Bergens Skog- og Træplantningsselskap Beretning om virksomheten i 1999 Selskapets 131. år
Bergens Skog- og Træplantningsselskap 1999 Beretning om virksomheten Selskapets 131. år Sidene 3-13 Årsberetning Side 14 Styrets årsberetning Side 15 Innkallelse til årsmøte Sidene 16-17 Regnskapet 1999 Side 18 Revisjonsberetning Side 19 Bergen Naturpark og Kulturby 2000 Sidene 21-22 Byfjellene Bergens største park Sidene 24-25 En gammel regning Sidene 27-29 Byfjellsforvaltningen sett fra Gullsteinen Sidene 30-31 Vannverkene på Byfjellene Sidene 32-33 Feiring på Fløien Sidene 37-54 Mer om gårdene i Våkendalen Side 56 Etterlysning Side 58 Vestlandsvår Sidene 60-61 Selskapets guidede turer sesongen 2000 Sagen Øvre Bleken gård Tlf. 55 31 49 90 Postadresse: Postboks 3139, Årstad 5829 Bergen Skogmester: Axel Ingvaldsen Redaksjon: Jo Gjerstad Axel Ingvaldsen ØIVIND ØVREBOTTEN Fotografer: AI: Axel Ingvaldsen ØØ: Øivind Øvrebotten BL: Børre Liland JG: Jo Gjerstad AU: Arvid Uleberg PB: Pål Biseth SALG FRA SAGEN Fra Sagen selges det bl.a. ved, materialer, benker og hoggestabber. Vi har også et utvalg i diverse emner for treskjæring etc, og T-skjorter med Selskapets nye emblem. Salget gir Selskapet inntekter som brukes i Naturparken, samtidig som ressursene utnyttes best mulig. SAGEN, ØVRE BLEKEN GÅRD Tlf. 55 31 49 90 Forsiden: Fra Hardbakkedalen. Foto: ØØ Grafisk produksjon: As Centraltrykkeriet, Bergen
BERETNING OM VIRKSOMHETEN I 1999 Årsmøtet ble holdt torsdag 29. april på Fløirestauranten. Styrets leder ønsket de 40 fremmøtte velkommen og takket redaksjonskomiteen og andre bidragsytere til årsmeldingen for vel utført arbeid. Inger Sjong ble valgt til møtedirigent og Axel Ingvaldsen til referent. Styrets beretning ble gjennomgått og godkjent med få merknader. I forbindelse med gjennomgåelsen ga skogmesteren og styremedlemmene korte orienteringer knyttet til beretningen. Styrets leder orienterte om regnskapet og de omlegginger som var foretatt for å etterkomme revisjonens krav etter regnskapsloven. Regnskapet ble godkjent. Valget ble ledet av valgkomiteens leder Tor Samuelsen. Leder Erik Næsgaard ble gjenvalgt. Styremedlemmene Børre Liland, Øivind Øvrebotten og Ingrid Haukeland ble gjenvalgt. Varamedlemmene Arne Sælen og Ida Bjerke Olsen ble også gjenvalgt. Etter forslag fra styret ble valgkomiteen med Tor Samuelsen og Inger Sjong gjenvalgt. Berit Jacobsen var styrets representant i valgkomiteen 1999. Revisor KPMG a.s. ble gjenvalgt. Etter kaffe og tebrød med Fløirestauranten som sponsor, holdt Sven-Erik Grieg Smith foredraget «På jakt etter forsvarshistorien i kulturlandskapet». Etter årsmøtet har styret bestått av Styreleder Erik Næsgaard, nestleder Børre Liland, styremedlemmene Øivind Øvrebotten, Ingrid Haukeland, Gunnar Opheim, Egil Hauge og Berit Jacobsen. Varamedlemmer Arne Sælen, Ida Bjerke Olsen og Oddvar Skre. Planting I 1999 ble det plantet 1000 gran (Picea abies) og 500 furu (Pinus silvestris), tilsammen 1500 planter. Den 5. mai ble det plantet 500 gran som supplement til tidligere plantninger i området ved Storediket. Dette området ble stormskadet i 1994. Det var Bergenhus og Åsane Rotaryklubber som her gjorde sin årlige dugnad for Selskapet. Området ligger ca. 400 m over havet og gran eller furu er det treslag som passer best i området. På dette stedet har vi valgt å plante gran utfra bonitet og omgivelser. Den 5. mai ble det også plantet 300 furuplanter i Munkebotn ved hjelp av elever fra Hellen skole. Plantene ble satt ned i et område der det tidligere har vært ryddet for buskfuru av Selskapets frivillige vedhoggere. Sammen med natur- 3
Alf Kåre Aasebø med 5 år gammel furu i Isdalen. Foto: AI lig foryngelse av furu er det Selskapets målsetting å utvide områdene med furuskog i Munkebotn. 12. mai fortsatte elevene ved Christi Krybbe skole å plante i området ved Skomakerdiket. 300 gran ble satt ut i feltene med fremtidige juletrær. Selskapets egne ansatte plantet de resterende 200 gran og 200 furu i de nye plantefeltene i Skredderdalen og Isdalen. Naturlig foryngelse av lauvskog og bartrær som sitkagran, kvitgran og hemlock reduserer behovet for nyplantning i deler av Naturparken. Den naturlige foryngelse er stor etter hogst, særlig på de gode boniteter. I fremtiden vil derfor stell og skjøtsel av denne nye skogen bli en viktig oppgave for Selskapet. Alf Kåre Aasebø med 5 år gammel lerketre i Isdalen. Foto: AI 4
Skogskjøtsel Behovet for skogskjøtsel er stort i hele Naturparken. Det er Selskapets faste skogsarbeider og lærling som i hovedsak tar seg av dette viktige arbeidet. Selskapets nye skogbruksplan er et nyttig verktøy for å få til en god skogskjøtsel. De ulike arbeidsoppgaver består av opprydding etter vindfall, tynning av granfelt, ungskogpleie, andre ryddehogster i forbindelse med utsiktssteder og stier/veier samt ulike former for hogst (sluttavvirkning). Det er særlig i forbindelse med sluttavvirkning at konflikter kan oppstå. Ved hogst i regi av Selskapet vektlegges hensynet til landskapet og til publikum. Prinsippene i Levende Skog-prosjektet legges til grunn for Selskapets skogsdrift. Disse prinsippene vil i fremtiden være retningsgivende for å få godkjent driften av en skogeiendom etter standarder for et bærekraftig skogbruk. I 1999 har Selskapet avvirket 430 m 3 tømmer fordelt på 200 m 3 til sliptømmer, 150 m 3 til eget sagbruk og 80 m 3 til vedproduksjon. Dette er omtrent som i 1998. Prisen på sliptømmer har sunket ytterligere og var i siste kvartal av 1999 kr. 230,- per m 3. I forbindelse med restaureringen av Løen på Øvre Bleken var det behov for ca. 20 ulike treslag fra egen skog til innredning av loftet i Løen. Dette ga skogsgjengen, og senere sagmesteren, spennende og utfordrende arbeidsoppgaver. På Fløyen ble det hogd buskfuru ved Skorsteinen i et felt med ung sitkagran. Ved Skomakerdiket har Selskapet i samarbeid med Kalfarkollektivet fjernet buskfuru og gran med tanke på fremtidige skiaktiviteter. Utsikten har igjen åpnet seg fra Skiveien på Lægdene. Foto: AI 5
Dugnadsgjengen klar til innsats med leder Børre Liland til venstre. Foto: AI Ved Fløipilen er utsikten mot byen åpnet opp ved hjelp av Selskapets dugnadsgjeng. I tillegg har Selskapets ansatte fjernet et felt med Sitkagran for å åpne opp utsikten mot Byfjorden. Ved Fløisletten er skogen tynnet kraftig ut for å åpne området for ulike aktiviteter. De største hogstene i året har vært sluttavvirkning av gammel granskog i Isdalen og ved Skiveien ovenfor Montana. Ved Skiveien ble et større granfelt ned mot bebyggelsen fjernet til stor glede for beboerne i området. I forlengelsen av feltet er det vokst opp lauvskog og denne ble samtidig avstandsregulert. Boniteten i området er god og det uthogde området vil til våren bli tilplantet med lauvskog. På vårparten ble plantefeltene fra 1995 gjennomgått og i nødvendig grad ryddet. Trivselen og tilveksten i feltene har til nå vært svært gode. Selskapets dugnadsgjeng I tillegg til Selskapets faste ansatte gjør de frivillige vedhoggerne og dugnadsgjengen en innsats for skogens skjøtsel. I beretningsåret har særlig dugnadsgjengen gjort en stor innsats. De har åpnet for utsiktspunkt og tynnet langs Fløisvingene og Tippetueveien og i tillegg gjort en stor innsats i form av rydding av Melandsmarken ved Ytre Fjellveien. Dugnadsgjengen, under ledelse av Børre Liland har i løpet av året gjennomført ni økter med et deltakerantall av 12-19 hver gang. 6
Dette er en virksomhet som vi håper vil fortsette og helst øke i årene fremover. Nye dugnadsmedarbeidere kan få informasjon om tiltaket ved å henvende seg til skogmesteren eller Børre Liland. Selskapets veier Selskapet har 25 km med grusveier som til dels er over 100 år gamle. Veiene er svært utsatt for vannskader og særlig perioder med snøsmelting kombinert med mye regn, gir større vannmengder enn det grøfter og stikkrenner kan svelge unna. Både i 1998 og 1999 førte denne type vær til relativt store skader på veiene. Noen av skadene blir reparert fortløpende, men de siste års økende regnskader nødvendiggjør en gjennomgang av Selskapets veivedlikehold. Mange av grøftene og stikkrennene har ikke vært utbedret siden veiene ble bygget og har derfor ikke den nødvendige kapasitet. De utbedringer som synes nødvendige er av en størrelsesorden som ikke kan innpasses i Selskapets årlige budsjetter. Utarbeidelse av en plan for utbedringer med kostnadsoverslag, bør prioriteres med tanke på finansiering av et ekstraordinært løft for å bringe veiene opp til nødvendig standard. Med tanke på det veivedlikehold som fortløpende finner sted, gikk Selskapet i løpet av året til anskaffelse av en traktorgravemaskin. Maskinen blir brukt til grøfterensing/utvidelser der dette er mulig og til å grave frem grusmasser lokalt Selskapets styre under befaring på Landåsfjellet. Fra venstre; Axel Ingvaldsen, Erik Næsgaard, Ingrid Haukeland, Ida Bjerke Olsen og Gunnar Opheim. Foto: BL 7
