg i de innledende timene og dagene etter hendelsen, har bidratt til at befolkningen var med på å ta gatene tilbake, og at de med sin væremåte og empati var med på å forsterke de verdiene som er et demokrati og åpent samfunn verdig. Fredriksen mener det norske folk med sin reaksjon har gitt en klar melding til gjerningsmannen. Han har ikke klart å lykkes med det som egentlig var intensjonen, nemlig å skape et lukket samfunn og ramme ytringsfriheten og et fargerikt fellesskap. Gjerningsmannen har på ingen måte oppnådd det han ønsket, derimot det diametralt motsatte. Det skal være en trøst i dette overfor de pårørende. De som ofret livet har ikke dødd forgjeves, understreker stabssjefen. Han tror det var viktig at politiet ikke lot seg rive med de første timene etter bombeeksplosjonen i forhold til å kaste seg på hvem som kunne stå bak. Vi holdt alle muligheter åpne og stigmatiserte ingen grupper, og vi var forsiktige med å bruke terrorbegrepet, sier Fredriksen. Resultatet er at politiet har opplevd en Vi må stole på det vi vet, samtidig som vi ikke må frykte det vi ikke vet massiv støtte og forbedret kontakt med de befolkningsgruppene som selv følte at dette var vanskelig i den første fasen. Det er en opplevelse å se hvordan disse gruppene nå møter politiet. Dette må vi forvalte på en god måte inn i fremtiden, understreker han. OM KRITIKKEN AV POLITIET Etter den omfattende politiinnsatsen har media fokusert på ulike faktorer som enkelte mener gir grunnlag for å kritisere politiet. Kritikken går blant annet på sen kontakt med bistandsressurser fra Forsvaret, et utilgjengelig politihelikopter, dårlig veivalg med båt ut til Utøya og sen sikring av sentrale bygg. Fredriksen erkjenner at enkelte ting sikkert kunne ha blitt gjort bedre, men det får evalueringen vise. I dag, etter at den kritiske fasen er over, sitter vi med det endelige bildet og fasiten, og det er lett å tenke kloke tanker. Enkelte kobler det endelige bildet og det vi vet i dag sammen med disposisjoner politiet gjorde i de innledende minutter og timer etter hendelsene. I det minste må man forholde seg til hva man visste i de forskjellige fasene, den situasjonsvurdering og de operative vurderingene som da ble gjort, sier stabssjefen, uansett om dette relateres til hendelsen i Oslo eller på Utøya. Han påpeker at de andre etater som har et beredskapsansvar, selvfølgelig må agere på eget initiativ og at politiet ikke er de som skal initiere alt i så måte. Prosesser starter i de forskjellige etater fra man blir kjent med hva som faktisk har skjedd. Hvis all innsats skulle initieres fra politiet, hadde det gått veldig galt. Det er det på ingen måte kapasitet til og det er ikke slik det fungerer. Etatene skal vurdere og iverksette selv i stor grad. Samspillet ut over dette er tydelig forankret. Tidslinjen i forhold til de formelle anmodningene fra politiet blir dermed en kunstig sak i media, sier Fredriksen. HELIKOPTERET ER UNIKT Evalueringen vil vise det rette bildet om hva uformell og formell kontakt besto i, og hvilken responstid de enkelte kapasiteter vitterlig har. Stabssjefen undrer seg over enkelte som ikke nekter seg noe i forhold til å fremstå som eksperter, uten

