SVELVIKSAND as. Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket. Utgave: 1 Dato: 2012-10-01

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket Utgave: 1 Dato: 2012-10-01

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 1 DOKUMENTINFORMASJON Oppdragsgiver: Rapporttittel: Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket Utgave/dato: 1 / 2012-10-01 Arkivreferanse: - Lagringsnavn Rapport Oppdrag: 522795 Verket - Hurum Oppdragsbeskrivelse: Planprosess - fremtidig bruk av sandtaket Oppdragsleder: Christensen Petter Fag: Plan Tema By- og tettstedsutvikling Leveranse: Konseptvurderinger Skrevet av: Kvalitetskontroll: Kjell Arne Valvik Astrid Storøy www.asplanviak.no

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 2 INNHOLDSFORTEGNELSE 1 Verket, Hurum kommune... 3 2 Innledning... 4 3 Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid i plan- og influensområdet... 6 3.1 KM 1 - Kulturmiljøet Schimmelmann Glassverket på Bakkeløkka og del av Verket. 7 3.2 KM 2 - Rester av Svelvik befestning på Verket...12 3.3 KM 3 - Varpebolt, erosjonsvern, kaianlegg og sementfabrikk mot Strømmen...17 3.4 KM 4 - Nyere tids kulturminner på Dramstad...19 3.5 KM 5 - Svelvik...23 3.6 KM 6 Kulturmiljø på Hov / Klokkarstua...24 3.7 KM 7 - Sandstien/Oldtidsveien...25 4 Konsekvensvurdering...26 4.1 Alternativ 1...27 4.2 Alternativ 2...29 5 Avbøtende tiltak...32 6 Oppsummering...34 7 Litteratur og kilder...35

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 3 1 VERKET, HURUM KOMMUNE Figur 1. Flyfoto over Verket som omfatter planområdet, Hurum kommune. Foto: Svelviksand AS.

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 4 2 INNLEDNING Nyere tids kulturminner regnes som kulturminner fra tiden etter reformasjonen, 1537. Disse kan vedtaksfredes etter KML 15. I tillegg kan hele kulturmiljøer fredes etter KML 20. Kulturminner og kulturmiljø kan også sikres med hjemmel i Plan- og Bygningsloven (PBL). SEFRAK-registeret inneholder data om etterreformatoriske bygninger frem til 1900, men i deler av landet omfatter registreringene også bebyggelse fra 1900-tallet. Ved SEFRAKregistreringen i Hurum ble også bygninger oppført helt fram til 1940 tatt med, men dette er ikke fullstendig gjennomført i alle registreringskretser. Etterreformatoriske kulturminner, som ikke er bygninger eller ruiner, er i liten grad fanget opp registrene. I arbeidet med denne rapporten er digitale SEFRAK-registreringer brukt som bakgrunnsinformasjon, supplert med befaring i felt. Verket bærer navn etter det gamle industrimiljøet stedet, et glassverk fra 1780. Senere har salg av grus dannet grunnlag for bosettingen og utviklingen der. I forbindelse med kommunedelplan for kulturminner og kulturmiljøer i Hurum kommune ble kulturmiljøet på Bakkeløkka med del av Verket trukket frem som et kulturmiljø fra nyere tid med ekstra høy kulturhistorisk verdi. Figur 2. Områder med «verneverdige kulturminner og kulturmiljøer» i kommunedelplan for kulturminner i Hurum. Område nr. 3 på kartet er kulturmiljøet på Bakkeløkka og del av Verket.

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 5 Kulturmiljøet på Ryggen på Veket, med rester etter Svelvik befestning (Oscarsborg), er ikke med i NIKUs rapport (2005) knyttet til kommunedelplan for kulturminner i Hurum. Dette kulturmiljøet blir omtalt som eget kulturmiljø i foreliggende rapport. Figur 3. Avgrensing av kulturmiljøet på Verket (NIKU - Bidrag til kommunedelplan for kulturminner og kulturmiljøer i Hurum kommune 2005).