langs veitraseene for grovplanering ved større reparasjoner. Veien mellom Sandviksfjellet og Munkebotten har vært i svært dårlig forfatning. Deler av veien er utbedret i løpet av året ved at grøftene er utvidet og veibanen grovplanert med tanke på senere påfylling av toppgrus. Det er planen å fullføre dette prosjektet i år 2000. Ved Fløisletten er en liten turvei påbegynt. Hensikten med denne veien er å lette atkomsten til Sletten for ulike brukere. Nederst i Fløisvingene er det lagt ned et ekstra rør under veien for å hindre overvann i Fjellveien. I Våkendalen er arbeidet med utbedring av turveien til Tarlebø startet. Dette er et prosjekt som blir delfinansiert med STUI-midler. Styrets arbeid I løpet av året er det avholdt 9 styremøter og en befaring. Tirsdag 15. juni var styret på befaring i Selskapets områder langs Skiveien på Lægdene og mot Landåsfjellet. Dette er et område som ligger relativt langt fra Selskapets hovedbase på Øvre Bleken og det får av den grunn ikke den oppmerksomhet det fortjener. Bydelsutvalg og andre har ved flere anledninger uttrykt misnøye med forholdene for turgåere i området. Styret var positiv til tankene rundt en bedre turvei over Landåsfjellet mot Natlandsfjellet og Sædalen. Planene som ble laget i 1998 for en restaurering av den 300 år gamle Løen på Øvre Bleken ble realisert i løpet av første halvår. Lørdag 15. juni ble Løen høytidelig åpnet i nærvær av presse, publikum og representanter fra H. Westfal-Larsen og hustru Anna Westfal-Larsens Allmennyttige Fond som med sitt bidrag på kr. 100.000 gjorde det mulig å realisere prosjektet. Løen har vært i flittig bruk ved at skoler og barnehager benytter lokalet i forbindelse med besøk og undervisning i området. Selskapet og nære samarbeidspartnere har likeledes brukt lokalet til ulike møter og arrangementer. Fra Westfal-Larsens fond mottok Selskapet på slutten av beretningsåret den hyggelige melding om at nye kr. 100.000 var bevilget til videreføring av prosjektet. Fondstyret vektla spesielt betydningen av at Løen og omkringliggende arealer ble anvendt i undervisningsøyemed. Ved årsskiftet gjenstår en justering av inngangspartiet og inventaret. Løekomiteen bestående av Astrid Mohn som leder, Lasse Bjørkhaug og Jo Gjerstad som medlemmer, har gjennom realisering av dette prosjektet tilført Selskapet og miljøet på Øvre Bleken en ny dimensjon. Lasse Bjørkhaug har vært prosjektleder og den praktiske gjennomføringen ble ledet av Einar Holmefjord samt en lærling og med assistanse av Selskapets Steinar Ellertsen. Stenging av Tarlebøveien fra mai til november utsatte det pågående arbeidet med kulturminnene i Våkendalen. Før stengningen ble arbeidet med istandsetting av løemur på Tarlebø ferdig. På slutten av året ble arbeidet med utbedring 8
Dag Sletten var en kyndig guide på Selskapets turer i Våkendalen. Foto: BL av veien opp til Tarlebø påbegynt. Et tilsagn om kr. 79.000 fra Det Nyttige Selskap til reparasjon av steinmurene i Gjeilen ved Tarlebø ble på grunn av stengningen ikke iverksatt i 1999. Kulturkomiteen arbeider videre med planene for Våkendalen med rydding av områder og istandsetting der dette er nødvendig for å bevare området for ettertiden. Medlemskomiteen har også i 1999 lagt ned et stort arbeid. Dugnadsarbeidet har økt i omfang og dugnadsgjengen setter nå spor etter seg flere steder i Naturparken. Nytt av året er guidete turer. Dag Sletten var guide på to turer i Våkendalen med kulturminnene der som hovedtema. Jo Gjerstad var guide langs Fjellveien og fortalte om Fjellveien og omgivelsenes historie. Skogmesteren tok deltakerne med i skogen på Fløyen og fortalte om plantehistorien og om treslagene som vokser der i dag. Turene i Fjellveien og på Fløyen endte opp på Løen på Øvre Bleken hvor det ble servert kaffe og vafler, mens det i Våkendalen ble servert skogskaffe. Antall deltakere på turene varierte fra 45 til 92 og alle de gode tilbakemeldingene tyder på at dette tiltaket var en stor suksess. Etter påtrykk fra blant annet Bergen Turlag og Bergens Skog- og Træplantningsselskap ble arbeidet med en Forvaltningsplan for Byfjellene påbegynt i 1999. Selskapets skogmester har sittet i prosjektgruppen under arbeidet og høringsutkastet ble gitt en grundig behandling av styret. Den endelige planen vil forhåpentligvis bli behandlet av Bystyret i Bergen i løpet av år 2000. Planen gjelder foreløpig bare for Byfjellene nord-øst og Løvstakken. PR og informasjon Årsberetningen ble trykket i 2500 eksemplarer, og er Selskapets viktigste informasjonskilde. Med støtte fra Bergens Tidende er det i 1999 for første gang utgitt en medlemsliste med alfabetisk oversikt over alle medlemmer samt en del nyttig informasjon om Selskapet. Vervebrosjyren er kommet i nytt opplag og er tilgjengelig blant annet i Frescohallen og på Fløirestauranten. Brosjyren blir også delt ut på steder hvor Selskapet eksponerer seg. I 1999 har særlig INFO-stand i Lagunen fra 19-30.04 og Byfjellsdagen 05.9. vært 9
Torstein Hardeland og Erik Eide arbeider med vedkløving på Sagen. Foto: AI slike steder. Ulike sider av virksomheten blir behørig nevnt i dagspressen og særlig interesse vakte en stor artikkel i Bergens Tidende 17. oktober om skogens fremmarsj på Ulriken. Bergens Tidende hadde 10. januar en større artikkel om Selskapets reaksjon på terrensyklistenes aktivitet i Våkendalen. Åpning av Løen 4 juni fikk god dekning i bergensavisene og TV-Hordaland. Bergen byspill hadde i august-september et vandreteater på Fløyen, og denne fikk stor oppslutning fra publikum. Ønsket om å bruke byfjellene til ulike kulturarrangementer har økt som følge av Kulturby 2000. Vår rolle i den forbindelse blir blant annet å se til at slike arrangementer tar tilstrekkelig hensyn til miljøet og til andre brukere. Mannskapssituasjonen Selskapets hovedgjøremål omfatter skogskjøtsel, vedlikeholdsarbeid, sagbruksvirksomhet og tilrettelegging for friluftsliv. Selskapets tre faste medarbeidere har hver sine hoved-arbeidsområder, med Jan Eirik Nyborg som formann og koordinator. Han er dessuten sagmester og tar seg av salget fra Sagen. Steinar Ellertsen har ansvar for veivedlikeholdet, mens Yngve Nymark er hovedansvarlig for Selskapets skogskjøtsel. Arbeid i forbindelse med tilrettelegging for friluftsliv blir fordelt etter hvert som behov oppstår. Kenneth Myrvoll avsluttet sine to år som lærling i skogsarbeiderfaget med å ta fagprøve i begynnelsen av oktober. Selskapet har derfor fått en ny lærling, Svein Inge Rikstad, som skal ha ett års 10
læretid før han går opp til fagprøve. Alf Kåre Aasebø er tilsatt som skogsarbeider i ett års vikariat for Yngve Nymark som har omsorgspermisjon. Aasebø tok fagbrev i begynnelsen av året, etter å ha gått læretiden i Bergen kommune. Øivind Olsen assisterer sagmesteren og har dessuten hver onsdag ansvaret for driften av Aasebu på Fløyen i forbindelse med besøk av Turlagets pensjonistgruppe og andre. Åge Larsen avsluttet arbeidet med restaurering av Løemur på Tarlebø i januar måned. Einar Holmefjord var engasjert i 3 1 /2 måned i forbindelse med restaurering av Løen på Øvre Bleken. Johan Asbjørnsen er elev ved Ås landbrukshøgskole og hadde ett måneds praksis i sommerferien. Selskapets vedproduksjon ble i 1999 som året før tatt hånd om av Torstein Hardeland. Pensjonist Johnny Andersson kommer to dager i uken og holder hagen og områdene rundt Løen i god orden. På tross av mye god arbeidskraft som ikke belaster Selskapets lønnsbudsjett, er det fortsatt nødvendig med streng prioritering av arbeidsoppgavene i forhold til de behov som daglig kan observeres i Naturparken. Samarbeidsforhold Miljøet for skogsarbeid og tilrettelegging for friluftsliv er lite i Bergen og det er viktig at de som arbeider med dette har faglig kontakt. Et godt eksempel på dette er det gode samarbeid som Selskapet har hatt med Skogkontoret ved Grønn avdeling i Bergen kommune, blant annet ved felles innkjøp av utstyr. Samarbeidet med Fløibanen om gjensidig hjelp og støtte har også i 1999 fungert utmerket. Bergen Turlag har vært en viktig samarbeidspartner, ikke minst i forbindelse med den nye Forvaltningsplanen for Byfjellene. Skogmesteren har i løpet av året vært med på flere befaringer med Bergen Brannvesen i Fløyenområdet i forbindelse med vannkilder for brannslukking. Det er innledet et samarbeid med vann og avløp-seksjonen i Bergen kommune i forbindelse med behov for gjensidig informasjon og retningsliner for arbeid i nedslagsfeltet for byens drikkevann. Med Veiseksjonen er det innledet et samarbeid, der Selskapet tilbyr sine tjenester med skogrydding langs veitraseer for å skaffe midler som kan balansere Selskapets budsjett. Det er også i år sendt en 16 m høy julegran til Aabybro kommune i Danmark. I forbindelse med restaurering av Løen på Øvre Bleken og bruk av områdene rundt til undervisningsformål har Selskapet hatt kontakt med Christi Krybbe skole og Krohnengen skole for å avtalefeste bruken av Løen. Andre skoler og barnehager har også jevnlig besøkt Øvre Bleken med omvisning og demonstrasjon av sagbruk og andre arbeidsoppgaver. 11
Kommunens bidrag og mottatte gaver Kommunens bidrag for 1999 var på kr. 611.000, samme beløp som de to foregående år. Kulturminne-prosjektet i Våkendalen har i løpet av året mottatt flere tilskudd og tilsagn om tilskudd til de ulike prosjekt. Fra SpareBank 1 Vest er det mottatt kr. 15.000. Disse er brukt til restaurering av Løemur på Tarlebø. Kr. 50.000 er mottatt fra Fylkeskommunen, avdeling for regional utvikling, tilskudd til friluftsformål-kulturprosjekt. Dette beløpet er brukt til Løemuren, som dermed er ferdig restaurert. Fra samme avdeling er det også mottatt tilsagn om kr. 43.000 fra spillemidlene til turveien opp til Tarlebø. Prosjektet ble påbegynt i 1999 og beregnes ferdig våren år 2000. Beløpet vil bli utbetalt når prosjektet er ferdig og godkjent. Fra Det Nyttige Selskap er mottatt tilsagn om kr. 79.000 til restaurering av steinmurene i Gjeilen på Tarlebø. Dette arbeidet vil bli påbegynt i løpet av år 2000. Selskapet har også mottatt kr. 100.000 fra en anonym giver. Beløpet vil bli øremerket opprustning av veiene på Fløyen. På slutten av året mottok Selskapet melding om at Westfal-Larsen og hustru Anna Westfal-Larsens Allmennyttige Fond har gitt nye kr. 100.000 til videreføring av restaureringen av Løen på Øvre Bleken. Siri Bjerkes steinskulptur «De blå hestene» (I tre deler) ble innkjøpt I fellesskap av Fløibanen, Fløirestauranten, Kavlies Fond og Bergen kommunes fond for kunstnerisk utsmykning. Sistnevnte satte som betingelse at kunstverket alltid skal være plassert utendørs og offentlig tilgjengelig og anbefalte at Selskapet skulle ha eiendomsretten til skulpturen. Kunstverket er derfor aktivert i Selskapets balanse med symbolsk verdi, kr. 1,-. Medlemstallet Selskapet har tidligere ikke hatt eget bedriftsmedlemskap og årsmøtet ga derfor styret fullmakt til å fastsette en kontingent for bedrifter. Kontingenten ble fastsatt til kr. 1500,- per år for store bedrifter og kr. 500 per år for små bedrifter. Etter god verveinnsats av medlemskomiteen og av styremedlemmer har Selskapet i 1999 fått 149 nye medlemmer. 137 årsbetalende og 12 livsvarige. Avgangen har vært på 47 medlemmer 36 årsbetalende, 10 livsvarige. Medlemstallet ved årsskiftet er derfor 1973 medlemmer fordelt på 1056 årsbetalende, herav 14 bedriftsmedlemmer og 917 livsvarige. 12 Stemning ved Storediket. Foto: AU.
