Anerkjennelse. Anerkjennelse som kjærlighet. Anerkjennelse som rettigheter.

Innledning Profesjonsetikeren Arne Johan Vetlesen mener empatien er under press i dagens profesjoner og at New Public Management-reformene helse- og sosialsektoren har gått gjennom de siste årene har gjort det vanskelig å utøve profesjonene etter beste evne. Vi burde vite bedre enn å individualisere strukturelle problemer og skyve ansvaret for dårlig profesjonsutøvelse over på profesjonsutøveren, eller for den saks skyld, på brukeren - når rammebetingelsene som blir gitt fratar dem selve grunnlaget profesjonene skal kunne utøves på, mener Vetlesen. I denne oppgaven skal jeg drøfte om Vetlesen har rett, gjennom å se på teorier rundt begrepet "anerkjennelse" og undersøke hvorvidt anerkjennelse kan være med å redusere presset Vetlesen beskriver gjennom et deliberativt demokrati, som noen påstår. Først vil jeg redegjøre for begrepet anerkjennelse og bruke en del tid på å beskrive hvordan anerkjennelse er relevant innen profesjonsetikk. Dernest vil jeg gi litt grundigere beskrivelse av presset Vetlesen sikter til og til slutt drøfte hvorvidt anerkjennelse kan redusere presset fra NPM. Anerkjennelse Sagt med få ord, handler anerkjennelse om å se og respektere den andre som et selvstendig individ. Axel Honneth, en ledende figur i dagens frankfurterskole og arvtaker etter Jürgen Habermas, har jobbet mye med anerkjennelsesteori i Hegels fotspor. Han deler anerkjennelsen inn i tre former: Anerkjennelse som kjærlighet, anerkjennelse som rettigheter og anerkjennelse som solidaritet. Den første: Anerkjennelse som kjærlighet er den vi møter i privatsfæren. Det er den som gjør oss hele som mennesker. "Vi blir oss selv gjennom andre", som Aristoteles sa. Den kjærligheten vi møter i familien gjennom primærsosialiseringen viser oss at vi er verdifulle. Den planter troen på menneskeverdet i oss og gir oss mot til å møte verden og være den vi er. Den gir oss selvbevissthet, selvtillit og er basis for vår lydhørhet også overfor andres behov. Jeg skal komme tilbake til dette senere, når jeg gjør rede for Vetlesens syn på omsorg som gulvet i livet vårt, og empatien som bakgrunn for all nærhetsetikk. Kjærlighetens motsats er de kroppslige krenkelser, skriver Honneth. Når et menneske blir krenket fysisk eller seksuelt (og jeg vil legge til også psykiske overgep - som nyere forskning viser at kan være like skadelige) mister mennesket grepet om seg selv, og kan begynne en selvutslettende prosess - hos seg selv, eller projisert over til andre. Den andre formen for anerkjennelse Honneth beskriver er Anerkjennelse som rettigheter. Denne møter vi i den offentlige sfæren. Etter hvert som nye grupper har kjempet for å bli anerkjent har det offentlige måttet ta oppgjør med tidligere holdninger og gi gruppene likestilling i samfunnet. Honneth mener all anerkjennelse i bunn og grunn handler om kamp, den vokser ikke frem av seg selv - og i kampen formes både bevisstheten hos dem man søker anerkjennelse hos og selvbevisstheten. Jeg kan nevne at det ikke er selvsagt at kvinner, samer eller homofile har de samme rettighetene i Norge i dag som resten av befolkningen. Ulike etniske grupper kjemper fortsatt for denne anerkjennelsen, noe jeg skal beskrive nærmere når jeg senere skal forklare hva Charles Taylors verk har hjulpet frem i mange land, deriblant Norge. Disrespekten av anerkjennelse som rettigheter er rettsløsheten. Er det denne Romfolket og innvandrere uten lovlig opphold i Norge lever under i dag? Eller enda mer satt på spissen, foster som er under 12 uker gamle? Mange vil mene det. Den siste formen for anerkjennelse Honneth beskriver er