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 6 3 KULTURMINNER OG KULTURMILJØ FRA NYERE TID I PLAN- OG INFLUENSOMRÅDET

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 7 I planområdet er det hovedsakelig på Ryggen og langs Strømmen i vest (Svelvik befestning) og på Dramstad (gårdsbebyggelse og dyrkningsspor) at det ligger kulturminner igjen. I influensområdet for planen ligger blant annet et kulturmiljø, Schimmelmanns glassverket fra 1700-tallet, med stor kulturhistorisk verdi. 3.1 KM 1 - Kulturmiljøet Schimmelmann Glassverket på Bakkeløkka og del av Verket I 1782 ble et glassverk bygget nedenfor Bakkeløkka, og fikk navn etter den dansk-norske finansminister Heinrich Carl Schimmelmann. Figur 4. Kartskisse over glassverket i 1918. Kartet er hentet fra Hurums historie bind 1.

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 8

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 9 Figur 5. Tegning av bestyrerboligen til Glassverket. Glassverket var et typisk 1700-talls verk. Her var boliger, pensjonskasse, skole for arbeidernes barn, kjøkkenhage, hytterett, samt egen krambod. I 1801 bodde det i alt 21 familier her med til sammen 93 mennesker. Glassverkets drift ble innstilt for godt i 1832. Fremdeles står flere av de store verksbygningene der, i vår tid tatt i bruk som lager og bolighus. Går en fra fergeleiet ved Verketsøya i Hurum langs stranda østover et par hundre meter, vil en i sjøen se restene av gamle påler. Glassverkets brygge lå her, og her ble glassproduktene lastet om bord i skutene. For det meste var det flasker i brunt glass. Det kan en lett konstatere på stedet, for på stranda og i sjøen ligger en mengde glasskår. Figur 6. Skår av flaskene som ble laget kan man fortsatt finne i strandkanten på Verket. Foto: Konrad Mehus. Glassverket ga Verket nytt stedsnavn. Før glassverkets tid het halvøyas sørlige del Strømsmoen. Verketsøya hadde også andre navn i gammel tid: først Lønøen og så Kroeøen. Det siste navnet skyldtes trolig at det en gang lå en kro der. Figur 7. Legg merke til pålene etter bryggene til glassverket. Foto: Verket og Bogen Vel.

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 10 Det var Carsten Anker (1747 1824) som tok initiativet til å legge et glassverk nettopp her. Et annet alternativ for stedsplassering var også i Hurum, nemlig på Sætre. Men Verket ble valgt. Det ble bygslet tomt på gården Hovs grunn i 1779. Ankers tanke var at glassproduksjonen i Norge burde økes slik den kunne dekke de forente rikers (Norges og Danmarks) behov for bruksglass, vindusglass og flasker. Det var flaskeproduksjonen som ble lagt til Verket. Brenselsspørsmålet var av avgjørende betydning. Det kom til en ordning at bøndene på vestsiden av Drammensfjorden skulle levere brenneved til glassverket og dermed slippe leveringsplikten til sølvverket på Kongsberg. Bygdelagene i Hurum og Røyken skulle trå til med ved om vestsiden ikke kunne levere nok brensel. I 1782 sto verket ferdig, og en gang etter oktober måned det året ble glassovnene fyrt opp. Det var blitt et mønsteranlegg. Fremdeles står flere av de store bygningene der, i vår tid tatt i bruk som bolighus og lager. Hele industrianlegget lå langs stranda sør for bygdeveien til sundstedet. Når verksbygningene ble plassert for seg selv nede ved vannkanten, var det sikkert for at glasshytta ble regnet for å være meget brannfarlig. Det var her som ved gårdsbruk flest i Norge, det ildsfarlige huset (smia) ble plassert langt unna de øvrige bygningene. Lagerbygningene for ved og ferdige produkter var plassert ute på øya også av samme grunn. En var føre vàr og hadde anskaffet både en brannsprøyte og 24 brannspann. De øvrige bygninger, der verksfolket skulle bo, ble bygd i god avstand fra driftsbygningene på oversiden av bygdeveien. Forvalterboligen hadde hele 9 rom + kjøkken og uthus. De 8 husene for arbeiderne var alle innrettet for to familier med stue, kammers og kjøkken til hver av familiene. På den store åpne plassen foran bygningene ble det plantet frukttrær, stikkelsbær- og ripsbusker og der skulle det dyrkes grønnsaker. Om poteten var tatt i bruk der, sier beretningene ingenting om, men det er vel tvilsomt, i alle fall de første årene. Bak våningshusene var plassert to bryggerhus, et med stor bakerovn, et stort vedskjul og ytterligere et stort uthus. Fastskole (verksskole) i egen bygning ble opprettet fra 1789. Det var èn klasse ved skolen. Arbeiderne skulle betale tilskudd til skolen på 2 skilling per tjente daler, dvs. en skoleskatt på 8 %. Første læreren het Engebret Rønning. Hans årslønn var 78 riksdaler. Undervisningsplan og instruks for læreren var lik den som ble brukt ved Hadelands glassverk på Jevnaker. Sommeren 1784 ble flaskeproduksjonen satt i gang med steinkullfyring. Verket fikk på det tidspunkt store ordrer på pommerske og engelske buteljer (flasker), dråpeglass og glass til kjemisk bruk. Oppstarten var ikke vellykket, steinkullfyringen gikk altfor sent og ble derfor dyr. Produktene ble dårligere enn ved vedfyring. Vedfyring ble derfor satt i gang ved ovn nr. 2. I 1785 ble det levert tusenvis av flasker for utskiping til Danmark. Verkets fraktebåter, to jakter, fraktet produktene til lager på Bragernes. Det endte med at de foreløpig måtte oppgi driften. De tyske glassblåserne og hjelpearbeiderne forlot verket og fikk seg arbeide ved andre glassverk i Norge. I januar 1787 startet verket opp på ny, og denne gang lyktes det den nye forvalteren Heyerdahl å oppnå et årsoverskudd på 3000 riksdaler. Av regnskapene ser vi at den tyske glassmester Hans Just Kauffeldt betalte 7 riksdaler i skatt og 8 svenner, alle glassblåsere, betalte 5 riksdaler og 48 skilling i skatt hver. Schimmelmanns glassverk hadde en vekslende virksomhet utover på 1800-tallet. Det vekslet mellom driftsstans og større eller mindre produksjon. Under langvarig driftsstans var det ikke mer enn 4-5 glassblåsere på verket. Under vanlig drift var det 10 glassblåsere som laget flasker og apotekerglass. Antall hjelpe- og dagarbeidere var da 12-14 mann. Fast knyttet til verket hele tiden var forvalter, lærer og smed.

