Fordypningsemne høst 2008 Foto av Christine Holm
Fotografiets Historie Fotografiene ble til under arbeidene til kunstnere, vitenskapsmenn og teknologer på 1800- tallet. Det er blitt et medium som berører alle sider av våre liv, helt fra de første svart-hvitt fotografiene fram til de nyeste digitalbildene. Fotografien har utfordret, inspirert, informert og underholdt oss. 1820-1860 Begynnelsen En mann ved navn Joseph Nicephore Niépce (1765-1833) skapte det første fotografiet basert på camera obscura-prinsippet som stammer helt fra ca 400 år f.kr. Likevel var det partneren hans Louis Daguerre (1787-1851) som oppfant den første utbredte fotoprosessen, kalt daguerreotypi. Camera obscura (latin for mørkt kammer ) er en kasse med et hull på den ene siden der lyset kommer gjennom og projiseres (vise lysbilder på en skjerm) på motsatt side, slik at det dannes et opp-ned bilde av scenen. Niépce var først ute med dette, men prosessen omfattet en 8 timer lang eksponering og bildet mistet raskt kontrasten. Det første kommersielle kameraet ble laget i 1839 i Paris og het Giroux daguerreotypikamera. Bildene fikk fine metalliske preg og overraskende tydelige detaljer. I England var det William Fox Talbot (1800-1877) som rundt den samme tiden utforsket muligheten for å lage et permanent bilde. Han eksperimenterte med halvgjennomsiktig papir som ble gjort lysfølsomt i en kjemisk løsning for å lage et negativ som igjen ble laget til en positiv papirkopi. Selv om denne kalotypiprosessen ble presentert i 1841 mener engelskmenn at de oppfant fotografiet fordi det var den første negativ/positiv prosessen hvor det kunne lages ubegrenset antal kopier fra ett negativ (Hvor på Daguerreotypibilde ikke var mulig å lage flere kopier enn originalen). Ulempen med Kalotypiprosessen var at eksponeringstiden kunne vare opptil én time. Etter at den franske regjeringen sjenerøst kjøpte opp rettighetene til daguerreotypi slik at Daguerre og Fox Talbot tjente litt penger på oppfinnelsene sine ble denne metoden tilgjengelig for alle. Daguerreotypi studioer ble åpnet rundt i hele Europa og Amerika. Dette førte også til at flere fotografer forsøkte å forbedre teknikker, som de ofte holdt for seg selv slik at det ikke ble avslørt eventuelle fortrinn for konkurrentene.
1860-1890 Beherskelse av mediet Den franske maleren Paul Delaroche (1797-1856) hadde dette utsagnet, da han for første gang så en daguerreotypi: «Fra denne dag er malerkunsten død.» Dette viser at forholdet mellom fotografi og kunst alltid har vært anspent. «Men er det egentlig kunst?» Fotografene begynte å utvikle seg i en kunstnerisk retning og ulike mål og teknikker oppstod. De forsøkte å imitere malerkunsten og fotografene forsøkte å overgå malerne. Oscar Gustav Rejlander (1813-1875) var en av disse som dresset opp modellene med forseggjorte antrekk og opplyste så man fikk tydelig kontrast mellom lyse og mørke områder. Bildene var i tillegg fulle av litterære referanser. Disse fotografene var ute etter de perfekte portrettene, men det var også de som en kontrast av disse ønsket å utnytte mediets muligheter til å fange opp de spontane øyeblikkene i dagliglivet. Det tok ikke lang tid fra de første fotografiene så lys til fotografene begynte å utforske metoder for å lage fargebilder. Den første metoden var å legge på farger for hånd og malere som lenge hadde måttet nøye seg med å være tilskuere, oppdaget plutselig at det var behov for deres kompetanse igjen. James Clerk Maxwell er vel den som er blitt kreditert verdens første fargebilde selv om det i senere tid er blitt bevist delvis rett at Levi L. Hill allerede hadde tatt et fargebilde i 1850. James bilde ble tatt i 1861 hvor det samme motivet ble fotografert tre ganger med tre forskjellige fargefiltre (rødt, grønt og blått) og i tre separate eksponeringer. Louis teori lå imidlertid flere tiår foran det nødvendige utstyret og de nødvendige teknikkene. Hans arbeid omfattet også prinsipper for subtraktiv og additiv fargeblanding.