anerkjennelse som solidaritet. Denne tilhører sivilsamfunnet. Som mennesker er vi alle utrustet med (og evt. trent inn i) evner og talenter som ikke andre har. Vår spesielle kombinasjon av evner og talenter utgjør en unik mulighet til å kunne påvirke samfunnet gjennom både vårt arbeid, vår religion, vår politiske aktivisme eller anarkisme og det Dzur kaller "the middle democracy" - alt fra fotballklubber og speidertropper til fagforeninger og borettslag, marked og forbrukersamfunn - alt som gjør oss til aktive medborgere. Anerkjennelse her betyr at vi blir sett og respektert som en del av samfunnet. Den negative disrespekten av dette er en nedvurdering av vår livsform eller vår virkelighetsforståelse. I mitt eksempel i avsnittet om paternalisme er det nettopp dette som skjer. Som du kan se ovenfor, er begrepet anerkjennelse nært knyttet opp til autonomi. Autonomi er menneskets mulighet til å kunne velge, fritt og selvstendig ut fra reelle valgmuligheter. Immanuel Kant knyttet autonomien til menneskeverdet, og sa at det er nettopp denne evnen til å velge, til og med på tross av våre innstinkter, som skiller mennesker fra dyrene. Vetlesen sier at anerkjennelsen er autonomiens gjensvar. Vi kan ikke velge og har ikke frihet dersom våre valg ikke blir respektert av andre. Gjennom den anerkjennelsen vi møter i privatsfæren, den offentlige sfære eller sivilsamfunnet blir vår autonomi komplett. Hegel sier at anerkjennelsen krever noe veldig viktig: gjensidighet. Dersom anerkjennelsen kun går den ene veien vil den ikke være nok. I et forhold mellom Herre og Slave, vil kun slaven anerkjenne herren, ikke omvendt. Dette fører til flere problemer. For det første, vil ikke slavens anerkjennelse være nok for herren. Vi leter etter anerkjennelse hos dem vi selv anerkjenner. Dess mer vi ser opp til noen, dess mer vil det menneskes anerkjennelse bety for oss. Barnets sterkeste ønske er å bli anerkjent av sine foreldre og mye barne- og ungdomspsykiatri kan vise til at de dypeste sår hos barn oppstår der dette ikke skjer. Barnets anerkjennelse av foreldrene er det som legger grunnlaget for foreldrenes makt over barna, eller for den saks skyld: herrens makt over slaven. Altså er gjensidighet like viktig i et assymetrisk forhold som i de symmetriske. Er anerkjennelse relevant innen profesjonsetikken? For å kunne svare på dette må jeg først forklare kort hva en profesjon er. Profesjonenes fremvekst skjedde på 1800-tallet, med etableringen av de første universitetene i Norge. De gamle profesjonene lege, advokat og prest er fortsatt de som de fleste tenker på som profesjoner, men ettersom velferdsstaten har vokst frem har nye, såkalte semi-profesjoner meldt seg. Disse oppfyller like godt kravene til "hva en profesjon er" som de klassiske forsåelsene av dette begrepet. For at et yrke skal kunne anse seg som en profesjon, stilles det krav til et høyere utdanningsløp myntet på yrket, organisering med en standardisering av formelle normer nedfelt i profesjonsfelleskapets kodeks, en kollegial sammenslutning med selvregulering av hverandre, monopol på yrkesutøvelsen de er insatt i - derav selvreguleringen, og Christoffersen og co legger til at profesjonene skiller seg fra andre yrker i det at de er "menneskebehandlende". Slik ser vi at både lærere, sykepleiere, sosionomer og psykologer like godt passer inn i profesjonsbegrepet som dem med medisinsk, juridisk eller teologisk bakgrunn. Profesjonene er gitt et samfunnsmandat til å utføre spesifikke oppgaver i samfunnet vi ikke