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 11 I 1801 bodde det i alt 21 familier der med til sammen 93 mennesker. Etter 1814 ble verket den norske stats eiendom. Verket var forpaktet bort, men ble til slutt (1824) solgt til private. Det var Carsten Anker som var den drivende kraft bak Schimmelmann og de andre glassverkene i Norge. Tidvis bodde han i forvalterboligen, når han var på inspeksjon. I 1819 kom han med skarp kritikk av driftsdisposisjonene forvalteren ved Schimmelmann hadde foretatt seg. Tilstanden ved verket var ikke tilfredsstillende, særlig pekte Anker på forholdene i glasshytta og forfallet ved bygningene og brygga. Etter at selve drivkraften Anker døde i 1824, hanglet verket videre noen år og innstilte driften for godt i 1832. Sand er viktigste råvare i glassproduksjon. Schimmelmanns glassverk fikk enten sand fra en lokal forekomst (ikke sandtaket i Verket!) eller fra Danmark. Klart rent glass får en av ren kvartssand. Inneholder sanda jern får en brunt glass. Grønt glass får en ved tilsetting av forskjellige slags salter. Figur 8. Gammelt foto over Verket. Kilde: Verket og Bogen Vel. Kulturmiljøet representerer en unik glassverksbebyggelse fra 1789 med omgivelser og mange ombygginger. Området med den gamle boligbebyggelsen fra 1789 på Bakkeløkka, er et industriminne av høy regional og nasjonal verdi. Det er sjeldent med så gammel industribebyggelse. På platået nedenfor ligger det gamle sundstedet ut mot strømmen, og langs den gamle Fjordveien innover langs halvøya, ligger en variert eldre bebyggelse. For kulturmiljøet er det først og fremst helheten som er av høyest kulturhistorisk verdi, med dimensjonering, husgruppering og plassering i fjordlandskapet mer enn enkeltbygningene som for en stor del er ombygget eller av nyere dato. I kommunedelplan for kulturminner i Hurum er det et mål at områdets karakter (herunder terreng og vegetasjon) opprettholdes eller gjenopprettes ved tilpassing av byggevolum, oppdeling av fasade, utforming og plassering av vindus- og dørformater, paneltyper og