Utsyn fra Fløisvingene. Foto: PB. Styret takker Styret takker alle ansatte for godt utført arbeid. En særlig takk til Grønn avdeling i Bergen kommune, Fløibanen og Bergen Turlag for god hjelp og godt samarbeid. For tilskudd og gaver takker vi Bergen kommune, Familien Loofts gave, H. Westfal-Larsen og hustru Anna Westfal-Larsens Allmennyttige Fond, SpareBank 1 Vest, vår anonyme giver, Det Nyttige Selskap og Hordaland fylkeskommune. 13
Styrets årsberetning for 1999 Bergens Skog- og Træplantningsselskaps formål er å sikre og forvalte de områder som Selskapet disponerer til beste for Bergen by, blant annet ved å foreta planting og drive skogskjøtsel verne, tilrettelegge og vedlikeholde områdene som rekreasjonskilde for befolkningen, som viktig del av landskapsbildet og som livsmiljø for planter og dyr ivareta landskapets egenart og arbeide for vern av kulturminnene i området. Oppgavene er omfattende, og behovet for innsats er stort i hele naturparken. De økonomiske ressurser setter imidlertid klare begrensninger for hva som kan gjennomføres. Selskapet hadde ved beretningsårets slutt 4 fast ansatte. Selskapets virksomhet utøves under nødvendige miljøhensyn. Arbeider i nedslagsfelt for drikkevannsforsyningen gjennomføres i samsvar med pålegg fra kommunale myndigheter. Styret har bestått av styreleder Erik Næsgaard, nestleder Børre Liland, styremedlemmene Ingrid Haukeland, Egil Hauge, Berit Jacobsen (oppnevnt av Bergen Kommune), Gunnar Opheim og Øivind Øvrebotten. Varamedlemmer har vært Arne Sælen, Ida Bjerke Olsen og Oddvar Skre (oppnevnt av Bergen Kommune). Det er avholdt 9 styremøter og en befaring. I tillegg er det avholdt diverse møter i komitéer knyttet til prosjekter og spesielle arbeidsoppgaver. Styret mottar ikke godtgjørelse for sitt arbeid. Regnskapet viser et driftsunderskudd på kr. 371.407. Netto finansinntekter er tilført med kr. 339.403, hvoretter årets underskudd blir kr. 32.004. Det er prosjektfinansiering av nye tiltak som sikrer aktivitetsnivået da vi heller ikke i 1999 fikk gjennomslag for økning i det kommunale tilskuddet, til tross for uttrykt politisk velvilje. Underskuddet, kr. 32.004,-, foreslås dekket av egenkapitalen. Styret takker de ansatte for innsatsen i beretningsåret og våre bidragsytere for økonomiske tilskudd til virksomheten. Bergen, 22. februar 2000 Erik Næsgaard Egil Hauge Ingrid Haukeland Berit Jacobsen Børre Liland Gunnar Opheim Øivind Øvrebotten Axel Ingvaldsen skogmester 14
Selskapets årsmøte holdes torsdag 27. april 2000 kl. 19.15 på Fløien Folkerestaurant Gratis Fløibane klokken 18.30 og 19.00 mot fremvisning av årsberetning Dagsorden: 1. Valg av møtedirigent og referent 2. Styrets beretning 3. Årsregnskap 4. Fastsettelse av kontingent Styret foreslår at årskontingenten økes til kr. 120,. 5. Innkomne saker. 6. Valg av styreleder, styremedlemmer og varamedlemmer. På valg er: Styreleder Erik Næsgaard, styremedlemmene Gunnar Opheim og Egil Hauge, varamedlemmene Arne Sælen og Ida Bjerke Olsen. 7. Valg av valgkomite 8. Valg av revisor I tilknytning til årsmøtet vil forfatter GUNNAR STAALESEN kåsere om: Privatdetektiv Varg Veum og hans forhold til de bergenske byfjell Velkommen 15
Resultatregnskap pr. 31. desember 999 1 998 Driftsinntekter og driftskostnader Salgsinntekter m.v... 284 235 309 302 Andre inntekter...note 5 1 190 574 1 161 937 Sum driftsinntekter... 1 474 809 1 471 239 Lønninger, folketrygd og personalkostnader... -1 227 027-1 218 844 Andre kjøp, tilvirkning, salgs- og administrasjonskostnader... -619 189-614 409 Sum driftskostnader... -1 846 216-1 833 253 Driftsresultat... -371 407-362 014 Finansinntekter og finanskostnader Aksjeutbytte... 684 640 Renteinntekter... 236 665 187 242 Andre finansinntekter... 106 707 111 206 Andre finanskostnader... -4 653-4 408 Netto finansposter... 339 403 294 680 Året resultat - underskudd... -32 004-67 334 Balanse pr. 31. desember 999 998 Eiendeler Varige driftsmidler Bygninger... «De Blå Hestene»...note 0 Transportmidler, maskiner o.l... 4 4 Sum anleggsmidler... 7 6 Finansielle anleggsmidler Obligasjoner...note 2 374 000 418 000 Aksjer... 7 685 7 685 Sum finansielle anleggsmidler... 381 685 425 685 Omløpsmidler Kundefordringer... 51 732 0 Andre fordringer... 132 421 47 894 Bankinnskudd (herav bundet 83.853)... 3 852 488 4 009 872 Sum omløpsmidler... 4 036 641 4 057 766 Sum eiendeler... 4 418 333 4 483 457 Gjeld og egenkapital Egenkapital Selskapskapital 01.01...note 3 3 919 956 3 987 290 Årets resultat... -32 004-67 334 Selskapskapital 31.12... 3 887 952 3 919 956 Kortsiktig gjeld Leverandører... 18 230 78 508 Skyldig folketrygdavgift og skattetrekk... 89 151 89 516 Annen kortsiktig gjeld... 239 000 216 477 Øremerkede prosjekter...note 4 184 000 179 000 Sum kortsiktig gjeld... 530 381 563 501 Sum gjeld og selskapskapital... 4 418 333 4 483 457 Bergen, 22. februar 2000 16 Erik Næsgaard Egil Hauge Ingrid Haukeland Berit Jacobsen Børre Liland Gunnar Opheim Øivind Øvrebotten
Noter til regnskapet 1. Selskapet er gitt eiendomsrett til kunstverket «De blå hestene» som er plassert på Fløyen (se nærmere omtale i årsmelding). 2. Obligasjoner er oppført til pari verdi. 3. Grunnfond 1.1......2,660,956 Testamentariske gaver: Bonnevie Angells Fond...... 350,000 Bonnevie Angell og hustrus gave... 80,000 Hildur og Harald Utnes Fond... 90,000 Johan Thesens Legat...... 10,000 A.B. Halvorsens Fond... 10,000 H.A. Michelsens Fond...... 275,000 Konsul J.C. Isdahls Legat... 24,000 d.h. Griegs Fond... 20,000 K. Thisted og H.G. Bentzon Thisteds Fond... 250,000 Birger Olav Jaasunds Fond... 150,000 1,259,000 3,919,956 4. Ikke benyttede gaver og tilskudd til øremerkede prosjekter: Tilskudd til infosenter Fløyen, overført fra 1998...... 34,000 Fra Westfal Larsens alm.nyttige fond overf. fra 1998...... 75,000 Fra Westfal Larsens alm.nyttige fond tilskudd 1999... 100,000 Anvendt 1999 restaurering Løen... -125,000 84,000 Mottatt anonym gave, avsatt til opprusting av veier... 100,000 184,000 5. Tilskudd Bergen kommune...611,000 Årskontingenter...120,000 Anonym gave ( overført fra 1998)......50,000 Anonym gave til benker ( overført fra 1998)......20,000 Tilskudd Våkendalen......65,000 Tilskudd rehabilitering av løen (50.000 overf rt til 2000)......125,000 Familien Loofts gave... 15,000 Veiavgift... 51,200 Leieinntekter... 54,000 Annonseinntekter... 38,750 Tilskudd skogkultur... 23,700 Medlemsaktiviteter......12,998 Salg jubileumsbok... 3,300 Gave til Løen... 625 Gave «De Blå Hestene»... 1 1,190,574 17
REVISJONSBERETNING FOR 1999 Ledelsens ansvar og revisors oppgave Vi har revidert årsoppgjøret for Bergens Skog- og Træplantningsselskap for 1999 som viser et underskudd på kr 32.004. Vi har også revidert opplysningene i årsberetningen om årsregnskapet, forutsetningen om fortsatt drift og forslaget til dekning av underskuddet. Årsregnskapet består av resultatregnskap, balanse og noteopplysninger. Årsregnskapet og årsberetningen er avgitt av stiftelsens styre. Vår oppgave er å uttale oss om årsregnskapet og øvrige forhold i henhold til revisorlovens krav. Grunnlag for vår uttalelse Vi har utført revisjonen i samsvar med revisorloven og god revisjonsskikk i Norge. God revisjonsskikk krever at vi planlegger og utfører revisjonen for å oppnå betryggende sikkerhet for at årsregnskapet ikke inneholder vesentlig feilinformasjon. Revisjon omfatter kontroll av utvalgte deler av materialet som underbygger informasjonen i årsregnskapet, vurdering av de benyttede regnskapsprinsipper og vesentlige regnskapsestimater, samt vurdering av innholdet i og presentasjonen av årsregnskapet. I den grad det følger av god revisjonsskikk, omfatter revisjon også en gjennomgåelse av selskapets formuesforvaltning og regnskaps- og interne kontrollsystemer. Vi mener at vår revisjon gir et forsvarlig grunnlag for vår uttalelse. Uttalelse Vi mener at årsregnskapet er avgitt i samsvar med lov og forskifter og gir et uttrykk for stiftelsens økonomiske stilling 31. desember 1999 og for resultatet i regnskapsåret i overensstemmelse med god regnskapsskikk i Norge. styret har oppfylt sin plikt til å sørge for ordentlig og oversiktlig registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger i samsvar med lov og god regnskapsskikk. opplysningene i årsberetningen om årsregnskapet og forslaget til dekning av underskuddet er konsistente med årsregnskapet og er i samsvar med lov og forskrifter. Bergen, 3. mars 2000 KPMG as Yngvill Nydal Statsautorisert revisor 18
BERGEN NATURPARK OG KULTURBY 2000 av styreleder Erik Næsgaard Vi er inne i kulturbyåret, og status som Europeisk Kulturby preger Bergen både i utsmykning og aktivitet. Bergens Skog- og Træplantningsselskap er ikke med på de offisielle aktivitetsoversikter for kulturbyåret, men vi føler oss likevel som bidragsyter i kulturbyen. Våre organiserte turer i naturparken har en klar kulturell profil, og mange andre aktører har valgt naturparken som åsted for kulturelle ytringer. Bergen Naturpark har opp gjennom årene spilt en viktig rolle både som inspirasjonskilde og som ramme og arena for kultur. Byfjellene er beskrevet i billedkunst, diktning og musikk, og i den senere tid har flere kunstnere brukt naturen som scene og utstillingsrom. Kunstprosjektet Rhizome fikk stor oppmerksomhet da fem kunstnere viste sine installasjoner mellom Fjellveien og Rundemanen høsten 1998. Og i fjor hadde Bergen Byspill stor suksess med «Fløyen liten blåfugl» - et vandreteater fra Fløyen til Skomakerdiket. Flere kunstnere har bidratt med permanente installasjoner på Fløyen, senest Siri Bjerke med «De blå hestene» som er plassert på lekeplassen ved Fløirestauranten og «Kjærlighetsbenken» i Fjellveien. En kunstner med et spesielt forhold til naturparken er Allan Christensen. Han arbeider med tre og er hyppig gjest på Sagen hvor han finner materiale til sine skulpturer. Naturparken byr også på en rekke kulturminner, minner etter tidligere tiders virksomhet i Byfjellene. Selskapet har de siste år hatt flere prosjekter i Våkendalen for restaurering av restene etter gårdsdriften der, og Øvre Bleken gård er restaurert for Selskapets virksomhet, senest den mer enn 200 år gamle løebygningen som ble gjenåpnet i fjor. Andre kulturminner, som stedsnavn og rester etter okkupasjonsårene, er omtalt i artikler i tidligere utgaver av Selskapets årsberetning. Når vi så tar med hyttelivet og søndagsturene på Byfjellene, utførlig beskrevet i bokverket «Bergensernes Fjellverden» fra 1986/88, kommer vi ikke utenom naturparken som en viktig del av Bergens kulturtradisjon. Det som kanskje er det mest markante særtrekk ved bergenskulturen, er borgeråndens medvirkning. En rekke av byens sosiale, vitenskapelige, humanistiske og andre kulturelle institusjoner, utsmykninger og parkanlegg er realisert ved hjelp av byens borgere - i langt større grad enn det som er vanlig i andre norske byer. Og det var borgerånden som skapte Bergens Skog- og Træplantningsselskap og som fortsatt sørger for at virksomheten opprettholdes når de kommunale bevilgninger svikter. Og det er borgerånden, sammen med den bergenske tradisjon og entusiasme, kulturbyåret hviler på når det offentlige ikke strekker til. 19
Planteskog ved Skomakerdiket Foto: ØØ Johan Nordahl Bruns navn og ry som dikter må sikkert ha vært kjent i Bergen før han kom dit; og det antas at han fra første stund ble opptatt i byens toneangivende kretser. I 1774, samme år som han kom til Bergen, ble innbydelse til opprettelse av Det nyttige Selskab utstedt, og blant innbyderne var også han. Da selskapet det følgende år festligholdt arveprins Frederiks fødselsdag, var det Brun som skrev kantaten i dagens anledning. Kantaten har en særlig interesse, fordi den viser at Nordahl Brun må ha hatt en åpen forståelse for skogplantningssakens betydning. Kantaten, som finnes inntatt i «Mindre Digte», slutter slik: Lad Fryd i muntre Strenge klinge, Vi siunge Fridrichs Velbehag; I Bjerge Syv som os omringe, Lad Echo dundre Slag i Slag. I nøgne nu og graa af Alder Vor Fryd idag besvare skal: men dersom Dagen tidt indfalder, I ligne skal den grønne Dal Bergens Skog- og Træplantningsselskap har fått anledning til å disponere denne annonsesiden til eget formål, og Selskapet sender derfor sin takk til LAGUNEN EIENDOM A/S 20
