Fiskeripolitikk for kystens folk. Nasjonaløkonomi Lokaløkonomi Politisk program

Fiskeripolitikk for kystens folk Nasjonaløkonomi Lokaløkonomi Politisk program Oslo/Skjånes 2015

2 Tidligere utgitt om samme emne: Barentshavet og den gylne vei til velstand i nord. 2014 Handlingsrom for kapitalen eller for fiskerne? 2015 Disse og nærværende hefte er fritt tilgjengelige på www.dammann.com/publikasjoner

3 Innhold Forord.. 4 1. Fiskeripolitikkens hovedoppgaver.. 5 2. Om lønnsomhetsmålene.. 5 3. Fiskeripolitikkens lokaløkonomiske oppgave. 9 4. Utslipp av CO 2... 10 5. Kvotesystemet. 11 6. Konklusjoner... 13 Fiskeripolitisk program... 14 Vedlegg. Utredningsoppgaver 16

4 Forord Målet for dette skriftet er å legge grunnlaget for en ny oppgangstid for kystdistriktene i nord, det vil si å bryte den nåværende nedgangen. Årsaken til nedgangen er at en stor del avinntektene fra havet utenfor, Barentshavet, går dem hus forbi. Den går til Nordvestlandet. Vi viser hva som må gjøres for at inntektsstrømmen kan snus, slik at målet kan nås. Trålfisket er i dag tilgodesett med en tredjedel av det tillatte kvantum som kan fiskes i Barentshavet. Det hadde en historisk begrunnelse, som er bortfalt. De øvrige to tredjedeler fanges av kystflåten. Deres verdiskapning er i seg selv større pr tonn fisk, enn trålernes. Hertil kommer så en større verdiskapning etter landingen, ved bearbeiding og salg. Konklusjonen er klar: kvotene må føres tilbake til kystflåten. Dette vil være en nasjonaløkonomisk riktig og lønnsom politikk. Den vil maksimere avkastningen på arbeid og kapital, verdiskapningen, mens politikken i dag maksimerer avkastningen på kapitalen alene. Den vil føre til en demokratisk struktur i næringen. Den vil skape en spredning av eierskap og aktivitet, ikke en konsentrasjon, som i dag. Den vil skape nytt liv på kysten fordi det er lønnsomt. Som en bonus vil denne politikken gi en kraftig nedgang i utslippet av CO 2 gass, noe som vi i dette tilfelle tjener penger på. Det er tre ting som må gjøres. Oppsamlingen av fiskerettighetene, kvotene, hos trålerne må stanses. De oppkjøpte kvotene må bringes tilbake til kysten. Fiskerettigheter må heretter ikke være omsettelige. Det er sterk tilslutning til denne tankegangen hos alle toneangivende kretser i landsdelen, men det råder samtidig en resignasjon med hensyn til mulighetene for å få gjenomslag for den. Vestlendingenes økonomiske og dermed politiske overtak gjennom 65 år føles for strekt. Landsdelen trenger støtte for å kunne bryte dette overtaket. Denne støtten må primært komme fra Stortinget. Dette arbeidet er utført i kontakt med Norges Kystfiskarlag og Fiskekjøpernes Forening og med god assistanse med tallgrunnlag fra Fiskeridirektoratet, Råfisklaget og Fiskerihøgskolen i Tromsø. Mange personlig interesserte har også gitt oppmuntrende tilslutning. Oslo / Tromsø 12. Okt. 2015 Axel Dammann

