UDIs VÅRSEMINAR 2011 Tema Barn på flukt Tale av Elisabeth Rasmusson - Sjekket mot fremføring Den globale flyktningsituasjonen trender og utfordringer God morgen alle sammen. Tusen takk til Ida og UDI for invitasjonen. Flyktninghjelpen har over 65 års erfaring med å gi beskyttelse og humanitær bistand i flyktningkriser verden over. Slikt sett er det kanskje naturlig at vi blir invitert til årets viktigste konferanse om hvordan vårt land forholder seg til asylsøkere og flyktninger. Likevel vil jeg berømme UDI for å inkludere Flyktninghjelpen her i dag, fordi vi i økende grad stiller oss kritiske til norsk politikk på dette området, spesielt når det gjelder behandlingen av barn. Jeg er derfor veldig glad for at årets tema handler om nettopp barn. Jeg må si at jeg står her med blandede følelser. Norge har, sett i et globalt perspektiv, et velutviklet asylinstitutt tuftet på internasjonale standarder, og følgelig en positiv praksis. Mennesker som ufortjent har havnet i den dypeste nød har fått opphold i Norge og en ny sjanse i livet. Norge bidrar også raust utenfor egne grenser, gjennom bistandsstøtte til hjelpeorganisasjoner som Flyktninghjelpen, som arbeider med folk på flukt der ute i verden. Men - samtidig har jeg store problemer, ja jeg nesten skammer jeg meg over norske makthavere som prøver å slå politisk mynt på å dreie flyktningpolitikken i en inhuman retning for å skremme asylsøkere fra å komme til landet (applaus). Dette skjer i en tid der vi tilhører verdens absolutte marginale elite hva gjelder økonomi, sikkerhet, velferd, behov for arbeidskraft og lav befolkningstetthet. Og hvor vi smykker oss med titler som fredsnasjon, verdensmester på bistand og humanitær stormakt. Og ikke minst: at Norge er en internasjonal forkjemper for barns rettigheter. Dette er noe utenriksministeren fremholder, når vi kritiserer ham for at Norge ikke støtter det internasjonale initiativet for å opprette en klageadgang til den internasjonale barnekonvensjonen. Det er selvsagt våre folkevalgte som har det endelige ansvar for hvordan vi behandler barn på flukt. Men - det er viktig å ha et kritisk søkelys på forvaltningsorganene også. Før jeg går nærmere inn på dette vil jeg snakke om barn på flukt i verden i dag. 43,7 millioner mennesker er på flukt på grunn av krig, konflikt og grove brudd på menneskerettighetene. Halvparten av disse er barn. I tillegg er naturkatastrofer en stadig større årsak til at mennesker flykter. I går la Flyktninghjelpen frem en rapport som viser at over 42 millioner mennesker ble drevet på flukt som følge av akutte naturkatastrofer - bare i løpet av fjoråret. 42 millioner mennesker! Antall naturkatastrofer har de siste tiårene økt både i hyppighet og omfang. Dette fører til økende flukt og dette er en trend som bare vil fortsette. 1
Men: Her i dag skal jeg holde meg til barn på flukt fra krig. Dette svimlende høye tallet, 43,7 millioner, representerer de som er registrerte som flyktninger eller internt fordrevne, av FN, myndigheter og organisasjoner. Det er et lavt anslag. Bak tallene skjuler det seg barn og ungdom med ulike individuelle behov, ferdigheter og ønsker for fremtiden. Alle barn er sårbare i oppveksten, men barn på flukt er en spesielt sårbar gruppe. De har evner som kan utvikles positivt eller ødelegges av samfunnet som omgir dem. De aller fleste barn på flukt, er i sitt eget land. De som flykter ut av landet, kommer stort sett ikke lenger enn til nabolandet. Bare en svært liten andel kommer til Europa og Norge. Det perspektivet går ofte i glemmeboka i debatter her hjemme. Den siste tiden har det vært mye fokus på de 15 000 migrantene eller flyktningene som har reist fra Libya til Italia men mye mindre fokus på de 480 000 som har kommet til Tunisia. Fattige Kenya huser godt over 350 000 somaliske flyktninger, og det er et tall som er vesentlig høyere enn antall asylsøkere fra hele verden som kommer til Europa. Så, hvilke barn er det da som kommer til Norge? Det er ikke noen av de 800 småbarna som ble hardt krigsskadet i mai måned i Mogadishu. Hvis de overlever, kommer de høyst sannsynlig ikke til å flykte ut av landet, men kanskje til nabolandet. Det er heller ikke noen av de mange barna som blir brukt som sex-slaver i Kongo, barnesoldater i Afghanistan, eller som får barndommen ødelagt i voldelige leirer i Darfur. De som har det aller verst, kommer seg stort sett ikke ut. Unntakene er de få heldige