samtideninnhold [1 2002]

samtideninnhold [1 2002] 02 Det står om prinsipper, ikke øyeblikkets krav Leder av Knut Olav Åmås 04 Verden skrumper på avispapiret. Innblikk i norsk presse Hans Magnus Enzensberger Etter 11. september 13 Verden er ung, men ikke i sin beste alder Morten A. Strøksnes 26 Borger og barbar etter 11.9. Christopher Coker i samtale med Thomas Hornburg 37 One Big Mac and an AK-47 to go, please! Bokessay av Espen Hammer 48 Inn i mørket Bokessay av Arne Johan Vetlesen 60 Hva er forandret? Er noe forandret? Nazneen Khan og John Erik Riley i samtale med Aage Borchgrevink 72 Næringsrik tæring på kunst og kultur Øyvind Berg 84 Made in Norway Bendik Rugaas, Bente Erichsen, Bård Tufte Johansen, Erling Dokk Holm, Joachim Førsund, Knut Schreiner og Roy Jacobsen 85 En eggebondes kamp for en etiopisk flyktning Stein Lillevolden 97 Fire nynazisters livshistorier Katrine Fangen 107 Fredrik den kåte Jon Hustad Debatten om Maktutredningen 110 En fragmentert maktutredning Bokessay av Espen Søbye 121 Kritikken av Maktutredningen en svanesang for fornuften? Øyvind Østerud 123 Bastarder og maktformer Siri Meyer 127 Maktutredningens maktbruk Mari Lending Debatten om norskfaget 132 Hvordan bør norskfaget fornyes? Kjell Lars Berge og Trond Andreassen 136 Om fotografen 137 Om forfatterne

leder Det står om prinsipper, ikke øyeblikkets krav Grunnleggende menneskerettigheter som rettssikkerhet og ytringsfrihet er satt under sterkt press i Vesten etter terrorangrepene på USA. Kan eller bør demokratier forsvares med klart anti-demokratiske metoder? I avveiningen mellom hittil sentrale rettsprinsipper og den politiske situasjonens krav skapt av frykt, vinner de siste frem. Overvåkingspoliti og militær etterretningstjeneste får økte ressurser og utvidede fullmakter. I Norge alene skal regjeringen i år bruke 240 millioner kroner på å styrke beredskapen mot terror. Vi vet ikke hvordan. Det er ikke i rolige tider, under fredelige forhold, at evnen til å tenke konsekvent og prinsipielt settes på prøve det er i ekstreme situasjoner som etter 11. september 2001. Aldri er faren for subtil og stegvis fremvekst av autoritære halvdemokratier med beskåret ytringsfrihet og svekket rettssikkerhet større enn i slike situasjoner. Freds- og konfliktforskeren Wilhelm Agrell sammenligner den internasjonale situasjonen med rettsutviklingen i Storbritannia de siste årene: Man kan internere terrormistenkte på ubestemt tid. Det er innført forenklede rettssaker mot terroranklagede: uten jury, med anonyme vitner. Tiltaltes tilståelse er nok til å avsi fellende dom. Og tilståelsene har kommet. En rekke spesielle forhørsteknikker er godkjent for bruk mot personer i slike saker. Etter syv års behandling i den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, er forhørsmetodene blitt karakterisert som umenneskelig og fornedrende behandling. Personer man betrakter som særlig farlige, eller som man tror er på vei til å utføre en voldshandling, kan spores opp og drepes av britiske spesialstyrker. For å bekjempe terrorisme må demokratiske stater låne metoder fra motstanderne, møte dem på deres egen banehalvdel, resonnerer britiske myndigheter etter år med kamp mot IRA. På lignende måte skal den antiterrorkamp som USA og deres militært allierte har trappet opp etter 11. september, føres globalt og med alle midler. De spør seg hvordan de hemmelige nettverkene skulle kunne bekjempes med rettsordninger beregnet på fredelige tiders trege og forutsigbare prosedyrer. Det første som falt, viser Wilhelm Agrell, var det forbudet som siden 1970 har hindret amerikansk etterretningstjeneste i å gjennomføre drap på utlendinger utenfor USAs eget territorium. Den 13. november utstedte USAs president et direktiv som tillater landet å opprette militærdomstoler utenlands for å dømme terrormistenkte. Uten offentlig innsyn, med svakere krav til bevisføring, med offiserer som dommere, uten jury, uten mulighet for den tiltalte til å velge forsvarer eller påklage dommen til en høyere rettsinstans. Alt strider mot FNs konvensjoner. Prinsippet om maktdeling mellom utøvende og dømmende instans følges ikke. Hva slags prosess er vi vitne til, med vestlige demokratiers ledere som piloter? Ikke nødvendigvis at åpne samfunn lukker seg, men noe like farlig. Vestlige rettsstater har begynt å gå på en vei der demokratier truer med å anta trekk av sikkerhetsdiktaturer, i det øyeblikk terrorbekjempelsen løftes ut av de konstitusjonelle rammene som gjelder for rettsstater, påpeker Agrell i Sydsvenska Dagbladet 24.11.01. I 1998 besluttet en betydelig majoritet av

samtiden 1 2002 3 FNs medlemsland å opprette en permanent internasjonal domstol for krigsforbrytelser. Dette var et seriøst forsøk på å etablere en overnasjonal rettsorden basert på liberale rettsprinsipper, innrettet på å verne om fundamentale menneskeretter. USA var i starten en drivende kraft i prosessen, men gjorde plutselig helomvending. Ingen internasjonal instans skulle gis jurisdiksjon over amerikanske soldater, offiserer og politikere. Amerikanske militærtribunaler for å dømme mistenkte terrorister er en logisk fortsettelse av dette synet. Tribunalene kan være et nådestøt mot anstrengelsene for å skape en ny internasjonal rettsorden. Ved siden av disse vil den liberale rettstradisjon forvitre til betydningsløs formalisme. Uten diskusjoner og demokratisk forankring bores det hull i konvensjonsbeskyttede friheter og rettigheter for borgerne, som Wilhelm Agrell sier. Er den internasjonale situasjonen slik at grensene mellom frihet og sikkerhet simpelthen må trekkes andre steder enn i en normal situasjon? Krig og trusler mot nasjonal sikkerhet er de eneste situasjonene der det er tillatt å begrense adgangen til menneskerettigheter. Men bare til en viss grad. Ytrings- og organisasjonsfrihet kan begrenses noe, men det finnes ingen anledning etter internasjonale konvensjoner til å undergrave rettssikkerheten, fremhever Amnesty International. Bekvemt i ly av «krigen mot terror» er land som Russland, Kina og flere sentral-asiatiske republikker i ferd med å øke undertrykkelsen av egen muslimsk opposisjon. Dypt alvorlige og langvarige menneskerettighetsovergrep, for eksempel fra Israels side, mister oppmerksomhet mens verdens medier ser til USA og Afghanistan. Det er bare politistater tjent med, hevder Amnesty. Også norske politikeres nedgradering av menneskerettighetene må underkastes kritikk. Lar man seg nok en gang presse av overvåkingstjenester på jakt etter nye ressurser siden den kalde krigens opphør? Regjeringens nye forslag til antiterrorlover er basert på en så vid definisjon av terror at normal politisk aktivitet kan bli stemplet som terrorisme, mener rettssosiologen Thomas Mathiesen. Justisdepartementet åpner døren for kraftig utvidede politifullmakter og det man karakteriserer som «ekstraordinære etterforskningsmetoder», sier Mathiesen til Klassekampen 3.1.02. Under EU-toppmøtet i Göteborg i 2001 ble demonstrerende ungdommer beskutt av svensk politi. Vi synes å være på vei mot mer omfattende kriminalisering av lovlig opposisjon også i de skandinaviske land og en rettsanvendelse der begrepet terrorisme kan brukes på enhver form for ytring som retter seg mot status quo i dagens samfunn. Det er ikke lenger trygt å demonstrere eller å være sivilt ulydig hvis man vil beholde sine borgerrettigheter, er konklusjonen på en rapport nettopp fra EU-toppmøtet. En scene jeg opplevde på Youngstorget i Oslo i fjor vinter satte seg i mitt hode. Den sitter fortsatt etter at jeg ble fortalt at det er en vanlig hendelse for demonstrerende i Norge: En gruppe på 10-15 pro-palestinske demonstranter samlet ved fontenen nedenfor Arbeiderpartiets og LOs bygningskomplekser. Budskapet formidlet gjennom skrapete megafoner. Rundt hele plassen: Et stort antall politifolk til hest bevæpnet med skjold og køller. En like betydelig mengde med politifolk tungt beskyttet, noen muligens bevæpnet. Et stort antall uniformerte kjøretøyer som stenger av nesten hele plassen. Det finnes fire politifolk for hver demonstrant. Alle blir filmet. De som gir opp vesentlig frihet for å vinne litt midlertidig sikkerhet, fortjener verken sin frihet eller sin sikkerhet, sa en av USAs grunnleggere, Benjamin Franklin, for 240 år siden. Knut Olav Åmås Redaktør

