PATRICIA CORNWELL Tidligere utgitt på Gyldendal:

Post mortem

PATRICIA CORNWELL Tidligere utgitt på Gyldendal: Blodig bevis, 1992 Det som blir igjen, 1993 Grusom og urimelig, 1994 De dødes farm, 1995 Grav for en ukjent, 1996 Forbudt område, 1997 Ukjent offer, 1997 Vepsebolet, 1998 Brennende bevis, 1999 Sydkorset, 2000 Svart notat, 2000 Siste skanse, 2001 Portrett av en morder Jack the Ripper, 2003 Spyflue, 2004 Spor, 2005 Predator, 2006

Patricia Cornwell Post mortem Oversatt fra engelsk av Per Kristian Gudmundsen

Originaltittel: Postmortem Copyright Patricia Daniels Cornwell 1990 Norsk utgave Gyldendal Norsk Forlag AS 2007 Første gang utgitt av Scribner, a division of Simon & Schuster, New York 1990 Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB, Falun 2007 Sats: Type-it AS, Trondheim 2007 Papir: Holmen Book Cream 70 g (1,8) Boken er satt med 10,5/12 p. Sabon Omslagsfoto: Getty Images / Photonica Omslagsdesign: www.blacksheep-uk.com Oversetter Per Kristian Gudmundsen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-36591-9 ISBN 978-82-525-6623-9 (Bokklubben)

Til Joe og Dianne

1 Det regnet i Richmond fredag den 6. juni. Det nådeløse høljregnet begynte ved daggry og pisket liljene til nakne stengler, og asfalt og fortau var overstrødd med blader. Det var små elver i gatene, og nyfødte dammer på plasser og plener. Jeg gikk til sengs til lyden av vann som trommet mot skifertaket og drømte en grufull drøm mens natten oppløste seg i lørdagsmorgenens første, tåkefulle timer. Jeg så et hvitt ansikt utenfor den regnstripete vindusruten, et formløst og umenneskelig ansikt, som ansiktene til vanskapte dukker laget av nylonstrømper. Soveromsvinduet mitt var mørkt da ansiktet plutselig var der, en ond ånd som så inn. Jeg våknet og stirret blindt ut i mørket. Jeg skjønte ikke hva som hadde vekket meg før telefonen ringte igjen. Jeg fant røret uten å fomle. «Dr. Scarpetta?» «Ja.» Jeg strakte meg mot lampen og tente den. Klokken var 02.33. Hjertet mitt drillet seg gjennom ribbeina. «Pete Marino her. Vi har fått en på 5602 Berkley Avenue. Tenkte det var best du kom.» Offerets navn, sa han så, var Lori Petersen, en hvit kvinne, tredve år gammel. Mannen hennes hadde funnet henne død for omtrent en halv time siden. Detaljer var unødvendige. Jeg visste det i samme øyeblikk som jeg tok av røret og gjenkjente politibetjent Marinos stemme. Kanskje jeg visste det idet telefonen ringte. Folk som tror på varulver, er redde for fullmånen. Jeg hadde begynt å frykte timene mellom midnatt og 03.00, da fredag blir lørdag og byen er bevisstløs. 7