16 TERRORANGREPET å ha innsikt i prioriteringene som ble gjort i sann tid. Vi kan ikke forholde oss til fiktive løsninger og konstruksjoner, vi må forholde oss til realitetene. Det gjorde vi. Hadde politiet hatt alle de ressursene som skulle til for å få en perfekt løsning under slike forhold, hadde situasjonen vært en annen, men vi må forholde oss til ressursene som er tilgjengelig der og da. Vi har de ressursene vi har, sier Fredriksen. Han ønsker ikke si så mye om politihelikopteret annet enn at Oslo politidistrikt lojalt har jobbet med dette i lang tid. Det har lenge vært stilt spørsmål ved om hvorfor politihelikopteret som har en nasjonal bistandsfunksjon skal belaste budsjettet og konkurrere med alle andre gode formål innenfor budsjettet til politiet i Oslo. Fredriksen strekker seg til å si dette: Politihelikopteret må bli en reell kapasitet. Det er skapt urealistiske forventinger til den ene maskinen vi har om en 24-timers beredskap. Dette er blant annet begrenset av økonomi, teknisk vedlikehold, bemanning og flyvær. Han legger ikke skjul på at helikopteret er et unikt verktøy som er gull verdt når situasjonen er der, men mener det er viktig at man verken har urealistiske forventninger eller tillegger det urealistiske kapasiteter. AVHENGIG AV DELTA? Nordre Buskerud politidistrikt ba om bistand fra Beredskapstroppen til Utøya i en situasjon som er skoleeksempelet på «skyting pågår» noe alle politidistrikt har trent på og skal være forberedt på å håndtere selv. Har politidistriktene gjort seg for avhengig av Beredskapstroppen? La meg si det slik. Man kan ikke ut fra et kost/nytte-perspektiv ha en ressurs som Beredskapstroppen over det ganske land. På det sentrale Østlandet er trusselbildet annerledes enn i store deler av landet forøvrig. Det er allikevel slik også der at mange politidistrikt er små og har meget begrensede ressurser, ikke minst midt i den mest sentrale ferieperioden. Lenger unna må hjelp fra nabopolitidistrikt og utrykningsenhetene stå sentralt i politidistriktenes egen beredskap i initialfasen, så bistår Beredskapstroppen i forlengelsen av dette, svarer Fredriksen. Fredriksen mener krisen totalt sett ble håndtert på en god måte, men ser frem til en grundig evaluering og sier politiet vil være ydmyke i forhold til de forbedringspunkter som måtte fremkomme. Han håper også det kan ta ned noe av det bildet som skapes i media. Stabene jobbet på en slik måte jeg forventet de skulle gjøre. Uansett ståsted om det var sivilt ansatte eller politi, kan vi ikke få fullrost innsatsen fra alle involverte nok. ROSER POLITISK LEDELSE Selv var han på vei gjennom Sverige i oppdragets første timer. Jeg opplevde at andre etater og publikum dro i samme retning. Politisk ledelse ga oss den tillit og ro som var nødvendig for å gjøre jobben på både operativt og taktisk nivå, og kommunikasjonen gjennom Politidirektoratet fungerte. Vi var tydelige på hva vi tok ansvar for, og hva andre skulle ta ansvar for. I tillegg gir han honnør til nyansatt politidirektør Øystein Mæland for å ha håndtert situasjonen på en klok og god måte. Han presiserer at han her blir intervjuet som stabssjef i Oslo politidistrikt, og at han prøver å svare etter beste evne for politiet generelt. Han fremhever innsatsen til Nordre- og Søndre Buskerud, andre politidistrikt, særorgan og andre etater som har tatt sitt ansvar og bidratt spesielt, og understreker at intervjuet kommer veldig tidlig i forhold til endelig status og evaluering av oppdraget. Til tross for en uvirkelig arbeidsmengde og et ansvar som går utenpå de fleste, er kontorpulten ryddig og mannen rolig. Han snakker med et trykk som inngir til tillit, som han alltid har gjort enten som tidligere sjef for Beredskapstroppen eller nå som stabssjef. «Jeg føler meg trygg på politiet når jeg ser han mannen på TV-skjermen», sa en bekjent til meg, og mente Johan Fredriksen, mannen som har en mengdeerfaring med å stå i store og uoversiktlige jobber som få andre. Intervjuet er slutt. Det ringer fra resepsjonen. Blomster til politiet. Samlet. Alle de operative i Oslo politidistrikt var samlet i parolesalen på Politihuset på Grønland. Der fikk de en debrief fra blant annet stabssjef Johan Fredriksen.