5 Fiskeripolitikk for kystens folk. 1. Fiskeripolitikkens hovedoppgaver. Fiskeripolitikken har tre hovedoppgaver: Den skal sørge for at fiskebestandene i havet blir forvaltet på en slik måte at de gir en varig og gjerne økende avkastning. Den skal maksimalisere den økonomiske avkastningen av det kvantum fisk som fiskes opp. Den skal se til at verdiskapningen av fiskeriene kommer de distriktene til gode som lever av denne næringen. Det som den første oppgaven har å hanskes med. er at fisken i havet er en fri ressurs som kan høstes av alle, og at den gir en grunnrente som er så attraktiv at fri adgang til å fiske raskt ville føre til en nesten utryddet fiskebestand. Fiskeriene er kort sagt en så lønnsom næring at den ikke kan slippes helt fri. Noen må sette en grense, og det kan hos oss bare gjøres av staten. Staten samarbeider med andre land om dette. I dag skjer det ved at Norge blir enig med Russland og andre land om totalt tillatt fangst av de forskjellige fiskesortene i hvert enkelt år. Når resultatet foreligger er det statens oppgave å bestemme hvorledes målet skal nås Det er en administrativ oppgave, men den er også grunnleggende politisk. Løsningen av denne oppgaven er, så langt det gjelder det totale fysiske kvantum (Total Allowable Catch (TAC)), vel ivaretatt. Mange kunne nok tenke seg en større innsats i registreringen av fiskebestandene og større delaktighet i beslutningene, men det er enighet om formålet og om arbeidsmåten. Vi kan trygt regne med at resultatet blir stadig bedre. Det samme kan ikke sies om løsningen av de to andre oppgavene, og det er derfor disse vi skal konsentrere oss om i denne utredningen. 2. Om lønnsomhetsmålene. Hovedoppgave nummer to for fiskeripolitikken er å maksimalisere den økonomiske avkastningen av fisket. Her står vi da straks overfor spørsmålet om hvordan vi måler denne avkastningen. Det er tre lønnsomhetsbegreper som har vært benyttet i senere tid: driftsmarginen, totalkapitalrentabiliteten og verdiskapningen. De er tidligere behandlet i skriftene Barentshavet og den gylne vei til velstand i nord og i høringsnotatet Handlingsrom for kapitalen eller for fiskerne. (www.dammann.com/publikasjoner.) Driftsmarginen ble benyttet av Fiskeridepartementet i et høringsnotat av 29.04 2014 om en strukturkvoteordning også for fartøyer under 11 meter. Her gjaldt det å vise at

6 fartøy under 11 meter var mindre lønnsomme, og at det var påkrevet med en strukturering (rettighetskonsentrasjon) også for disse. Driftsmarginen er imidlertid et t regnskapsbegrep som bare sier noe om lønnsomheten av en del av en bedrift. Det er irrelevant for sammenligninger mellom flåtegrupper og for studiet av den nasjonaløkonomiske avkastningen. I mandatet til Tveterås-utvalget ble verdiskapningen fremhevet som den størrelsen som skal være målet, og det ble noen steder supplert med ordet lønnsomhet. Utvalget redegjorde imidlertid ikke for verdiskapningen, men benyttet begrepet totalkapitalrentabiliteten. Dette er driftsresultatet pluss finansinntekter i prosent av kapitalen (egenkapital pluss gjeld). Her er lønningen til eieren regnet som en kostnad, hvilket gir et helt fordreid bilde av forholdet mellom små og store fartøy. Dette målet dreier seg om avkastningen avproduksjonsfaktoren kapital. Verdiskapningen av fisket. Verdiskapningen 1 favner videre enn disse to målene og viser avkastningen på de to produksjonsfaktorene arbeid og kapital til sammen, eller fiskerienes bidrag til netto nasjonalproduktet. Det er dette som er av interesse her. Begrepet benyttes nokså flittig i den verbale omtalen og hyllesten til fiskerinæringen, men er påfallende, ja totalt fraværende som tallmessig grunnlag for avgjørelser. Årsaken til dette er at kapitalsterke interessegrupper dominerer beslutningsprosessen. Disse er talsmenn for at det er avkastningen på kapital som er det avgjørende lønnsomhetsmål. Kapital er imidlertid ikke en knapphetsfaktor i en så lønnsom næring som denne. Det er kvantum (TAC) som er den virkelige knapphetsfaktoren, og målet er helt klart å maksimalisere verdiskapningen pr. tonn fisk. Fiskeripolitikken må legges opp slik at dette skjer. Den reguleringsmetoden som har vært i bruk siden 1990, innebærer blant annet at fiskeflåten er inndelt i størrelsesgrupper. Fiskeridirektoratets lønnsomhetsanalyse følger derfor dette mønster. Tabell 1 viser verdiskapningen både for flåten som helhet og pr fartøy. Linje 18 i tabellen viser hvorledes verdiskapningen pr fartøy stiger med båtens størrelse og fangstvolum. Linje 7 viser at verdiskapningen pr tonn fisk allikevel avtar med fartøystørrelsen. Dette betyr at når vi skal maksimere den nasjonaløkonomiske lønnsomheten, verdiskapningen, må vi forskyve oppfisket kvantum av fisk i retning av de fartøygrupper og den redskap som gir størst verdiskapning. Dette er den ufravikelige konsekvens av å velge maksimering av det nasjonaløkonomiske resultatet som mål for fiskeriene. I fiskeripolitikken står valget mellom å utnytte denne knappe ressurs til å gi størst mulig avkastning på arbeid og kapital, eller til å gi størst mulig avkastning på den kapitalen som settes inn. 1 I et vedlegg til NOU 2012:9, Energiutredningen, redegjorde tidligere forskningsdirektør i SSB, Torstein Arne Bye, for Verdiskapning og effektivitet i samfunnsøkonomisk forstand.