Hans Magnus Enzensberger Verden skrumper påavispapiret Innblikk i norsk presse Den tyske forfatteren Hans Magnus Enzensberger har lest norske aviser i én måned terrorhøsten 2001. Særlig er han opptatt av avisenes utenriksdekning, og sammenligner ledende norske aviser med ledende europeiske. Her er hva han fant. Aftenposten [kunne] regnes som en internasjonalt konkurransedyktig hovedstadsavis om den ikke med liv og sjel hadde hengt fast i det samme verdensbildet som alle norske medier deler. De andre fire verdensdelene skrumper sammen til en hasselnøtt, og resten av Europa regnes som et ørlite vedheng til et stort rike som heter Norge. Uansett om de står til venstre eller høyre politisk, bor i store eller små byer, skriver bokmål eller nynorsk alle utgivere, redaktører, journalister og markedsførere er tydeligvis enige på ett punkt: at det ville være upatriotisk å anta at den norske leser kunne interessere seg for noe som skjer utenfor landets grenser.

samtiden 1 2002 5 Det er typisk norsk å være god. Gro Harlem Brundtland Og det syntes ikke å gå op for nogen at bare i et land hvor journalistiken var så dårlig som i Norge kunde denne mand spille en rolle. I et stort land vilde han ha været saks i et blad, i Afganistan vilde han ha svunget sig op til landsbyens medicinmand og gjort kunster i sandet. Knut Hamsun, Redaktør Lynge (1893) Den daglige avis er en høyst nyttig og mangesidig bruksgjenstand. Man kan pakke inn fisk i den, lage pappmasjédukker av den eller hjelpe seg med gårsdagens utgave på utedoen om det ikke er annet for hånden. Også tapetsereren setter pris på avisen som underlag for sine småblomstrede mønstre. Men man kan også lese avisen, og her ligger problemet. Norge kan rose seg av å ha 65 forskjellige aviser til disposisjon hver eneste hverdag. Ytterligere 84 aviser kommer ut 2-5 ganger i uken. Nordmenn subsidierer dette mangfoldet med til sammen 267,8 millioner kroner årlig. Det finnes selvsagt ingen som leser alt dette. Bare av den grunn må den følgende oversikten gi avkall på så herlige titler som Gjengangeren, Nordlys, Asker og Bærums Budstikke og Fædrelandsvennen. Vår lille leseøvelse begrenser seg til seks dagsaviser og et tidsrom på fire uker høsten 2001, fra begynnelsen av oktober. Dessverre kan heller ikke ukeavisene komme i betraktning, blant dem det tapre Morgenbladet, som forsvarer av lesekyndighet og som urbanitetens stemme. Faller utenfor gjør også Dag og Tid, som utmerker seg som kurér for landsens skikk og synsmåter. VG: for folk med lesevansker Altså friskt mot hvor tungt det enn faller å grave seg gjennom en meterhøy stabel av gammelt papir. Dette er verdens gang, i Norge kjent som boulevardavisen ved samme navn. Denne avisen, som var liberal på attenhundretallet og senere høyrevridd, ble i 1944 grunnlagt på nytt som illegal avis, som den norske motstandsbevegelsens stemme. Etter frigjøringen ble den regnet som krevende og velinformert, helt til det var slutt på pengene og den ble solgt til Schibsted-konsernet. Fallet ned i nyhetsvakuumet fulgte hakk i hæl. I dag er VG den avis i landet som har størst opplag; vi kan altså fatte oss i korthet. Lesning av VG er velegnet for folk med lesevansker. Det ser man ved første blikk: Bokstavene på førstesiden er gjerne seks centimeter høye. Vi forundres heller ikke over de fikse ideene redaksjonen degger for og trolig også deler. Det dreier seg om sex: «SEX-DØMT FASTLEGE», «FOTBALLAG GIKK PÅ HOREHUS»; om misunnelse: «FÅR FALLSKJERM PÅ 2 MILL.», «NORGES RIKESTE PAR»; om kriminalitet: «HJALP HALLIK- DØMT», «PÅTENT AV EKTEMANNEN»; om kjendiser: «CARL I. SPYTTER PÅ MEG», «LANDBRUKSMINISTERENS HUND DREPT», «MÄRTHAS BIL RAMPONERT». Som eneste norske spesialitet kommer dessuten fylla, et yndlingstema i alle landets medier. («FYLLEBRÅK PÅ KAFÉ I NATT»). Det er forståelig at alle andre bekymringer må vike for slike sensasjoner. De eneste internasjonale meldingene som i løpet av flere uker var verdige en plass på førstesiden, dreier seg om terrorisme, som vel egentlig faller inn under kategorien kriminalitet? På denne måten er det blitt mulig for redaksjonen å lure inn noe slikt som en nyhet i avisen, uten å være utro mot sine prinsipper. For så vidt kan man si at VG er en grunn-ærlig avis: Redaksjonen ville aldri komme på den idé å stille noe som helst krav om kvalitet. Norsk patriotisme? En urokkelig grunnregel synes å si at av de 60-80 sidene avisen består av hver dag, skal høyst tre rapportere fra verden utenfor.

6 samtiden 1 2002 Meldinger som ikke handler om Norge, må også gjemmes langt inne i bladet. Vi skal se at VG ikke er noe unntak her. Uansett om de står til venstre eller høyre politisk, bor i store eller små byer, skriver bokmål eller nynorsk alle utgivere, redaktører, journalister og markedsførere er tydeligvis enige på ett punkt: at det ville være upatriotisk å anta at den norske leser kunne interessere seg for noe som skjer utenfor landets grenser. Det gjelder naturligvis også for Dagbladet, en avis med en helt spesiell historie som går tilbake til det nittende århundre. Avisens utgivere har for lengst klart å utradere denne tradisjonen og overgå hovedkonkurrenten når det gjelder populisme og svineri. Som hos VG er grunnkategoriene sex, misunnelse, kriminalitet og kjendiser. På førstesiden leser man, i bokstaver på størrelse med dem man bruker i barnehagen: «LEGER GIR P-PILLER TIL BARN», «BARNE-PORNOLIGA RULLES OPP», «NORGE DE RIKES PARADIS», «FENGSLET I STOR NARKOSAK», «NYE SJOKKBILDER RYSTER KARITA». Selvsagt spiller ikke verden utenfor noen rolle her heller. Bare terrorister har en sjanse til å bryte nyhetskarantenen. Dagbladet: som om man hadde noe å tilby Men det som skiller Dagbladet fra andre boulevardaviser, er den hardnakkede illusjonen at man er litt bedre. Som om man hadde noe å tilby lesekyndige, koster man på seg en æresdoktor her og en førsteamanuensis der, og gir dem lov til å si sin mening mellom porno og sport. Denne siste rest av gammeldags kulturradikalisme gjør det hele bare enda mer pinlig. Man kan ikke pynte på analfabetismen med en doktortittel uten at svindelen blir oppdaget. I tvilstilfeller tilbyr VG en mer appetittlig variant av idiotiet. For at det ikke skal oppstå noen misforståelse: Det finnes også seriøse aviser i Norge! For eksempel den ordentlige, beskjedne Dagsavisen. Også her har vi å gjøre med en tradisjonsrik avis som fornekter seg selv. Det dreier seg om sosialdemokratiets gamle husorgan. For noen år siden mistet det som kjent fatningen og kastet sitt gamle navn Arbeiderbladet på skraphaugen. Også her gjelder de kjente norske prioriteringene: «Bedre å få barn med flere menn» er viktigere enn «Frykt for kupp i Pakistan», «Sextvang mot én av tre jenter» går foran «Stor fare for nye angrep», og «Seks døde etter hasjrøyking» er en så sensasjonell nyhet at «FN advarer mot kjemisk angrep» må plasseres lenger nede. Som vanlig får verden utenfor bare en liten plass på sidene lenger bak. Her er det nesten bare snakk om byråmeldinger. Det ser ut til at avisen bare har en egen korrespondent i Tel Aviv. Dagsavisen skiller seg ut fra boulevardavisene med sine to veltempererte og velmenende menings- og debattsider. Disse kan iallfall ikke sies å være preget av hysterisk populisme. Avisen har også en kulturdel som riktignok er mest opptatt av pop, stjerner og moter, iblant også av rulleskøyteløp. Her er det sannsynligvis ikke bare snakk om å innynde seg hos ungdommen, slik det jo er så vanlig å gjøre. Mistro til intellektuelle hører med til grunnstammen i sosialdemokratisk kultur. Aftenposten: Norges ledende meningsavis I den norske medieverden gjør som kjent Aftenposten krav på å være den ledende meningsavis. Om man liker det eller ikke: Man må innrømme at dét er riktig. Denne avisen, som en gang virket så tekkelig og tantete at den så ut til å være skrevet for bridgespillende eldre damer, er blitt betydelig modernisert. Det eneste som minner om gamle dager, før oljen begynte å sprute, er de vemodige små annonsene for Maran-Ata- Templet, læstadianerne og pinsemenighetene («Velkommen i Jesu namn»). Aftenposten kommer ut hver dag med 48-80 sider i stort format, noe som betyr dobbel