TERRORANGREPET 17 Mælands ilddåp Politidirektør Øystein Mæland hadde knapt begynt i jobben da bomben smalt. Som tidligere AUF-leder, ble han ekstra berørt av skytingen på Utøya. Tekst og foto Erik Inderhaug Pressekonferanse. Øystein Mæland var en gjenganger i media i ukene etter terrorangrepet mot Oslo og Utøya. Før 22. juli hadde han kun to offentlige opptredener som politidirektør bak seg. Jeg har vært på Utøya mange ganger. Øystein Mæland er alvorstung der han sitter på kontoret sitt i åttende etasje i Politidirektoratet. Fra vinduet har han utsikt til den tildekte høyblokka i Regjeringskvartalet noen hundre meter unna. En enkel sprekk i glasset, og noen lett forvridde takplater inne på kontoret, er synlige beviser på kreftene som ble utløst av bilbomben den 22. juli. Terrorangrepene endret Norge. For Mæland er situasjonen er en helt annen i dag enn da han tiltrådte som politidirektør 20. juni i år. Etter to ukers innkjøring i jobben, tok han sommerferie. Da det smalt i Regjeringskvartalet, fikk han en ilddåp uten like. Da det ble rapportert om skyting på Utøya, kom tragedien plutselig enda nærmere på den tidligere lederen i Oslo AUF. Det har vært en personlig dimensjon oppi dette, som har vært veldig spesiell, og som jeg opplever har gjort meg enda mer skjerpet i forhold til det ansvaret og

18 TERRORANGREPET de oppgavene jeg har som politidirektør, sier han til Politiforum. Det har blitt en veksling mellom den posisjonen, og å samtidig snakke med venner og bekjente som har hatt barn der ute, hvorav de fleste har kommet seg uskadd hjem, men også noen har blitt skadet. Selv har han gode minner fra besøkene på Utøya, som han beskriver som en «sommerleir», hvor ungdommer soler seg, spiller fotball, bader og diskuterer politikk. Kontrasten mellom de minnene jeg har der ute fra, og det resultatet vi nå sitter med, gjør at råskapen og det absurde i dette blir satt i et ekstra relieff for meg personlig, sier Mæland ettertenksomt. Utsikt. Fra terrassen på kontoret har politidirektøren utsikt til høyblokka i Regjeringskvartalet. En enkelt sprekk i glasset og noen lett forvridde takplater er de eneste synlige skadene på hans kontor. STERKT PREGET Politidirektøren var hjemme i Oslo den 22. juli, og hadde fortsatt en ukes ferie igjen før han etter planen virkelig skulle ta fatt på jobben i Politidirektoratet. Slik ble det ikke. Mæland hørte selv ikke at det smalt, men det tok ikke lang tid før telefonen ringte. Jeg satte på TVen og så bildene fra Regjeringskvartalet, som umiddelbart så ut som en krigssone. Det første jeg tenkte var at her må jeg bare hive meg i uniformen og komme meg på jobb. Det var for så vidt en veldig enkel tanke akkurat da, forteller han. Tidlig på kvelden ble det satt krisestab hos Politidirektoratet, som utover kvelden opprettholdt tett kommunikasjon med Oslo politidistrikt og Nordre Buskerud politidistrikt. Klokken 01.00 natt til 23. juli ble det avholdt et koordinerende møte med ledelsen i de to distriktene, samt PST, Kripos, Riksadvokaten, Justisdepartementet, en liaison fra Forsvaret og en representant fra Helsedirektoratet. Vi fortsatte med daglige møter gjennom helgen og hele den etterfølgende uken. Det ble et viktig forum for å være orientert, utveksle informasjon og sikre at vi hadde ressurser der det var nødvendig, forklarer politidirektøren. I timene etter terrorangrepene var stemningen naturlig nok sterkt preget også hos ledelsen i direktoratet. Etter hvert satt vi med opplysninger om hvor mange som kunne være drept på Utøya, og det var en situasjon som berørte alle. Det var jo et stort alvor over hele denne situasjonen, naturligvis, og et sterkt fokus på å løse de oppgavene som lå der, forklarer Mæland. Oppgavene innebar blant annet å få kontroll på åstedene, opprette avsperringer i Oslo sentrum, og ikke minst å håndtere de pårørende. Det å ha et apparat som kunne ta hånd om pårørende og overlevende på en god måte, var det viktigste temaet gjennom kvelden og natten. Først klokken seks om morgenen fikk Mæland anledning til å sove i to timer. OMGITT AV KOMPETANSE To parallelle terrorangrep mot to forskjellige mål gjorde situasjonen ekstra krevende for alle involverte. Som nyansatt politidirektør, med begrenset erfaring fra politisektoren, ble Mæland kastet uti på dypt vann. Men veldig «forberedt» var det uansett umulig å være. Det er vanskelig å