Blanca Busquets Stillhetens hus Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord
Til min far og til min onkel Francesc, som alltid har gitt alt for musikken
Øvelsen
Teresa Min første fiolin fant jeg på en søppelfylling. Og det var en svært god fiolin, men det visste jeg selvsagt ikke da. Jeg visste imidlertid at det dreide seg om en magisk fiolin. Det skjønte jeg med det samme, bare ved å se på den, for selv om det var i ferd med å bli mørkt, skinte den, og det som skinner, er som regel magisk. Dette er ikke noe jeg finner på, langt ifra. Moren min og jeg gikk ofte på søppelfyllinga og lette etter ting vi kunne selge. Hvis jeg fortalte det til noen av dem som er sammen med meg her nå, ville de ikke tro det. Det er faktisk bare et øyeblikk siden det ikke var noen her, i teateret. Men nå hørte jeg nettopp noen forsiktige skritt nærme seg ved scenekanten. Den første musikeren titter frem, en grå mus av en trompetist som ser ut som han ikke har annet å leve for her i verden enn trompeten. Han hilser med et lite vink og sier noe til meg som jeg ikke oppfatter. Jeg tror han er rumener, jeg synes å huske at noen nevnte det en gang. Jeg hadde sittet der en god stund, på en stol med fiolinen i hånden, og sett utover den tomme salen. Jeg var gått lei av å varme opp og følte for litt stillhet. Denne stillheten som regjerer i salen så vel som i denne byen, i parkene og i gatene. En stillhet av visne blader. Fra hotellvinduet, før jeg kom hit, så jeg blader som falt, blader som i stadig større omfang dekket bakken med disse fargene høsten gjør så tiltrekkende. Hjemme i Catalonia må du opp i fjellene for å se disse fargene og dit kom jeg ikke før jeg var i tenårene, for som barn hadde jeg ikke hatt mulighet til å forlate Barcelona. Alt ble annerledes da jeg fant fiolinen. Se hva jeg fant,
sa jeg, og med en triumferende mine løftet jeg instrumentet med én hånd og buen med den andre. Og idet jeg løftet den opp, kom jeg borti strengene med hånden, og jeg husker hvordan de ga fra seg en skarp og skingrende lyd som skar seg gjennom sjelen min. Jeg visste ikke om jeg likte den eller ikke, det var en underlig lyd. Deretter betraktet jeg instrumentet nøye, og blikket ble dratt mot f-hullet som jeg selvsagt ikke visste at det het på den tiden. Alt jeg så var et avlangt hull, og innenfor det, i bunnen av fiolinen, kunne jeg skimte noen håndskrevne bokstaver som jeg forsøkte å lese. Og jeg leste dem, men forsto dem ikke. Det sto et årstall der, det forsto jeg, 1672. Hva er det du står og ser på, klaget moren min, ta den med, den får vi sikkert solgt. Moren min brydde seg ikke stort om hvordan det vi fant på søppelfyllinga så ut, bare hva slags gjenstand det var, om det var salgbart. Vi levde verken på gaten eller i den verste fattigdom, eller det gjorde vi kanskje, det kommer an på hvordan man ser det. Sett fra dagens perspektiv gjorde vi definitivt det, nå blir du jo uglesett hvis du ikke har et balansert kosthold som inkluderer frukt og grønnsaker, karbohydrater og jeg vet ikke hva. På den tiden besto vår balanserte diett av det vi måtte ha for hånden, og det kunne rett som det var bety at vi bare hadde brød, litt ost og noen bønner og linser. Jeg har aldri møtt faren min, men ifølge moren min var han en utlending som kom, elsket med henne et antall netter og forsvant. Og moren min, som inntil da hadde fått det til å gå rundt på et vis, hadde nå et lite barn å forsørge, og plutselig gikk det ikke rundt lenger. Derfor er du blond og blåøyd. Sånn som ham, pleide hun å si, og strøk meg mykt over kinnet med baksiden av fingrene. Hun sa det til meg fra jeg var bitte liten, og jeg
la merke til at hun kunne se på meg og plutselig begynne å gråte, kanskje fordi hun fortsatt følte seg knyttet til denne mannen som hadde kommet med nordavinden og vandret med sønnavinden etter å ha etterlatt seg et magisk frø som skulle vokse og til slutt bli meg. Og når moren min sa til meg at jeg var som ham, at jeg hadde hans øyne og hans hår, visste jeg ikke om jeg burde være glad i ham og lengte etter ham eller hate ham for det han hadde gjort. Det var en følelse av usikkerhet, av uavklarthet, av ikke å vite hva som var sannhet og hva som var løgn. Den samme følelsen jeg fikk da jeg traff Karl mange år senere. Hva kan dette være, tenkte jeg, den dagen på søppelfyllinga. Vi hadde dratt ut senere enn vi pleide, for jeg husker at det var begynt å mørkne. Det så ut som en trekasse. Den lå gjemt mellom alt skrotet og var knapt synlig. Jeg dro den frem fra under alt søppelet, og da jeg skjønte at det var en fiolin, begynte jeg instinktivt å lete etter buen. Det var ikke det at jeg hadde sett så mange fioliner i mitt liv, men jeg hadde sett én. Lærerinnen vår på skolen hadde gitt oss i lekse å lese en bok hvor det var et bilde av en fiolin og en jente som spilte på den med lukkede øyne. Uten å høre lyden av den kunne jeg forestille meg hvordan den lød, og det rare var at det faktisk hørtes ut som en fiolin. Det vil si, da jeg hørte en for første gang, kjente jeg igjen lyden jeg hadde forestilt meg inne i hodet mitt. Og første gang jeg spilte på den, lukket jeg øynene akkurat som jenta i boka. Senere sluttet jeg med det, senere måtte jeg ha øynene på stilker for å kunne følge disse barokke komponistene som satte selv den mest virtuose på prøve, for å forsøke å tegne disse svimlende melodiene som aller mest minnet om berg- og dalbaner.