7 Tabell 1. Fartøyslengde Fiskerienes lønnsomhet. Driftsresultater 2012 11- < 11m 14,99m 15-20,99m 21mover Konv >28m Trål Alle fartøyer 1 Antall fartøy 634 293 127 31 31 37 2 Mann/fartøy 1,3 2,9 6,5 10,6 32,5 38,9 3 Tonn fisk (i 1000) 59 82 85 53 92 259 4 Salgsverdi (mill kr) 681 795 752 446 1128 2625 5 Kr pr kilo 11,54 9,7 8,85 8,42 12,26 10,14 6 Verdiskapning (mill kr) 346 451 348 182 448 1 103 7 Verdiskapning pr tonn (kr) 5 863 5 500 4 212 3 434 4 870 4 255 8 Verdiskapning (% av salg) 51 57 48 41 40 42 9 Lønn pr mann (1000 kr) 387 436 366 479 389 550 10 Lott pr mann 384 394 331 422 336 470 Pr fartøy (1000 kr) 11 Driftsdøgn 188 182 204 216 315 309 12 Driftsinntekter 1 093 2 807 6 098 14 631 36 662 71 875 13 Driftskostnader 1 050 2 530 5 655 13 856 34 662 63 476 14 Driftsresultat 43 276 443 776 1 807 8 398 15 Netto finanskostnad 40 95 562 1 298 2 240 3 385 16 Resultat før skatt 3 182-199 -522-433 5 013 17 Lønn 503 1 263 2 377 5 082 12 646 21 402 18 Verdiskapning (15+16+17) 546 1 540 2 740 5 858 14 453 29 800 19 Egenkapital (mill kr) 406 1 297 1 798 4 845 9 388 43 235 20 Gjeld (mill kr) 848 3 155 14 377 30 908 90 826 131 263 21 Egenkapital % 32 % 29 % 11 % 14 % 9 % 25 % Hovedkilde: Fiskeridirektoratets lønnsomhetsundersøkelse. Tid til annen verdiskapning. Et viktig tilleggsmoment er her at de minste fartøyene bare har et antall driftsdøgn på 1675 i året, mens de største har over 300 døgn. Det betyr at eierne av de mindre båtene kan skaffe seg ytterligere inntekter ved å drive med andre aktiviteter, som småbruk, snekkerarbeid, vedlikehold av fartøy, kaianlegg og bolighus. Det gir et tillegg til deres verdiskapning. Det gir dem en frihet og en livskvalitet som de setter stor pris på.

8 Verdiskapningen av bearbeiding og salg. I lov om fiskesalgslag 1 heter det at Formålet med lova er i medverke til ei berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning av viltlevande marine ressursar... Også når det gjelder salget setter altså loven verdiskapningen som mål. Etter at fisken er levert, enten fersk på kaikanten, eller fryst til et fryselager, kommer denne neste fase i verdiskapningen. Den kan illustreres ved figur 1 som er utarbeidet av Nofima. Figur 1 Verdiskapning i % av salg I tabell 1 så vi at verdiskapningen i prosent av salget lå på 51 % hos sjarkene, mot 42 hos trålerne. Det er altså for begge grupper betydelig høyere enn de tallene som vises her. Den er størst for de produktene som kommer fra kystflåten. Også trålerne leverer en del av fangsten til landanlegg. Den går mest til klippfisk og saltfisk, som gir mindre verdiskapning. For trålfanget fisk som leveres til fryselager for videresending er tillegget til verdiskapningen lite, anslagsvis 2 %. For fisk som mottas og håndteres videre i konvensjonell sektor er tillegget i verdiskapningen, ifølge Fiskekjøpernes Forening i størrelsesorden 100 %, det vil si at verdiskapningen her er omtrent like stor som i flåteleddet. Når vi ser på verdikjeden i sammenheng, er det altså en helt utvilsom nasjonaløkonomisk gevinst å hente ved overføring av kvoter fra trål- til kystflåten.