samtiden 1 2002 7 tekstmengde; i tillegg finnes det en aktuell aftenutgave. Utgiverne har klart å dele opp hvert nummer i fire «avdelinger» eller «produkter», noe som svarer til internasjonal standard. Som eneste norske avis unner Aftenposten seg den luksus det er å ha egne korrespondenter i Washington, London, Paris, Moskva, Brussel og Jerusalem. I tillegg har man utsendte medarbeidere på Balkan og i Asia. Av og til trykker redaksjonen stoff fra NewYork Times og Washington Post. Bemerkelsesverdig er også påfunnet med en daglig «Arena»-del som rommer kultur, kommentar og debatt, som sprenger det klassiske område-skjemaet og gir bakgrunnsinformasjon. Man synes synd på de mange utenlandskorrespondentene avisen har. De har ingen sjanse mot den utflytende lokalpatriotismen. Holder stand mot globalisering? De presseproduktene som tilbys ute i provinsen, har så avgjort forskrevet seg til fordummelse av sitt publikum. (...) Informasjonskvaliteten er så redusert at man kan kalle dem ideelle nullmedier. Således kunne Aftenposten regnes som en internasjonalt konkurransedyktig hovedstadsavis om den ikke med liv og sjel hadde hengt fast i det samme verdensbildet som alle norske medier deler. I dette perspektivet skrumper ikke bare alle de andre fire verdensdelene sammen til noe som ikke er større enn en hasselnøtt. Resten av Europa regnes også som et ørlite vedheng til et stort rike som heter Norge. Hele to sider ofrer landets viktigste avis på utenlandsnyhetene, og som vanlig forvises disse til en plassering langt inne i bladet. Og selvfølgelig kan eller vil heller ikke Aftenposten gi slipp på de fikse ideene. Utlendinger truer den hjemlige biotopen: «Russere vil ha makt i Kværner». Mot dette må til og med den internasjonale terrorismen blekne, og det er ingen tvil om at det man er mest bekymret for, må uttrykkes i overskrifter som disse: «Sex-dømt fastlege kan miste jobben» eller «EU vil ha ned alkoholprisen». To høyst besynderlige vekster i den norske biotopen fortjener å betraktes spesielt. Landet kan rose seg av å ha en egen næringslivsavis, som imidlertid ikke har den minste likhet med utenlandske blader av denne typen. Dagens Næringsliv er sannsynligvis den eneste økonomiavis i verden som har holdt stand mot globaliseringen. Førstesiden synes prinsipielt reservert for norske saker; den internasjonale økonomien får først en sjanse på sidene 26-27 (av 40-72) og vel å merke etter rubrikker som «Motor», «Reiseliv», «Jobb og karriere», «Eiendom» og «Livsstil». På bakgrunn av landets ekstreme eksportavhengighet er dette en virkelig besynderlig holdning. De norske investorene synes å være slaver av en strategi som går ut på å lukke seg helt inne i seg selv, til tross for at kapitaleksporten deres for lengst har antatt kjempedimensjoner. Har ikke en eller annen klassiker hevdet at kapitalen ikke kjenner noe fedreland? Man kan bare beundre det mot Dagens Næringsliv viser når avisen går mot denne dype sannhet. Klassekampen: bare mulig i Norge Så et par ord om en annen norsk spesialitet. Allerede den trossige tittelen Klassekampen viser hvilken outsiderposisjon denne avisen

8 samtiden 1 2002 inntar. Her trosser man en verden av fiender. Her er man blant sine egne. Her overvintrer en venstreside som det pinlige årstallet 1989 har gjort lite inntrykk på. Riktignok finnes det også andre steder venstreorienterte aviser som er flinke til å beskytte sin outsider-holdning, men en avis som Klassekampen er bare mulig i Norge. For hvor mye den enn anstrenger seg for å argumentere politisk, er moralen til syvende og sist den klippe den bygger på. Bortsett fra Osservatore Romano, dagsavisen som utkommer i Vatikanstaten, finnes det vel ingen redaksjon i verden som føler seg så skråsikker på å vite hva som er godt og hva som er ondt. Stort sett ser inndelingen slik ut: krig, pornografi, næringslivsledere, rikfolk, machos, alkohol og Som før er folk godt informert, er i stand til å diskutere og i høy grad interessert i verden utenfor. (...) Pressens makt og dens innflytelse på folks mentalitet blir tydeligvis overvurdert. tobakk er onde; fred, feminisme, streikende, fattige og sykepleiere er gode. Denne agiterende retorikken minner om det 19. århundres legpredikanter, slik Alexander Kielland har foreviget dem i sine romaner. Det er godt å se at puritanismen i Norge har funnet et så hyggelig hjemsted hos de venstreorienterte. Hva økonomiske problemer angår, kan de ikke løses ved hjelp av produktivitetsøkning, slik naive observatører tror, men utelukkende ved hjelp av omfordeling. Ve de rike som ikke vil innse det! De får slengt denne overskriften rett i ansiktet på første side: «RIKE MEN- NESKE HELSAR SATAN KVAR MORGON NÅR DEI OPNAR DØRA TIL BØRSEN». Som probat husråd mot globaliseringen kommer bare den lokale kulturen, inkludert folkloren, i betraktning. Fedrelandets jord er hellig. Overalt ligger utlendinger på lur som vil forgripe seg på norske bedrifter. Klassekampen slår alarm (i en overskrift med feilaktig nynorsk): «NOREG SELJAST TIL UTLAN- DET!» Som man ser, er nasjonalismen hos de venstreorienterte i Norge i besittelse av en misunnelsesverdig god samvittighet, helt i motsetning til den sosialistiske tradisjon. I utenrikspolitikken som på samme måte som i alle andre medier må vike for de hjemlige begivenheter gjelder prinsippet: Jo lenger borte, desto bedre. De områder av verden som Norge har de nærmeste forbindelsene med, betraktes med dyp mistro. Gode er indianere, svarte, palestinere, eskimoer og kurdere. De onde er amerikanere, EU og sionistene. De gode innrømmes til og med fritak fra det generelle fredspåbudet: «URFOLK TRUER MED Å GRIPE TIL VÅPEN» er OK. Resten av verden spiller ingen rolle. De mest uttrykksfulle overskriftene Klassekampen hadde å by på de siste månedene, lyder: «ALL DENNE ONDSKA- PEN» og «ONDSKAP KOMMER INNENFRA». Intet velmenende menneske vil motsi dem. Det er lett å gjøre narr av et så enkelt syn på verden. Likevel burde man ikke la være å respektere en Don Quijote som kjemper så egenrådig mot samtidens mange vindmøller. Nettopp fordi en avis som Klassekampen taler til nordmennenes forlatte religiøse behov, kan den fungere som et korrektiv til mainstreammediene. Dette er grunnen til at den gjennom 33 år har overlevd alt: den kalde krigen, maoismen og til og med den nye emiratrikdommen i Norden.