som blir plukket ut til å være overføringsflyktninger. Men bare én tidel av de 800 000 personene som er plukket ut av FNs Høykommissær for flyktninger, hilses velkommen som overføringsflyktninger i mottaksland. Likevel - det er noen tusen barn som hvert år kommer seg til Norge, med håp om å få et liv i verdens beste land. Av rundt 10 000 asylsøkere til Norge i fjor, var rundt 3000 barn under 18 år. Det er en dobling siden 2007. Spesielt antallet enslige mindreårige asylsøkere er blitt mangedoblet de siste årene. Av 43,7 millioner menneske på flukt, er drøyt 16 millioner, altså godt under halvparten, flyktninger som har krysset en landegrense. Mens antall flyktninger i verden har vært stabilt de siste årene, har antall mennesker på flukt i eget land; de internt fordrevne, økt kraftig de 10 siste årene. Hva forteller det oss? Jo, blant annet at konflikter oftere foregår internt i land, mellom et mylder av statlige, paramilitære, ekstremistiske og også kriminelle grupperinger. Halvparten av verdens internt fordrevne befinner seg i fem land: Colombia, Sudan, Irak, DR Kongo og Somalia. Dessverre ser vi også nye bølger av fordrivelser som startet ved utgangen av 2010 og som fortsetter i 2011. Elfenbenskysten og Nord-Afrika er eksempler på dette. En stor bekymring, og utfordring, er at mange av verdens store fluktkriser har vart i mange år. For eksempel i Colombia har folk vært på flukt i over 40 år. Palestina er et annet eksempel. Det er ingen tvil om at det er et lands myndigheter som har ansvaret for folk på flukt i eget land. Men det internasjonale samfunnet må gjøre enda mye mer for å bidra til å finne varige løsninger for mennesker i slike fastlåste fluktsituasjoner. 2
FN har hatt store problemer med å få økonomisk støtte til fastlåste konflikter. I leirer i Kongo trekker stadig flere hjelpeorganisasjoner seg ut fordi de rett og slett ikke har penger, sist fra en leir i Goma med 1500 ekstremt sårbare mennesker: barn, eldre og syke. De har ikke noe annet sted å dra og nå bare får minimalt med hjelp. I Darfur, Irak og Jemen er land hvor matrasjonene er halvert. Penger til utdanning og beskyttelse sitter også langt inne. Jeg kom tilbake fra en reise til Afghanistan for en drøy uke siden, der jeg møtte hundrevis av fortvilte foreldre på flukt som har svært lite å tilby sine barn. Det er kamper med de internasjonale styrkene som er blant hovedårsakene til at antallet folk på flukt i Afghanistan øker. I et område jeg var i Faryab, der de norske styrkene er, har over 10 000 personer måttet flykte den siste tiden. Vi regner med at 100 000 personer vil bli drevet på flukt i dette området det neste halvåret. 40% av disse er barn. Vi har eksempler på at barn på flukt i Afghanistan blir kidnappet til å være sexslaver og til og med som selvmordsbombere. Afghanistan blir beskrevet som et av verdens aller verste land for barn og det kan jeg skrive under på at det er. I løpet av de minuttene jeg taler her, dør 14 barn i Afghanistan. De fleste dør av sykdommer som kan forebygges, som tuberkulose. I tillegg blir over tusen barn drept som følge av konflikten i Afghanistan. Landminer tar også livet av tusen barn hvert år. Den norske regjering snakker om å opprette barnehjem i Afghanistan for mindreårige asylsøkere. Vi stiller oss sterkt kritiske til at det vil være den beste løsningen for disse barna. Barn og ungdom i voldsherjede land som Irak og Somalia har det også ekstremt vanskelig. Somalia har vært et krigsherjet anarki i 20 år og offentlige institusjoner som skole og helse er så godt som ikke-eksisterende. Når jeg ser hvordan små barn på flukt går rundt i gjørmete flyktningleirer, kan jeg knapt fatte hvordan de klarer å vokse opp. Disse modige småbarna takler en hverdag preget av frykt og usikkerhet, sult som gnager i magen, kunnskapstørst som ikke får næring, traumatiserte og utslitte foreldre, og en konstant usikkerhet for hva neste dag vil bringe. De er lett bytte for prostitusjon, menneskehandel og som barnesoldater. Grove seksuelle overgrep er fortsatt svært utbredt. Kvinner og jenter på flukt er særlig utsatte siden de befinner seg i situasjoner hvor beskyttelsesmekanismene ofte har brutt sammen. Mange kvinner har måttet flykte alene eller med sine barn. Landsbystrukturen som bidro til beskyttelse, eksisterer ikke lenger. Ofte bor de i leirer uten latriner, som fører til at de blir voldtatt når de venter på mørkets frembrudd for