9 3. Fiskeripolitikkens lokaløkonomiske oppgave. Hovedoppgave nummer tre går ut på å bestemme hvem verdiskapningen skal tilfalle. Vårt utgangspunkt er at verdiskapningen bør tilfalle de distriktene som ligger ut mot havet, og vi vil konsentrere oss om Barentshavet og distriktene nord for 67 Gr. Her er fiskeriene en hovednæring, eller bør være det. Et nøkternt opplegg av fiskeripolitikken må ta utgangspunkt i hvilken betydning fiskeriene har, nasjonaløkonomisk og lokaløkonomisk. Ifølge nasjonalregnskapet skaper primærnæringene landbruk og fiske 1 prosent av netto nasjonalproduktet. Av dette kommer ca. halvparten fra fiskeriene, og hvis vi bare ser på fisket i Barentshavet blir verdiskapningen fra dette en liten del av netto nasjonalproduktet. Figur 2 - Fra NOU 2012:9: Energiutredningen verdiskapning, forsyningssikkerhet og miljø Faktum er altså at den nasjonaløkonomiske betydningen av fiskeriene er liten, og det er vel dette faktum som gjør at interessen for fiskeriene og fiskeripolitikken er nokså liten sør i landet. Det hjelper ikke særlig om man fremholder at fiskeriene er en stor leverandør av matvarer eller at den er en stor eksportnæring. (Her kan det i parentes bemerkes at interessen for dette sistnevnte er en uutryddelig vrangforestilling fra planøkonomiens tid etter krigen, om at det er mer verdifullt å tjene utenlandske penger enn norske. Dette henger igjen selv etter at vi i mange år har vært oversvømt av de utenlandske). Saken blir helt annerledes når vi ser på fiskerienes lokaløkonomiske betydning. Distriktene ut mot Barentshavet har, som i alle deler av landet, også andre viktige inntektskilder, men fiskeriene har stor betydning for livet langs kysten.

10 Fiskeripolitikken bør derfor legges opp først og fremst ut fra fiskerienes lokaløkonomiske betydning. Når det blir fremholdt at avkastningen av fisket, og særlig da grunnrenten, bør tilfalle hele samfunnet, er dette en utidighet. Det norske folket klarer seg utmerket godt uten denne lille merinntekten, men for kystfolket er den viktig. Norge har råd til å la dem beholde den. Det blir også ofte fremstilt som om det er et offer for landet at man bruker fiskeriene til distriktspolitikk. I det foregående har vi påvist at det ikke er konflikt, men sammenfall mellom lokaløkonomi og nasjonaløkonomi på dette omradet. God lokaløkonomi er god nasjonaløkonomi. 4. Utslipp av CO 2 Som økonom opplever man stadig oftere at resonnementer om økonomiske resultater blir skjøvet tilside av argumenter om at utslippet av CO2 gass fra denne aktiviteten er viktigere enn økonomien. Slik er det også i fiskeripolitikken. I sitt høringsnotat til 2014:16 Sjømatindustrien, viser Natur og Ungdom, ved hjelp av de to nedenstående diagrammene at CO2-utslippene pr tonn torsk øker med fartøystørrelsen. Utslippene forutsettes da å være proporsjonalt med forbruket av drivstoff, figur 3. Figur 4 viser at utslippene fra flåten over 28 meter er nesten like store som innenriks flytrafikk. Figur 3. Utslipp fra forskjellige lengdegrupper pr tonn torskefisk 2 2 Naturvernforbundet, Bakgrunnsdata til strukturutvalget, side 22

11 Figur 4 Utslipp fra forskjellige lengdegrupper i fiskeflåten og innenlands flytrafikk I den grad klimaet på jorden bestemmes av CO2-utslippene, er det politikken i de landene som er befolket av milliarder som er avgjørende. Allikevel kan vi jo notere at her er det for en gangs skyld sammenfall mellom det nasjonaløkonomiske hensynet, maksimering av verdiskapningen, og hensynet til klimaeffekten. 5. Kvotesystemet. Kvotefordelingen Så langt har vi sett på den økonomiske begrunnelsen for en omfordeling av fisket, fiskerienes lokaløkonomiske betydning og deres bidrag til CO 2 utslipp. Her skal vi se på de fysiske konsekvensene. Hvor store volumer vil omlegningen innebære, og hvor lang tid må vi regne med at omlegningen bør ta? Tabellene 2 og 3 viser kvotefordelingen på fartøygrupper i 2014. Landet kvantum svarte ganske nær til kvotene. Vi tenker oss så at kvotene blir omfordelt slik som vist i kolonnene for 2016. Dette er selvsagt bare en tentativ omfordeling for å vise den økonomiske virkningen. Omfordelingen må skje gradvis ut fra utviklingen i flåtens kapasitet og de erfaringer man gjør. Vi ser i første omgang på tallene for torsk og forutsetter nærmest uforandret totalkvote i 2016 som i 2014. Vi forutsetter også samme verdiskapning pr tonn som i 2012 i de to årene. Vi reduserer trålernes andel fra 31 til 20 % og øker de andre flåtegruppenes andel omtrent proporsjonalt. Resultatet er at verdiskapningen av torskefisket øker med 68 mill kroner. Om vi så fortsetter denne lønnsomme omfordelingen i to omganger til, med 10 prosentpoeng på hver, vil den totale gevinsten være ca. 204 mill kroner, eller ca 10 %. I tabell 3 gjør vi den samme omlegningen for summen av torsk, sei og hyse, og får et litt høyere resultat.