ville betrodd legfolk. For eksempel vil det å sette kniven i noen være kriminelt dersom en legmann gjør det, men nødvendig dersom en kirurg gjør det, skriver Dzur. Nettopp dette samfunnsmandatet har fått maktkritikere som Michel Foucault til å kalle profesjonsutøvere for statens "lojale innpiskere". I hans perspektiv er profesjonene satt til å utøve sosial kontroll over avvikerne i samfunnet. Selv om dette kan høres søkt ut for dem som bare har hatt positive møter med profesjonene å se tilbake på, skal det ikke mye forskning til å innse at dette til tider har vært tilfelle mer enn unntaket. For eksempel i psykiatriens historie, full av innesperring, disiplinering og tvang - eller hva med dagens medikalisering av f.eks. adferdsproblemer. Er det ikke en måte å drive sosial kontroll på, når samtlige leger og psykologer i dag sier at ADHD ikke er annet enn en samlebetegnelse på symptomer, mer enn en faktisk diagnose av årsaker? Dette bringer oss over i anerkjennelsens motstykke: paternalismen. Paternalisme er i følge Molander og Terum når en aktør i en assymetrisk relasjon (A - i dette tilfellet profesjonsutøveren) mener at A på grunn av sin alder/kompetanse/erfaring/stilling mener at A vet bedre enn B (i dette tilfellet brukeren) hva som er best for B. Vi skiller mellom myk paternalisme og hard paternalisme. I en relasjon preget av myk paternalisme handler A på vegne av B fordi A mener B ikke har samtykke- og/eller beslutningskompetanse. Dette kan være fordi B er for eksempel kognitivt utilregnelig på grunn av sykdom eller smerte. A bruker da sin dømmekraft, eller går ut fra en samtykkepresumpsjon (hva B ville ha ønsket om B hadde hatt beslutningskompetanse) til å bedømme hva A mener er best for B. Hard paternalisme er når A bevisst trosser Bs beslutning, og likevel gjennomfører det A mener er best for B. Grensen mellom hard og myk paternalisme er glidende og kan være vanskelig å skjelne. Dette skal jeg understreke i følgende Eksempel: Blodoverføringen på Sørlandet Sykehus På sørlandet sykehus ble en høygravid kvinne innlagt med store blødninger. Det var tydelig at livet ikke stod til å redde dersom hun ikke fikk blodoverføring. Kvinnen tilhørte Jehovas Vitner, og hadde på forhånd uttalt at hun ikke under noen omstendigheter ønsket dette. Familien til kvinnen var av samme oppfatning. Vakthavende lege valgte å trosse denne beslutningen, gav kvinnen blodoverføring og reddet livet til både kvinnen og barnet. Kvinnen gikk siden til sak mot sykehuset for at der var brukt hard paternalisme. Pasientrettighetsloven slår fast at all bruk av tvang er forbudt, med unntak av i tilfeller der pasienten er til fare for seg selv eller andre (f.eks. når noen er suicidale, psykotiske, narkomane gravide etc.), så sterkt kognitivt nedsatt at de ikke kan forutsettes å ta rasjonelle valg eller av andre grunner har mistet all samtykkekompetanse. At kvinnen mente legen her brukte hard paternalisme er det ikke spørsmål om, men hvorfor gjorde han det? Kanskje gikk han ut fra at kvinnen, dersom hun kunne snakke for seg selv, ville ha endret mening da hun lå på dødsleiet? I såfall handlet han etter egen mening med myk paternalisme. En slik samtykkepresumpsjon var i strid med det kvinnen selv hadde uttalt da hun var ved sine fulle fem. Legen handlet uansett ut fra sin egen dømmekraft. Vi skiller mellom personlig, institusjonell og sosial dømmekraft. Din personlige dømmekraft er formet av din personlighet, arv og miljø, herunder utdannelse og tidligere erfaring. Personlig dømmekraft er en dyd som må utvikles, og kanskje noe av det som former det Ruyter beskriver som "egnethet" til å jobbe med mennesker. Det er ikke nok å kunne reglene, man må intuitivt forstå hvordan man skal applisere dem. Dersom ikke legen tidligere hadde godt kjennskap til Jehovas Vitner og deres livstolkning, vil det ha fortonet seg vanskelig for legen å kunne sette seg inn i hvor viktig det er for dem at blodet deres er "rent", fordi livet, sjelen og ånden deres ligger i blodet. Legen manglet det Høilund&Juul og Vetlesen beskriver som fortrolighetskunnskap, forståelse for den andres idé om hva som er det gode liv. Vi kan si at fortrolighetskunnskapen er anerkjennelsens empati. Mens