Normalt er det jourhavende rettsmedisiner som blir tilkalt til et drapsåsted. Men dette var ikke normalt. Etter det andre tilfellet hadde jeg gjort det klart at dersom det inntraff et nytt mord, skulle jeg tilkalles, uansett når på døgnet det var. Marino var ikke begeistret for tanken. Han hadde vært vrang og vrien helt siden jeg ble utnevnt til sjefpatolog i Commonwealth of Virginia for mindre enn to år siden. Jeg visste ikke riktig om det bare var meg han ikke likte, eller kvinner i sin alminnelighet. «Berkley er i Berkley Downs, Southside,» sa han nedlatende. «Kan du veien?» Jeg måtte innrømme at det gjorde jeg ikke, og rablet ned kjøreanvisningen på blokken jeg alltid hadde liggende ved siden av telefonen. Jeg la på, og føttene mine var allerede på gulvet da adrenalinet traff nervene mine som espresso. Det var stille i huset. Jeg grep den svarte legevesken min, oppskrubbet og slitt etter års bruk. Natteluften var som en kjølig sauna, og det var ingen lys i nabohusenes vinduer. Da jeg rygget den marineblå stasjonsvognen ut av oppkjørselen, så jeg på lampen som lyste over inngangsdøren og på vinduet i annen etasje inn til gjesterommet, der min ti år gamle niese, Lucy, lå og sov. Dette ville bli nok en dag i barnets liv som jeg kom til å gå glipp av. Jeg hadde møtt henne på flyplassen onsdag kveld. Det var ikke mange måltider vi hittil hadde hatt sammen. Det var ingen trafikk før jeg kom ut på motorveien. Minutter senere krysset jeg James River i god fart. Baklysene langt der fremme var rubiner, sentrumssilhuetten spøkelsesaktig i takspeilet. På begge sider av veien bredte seg ut åpne marker av mørke, med små halskjeder av dust lys i utkantene. Et sted der ute er det en mann, tenkte jeg. Han kan være hvem som helst, går oppreist, sover med tak over hodet og har det vanlige antall fingrer og tær. Han er sannsynligvis hvit og mye yngre enn mine førti år. Han er på de fleste vis helt alminnelig, kjører antakelig ikke BMW og frekventer neppe barene i The Slip eller de finere klesbutikkene langs Main Street. 8

Men på den annen side, det kunne han. Han kunne være hvem som helst, og han var ingen. Mr. Ingen. Den typen du ikke husker etter å ha tatt heisen tyve etasjer opp sammen med. Han var blitt byens selvutnevnte mørkets hersker, en besettelse for tusenvis av mennesker han aldri hadde sett, og en besettelse for meg. Mr. Ingen. Ettersom drapene begynte for to måneder siden, kan han nylig ha blitt sluppet ut av et fengsel eller en psykiatrisk institusjon. Dette var forrige ukes spekulasjoner, men teoriene forandret seg hele tiden. Mine hadde vært de samme fra starten av. Jeg hadde en sterk mistanke om at han ikke hadde vært lenge i byen, at han hadde gjort dette før et annet sted, og at han aldri hadde tilbrakt en dag bak de låste dørene i et fengsel eller et mentalsykehus. Han var ikke ustrukturert, han var ingen amatør, og han var ganske sikkert ikke «gal». Wilshire lå til venstre to lyskryss lenger fremme, og Berkley første vei til høyre etter det. Jeg kunne se de blinkende blå og røde lysene på to kvartalers avstand. Gaten foran 5602 Berkley var opplyst som et katastrofeområde. En ambulanse med rumlende motor sto ved siden av to umerkede politibiler med blinkende grillys og tre hvite patruljebiler med lysbøylene på full guffe. Reportasjeteamet fra Channel 12 hadde nettopp ankommet. Lys var blitt tent oppover og nedover langs gaten, og folk i pyjamaser og morgenkåper hadde kommet ut på trappeavsatsene sine. Jeg parkerte bak reportasjebilen idet en kameramann småløp over gaten. Med bøyd hode og kragen på kakikappen brettet opp over ørene gikk jeg raskt opp den mursteinsbelagte stien til inngangsdøren. Jeg har alltid sterkt mislikt å se meg selv på kveldsnyhetene. Etter at kvelningsdrapene i Richmond begynte, var instituttet blitt nedringt av de samme reporterne som om og om igjen stilte de samme ufølsomme spørsmålene. «Hvis det er en seriemorder, dr. Scarpetta, tyder ikke det på at det sannsynligvis vil skje igjen?» 9