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 12 profileringer, taktekkingsmateriale og fargebruk. Området er regulert og kulturmiljøet er ivaretatt gjennom gjeldene plan. På Bakkeløkka er det forvalterboligen som i størst grad har beholdt sin opprinnelige utforming. Arbeiderboligene som er vertikaldelte tomannsboliger, er derimot i stor grad ombygget. Til tross for ombygginger som har vært både omfattende og hensynløse, fremtrer det gamle glassverkets boligbebyggelse på Bakkeløkka fremdeles med en streng, opprinnelig planstruktur på tre sider av en rektangulær plass. Anlegget uttrykker en vilje til streng organisering av samfunnet med en stor og herskapelig utformet forvalterbolig midt på plassens ene langside og med arbeiderboligene symmetrisk plassert på hver side. Hele sju av de opprinnelige åtte arbeiderboligene er bevart. De er organisert som vertikaldelte tomannsboliger. Husene står i stor grad i sine opprinnelige dimensjoner, og gir fremdeles godt grunnlag for opplevelse av hvordan anlegget opprinnelig tok seg ut. En sterkt individuell behandling preger boenhetene og bryter om den opprinnelig enhetlige planen. Den opprinnelige utformingen var stort sett intakt helt fram til begynnelsen av 1900-tallet, og fotografier fra denne tiden kan danne føringer ved fremtidige endringer. Blant verneverdiene inngår også vegene som fortsatt er bevart i området. Den tilgrensende, åpne bebyggelsen langs Fjordveien er av varierende alder, og de fleste hus er ombygget i flere omganger. Verneverdien ligger her i større grad i å opprettholde dimensjoneringen og den åpne bebyggelseskarakteren enn å bevare de enkelte husenes nåværende utseende ned på detaljnivå. To bygninger i dette området skiller seg ut som viktigere verneobjekter enn de øvrige: Sundstedet (Fjordveien 56) som trolig er fra slutten av 1700-tallet eller begynnelsen av 1800-tallet. Den andre er Sundheim (Fjordveien 85), en forholdsvis enkel sveitserstilbygning fra begynnelsen av 1800-tallet med forholdsvis få ombygginger. Disse to danner en portal for området med sine plasseringer på hver sin side av Fjordveien ut mot strømmen. Kulturmiljøet er vurdert til å ha stor opplevelsesverdi, stor bruksverdi og stor kunnskapsverdi. Samlet verdivurdering blir stor verdi. 3.2 KM 2 - Rester av Svelvik befestning på Verket «Oscarsborg med Svelvik befestninger» var det offisielle navnet på forsvarsanleggene som sperret innløpene til henholdsvis Christiania og Drammen. Svelvik befestninger fikk plass på den svære morenen på Verket, nær Svelvikstrømmen og Svelvik.

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 13 Figur 9. Oversiktsbilde av Svelvik befestning. Foto: Wetlesen, Thv. 1903. I dag er det bare rester igjen av anlegget. Eier: Lokalhistorisk arkiv, Hurum kommune. Det er bare rester igjen av selve anlegget, mens vegen opp til anlegget ligg intakt i terrenget. Anleggsarbeidet tok til i 1896-97. Sommeren 1900 kunne kaptein Holter ta anlegget på "Ryggen" i bruk. Mannskapsstyrkene til Svelvik befestninger ble skrevet ut fra Hurum, Svelvik, Strømmen, Røyken, Drammen, Nedre Eiker, Lier og Christiania. Den eneste gangen den hadde full styrke var i 1905. Da var det ca. 300 mann der. Svelvik befestninger hadde ingen fast besetning uten under nøytralitetsvakten 1814 1818 Figur 10. Svelvik befestning var plassert øverst på vestre del av «Ryggen». Foto: Wetlesen, Thv. 1903. Eier: Lokalhistorisk arkiv, Hurum kommune. Anlegget «Svelvik befestninger» som også omfattet et kontrollerbart minefelt samt to bestrykningsbatterier er i følgje landsverneplanen for forsvaret i dag fullstendig forsvunnet. Men det ligger fortsatt rester igjen etter selve anlegget og tilkomstvegen opp til dette, minelager, m.m.