Byfjellene Bergens største park Av Geir Kjell Andersland, leder for Komite for Idrett og Kultur I det siste tiår har det vært mye snakk om urbanitet. Menneskene har søkt mot byene for å oppleve samhørighet med andre, og for å delta i alle de opplevelser som bare en by kan tilby folk. Dette har ført til at sentrum har blitt et populært boområde igjen, og at man har rustet opp parker og plasser i Bergen og andre byer. I en tid hvor biltrafikken aldri har vært tettere har man investert og planlagt byen slik at man fortsatt kan stort sett promenere uforstyrret i Bergens gater. Dette er en positiv utvikling, men samtidig ligger Byfjellene der som en ressurs en ikke må glemme. Når jeg skriver «glemme» i denne sammenheng er det ikke fordi Byfjellene er upopulære, men fordi man har brukt store summer på å ruste opp og trygge bymiljøet i de siste årene. Tilsvarende har ikke skjedd med Byfjellene. Jeg er av den oppfatning at Byfjellene er en like viktig del av urbaniteten, som Torallmenningen eller Vågsbunnen. Det er derfor ingen motsetning mellom å satse på opprusting og bevaring av «smitt og smau», og bevaring og opprusting av Byfjellene. Man forbinder Byfjellene med en romantisk forestilling om den frie natur og noe som skiller seg fra byen. Men egentlig er Byfjellene langt fra fri natur hvis man med det mener uberørt natur. Området er i høy grad menneskeskapt og bør heller forstås som Bergens største offentlige park. Historisk sett begynner Byfjellenes parkhistorie med Skog- og Træplantningsselskapets beplantning og tilrettelegging av fjellsiden fra slutten av 1800-tallet. Sentralt står også bygging av Fløibanen hvis hovedformål er å bringe folk raskt opp i fjellet. Dette har nær sammenheng med Bergens utvikling til en moderne storby og bybefolkningens ønske om nærhet til «naturen» som er en viktig del av den moderne urbane identitet i Norge. Tilsvarende utvikling finner man i samtlige norske byer, hvor de fleste har et nett av tilrettelagte stier og naturområder i sin umiddelbare nærhet. Jeg vil i denne sammenheng nevne at Byfjellene også brukes av folk med en annen kulturbakgrunn enn den norske. Oppe ved Brushytten kan man i helgene i sommerhalvåret se innvandrerfamilier fra bl. a. Tyrkia samle seg med familien. Å søke ut i det fri er en tradisjon som ikke er spesielt norsk eller europeisk, men som også finnes i andre kulturkretser. Byfjellene kan på den måten også knyttes til en større kulturell tradisjon med forgreninger langt utover vår egen. Byfjellene som urban arena viser seg også på en annen måte, om enn utilsiktet måte. I den romantiske forestilling om naturen, som gjør at folk oppsøker Byfjellene, står tanken om den ensomme vandrer sterkt. I den frie naturen skal 21
På Byfjellene kan vi fremdeles treffe urinnvånere. Foto: ØØ. vandreren søke ro og inspirasjon til sin ufrie tilværelse i byen. Dette er et ideal som ofte er vanskelig å oppnå i Byfjellene. Særlig i helgene hvor en stor del av befolkningen går sin tradisjonelle søndagstur eller bruker områdene på en annen måte. I stedet ser det ut til at Byfjellene fungerer som en sosial møteplass, like mye som plasser og torg gjør det. På stier, og i skisporet, hilser man på kjentfolk. Den tidligere nevnte Brushytten er en sentral møteplass, men det er også toppen av Blåmanen. Disse kvaliteter gjør Byfjellene til en naturlig del av byen Bergen, og en del av byens urbane identitet. Det er derfor viktig å verne om Byfjellene i en tid hvor områdene står i fare for å bli nedbygget. Mer og mer av Byfjellene blir omgjort til boligområder, og det gjelder særlig i de delene av Byfjellene som er lite fokusert selv om de er mye brukt. Jeg tenker nå på Lyderhorn, Damsgårdsfjellet og Kanadaskogen. Disse områdene er også viktige deler av Byfjellene. Jeg mener at det er på tide at man innfører en juridisk grense for utbygging. Denne «byfjellgrensen» vil være Bergens svar på Oslos «markagrense», og sikre denne uløselig delen av den moderne urbane byen Bergen for fremtidige generasjoner. 22
Fjellveien med Skogmesterboligen og Øvre Bleken gård i bakgrunnen. Foto: K. Knudsen, Pål Biseths arkiv. Skogselskapet kjøpte i 1877 et stykke av Wesselengen gård der man året etter oppførte en løe for oppbevaring av redskap og utstyr. Samme år ble Selskapets første skogmester ansatt, Jørgen Olsen Fagerbakke fra Sædalen. I Fagerbakkes betingelser lå det 800 kr året i lønn, fri bolig og beitemark til tre kyr. Bolig hadde Skogselskapet ikke de første årene, og familien Fagerbakke måtte innkvarteres privat. Dette var en lite heldig løsning, og i 1886 oppførte Selskapet en skogmesterbolig ved Løen, like ved den nyanlagte Fjellveien. Eiendommen ble matrikulert Fjellveien A. Beboerne ved folketellingen i 1900 var foruten Jørgen Fagerbakke, hans kone Ragnhild og deres ti barn. Har du staaet paa Fjældveien, saadan en Dag, slig naar Byen i Solglansen gløder og sitrer, og den strækker sig over som bølgende Flag ifra Viken og yderst hvor Byfjorden glitrer, og der bæres imod dig en Susen af Minder som i Glansen dernedefra vækker og skinner. Utsikten fra Fjellveien har inspirert poeter i titall opp gjennom generasjonene. Slik kvad bypoeten Henrik Jansen da han promenerte i Fjellveien en dag rundt forrige århundreskifte. Bergens Skog- og Træplantningsselskap har fått anledning til å disponere denne annonsesiden til eget formål, og Selskapet sender derfor sin takk til A.S J. LUDWIG MOWINCKELS REDERI 23
EN GAMMEL REGNING Av Knut Fægri G erhard Stoltz (II) kjøpte Frydenlund i 1870, og i 1873 begynte han å «klæ fjellet». Han var litt av en enstøing, og arbeidet tydeligvis helt alene, selv om han naturligvis ikke har kunnet unngå å vite om de andre som også plantet skog i fjellet andre steder omkring byen. Regningen for plantene finnes ennu. Den er litt medtatt, men viser allikevel hvorledes de arbeidet den gangen. Det skogstykke, eller skogstykkene, som skulle tilplantes, var først og fremst den teigen der Stoltzekleiven begynner. Der står ennu igjen en del kjemper som skriver seg fra denne plantningen. Men det er en liten prosent. Det ble plantet tett. Jeg husker fra min barndom at når vi skulle ta trær ut av skogen, hva enten det var juletre eller til mere prosaisk bruk, måtte vi hale trærne ned. De sto så tett at falle, det kunne de ikke. Nu ble ikke alle de trærne plantet der, som er oppført i regningen, men det meste gikk nok til det vi pleide kalde «Skogen», nestforrige generasjon kaldte den for «Skoven». Det er vanskelig å lese regningen så jeg gjengir den i omskrift som en liten hilsen fra skogplantningens barneår. Artsutvalget inneholder ingen særlige overraskelser. Den «tauriske» furuen er Pinus laricio ssp. pallasianus, svartfuru. 24
Regning for Hr.Kjbm. G. Stoltz, Bergen fra Forstvæsenets Planteskole ved Sansnæs. Bruland den 23de April 1873 1873 April 15 og 23 500 Stk. 2/ii Buskfuru sp 1000 «2/ii norsk Furu 72 400 «3/ii österriksk Furu 4 100 «3/ii Weimouthsfuru 1000 «3/ii norsk Gran 200 «3/ii Hvidgran 200 «3/ii Ædelgran 72 10 «3/ii Balsomgran 0 5 100 «3/ii Lærketræer -60 100 «4/ii Eg 50 «3/ii Bøg à 3/ 30 20 «Alm à 2/ 40 20 «Kastanier à 3/ 60 4 «lawsons Cypres 48/, 5 Papirbirk 40/ 88 10 «Taurisk Furu 60/ 5 Frasergran 60/ 50 «Vinroser 30 5 Sp 21 Rabat 91 4 0 Emballage og Transport til Stavanger 62 På regningens bakside får vi videre en opplysning: Sum 15 Spd 12/ fra ovenstaaende 5 Spd 12/ fratrækkes for 500 norsk Gran som overlodes Hr, Hans K. Gran «30 Rest 14 82 For hvilke 14 Spd. 82/ paa Planteskolens Vegne kvitteres. Bergen d. 12te Juni 1873 N. E. Krog Forstassistent 25
Bekkefar på Øvre Bleken Foto: JG Fra fjellet går vannet til havet, gjennom tjern og innsjøer, gjennom bekker, fosser og elver. Det rennende vann har alltid fascinert menneskene. I tidligere tider spilte «de fra Fløifjeldets nedrindende Bække» en helt annen rolle i det bergenske dagligliv enn i dag. Tankene går dit hen når vi følger den gamle alleen til Øvre Bleken og studerer naturens detaljer. Vårt bysbarn, Nordahl Grieg, finner slående uttrykk for en stemning vi kjenner helt fra den norrøne litteratur, i diktet «Vann»: Vann i Norge, vann av renhet,- hvor en legger seg og drikker, det er det jeg tenker på. Kanskje regner det så sakte. Lyden siver ned i bekken, mellom bjørkene og lyngen; kanskje ligger skodden på. Bergens Skog- og Træplantningsselskap har fått anledning til å disponere denne annonsesiden til eget formål, og Selskapet sender derfor sin takk til 26 KPMG as
Byfjellsforvaltningen sett fra gullsteinen Av Tom Sandahl, Bergen kommune, Grønn avdeling Fredag halv sju. En av de få fine dagene i februar. Står på Gullsteinen og ser østover. Fjellene på andre siden av Bergensdalen tegner en snøkledt horisont til en forandring. Månen henger lavt over Vidden. Suset fra byen der nede, men ellers stille. Suger inn denne stemningen av tiltagende ro nå i skumringstimen. Oppleves godt etter nok en hektisk arbeidsuke. En fristund et fristed et kvarters gange fra «sivilisasjonen»- I byfjellene. Byfjell og bymarker. De større sammenhengende naturområdene omkring mange av byene er blant de viktigste vi har i Norge. Fordi bymarkene ligger tett opptil der store deler av Norges befolkning bor. Fordi bymarkene er lett tilgjengelige for folk flest. Fordi bymarkene nettopp er store og i stor grad sammenhengende. Fordi bymarkene har kvaliteter som gir folk flest mange og gode opplevelser. Gratis opplevelser å bli rike på. Byfjellene er bergensernes bymark. Møtet med strømmen av turgåere i byfjellene en fin vårsøndag sier noe om den pris bergenserne og andre setter på dette fjellområdet. Og her er plass til flere. Til tross for områdets viktige betydning for byens befolkning har likevel den offentlige oppmerksomhet omkring byfjellene som sådan vært beskjeden. Kanskje har ikke behovet heller vært til stede i særlig grad tidligere. Fjellene har stått trygt og folk flest har ferdes i området på en aktsom og hensynsfull måte. I løpet av de senere år er det imidlertid registrert en del problemstillinger som kanskje ikke er nye, men som er blitt mer påtrengende over tid. Ikke sjelden presenteres planer om boligbygging i byfjellenes randsone. Dette kan være planer det ut fra et byfjellsperspektiv kan synes riktig å avvise. Likevel kan dette vise seg vanskelig så lenge det ikke er tatt et klart og begrunnet standpunkt til den utbredelse byfjellene bør ha på lang sikt. Byfjellenes utbredelse bør derfor defineres en byfjellsgrense bør trekkes. Dernest synes i det minste deler av byfjellene å være utsatt for økt press og konkurranse mellom ulike grupper av brukere. For det første synes antallet brukere av det sentrale byfjellsområdet stadig å øke. En forventet konsekvens av dette vil på sikt bl. a. være økt slitasje på terreng, turveier o. a. Vi ser tegn til en slik utvikling allerede. For det andre dukker det opp nye aktivitetsformer som stiller nye krav til terreng og eventuell tilrettelegging. Disse nye aktivitetene må kunne gis plass, samtidig som dette ikke må føre til at de tradisjonelle brukergruppene fortrenges. 27
Dessuten må ikke glemmes at byfjellene ved siden av å være et rekreasjonsområde har stor betydning for byens drikkevannsforsyning. Deler er også et aktivt landbruksområde. Og området er et viktig kulturlandskap. Med såvidt mange og delvis konkurrerende interesser innenfor samme geografiske område vil det lett oppstå fare for at interessene kan kome i konflikt med hverandre. Så spørres det: Hva mener nå egentlig kommunen om byfjellene og bruken av dem? Til nå har nok svar på spørsmål som dette i noen grad vært bestemt av hvilken avdeling i kommunen man har spurt. I løpet av 1999 har det imidlertid vært arbeidet med å få på plass en forvaltningsplan for de byfjell som omrammer Bergensdalen. Innenfor de tema den tar opp skal planen bidra til å klarlegge hva Bergen kommune samlet sett, og helhetlig vurdert, mener om byfjellene og bruken av dem. Planen vil legges frem for poitisk behandling våren 2000. Tusenårsskiftet appellerer til å gjøre seg tanker om fremtiden. I tilknytning til arbeidet med forvaltningsplanen er spørsmålet stilt: Hvordan ser vi byfjellene for oss i år 2050? Forvaltningsplanen konkretiserer hvilken utbredelse byfjellsområdet bør ha på lang sikt. Et detaljert forslag til byfjellsgrense presenteres. Dessuten foreslås å dele byfjellsområdet inn i en vernesone og en brukssone. Hvorfor? Hensikten er å fokusere på at selv om byfjellene til vanlig gjerne oppfattes som en enhet, finnes det forskjeller som gir de ulike deler av byområdet ulik karakter. En viktig skillelinje går på om, og i hvilken grad, ulike deler av byfjellene er preget av tekniske inngrep og er tilrettelagt for bruk i ulike sammenhenger. Dersom det er ønskelig å ivareta disse forskjellene i byfjellenes karakter, vil det være naturlig å innrette den fremtidige forvaltningen mot mål som har dette for øye. I vernesonen, som i hovedsak omfatter de høyereliggende og mer «urørte» delene, f. eks. Vidden, skal beskyttelse av eksisterende natur og landskap stå i hovedfokus. I brukssonen, som omfatter mer lavereliggende deler, f. eks. Langeskogen, vil bruksmessige hensyn kunne gis mer fremtredende plass. Det betyr ikke at hensynet til natur og landskap her er mindre viktig. Men her er 28 Det foreslåes nå restriksjoner på sykling bl. a. i Fløisvingene. Foto: PB.