Som om de ønsket at det skulle skje igjen. «Er det sant at dere fant bitemerker på det siste offeret, Doc?» Det var ikke sant, men uansett hva jeg svarte på et slikt spørsmål, kunne jeg ikke vinne. Svarte jeg «Ingen kommentar», gikk de ut fra at det var sant. Svarte jeg «Nei,» het det i neste utgave: «Dr. Scarpetta benekter at det er funnet bitemerker på ofrenes kropper» Drapsmannen, som leser aviser som alle andre, får en ny idé. Den siste tidens nyhetsreportasjer hadde vært utstuderte og skremmende detaljerte. De gikk langt utover å tjene det nyttige formål å advare byens borgere. Kvinner, særlig de som bodde alene, var vettskremte. Salget av håndvåpen og låser hadde økt med femti prosent uken etter det tredje mordet, og Foreningen for omplassering av dyr hadde gått tom for hunder et fenomen som også ble slått opp på avisenes forsider, naturligvis. I går hadde den beryktede og prisbelønte krimreporteren Abby Turnbull demonstrert sin sedvanlige frekkhet ved å dukke opp på instituttet og klubbe staben min i hodet med Lov om offentlighet i forvaltningen i et mislykket forsøk på å få kopier av obduksjonsrapportene. Kriminalreporterne var pågående i Richmond, en gammel by i Virginia med 220 000 innbyggere, som i fjor kom på annenplass på FBIs liste over byer med høyest drapsprosent per capita i De forente stater. Det var ikke uvanlig at rettsmedisinere fra de britiske samveldelandene tilbrakte en måned ved mitt institutt for å lære mer om skuddsår. Det var ikke uvanlig at karrierepolitifolk som Pete Marino forlot galskapen i New York eller Chicago, bare for å oppdage at Richmond var verre. Det som var uvanlig, var disse sexdrapene. Gjennomsnittsborgeren trenger ikke forholde seg til at narkolangere eller ektefeller skyter hverandre, eller at en fyllik knivstikker i krangel om en flaske billig brennevin. Men disse myrdede kvinnene var kollegene du sitter ved siden av på jobben, vennene du går i butikken med, eller stikker innom for å ta en drink med, bekjente du prater med i selskaper, folk du står 10

i kø med foran kassaapparatet. De var noens nabo, noens søster, noens datter, noens kjæreste. De befant seg i sine egne hjem og sov i sine egne senger da Mr. Ingen klatret inn gjennom et av vinduene deres. To konstabler sto på hver sin side av inngangsdøren, som sto på vidt gap og var sperret av gul tape som advarte: ÅSTED INGEN ADGANG. «Doc.» Han kunne ha vært sønnen min, denne gutten i blått som gikk til side på det øverste trappetrinnet og løftet opp tapen så jeg kunne dukke under. Stuen var plettfri og pent dekorert i varmrosa toner. I et vakkert skap av kirsebærtre sto et lite tv-apparat og en cdspiller. I en hylle like ved lå det noter og en fiolin. Under et vindu, der gardinene var trukket for, som vendte mot plenen på forsiden av huset, sto det en seksjonssofa, og på glassplaten på salongbordet foran denne lå fem seks magasiner pent stablet. Blant disse var Scientific American og New England Journal of Medicine. På et kinesisk drageteppe med en rosa medaljong mot en kremfarget bakgrunn sto en bokhylle av valnøtt. Bøker rett fra medisinerstudiets pensum fylte to hyller. En åpen dør førte inn til en gang som løp i hele husets lengde. Til høyre for meg var det flere rom, til venstre lå kjøkkenet, der Marino og en ung konstabel snakket med en mann som jeg antok var ektefellen. Jeg registrerte vagt ryddige benkeplater, linoleum og kjøkkenmaskiner i den off-white-fargen som produsentene kaller «mandel», og det blekgule tapetet og gardinene i samme farge. Men det var bordet som fanget oppmerksomheten min. På bordplaten lå en rød nylonsekk der innholdet var blitt gjennomgått av politiet: et stetoskop, en liten lommelykt, en Tupperware-boks som en gang hadde rommet et måltid eller noe smågodt og ferske utgaver av Annals of Surgery, Lancet og Journal of Trauma. Jeg ble fullstendig satt ut. Marino betraktet meg med kjølig blikk da jeg stanset ved bordet, så presenterte han meg for Matt Petersen, ekteman- 11