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 14 Figur 11. På figuren over vises en av kanonstandene til 15 cm batteriet, som var oppsatt med tre 15 cm Krupp skipskanoner frem til 1930-tallet. Kilde: Riksarkivet. Figur 12. Svelvik befestning. Legg merke til natursteinsmuren i anlegget. Denne kan fortsatt ses på stedet. Foto: Wetlesen, Thv. 1903. Eier: Lokalhistorisk arkiv, Hurum kommune. I 1899 ble artilleriet reorganisert. Bergartilleriet ble tilbakeført til Feltartilleriet, mens Kystartilleriet ble etablert som eget våpen med en generalinspektør som sjef. Mineforsvaret

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 15 overført fra Marinen til Kystartilleriet. Oppsetningen på Oscarsborg økte med to kompanier til åtte (to bataljoner). Forsvaret kjøpte gårdene Nordre og Søndre Ryggen i Svelvik for å bygge ut et kontrollerbart minefelt med bestrykningsbatteri. Befestningsanlegget i Svelvik i Drammensfjorden ble bygget ut i 1898/1899, for å hindre at Oscarsborg ble omgått ved et angrep mot Drammen og derfra et angrep mot Kristiania vestfra. Anlegget bestod av et bestrykningsbatteri med tre 15 cm Krupp skipskanoner, et kontrollerbart minefelt og et bestrykningsbatteri med to hurtigskytende 57 mm Cockerill-kanoner. Anleggene ble underlagt Oscarsborg, og det offisielle navnet på hele forsvarskomplekset ble etter dette «Oscarsborg med Svelvik befestninger». En brann på Bergholmen i 1932 skadet og ødela mye minemateriell og flere bygninger. For å opprettholde minefeltet ble det bestemt at minene fra Fredrikstad, Svelvik, Tønsberg og Kristiansand skulle overføres til Oscarsborg. Nedre toppbatteri på Håøya med sine åtte 12 cm L/36 ble tatt ut av krigsstrukturen i 1934, det samme gjaldt 15 cm-(ryggen)batteriet i Svelvik, der også eiendommen ble solgt. 1031 Haubitzbatteriet samt 57 mm-batteriene på Søndre og Nordre Kaholmen, Husvik, Nesset og i Svelvik ble utfaset, dvs. de skulle beholdes inntil de fremskutte anleggene i ytre Oslofjord sto ferdig. Det er rester igjen av anlegget. Kulturmiljøet er vurdert til å ha middels opplevelsesverdi, liten bruksverdi og middels kunnskapsverdi. Samlet verdivurdering blir liten til middels verdi. Figur 13. Svelvik befestning. Foto: Wetlesen, Thv. 1903. Eier: Lokalhistorisk arkiv, Hurum kommune.

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 16

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 17 3.3 KM 3 - Varpebolt, erosjonsvern, kaianlegg og sementfabrikk mot Strømmen Varpeboltene/fortøyningsring kjennetegnes ved at de er formet som en stor T, ofte med en ring liggende over bolten. Varpebolten brukte seilskutene på 1700- og 1800- tallet for at de skulle kunne dra seg inn på gangspillet. Det vil si buksere eller varpe seg på plass, særlig i områder med vanskelige strømforhold. Kryssholten (T-bolten) er brukket av i toppen. Trolig har det opprinnelig vært fortøyningsring over varpebolten. Fortøyningsringene har, som navnet sier, en stor ring. De eldste ringene kom i middelalderen, men fra 1700-tallet blir det for alvor fart i sakene da dette blir en oppgave for admiralitetet i København. Figur 14. Varpebolt på nordvestre side av Verket. Se kart på forrige side. Varpeboltene må trolig ses i sammenheng med generell skipstrafikk gjennom strømmen (Svelvikrenna), og har ikke direkte med utskiping av varer fra glassverket å gjøre. De bryggerester som kan knyttes til glassverket er de som ligger på innsiden av Verksøya mot kanalen. De er inntegnet på gamle kart over området. På innsiden av Verkesøya hadde glassverket en stor lagerbygning. Pålene langs Verksøya er for å beskytte mot strømmen ifølge lokale kilder. Figur 15. Legg merke til pålene langs Strømmen som skal sikre mot erosjon.