12 Dette er en illustrasjon av hva kvotefordelingen på flåtegruppene betyr. Dersom vi har en ambisjon om å maksimere fiskerienes bidrag til nasjonalproduktet, må det få konsekvenser for statens standpunkt i de kvoteforhandlingene som skal foregå høsten 2015. Tabell 2. Torsk nord for 62 gr. Tabell 3. Sum torsk, hyse og sei nord for 62 gr. Det praktiske spørsmålet her, er hvor lang tid det vil ta for kystflåten å absorbere en slik kvoteøkning under opprettholdelse av god kvalitet, og hvilke vilkår må eventuelt settes? Vi kommer tilbake til det samme spørsmålet i vedlegget om alternative reguleringsmåter. Kvoteomsetningen Den som har fått tildelt eller kjøpt en fiskerettighet (kvote) som er knyttet til hans fartøy, kan etter loven eller lovens forarbeider, ikke selge eller ta betalt for denne/disse kvotene når han selger fartøyet. Allikevel er dette en innarbeidet praksis

13 og prisene for kvoter varierer fra et par millioner kroner for de mindre til 2 300 millioner for de store. Fiskeridirektoratet må godkjenne hver enkelt overdragelse av fartøy og kvote, gjør dette ved å stille betingelser om kjøpers kvalifikasjoner, og fastsetter samtidig andre vilkår for overføringen av kvoten(e) til den nye eier. I prinsippet er dette en ny tildeling. Prisen på fartøy og kvote er ikke tema i disse avgjørelsene. Direktoratet er derfor formelt uvitende om disse prisene. Reelt kjenner man selv følgelig til dem og staten har et klart ansvar for å gjøre en slutt på den helt urimelige tilstanden som den her har skapt. Ved tildeling av kvoter til nye fiskere har direktoratet i de senere år tatt inn bestemmelser om at disse tildelte kvotene ikke kan selges videre. Dette er vel en erkjennelse av behovet for å tenke nytt. Lovens prinsipp må snarest mulig innskjerpes ved at det i lov eller forskrift blir fastslått at det er ulovlig å ta betalt for kvoter. Kvoter som ikke lenger skal benyttes an den som har dem, skal falle tilbake til staten for ny tildeling med betingelse om at de ikke kan videreselges. Det samme må gjelde for kvoter som blir inndratt for ny fordeling (Jfr. Vedlegg, side 16). I en ny fiskeripolitikk blir avviklingen av kvoteomsetningen et hovedpunkt. 6. Konklusjoner En fiskeripolitikk som er i tråd med denne utredningen, vil ha tre hovedelementer som trekker i samme retning. Den skal maksimere fiskerienes og fiskeomsetningens verdiskapning. Det vil i praksis si at det blir lagt større vekt på kystfisket, noe som i sin tur vil gi positive effekter for livet langs kysten. I tillegg vil dette redusere utslippet av CO 2 gass, som vi i dette tilfelle vil tjene penger på. Statens første hovedoppgave, forvaltningen av havressursene er vel ivaretatt. Det samme gjelder ikke de to andre oppgavene. Norge har ikke oppnådd den økonomiske avkastningen av fiskeriene som er mulig. Årsaken er at tildelingen av fiskerettigheter (kvotene) ikke er foretatt med sikte på å maksimere verdiskapningen summen av avkastningen av arbeid og kapital men bare med sikte på kapitalavkastningen. Kapital er ikke en knapphetsfaktor i fiskeriene. Det er antall tonn tillatt fiske som er knapphetsfaktoren, og det er verdiskapningen pr tonn som må maksimaliseres. Vi har påvist at en omfordeling av kvotene ut fra dette prinsippet kan gi en gevinst på i størrelsesorden 200 mill kroner pr år, eller ca. 10 % p. a. av selve fisket Det er omsetteligheten av kvotene som har ført til at fiskerienes bidrag til netto nasjonalproduktet, eller deres verdiskapning, er blitt mindre enn det som er mulig. Det blir en viktig del av en ny fiskeripolitikk å gjøre slutt på omsetningen av kvoter. Den tredje hovedoppgaven, som er å se til at verdiskapningen tilfaller kystbefolkningen er heller ikke godt ivaretatt. Folketallet i kystkommunene er avtagende. I det offentlige ordskifte er interessen konsentrert om juridiske rettigheter, mer enn om økonomi. Den lønnsomme omfordelingen av fiskerettighetene som vi tar til orde for her, vil trekke fisket nærmere kysten og bidra til nytt liv, kanskje til ny vekst i folketallet.