det gjerne allerede tilrettelagt for f. eks. friluftsliv i varierende grad, og ytterligere tilrettelegging vil kunne tåles. Til sonene er det formulert retningslinjer som primært er rettet mot kommunens saksbehandling de skal være grunnleggende kjøreregler for kommunens vurdering av ulike forvaltningstema som måtte dukke opp. I tillegg berører planen i noen grad bestemmelser med direkte virkning for allmennhetens bruk av byfjellene. Dette er primært en presisering av restriksjoner for bruk av byfjellene som allerede påhviler området, bl. a. for å sikre tilfredsstillende drikkevannskvalitet. Det foreligger bestemmelser som regulerer riding i deler av byfjellene, vedtatt i 1977. Dyrelivet i store deler av byfjellene har vært fredet siden 1946, noe som begrenser adgangen til jakt. Nå foreslås visse nye reguleringer. Bl. a. foreslås restriksjoner på sykling i Tippetue, Fløysvingene, Søndre Kamveien og Trondhjemske postvei. Utarbeidelsen av forvaltningsplanen har synliggjort en rekke arbeidsoppgaver av ulik karakter og størrelse, oppgaver som det ikke har vært mulig å gå nærmere inn på med de ressurser som har ligget til grunn for planarbeidet. Kommuneadministrasjonen erkjenner at den videre skjebne for arbeidet med byfjellsforvaltningen avhenger av om, og eventuelt hvor mye ressurser som tilføres arbeidet videre. Opprettelse av en kommunal forvalterstilling vurderes nå som det naturlige neste skritt i en prosess der arbeidet med byfjellsforvaltningen videreføres. Når forvaltningsplan for byfjellene skal vedtas, kan Bergen kommune velge å videreføre den praksis som så langt har vært fulgt i byfjellsforvaltningen. Dette har vært en forvaltning som det må være riktig å beskrive som relativt passiv. Bergen kommune kan alternativt velge å utøve en mer aktiv forvalterrolle i byfjellene. Det siste vil i så fall være i tråd med statlige forventninger om at kommunen tar økt ansvar for den lokale naturforvaltningen. Mer vesentlig er kanskje at verdiene byfjellene representerer og de mange uløste oppgaver og problemstillinger som er registrert fordrer en mer aktiv kommune. Valget treffes i siste instans av Bergen bystyre. * * * Klokken nærmer seg sju. Mørket kommer. Rusler ned mellom furuleggene, passerer stedet der Chr. Michelsens hytte en gang lå. Videre nedover på isglatte bergknauser og hardtråkket snø. Går gjennom området ved Nils Langhelles vei en truet bit av byfjellene. Ingen stor bit. Men nok en bit 29
Vannverkene på byfjellene Av Arne Seim Det første vannverk første halvdel av 1800-tallet var vannforsyningen i Bergen basert på I brønner inne i de bebygde områdene og på bekker fra Fløifjellet. Rundt 1825 var det i alt ca 1880 brønner. Fram mot 1850 vokste byens folketall betydelig og kom opp mot 25000. I 1837 ble det kommunale selvstyret innført og dermed kunne de lokale styresmakter ha en bedre mulighet til å få løst større samfunnsoppgaver. Presset for å få anlagt en offentlig vannledning ble større og større. Mangel på vann til vanlig forbruk, en stor koleraepidemi i 1848 og behov for vann til brannslukking, gjorde sitt. I 1855 var den første vannledningen ferdig fra Svartediket til byen og fra da av har det eksistert offentlig vannverk i Bergen. Erverv av eiendommer og rettigheter Bakgrunnen for at kommunen i dag eier store områder på byfjellene er at de i sin tid ble ervervet til vannverksformål. Kommunen har siden 1868 arbeidet mer eller mindre sammenhengende med å sikre seg eiendom og vannrettigheter for vannforsyningen. På det tidspunktet kjøpte kommunen eiendom og vannrettigheter til Øvre Møllendal med formål å bygge ut videre det første kommunale vannverket i Svartediket. Det eneste vassdraget kommunen ikke disponerer i dag er Starefossen som kommer fra Skomakerdiket. År 2000 og videre Bystyret vedtok 23. mars 1998 Hovedplan for vannforsyning 1997 2007. Av betydning for byfjellene er at Jordalsvatnet vannverk, Sædalen vannverk og Svartediket/Tarlebø vannverk skal være permanente vannverk på lang sikt. For å oppfylle dagens og fremtidens krav til en god, sikker og helsemessig betryggende vannforsyning er det igangsatt og under planlegging en rekke tiltak: Det bygges nå en tunnel fra Svartediket til Mulen. Tunnelen har flere funksjoner. I en ledning i denne skal en del vann fra Mulen overføres til Svartediket. Selve tunnelen skal føre vann tilbake til det området som tidligere fikk vann fra Mulen vannverk. Videre skal store ledninger til Eidsvåg gjøre det mulig å overføre vann til Åsane. En annen funksjonen tunnelen har er å være et reservebasseng for forsyningsområdet til tidligere Mulen vannverk. 30
Vannene på Byfjellene har forsynt bergenserne med drikkevann i uminnelige tider. Foto: AU. Det skal bygges en tunnel fra Landås til Svartediket. Denne tunnelen skal overføre vann mellom Gullfjellet og Svartediket vannverk. Nytt vannbehandlingsanlegg i Sædalen er under bygging og skal stå ferdig sommeren 2000. Jordalsvatnet vannbehandlingsanlegg skal utvides med mer vidtgående rensetrinn. Dette vil være ferdig innen utløpet av år 2003. Svartdiket vannbehandlingsanlegg skal utvides med mer vidtgående rensetrinn. Dette kan være ferdig innen utløpet av år 2005. Dammen i Tarlebø skal rehabiliteres. De øvrige damanleggene må holdes i en forskriftsmessig stand. Det skal utarbeides oppjusterte klausuleringsbestemmelser for nedslagsfeltene til Svartediket (Svartediket, Tarlebø, Mulen, Storavatnet ) og Sædalen. Dette arbeidet startet opp tidlig i år 2000. Hvorvidt de nye bestemmelsene blir strengere eller mindre strenge i forhold til dagens bestemmelser vil bli avklaret gjennom en omfattende saksbehandling. Bystyret gjør det endelige vedtak. 31
32
FEIRING PÅ FLØIEN I blant dukker det opp gamle fotografier når folk rydder på loft og i skap. Dessverre er det ofte slik at opplysningene ofte dør med eierne. Hvis det ikke er skrevet noe bak på bildet kan det være vanskelig å rekonstruere fakta. Her har vi en slik liten nøtt. Tidligere har det stått på trykk i «Bergens Tidende», uten at avisleserne kunne hjelpe. Siden det var Bergens Skog- og Træplantningsselskap som bygget Fløistuen, vi ser den oppe til venstre, er det naturlig å trykke bildet i vår lille publikasjon. Spørsmålet er kort og godt; når tok fotograf Nyblin fotografiet og i hvilken anledning? Vi tipper vi er rundt forrige århundreskifte, de lange kjolene og «møllehjulshattene» tyder på det. Det er påfallende hvor fint folk er kledd denne dagen. De aller fleste er i «byklær», til og med paraplyen har mange tatt med i finværet. Det finnes knapt nok et eneste barn på bildet, dette tyder på en «offisiell» begivenhet. Men hvilken? 33
Utsikt fra Fjelhytten Foto: AU De gamle nordmenn kjente fjellet, og nevnte det ofte i sin diktning som noe selvfølgelig, uten å skildre det. Kraftpatriotene talte stadig om det, men kjente det ikke. Først ved midten av det 19. århundre rykket fjellet for alvor inn i litteraturen. Den unge Henrik Ibsen, som i 1859 hadde noen produktive år i Bergen bak seg, skrev i «Høifjeldsliv»: Men over tåkebølgers brand i glans av gull og rav, der høyner seg et fredlyst land lik øflokk spredt i hav Fjellhytten (Steinhytten-Myhrehytten) ble oppført under 1. verdenskrig av tre kamerater, Daniel Horstad, Lasse L. Espenes og Johannes Holmedal. De visste nok hva de gjorde da de valgte tomten, Store Starefoss nr. 102. Med en beliggenhet ut mot fjellkanten hadde den en storslagen utsikt over Bergensdalen, Øygarden og havet. I dag, som den gang, lar vi oss imponere. Bergens Skog- og Træplantningsselskap har fått anledning til å disponere denne annonsesiden til eget formål, og Selskapet sender derfor sin takk til 34 MOHN DRILLING A/S
Uren (Fayehytten) på Kvitebjørnen Foto: AU Omtrent en kilometer nordvest for radiostasjonen på Rundemanen ligger Uren (Luren-Himmelturen). Den ble bygget av tre gutter i 14-15-års alderen, Hauk Faye Olsen, Bjørn Zakariassen og Sigurd Knudsen, og sto ferdig i 1913. Tomten var vill og ulendt, derav det spesielle navnet. Materialene var gråstein og kappmaterialer fra Hauks onkel som drev en kassefabrikk på Damsgård. Materialene fraktet kameratene på handvogn gjennom byen, og bar dem på rygg og skuldre til fjells. Dette vitnet om tiltakslyst og vilje til innsats. Hytten er blitt gjenstand for flere utbedringer og er i dag i god stand. Utsikten fra Uren er fascinerende. Det er en uforglemmende opplevelse å nyte solnedgangen derfra. Tankene går til skalden Olav Nygard som skildrer kveldens komme i «Ved vebandet» (1923): No reiser kvelden seg i vesterbrun han trør på lette føter gjenom tun og skuggeveven fjell imillom hengjer. Det gjeng ein kviskring gjenom kjørr og lyng, og talatrosten skifter ljod og syng med avdagsskjelven under sine strenger. Bergens Skog- og Træplantningsselskap har fått anledning til å disponere denne annonsesiden til eget formål, og Selskapet sender derfor sin takk til BERGENS TIDENDE 35
Skomakerdiket Foto: ØØ Skomakerdiktet ligger idyllisk og vakkert til, omkranset av planteskog og fine spaserveier. Stemmen, opprinnelig bygget i 1643, fikk sitt nåværende utseende i 1877 da bryggerieier Hans Isdahl, innehaver av Det Sembske Bryggeri på Kalfaret, ønsket større produksjon av øl. Kapasiteten måtte økes. Demningen ble bygget på og en sluseport regulerte vannmengden i Starefossvassdraget. En stor reparasjon ble også utført på 1930-tallet. Opp gjennom etterkrigstiden ble det fra flere hold ytret ønske om å gjøre området rundt vannet bedre tilgjengelig. Skogselskapet, i samarbeid med Fritidsseksjonen og Hansa Bryggeri, eier av vassdraget, gikk inn i et samarbeid. En ny vei fra Fløibanens øvre stasjon ble bygget, likeledes en vei rundt vannet, det ble ryddet, plantet og sådd. benker ble montert. En badeplass ble anlagt ved dikets østlige bredd. Det hele sto ferdig sommeren 1981. Skomakerdiket er omkranset av gran- og furuskog. Skogens dikter, Henrik Wergeland, hyllet begge. I «Pro memoria» (1830) sier han: Naar alting, alting gaar imod en da nyd en furrus fryd i storm og floden. Bergens Skog- og Træplantningsselskap har fått anledning til å disponere denne annonsesiden til eget formål, og Selskapet sender derfor sin takk til 36 A/S FLØIBANEN