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 18 Sementfabrikken (Hoff sandtak) som ligger mot Strømmen ble bygget tidlig på 1900-tallet, og var et forsøk på å produsere ytong/lettbetong. I dag er det bare ruiner igjen av fabrikken (SEFRAK id 66280101067). Utskipingsbrygge, med konstruksjoner for lasterampe ligger fremfor fabrikken mot Strømmen. Figur 16. Ruin etter sementfabrikken. Figur 17. Kai/lasterampe ved sementfabrikken. Kulturmiljøet er vurdert til å ha middels opplevelsesverdi, liten bruksverdi og middels kunnskapsverdi. Samlet verdivurdering blir liten til middels verdi.

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 19 3.4 KM 4 - Nyere tids kulturminner på Dramstad Svelvik befestning hadde også et minelager innerst i Dramstad, der det i dag er en stor steinbrygge. Krutthuset (naust/sjøbu) på Bjørkholt i Dramstad er bygd i siste del av 1800- tallet (SEFRAK 06280102172). Det er bygd i teglstein, og ble brukt som minelager. Like ved ligger en hytte uten informasjon om alder (SEFRAK 06280102171). Det er fire SEFRAKregistrerte bygninger i gårdstunene på Dramstad (06281021774-77). Dette er to våningshus og to driftsbygninger. Bygningene representerer gårdsbosetningen på Dramstad tilbake til 1800-tallet. I dag er bygningene knyttet til fritidseiendommer. Figur 18. Steinbrygga på Dramstad. Figur 19. Oscarsborg med Svelvik befestninger sitt krutthus for lagring av miner på Dramstad (SEFRAK 06280102172).

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 20

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 21 Ikke fredete arkeologiske kulturminner på Dramstad Dyrkningsflate, steinstrenger og rydningsrøyser: Figur 20. Dyrkingsflata på Dramstad. Trolig fra nyere tid. Kilde: Buskerud fylkeskommune. På Dramstad er der registrert en stor, sammenhengende dyrkningsflate (id 147178-7). Denne flata ligger øst for gården Dramstad og det området som kalles Ryggen, og nord for Gropaveien. Figur 21. Steinstrenger og rydningsrøyser på Dramstad. Trolig fra nyere tid. Kilde: Buskerud fylkeskommune.

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 22 På denne flata ble det også registrert fire steinstrenger (Askeladden id 147178-1, -4, -5 og - 6) og to rydningsrøyser (Askeladden id147178-2 og -3). Det er dermed helt tydelig at det har vært mye aktivitet i dette området, og dyrkningsflaten fremstår som et området av eldre karakter. Med tanke på at den tilhørende gården (Dramstad) har vært i bruk siden 1800- tallet, er det dermed nærliggende å tro at dyrkningsflata har samme alder, men det er ikkje usannsynlig at flata har en enda høyere alder. Figur 22. Dyrkningsflate (til venstre) og steinstreng på Dramstad. Foto: Buskerud fylkeskommune. Ved Buskerud fylkeskommune sin feltregistrering ble det påvist tre tufter fra nyere tid. Dette er en nyere tids tuft midt i planområdet, en laftet tuft midt i planområdet på nordsiden av øya og en tuft som ligger helt nede ved den store bekken som renner gjennom planområdet midt på nordsiden av øya. Figur 23. Utsnitt fra kulturminnebasen Askeladden for det aktuelle området på Dramstad. Kilde: www.askeladden.ra.no. Kulturmiljøet er vurdert til å ha liten til middels opplevelsesverdi, liten bruksverdi og middels kunnskapsverdi. Samlet verdivurdering blir liten til middels verdi.