1890-1920 Nye horisonter Fotografien nådde ut til massene, publikum fikk tilgang til mer brukervennlige kameraer og ble tiltrukket av laterna magica-show. Laterna magica var en projektor hvor et bilde ble plassert på en gjennomsiktig plate mellom lyskilden og et objektiv projiserte et skarpt bilde på en plan flate. Teknologiske fremskritt gjorde det nå mulig for fotografer å utforske stadig flere ulike fotografiske stiler, fra spontanfotografering og undersøkende fotografering til humor- og motefotografering. Bildene dukket opp i aviser i 1890 årene og ble livlig debattert. Det ble i starten oppfattet som anti-intellektuell, men etter hvert fikk man fullt illustrerte reportasjer og i 1919 var bruk av bilder i aviser en helt naturlig sak. Kameraene ble introdusert for massene, og selv om det var en dyr hobby var det flere som praktiserte den. Det ble selvfølgelig forsket på enklere og rimeligere modeller hvor da George Eastman kom fram med Kodak. Den første rullfilmen ble utviklet og kundene kunne levere inn kameraet, få bildene og ny film i kameraet i retur. Slagordet «De trykker på knappen, vi gjør resten» var ett av Eastmans gode markedsføringsideer. Kodak var billig å produsere, enkelt å bruke og tok gode bilder. Prisen var på 25 dollar og var nok fortsatt en luksugjenstand. Derfor ble det laget et kamera av papp og tre som kun kostet én dollar, ble kalt Box Brownie og ble svært populært. Kodak hadde rukket å bli et av de mest kjente merkevarene da Eastman tok sitt eget liv i 1932 med en merkelig beskjed i et brev: «Jobben min er gjort hvorfor vente?». Dokumentarfotografi vokste på denne tiden og bildene fikk makt. En dansk immigrant, Jacob Riis, arbeidet som kriminalreporter for New York Tribune og startet en kampanje på vegne av innbyggerne i byens slummer. Hans arbeid, som bare var ment som illustrasjoner på fattigdom, er blitt et omfattende stykke arbeid som i tillegg har hatt stor innflytelse på dagens dokumentarfotografier. Andre personligheter som dokumenterte fattigdom og urettferdighet var blant andre Lewis Hine og Paul Martin.
1920-1950 Bevissthet og visjon Det ble viktigere å spre sitt budskap gjennom fotografiet og etter hvert som utstyret ble rimeligere og mer utbredt var det flere som ønsket å uttrykke seg gjennom det visuelle mediet. 35 mm filmen kom i 1920-årene og var en av de viktigste oppfinnelsene i fotografiets utvikling. Dette ble først gjort med å kutte en 70 mm kinofilm i to, men det ble fort nødvendig med en mer nøyaktig produksjon. Derfor ble det første kompakt kameraet (Ermanox i 1924) laget med 60 mm rullfilm. Leica overtok i 1925 med et mer kompakt og brukervennlig kamera, som snart skulle bli et viktig redskap for fotojournalistene. Formidling av politiske budskap gjorde fotografiet til et svært viktig redskap. En dokumenteringsjobb som har blitt mye hyllet og omtalt gjennom årene var tiltaket som skulle hjelpe mindre gårdsbruk etter depresjonen. Roy Stryker ved Farm Security Administration (FSA) fikk denne jobben bestillt i 1930-årene og sammen med Ben Shahn, Walker Evans, Dorothea Lange og Carl Mydans dro de ut og fotograferte. Arbeidene deres blir fortsatt mye utstillt og publisert og fikk en betydning som langt overgikk den opprinnelige hensikten. Det var ikke bare positive tiltak på denne tiden. Propagandaministeriet i Tyskland utnyttet fotoet til å fremheve den tyske, ariske familien og oppmuntret amatører til å fotografere fra sine liv og ta attraktive bilder av seg selv. Det ble stadig utviklet bedre kameratyper, blant annet det enøyde speilreflekskameraet (ESR). Det første eksemplaret ble produsert i 1936 og var et 35 mm ESR kalt Kine Exakta. Kunstnerne var også med på fotobølgen i 1920-årene, mest i Europa. Opprøs mot filosofiske ideer og påvirkning fra modernistiske tanker ble til en oppblomstring av nye kunstneriske retninger som dadaismen og surrealismen. Bekke søkte inspirasjon i det subjektive og ubevisste, og fikk størst betydning for fotografien. I Man Rays arbeider ser man tydelige eksempler på dette. Polaroid kameraet fikk sitt første inntog i 1948, da amerikaneren Edwin Land eksperimenterte med en teknikk der han kombinerte fremkaller- og fikserbad i samme oppløsning allerede i 1944. En innovativ prosess der sølvet gikk fra ett lag (filmen) gjennom en tynn hinne til et annet lag (papirkopien), skapte han et selvfremkallende fotografi som man rev løs. Fargebilder kom i 1963 og i 1972 var det ikke lenger nødvendig å rive løs. Man fikk en ferdig kopi i postkort størrelse.