samtiden 1 2002 9 Et forsøk på å måle kvalitet Hvordan skal man bedømme kvaliteten på en dagsavis? En absolutt uangripelig metode finnes ikke, men for å oppnå en viss objektivitet byr en sammenligning med utenlandske aviser seg frem. Ved siden av de nevnte seks norske avisene Verdens Gang, Dagbladet, Dagsavisen, Aftenposten, Dagens Næringsliv og Klassekampen benytter vi oss av følgende utenlandske aviser som belegg: Le Monde (Paris), Corriere della Sera (Milano), El País (Madrid), Frankfurter Allgemeine Zeitung (Frankfurt), Neue Zürcher Zeitung (Zürich) og Bild (München). Følgende oversikt begrenser seg til den politiske delen, nærmere bestemt til utenriksdekningen. Å se på kulturdelen har ingen hensikt, for de norske avisene går ut fra at kulturbegivenheter nesten utelukkende finner sted innenlands. Resten av verden opptrer bare med ti (Aftenposten og Dagsavisen), respektive null prosent (Dagbladet og VG) med hensyn til kulturen. Et første innblikk i de undersøkte avisenes politiske tilstand gir overskriftene på førstesiden. Vi begynner med de norske: Aftenposten: «8600 lærere for dårlige for Bondevik» Dagsavisen: «Senterpartiet vil regjere med AP» VG: «Jens søster var NARKOMAN» Dagbladet: «Det som hjalp meg, var kjærligheten de viste meg» Dagens Næringsliv: «Sett ti fly på bakken» (SAS til den norske konkurrenten Braathens) Klassekampen: «MISTAR TRYGG-LEIKEN». De utenlandske avisene til sammenligning: El País: «El IRA empieza a destruir sus armas» (IRA begynner å ødelegge sine våpen) Le Monde: «Vers une offensive du Front uni anti-talibans» (Mot en offensiv for den forente Anti-Taliban-fronten) Neue Zürcher Zeitung: «Die IRA bestätigt Beginn der Entwaffnung» (IRA bekrefter at avvæpningen har begynt) Corriere della Sera: «Antrace all ufficio postale della Casa Blanca» (Miltbrann til postkontoret i Det hvite hus) Frankfurter Allgemeine Zeitung: «Die IRA lenkt ein: Wir haben mit der Entwaffnung begonnen» (IRA bøyer av: «Vi har begynt med avvæpningen») Bild: «Die Blitz-Hochzeit» (Lyn-bryllupet) Bare én av disse overskriftene dreier seg om en lokal begivenhet. De europeiske avisene er åpenbart kommet til den innsikt at verden utenfor er større enn deres eget land. Derfor står utenlandsnyhetene alltid på de første sidene. Med sin nasjonale navlebeskuelse inntar de norske mediene en besynderlig outsiderposisjon. Hvor mange korrespondentrapporter? En sikker målestokk for kvaliteten på utenriksdekningen er tallet på og omfanget av avisens egne korrespondentrapporter. I tillegg vil vi også ta hensyn til redaksjonelle bidrag og små byråmeldinger. Dette er anstrengende, kan virke pedantisk og være kjedelig å lese, men er nødvendig hvis man ikke vil nøye seg med subjektive kriterier. Følgende oversikt er ordnet etter antall korrespondentrapporter. På denne måten får vi en slags rangeringsliste. 1. El País: 16 egne rapporter fra Washington (3), Moskva (3), London (2), New York, Trenton (New Jersey), Brussel, Berlin, Jerusalem, Kairo, Peshawar og Charikar (Afghanistan); fire redaksjonelle bidrag; ni korte byråmeldinger, blant annet fra Dubai, Tasjkent, Toronto, Jakarta og Guatemala City. Disse nyhetene står på de første 16 sidene i avisen. 2. Frankfurter Allgemeine Zeitung: 15 egne rapporter fra London, Washington, Lahore, Teheran, Wien, Riyad, Brussel (2), Warszawa,

10 samtiden 1 2002 Praha, Strasbourg, Jerusalem (2) og Johannesburg (2); videre to redaksjonelle bidrag og åtte byråmeldinger. 3. Le Monde: 13 egne korrespondentrapporter fra Washington (2), Genève, London, Moskva, Brussel, Jerusalem, Tasjkent, Islamabad, Diyarbakir (Tyrkia), Bazarak, Djabal-ul- Saraj (Afghanistan), fire redaksjonelle bidrag og seks byråmeldinger. 4. Neue Zürcher Zeitung: 13 korrespondentrapporter fra Washington (3), Amsterdam (2), Moskva (2), Dublin, Beograd, Wien, Johannesburg og Tirana, supplert med elleve byråmeldinger, bl.a. fra Athen, Teheran og Nouakchott. 5. Corriere della Sera: Tolv korrespontentrapporter fra Washington (5), New York, Cheyenne (Wyoming), Suitland (Maryland), London, Berlin, Islamabad og Peshawar; videre tre redaksjonelle bidrag og en byråmelding. 6. Aftenposten: Fire korrespondentrapporter fra Washington, London, Stockholm og Berlin, fire redaksjonelle bidrag og en byråmelding. Med ett unntak dreier alle tekstene seg om «krigen mot terroren». 7. Verdens Gang: Fire korrespondentrapporter fra New York (2), Berlin og Peshawar, videre to byråmeldinger; eneste tema er «krigen mot terrorismen». 8. Dagens Næringsliv: Fire rapporter fra Berlin (2) og Bangkok (2). 9. Dagbladet: Tre korrespondentrapporter fra New York, Peshawar og Farhkar (Afghanistan) og én byråmelding; også her er det, foruten IRA, bare snakk om «krigen mot terroren». 10: Dagsavisen: To korrespondentrapporter fra New York og Jerusalem; 13 små byråmeldinger, tre redaksjonelle bidrag. Med unntak av rapporten fra Jerusalem dreier alle tekstene seg om «krigen mot terroren». 11: Klassekampen: Ingen korrespondentrapporter, fire redaksjonelle bidrag, syv byråmeldinger. 12. Bild: Én egen rapport fra New York og åtte små meldinger fra nyhetsbyråenes fjernskrivere; samlet omfang: en kvart side. Frankfurter Allgemeine: 53 korrespondenter Det kan være en mager trøst for norske lesere at det er en tysk avis som tar rekorden i konkurransen om den dårligste utenriksdekningen. (Bild er den avisen i Tyskland som har størst opplag.) På den annen side har Frankfurter Allgemeine Zeitung ikke mindre enn 53 faste utenrikskorrespondenter, noe som også er europeisk rekord. Men også Neue Zürcher Zeitung har et verdensomspennende nett av medarbeidere. Man er fristet til å rettferdiggjøre den norske pressens mangelfulle prestasjoner og dens manglende interesse for utenverdenen med økonomiske årsaker. Det norske markedet, heter det, er ganske enkelt for lite; man har knapt nok råd til primærkilder og egne observatører. Eksemplet Sveits motbeviser dette argumentet. Med 4,46 millioner tysktalende innbyggere er det potensielle lesertallet der mindre enn i Norge. De ledende sveitsiske avisenes opplag er lavere enn Aftenpostens og andre skandinaviske avisers. Å snakke om det lille hjemmemarkedet i Norge, er altså bare en unnskyldning for provinsialitet og likegyldighet. Presse-enfoldet i provinsen For ikke så lenge siden publiserte FN en lignende undersøkelse av livskvaliteten i sine medlemsland. Her inntok Norge førsteplassen, noe som forståelig nok ikke har skadet selvtilfredsheten hos landets politikere og medier. Også den som har mistro til slike statistikker, må innrømme: Disse tallene kan man være stolt av. Utdanningsbudsjett, antall uteksaminerte fra videregående skole, sysselsetting, forventet levealder, velferdsstatens ytelser og andre indikatorer tyder på en suksessrik status. Nordmenn elsker å gå på skole. Overalt tilbys det gratis etterutdanningskurs, og et vidt forgrenet system av offentlige biblioteker skjemmer bort alle som vil lese uten selv å måtte betale de enormt høye bokprisene. Victor Dimola: Theatercafeen, Oslo 2001

