Liv Margareth Alver Døden er her Slangeringen 1 Gyldendal
TAKK TIL Professor Bergljot Solberg, som var min veileder til Arkeologi hovedfag. Rosvita M. Alver, Eirik W. Alver, Anne L. Alver, Bjarte S. Larsen, Siw Hege Nordgaard, Mischalar Bomann-Foss, Solveig R. Dahl, Espen Kutschera, Are B. Haukaas og foreldrene hans, for at de ville lese boken underveis eller høre på meg når jeg rant over med det og bare måtte fortelle, og gav meg informasjon og råd om innhold og fakta. Og selvsagt til alle de andre som har hjulpet med oppmuntrende tilrop.
PERSONER STOREDAL Ravn, høvdingen Ragnfrid, hans kone Geir, Ravns eldste sønn Odd, Ravns nest eldste sønn Wulf, Ravns yngste sønn, Bergljot, Ravns datter Are, sønn av Bergljot og Bjørn Ull, Ravns beste venn og nærmeste mann Bjørn, hans eldste sønn, Ares far Hodd, hans yngste sønn Hallgeir, Ravns halvbror, en stor kriger
TRICECIMAE Eldwin, kokken i kommandantens palass Silvanus, lederen for vakten Rosmerta, kommandantfruens personlige slave Sirona, hennes datter Wulf, (sønn av Ravn), Rosmertas mann og Sironas far Hæreth, sønn av Horgar, også kalt Rubens. Wulfs nærmeste mann Hodd, (sønn av Ull), Wulfs blodsbror Rook, Wulfs venn, soldat i XXX legion Olvar, Wulfs venn, soldat i XXX legion Sokrates, Wulfs venn, soldat i XXX legion Caius, Wulfs venn, soldat i XXX legion Ambroius, gresk kjøpmann Gavin, Ambrosius slave, tidligere kriger i Horgars flokk, Hæreths blodsbror Botwar, Gavins sønn, slave hos Ambrosius I DET FRIE GERMANIA Wyreth, høvding Ygraine, hans søster, Rooks mor Tereth, Wyreths sønn Siw, Wyreths datter
HIMLINGØJE Wodruid, høvding Egreth, hans nestkommanderende Gunnhild, Wyreths kone, datter av Horgar, Hæreths søster Alvhild, Gunnhild og Wodruids datter Edelhild, Gavins kone og Bothwars mor, Gunnhilds tjener Den hellige, prestinnen i skogen VED ØRESUND Odd Odds bror
STOREDAL, ÅR 219 FEBRUAR «Wulf! Wulf! Våkn opp!» hvisket en utålmodig stemme. «Jeg er våken, din tulling,» kom svaret, litt for høyt. En annen, voksen stemme bjeffet irritert: «HYSJ!» Det ble helt stille igjen. En lang stund var det ikke mulig å høre noe annet enn pustingen til dem som sov. «Skynd deg!» En ny stemme, så lav at det ville ha vært umulig å høre den hvis ikke hun hadde ventet på det. Det var noen som romsterte i mørket, noen som snek seg frem mellom de sovende ungene og mot døren. Bergljot holdt pusten. Det var derfor hun hadde valgt seg en plass inn mot veggen, slik at de ikke skulle se at hun var våken. Bjørn hadde prøvd å ta plassen ved siden av henne, men hun hadde sett så stygt på ham at han hadde flyttet til den andre siden av ildstedet. Bjørn kunne være en plage. Hun satte seg stille opp, visste at de to guttene måtte være borte ved døren nå. Hun kunne se en strime lys da de åpnet den. Et kaldt gufs av natteluft snek seg inn idet den første av guttene smatt ut. Et øyeblikk så hun ansiktet til den andre. Han snudde segog så inn i rommet. Månen fikk øynene hans til å skinne. Hun syntes han så trist ut.