empati handler om å kunne la seg berøre av andres berørthet, og sette seg inn i andres følelser, handler fortrolighetskunnskapen om å kunne sette seg like godt inn i andres autonomi, gjennom anerkjennelse av deres forståelseshorisont. Din institusjonelle dømmekraft er formet av institusjonens eller profesjonens kodeks, jus eller motto. Legen handlet her i tråd med den hippokratiske ed om at man alltid skal gjøre det man kan for å redde liv. I legenes utdannelse blir de lært at dette er det høyeste gode, og det ufødte barnet gav også lovlig grunn med hjemmel i jussen til å handle i strid med kvinnens ønsker for å kunne redde dem begge. Din sosiale dømmekraft er formet av menneskene rundt deg. Av vaner, uuttalte normer, non-verbal kommunikasjon og sosial anerkjennelse/disrespekt. Kan kvinnen ha gitt legen et blikk med ansiktets etiske fordring: "Redd meg!", på tross av tidligere uttalelser? Intet er så sterkt som det Emmanuel Levinas kaller ansiktets apell. I møtet med den andre, skriver Knud Løgstrup, holder vi den andres liv i våre hender. I dette øyeblikket var det bokstavelig talt sant. Var det omsorgen for kvinnen, eller det ufødte barnet som gjorde at legen handlet som han gjorde? Eller var det den sosiale konteksten til legene rundt? Talcott Parson beskrev profesjonsutøverne som "de gode hjelperne", som skal handle ut fra en følelsesmessig nøytralitet og en universialisme der alle blir behandlet likt. At den andre skal være i fokus, og der alt det du gjør skal kunne være i tråd med det kollegaene dine ville anerkjent. Universialismen og brukerorienteringen kan ha blitt brukt som unnskyldning til at "en hvilkensomhelst lege ville gitt blodoverføring dersom det stod om livet" eller at "en hvilkensomhelst annen pasient ville bedt om blodoverføring". Setter den følelsesmessige nøytraliteten fortrolighetskunnskapen eller empatien ut av spill? Når kvinnen reagerte med en slik indignasjon i ettertid, var det flere grunner til det. Blodoverføringen representerte for henne brudd på det Charles Taylor beskriver som Kulturell essensialisme Viktigheten av rent blod er en verdi som for Jehovas Vitner er like viktig som dåpen for katolske kristne, eller norsk statsborgerskap for en nordmann i akutt krise i utlandet. Det er ikke noe som vil gå over med tid eller ikke-religiøs påvirkning. I et multikulturalistisk samfunn er vi nødt til å være vare for slike forskjeller. Å ikke anerkjenne disse er å strippe mennesker for noe som er dypt forankret i både deres identitet og deres tilhørighet. Vi kan si at legen gikk forbi alle kvinnens Urørlighetssoner i sitt forsøk på å hjelpe henne. Dette er et begrep Løgstrup bruker. Han sier det finnes tre grenser vi skal være svært varsomme med å trø over. Livsmotet, sinnsreservene og motivene. Når legen blandet kvinnens "rene" blod med en annens, kan dette i ytterste konskekvens være noe som kan ha tatt livsmotet fra henne. Livsmotet er selve viljen til og motivasjonen vår for å leve. Rystes det, eller faller i grus, ryker resten av oss med. Kvinnen var i en situasjon der hun hadde mistet sinnsreservene. Hun var kanskje bevisstløs, kanskje i ekstreme smerter. Uansett var hun "ikke ved sine fulle fem", og dermed ekstremt sårbar. Jeg nevnte tidligere at det kan hende kvinnen (selv om jeg ikke har noe empirisk materiale for å påstå det, dette er rent hypotetisk) sendte legen et blikk med en non-verbal etisk fordring om å redde henne. I såfall handlet legen ut fra hennes motiver, mer enn hennes grunner. Han gikk bak de ordene hun hadde uttalt og argumentene hun hadde fremstilt, for å komme til unnsetning i hennes innerste, uuttalte ønsker. Dette, mener Løgstrup, kan også være en form for overgrep.

