Bjørn Ingvaldsen Sønnen til læreren 3 Undervannsskrekk Gyldendal
Vann Det var helt stille. Helt. Jeg holdt pusten og bet meg i leppa mens jeg lukket døra. Ikke en lyd. Så gikk jeg baklengs bortover grusen. Ingen hadde hørt meg. Det kom ikke lys i noe vindu, ingen ropte, ingen smelte med dører. Jeg var helt alene. Da jeg kom bort på asfalten, satte jeg opp farten og småløp ned til sjøen. Vannet så helt svart ut. Plutselig så jeg et sveipende lys. Hadde noen sett meg? Hørt meg? Så var det borte. Jeg sto musestille. Der var lyset nok en gang. Jeg kjente hjertet dundre i brystet, men så måtte jeg le for meg selv. Det var bare lyset fra fyret langt der ute. Det blinket for å vise båter veien trygt til land. Jeg gjorde meg klar. Kniven satt i beltet, det blanke skjeftet syntes tydelig mot de svarte klærne mine. På kurset hadde vi alltid hjulpet hverandre med utstyret. Nå måtte jeg få på plass alt selv. Det var ikke lett. Selve dykkerdrakta hadde jeg tatt på hjemme, før jeg gikk. Den hadde jeg uansett prøvd minst en million ganger før, bare for å se hvor kul jeg var i den. Omtrent som en superhelt. Men flaske hadde jeg aldri fått på meg alene før. Det var ikke lett. Etter at den endelig var på plass, kjente jeg etter om masken satt som den skulle, så at hanskene gjorde det samme, og at alt var stramt og tett. Så skrudde jeg opp ventilen på
dykkerflasken og vagget ut i vannet. Det iskalde vannet. Det jeg gjorde nå var visst det ulovligste i hele verden. Allerede før jeg startet på dykkerkurset, hadde jeg måttet undertegne på at jeg aldri skulle dykke alene. Å dykke alene betyr at du ikke har noen til å hjelpe deg hvis noe går galt. Alle som skal dykke, må tenke på sikkerhet. Hvis ikke, er det farlig. Setter du deg fast, må noen få deg løs, går du tom for luft, må noen dele sin luft med deg. Og blir du borte, må noen vite hvor du forsvant. Det er reglene. Men jeg leste en gang at man må våge noe for å vinne noe. Jeg visste veldig godt hva jeg kunne vinne. Så da fikk regler være regler. Mette, instruktøren på kurset, har alle flaskene med luft innelåst i huset sitt. Hun driver butikk også og har et stort lager på baksiden av huset. Alle som deltar på kurset, må hente flasker oppe hos henne før vi begynner, og når kurset er slutt, må vi levere dem tilbake. Hun teller til og med over dem, for å sjekke at ingen mangler. Etterpå sender hun dem et eller annet sted, slik at de kan fylles med ny luft. Egentlig er det ikke luft, da, det er en slags spesialblanding av vanlig luft og en eller annen gass. Dykkegass, kaller Mette det. Man får ikke lov til å bestille slikt selv, i hvert fall ikke før man har tatt sertifikatet. Men her var jeg under vann, helt alene. Ikke hadde jeg tatt dykkersertifikat ennå, og flasken med luft hadde jeg stjålet fra lageret til Mette. Det var dagen før jeg hadde fått ideen. Jeg hjalp Mette med å bære nyfylte flasker inn på lageret og oppdaget at hun hadde gjemt en ekstra nøkkel til døra under en stein ute i hagen.