12 samtiden 1 2002 Desto mer sjokkert blir en kunde som vil kjøpe en avis inne i landet. I landhandelen eller på Samvirkelaget blir han møtt av et stativ der bare de to boulevardavisene er å finne i tillegg til noen unevnelige illustrerte blader. Den som bare vil lese Aftenposten, må belage seg på en reise til nærmeste småby som ofte ligger femti kilometer unna. De presseproduktene som tilbys ute i provinsen, har så avgjort forskrevet seg til fordummelse av sitt publikum. I dette ser de sin eksistensberettigelse. Informasjonskvaliteten er så redusert at man kan kalle dem ideelle nullmedier. Man kunne nøye seg med en slik fasit om ikke situasjonen i lille Norge var av så stor interesse for alle som et eller annet sted i verden er opptatt av mediespørsmål. Den egentlige overraskelsen ligger nemlig ikke i at landet lider av en kronisk underforsyning av informasjon gjennom dagspressen. Mer forbausende er det faktum at dette utgiverprosjektet, som har satt seg fore å forvandle nordmennene til idioter, påviselig er mislykket. Pressens påvirkningskraft er overvurdert Den som ser seg rundt i Norge, må nemlig konstatere at befolkningens intelligens ikke på noen måte har tatt skade, og at pressen ikke engang har klart å ødelegge folks kunnskap om verden. Som før er folk godt informert, er i stand til å diskutere og i høy grad interessert i verden utenfor. Derfor må man trekke en konklusjon som bare et fåtall medieteoretikere vil like: Pressens makt og dens innflytelse på folks mentalitet blir tydeligvis overvurdert. Publikums motstandsdyktighet, for ikke å si immunitet, overfor denne industriens fordummelsespress blir derimot altfor lavt anslått. I det aktuelle tilfellet er det utvilsomt mulig å angi spesifikke grunner for medienes virkningsløshet. For det første kan man ikke simpelthen se bort fra landets høye utdannelsesnivå. Men for det annet spiller historiske faktorer en rolle, for eksempel Norges gamle sjøfartstradisjoner eller det faktum at de fleste familier har nære slektsforbindelser i utlandet på grunn av den massive utvandringen i tidligere tider. Også den norske økonomiens eksport- og importavhengighet setter grenser for trangsynet. Nordmenn reiser mye. Kunnskap i fremmedspråk er sterkt utbredt. Unge mennesker er mer enn gjennomsnittlig engasjert i u-hjelp. I tillegg kommer den sterke bruken av nye medier: Landet har en av verdens høyeste internett- og mobiltelefonrater. Dermed gjenstår til slutt bare å løse følgende gåte: Hvorfor det norske publikum selv om et museklikk stiller størstedelen av verdenspressen til disposisjon finner seg i det urimelige kravet fra noen avisutgivere som i årevis har arbeidet for å bevise at de er overflødige. Utvilsomt må det være tilfredsstillende å få vite at skuespiller X slår sin kone, at hunden til minister Y er død og at røyking er en dårlig vane. Men må man ut med 9-15 kroner hver dag for dette? Og kunne det ikke være noe som talte for å være en så innskrenket presse behjelpelig med å avskaffe seg selv? Da kunne man jo også spare skattebetalerne for den årlige pressestøtten. Alt dette er naturligvis spørsmål fra en utenforstående som forundret gnir seg i øynene. Det er ikke hans sak å gi svar, han overlater gjerne dét til dem det vedkommer og som han forsikrer om sin medfølelse og trofaste hengivenhet straks de leser disse lett henslengte betraktningene. Oversatt av Sverre Dahl

Morten A. Strøksnes Verden erung, men ikke i sin beste alder Så snart vi åpner døren til drosjen, i krysset der Pearl Street møter Wall Street, fylles neseborene av eimen. Vinden blåser fra vest mot øst over Manhattan og bringer med seg parfymen fra helvete, eau d enfer. I likhet med andre dyre dufter er formelen hemmelig. Det er lukten av ødeleggelser for mellom 100 og 300 milliarder dollar. Noen av de kjente og farligste ingrediensene blant mange ukjente kjemiske kombinasjoner som blir dannet når stabile molekyler knuses av et trykk og en temperatur som kan sammenlignes med en liten atombombe er asbest, dioksiner, bly, svoveldioksid, kobber, kromium og benzen. De fleste av disse stoffene kan selv i små mengder fremkalle beinmargskreft og leukemi. Men det er ikke dette som gir meg en urolig følelse i kroppen. For i luften henger det også en antydning av noe jeg husker å ha luktet én gang tidligere, ved Ganges bredder. Røyken fra brennende menneskekropper ved Marnikarnika-trappene la seg som selvlysende morgendis over floden og pilegrimene som renset sin sjel i det hellige, skittengiftige vannet. Varanasi og Wall Street er to av jordens kulturelle ytterpunkter, men fra nå av er de lenket sammen i mitt hode, katalogisert i filen for vakre steder langt borte der det lukter likbål. New York Stock Exchange er sperret av med betongklosser, mens soldater fra nasjonalgarden med maskingevær og munnbind holder vakt utenfor. De mytologiske skikkelsene langs børsens nyklassisistiske fasade mot Wall Street var opprinnelig av stein. Da de begynte å smuldre opp på grunn av sur nedbør og

14 samtiden 1 2002 annen forurensning, ble steinstatuene erstattet av kopier i metall. Episenteret for den amerikanske kapitalismen skulle ikke under noen omstendigheter bli forbundet med sårbarhet i den ene eller andre form. Nå får synet meg til å tenke på en scene fra filmen The Siege med Bruce Willis i hovedrollen. Plottet går ut på at arabiske terrorister angriper mål i New York. Myndighetene reagerer med å erklære unntakstilstand og omgjøre byen til militarisert sone. Selv ikke en annullering av alle borgerrettigheter er nok til å forhindre opprør, panikk, anarki og kaos. Men filmer med Bruce Willis i hovedrollen lages ikke for at folk skal forlate kinosalen i dårlig stemning. I en av Die Hard-filmene gir han oss klump i halsen når han med glimt i øyet hindrer terrorister i å sprenge en enorm skyskraper i luften. Men det var bare én, og den kollapset ikke etter at arabiske terrorister hadde krasjet fulle passasjerfly inn i New Yorks to høyeste hus rett etter at titusener av mennesker nettopp var kommet på jobb, i en aksjon der Pentagon ble til Kvadragon og Det hvite hus like gjerne kunne blitt til Den sorte flekk. Dét er ikke en happy ending. Dette gav det amerikanske sjokket 11. september en ekstra dimensjon. Fortellingen som strukturerer den amerikanske psyke er gjennomført optimistisk. Det forventes, det kreves, at alt skal gå bra til slutt. Ethvert nederlag er tilsynelatende, eller en anomali som krever at noen foretar seg noe for å gjenopprette den tapte orden. Slippery when wet Ulykker er opphevet som fenomen i USA. Det som i Europa og andre steder kalles en ulykke,eri USA en situasjon der det er litt mer vrient enn ellers å finne den skyldige. Men titusener av advokater står klare til å ta på seg oppgaven, for noen må og skal betale for det som går galt enten det er at en buss kjører av veien eller at kaffen som serveres er for varm og påfører kunden brannskader. I USA kan også dyr stilles for retten, slik de kunne det i middelalderens Europa. Jeg har vært inne i amerikanske militærleire i Kosovo og Bosnia. Det finnes flere varselskilt rundt i leirene enn på en svensk byggeplass.«attention! Slippery when wet!» står det alle steder der underlaget er av plank. I Eagle Camp, som ligger i Tusla og er den største leiren i Bosnia, blir US Marines, som ser på seg selv som de tøffeste soldatene i verden («The Few. The Best») behandlet som seksåringer med beinskjørhet. Fartsgrensen inne på det enorme området med flyplass-brede, tomme asfaltveier i perfekt stand, er 10 km/t. I messa absolutt all mat og drikke, inkludert enorme mengder drikkevann og Coca Cola, flys inn fra USA advares det mot forskjellige matallergier. Leiren er omgitt et dobbelt sett av fem meter høye gjerder med piggtråd, der all vegetasjon er ryddet bort i en bred gate på begge sider. Døgnet rundt bevoktes området og gjerdene av elitetropper med den mest avanserte våpenteknologi som finnes i verden. Og når amerikanske soldater skal ta seg en joggetur inne i leiren, er de nødt til å jogge rundt i shorts, med et skarpladd M16-maskingevær på ryggen. Soldater fra andre nasjoner, ikke minst de norske, drar ut og inn av leiren på egen hånd uten våpen. De har venner blant lokalbefolkningen, de hilser på dem, drikker kaffe med dem og forsøker å hjelpe dem. Siden de kjenner forholdene vet de at det er fullstendig trygt. Amerikanske soldater drar aldri én meter utenfor leiren uten at de er minst to kjøretøyer, hvorav et av dem har ildkraft nok på taket til å stoppe en stridsvogn. Alle har hjelm og skuddsikre vester på hele tiden. De har kontinuerlig kontakt med basen og må fylle ut skjema for å stoppe og pisse. Amerikanske soldater kan ha vært i Bosnia i årevis uten å ha snakket med en bosnier, et land der det har vært fred i seks år. De opptrer som om de kommer fra en annen planet. Dessverre er det også et faktum at et uforholdsmessig høyt antall amerikanske soldater utplassert ved Eagle Camp begår selv-