si at man kan være forberedt på en situasjon som dette. Men når man vurderer å gå inn i en stilling som politidirektør, må man naturligvis også tenke gjennom noen av de mer ekstreme situasjonene som kan oppstå. Jeg har selvfølgelig tenkt tanken på at vi kunne oppleve terrorsituasjoner også i Norge, sier Mæland. I løpet av den første tiden på jobb, orienterte han seg også om politiets beredskapssystem. Men det er selvsagt et stykke derfra til det å plutselig være i en virkelig situasjon. Hvordan tror du denne hendelsen vil prege din tid som politidirektør? Jeg vil være forsiktig med å trekke konklusjoner nå, men dette er en hendelse som kommer til å prege det norske samfunnet og norsk politi i lang tid framover. Vi går nå inn i en evalueringsfase, og vi kommer til å få en debatt, både faglig og politisk, om beredskapsnivåer og hvordan vi innretter oss med den erfaringen vi nå sitter med. Det som har skjedd legger noen viktige føringer for framtidig diskusjon om dette, svarer han. Når Norge først skulle bli rammet av et terrorangrep, opplevde Mæland det som betryggende å se at politiets beredskapssystem fungerte. Det bidro til å skape trygghet rundt hans egen rolle i situasjonen. At jeg som politidirektør var omgitt

TERRORANGREPET 19 av kompetente mennesker som visste hva de skulle gjøre, visste hvilket ansvar de hadde, og var trent til å håndtere en beredskapssituasjon, var betryggende. Det var ikke sånn at jeg sto oppi dette alene, det er viktig å understreke, forklarer han. For selv om selve situasjonen var uavklart, også etter at gjerningsmannen var pågrepet, hersket det aldri usikkerhet rundt politiets systemer og rutiner, sier Mæland videre. INGEN RASKE SLUTNINGER Evalueringsfasen som politiet nå er inne i, skal avdekke hvordan innsatsen fungerte i de hektiske timene og dagene etter terrorangrepene. Mæland understreker viktigheten av å legge opp evalueringen på en måte som sikrer tillit til resultatet. Folk skal ha tillit til at den har blitt gjennomført på en ordentlig og grundig måte. Vi ønsker en bred evaluering av politiets innsats, for å se hva som har fungert bra, hva som eventuelt ikke har fungert bra nok, og så skal vi se hva vi har å lære, sier politidirektøren. Også politiets rolle i håndteringen av situasjonen skal gjennomgås. Først den første uken i november vil Politidirektoratet samle sine erfaringer fra evalueringen, som deretter skal bearbeides videre til en evalueringsrapport. Heller ikke en slik hendelse skal få oss til å henfalle til raske slutninger om hvordan ting skal gjøres i framtiden. Det er nettopp derfor vi skal gjennom en grundig evalueringsfase, understreker Mæland. I media har flere og flere spørsmål om politiets håndtering av terrorangrepene blitt reist. Politidirektøren sier direktoratet på nåværende tidspunkt ikke kan gå inn i alle enkeltspørsmål, men henviser til den brede evalueringen. Jeg vil ikke nå at vi skal skape noen forventninger at man skal finne den feilen der og den feilen der, det er ikke det som er formålet med evalueringen, sier han. Vi må se alt i en større sammenheng, hvor vi hadde to store terroranslag med kort tids mellomrom, som rammet henholdsvis hele sentraladministrasjonen i Regjeringskvartalet, og en ungdomsleir på Utøya. Først når vi har et samlet bilde av dette, kan vi uttale oss på en kvalifisert måte. Det viktigste er at vi gjennom evalueringen skal bli enda bedre, at vi skal lære av disse erfaringene. TØFFE PÅKJENNINGER Politidirektøren er klar på at evalueringen ikke rokker ved hans budskap om at han er stolt over den innsatsen som politiet la ned under og etter terrorangrepene. Man kan diskutere hvilket nivå beredskapen skal ligge på, men det er egentlig en politisk diskusjon som dreier seg om politiske prioriteringer. Innenfor den beredskapen som er besluttet, så mener jeg at politiets innsats har vært veldig god, sier han. Hvilke erfaringer gjorde du deg om politiets innsats? Jeg har naturligvis mottatt løpende informasjon om det om har skjedd i akuttfasen og etterpå. Så har jeg også vært ute og truffet mannskaper, svarer Mæland, og fortsetter: De gjennomgående tilbakemeldingene er at mannskapene har gått gjennom noen tøffe påkjenninger. Samtidig har de opplevd å ha blitt veldig godt ivaretatt av kolleger og ledelse, og tilbakemeldingene fra publikum har vært til dels overveldende. Når jeg sier at jeg er