14 Fiskeripolitisk program I tiden etter 2. verdenskrig har fiskeripolitikken ført inntekter og kapitaldannelse sørover, fra Nord Norge til Vestlandet. Det skjedde ved eksportmonopolene fra 1948 og da disse måtte oppgis etter påtrykk fra EØS, ble politikken videreført med kvotesystemet fra 1990. Målsetningen har vært å øke avkastningen på kapital, og siden oppbyggingen av kapital var skjøvet sydover bidro dette ytterligere til forskyvningen sydover. Kvotesystemets begrunnelse har ikke vært rasjonell, nasjonaløkonomisk sett. Det har gitt et underoptimalt resultat av fiskeriene. Det har heller ikke hatt noen moralsk begrunnelse. Det har skapt et marked der gratis tildelte privilegier kan selges til meget høye priser. Dette er misforhold som staten må eliminere ved en ny fiskeripolitikk. Målet for dette programmet er å vise hvorledes det kan gjøres. Den oppgaven som ligger nærmest i tid, er å begynne arbeidet med å oppnå den størst mulige verdiskapning av fiskerinæringen. Som vi har påvist i det forgående, betyr dette en omfordeling av kvotene fra fartøygrupper som gir mindre verdiskapning til fartøygrupper som gir større. Den første anledningen t til å gjøre dette er de forhandlingene som skal foregå høsten 2015. Her dreier det seg om enten å forlenge, eller å forandre den fordelingen som ble besluttet i 20o7, og som så forventes å bestå t i et antall nye år. Ved denne korsveien må staten ikke tillate at hensynet til kapitalavkastningen fortsatt blir viktigere enn hensynet til verdiskapningen. Kvoteforhandlingene høsten 2015 må bli innledningen til en trinnvis omfordeling av kvotene i retning av det som gir maksimal verdiskapning. I denne omgang vil en reduksjon av trålflåtens kvoter med 5 prosentpoeng være rimelig. I den grad fylkesbindinger, leveringsplikt etc. Blir en del av forhandlingene er det ingen grunn til endringer i disse forholdene før man ser hvordan utviklingen blir med den nye kvotefordelingen, eller med en overgang til andre reguleringsmetoder. Det neste punkt i programmet er å stanse retten til å omsette kvoter, eller fiskerettigheter som det er riktigere å lalle dem. Dette er nærmere omtalt i Vedlegget. I prinsippet vil alle tildelte kvoter etter et antall år falle tilbake til staten. Det er altså mulig å foreta en omfordeling som er i takt med dette. Det vil ta lang tid. En omfordeling er imidlertid så viktig både for verdiskapningen, bosetningen og CO 2 utslipp at det er god grunn til å fremskynde den. Forslaget ovenfor vil gi en slik fremskynding. For å lette gjennomføringen av det vil det være hensiktsmessig å gi rederne adgang til full avskrivning i sine regnskaper for tilbakekalte kvoter. I 2013 var den bokførte verdien av kjøpte fiskerettigheter i torskefiskeflåten ifølge Fiskeridirektoratets lønnsomhetsundersøkelser nær 6 milliarder kroner, fordelt på fartøygrupper som vist i tabellen nedenfor. Nær halvparten av den bokførte verdien lå hos trålerne. Det er selvsagt mulig å åke avskrivningstakten for alle fartøygrupper.