Nå svømte jeg under brygga og bort til en liten gummibåt som lå fortøyd ved en bøye. Jeg skrudde igjen ventilen på luftflasken og kom meg opp i båten. Så løsnet jeg fortøyningen og rodde utover mot Hollenderøya. Alle som bor på Hogna, har hørt historien om Hollenderøya og skuta Maarten Tromp, som forliste der i 1725. Hvor mange som druknet og hvor mange som berget seg i land, er det ingen som vet. Men alle på Hogna er sikre på at det spøker på Hollenderøya. Og at sjøen utenfor er full av skatter fra skipet. Spøkelser har jeg aldri trodd på, men dette med skattene ville jeg finne ut av. Tusenvis av dykkere har vært der ute og lett, men jeg var nokså sikker på at det måtte være en skatt igjen til meg også. En bitte liten en, i hvert fall. Jeg hadde spurt Mette allerede på den første kursdagen om vi ikke kunne ta en tur ut dit og se om vi fant noe. Det var det ikke. Skulle en dømme etter det Mette sa, var visst det det dummeste hun noensinne hadde hørt. Vi skulle først trene i bassenget på skolen. Så skulle vi foreta våre første dykk like utenfor småbåthavna. Forsiktig, forsiktig, som hun sa. Ikke noen skattejakter der, nei. Men nå var klokka halv seks, det var søndagsmorgen, og jeg var på vei mot Hollenderøya. Jeg hadde meldt meg på dykkerkurset for å oppleve noe spennende. Hva kunne vel være mer spennende enn dette? Riktignok hadde jeg opplevd en del spennende de siste ukene. Pappa og jeg hadde flyttet hit til Hogna, hvor pappa skulle jobbe som lærer. Men egentlig var det broren til pappa som hadde fått jobben. Tvillingbroren hans. For det er han som er lærer. Pappa er bare en
svindler, en som har forsøkt å leve av pokerspill og lureri hele livet. Men så fant han ut dette om den ledige jobben. Onkel og familien hans hadde flyttet til Uganda for å arbeide for et utviklingsprosjekt. De fikk ikke vite noe om at pappa utga seg for å være onkel. Og pappa fikk lønn, og vi fikk bo i et stort hus som hadde vært skole tidligere. Alle hadde grunn til å være fornøyd. I hvert fall mente pappa at de hadde grunn til det. Det man ikke vet, er ikke noe problem, pleide han å si. Jeg mente at det kunne være det, for pappa visste ikke hvordan man gjør når man er lærer, og jeg var hele tiden redd for at han skulle bli avslørt som den svindleren han er. Der ute lå Hollenderøya. På utsiden av den hadde seilskuta forlist. Det var ingenting å se på land nå lenger, gamle treskuter tåler ikke bølger som slår og slår i hundrevis av år. Men dykkere hadde funnet rester under vann. Utenfor kommunehuset på Hogna står en kanon som noen hentet opp fra havbunnen for åtti år siden. Fortsatt kommer det mange dykkere på besøk til Hogna om sommeren for å utforske havbunnen, men ingen har funnet noe av verdi siden kanonen ble heist på land. Fant jeg noe fint, ville vi kanskje bli rike. Pappa og jeg. Da kunne han slutte å late som om han var lærer, og jeg slapp å være redd for at han skulle bli avslørt. Det var en risikabel plan, men det var en plan. Min plan. Det var kanskje ikke så store muligheter til å finne noe selv om jeg dykket der ute, det var sikkert som å lete etter ei nål i en høystakk. Men det var en mye større mulighet enn om
jeg ikke dykket, i hvert fall. På utsiden av Hollenderøya hadde man satt opp et seilingsmerke på et skvalpeskjær. Det var visst det skjæret Maarten Tromp hadde truffet. Bergslo, skolesjefen her på Hogna, var den som fortalte meg historien. Han sa at på den tiden bodde det en familie på den vesle øya. Ei natt tok huset deres fyr. Det var lite, men det brant godt. Derfor tok skipperen på Maarten Tromp feil av brannen og et fyr på ei annen øy og seilte rett på. Det var en stor tragedie, men familien som hadde mistet huset sitt, klarte å berge så mye tømmer og trestokker fra den ødelagte skuta at de fikk bygget seg nytt hus. Jeg fortøyde den lille gummibåten i seilingsmerket og satte meg på båtripa. Så åpnet jeg for luft og gled ned i vannet.