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 23 3.5 KM 5 - Svelvik Svelvik gamle sentrum er registrert som NB! område av Riksantikvaren. Major Zarbells kart fra 1808 viser bebyggelsen i Strømmen organisert i to parallelle rekker langs Storgaten. Kirkegaten, som fører fra kirken til sundstedet ved fjorden, er antagelig den eldste tverrgaten i sentrum. Etter det engelske flåteranet i København i 1807, ble det bygget over 100 kystbatterier i Norge. To av disse lå i Svelvik. Anlegg av befestningen brakte liv og røre i en stille periode. Folketallet i strandstedene steg etter Napoleonskrigene og frem til 1845 da Svelvik ble by. Svelvik ble skilt ut fra Strømm herredskommune som egen kommune med ladesteds rettigheter ved lov av 19. august 1845. Da bodde det rundt 1 000 personer på stedet. Opprettelsen av Svelvik by falt samtidig med ny lov om bygningsvesen, med bestemmelser om husbygging, regulering og ildsikkerhet m.m. Etter loven skulle bygningskommisjonen bestå av politimester, branndirektør og statskonduktør, og supplert med magistraten og to formenn skulle de danne reguleringskommisjonen. Men Svelvik hadde ingen slike øvrighetspersoner og søkte dispensasjon fra loven slik at reguleringskommisjonen skulle bestå av stedets formenn samt de to mest bygningskyndige personer. Søknaden ble imøtekommet ved kongelig resolusjon i 1847. Den første reguleringskommisjonen, bestående av formannskapet samt to "tilforordnede medlemmer, søkte straks nok et unntak fra bygningsloven; nemlig bestemmelsen om at gatebredden skulle være 20 alen. Skulle denne bestemmelsen følges, ville nordre bydel ikke bli noen bydel eller en regulert gate med utilstrekkelig plass hus på begge sider av gata. Deretter utarbeidet de en reguleringsplan for Svelvik, hvor den nordligste delen av byen skulle holdes utenfor da naturhindringer forbyr ethvert anlegg av kvartaler eller enhver regelmessig inndeling. Figur 24. Svelvik sett fra Verket. I den store byggeperioden som fulgte, og som henger sammen med oppsving i skipsfarten, fikk Svelvik flere av sine største og fineste bygninger. Middelalderkirken St. Nicolai kirke, bygd før 1396, ble revet i 1856 og erstattet av dagens kirke som sto ferdig i 1859. Natten mellom 25. og 26. juni 1887 brøt det ut brann i byen og 52 hus (omkring en fjerdedel av byen) brant ned. I september 1913 brøt det på ny ut en større brann i byens sentrum. Bygninger som huset hotell, telegraf og telefon og meieriforeningens lokaler brant ned. I gjenoppbyggingen endret hele strøket karakter. NB! området omfatter den sentrale delen av Svelvik sentrum med historisk viktige bygninger som kirken, den gamle skolebygningen (nå Svelvik museum), torget, sundsted, gjestgiveri, legebolig m.m. Bortsett fra kirken som er i mur, er de fleste gamle hus i området bygd i tre.

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 24 NB! områder er av nasjonal verdi, og har stor verdi. Kulturmiljøet er vurdert til å ha stor opplevelsesverdi, stor bruksverdi og stor kunnskapsverdi. Samlet verdivurdering blir stor verdi. Figur 25. Svelvik delområde Sentrum. Kilde: Riksantikvaren, NB-registeret. 3.6 KM 6 Kulturmiljø på Hov / Klokkarstua Kulturmiljøet ligger på en markant nordsydgående morenerygg høyt over Drammensfjorden. Alleen, på toppen av moreneryggen mellom Hurum kirke fra middelalderen og prestegården, er et kjent landemerke i området. Denne har sterk silhuettvirkning fra flere steder i det omkringliggende landskapet. I kulturmiljøet har det vært et religiøst sentra tilbake til forhistorisk tid. Det åpne jordbrukslandskapet som fremdeles omgir det meste av kulturmiljøet, bidrar sterkt til å fremheve det mektige kulturlandskapet og de enkelte kulturminnene i området. Kulturmiljøet er vurdert til å ha stor opplevelsesverdi, stor bruksverdi og stor kunnskapsverdi. Samlet verdivurdering blir stor verdi.