15 Bokførte fiskerettigheter pr 2013 (mill kr). Torskefisket. Fartøy < 11 m 97 11 14,9 m 462 15-20,9 m 908 Konvensjonelle. over 21 m 359 havfiskefartøy 1279 Trålere 2877 SUM 5982 Tredje ledd i programmet vil være å øke de nordnorske fiskernes råderett over fiskeriene i egne farvann. Tidsplan: Stortingsperioder 2015 2017 Regjeringen arbeider med saken Partiene tar stilling til saken i sine programmer Det fattes vedtak om avslutning av kvoteomsetningen. Det fattes vedtak om avskrivning av tilbakekalte kvoter Det nedsettes et utvalg for å vurdere alternative reguleringsmåter 2017 2021 Omfordeling av kvoter ut fra verdiskapningen Økt fiskerdeltakelse i fiskeristyringen 2021 2025 Omfordeling av kvoter etter verdiskapningen er et etablert system Eventuell alternativ reguleringsmåte tas i bruk

16 Vedlegg: Utredningsoppgaver 1. Omsetningen av fiskekvoter Det eksisterer et todelt juridisk system for omsetningen av fiskefartøy og kvoter: 1) Et offentligrettslig, administrativt system for godkjennelse av fartøy og for tildeling av kvote til dette, og 2) Et privatrettslig system for avtaler om priser og andre vilkår for omsetningen av fartøy og kvote. Det offentlige avholder seg fra å vurdere det privatrettslige. Omsetningen av fartøy og kvoter blir derfor, for det offentlige, bare et spørsmål om kjøperens kvalifikasjoner og hans fartøys kvalitet For det offentlige har det vært spørsmål om en strukturpolitikk som skulle føre til at flåten, ved oppsamling av flere kvoter på færre fartøy ble bedre tilpasset til ressursgrunnlaget hvilket den aldri ble. For rederne har det dreiet seg om å kjøpe seg stor tilgang til fisket og å maksimalisere kapitalavkastningen. Verdien av fangstretten er så stor at den driver kvoteprisene i været til et høyt balansenivå og ofte høyere. Systemet gjør rekrutteringen til yrket kostbar og knapp. Det er igangsatt et arbeide for å forenkle fartøy- og kvoteomsetningens rent tekniske side. Dette vil lette oppsamlingen av kvoter, men neppe påvirke prisen noe særlig. Det vil fortsatt være adgang til å innkassere milliongevinster på fritt tildelte kvoter, og også på kjøpte. Dette er ikke tema i den offentlig-rettslige drøftelsen av politikken, men det må det bli. I en ny fiskeripolitikk vil statens oppgave være å fordele kvotene slik at fiskerienes bidrag til netto nasjonalproduktet, verdiskapningen, blir størst mulig. Redernes oppgave blir fortsatt å maksimalisere avkastningen av de tildelte kvoter. Forslag 1) Kvotene gis til fiskere som oppfyller de lovbestemte kvalifikasjoner. 2) Det stilles betingelser om at han/hun fisker med fartøy som er godkjent og innført i merkeregisteret 3) Fartøyet kan være eiet eller leiet av fiskeren 4) Fiskeren får tildelt kvoten for en fastsatt tid og kan få den forlenget hvis han fortsatt oppfyller kvalifikasjonskravene og har benyttet kvoten på foreskreven måte 5) Tildelt kvote kan ikke overføres til andre. Dersom en etterfølger i familien ønsker å drive aktiviteten videre, må han/hun oppnå ny tildeling av kvote på vanlige vilkår 6) Tildelingen av kvote er gratis 7) Omsetning av fartøy er en fri forretningsmessig aktivitet. Dette bør bli et tema for utvalget som er omtalt nedenfor.