samtiden 1 2002 15 mord. 1 De er muligens risikosamfunnets omvendte tapere, krigere som ikke orker å leve i en verden der all risiko er eliminert. Nesten. Siste rest skulle fjernes ved å bygge et rakettskjold i verdensrommet. Hadde soldatene visst hva som kom til å skje 11. september 2001, ville de kanskje ha ombestemt seg. Tusenvis av amerikanere er døde i et spektakulært inferno som ryster hele den store amerikanske fortellingen om hvordan verden henger sammen. En sammenhengende historie om fred, suksess, fremskritt, uangripelighet og dominans er ikke lenger hogget i stein. Filmer som The Siege, Independence Day naive, selvsentrerte åpenheten som gjør at det er lett å plukke dem ut før de åpner munnen, uansett hvor i verden man måtte treffe dem. Faktisk har menneskene i prosesjon langs Broadways trange fortauer en europeisk utstråling. Ansiktene har grublende, innadvendte drag som gjør dem uamerikanske. Det er titusener av dem, de står tett i tett. Vanligvis ville man trengt hørselsvern, i dag kan man nesten høre flass falle. Den amerikanske fortellingen er nede for telling. Vi er fremdeles mange hundre meter unna Ground Zero, men selv innsiden av butikker der vinduene er uten en eneste ripe, er dekket Det er prinsipielt trist at mennesker dør, men jeg kjente ingen av dem, slik jeg heller ikke kjenner de hundretusener av barn som dør av meslinger og diaré hver måned på steder der ingen lik fraktes bort i bodybags, men råtner der de ligger. og Escape from New York har slått seg sammen og blitt virkelighet. Den 11. september fikk USA det nasjonens underholdningsindustri hadde fantasert om i årtier. I dette, at det gikk som så mange i underholdningsindustrien hadde spådd, ligger kanskje den største overraskelsen, som den slovenske sosialteoretikeren Slavoj Žižek har påpekt. Selv i de deler av verden der man har et blasert forhold til eksplosjoner, har folk gnidd seg vantro i øynene. Hvordan reagerer amerikanerne? Our loss is your gain Svaret står skrevet i ansiktet på menneskene som har pakket seg sammen langs fortauene på Broadway. Når verden ikke lenger henger sammen, kommer spørsmålene og tvilen. Menneskene på fortauene er amerikanere, men ansiktene er ikke amerikanske. De mangler den irriterende optimistiske energien, den av et tykt lag gråhvitt støv. Støvet kommer ikke fra tvillingtårnene i World Trade Center, det er World Trade Center. «Our loss is your gain», står det med kjempebokstaver på vinduet til en eksklusiv gullsmed.«everything must go.» Hos Burger King i kjellerlokalet ved siden av er det business as usual. Det ser ikke ut som om noen synes at kjøttstykker som er flamegrilled er en dårlig idé akkurat her, akkurat nå. Lukten blir stadig mer intens og ubehagelig, men ser ikke ut til å plage folk langs sperringene. Mange har videokamera i den ene hånden og det amerikanske flagg i den andre. Politiet forsøker å hindre folk i å stoppe opp der sidegater mot Ground Zero gir et glimt direkte inn til katastrofeområdet. President Bush besøkte stedet for en time siden, og kanskje noen forventer å få et glimt av ham. Men presidenten kom og forlot Ground Zero i et helikopter fra et hangarskip som ligger i full krigsberedskap i Atlanterhavet, rett utenfor

16 samtiden 1 2002 Long Island. «How could they do this?» spør en eldre amerikaner med baseballcap og rister på hodet. Hans kone har tårer i øynene når hun svarer «Our Johnny was working right next door. If he hadn t moved to Boston last year the Arabs would have got him too.» Amerikanerne har ikke glemt kunsten å stille seg selv naive og sentimentale spørsmål. «Why do they hate us?» «What did we do to them?» Svaret amerikanerne uten å mukke gir seg selv, er «uten grunn» og «ingenting». Den jevne amerikaner tror virkelig at landet er en motor for spredning av velstand, frihet og demokrati the American way of life til mindre privilegerte deler av verden. Av helt ufattelige grunner nekter enkelte motkrefter å ta imot det generøse tilbudet. Denne patetiske refleksreaksjonen av et svar illustrerer både et amerikansk problem og en styrke. USA vil lede an i verden. Landet er ikke bare geografisk isolert av verdenshav på begge sider, det lever også i en sone som er mentalt innkapslet og isolert fra virkeligheten slik den fortoner seg fra andre steder på kloden. Denne mangelen på innlevelse er selvsagt også en styrke, kanskje til og med en forutsetning for å lede an. Aztekerne, romerne og mongolene gikk heller ikke på språkkurs før de satte i gang sine erobringstokter. For at illusjonen om USA som et entydig redskap for det gode og det sanne skal kunne opprettholdes, trengs like tydelige motsatser. Påkallelsene av ren ondskap hos andre gir en nødvendig bekreftelse av egen renhet og godhet. Registrerte varemerker for ondskap skaper orden i en forvirrende verden. På 1980- tallet døpte president Reagan Sovjetunionen «det ondes imperium». Og det er alltid plass til et ondt, svartmusket ansikt fra den islamske verden, det være seg Ayatolah Khomeini, al-khadafi, Saddam Hussein eller Osama bin Laden: «the face of evil». Før transformasjonsprosessen var som kjent de to sistnevnte USAs nære venner. Hussein ble væpnet til tennene av USA i 1980- årene for å krige mot erkefienden Iran, som nå er med i den amerikanske alliansen mot terror. Ingeniøren Osama bin Laden bygget i samarbeid med CIA hulekompleksene som USA har forsøkt å bombe ham ut av med alt de har av konvensjonelle våpen. 2 Dette er ikke stedet for Chomsky-øvelser i å påpeke kynismen i USAs utenrikspolitikk, eller å lage noen tykk katalog over de statsforbrytelser supermakten har gjort seg skyldig i etter andre verdenskrig. 3 Men det bør rippes opp i at USA har holdt liv i diktaturer over hele verden, utdannet deres brutale lederskap på egne akademier som School of Americas, gitt dem våpen til å undertrykke egen befolkning, ført kriger som har kostet millioner av uskyldige livet, stått bak terroraksjoner, vist en suveren forakt for internasjonale konvensjoner og involvert seg i hundrevis av store og små regionale konflikter verden over. Konfliktene har ikke stått mellom godt og ondt, men om hva som best har tjent USAs økonomiske og strategiske interesser. Det underlige med angrepet på USA 11. september er at noe lignende ikke har skjedd tidligere. USA, som har baser selv på Sydpolen, har på hjemmebane nytt en femti år lang permisjon fra resten av verden. Det har fått USA til å glemme at vold har konsekvenser den enkle barnelærdommen som sier at skolegårdens bølle, som dessuten har en far som er rikest i byen, før eller senere får svi for at han har flydd rundt og banket opp alle som er mindre enn ham. Get out of my face Jeg er sammen med en tysk journalistvenn fra et stort magasin og en kvinne som har leilighet innenfor det avsperrede området rundt Ground Zero. Vi skal forbi sperringene, nasjonalgarden og politiet og inn til verdens mest sammenklemte sted. Stefan har betalt dama, som heter Kathie og er eiendomsmegler, for å late som om vi er et par kamerater som skal hjelpe henne