1950-1970 Nyvinninger og opprør Fotografene ble grepet av kynisme og en reformvennlig energi da en krigsrett verden begynte å komme til hektene igjen. Noe som absolutt er verdt å nevne i denne epoken er Family of Man. Det var et omfangsrikt prosjekt i 1955 med 503 bilder tatt av 273 fotografer fra hele verden. Målet med utstillingen var å vise at Fotograferingskunsten er en dynamisk prosess der man gir form til ideer og forklarer mennesket for andre mennesker. Fotoutstillingen er muligens den mest vellykkede noensinne og katalogens publikasjon var tilgjengelig på trykk i over 50 år. Magasinenes interesse vokste under andre verdenskrig, men gullalderen var i perioden 1950 til 1970. Det var moter, natur og vitenskap og nyhetsmagasiner. LIFE var virkelig på høyden med et opplag på 30 millioner. Fotojournalister ble sendt over hele verden for å dekke nyheter og hendelser og fikk et rykte på seg for å ha spennende og glamorøse liv. Fotografene forsøkte også å oppmuntre til gjenoppbygging av ødelagte byer og en skakkkjørt økonomi etterkrigstiden. Margaret Bourke-White og Henri Cartier-Bresson var to av det mange som jobbet for dette. Den amerikanske fysikeren Harold Edgerton revolusjonerte fotografien med å gjøre eksponeringer så korte at man for eksempel kunne registrere en kules bevegelser. Eksponeringen varte like lenge som glimtet med kunstig lys og som også dannet grunnlaget for blitsen. Hans arbeid i 1950-1960 årene resulterte i uttalige klassiske bilder som kulen som trenger gjennom et spillkort, eller Dråpekronen tatt i 1957 hvor blitseksponeringen må ha vært 1/50.000 sekund eller kortere. Jacques Costeau kunne i 1960-årene avsløre den fantastiske undervannsverdenen. Sammen med Harold Edgerton utviklet de nødvendige lyssystemer som krevde denne type fotografering. En annen spennende oppdagelse hvor Sovjetunionen vant kappløpet i 1961 om å være de første i rommet ble fotografering av bragden rett og slett utelatt. Derfor ble det John Glenn i Mercury ferden som fikk tatt de første utenomjordiske bildene i 1962. I en annen kant av verden, nærmere bestemt London, var det moten som stod i sentrum i 1960-årene. Britene David Bailey og Terence Donovan ble berømte og gjorde motefotografering høyt ansett og beryktet. Vietnamkrigen tiltrakk seg hundrevis av fotografer som skulle dokumentere død, ødeleggelse og moralsk forfall. Amerikanske styrker trodde media dekningen ville være til hjelp i krigsinnsatsen, men etter at amatørfotografen Ronald Haeberles viste to filmruller av My Laimassakeren ble det heller omvendt. Disse bevisene på kaos i Vietnam var noe av det som førte til at amerikanske styrker ble trukket ut. Blant fotografene var det mange som skapte seg en karriere mens flere døde.
1970 1990 Nye retninger Bildemanipulering forekom allerede i 1970, da Howard Sochurek (fotograf for LIFE og National Geographic) overtok en datamaskin som NASA kvittet seg med. Dette var over 20 år før Photoshop ble utviklet, så Sochurek var veldig tidlig ute. Men på grunn av mangel på god nok teknologi måtte han blant annet fotografere resultatene av bildemanipuleringen på en TVskjerm. Det fantes ingen skrivere med god nok kvalitet. NASAs landsatelitter og endoskpet var andre merkverdige gjennombrudd på denne tiden. Kjendiser ble det nye midtpunktet og paparazziene ble født. De er opprinnelig oppkalt etter Paparazzo, nyhetsfotografen i Fellinis film La Dolce Vita. Fjernsynet forbedret seg mens nyhetsmagasinene ble mindre. Folk ville ha bilder av film-, TV- og popstjerner. Etter at laseren ble oppfunnet i 1960, ble det mulig å skape et helt tredimensjonalt bilde hologrammet. I 1970 og 1980-årene var hologrammer svært populære og store versjoner ble stillt ut i kunstgallerier, mens mindre versjoner ble til smykker. Teknologien var kompleks men konflikter mellom pionerer hemmet veksten. Man kan fortsatt se eksempler på regnbuehologrammer på betalingskort og på noen leketøy, men som en kunstform blomstret den og døde igjen i løpet av en tiårsperiode.