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 25 Figur 26. Fra alleen ved Hurum kirke fra middelalderen. Tiltak knyttet til Svelviksand sitt anlegg på Verket vil ikke ha visuell innvirkning på kulturmiljøet her. 3.7 KM 7 - Sandstien/Oldtidsveien Sandstien heter en del av den gamle oldtidsveien som går tvers over Hurum, fra Fergestad til Dramstad. Navnet kommer fra den gamle storgården Sand, som også har gitt navn til stedet Storsand. Omtrent midtveis mellom Storsand og Semsporten ligger Setton, som opprinnelig betyr sitteplass. Helt frem til slutten av 1800-tallet måtte alle som skulle begraves, fraktes til Hurum kirke, og i følge tradisjonen skulle ikke kistene berøre bakken før de kom i vigslet jord. På Setton finnes det fortsatt en stein som kistene ble plassert på, når de satte seg ned for å hvile. Sandstien gjorde veien fra Østfold til Buskerud og Vestfold kortere, og er blitt brukt av veifarende i mange hundre år. Sandstien var raskeste forbindelse mellom Klokkarstua og Storsand, og konfirmantene brukte den når de gikk for presten i Hurum frem til 1924. Frem til skogsbilveiene kom på 1950-tallet, ble Sandstien brukt til tømmerdrift. Kulturmiljøet er vurdert til å ha stor opplevelsesverdi, stor bruksverdi og stor kunnskapsverdi. Samlet verdivurdering blir stor verdi.

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 26 4 KONSEKVENSVURDERING I planen er det foreslått to alternativer for uttak: Alternativ 1: Moreneryggen reduseres til kote 15. Alternativ 2: Vestre del av moreneryggen bevares, forøvrig som alternativ 1. Videre visualiseres to trinn i driften av uttaket: Trinn I: Uttak av masser i et område omtrent midt i dagens massuttak. Området ferdigstilles og revegeteres. Trinn II: Videre drift foregår parallelt mot vest og øst for trinn I. Illustrasjonene viser masseuttaket etter at alle massene er tatt ut.

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 27 4.1 Alternativ 1 KM 1 Det kulturhistorisk viktige kulturmiljøet på Bakkeløkka (Schimmelmann glassverket) med tilgrensede eldre bebyggelse på Verket blir ikke direkte berørt av tiltak. På grunn av at terrenget med vegetasjon mellom eksisterende masseuttak og kulturmiljøet blir liggende urørt, blir de visuelle innvirkningene på kulturmiljøet avgrenset. Alternativ 1 fører til at Ryggen blir senket til kote 15. Dette vil føre til at landskapsbildet bak kulturmiljøet blir endret i forhold til dagens situasjon.. Samlet er omfanget vurdert som lite negativt for kulturmiljø 1. Stor verdi sammenholdt med lite negativt omfang gir liten negativ konsekvens (-). KM 2 Kulturmiljøet på Ryggen med blant annet restene etter Svelvik befestninger blir direkte berørt av tiltaket. Alle restene etter befestningen og vegen frem til forsvarsanlegget blir fjernet. Samlet er omfanget vurdert som stort negativt for kulturmiljø 2.

Kulturminner og kulturmiljø fra nyere tid på Verket 28 Middels til stor verdi sammenholdt med stort negativt omfang gir stor negativ konsekvens (---). KM 3 Kulturmiljøet langs Strømmen blir ikke direkte berørt av tiltak. Alternativ 1 fører til at Ryggen blir senket til kote 15. Dette vil føre til at landskapsbildet bak kulturmiljøet i stor grad blir endret i forhold til dagens situasjon. I dag ligger Ryggen som en buffer mot eksisterende masseuttak. Den visuelle innvirkningen på kulturmiljøet blir derfor stor. Samlet er omfanget vurdert som middels til stort negativt for kulturmiljø 3. Liten til middels verdi sammenholdt med middels til stort negativt omfang gir middels negativ konsekvens (--). KM 4 Kulturmiljøet på Dramstad blir direkte berørt av tiltak. To lokaliteter med dyrkingsspor og veganlegg blir berørt. I tillegg vil tiltaket føre til en landskapsendring som virker visuelt inn på resten av kulturmiljøet på Dramstad. I dag ligger Ryggen som en større buffer mot eksisterende masseuttak. Samlet er omfanget vurdert som middels til stort negativt for kulturmiljø 4. Liten til middels verdi sammenholdt med middels til stort negativt omfang gir middels negativ konsekvens (--). KM 5 En senkning av terrenget til kote 15 på vestre del av Ryggen vil ha stor visuell innvirkning på kulturmiljøet Svelvik. Ryggen fungerer her som en buffer mellom Svelvik og eksisterende masseuttak. En større landskapsendring her vil i stor grad virke visuelt inn på kulturmiljøet. I dag ligger Ryggen som en større buffer mot eksisterende masseuttak. Samlet er omfanget vurdert som stort negativt for kulturmiljø 5.