MER OM GÅRDENE I VÅKENDALEN KOBBELTVEIT, HARDBAKKA OG GARMANNSLUND Av Dag Sletten de foregående årsberetningene var vi omkring på de gamle stiene og I veiene i Våkendalen, og vi gikk nærmere inn på eierforholdene på gården Tarlebø. Denne gangen skal vi kikke oss om på de andre gårdene og til slutt ta en liten tur ned til Krutthuset. En må en anta at Kobbeltveit er yngre enn Tarlebø. Gårdsbrukene på vestsiden av dalen ligger mer skyggefullt til, her er mindre dyrkbar jord, og bøene er mange steder bratte. I Storelva gikk grensen mot Tarlebø. Kobbeltveit var da kommunen kjøpte den omkring 1900, delt i fem bruk. Bruk 1 og bruk 3 var de eldste. Bruk 1 lå lengst nord og har hett Nordrevoll og Nordre Kobbeltveit. Bruket lå like ved Tarlebøveien på høyde med trykkbassenget ovenfor Tarlebøbroen. Det kan ha vært ryddet på en tidligere støls- eller melkeplass. Bruk 3, eller Søre Kobbeltveit, var det øverste av de tre tunene som lå like nedenfor den lille steinfloren ved veien. Her kan den eldste Kobbeltveit-gården ha ligget. Men mange gårdstun har gjennom tidene skiftet plass, og dette gjør det iblant vanskelig å vite hvor et gårdsbruk opprinnelig lå. Nummereringen av brukene i Våkendalen skiller seg fra praksisen ellers i Årstad kommune. Det vanlige er at det eldste bruket har nr 1, og så får nye bruk videre numre ettersom de blir skilt ut fra hovedbruket eller fra et annet, tidligere utskilt bruk. I Våkendalen kan det synes som om man satte numrene nokså tilfeldig, slik at de eldste brukene ikke nødvendigvis hadde de laveste tallene. Gamle skriftformer av Kobbeltvedt varierer lite. Det eldste belegget jeg kjenner, er Kobberthued fra 1603. I 1610 skrives det Kabetuedt og i 1611 Cobeltuedt. Men etter 1620 skrives navnet omtrent som i dag. Allerede i 1703 dukker den norske formen Kobbeltveit opp, men det danske etterleddet tvedt har holdt seg helt opp til 1930-årene. Tveit betyr «lite jordstykke» Gjennom Kari Kobbeltvedt fra Fana har vi fått tilgang til noen eldre bilder fra Kobbeltveit. Hun har en sterk interesse for Våkendalens historie. Faren hennes er Johannes Kobbelvedt som er født og oppvokst på bruk 3, og han var sønn av Nikolai Severin Kobbeltvedt som ryddet bruk 4. Kari har gitt oss opplysninger om hvem personene på bildene er. 37
Nikolai Severin Kobbelvedt var gift to ganger og hadde til sammen tolv sønner og to døtre. Bildet er tatt på Kobbeltveit i 1913 den dagen han giftet seg for andre gang, nå med Kari Fossdal fra Osterøy. Til venstre for brudgommen (slik vi ser dem) står hans to brødre; de to barna i hvitt foran disse er brudgommens sønn Sverre og datteren hans Jenny. Til høyre for bruden er foreldrene og søsteren hennes. Bak disse er flere av brudgommens søsken. Foran brudens foreldre er brudens søster og hennes datter. Foto utlånt av Kari Kobbeltveit. Ekteparet Elisabeth og Johan Kobbeltveit, kanskje på vei til bryllupet i 1913 med hesten «Frommen» i skjækene. Foto utlånt av Kari Kobbeltveit. 38
Kari og Nikolai Severin Kobbeltveit (bakerst) i slåtten på Kobbeltveit sammen med barn fra Nikolais første ekteskap. Bildet er sannsynligvis tatt tidlig i 1920-årene. Foran fra venstre Sverre og Nikolai jr. Bak Nikolai jr sitter broren Magnus. Bildet er antakelig tatt like nedenfor tunet på bruk 3. Foto utlånt av Kari Kobbeltveit. eller «rydning». I Vincent Lunges Jordebok fra 1500-tallet er gårdsnavnet Kobbeltveit på Sotra skrevet «Kopphildartweitt». Forskere mener at et ellers ukjent kvinnenavn, Kopphild, kan ligge i forleddet til navnet både på Sotra og i Årstad. Kobbeltveit ble delt i to bruk omkring 1710. Disse fikk seinere bruksnumrene 1 og 3. I begynnelsen av 1700-tallet eide enken etter justisråd Hiort gårdene. En annen byborger, jomfru Gärtner, overtok dem før hun i 1773 solgte til de første selveiende bøndene Zacharias Gundersen og Mons Nilsen. Nordrevoll gikk fra Zacharias til sønnen og seinere sønnesønnen. Bruket var etter dette i om lag ti familiers eie fram til 1903. Av tunet er det bare diffuse spor i dag. Men gamle fotos viser at flor og våningshus var i én bygning, og at floren hadde le-mur mot sør. Fra Nordrevoll ble bruk 2 skilt ut 39
Dette bildet av Kari og Nikolai Severin Kobbeltveit med barn og barnebarn er tatt på haugen vest for Bruk 3 på Kobbeltveit ca 1925. Nikolai sitter like til høyre (slik vi ser dem) for personen som rager høyest på bildet. Kari sitter helt bak til venstre for de to høyeste personene. Røysen bak er stein fra vannverkets rørgate fra Tarlebøvatnet. Foto utlånt av Kari Kobbeltveit. Slåttonn på Kobbeltveit ca 1920. Fra venstre Nikolai Severin Kobbeltveit, under høybøren sønnen John og til høyre Kaare. Foto utlånt av Kari Kobbeltveit. 40
Bildet er tatt på tunet av bruk 3 på Kobbeltveit. Vi kjenner igjen sauefloren som ennå står ved veien. Personene på bildet er Nikolai Severin Kobbeltvedt med sin kone, barn, svigerbarn og barnebarn. I bakgrunnen av bildet ser vi tunet på Skintveitgården under Tarlebø. Foto utlånt av Kari Kobbeltveit. i 1848, og denne gårdsparten lå helt nederst i sør. Bruk 2 hadde fem eiere på 55 år. Bruk 3 var i én og samme slekts eie i 130 år fra 1773. Seks år før han døde, overlot Mons Nilsen gården til datteren Inger i 1794. Hun giftet seg med Nils Nilsen, og sønnen deres Mons Nilsen ble eier i 1822. Etter ham fulgte Ingvald i 1853 og Mons i 1894. Mons var den siste eiende bonden på bruk 3. Det står her ennå en liten saueflor like ved kjøreveien. Våningshuset lå ca 20 m nedenfor. Bruk 4 ble skilt ut fra bruk 3 i 1894 og ryddet av Nicolai Severin Ingvaldsen. Dette var bare ni år før kommunen overtok. Bruket lå rett vest av Tarlebøbroen. Ennå står mye igjen av murene til floren. Nicolai overtok seinere farsgården (bruk 3), og da kom en bruker som het Solheim, inn på Nicolais bruk. Bruk 5 var utskilt fra bruk 2 ved halvdeling av gården så seint som i 1900. Det hadde bare én eier før kommunen tok gårdene i 1903, og det var Martin Akselsen, sønn av Aksel Nilsen på bruk 2. På nedsiden av Tarlebøveien er der rester etter grunnmurene til disse to brukene. Også Kobbeltveit ble leid ut og drevet etter kommunens oppkjøp. Det bodde folk på noen av brukene til ca 1930. I planteskogene på Kobbeltveits innmarker er der en del gamle marke- 41
Bruk 3 på Kobbeltveit sett mot sør. Bolighuset til venstre er den samme bygningen som vi ser på s. 41. Her bodde Johannes Kobbeltvedt da kommunen overtok gårdene. I forgrunnen er sauefloren som ennå står. Den var ikke bygget sammen med våningshuset slik en kan få inntrykk av på dette bildet. Øvre delen av bolighuset het Nore Stuen, mens nedre del het Søra Stovo. På dette bruket ble det tatt meteorologiske observasjoner for Vêrvarslinga. Foto: Franz Blaha Bolighuset på bruk 2/5 sett mot sør. Det lå ca 75 m nedenfor bruk 3. Her bodde Johan Kobbeltvedt til 1903. Han var bror av Johannes. Dette bruket hadde tilleggsjord på Stykkjet helt nord på Kobbeltveit. Begge brukene hadde etter ca 1900 slåttemark på Hardbakkas innmarker. Bruk 2/5 er yngre enn bruk 3 på bildet øverst på denne siden, noe vi godt kan se av byggemåtene på de to boligene. Foto: 42
Bruk 4 på Kobbeltveit som Nikolai Severin Kobbeltvedt ryddet i 1894. Flor og våningshus er skilt, i motsetning til byggeskikken for de eldste brukene i dalen. Grunnmuren av floren står ennå. I dag er hele innmarken omkring gården beplantet. Foto utlånt av Kari Kobbeltveit. veier å finne. Disse har gjerne mur både inn mot bakken og på utsiden. Støttemurer (lad) er det også mange av. Dette er enkeltstående murer som hindrer at jord siger ut. På bruk 4 er også en gammel, oppmurt hoppbakke like sør for tunet. Den ble kalt Solheimsbakken av etternavnet til den siste oppsitteren. Ellers fins rester av melkehus og skjeneflorer både her og ellers i utkantene av den dyrkete marken på Våkendalsgårdene. Mellom innmarken og beitene opp mot Blåmanen var bygget sammenhengende steingarder som ennå står inni planteskogen. Interessant er reguleringen av Tennebekken. Store Tennevatnet, eller Tindevatnet som kartene sier, rant opprinnelig gjennom Tennebekken ut mot Våkendalen. Delet mellom Nordrevoll og bruk 4 på Kobbeltveit følger langs bekkeleiet over innmarken. I 1820 overførte Mølleeier Hagelsteen vatnet til Mulevassdraget. Antakelig før dette, mens bekken hadde større vassføring enn i dag, ble den nederste delen av bekken stemmet og ledet gjennom en utgravd kanal i retning mot tunet på Nordrevoll. Dette kan ha vært gjort 43
Sperremur for buskap ovenfor Steinbruddet på grensen mellom Årstads og Kobbeltveits utmarker. Den hindret husdyr å ta seg over til naboeiendommen. Bønder tok hverandres dyr i «arrest» hvis de beitet på annenmanns eiendom. Foto Dag Sletten 1993. Steingard på Kobbeltveitnakken mellom to av brukene på Nedre Kobbeltveit. Foto Dag Sletten 1993. 44
Fra Nordfarhaugen mot Svartediket. Landtungen midt på bildet ble dannet av skredet som gikk fra Blåmansvatnet 5. september 1717. Det demmet opp Isdalsvatnet (Nydiket). Veien til Krutthuset kom seint i 1870-årene over sundet og langs stranden til venstre i bildet. Den store kampen bak sundet er Garpeklubben. Foto K. Knudsen ca 1870. både for å få rennende vatn nærmere husene, og for å unngå flom på jordet sønnenfor, der bekken hadde sitt naturlige leie. Ovenfor Nordrevoll, der hovedveien går over på østsiden av elven, var et dyrket område som het Nord på Stykket. Dette har neppe vært et eget bruk. Stikkveien inn på vestsiden av elven her oppe er bygget av Vannverket da de på 1920-tallet satte opp Tarlebøstemmen. Fra enden av denne veien gikk en bratt trallebane opp til østre enden av damkronen. Nedre delen gikk på en ca 100 m lang bro, og brokarene står ennå igjen på rekke mellom elven og kjøreveien. På trallebanen ble fyllmasse til dammen trukket opp. Bøndene 45
fikk bruke banen til å frakte torv ned fra breddene rundt vatnet som skulle oversvømmes. Under dammen lå det i byggeperioden en liten anleggsby, men dette var på Tarlebøs mark. Fra Tarlebømagasinet går vannledningen nedover under den bratte veien til broen ved Stykket og så ned til reduksjonsbassenget ved Nordrevoll. Røret fortsetter fra Tarlebøbroen i egen trasé ovenfor kjøreveien ned til Haugen som ligger like vest for de nederste brukene på Kobbeltveit. Ved Grindabekken ligger et rørstykke som er blitt til overs. Rørgaten går fra Haugen bratt ned langs Nordfarveien eller Stien til Tarlebøveien ved Steinbruddet. På Haugen sto fram til ca 1980 et bolighus. Her bodde oppsynsmannen for Vannverket. De siste årene før huset ble revet, bodde noen studenter her inne. De var de aller siste beboerne i Våkendalen. I Bergensernes Fjellverden 1 står to artikler om hvordan det var å bo på gårdene her oppe. Hardbakka er antakelig den yngste av de fire gårdene i Våkendalen. Den ble også først fraflyttet. Derfor fins det ingen muntlige opplysninger fra denne kanten av dalen. Noen få stedsnavn er bevart i gamle dokumenter. Navnet på gården er første gang nevnt i 1603 og 1610 i formen «Harbacke». Men i 1620 heter det «Haffrebacke». Seinere veksler forleddet mellom Har(d)- og Hare- i ulike dokumenter, men heller ikke dette gårdsnavnet varierer mye i dokumenter de siste tre hundre årene. De siste brukerne på Tarlebø og Kobbeltveit oppgir at navnet muntlig het Hardbakka. Formen med endingen -a i et hanskjønnsord viser at navnet er dativ entall. Det er nokså lenge siden det ble laget dativnavn i Bergensområdet, og det er derfor sannsynlig at denne formen alltid har vært i muntlig bruk. Hovedbruket (bruk 2) er det midterste av tunene på Hardbakka. Det ble i 1837 delt mellom to brukere. Hvert av disse to brukene, samt Hardbakkhaugen (bruk 1) og Hardbakkplasset (bruk 3), hadde ca 10 eiere fra 1750 til 1900. Ut fra pantebøkene ser det ut til at brukene bare i noen få tilfeller gikk fra far til sønn/datter. En grunn kan nok ha vært at gården gav mye strev og lite utkomme. Bruket Utløbotnen nederst mot Storelva, var også kalt Nyestykket eller Stykket. Det er av de siste beboerne i dalen også kalt Hardbakkplasset eller Mikkelsplassen. Sistnevnte navn kan være etter Mikal Monsen som eide det fra 1876 til 1895. Her lå dessuten en liten plass helt sør ved grensemuren mot Årstad gårds utmark. Opplysningene om denne plassen er usikre. Stedet skal ha hett Nilsaplassen, men dette navnet er av noen muntlige kilder brukt om Stykket. Nilsaplassen kan ha vært en kårplass for Nils Nilsen som eide Stykket fra 1849 til 1876. En rimelig konklusjon kan være at de to plassene i Utløbotnen har vært ett bruk, og at de fem bruksnavnene har vært brukt om begge boplassene. I det følgende kaller jeg stedet Stykket. 46