1990 Utbredelse og digitale metoder Det første proffesjonelle digitale kameraet lanserte Kodak i 1990. DCS 100 hadde utrolige 1,3 megapiksler og 200 MB minne. Kameraet med tilleggsutstyr veide 25 kg og kostet hele 30.000 dollar. En annen lansering i 1990 var bildebehandlingsprogrammet Adobe Photoshop, som ble en milepæl innen fototeknologi og resulterte i en eksplosjon i bildemanipulasjon og digital fotografi. Utviklingen har skjedd så hurtig at allerede i 2004 kunne digitalkameraene overgå 35 mm film i bildekvalitet. Internetts vekst og tilgjengelighet revolusjonerte alt som gjaldt hvordan bilder ble vist, brukt og solgt. Ett enkelt bilde kunne sees av millioner av mennesker på samme tid. Antallet websider som inneholdt bilder vokste fra rundt 30 millioner i 2000 til over 100 millioner bare fire år senere. I løpet av 1990-årene ble fargebilder fotojournalistikkens medium. Så mange og så sterke som mulig. Bildene har rene farger og kompakte, svarte områder. Fotografene brukte fargene som en uttrykksfull, følelsesladet kraft i stedet for at de bare har en beskrivende kapasitet. Verdensrommet ble og blir utforsket og nye grenser ble sprengt med lansering av Hubble romteleskopet i 1990. Dette optiske teleskopet går i en bane rundt jorden og kan registrere fjerne detaljer med en utrolig klarhet. Den er fortsatt i drift og vil nok være det til den antageligvis blir byttet ut en dag. Amatørbildene får sin plass i pressen. Ettersom fotoutstyr blir rimeligere og bedre er det blitt mer og mer vanlig med amatørbilder i pressen. Tsunami katastrofen i 2004 ble for det meste dokumentert av ferierende turister i området. Fotografiens utbredelse utvides hele tiden og omfatter en rekke teknologier og bruksområder. Etter hvert som antallet digitalkameraer og mobiltelefonkameraer kommer opp i flere hundre millioner (som det kanskje allerede er), vil vi snart oppleve at flere bilder blir tatt i løpet av et enkelt år enn det er blitt tatt i resten av fotografiets historie til sammen.
Elliott Erwitt Elliott ble født i Frankrike i 1928 og fikk navnet Elio Romano Ervitz (Romano fordi hans far hadde gått på universitet i Roma). Han tilbrakte sine ti første år i Italia, men familien måtte immigrere til Frankrike og litt senere i 1939 til New York pga fascismen. Der levde de i to år før Elliott flyttet med sin far til Los Angeles, California i 1941. Denne flyttingen pågår gjennom hele hans liv og har da selv utviklet sitt personlige ordtak: Where you are at the moment for as long as you don t go somewhere else Han mener også at det å få mennesker til å le er den største egenskapen en person kan ha. Og når du kan få en person til å le og gråte om hverandre, som Chaplin gjør, da har du nådd den høyeste prestasjon av dem alle. I 50 årene dro Elliott i militæret og i Koreakrigen. Han hadde et sant rykte på seg for å lett bli sparket fra jobber, så vennene hans mente at han ville bli sparket ut av krigen også, men det stemte ikke. Han overrasket alle, inkludert seg selv og hadde en strålende tid. En test viste at han burde bli en anti-aircraft gunner, men alle stillingene var opptatt og derfor endte han som mørkerom assistent i stedet. Halvparten ble sendt til Korea, mens Elliott var en av de resterende som ble sendt til Europa. Hans første anerkjennelse kom mens han ennå var i militæret, hvor han alltid gikk rundt med en Leica med sammenleggbar linse. Han tok mye bilder av soldater som bare tuslet rundt og da Life Magazine hadde en konkurranse så han sitt snitt til å sende inn et bilde som han kalte «Bed And Boredom». En liten historie om livet i militæret, inkludert en soldat liggende i sengen sin med et kjedsomt og litt irritert på livet uttrykk i ansiktet. Han vant den nette sum av $1,500 (som tilsvarer omtrent 10.000 norske kroner) og var veldig mye penger på den tiden. Han kjøpte seg en liten bil som han kallte «Thank You, Henry» etter utgiveren Henry Luce. Generalen sendte ham et gratulasjonsbrev og deretter ble han høyt respektert av sersjanten. Rart hvordan et bilde kan forandre ens liv. Etter militæret i 1953 bosatte Elliott seg i New York (det skjedde rett og slett ikke noe for han i Los Angeles). Der ble han kjent med Robert Capa som drev et lite agent firma kaldt Magnum som Elliott aldri hadde hørt om. Det ble grunnlagt av de fire fotografene Robert Capa, Henri Cartier-Bresson, George Rodger og David Seymour og eies av alle fotografene som er medlem. Per i dag er det kun 79 medlemmer og Magnum er ett av verdens ledende organisasjoner når det gjelder dokumentar fotografi. Elliott meldte seg inn øyeblikkelig og er fortsatt medlem den dag i dag.