Men dette skjedde ikke før mye senere. Den dagen, da jeg var sju år gammel, var det å eie sin egen fiolin noe som forandret livet mitt. Gi den til meg, kom igjen, det er altfor sent, maste moren min, og jeg måtte legge fiolinen i en liten vogn vi brukte under vårt faste ettermiddagstokt. Hun la fra seg sytøyet, hentet meg på skolen, og så gikk vi en runde på søppelfyllinga. Det vi fant, tok vi deretter med oss til skraphandleren, som beholdt det som kunne selges videre. Han ga oss noen småpenger for det, som var det vi hadde til mat til dagen etter. Klærne moren min sydde, ble iblant betalt med det samme, andre ganger måtte hun trygle og be om betalingen. Jeg var aldri sulten, for utrolig nok maktet moren min alltid å skaffe meg noe å spise. Selv må hun derimot ha kjent på sulten, men det var før hun kom på det med å selge ting til skraphandleren. Den tidens Barcelona var det motsatte av dagens Berlin der bladene faller. Barcelona var en by i mørke, og krigen, som stadig var altfor nær, hadde fratatt innbyggerne lysten på livet. Inntoget av studenter, som skulle komme til å forandre atmosfæren i byen, var ennå ikke begynt, og det fantes ikke TV. Men jeg hadde en magisk fiolin. Da vi kom frem til skraphandleren, stilte jeg meg foran vogna idet vi skulle til å gå inn. Vær så snill, vær så snill, ikke selg fiolinen, ba jeg med hendene foldet, som i bønn. Moren min så overrasket på meg, men Teresa, vi kan få en fin sum for den hvis vi selger den. Ja, men jeg har alltid villet bli fiolinist, fant jeg på, der og da. Moren min ble øm i blikket, å ja vel, det har du ikke fortalt meg. Vær så snill, maste jeg. Vi tok fiolinen med hjem. Selvsagt hadde jeg aldri tenkt på å bli fiolinist, men så var det denne boka vi hadde på
skolen med jenta som spilte fiolin med lukkede øyne, og jeg hadde akkurat funnet dette instrumentet som virket så magisk. Jeg kjente at musikken fødtes i meg, og fra det øyeblikket av har den alltid utgjort en del av meg. Den kom over meg som en strøm av melodier, og jeg tenkte at, jo, det var fiolinist jeg måtte bli.
María Ikke forsov deg, María! «Nei da, jeg kommer, jeg skal ikke forsove meg» Nå vil de at jeg skal skynde meg fordi de er sent ute til øvelsen, og så har de meg på slep. Jeg har hatt smerter i magen i dagevis, og dessuten er jeg for gammel til å skynde meg. Jeg er blitt en gammel dame, herr Karl, en gammel dame. Nå må jeg høre denne musikken nok en gang, som jeg kan ut og inn etter å ha hørt den så mange ganger, denne musikken som bringer meg i en annen sinnsstemning, som gir meg lyst til å gråte og det er lenge siden jeg har grått. Men de har lovt meg at jeg skal få høre den fra et av disse røde setene, som en ordentlig dame, og selv om jeg ikke vil være en dame, ser det ut til at jeg nå skal være det. Det er herr Mark som har lovt meg det, det måtte jo være ham, for fru Anna vil ikke engang se meg i øynene eller ha noe som helst med meg å gjøre. I går tok jeg fly. Jeg hadde aldri fløyet før, og det var grusomt. Jeg liker ikke dette med ikke å kunne berøre bakken, du vet verken hvor du er eller hva som skjer. Og enda må jeg ta fly for å komme hjem igjen også, å hellige jomfru. Jeg er ikke kjent her i byen, jeg finner den merkelig, men på den annen side er det som om hele den oser av herr Karl, en duft som får meg til å legge merke til alt som foregår rundt meg, en duft som gjør meg urolig. Jeg vil ikke bevege meg utenfor hotellet alene, for jeg er sikker på at jeg vil gå meg bort, sa jeg til herr Mark. Men da blir du her, María, svarte han, eller dra og møt