Kvinnens forhold til legen var sterkt assymmetrisk i denne situasjonen, og på alle måter preget av Avhengighet og omsorg. På samme måte som autonomi forutsetter anerkjennelse, forutsetter avhengighet omsorg, skriver Vetlesen. Kvinnen var fullstendig avhengig av legens omsorg for henne, uansett utfall av hans valg om å gi henne blodoverføring eller ikke. Slike avhengighetsforhold beveger vi oss ut og inn av hele livet, og selv om det her var satt på spissen, er omsorgen vårt mest naturlige, instinktive og nødvendige svar. "Omsorg er gulvet i livet vårt" skriver Vetlesen. Uten den, faller vi. Omsorgen er det ytterste uttrykk for anerkjennelse som kjærlighet, den er empatiens språk og vårt mest grunnleggende behov. Legen ble sterkt kritisert av kvinnen og hennes familie i ettertid, men barnet lever den dag i dag på grunn av legens omsorg. Kvinnen lever også videre, men om hun har sterk livskvalitet vet vi ikke. Kanskje ble hun utestengt fra Vitnenes fellesskap og må leve sosialt ekskludert, en av de verste sjebnene et menneske kan lide under, på grunn av legens "omsorg". Jeg kan forstå at slikt skaper bitterhet. Men hva skulle legen gjøre? Å skape en god fortrolighetskunnskap som bakgrunn for anerkjennelse krever tid, og det var den ressursen det fantes minst av i det øyeblikket han tok avgjørelsen. På akuttavdelingen på et sykehus hersker et sterkt tidspress. Derfor må legene trenes i å gang på gang måtte ta livsviktige avgjørelser på få sekunder. Slik har det alltid vært, og slik vil det antageligvis fortsette i overskuelig fremtid. Det Vetlesen argumenterer i artikkelen "Empati under press" er at tidspresset nå har forflyttet seg til andre deler av helse- og omsorgssektoren, der det før ikke var like selvsagt. Jeg skal nå redegjøre for hva han mener, og hvilke følger han mener dette får. Empati under press I løpet av 1980-årene vokste stod liberalistiske holdninger høyt på den politiske agenda. Margaret Thatcher i UK og Ronald Reagan i USA frontet en klar politikk der markedet styrte og økende privatisering styrket økonomien. I kjølvannet vokste det frem nye reformer også av det offentliges velferdspolitikk, og i New Zealand og Australia først, og resten av Vesten etter, fulgte en trend der det offentlige skulle kunne se til og lære av det private. "New Public Management" skulle føre til en ny era for det offentlige, der et tregt byråkrati uten overskuelige resultater skulle erstattes med et effektivt system med målbarhet, effektivitet og brukerorientering som slagord. I Norge har reformene kommet sent men trutt, og Vetlesen sier at det nå er blitt normativt å uttale at det offentlige har mer å lære av det private, enn omvendt. Det offentliges styrke pleide å ligge i at det ikke var nødt til å være effektivt, profittorientert og kvantitativt, mener Vetlesen - men dette er blitt historie i løpet av siste tiår. Han viser til en undersøkelse gjort av Rasmus Willig, der han har gjort kvalitative studier av et hundretalls barnehagepedagoger i Århus. Disse klager på at de nye reformene har ført til at de ikke lenger kan utføre sin profesjon med yrkesstolthet, fordi de stadig pålegges dobbeltbindende oppgaver. De skal "sørge for bedre fysiske og psykiske rammer", men "spare på budsjettet". De skal "sørge for en bedre individuell oppfølging av hvert barn", men "passe på flere barn for færre ressurser" osv. Alle oppgavene er positivt formulert, så det er ikke mulig å kritisere dem, men de er internt motstridende - og dermed umulige å