samtiden 1 2002 17 med å bære tilbake noen saker fra hennes leilighet. I to dager har vi begge forsøkt å komme inn på området ad lovlige kanaler. Den 11. september representerte ifølge Bush et angrep på hele den frie verden. Ground Zero er sentrum for hele verdens oppmerksomhet. Men politiet har midlertidig stengt alle muligheter for utenlandsk presse. Bare amerikanske journalister får se elendigheten med egne øyne, noe som gir klare konkurransemessige fortrinn, ikke minst for fotografene. Både Stefan og jeg er blitt skjelt ut flere ganger av indignerte politioffiserer i NYPDs hovedkvarter som ligger på Avenue of the Finest, en drøy kilometer fra Ground Zero. Noe offisielt pressekontor eksisterer ikke, enda tusenvis av journalister fra hele verden har booket seg inn på byens ellers så tomme hoteller ofte 4-5 fra samme publikasjon på jakt etter en eller annen vinkling eller story ingen andre har. De fleste forlater byen nedtrykt, med en slapp historie om heroiske brannmenn i lommen. Redaktøren vil rynke på nesen og tro meg, kollegene som måtte bli hjemme vil få problemer med å skjule sin fryd over det magre utbyttet. «Get out of my face. Why do you guys come here again, when I already told you yesterday. These days Ground Zero is for the American press only,» var det klare budskapet «the finest» på NYPD gav Stefan og meg. Dermed var det på tide å legge en ny plan, for Stefan skulle inn til Ground Zero om han så måtte hoppe i fallskjerm fra et innleid helikopter. Hans glossy magasin har ressurser til å betale seg forbi hindringer av denne typen, og en av Stefans assistenter ved New York-kontoret spar opp en løsning. Hun heter som sagt Kathie, har rødt hår og fregner, er iført en elegant og åpenbart rådyr drakt; hun får meg til å tenke på en av de kvinnene Patrick Bateman myrder i American Psycho. Stefan lar meg bli med under tvil, for han owes me one etter en episode i en av den brasilianske havnebyen Recifes bakgater for et drøyt år siden. Shopping: patriotic activity Ved sperringene vi snegler oss langs i trengselen, selges plakater av WTC i solnedgang og t-skjorter der det står «I love World Trade Center». Everybody loves you when you re dead, heter det, og slik er det også med WTC. Gateselgerne har mottatt hets i mediene fordi de tar overpris for bilder andre eier rettighetene til, og således skor seg på byens tragedie. Men gateselgerne har fått mindre kritikk enn entreprenører som har stjålet hundrevis av tonn med skrapstål og kabler fra Ground Zero. Minst populære av alle er imidlertid de som har ringt hjem til pårørende og tilbudt dem «aske fra hjertet av WTC» til en spesialpris på noen få hundre dollar. I prisen var det inkludert en presentabel urne. De samme avisene som slår opp den ene hyperindignerte historien av denne typen etter den andre, og som er fylt med reklame for private tilfluktsrom og gassmasker til hundrevis av dollar, går i enorme ekstraopplag. Samtidig er shopping blitt en patriotisk aktivitet. President Bush og borgermester Rudolph Giuliani oppfordrer folk til å get out there and spend. Under den kalde krigen var shopping en del av den ideologiske front i det store slag mellom to systemer. Som Naomi Klein har påpekt, deltok amerikanere på shopping i den livsstil som kommunistene med sine tomme butikkhyller og endeløse køer forsøkte å knuse. Det frie mennesket i Vesten utfoldet seg som konsument. Når det ideologiske rammeverket er forsvunnet, gjenstår bare selve forbruket. Å shoppe inngår ikke lenger i denne større ideologiske sammenhengen, det er blitt et formål i seg selv. Borgeren utfyller sin patriotiske plikt ved ikke å svikte sin rolle som konsument. Eller som Klein sier det: «Forbrukerne er igjen blitt infanterisoldater i kampen mellom godt og ondt.» 4 Bildene av WTC i solnedgang ser fabelaktige og usannsynlige ut. Jeg må bøye nakken for å se toppen av Woolworth-bygningen mot nord,

18 samtiden 1 2002 men denne skyskraperen er en puslete dverg sammenlignet med WTC, før de 110 etasjer høye tårnene ble Ground Zero. Solen kunne speile seg i byggets øvre etasjer lenge etter at det var tussmørke på gateplanet. Jeg er unektelig av den typen som blir mektig imponert over et bygningskompleks som har over 40 000 dørhåndtak, 254 heiser, og dem fire ganger. Han hoppet opp og ned på kabelen, la seg på den for å late som om han sov, hang etter beina mens han hele tiden lo og smilte i fryd over det som var den mest fantastiske dagen i hans liv. For Petit uttalte senere at han aldri hadde følt seg lykkeligere. World Trade Center var et megalomant monument over planleggingen, det var en «Our loss is your gain», står det med kjempebokstaver på vinduet til en eksklusiv gullsmed. «Everything must go.» som pumper nok vann rundt i ventilasjonsanlegget daglig til å lage en stor kunstig innsjø. Kontraktene for leveranser av stål alene veide over 300 kilo. 5 WTC ble konstruert for å tåle at en Boeing 747 krasjet inn i tårnene, og i kostbare tester med miniatyrmodeller på 1960-tallet ble det regnet ut at de fint ville tåle full orkan. Tårnene var høypolerte, hypererigerte manifestasjoner av hva som kan skapes med penger, de var arrogante og humoristiske tvillinger født i hyllest til menneskets frigjørende seier over naturen. Når det blåste storm, tok mange av de som jobbet i de øverste 30 etasjene sjøsyketabletter for å ikke kaste opp, på grunn av tårnenes innkalkulerte svaiing. Selv mellomrommet mellom tårnene har sin fantastiske historie. Franskmannen Philippe Petit viste at mellomrommet er undervurdert som størrelse da han 7. april 1974 klokken kvart over syv om morgenen begynte å gå på line mellom tårnene, etter å ha lurt vaktene og klargjort stuntet sammen med venner forkledd som bygningsarbeidere i flere dager. I over 400 meters høyde og i sterk vind gikk ikke Petit fra det ene til det andre tårnet én gang. Han gikk frem og tilbake mellom selvtilstrekkelig enhet, en by i byen, et landfast hangarskip av perfeksjon som nå er blitt et kontorbyggenes Titanic. Et isfjell ble Titanics bane, så der kan man si naturen vant, at Titanic etter forholdene var for skrøpelig eller at kapteinen var for uforsiktig. Man kan ikke klandre ingeniørene for at stål smelter ved 1100 grader. Og selv da kunne det være en viss sjanse for at bygningen skulle bli stående. Men tårnene ble holdt oppe av stålsøylene langs ytterveggene, og da gulvene begynte å kollapse datt bygningen sammen. Under de voldsomme europeiske religionskrigene på 1600-tallet utnyttet franskmennene det samme prinsipp for å banke engelskmennene, som hadde alle de høyeste og sterkeste borgene. Franskmennene oppfant imidlertid artilleriet, og borgmur etter borgmur kollapset av sin egen vekt når kanonkulene traff dem. The capital of capital Mens Kathie og Stefan blir anvist av en politimann hvor vi må henvende oss for å få tillatelse til å entre området, føler jeg et stikk av sentimentalitet. Jeg savner nesten WTC, enda jeg aldri har vært i nærheten av bygningen