17 2. Kvotesystemutvalget. Grunnelementet i fiskeripolitikken etter 1990 har vært regulering av fisket ved hjelp av fordeling av fiskerettighetene ved kvoter pr. fartøy. Fra en første, enkel tildeling ut fra tre tidligere års aktivitet, utviklet det seg et mangslungent system av ulike kvoter som det er vanskelig å holde rede på. Systemet består i dag av 15 ulike konsesjonstyper for havfiskeflåten og 11 ulike for kystflåten. I juni 2014 oppnevnte regjeringen derfor et utvalg som skal gjennomgå kvotesystemet i fiskeflåten. Utvalget ledes av førstelagmann Arild Eidesen, Tromsø. Utvalgets mandat er å se på hvordan kvotesystemet bør innrettes i framtiden. Viktige elementer er: En analyse av alternative systemer som legger til rette for lønnsomhet, realisering av ressursrenten og at flåten er tilpasset ressursgrunnlaget. Det skal tas hensyn til fleksibilitet og mulig individuell tilpasning i kvotesystemet. Synliggjøring av den potensielle ressursrenten Evakuering av strukturkvoteordningen som virkemiddel Vurdering av hvordan spørsmålet om forhåndsfastsatt tidsavgrensning av strukturkvoter skal behandles Vurdering av hvordan ressursrenten skal benyttes i framtiden, herunder alternativer for ressursrentebeskatning Vurdering av tidspunkt for innføring av et eventuelt nytt system. Som et kuriosum kan man notere seg at ordet verdiskapningen ikke forekommer i meldingen eller i mandatet, bortsett som en etterlevning i et sitat fra Tveteråsutvalget. Her skal det dreie seg om avkastningen på kapital alene. Vi må forvente at utvalget ser lenger enn dette, og setter fiskerienes bidrag til netto nasjonalproduktet som mål. Utvalget har fått to helt ulike oppgaver. Den ene er å vurdere kvotesystemet. Den annen er å utrede en beskatning av grunnrenten. Et forslag om dette finnes også i skriftet Barentshavet og den gylne vei til velstand i nord, men der med den utrykkelige forutsetning at skatten skal gå til et fond for bruk i distriktene innenfor Barentshavet. Her, som ellers.finner vi ordet realisering av grunnrenten, eller utløsning av den. Vi tror at disse ordene kan erstattes med ordet oppsamling, og at det man sikter mot er oppsamling hos noen få, eller hos samfunnet. Samfunnet kan her ikke være noe annet enn staten. Den skal altså tilfalle staten. Det sies også at grunnrenten bør tilbakebetales til samfunnet (staten). Tilbakebetales? Staten har aldri hatt eiendomsrett til fisken i havet. Staten kan erklære at den vil samle opp disse pengene hos seg. Den kan også si, som hittil at den skal bli hos kystbefolkningen, som en realitet, og altså realiseres av dem. Utvalget skal gi sin innstilling innen 30 september 2016, men dette gir ingen grunn til å vente med den avslutningen av kvoteomsetningen vi har gått inn for ovenfor. Heller ikke er det noen grunn til å utsette beslutningene om kvoteavskrivninger. Dette er tiltak som er nødvendige for å gi fiskeripolitikken et respektabelt grunnlag, økonomisk og moralsk, og uansett hvorledes fiskerettighetene blir tildelt i framtiden.

18

19 3. Regulering uten fartøykvoter. I gjennomgangen av prinsippene for en ny politikk, har vi forutsatt at kvoter fortsatt vil være grunnlaget, men at de blir omfordelt med sikte på øket verdiskapning og at de ikke lenger skal være salgbare privilegier. Her skal vi, som et opplegg til en analyse, konsentrere oss om en alternativ regulering som går ut på en regulering via bestemmelser om redskap, soner og årstider. I tabell 4 viser linje en og to under hvert redskap, hva forslaget går ut på. For å få det helt konkret har vi som linje tre lagt inn det fangstkvantum som ble oppnådd fra fisket i Barentshavet i 2014. Tallene gjelder her summen av fangst av torsk, hyse, sei og blåkveite, men de kan spesifiseres på de enkelte fiskeslagene. Også her er målet selvfølgelig å maksimere verdiskapningen. For å gjøre dette trengs det lønnsomhetstall i likhet med dem som utarbeides for fartøygruppene. I utgangspunktet kan de enkelte redskapene knyttes til fartøystørrelse, slik at man oppnår noe av det samme ved å gi friere adgang for dem som bruker konvensjonell redskap enn for dem som bruker aktiv redskap. Dette vil gi en lignende effekt som den vi skisserte på side 11-12. Som et utgangspunkt for videre planlegging av en omlegning fra trål til kyst har vi i høyre del av tabellen satt inn nye prosenttall for andel av fangstmengden, og regnet ut hva dette ville medføre. En analyse av, eller en hypotese om hvorledes denne metoden vil slå ut i flåtestruktur, oppfisket kvantum og verdiskapning vil kreve et studium i samarbeid med fiskerinæringens utøvere. Det første spørsmålet vil være om den nåværende kystflåten har kapasitet til å fange et slikt kvantum som er anslått ovenfor, og hvis ikke, hvor lang tid det vil ta å øke kapasiteten. Når det gjelder valget mellom denne og andre reguleringsmetoder bør målet være at metoden skal føre til at resultatet av styringen kommer så nær som mulig til maksimal verdiskapning. Hvor stor er den maksimale verdiskapning vi kan vente i dag? Og hvor langt opp mot dette er det tenkelig at metoden vil bringe oss? Det ideelle ville være at man ved å justere reglene år for år kunne nærme seg et slikt maksimum. Det blir en oppgave i seg selv å bestemme hvorledes et slikt arbeid eventuelt skal organiseres.

20