gjennomføre i praksis. Når de forsøker å komme med kritikk, får de beskjed om at "rammene er satt", eller at de selv må "gjøre det beste ut av det". Slik tar kritikken en U-sving, og i steden for at rammebetingelsene blir endret, blir den enkelte profesjonsutøver kun bedt om å "yte mer". Pedagogene forteller at de dermed blir nødt til å senke standarden for sin egen profesjonsutøvelse (løfte barna ut av sengen i steden for å lære dem å klatre ut selv, la barna bæsje i bleien i steden for å ta seg tid til å pottetrene dem), at de må sykemeldes eller "finne seg en annen jobb" - fordi problemene individualiseres, og at de ikke vet hvor de skal

gjøre av kritikken de sitter med, fordi hele systemet er gjennomsyret av tankegangen. Kritikk de sender til ledelsen har en tendens, forteller en av pedagogene, til å enten forsvinne ut i den blå luft eller komme tilbake og ramme dem selv. Reformene som skulle garantere brukervennlighet og brukermedvirkning har blitt brukt til å skyve ansvaret for god profesjonsutøvelse over på profesjonsutøveren vertikalt, eller over på brukeren horisontalt. Det er tross alt brukeren som velger tjenesten - det være seg barnehagen, sykehuset eller fastlegen. Kan anerkjennelse motvirke presset? Høilund og Juuls bok "Anerkendelse og dømmekraft i sosialt arbeide" beskriver hvordan brukere av sosialhjelp kan oppleve krenkelser. Dette kan være i form av at "journalen fanger" ubegrunnede bemerkninger en saksbehandler har gjort seg, eller at de ikke opplever å bli hørt, trodd eller tatt på alvor av sosialarbeiderne. Det kan være at sosialhjelpssystemet er så "styrt av økonomisk tankegang" at hovedmålet blir å få brukeren tilbake i arbeid, koste hva det koste vil for brukeren. Jeg tror hovedgrunnen til at brukerne opplever saksbehandlingen slik er hyppige bytter av førstelinjebyråkrater, mange saker per byråkrat, og en stor mølje med papirer som skal fylles ut for hver bruker. Alt dette er med på å øke avstanden mellom bruker og profesjonsutøver, og stjeler tid fra øye-til-øye kontakten mellom den profesjonelle og brukeren. Når Vetlesen setter tid som forutsetning på å kunne utøve god omsorg, og Høilund og Juul setter fortrolighetskunnskap som forutsetning for anerkjennelse, tror jeg de er inne på noe viktig. Både anerkjennelse, empati og tillit oppstår mellom to personer som over tid kan knytte bånd til hverandre. Både profesjonsutøverne og brukerne er enige i dette. Jeg tror anerkjennelsen som mangler, er anerkjennelsen av at NPM ikke er nok. Flere av reformene er av det gode, de har gitt brukerne en ny mulighet til å bli hørt, arbeidet nye muligheter til å bli dokumentert og frigitt ressurser til å betjene enda fler, enda bedre: men dersom NPM fører til at kritikken ikke anerkjennes, er vi på gal vei. Willig peker på at følelse av avmakt fører til handlingslammelse, og Skivenes og Trygstad sier at vi varsler kun om vi tror det vil hjelpe. Eriksen presenterer Anerkjennelse av argumentene i et deliberativt demokrati som den nye trenden mellom autonomi og empati. I etdeliberativt demokrati er alle likeverdige parter og alle argumenter skal gis lik sjanse til å bli hørt. Habermas sin diskursetikk tas ett steg videre ved at man sier det ikke bare er etikken, men også politikken, som skal kunne delibereres slik at alle berørte parter kan bli hørt. Deliberasjon er anerkjennelse, der hvert argument skal høres med respekt uten forhåndsdømmelse, bli vurdert rasjonelt og individuelt. Dette vil gi hver enkelt reform som vedtas