samtiden 1 2002 19 tidligere. New Yorks innbyggere har plutselig begynt å gjøre det samme. Men helt siden guvernør Nelson Rockefeller gjorde prosjektet mulig ved å love å fylle Tårn 2 med 20 000 statsansatte, har WTC vært kontroversielt, for ikke å si forhatt. Arkitekturkritikere har hele tiden ledet an, og på folkemunne gikk skyskraperne under navnet «Ronson-lighterne.» WTC ble etter manges mening bygget av ingeniører med sement i blodårene, og resultatet var en umenneskelig kontormaskin uten kontakt med omverdenen. Austin Tobin, gudfar for World Trade Center i kraft av autokratisk og legendarisk leder for Port Authority, New Yorks transportmyndigheter, mente at WTC var det første byggverket i det 21. århundre. Han ville ha noe helt nytt, noe som lå foran sin tid med god margin. Målet var uttalt ideologisk: å fremme den globale frihandelen. 6 WTC ble ikke det første byggverket i det 21. århundre, men en Corbusier-maskin i tråd med den berømte arkitektens diktat om at byplanlegging er for viktig til å overlates til borgerne. Tobin tenkte industrialistisk, i likhet med hans utpekte arkitekt Minoru Yamasaki. Rent økonomisk hadde de ryggdekning i clusterteorien, som går ut på at bedrifter i samme bransje tjener på å klumpe seg sammen. Derfor hadde de sitt på det tørre da de bygget et gigantisk senter som skulle fungere som kapitalismens blodpumpe, the capital of capital. Begrepet capital, på fransk capitale, har sin latinske rot i at hovedstedet både utgjør et administrativt hode og stedet der det akkumuleres kapital i form av verdier. En slik måte å beskrive verden på er avleggs. Hodet betyr i dag mindre enn kroppen og hele det nettverk av blodårer som får organismen som helhet til å leve. Sentertenkningen er avleggs fordi den globaliserte verdenshandelen er desentralisert. Fysisk nærhet til kunder og klienter man handler med er av liten betydning. Da det på begynnelsen av 1990-tallet var ledig kontorplass tilsvarende seks WTC som sedvanlig var det heller ikke fullbooket i New Yorks skyskrapere, var det på tide for nedre Manhattan å gjenoppfinne seg selv i tråd med den nye tid. The Lower Manhattan Project ble iverksatt. Denne gangen gav New Yorks myndigheter to milliarder dollar i skattefordeler til bedrifter som drev innenfor informasjon, teknologi og kommunikasjon, og ville etablere seg på nedre Manhattan. Målet var 300 000 nye arbeidsplasser. Hensikten med det opprinnelige Manhattan Project under andre verdenskrig var å snekre sammen det teoretiske fundamentet for en atombombe. Når vi får utsikt ned Liberty Street i retning Ground Zero ser det ut som om New York er truffet av en. Det kan ikke nektes for at Manhattan er blitt lavere, men det var definitivt ikke dette myndighetene hadde i tankene da de iverksatte The Lower Manhattan Project. Det går greit å komme forbi sperringene. Etter at Kathie har vist legitimasjon, blir vi overfladisk ransaket for fotoutstyr av en jovial politimann i regnfrakk. Men vi har ikke tatt med kompromitterende utstyr, ikke minst siden det kunne kvalifisert for fengselsstraff. Dermed ligger veien åpen. Kathies leilighet ligger på sørsiden av Ground Zero, to kvartaler vestover fra Broadway i Greenwich Street. Mens vi går langs Liberty Street føles det som om vi er på vei mot verdens sentrum. Stefan har førstesideglans i blikket, han tripper energisk, nærmest vektløs av gårde ved siden av Kathie. Det har aldri eksistert ett geografisk punkt som over så lang tid har fått så mye oppmerksomhet fra hele verden. Og det til tross for at Ground Zero ikke kan kalles et sted, snarere et ikke-sted, noe som er blitt knust mer enn noen annen bygning noen gang er blitt knust, en lakune, et enormt hull i jorden, et tomrom. Fra et hull er du kommet og til et hull skal du bli. I 1966 startet arbeidet med å grave et gigantisk hull for å fundamentere tårnene på fjellstø grunn. Det italienske firmaet som fikk oppgaven måtte utvikle helt nye teknikker,

20 samtiden 1 2002 for det var aldri gravd et lignende hull tidligere. I 14 måneder holdt tusenvis av ingeniører og arbeidere på med å bygge seg nedover. Om lag 100 000 lastebillass ble kjørt bort og dumpet i Hudson-elva for å skape nytt land. World Trade Center var bardunert til fjellgrunnen med hundrevis av tykke stålwirer, som igjen var støpt i et hav av betong og stålsøyler som gikk fra topp til bunn. En nerd ville hevdet at hullet de gravde var like imponerende som selve tårnene. «En traumatisk erfaring av denne størrelse, med skrekkelige tap av liv, åpner for det urovekkende spørsmålet om hvordan vi kom til å bygge og bo i strukturer vi står maktesløse til å forsvare,» skriver Eric Darton i boken Divided We Stand. Den «traumatiske erfaringen» Darton henviser til, er egyptiske islamisters forsøk på å sprenge WTC i lufta 26. februar 1993. De kjørte en varebil full av sprengstoff inn i garasjen i underetasjen. Tårnene stod bom fast, og var aldri i nærheten av å kollapse. Men ødeleggelsene på fundamentet, underetasjene og de nederste hovedetasjene var enorme. Bygningens hjerne, som mottok informasjon fra titusener av sensorer i tårnene og styrte det enorme ventilasjons- og varmeanlegget, ble knust. Seks mennesker ble drept, om lag tusen ble skadet og det utviklet seg en voldsom brann. Ifølge en analyse som Port Authority fikk laget, ville angrepet bli samfunnsøkonomisk lønnsomt. Den økonomiske aktiviteten og de mange tusen arbeidsplassene som ble generert da de omfattende skadene skulle repareres i ekspressfart, ville komme til å overstige kostnadene og tapet av arbeidsplasser i de delene av WTC som var ødelagt, med 200 millioner dollar. I det minste før ansatte og etterlatte begynte å saksøke Port Authority. Private vices public benefits. Økonomisk fremgang stimuleres av laster, av grådighet, luksus og ulykker, slik Bernard Mandeville skjønte allerede i 1714. 7 Vestens økonomiske suksess bygger delvis på en stilltiende aksept av dette paradokset. Islamistene, som selvsagt er uenige, ønsket å påføre kapitalismen og USA skader ved å sprenge dens største katedral. Terroristene med base i Kairos gamleby må ha klødd seg i hodet hvis de noen uker etter aksjonen leste i Al Hayat at aksjonen var samfunnsøkonomisk lønnsom for New York. Infinite Justice Når en politisk turist spaserer mot Ground Zero går det temmelig sakte fremover. Men et par spørsmål tvinger seg på, og det er vanskelig å fortsette uten å ha forsøkt å gi et eller annet svar. Hva var det egentlig islamistene gikk til angrep på 11. september? Hvem kjemper mot hverandre i den krigen president George W. Bush har erklært? Bush kalte først krigen mot terrorismen for «a crusade». Selv personer med overfladisk kjennskap til islam krympet seg over ordvalget. De i den amerikanske regjeringen som arbeidet med å sy sammen en allianse mot terror må ha grått. Etter at Bush rådgivere antagelig fikk ham til å sverge på å aldri ta c-ordet i sin munn igjen, ble jakten på de skyldige døpt «Operation Infinite Justice». Å forvalte evig rettferdighet er normalt noe som er blitt ansett som Guds oppgave, men i likhet med islamistene som angrep WTC, bruker USA Gud som tolvte mann på laget. Amerikanske bomber i Operasjon «uendelig rettferdighet» i Afghanistan har, når dette skrives etter tre måneders bombing, tatt livet av flere mennesker enn det omkom i WTC 11. september. 8 Det som pågår er ikke en kamp mellom islam og kristendommen. En slik påstand ville støttet opp om Samuel Huntingtons hårreisende geopolitiske tese, den som har fått humanister over hele kloden til å fnyse av forakt. Ifølge Huntington vil den kalde krigens ideologiske konfliktbilde, som i sin tid tok over for de nasjonalstatlige konflikter, bli erstattet av væpnede konflikter mellom «sivilisasjoner». Vesten og islam representerer to av de syv eller åtte sentrale sivilisasjonene som ifølge Huntington vil komme til å brase sammen i voldelige kollisjoner. 9