nen. Petersen satt sammensunket på en stol med ansiktet fordreid av sjokk. Han var usedvanlig pen, nærmest vakker, med perfekt meislede ansiktstrekk, kullsvart hår og glatt, svakt solbrun hud. Han var bredskuldret, med en slank, velformet kropp, ledig antrukket i en hvit Izof-skjorte og falmede jeans. Blikket var nedslått, hendene hvilte stivt i fanget. «Er disse tingene hennes?» Jeg måtte vite det. Legeutstyret kunne tilhøre ektemannen. Marinos «Jepp» var en bekreftelse. Petersen hevet langsomt blikket. Øynene var mørkeblå og blodskutte og virket lettet da de festet seg på meg. Legen hadde kommet, et streif av håp der intet håp fantes. De mumlende, abrupte setningene kom fra et fragmentert, lamslått sinn. «Jeg snakket med henne i telefonen. I går kveld. Hun sa at hun ville komme hjem rundt halv ett, hjem fra VMC, akutten. Jeg kom hit, så at lyset var slukket, tenkte at hun allerede hadde lagt seg. Så gikk jeg inn der.» Stemmen hans steg, sviktet, og han pustet dypt inn. «Jeg gikk inn der, på soverommet.» Blikket var desperat, øynene fyltes, og han bønnfalt meg. «Vær så snill. Jeg vil ikke at folk skal se henne, se henne sånn. Vær så snill.» «Hun må undersøkes, Mr. Petersen,» sa jeg så vennlig jeg kunne. En knyttneve slo brått i bordet i et forbløffende utbrudd av raseri. «Jeg vet det!» Han var vill i blikket. «Men alle sammen, politiet og alle de andre!» Han skalv i stemmen. «Jeg vet hvordan det er! Journalister og alle og enhver som kravler rundt her. Jeg vil faen ikke ha noe av at all verdens drittsekker skal få glo på henne.» Marino ikke så mye som blunket. «Hei, jeg har en kone jeg også, Matt. Jeg skjønner hvordan du har det, greit? Du har mitt ord på at hun vil bli behandlet med respekt. Den samme respekten jeg ville ha ønsket om det var meg som satt i den stolen, ålreit?» Løgnens lindrende balsam. De døde er forsvarsløse, og krenkelsen av denne kvinnen, som av de andre, var bare begynt. Jeg visste at den ikke 12

ville være over før Lori Petersen var vrengt med innsiden ut, før hver centimeter av henne var fotografert og stilt til skue for eksperter, politi, advokater, dommere og jurymedlemmer. Det ville oppstå tanker, det ville komme kommentarer om hennes fysiske attributter, eller mangel på sådanne. Det ville komme pubertale vitser og kyniske slengbemerkninger når offeret, ikke drapsmannen, ble tatt opp til doms, når hvert aspekt av hennes person og levemåte ble gransket, bedømt og, i noen tilfeller, fordømt. En voldelig død er en offentlig hendelse, og det var denne siden ved mitt yrke som skurret så sterkt mot mine sartere følelser. Jeg gjorde hva jeg kunne for å bevare ofrenes verdighet. Men det var lite jeg kunne gjøre etter at personen ble et saksnummer, et stykke bevis som vandret fra hånd til hånd. Integriteten blir ødelagt like fullstendig som livet. Marino førte meg ut av kjøkkenet og overlot til konstabelen å fortsette utspørringen av Petersen. «Er dere ferdige med å ta bilder?» spurte jeg. «ID er der inne nå,» sa han og refererte til teknikerne fra identifiseringsenheten som gjennomgikk åstedet. «Jeg ba dem holde seg langt unna liket.» Vi stoppet i gangen. På veggene hang det flere fine akvareller og en samling fotografier av ektemannens og konas respektive avgangsklasser, og et artistisk fargefoto av det unge paret som sto lent mot et værbitt pæleverk med en strand som bakgrunn, begge med buksene brettet opp til midt på leggen, rødkinnet av solen og med vinden rufsende i håret. Hun var pen i live, lys, med fine trekk og et vinnende smil. Hun hadde gått på Brown og deretter studert medisin ved Harvard. Mannen hadde også studert ved Harvard. Det var der de måtte ha møtt hverandre, og han var åpenbart yngre enn henne. Henne. Lori Petersen. Brown. Harvard. Glitrende. Tredve år gammel. I ferd med å få sine drømmer virkeliggjort. Etter åtte års krevende medisinerstudier, minst. En lege. Det hele 13