legitimitet, både blant profesjonsutøverne og befolkningen. Folk ville ha forståelse for de bestemmelser som er tatt, fordi de var med på å ta dem. Fangens dilemma løses ved åpen kommunikasjon, der ingen trenger å lure på hva eller hvorfor de andre tenker eller handler som de gjør. Kritikken Willig, Vetlesen, Høilund og Juul har fremsatt vil da være tatt med i beregning, og vi vil kunne dyrke frem reformer som er av alle, for alle. Det er hvertfall tanken. Dzur henviser til profesjonsutøverne som de uselviske, trente i diskurs og deliberasjon, som stedet man kan se til for å lære om det deliberative demokratiet - hvor dette allerede lever. Han beskriver profesjonene som apolitiske representanter for sivilsamfunnet. Jeg tror Vetlesen viser til at dette ikke er tilfellet. Han sier at all motstand innad i profesjonene mot NPM-reformene avpolitiseres og avideologiseres før de kan få effekt. Om det er annerledes i USA, der Dzur sammenligner diskursen i helsesektoren med de høyst markedsstyrte presidentkampanjene, vet jeg ikke. Kanskje sett i dette lyset. Hadde derimot argumentene blitt politisert, søkelyset satt på rammene og kritikken anerkjent som viktig og verdig deliberasjon, kunne vi kommet et godt stykke på vei. Mye er gjort allerede.

Charles Taylors verk om multikulturalisme har gjort at man i store deler av den vestlige verden, også i Norge, har tatt høyde for kulturelle forskjeller på en helt annen måte enn før. Religionsundervisningen i skolen, kyllingpølser i barnehagen og den nye ekteskapsloven viser en helt annen holdning til alternative livsformer enn vi noensinne har sett. En god habermansk diskurs rundt Jehovas Vitners forhold til blodoverføringer i forkant av episoden jeg brukte som eksempel hadde kanskje gitt legen et helt annet fotfeste å stå på og ta beslutninger ut fra. Når tid er noe man har for lite av, er det som sagt viktig å være forberedt. Anerkjennelse av deliberasjon som metode tror jeg derfor kan være med på å minske presset fra NPM. En annen ting er Anerkjennelse av profesjonsutøverne. Å be dem "yte mer", holder ikke dersom de ikke har mer å gi. Pedagogene i Århus pekte på at de nye reformene gjorde at tiden de skulle ha brukt på det de var trent til, å utvikle barna, ble brukt på oppgaver som å vaske toalettene eller male veggene - fordi det ikke var satt av ressurser til disse tingene. Dette beskriver Willig som ledd i en umyndiggjørelsesprosess. Pedagogene trenger ikke fem års høyskoleutdannelse for å vaske toaletter, satt på spissen. Utdanningsforbundet i Norge hadde som et av sine slagord for lønnskampen i 2014 "La lærerne være lærere!" - dette gikk ut på akkurat det samme. I tillegg gikk de i langvarig streik pga KS sitt forslag om å binde 100% av arbeidstiden. En lærer i 100% stilling jobber i gjennomsnitt 42 timer i uken. Til gjengjeld får de ferier der de avspaserer (eller, dersom du er norsk eller engelsklærer - retter stiler). Akkurat som Vetlesen beskriver, ble lærernes kamp for å kunne yte det beste for elevene (ved å være der når de trengte det, uansett arbeidstid) snudd rundt til å høres ut som masing for å beholde profesjonens privilegier - feriene. For å øke profesjonens anseelse hos legfolk satser derfor Erna-regjeringen på at flere lærere skal ha lektorutdanning (altså minimum 6 år, i stedenfor tidligere minimum 4). Dersom lektorutdanningen hadde inneholdt mer pedagogikk og klasseledelse, mer etikk og ledelse av sarte barne- og ungdomssjeler, spesialpedagogikk og tilrettelegging og