å snike seg av gårde på do. Eller, de blir utsatt for overgrep når de henter vann eller ved. Situasjoner hvor menn ikke lenger er i stand til å forsørge familien, fører ofte til frustrasjon som igjen fører til vold mot egne familiemedlemmer. Jentebarn er spesielt utsatt, men vi vet også at smågutter og tenåringsgutter på flukt blir systematisk utsatt for seksuell vold. Overgriperne blir sjelden straffet, noe som bidrar til å senke terskelen for overgrep. Vi vet at de aller fleste som er på flukt, aller helst vil hjem. Men for noen er det umulig, slik som for flyktningene i Libya, som er fra land som Eritrea og Somalia. Derfor har de tatt barna under armen og lagt ut på en desperat ferd over Middelhavet i overlastede båter i elendig forfatning. Minst 2000 flyktninger har druknet og flere av dem med NATO som passivt vitne. Selv om ikke Norge grenser til Middelhavet, bør vi ta et større ansvar for at barn som flykter fra Libya får tilgang til beskyttelse - uten å måtte risikere livet. 3
Og når vi først er inne på europeisk område la meg si noen ord om europeisk flyktningpolitikk. Med en kraftig politisk høyredreining i Europa er asylinstituttet blitt stadig strengere. Ord som humanisme og solidaritet er sjelden kost i den politiske retorikken nå til dags. Europeiske land kommer stadig opp med nye grunner for å gi avslag også overfor enslige mødre, syke og funksjonshemmede. Innstrammingstiltakene som ble innført i Norge i 2008, førte til at antall asylsøkere gikk ned med 42 prosent (fra 2009 til 2010). Tar Norge nå sin del av ansvaret for byrdefordeling i Europa? Kan denne innstrammingen ha kompromittert respekten for asylinstituttet? Konsekvensen av at Festung Europa får tykkere murer, er at flere asylsøkere og flyktninger blir ofre for menneskesmugling og annen kriminalitet. Jeg skulle ønske at utlendingsmyndighetene ser nærmere på straffeforfølgelse av bakmennene som får ungene til Norge og ikke minst: Hvilken oppfølging disse barna får. Migrasjon og flukt er et globalt fenomen som ikke lar seg stoppe. Politikere i Europa klarer ikke å stanse at folk beveger seg over landegrensene, selv ved å stramme inn på grenseovervåkningen eller behandle asylsøkere dårlig. Folk fra andre kontinenter vil fortsette å komme til Europa, og det må vi forholde oss til på en konstruktiv måte ved å utvikle ny politikk på området. Det er ikke kriminelt å søke asyl, selv om mange asylsøkere blir behandlet som kriminelle. Og som vi har sett i Hellas noen blir også utsatt for tortur. Retten til å søke asyl er uomtvistelig og skal ikke krenkes. Én mulighet for å verne om asylinstituttet i Norge, er å utvide muligheter i forhold til arbeidsinnvandring. Jeg vil benytte anledningen til å legge frem fem konkrete anbefalinger for en mer human flyktningpolitikk for barn. Jeg håper politikerne som er her i dag, spesielt regjeringens talsperson på området, Pål Lønseth, vil vurdere disse i arbeidet med den nye Stortingsmeldingen. Jeg håper at også dere i forvaltningen, som i det daglige må balansere mellom politiske føringer og objektiv saksbehandling, tar hensyn til disse anbefalingene når dere fatter viktige avgjørelser for barns liv. Anbefalingene er som følger: 1) Hensynet til barns beste må respekteres. Det bør være hovedtråden i den nye Stortingsmeldingen. Norge er forpliktet til å la hensynet til en helhetsvurdering av barnets beste veie tungt. Flyktninghjelpen kjenner til konkrete saker hvor barnefamilier er blitt returnert til Afghanistan til tross for at både helsepersonell og andre fagpersoner har frarådet retur av hensyn til barnets beste. 2) Norge må slutte å sende folk tilbake til en situasjon der de fortsetter å være på flukt. Internflukt-alternativet er ikke noe alternativ. Det løser ingenting. Vi vet jo alle at internt fordrevne har store beskyttelsesbehov som ikke blir dekket. Det er derfor vi er kritiske til at Norge i økende grad tvangsreturnerer barnefamilier fra ulike områder i Afghanistan til Kabul, som norske utlendingsmyndigheter anser som et trygt sted. Sikkerhetssituasjonen i Kabul er ikke trygg, selvmordsbombere for eksempel er et ganske nytt fenomen. 4