lagt i grus på et par minutter av en fremmed persons abnorme drifter. Marino rørte ved albuen min. Jeg vendte meg bort fra fotografiene da han pekte på den åpne døren til venstre rett foran oss. «Det var her han kom inn,» sa han. Det var et lite rom med hvite fliser på gulvet, og vegger tapetsert i Williamsburg-blått. Det var et toalett der, og en håndvask og en skittentøyskurv av rotting. Vinduet over toalettet sto på vidt gap, et svart kvadrat hvor kjølig, fuktig luft sivet inn og fikk de stivede, hvite gardinene til å bevege seg. Bortenfor, i de mørke, tette trærne, sagde sikadene intenst. «Myggnettingen er skåret ut.» Marino så på meg med uttrykksløst ansikt. «Den står lent opp mot baksiden av huset. Rett under vinduet står det et benkebord. Han må ha dratt det dit for å kunne klatre inn.» Jeg gransket gulvet, vasken, kanten på toalettskålen. Jeg kunne ikke se skitt eller merker av fotavtrykk, men det var vanskelig å se fra der jeg sto, og jeg hadde ikke til hensikt å ta sjansen på å forurense noe som helst. «Var dette vinduet lukket med haspe?» spurte jeg. «Ser ikke sånn ut. Alle de andre vinduene er skikkelig lukket. Det har jeg allerede sjekket. Skulle tro hun ville ha sørget for at dette var det. Av alle vinduene er det det mest utsatte, like over bakken, på baksiden hvor ingen kan se hva som foregår. Bedre enn å komme inn gjennom soveromsvinduet, for hvis fyren ikke lager for mye bråk, kan hun ikke høre at han skjærer ut nettingen og klatrer inn, så langt nede i gangen.» «Og dørene? Var de låst da mannen kom hjem?» «Han sier så.» «Da forlot drapsmannen huset den samme veien som han kom inn,» avgjorde jeg. «Ser sånn ut. Smart faen, hva?» Han holdt seg i dørkarmen og lente seg frem uten å tråkke inn. «Kan ikke se noe her, kanskje han tørket opp etter seg for ikke å etterlate seg fotavtrykk på dassen eller på gulvet. Det har regnet i hele 14

dag.» Han så på meg, flat i blikket. «Han må ha vært våt på beina, kanskje sølete.» Jeg lurte på hvor Marino ville hen med dette. Han var ikke lett å forstå seg på, og jeg hadde aldri greid å avgjøre om han var en god pokerspiller eller rett og slett hadde litt tungt for det. Han var akkurat den typen etterforsker jeg unngikk, så sant det var mulig en kjekkas i bransjen og komplett umulig å komme innpå. Han nærmet seg femti, med et ansikt livet hadde tygd på og lange tuster av grånende hår, skilt langt nede på den ene siden og kjemmet over en snart skallet isse. Han var minst 1.85 høy og bukdiger etter tiår på bourbon og øl. Det umoderne brede, rød- og blåstripete slipset var fettete rundt halsen etter flere somres svette. Marino var som hentet ut av en skurk-og-pol ti-film en røff, vulgær purk som antakelig hadde en bannende papegøye som kjæledyr og et salongbord som fløt av Hustlerblader. Jeg gikk til enden av gangen og stoppet utenfor det store soverommet. Jeg kjente at jeg ble hul innvendig. En ID-tekniker var i ferd med å dekke hver eneste overflate med svart pudder, en annen tok alt opp på video. Lori Petersen lå på sengen, det blå og hvite sengeteppet hang ned fra fotenden. Overlakenet var sparket ned og lå som en bylt under føttene hennes, underlakenet var revet løs i hjørnene så madrassen syntes, putene lå skjøvet vekk på den høyre siden av hodet hennes. Sengen var sentrum for en voldsom storm, omgitt av den dannede middelklasses soveromsmøblement av polert eik i uforstyrret ro. Hun var naken. På den fargerike filleryen til høyre for sengen lå den blekgule nattkjolen av bomull. Den var spjæret fra øverst til nederst, slik tilfellet hadde vært også i de tre foregående sakene. På nattbordet nærmest døren sto det en telefon der ledningen var revet ut av veggen. De to lampene på hver side av sengen var døde og ledningene slitt ut av dem. Den ene ledningen var surret rundt håndleddene hennes, som var bakbundet i høyde med korsryggen. Den andre ledningen var festet på den djevelsk kreativ måte, som også 15