andre fag knyttet til å utvikle dydene Ruyter snakker om hadde jeg vært ekstatisk. Nettopp slike ting hadde anerkjent profesjonsutøverne og gitt dem mer solide ben å møte hverdagen med. Dessverre er utdanningen det siktes til et toårig forskningsprosjekt der lærerne kan fordype seg i et emne de er interessert i, men som ikke kreves å ha spesiell undervisningsrelevans. Anerkjennelse av brukerne Jeg har tidligere nevnt mye om verdien av omsorg, autonomi, empati og fortrolighetskunnskap. Alt dette er med på å anerkjenne brukerne. Jeg tror det er det alt koker ned til, til syvende og sist. Hvis NPM vil ta brukerne på alvor, må noen ta ansvar for dem. Den nye pasientrettighetsloven som kom i 2012 gav alle brukere med behov for langvarige koordinerte tjenester fra flere instanser rett på en individuell plan (IP) og en case manager. Dette tror jeg er det største skrittet i retning av brukeranerkjennelse vi har hatt i Norge på lang tid. IP betyr én saksbehandler som er ansvarlig for å koordinere tjenestene til brukerens beste og i forhold til brukerens behov. Én journal, én gruppe mennesker som arbeider sammen for én brukers beste. Man kan selvsagt argumentere med at paternalisme kan eksistere i alle former, og bruken av myk paternalisme i form av påvirkning, overtalelse eller sanksjoner også kan forekomme i en slik gruppe, men jeg tror sjansen for deliberasjon er større i en gruppe som møtes enn i byråkratiske papirer som avleveres. Tidkrevende, ja. Ressurskrevende, ja. Brukerorientert, ja. Forutsatt at profesjonsutøverne er egnet for en slik oppgave. Kommentar

Er det oppnåelig? Helt ærlig, så tror jeg det er en smule naivt å tro at deliberasjon kan komme alle til gode. Hvis alle berørte parter skal høres, må noen tale på deres vegne som ikke selv er trent i, eller har tilgang til deliberasjonens arena (Ta eksempelet med de tidligere nevnte rettsløse. Hvem taler deres sak?). Om noen taler på vegne av noen andre, hva får de ut av det? Jeg er litt skeptisk til altruisme i politisk debatt. Men deliberasjon starter i det små. I "the middle democracy", i kollegafellesskapet på jobb. Vi er gitt noen seire og noen tilbakeslag i NPM. Hvis vi diskuterer og delibererer ting frem i lyset på jobb, i media og blant venner vil vi, om ikke annet, utvikle strategier til å kunne utnytte de styrkene vi har. Hvis vi begynner å anerkjenne argumentene, profesjonsutøverne og brukerne selv... så tror jeg det vil smitte. NPM-reformene brukte lang tid på å sige inn i Norge. Motstandsbevegelsen i form av anerkjennelse vil antagelig og det, men det betyr ikke at det er nytteløst å kjempe for den. Konklusjon Jeg har nå redegjort begrepet anerkjennelse, og tatt for meg anerkjennelse i dets tre Honneth-former: som kjærlighet, rettigheter og solidaritet. Jeg har brukt et eksempel til å vise hvordan og hvorfor anerkjennelse er relevant i profesjonsetikk, spesielt som motstykke til paternalisme og overtråkk av urørlighetssoner. Å kunne vise anerkjennelse i profesjonell omgang med brukere krever både personlig, institusjonell og sosial dømmekraft. Denne kan best utvikles gjennom demokratisk deliberasjon. Anerkjennelse mener jeg kan være med på å motvirke presset fra NPM gjennom at man anerkjenner argumentene, profesjonsutøverne og brukerne. Til slutt kommenterte jeg at på samme måte som NPM-reformene kom sakte, vil motbevegelsen av anerkjennelse også ta tid. Likevel er det vår deliberasjon som vil bringe forandringene, til brukernes, profesjonenes og samfunnets beste.