Hva er RASP? Regional avdeling for spiseforstyrrelser i Helse Sør-Øst med et høyspesialisert klinisk tilbud for barn og voksen. RASP har 4 kliniske enheter. I tillegg til sengepost for voksne finnes det sengepost for barn og ungdom, og poliklinikker medbl.a.dagenhetog gruppebehandling. Målgruppen er pasienter med alvorlig anoreksi og bulimi. Enhetens miljøterapeuter står for den døgnkontinuerlige driften, og består av flere faggrupper som; vernepleiere, sykepleiere, sosionomer, barnevernspedagoger og universitetsutdannede. Fundamentet for behandling i enheten er åskape struktur og rammer rundt måltider og måltidssituasjoner, samt øke mestringen rundt dette.
Påvoksenenheten har vi 12 sengeplasser, og 24 miljøpersonale er ansatt i tillegg til nattevakter. Varighet for innleggelse tilpasses den enkelte pasient. For de fleste dreier det seg om en periode påca 3-6 mnd. En viktig målsetning med behandlingen er åbringe med seg kunnskap og erfaringer til hjemmesituasjon, derfor vil alltid innleggelsesperioden innbefatte permisjoner av ulik varighet.
Måltidsstruktur 4 hovedmåltider à 30 minutter 3 mellommåltider à 15 minutter 15 minutter ekstra ved ikke fullførte måltid 30 minutter hviletid etter alle hovedmåltid Tilbud om næringsdrikk ved ikke fullført måltid Pasientsamtaler tilbys før måltid, og i etterkant ved behov
Stolryggen er hard. Ryggraden skjærer inn i stolen. Torakalvirvlene har det ikke bra. I en skjelvende hånd ligger det en kniv. Jeg står på startstreken til dagens første måltid. Hvor langt jeg må kjempe er usikkert. Jeg vet for første gang ikke hvor målstreken er. Hvor lang tid vil jeg bruke? Hvor lang tid er det forventet av meg åbruke? Hva er vanlig? Men vanlig holder ikke. Best er det som gjelder. Men kanskje ikke i denne kampen. Det er en annen kamp enn de jeg vanligvis kjemper; de med klart definerte lengder, forutsigbare motbakker, utforkjøringer, svinger, publikum, forventninger, treningsplaner. Jeg blir oppmerksom på kniven som ligger i hånden. Jeg får kommandoer pååta den opp fra treneren påandre siden av bordet. Det er hardt, men jeg liker at det er hardt, men ikke i denne kampen. En kamp jeg ikke aner når vil slutte, og jeg er usikker påom jeg i det hele tatt vil kjempe. Jeg angrer påat jeg tok på meg startnummeret. At jeg kunne være så ufattelig dum.( ) Måltidet haler ut. Det er som mer og mer mat kommer påtallerkenen, det blir lenger og lenger til mål. Lysten pååta snarveier er stor. Snarveier er juks, snarveier er for de som ikke gidder åkjempe i kampen om åvinne. Men i akkurat denne kampen er jeg en som vil ta snarveier.
Jeg mener at det ikke handler om sterk vilje til åsulte seg, men derimot om en sterk vilje til åkjempe seg tilbake til livet. En sterk vilje til åsnu de destruktive tanker og spisemønstre. Et ordtak sier De skal styrke til for åoverleve. Det skal mot til for åleve. Å overleve kan andre hjelpe deg med. Helsepersonell, familie, venner. De kan tvinge deg til åspise, støtte deg gjennom måltidene. Men de kan ikke tvinge deg til åleve, bare til åeksistere. I spiseforstyrrelsens fengsel handler det mye om å eksistere. Svært lite om åleve. Du bare er. Orker lite. Styres av maten og måltider. Tanker om kropp og vekt. Isolerer deg fra venner og familie. Er sliten hele tiden. Alt er tiltak. Interessene forsvinner, tankene preges av her og nå. Det skal mot til for åsnu prosessen. For åsnu tanker og holdninger knyttet til mat, egen kropp og selvbilde. Det koster. Koster både krefter, tårer og svette. Men det er verdt det.
Etter 14 år i fengsel har jeg begynt åfåpermisjoner i friheten. Permisjonene er ikke innvilget av fengselsdirektøren. De er innvilget av meg. I fengselet mitt heter direktøren Spiseforstyrrelser. Anorexia nevrosa. Flott navn, særlig på latin. Men direktøren er pill råtten. En diktator. Får han det ikke som han ønsker, venter det straff. Alt opprør stanses i angstens torturkammer. Men en motstandsbevegelse jobber i det skjulte. Og i disse dager slår de til. Jeg har funnet styrke i meg selv til å igangsette et statskupp. Ikke alene, jeg har både helsepersonell, familie og venner i ryggen. Men det var jeg, og bare jeg som kunne avfyre det første skuddet. Revolusjonen er i gang. Jeg går mot en ny vår. En frihetens vår