Dypet Det var mørkt, kaldt og vått. Vått er forresten vann alltid, men jeg hadde ikke vært uti så mørkt vann før. Jeg så ingenting. Men i beltet hadde jeg ei dykkerlykt. Den tente jeg og lyste foran meg. Det var en ganske stri strøm, og vannet var fullt av bobler. Jeg kjente med den ene hånda på siden av skjæret og fulgte det nedover. Det var helt glatt, bølgene har sikkert slått inn over det i mange tusen år. Da jeg hadde kommet et lite stykke nedover, støtte jeg på tang. Ganske snart ble det en liten skog av tang der nede i sjøen. Akkurat dette øyeblikket hadde jeg tenkt på sikkert hundre ganger de siste dagene. Hjemme, på rommet mitt, hadde jeg et sjøkart jeg hadde lånt på biblioteket. Der var både øya og skjæret merket tydelig, med dybde og strøm. Det var nesten som om jeg kjente meg igjen, der nede under vann. Bergslo hadde fortalt meg at alle dykkerne som kom hit for å lete etter skipsvraket, måtte passe på å dykke mens det var fint vær med lite bølger. Maarten Tromp hadde jo gått på utsiden av skjæret og sunket der, så derfor lette de etter skipsdeler og vrakgods på utsiden. Der var det nokså langgrunt, og området delene kunne ha blitt spredt ut over, var stort. Nå var jeg på innsiden
av skjæret. Der var det mye dypere enn på utsiden. Men jeg hadde en idé. Tenk om det blåste da skuta forliste. En kraftig storm med mye bølger. Da var det ikke sikkert at den hadde gått ned utenfor skjæret. Kanskje en stor bølge hadde tatt hele seilskuta og slengt den over skjæret slik at den sank på innsiden. Det var slett ikke umulig. I hvert fall var det mulig at deler av den hadde havnet på denne siden. Her var det ikke mye strømmer eller bølger som slo. Så om det fantes noen deler igjen av Maarten Tromp, kunne de faktisk ligge på dypt vann her mellom skjæret og Hollenderøya. På kartet sto det at det var over tretti meter på det dypeste her. Så langt ned kunne ikke jeg dykke. Men kanskje det lå noen skatter på litt grunnere vann. På ei undersjøisk fjellhylle, for eksempel? Noen gullmynter, kanskje. Da kunne det være mulig å finne dem. Jo da, jeg visste at det ikke var store sjansene for å finne noe av verdi, men helt umulig kunne det vel ikke være. Folk finner da av og til skatter. Jeg lyste med lykta mi nedover berget. Det var nesten som om det gikk en hvit stripe på skrått nedover. En stripe med lysere stein i alt det mørke. Jeg brukte den som veiviser nedover. Da ville jeg i hvert fall finne veien oppover igjen. Om jeg skulle være i tvil. Plutselig merket jeg at noen stirret på meg. Jeg kjenner alltid slikt på meg. Jeg rettet lommelykta til siden og lyste rett inn i et ansikt. Et ansikt med to store øyne og en liten skjeggstump under haka. En diger tosk åpnet og lukket munnen et par ganger mens den så på meg, som om den ville si noe. Fortelle meg noe. Så snudde den og
svømte bort. Jeg håpte på å få treffe den fisken en annen gang. En gang jeg var ute med fiskestang. Jeg lot lysstrålen følge den lyse fjellstripen nedover. Lykta klarte å lyse opp omtrent to meter foran meg. Vannet var ganske klart, men det kom en del bobler i det når bølgene slo mot fjellet. Litt lenger nede så det ut til å være ei fjellhylle. På den kunne det sikkert ligge noe. Med ett kjente jeg noe med den venstre hånda. Noe som bevegde seg. Det var en kjetting som lå bortover en smal renne. En ganske solid kjetting. Kanskje en kjetting fra Maarten Tromp? Jeg fulgte den med hånda mens jeg bevegde svømmeføttene. Kjettingen var ganske lang. Jeg forsøkte å dra litt i den. Den satt visst fast i noe. Noen steder var kjettingen helt skjult av skjell og rur. Andre steder hadde tangklaser grodd fast i den. Den måtte da ha ligget her i mange hundre år Kjettingen forsvant inn i ei hule. Jeg forsøkte å lyse inn. Kanskje det bodde noen der inne? En hai eller en kjempeblekksprut. Men, nei, selvsagt gjorde det ikke det. Det finnes ikke slikt i Norge. Det er bare på film at det er monstre i sjøen. Jeg holdt meg med begge hendene i kanten mens jeg stakk hodet inn i huleåpningen. Den kjentes ganske stor ut. Jeg følte meg fram med hendene. Så lyste jeg inn. Omtrent en million bitte små fisk svømte forbi meg og ut. De likte nok ikke at jeg kom og forstyrret dem der inne. Lykta lyste opp hele hula. Den var ikke stort mer enn en meter dyp, og omtrent like høy. Og der inne fikk jeg øye på det kjettingen var festet i. Et anker. Eller en dregg heter det visst. Den satt klemt mellom noen steiner i bunnen av hula. Jeg kunne kjenne på den, om jeg ville.