Fra Grønningen på veien Langs Svartediket og Isdalsvatnet. Til venstre fortsetter veien over Nordfarhaugen, inn i Småskogen og gjennom tunet på Garmannslund midt i bildet. Herfra går den opp til Schanche-reset til høyre i bildet og videre opp Utløbakken til gårdene i Våkendalen. I bakgrunnen ser vi Hardbakkdalen. Foto K. Knudsen ca 1870. Etter århundreskiftet har det ikke bodd folk på de fire Hardbakk-brukene. Hovedbruket på gården ble i 1897 kjøpt av en privatperson for kr. 1600 og solgt til kommunen året etter for kr. 9000! Andre gårder i Våkendalen brukte en tid Hardbakka som tilleggsjord. De fire brukene på Hardbakka fins det ennå tydelige rester av. Ruinene av det som kan ha vært Nilsaplassen, er lett synlige og ligger fint til ved det store lønnetreet opp for den nederste broen over Storelva. Av Stykket like nordenfor, der Postveien tar oppover mot Hardbakka, fins utydelige spor etter flor og våningshus, mens jordkjellerne både på Stykket og Haugen er intakte. 47
Hovedbruket, som var postgård, lå midt oppi bakken. På en postgård hadde bonden plikt til å føre posten fram til neste postgård, og vår mann på Hardbakka hadde ruten sin over Borgaskaret til postgården Borge. Hardbakka postgård er avbildet i «Bergensernes Fjellverden» bind 1 s. 80. Feilaktig sier bildeteksten at dette er Tarlebø. Bildet er tatt like før gården ble revet, og den synes da å være fraflyttet. Bakerst i bildet ser vi litt av huset som var sammenbygget flor og bolig. Denne byggemåten var vanlig fram til 1800-tallet. Samme byggeskikk ser vi på flere av de andre eldre brukene i Våkendalen. Murene på Harbakkhaugen er spesielt vakre og vitner om flott murerhåndverk. De nyere brukene i dalen hadde flor og våningshus adskilt. I en hovedoppgave om tidlig bosetting i Bergensområdet, nevner Torbjørn Låg et bruksnavn, Frortveit, som er oppført sammen med Tarlebø i en kongelig jordebok fra 1591. Han mener dette kan ha vært et eldre navn på Hardbakka. Navnet Hardbakka kan opprinnelig ha betegnet den bratte oppstigningen på ferdselsveien forbi tunet. Mens navnet Frortveit kan ha gått ut av bruk etter Svartedauden, kan Hardbakk-navnet ha blitt overført fra stien til gårdstunet da bruket ble tatt opp igjen etter ødetiden. Men alt dette er nokså usikkert. Under Bogstifossen er noen høye murer som ser ut til å ha vært fundament for bygninger; uteflor, smie eller vaskehus. Det bratte fallet i elven ovenfor gjør det vanskelig å tro her har vært kvernhus. Fra dette stedet slynger seg en fint oppmurt utmarksvei opp mot slåttene på Hardbakkstallane, der det fins murer etter en støl. Nevnes skal også broen på veien mellom Stykket og Nilsaplassen. Det er en tørrmurt, såkalt utkragebro. Den sto til nedfalls, men Åge Larsen i Skogselskapet har i 1998 satt den fint i stand. Veien til postgården på Hardbakka går fra Stykket i mange slyng oppover den bratte lien. Det er verd å bruke litt tid på å studere den. Veien er lagt godt i terrenget og utnytter småknauser og søkk på en kløktig måte. Særlig morsom er den lange svingen der veien krysser en liten bekk to ganger med få meters mellomrom. Den pussige flaten midt i brekkene kan komme seg av at ny vei skulle tilpasses en eldre trasé som er tydelig i terrenget mellom svingene. Det øverste stykket før postgården gikk veien i et lite dalsøkk øst for der stien går i dag. Den eldste stien har sannsynligvis gått nokså beint oppover bakkene langs fjellbrotet, og spor etter den kan skimtes noen steder. Like ovenfor Stykket er tydelige rester av gammel veimur ovenfor den nåværende veien. Dette kan være av de eldste spor etter ferdsel i Bergensområdet. Kjørevei til Hardbakka kom ikke før på 1890-tallet da veivesenet i Årstad utbedret adkomsten. Fra Postgården går veien i noen skarpe slyng skjult av granskog, før den fortsetter i en stor bue opp mot munningen av Hardbakkdalen. Denne buen kan være bakgrunnen for navnet Bogstien, hvis ikke navnet kommer av et 48
eldre naturnavn *Bogjen. En annen mulighet er at stien opprinnelig har hett *Borg(e)stien da den førte over fjellet til postgården Borge. De siste brukerne på Kobbeltveit sa «Bokkstien» med kort o-lyd. Stien over Borgaskaret var vanskelig. I et dokument fra 1770-årene står at det i dårlig vær var mer vanlig å gå over Alfjellet på nordsiden av skaret. I tillegg til å være postvei, var Borgaskarsveien også en viktig byvei for bøndene i Langedalen på østsiden av Byfjellene. Ordet «vei» betydde i gammel tid fotsti. Veien til Harbakkhaugen gikk opp fra hovedtunet på Tarlebø. Haugesvingane var veien kalt. Den var murt i slyng opp lien og er ennå godt synlig inni planteskogen. En annen adkomst, Tarlebøkleiva, tok opp fra gårdsveien mot Tarlebøtræet. Harbakkhaugen lå på kote 300, like høyt over havet som Fløyrestauranten. Gården var den høyestliggende i områdene nær Bergen sentrum. Fra tunet og nokså flatt sørover er det bygget en vei i den bratte skråningen. Nærmest tunet er den uframkommelig på grunn av tett granskog, men videre er den lett å følge til den møter Bogstien. Den kan ha vært brukt til å føre fe ut til beitene i Hardabakkdalen, men også til hjemfrakt av brenselstorv og stølsmelk. Nede ved Isdalsvatnet eller Nydiket, lå gården Garmannslund, også kalt Schanchegården. Den ble skilt ut fra Årstad i 1812 med skjøte til Hermann Garmann Schanche, en velstående Bergensborger. Opprinnelig lå en utslått her, og stedet ble da kalt Årstadstykket. Seinere het det Isdalen, men ved Schanches kjøp ble stedet omdøpt til Garmannslund. Hermanns sønn Johann overtok gården i 1860, og noen år etter ble enken hans sittende med stedet til Bergen Kommune kjøpte det i 1878. Eierne drev ikke gården sjøl, men som så mange andre av byborgerne som eide gårder omkring Bergen, lot de paktere ta seg av den daglige driften. Slike avtaler var ikke billige for pakterne, og jo nærmere byen gården lå, desto høyere pris tok gårdeierne. Ole Larsen het en pakter som drev Garmannslund fra 1840-årene og til begynnelsen av 1870-tallet. Da overtok Peder Olsen, som kanskje var sønn av forgjengeren. Gårdsbygningene på Garmannslund besto av et en-etasjes, lite våningshus i sveitserstil med overbygget inngang fra hagen fram mot vatnet. Omkring tunet vokste det mange prydplanter og trær som var uvanlige i Bergen på 1800-tallet. Noen skritt innenfor lå den adskilte floren. Husene sto på en smal stripe jord mellom veien til Våkendalen og en oppmurt kant mot Nydiket. Lenger inne mot øst sto et par utløer på landtungene som stakk ut i vatnet. Tunet ble stående i alle fall til over århundreskiftet. I noen år var det bolig for ingeniøren som ledet arbeidet med hevingen av Svartediket og utgravingen av eidet mellom dette og Nydiket. En kunstmaler bodde her 49
Ved grinden til Garmannslund på veien langs Isdalsvatnet. Huset var i sveitserstil som var på moten omkring 1850. Rundt tunet var hage med mange fine prydbusker. Der fotografen sto, er strandlinjen i dag. Foto K. Knudsen ca 1870. en tid og dekorerte veggene inne i våningshuset. Ellers har gården losjert et postbud og en feier på slutten av 1800-tallet. I en utløe ovenfor tunet skal ha bodd en eldre dame som het Marthe med sønnen Ole. Den siste beboeren, Anton Førde, rev bolighuset og flyttet det til Vallaheiane der han bygget det opp med ytterveggene uforandret. På flaten nedenfor gården sto Purkesteinen ved vannkanten. Den hadde det til felles med en del andre steiner i Bergens omegn, at den snudde seg av seg selv. Purkesteinen gjorde en vri hver fullmåne, - men bare hvis ingen så på. Andre slike steiner, som Skreddersteinen i Mulen, snudde seg klokken 12. Også på gården Haraldsplass var en slik stein. 50
Fra øyrene i Isdalsvatnet mot Garmannslund ca 1860. Kyrne kjøler seg ned ved byens drikkevann. Ovenfor tunet er Renneberget der Tarlebøveien går i dag. Helt til venstre, ovenfor steinuren, går ennå i dag Nordfarveien, den eldste stien gjennom dalen. Fjellet i bakgrunnen er Langelien med Såtene. Foto Marcus Selmer, sannsynligvis 1862. I Fløen bodde Mikal Johannessen Borge. Han ble seinere lensmann i Årstad. Eieren av Årstad gård inngikk i 1831 en avtale med Mikal om at han skulle få overta gården Vassleitet (Nybø) like ved Svartediksstemmen. Til denne overtakelsen heftet seg at Borge skulle sette opp og vedlikeholde fire broer på Årstad gårds utmark i Isdalen. I dokumentet er broene navngitte. «Kubroen» var en større bro som ifølge teksten krysset Hardbakkelva. Dette kan ha vært broen som Åge Larsen nå har reparert. Broen over Storelva til Stykket heter Mikkelsbroen. Det er ikke godt å si om bronavnet har med lensmann Mikal Borge å gjøre eller med den ovenfor nevnte brukeren på Stykket, Mikal Monsen. Videre i Borges kontrakt nevnes «Isdalsbroen» som kan ha vært en bro over Isdalselva. Ca 150 m ovenfor denne elvens utløp i Svartediket er rester av en gammel trebro. Dette kan ha vært Isdalsbroen. Ellers gjaldt avtalen de to «Småbroene». Heller ikke disse er stedfestet i dokumentet, men det er sannsynlig at de har gått over Isdalselven eller Storelva (Tarlebøelva) like ved utløpene deres i vatnet. I tillegg til dette skulle Mikal holde i stand steintrappene som var kalt Stien. Dette kan ha vært trapper på den gamle Nordfarveien opp fra Nydiket til Kobbeltveit. 51
Fra Vassleitet mot sør. Steingarden i forgrunnen skilte mellom møllegårdene Lappen (Papirmøllen) og Nordbø (Grynmøllen). Midt på bildet er tunet på Bjørndalen gård. Mellom disse går Årstadelven (Møllendalselven). I skogen like bakenfor Bjørndalen er i dag Haraldsplass sykehus. Helt bakerst i bildet ser vi gårdsbruket Øvre Haukelandstræet og Ravneberget. Foto K. Knudsen ca 1890. Til vederlag for broarbeidet skulle Mikal Borge få lov å dyrke opp et stykke utmark ovenfor Vassleitet. Dette er kampen der gangveien fra Svartediksstemmen går opp til Nystuen. Ennå i dag bruker folk i strøket navnet «Borgeren» på dette området. Til slutt noe om Krutthuset. Tomten ble skilt ut fra Årstad gård i 1874 som bruk nr 3 til det som den gangen het Militæretaten. Tidligere lå etatens kruttlager på Solheim like ved Bergen Yrkesskole. Dette lageret var etablert i 1828 og ble kalt Kruttårnet. På grunn av eksplosjonsfaren og den økende boligbyggingen i strøket måtte lageret flyttes. Fra 1882 ble bygningen tatt i bruk som Solheim Skole. Da Militæretaten kjøpte grunn til Krutthuset, anla de også vei fram til tomten fra eidet mellom Svartediket og Isdalsvatnet. Det var enighet med eieren av Årstad gård, Karen J. Meyer om at veien skulle tilhøre Årstad. Et 52