I'm not interested in landscapes. Just people. I like plastic flowers Ikke sloss med kameraet ditt, eller prøve å forstå det. Bare kom deg bak, se... og husk alltid å bruke en lang linse ved solnedgang. Elliott har mange slike enkle uttrykk som kanskje får deg til å tenke at, ja, det er egentlig ikke verre. Han bryr seg om det enkle som å observere, underholde og ikke minst skape en følelse eller stemning i sine bilder. Privat og foretrekkende tar han kun svart hvitt bilder, mens fargebildene er i jobb sammenheng. Livet hans er komplisert nok som det er så han holder seg til svart hvitt. Humor i bildene og komposisjon Noen seriebilder (parasollen)
Margaret Bourke-White ( 1904-1971 ) Begynte på Columbia Universitet i New York da hun var 17 år gammel. Ville bli herpetologist (studie av amfibienes og reptilenes oppførsel). Krigsfotograf, men fikk egentlig ikke lov til å være der det skjedde ting. Fikk være med likevel og ble skutt på da hun var med i et fly og tok bilder. Var med i et skip over til Nord Afrika. Skipet ble torpedert, men hun med flere berget seg i en livbåt og hun fikk med seg ett av fem kameraer. Strenge foreldre.. Faren døde brått og tragisk da hun var 17 år gammel. Hun trengte hjelp til å finansiere studiene og gikk til onkelen sin, farens bror. Onkelen hennes fortalte da alt om hennes bakgrunn, blant annet at faren var jøde. Sin etniske bakgrunn holdt hun skjult resten av sitt livfordi det var vanskeligere for jøder å skaffe seg karriere på den tiden. Margaret bestemte seg for å melde seg på et fotografi kurs fordi hennes far var over gjennomsnittet fotointeressert. Hun ville dra på safari og ta bilder av ville dyr. Clarence White, som tidligere hadde vært lærer på Columbia, holdt kurset hjemme hos seg selv. Margarets første kamera kjøpte moren hennes til henne. En Ica Reflex med en ripete linse. Men det gjorde ingenting, for akkurat på denne tiden jobbet de fleste fotografer rundt henne med Pictorialist stilen. Det var en teknikk for å få fotografiene til å se ut som malerier. De brukte brukte blant annet å smøre vaselin utover linsa for å få en litt uklar effekt, eller ripet inn negativene på mørkerommet. Clarence, hennes daværende lærer, oppfordret alle sine elever (spesielt kvinnene) til å bruke kameraene på kommersielle prosjekter. Han visste hvor vanskelig det var for kvinner på den tiden å få jobb som fotograf. Sommeren 1922 var Margaret klar for sin første jobb som foto rådgiver på en leir i Connecticut. Hun drev i tillegg sin egen lille forretning ved å lage postkort av leiren og ta portretter av leirdeltakerne. Hun begynte på en ny skole, giftet seg med Everett Chapmann. Ekteskapet gikk ikke etter forventningene, blant annet med en sjalu svigermor og de skilte seg etter bare to år. Derfra begynte hun på sin femte skole. Cornell Universitet i Ithaca, New York. Hun skrev om skolen slik: «Jeg velger ikke Cornell for sine flotte zoologi kurs, men jeg leste at det var fossefall på stedet.»
Hun slet fortsatt med penger til studiene og prøvde seg på forskjellige småjobber som servitrise og som resepsjonist på hennes sovesal avdeling. Det var ikke nok og det var på tide å ta fram det gamle kameraet med den ødelagte linsa. Hun tok bilder rundt omkring ved skolen og studentbygningene og solgte de videre til Cornell Alumni News. Det førte til at flere fikk se dem og hun fikk straks etterspørsel etter flere bilder fra forskjellige personer. Arkitekt studentene på skolen mente også at hun burde bli en arkitekt fotograf. Etter mye om og men ble hun mer og mer selvsikker på seg selv og begynte å føle at foto var veien for henne. Hun fikk endelig fullført studiene etter seks år på college. Hun prøvde å lappe sammen ekteskapet, men flyttet etter hvert til sin mor og bror i Cleveland og ble Margaret Bourke- White.