Befolkningskapasiteten er sprengt og det er dyrt og vanskelig å skaffe seg et trygt sted å bo, for ikke å snakke om arbeid og utdanning, spesielt for dem som ikke har tilknytning til byen. Flere ganger har vi hørt representanter fra norske utlendingsmyndigheter argumentere med at de ikke kjenner til at de har returnert noen tilbake til forfølgelse. Problemet er at returnerte asylsøkere ikke blir fulgt opp. Og da er det umulig å vite hvorvidt UDI eller UNE faktisk har returnert noen til internflukt eller forfølgelse, for eksempel i Irak der 2,8 millioner mennesker er på flukt internt. FN er krystallklar på at ingen bør tvangsreturneres til sentrale provinser i Irak. Likevel fortsetter den norske regjeringen å sette irakere ombord i fly til Bagdad, der konflikten fortsatt pågår. Hva skjer med dem videre? Det vet vi alt for lite om. 3) Vi vil ha en mer verdig og rettssikker asylbehandling for barn. Det strider mot prinsippet om barnets beste at de lever i Norge i lang tid uten at deres status blir avgjort. Det bør settes en kortere frist for dette, og barnesaker bør i større grad prioriteres i asylbehandlingen. Og det er noe Ida snakket om, og det er veldig bra. Barn og unge må få en verdig hverdag mens de venter. Det betyr blant annet språkopplæring og fullverdige utdanningsmuligheter. Jo mer kunnskap og yrkestrening ungdommen har, jo bedre rustet er de til å integreres her, eller til å vende hjem. Albert Einstein var flyktning - Norge kunne trenge flere som han når oljen tar slutt. Med rettsikker behandling, peker jeg spesielt på at Norge bør følge anbefalingene fra FNs Høykommissær for flyktninger, som inngår i Flyktningkonvensjonen. Det er urovekkende at europeiske land forholder seg forskjellig til disse retningslinjene. Derfor ber vi om større åpenhet i forvaltningen. Gjør negative vedtak om barn tilgjengelig på nett. La oss få vite hvilke alternative informasjonskilder dere bruker, når dere trumfer det omfattende nettverket og tilstedeværelsen som FN har. Jeg finner det også urovekkende at det prisverdige initiativet fra Advokatforeningen, om å ta på seg saker med negativt utfall i UNE, så langt har ført til at 75 prosent av sakene er blitt endret. Det sier mye om rettsikkerheten på området. 4) Norge må ta imot flere overføringsflyktninger, deriblant flere barn. Det er seks år siden regjeringen lovet i Soria Moria-erklæringen av antall overføringsflyktninger skulle økes til 1500. Det løftet er fortsatt ikke innfridd. La meg samtidig si at det er flott at Norge til slutt åpnet for å ta imot en stor gruppe overføringsflyktninger fra Libya. Nå må det følges opp med nødvendige ressurser til integrering. 5) Og til sist: Norge må gå i bresjen for en mer human felles europeisk flyktningpolitikk. Hvis ikke Norge skal gå foran som et positivt eksempel, hva kan vi da forlange av andre land, som sliter med helt andre samfunnsmessige utfordringer enn det vi gjør? Stortingsmeldingen fra i fjor slår fast at EU er en viktig samarbeidspartner på dette feltet. Jeg mener at Norge kan spille en viktig rolle, nettopp fordi vi står utenfor EU. EU var utilgivelig passiv når det gjaldt stans i retur til Hellas. Det var ingen som burde tvile på at situasjonen for barn på flukt var og er helt forferdelig i Hellas. 5
Det er mye mer jeg har lyst til å si. Vi har flere forslag og krav til dere som fatter disse kompliserte, krevende, livsviktige beslutningene. Men altså, her i dag var det disse fem jeg ville trekke frem: 1. Først og fremst: Ta hensyn til barnets beste! 2. Unngå internflukt, 3. Sikre en mer verdig og rettssikker asylbehandling, 4. Ta imot flere overføringsflyktninger, og: 5. Gå i bresjen for en felles, human europeisk flyktningpolitikk! La meg slutte med å minne om at flere av de store flyktningsituasjonene i verden er en direkte konsekvens av en politikk som det internasjonale samfunn, inkludert Norge, må ta ansvar for. Norge bør bidra til å finne globale løsninger på den internasjonale fluktsituasjonen. Det er et politisk og moralsk nederlag at millioner av barn blir jaget fra sine hjem, splittet fra sine familier, overfalt, voldtatt og drept uten at det internasjonale samfunnet klarer å gripe inn i større grad enn det det gjør i dag. Dagens tema barn på flukt handler om barn som er ofre for omstendigheter de ikke har ansvar for. Vi i Flyktninghjelpen mener at vi ikke skal ofre dem én gang til. Mitt store håp og oppfordring her i dag, er at vi på neste års konferanse, kan gjøre opp regnskap som viser at behandlingen av barn på flukt i Norge i dag er blitt kvalitativt bedre og at barns rettigheter blir respektert. Igjen, tusen takk for at vi fikk dele våre synspunkter. Lykke til med resten av konferansen! 6