Så forsvant han, og døren lukket seg, stille. Bergljot reiste seg. Hun hadde ikke tatt av noen av klærne før hun la seg, og hun hadde ikke sovet. Hun lot øynene venne seg til mørket, til det svake lyset som sivet inn gjennom sprekkene i veggene og ljoren i taket. Langsomt, og så stille hun kunne, gikk hun også mot døren, men istedenfor å tråkke seg vei mellom de sovende ungene og ungdommene snek hun seg langs veggen, der det ikke hadde ligget noen andre enn henne. Døren var tung, men hun fikk den fort opp, og i neste øyeblikk stod hun ute i tunet. Hun kunne se de to guttene borte ved hestehagen. De hadde ikke sagt noe om noen hest. Hvis de red av gårde, ville hun aldri klare å ta dem igjen. Hun kunne ikke ri. Hun kjente redselen stige i seg. Wulf kunne ikke dra av gårde uten henne. Han kunne ikke være så ond mot henne. Hva skulle hun gjøre uten Wulf? Han var den eneste av søsknene hennes som forstod henne. Men guttene stanset ikke ved hestene. De gikk rett forbi, fortsatte rundt innhegningen og fulgte stien sørover. Bergljot begynte å løpe. Hun måtte ta dem igjen. Hun løp så fort at hun hadde blodsmak i munnen. Hjertet dundret, men føttene hennes unngikk røtter og dumper og fant merkelig nok stien, som om det var lyst og hun kunne se hvor hun satte føttene. Wulf stanset, snudde seg og ventet på henne. Hodd bare stod der, lang og tynn og helt stille. «Hva er det du gjør, Bergljot?» spurte Wulf. Han var sint.
«Jeg skal være med,» sa hun bestemt. «Nei, Bergljot, det skal du ikke.» Han la hendene på skuldrene hennes, snudde henne rundt så nesen henne pekte mot huset igjen. «Du skal ikke være med.» «Og hvorfor ikke?» spurte hun. Nå var hun også sint. Hun bråsnudde og stirret inn i ansiktet hans. «Fordi du er for ung,» sa Wulf bestemt. «Du er bare elleve somre.» «Snart tolv,» protesterte hun. Hun var like moden som ham, og like flink å fekte, enda han var nesten tre år eldre. Bare den formiddagen hadde hun slåss med ham og slått ham. Med stokker riktignok, og ikke med sverd. «Du er jente,» sa Hodd plutselig. «Og hvilken rolle spiller det?» spurte hun. «Vi kan ikke ta en jente med til romerne,» sa Wulf, «de liker ikke jenter.» «Nei,» sa Hodd, «de gjør treller av dem.» «Og hvem var det som fortalte det?» spurte Bergljot. «Handelsmannen,» sa Wulf. Bergljot kunne se han løy. Hun visste handelsmannenaldri ville ha sagt noe slikt. Hun så ham for seg, en mørkøyd mann med et skarpt blikk og et litt haltende språk, han kunne altfor få ord til å si noe mer enn det han trengte for å bytte til seg ting. «Sverger du? Ved gudene?» Han ristet på hodet. «Hallgeir har sagt det samme. Og far. De ville aldri ha latt en romer få komme nær noen av våre kvinner.» Hun hadde ikke noe å stille opp mot det. «Skal jeg fortelle far at du vil være med oss?» spurte Wulf.
Hun så ned. Hendene hans holdt hendene hennes nå, og de virket helt hvite. Månelyset fikk dem til å virke så fremmede, så rare, som om de var en del av en drøm. «Kanskje jeg skal fortelle far at du vil dra,» sa hun lavt. Wulf slapp hendene hennes, og så grep han dem igjen og holdt dem hardt i sine. Månen badet dem i lys, og nå lå ansiktet hans i skygge. Hun kunne se ham likevel, det rufsetebrune håret, de alvorlige gråblå øynene, det bestemte uttrykket. Wulf visste alltid hva han ville. «Bergljot Jeg kommer tilbake neste vår. Jeg skal bare en liten tur. Ikke fortell det til far. Lov meg det. Vær så snill.» Hun lovet. Hun kunne ikke gjøre noe annet. Hun kunne bare stå der og se Wulf forsvinne i det månelyse landskapet. Han og Hodd Ullson. Hun gikk langsomt tilbake til huset. Det var den lengste veien hun hadde gått i sitt liv. Det ble morgen. Huset lignet en lang og smal grå åme, med sine leirkliningsvegger og et stråtak som var svart og grått av regn. Selv lyset var grått. Bergljot hadde stått opp og gått ut før det begynte å lysne, hun hadde gitt dyrene mat og gjort unna de fleste av pliktene sine før noen andre var oppe. Nå stod hun og rørte i grøtgryten og ventet på at de andre skulle komme og spise dagens første måltid. Hun visste det var to som ikke kom. Visste de aldri ville komme tilbake, uansett hva Wulf hadde sagt. Han hadde reist til romerne, og hun kunne ikke fortelle det til noen. Veden var våt, de hadde ikke mer av den tørre, gode