Fra Schanche-reset mot Isdalsvatnet og Søre Midtfjellet. Tunet på Garmannslund lå til høyre for personen på bildet. Veien på bildet førte mot venstre opp i Våkendalen. Tarlebøveien går i dag tvers gjennom de lyse steinurene midt på bildet. Foto K. Knudsen ca 1870. rundskriv ble sendt til de 16 gårdeierne som hadde beiterett i Isdalen, om at de ikke hadde noe krav på erstatning for tapt beite. For, mente Militæretaten, de hadde fordel av veien som var bygget, og beiteforholdene i Isdalen var ikke mye å skryte av. Det ble i samme brevet dessuten satt forbud mot å oppføre bygninger av noe slag mindre enn 300 meter fra Krutthuset. Lageret i Isdalen hadde vakt med bolig mellom Krutthuset og vatnet. Øfsthun var ansatt som vakt i nesten tretti år fra 1890-årene. Her inne bodde også familien hans. Den siste vakten som bodde her, het Lokøen. I bøkene til sognepresten i Årstad står oppført en del personer med bosted Isdalen uten nærmere angivelse av bruk, og noen av dem kan ha hatt losji eller bolig på Garmannslund og Krutthuset. Mesteparten av dalen omkring Svartediket tilhørte Årstad gård. Men i lien av Ulriken inn til Garpeklubben hadde gården Bjørndalen tinglyste slåtterettigheter. I forrige århundre ble det gitt tillatelse til å sette opp mølle og fabrikk på eidet mellom Svartediket og Nydiket. Det ble ikke mer av dette enn av planene om et kraftverk på Garmannslund med rørgate fra Tarlebøvatnet. 53
I «Morgenavisen» 15. og 16. juni 1965 skriver Liv Kooter en lengre artikkel om livet på og ved Garmannslund og i Isdalen. Det er også skrevet andre, upubliserte minnetekster om hvordan det var å bo her inne. Utbyggingen av vannverk for Bergen ble slutten for en hel liten grend i hjertet av Bergens byfjell. Utskilling av nye bruk og utstrakt nyrydding av jord helt fram til århundreskiftet kan tyde på at Bergen Kommunes oppkjøp av gårdene i dalen kom uventet på bøndene. Det er slett ikke sikkert at noe slikt hadde foregått uten kamp i vår tid. Men en kan gjerne spekulere på hva Våkendalen hadde vært i dag uten de restriksjonene som Vannverket har hatt her inne. En god del av dalen er fint tomteland, og det er lite sannsynlig at noen vernetanke hadde nådd fram, enn si oppstått, da den omfattende boligbyggingen etter 1945 satte inn overalt ellers i Årstad. Båndleggingen av Våkendalsbygden er med andre ord årsaken til at det i dag fins så mange rester etter den gamle fjellgårdskulturen bare noen kilometer fra Bergen sentrum. En orienteringsløper som for noen års siden drev synfaring på Gulars o-kart over Isdalen, ble forbløffet over å oppdage spor etter en hel bygd bak de tette granfeltene her inne. Begeistret utarbeidet han et fast turorienteringsopplegg i dalen. Dette anbefales dersom du vil bli kjent med det gamle jordbruksmiljøet i Våkendalen. Skogselskapet har de siste årene drevet opprydning omkring Tarlebø, og den flotte, gamle Geilen er nå farbar igjen. Velkommen til oppdagelsesferd! 54
Høst i «Evigheten» Foto: ØØ I 1888 søkte Skogselskapets styre Bergens Brændevinssamlag om bidrag til å anlegge en kjørevei fra Fjellveien til Fløipilen. Søknaden ble begrunnet med lettelse, både med hensyn til de mange spaserende og for skog- og plantesaken generelt. Søknaden ble imøtekommet, og arbeidet startet opp, under ledelse av ingeniør Lars Hille. Etter fornyet bidrag i 1889 ble veien, Fløisvingene, gjort ferdig. Lengden var 1836 meter. Det lengste strekket, fra Tippetue til Skansemyren, ble på folkemunne døpt «Evigheten». Den varme årstid er forbi, og «Evighetens» benker er dekket med løv. Vinteren er på vei. Knut Hamsun forteller om det i «det vilde kor» (1904): Høsten er kommet med synkende sol, sommerens skoger er gule og røde, nettene kolde og engende øde. Det stunder mot regn, for hønene gol, og grisene bar til bol. Bergens Skog- og Træplantningsselskap har fått anledning til å disponere denne annonsesiden til eget formål, og Selskapet sender derfor sin takk til RIEBER & SØN ASA 55
Etterlysning Følgende utklipp med tekst er funnet i Turistforeningens for Bergens By og Stifts årbok 1922. «Rundemanden har med sin herlige utsikt og den prægtige spaservei over Fløien foruten radiostasjonen med den høie mast en stor tiltrækning for søndagsspaserende og turister. Hr. direktør W. Platou, foreningens æresmedlem og tidligere formand, har vist foreningen og Bergens by sin velvilje ved at forære denne paviljon med en kartplate, saa man let kan orientere sig fra dette prægtige utsiktspunkt. Hr. direktør W. Platou bringer vi herved vor hjerteligste tak for den vakre gave». Fra et av Selskapets medlemmer har redaksjonen fått tilsendt følgende utklipp. Både han og vi etterlyser paviljongens videre skjebne. Kan noen hjelpe? 56
Troldheim, ruin Foto: AU 500 meter nordvest for Rundemanen, på fjellryggen som kalles Middagshaugen, bygget fire kamerater i 1918 hytten Troldheim. Storfjellet og Vidden danner synsranden i sørøst, videre nordover ligger Grønetua og Vareggen, og så i det fjerne, de mektige fjellmassivene på begge sider av Masfjorden. Mot nordvest, før Jordalsfjellet med Kvitebjørnen stenger for utsynet, kan man se utover Hjeltefjorden og videre til havs. Under ligger Jordalen med Stallane og Vindalen. Kanskje var det utsikten til denne vestlandske «trollheim» som ga byggherrene inspirasjon til navnet. På slikt et sted går tankene til dikteren Elias Blix s strofer i «Barndomsminne fra Nordland»: Der eit fjell stig mot sky med sin krune av snø og i lauvklædnad ny seg speglar i sjø. Og det smiler mot strand med si bringe i brand i den solklåre kveld: Å eg minnast, eg minnast so vel dette fjell! Bergens Skog- og Træplantningsselskap har fått anledning til å disponere denne annonsesiden til eget formål, og Selskapet sender derfor sin takk til MALERFIRMA EGIL KNUDSEN A/S 57
Nu grønnes det i Tarlebø de spente knopper brister og tre vi trodde skulle dø får nye grønne kvister. VESTLANDSVÅR Her hviler der en svunnen tid det er som man fornemmer en sang om nøysomhet og flid et kor av fjerne stemmer. Små blomster på en gammel mur kan neppe vente lenger nu skifter det fra moll til dur på vårens lyse strenger. Og vil vi spille med og le ennå engang mot solen og se det store under skje og kysse vårfiolen. Vi vil gå inn i Tarlebø og glemme alt om tiden. Her la vi ned et håpets frø engang for lenge siden. Med våkne sanser vil vi se og lete til vi finner en gjengrodd sti, et gammelt re og hemmelige minner. Se der! En liten fugl som flyr, nei to! De bygger rede. Hør bekken! Den er kåt og yr og bobler jo av glede. Nu grønnes det i Tarlebø og lyskaskadrer flommer og under rest av is og snø der venter vår og sommer. Hannah Rahlff Vårt medlem på Vågå i Gudbrandsdalen, Hannah Rahlff, har sendt oss disse lyriske strofer. Hun skriver at hun har hatt så mange positive opplevelser i Våkendalen som hun gjerne vil få dele med andre. Redaksjonen takker og oppfordrer andre av våre lesere til å sende oss tilsvarende skisser. 58
Tjern på Blåmanen Foto: AU Søker du litt utenfor alfarvei, og har et åpent sinn, vil du finne motiv som dette; et lite fjelltjern med siv og myrull langs bredden. En fredet plett på Guds jord. Rundemanens mast i bakgrunnen gir oss retningssansen. Vårt bysbarn, Kristofer Janson, borgersønnen som gikk sine egne veier og ble både målmann, prest og dikter, er i dag så godt som glemt. Bare noen få av hans uttallige lyriske strofer synges fremdeles, som denne: Hu hei! Kor er det vel friskt og lett uppå fjellet! her leikar vinden i kåte sprett uppå fjellet! Og foten dansar, og augat lær, og hjartat kveikjande hugnad fær uppå fjellet. Bergens Skog- og Træplantningsselskap har fått anledning til å disponere denne annonsesiden til eget formål, og Selskapet sender derfor sin takk til STAR SHIPPING AS 59
Skogselskapets guidede turer sesongen 2000 Vi gjentar suksessen fra 1999 og tilbyr følgende turer i år: 4. mai Sandviksbatteriet Cicerone: Sven-Erik Grieg Smith På Sandviksbatteriet er der en fantastisk utsikt over Bergen. Vel oppe vil Sven-Erik Grieg Smith fortelle om forsvarsverkenes historie, Kvarven, Hellen og Sandviksfjellet, fra planlegging til blodig alvor. Fremmøte ved parkeringsplassen på Sandviken Sykehus. 11. mai Våkendalen Kobbeltvedt Cicerone: Dag Sletten Dag Sletten tar oss her med på en tur på begge sider av Våkendalen Fremmøte ved det store steinbruddet innerst i Tarlebøveien. Bruk gjerne sykkelen dit inn. 60 25. mai Munkebotn rundt Cicerone: Jo Gjerstad Munkebotn skjuler historie som er ukjent for mange. Turen går opp svingene til Meyervannet og videre langs Langevannet til Ishuset. Retur langs Den Trondhjemske postvei og Garpetjern til utgangspunktet ved Sandviken Sykehus. Fremmøte ved parkeringsplassen på Sandviken Sykehus.
8. juni Våkendalen Tarlebø Cicerone: Dag Sletten Dag Sletten tar oss her med på en tur langs glemte stier på Våkensdalens østside med utgangspunkt i gården Tarlebø. Fremmøte ved det store steinbruddet innerst i Tarlebøveien. Bruk gjerne sykkelen dit inn. 15. juni Rundtur på Fløyen Cicerone: Axel Ingvaldsen Skogmester Axel Ingvaldsen gir en orientering om skogen på Fløyområdet, selskapets planer og visjoner. Turen avsluttes med en sosial sammenkomst på «Sagen». Fremmøte på Øvre Fløibanestasjon. 22. juni Sandviksbatteriet Cicerone: Sven-Erik Grieg Smith Denne turen blir identisk med tur 1, 4. mai. Fremmøte på parkeringsplassen ved Sandviken Sykehus. 29. juni Fjellveien fra Munkebotn til Øvre Bleken Cicerone: Jo Gjerstad. Fjellveiens historie er full av spennende opplevelser. Turen avsluttes med en sosial sammenkomst på «Sagen». Fremmøte ved Fjellveiens begynnelse i nord (ved Munkebotnsvei). Alle turene starter kl. 18.00 og gjennomføres uansett vær. Turene på Fløyen og i Våkendalen foregår for en stor del i terrenget. Varighet vil bli mellom to og tre timer. Ta gjerne med mat, kaffe kokes på rasteplass. Pris pr. tur kr. 50,-. 61
Chemlab Services A/S INSTANES A S Bergen Reklameatelier A/S 62
Gi et gavebrev til en som fortjener det Selskapet har nå fått laget et gavebrev. Ønsker du å gi en original oppmerksomhet er dette midt i blinken. Ta en telefon eller send oss noen ord så sender vi gavebrevet omgående. 63
Skiltflora i Naturparken Foto: JG, AU, PB Bergenserne, som alltid har hatt en slik trang til å ferdes omkring, men bor i et så veifattig land, har fra gammelt av hatt veien i tankene. I litteraturen kommer dette stadig igjen, ofte i overført og symbolsk betydning: Vårt bysbarn, Ludvig Holberg, utlegger et ordtak i moralske tanker (1744): «Og finder jeg at det danske ordsprog: Frygt Gud og følg landeveien, er heel vel grundet. Thi de som lede altid efter stier og vilde forkorte veiene, komme ofte senest frem.» Fader Holbergs ord tok Skogselskapets menn alvorlig, og satt opp skilt til allmenn nytte. Skiltfloraen er i dag variert, fra mellomkrigstidens malte metallskilt som viser veien til «Blaamannen», til de mere moderne, laget av tre. Noen fremmedlegemer er der også. De kommunale etater satt på 1950-tallet opp noen «støpejernsmaskedonter» som forkynner mer eller mindre absurde budskap, sommer som vinter. Bergens Skog- og Træplantningsselskap har fått anledning til å disponere denne annonsesiden til eget formål, og Selskapet sender derfor sin takk til WESTFAL-LARSEN MANAGEMENT AS