stolt av politiets innsats, opplever jeg i det store og hele at jeg snakker veldig i takt med det som er folkets oppfatning. Hvordan kan etaten holde på den populariteten og tilliten de nyter i befolkningen nå? Under normale forhold nyter politiet stor tillit i befolkningen, så dette bygger på et veldig høyt tillitsnivå. Jeg tror at mange nå blir minnet på, også folk i etaten selv, hvor utrolig viktig politiets rolle er i forhold til å sikre tryggheten i samfunnet. Den jobben som politiet har gjort med å gradvis normalisere og gjenopprette tryggheten i samfunnet, det er noe folk vet å sette stor pris på, svarer han. Politidirektøren sier seg enig i at politiets popularitet neppe har vært høyere. Det finnes vel egentlig bare en måte å forvalte det på, og det er at vi må være oss veldig bevisst den tilliten som vi nå har. Det skjer både gjennom at vi skal evaluere vår egen innsats, og at vi skal vise ydmykhet i forhold til at det er ting vi kan lære. Også er det alle de tusen daglige møtepunktene mellom politi og befolkning, hvor nettopp politiets måte å løse sine hverdagsoppgaver på, er med på å forvalte den tilliten framover. GOD OPPFØLGING For de ansatte i etaten, mange med sterke inntrykk i bagasjen, er oppfølgingsarbeidet svært viktig. Politidirektøren er selv utdannet psykiater, en erfaring han tror han har trukket nytte av under de traumatiske omstendighetene etter 22. juli. Den utdannelsen jeg har og den erfaringen jeg har i den forbindelse, er jo en del av den totale erfaringen jeg har som menneske. Det tar jeg også med meg inn i en slik situasjon, sier politidirektøren. Han har fra første stund vært opptatt av at mannskaper som trenger det, må få oppfølging. Jeg skal ikke påstå at jeg er veldig mye bedre enn alle andre der, men det var i hvert fall veldig naturlig for meg med min bakgrunn å peke på det på et veldig tidlig tidspunkt. Det er et veldig konkret område som jeg er opptatt av, som alle arbeidsgivere skal være opptatt av. Alle ledere skal være det, understreker Mæland Han sier videre at han gjennom kontakt med politiansatte, opplever at politiet har gode systemer for å ivareta de som trenger det som for eksempel kollegastøtteordningen. Det er veldig betryggende å se at det blir gjort på en god måte. Der vet jeg også at ledelse og tillitsvalgte har spilt veldig godt på lag i det arbeidet, avslutter politidirektøren.

20 TERRORANGREPET Opplevde enormt medietrykk Media fra inn- og utland ringte kontinuerlig. Det var ekstremt, sier pressesjef Unni Grøndal i Oslo politidistrikt. Tekst og foto Erik Inderhaug I dagene etter angrepene mot Oslo og Utøya, ble hovedstaden raskt beleiret av presse fra hele verden. Pressesjef Unni Grøndal var på jobb på politihuset på Grønland da hun hørte smellet fra bomben. Da det umiddelbart begynte å røre seg i gangene her, og jeg fant ut at det hadde vært en eksplosjon, gikk vi raskt ut og bekreftet at det hadde vært en eksplosjon i Regjeringskvartalet. Det var viktig å få ut informasjon så tidlig som mulig, forteller hun til Politiforum. Siden så ikke Grøndal seg tilbake. Den første uka besto av svært lange og intense arbeidsdager. Utenlandske medier var veldig raskt på telefonen, og var vel nesten de første vi snakket med. De var også tidlig på plass i Oslo, og vi var i kontinuerlig kontakt med media fra inn- og utland. Det var et ekstremt medietrykk jeg aldri har sett maken til. De ringte og kom fra Japan, Kina, Russland... hele verden. Den første natten sov jeg kun i halvannen time på sofaen på kontoret, sier pressesjefen med et skjevt smil. FIKK INN BISTAND Til vanlig jobber det fem personer på kommunikasjonsenheten til Oslo politidistrikt. Kun Grøndal var på arbeid da det smalt, men de fire andre kom raskt på plass så fort det lot seg gjøre da alvoret i situasjonen ble klart. Vi er et team som fungerer godt Trykk. Politiadvokat Pål-Fredrik Hjort Kraby omringes av pressefolk i etterkant av en av de mange pressekonferansene på Politihuset på Grønland. sammen til daglig og har øvd på ulike settinger, noe som kom godt med, sier hun. Oslo politidistrikt fikk raskt bistand fra kommunikasjonsansvarlige fra blant annet Politiets Utlendingsenhet, Kripos og UP, samt Troms, Helgeland, Follo og Romerike politidistrikt. Det var også viktig for oss å få inn folk som jobbet med kommunikasjon til daglig. Samtidig begynte vi etter hvert å bli