Bjørn Erik Thon Den amerikanske presidentens norske datter Olga Wilsons dobbeltliv
Til Joakim og Ola
Kapittel 1 Presidentinnsettelse i Washington V inter i Washington D.C. Kulda sto fra Potomac River og våte snøbyger drev inn fra havet. En storm var i anmarsj. Det var 4. mars 1909, og tid for presidentskifte. Theodore Roosevelt skulle gå av etter syv år i verdens mektigste embete. Han hadde vært en populær og handlekraftig president, en som hadde gjenreist presidentembetet etter en periode med svake presidenter. Politisk var han en sterk tilhenger av folkestyre og aggressiv mot storkapital og monopolister. Samtidig var Roosevelt en mann som satte miljøvern på den politiske dagsordenen. Folkekjær var han også, og hadde fått teddybjørnen oppkalt etter seg fordi han en gang lot være å skyte en bjørnunge på en av sine mange jaktturer. Tross avskjeden var han i strålende humør. «Jeg har hatt en fantastisk tid og nytt hvert sekund som president», sa Teddy. Den kommende presidenten var ikke like fornøyd. Han var tverr og følte seg ukomfortabel med situasjonen. Han kikket ut av vinduet og så stormen som bygde seg opp. «Selv elementene protesterer», sa han. «Dette er min storm. Jeg har alltid sagt det ville være kaldt den dagen
jeg ble president.» Den kommende presidenten het William Howard Taft. Han var tidligere dommer, guvernør på Filippinene og krigsminister. Matchvekten dro seg mot 150 kilo, og han hadde et myndig utseende, understreket av en kraftig bart. Samtidig hvilte det en vennlighet over det kraftige, brede ansiktet. Når han smilte, ble øynene til små streker og de tunge øyelokkene la seg framover i en mild bue. Amerikas 27. president så ut som en snill bestefar med tykk mage, en slik barnebarn ville like å krype opp på fanget til. Den varslede stormen hadde gjort at arrangørene tok sine forholdsregler. Innsettelsen skulle for første gang i historien foregå innendørs, i Senatet. På sedvanlig vis var gatelykter og husfasader langs presidentens reiserute dekorert med flagg, bannere og annen utsmykning. Nå hang dekorasjonene i store laser, søkkvåte og ødelagte. Det var faktisk så ille at to tilskuere døde av utmattelse og flere skadde ble behandlet på sykehus. William Taft var utdannet jurist og elsket faget sitt. Derfor hadde han valgt å avlegge presidenteden på høyesteretts flere hundre år gamle bibel. Mens han avla eden, så han opp på sin kone Nellie og de tre barna som satt på galleriet. Han smilte til dem, og Nellie smilte tilbake. Dette var hennes store dag, og en gammel drøm som gikk i oppfyllelse. Hun uttalte senere at «dette var en strålende dag, jeg har alltid hatt som ambisjon å se Mr. Taft som president i De forente stater. Og selvsagt,
når innsettelsesseremonien er i gang, er jeg svært lykkelig.» Avisene gjenga også tidens sladder om ekteparet og skrev: «Hun har all grunn til å være fornøyd. Om det ikke hadde vært for hennes klare mål om å holde mannen unna jobben som høyesterettsjustitiarius, hadde han ikke akseptert nominasjonen som presidentkandidat.» Så holdt presidenten sin innsettelsestale. Han understreket det store ansvaret han hadde påtatt seg. Han ville videreføre Roosevelts generelle politiske kurs og særlig legge vekt på å forhindre maktmisbruk fra storindustriens side. Som sin forgjenger, og forut for sin tid, signaliserte han også et mål om å ta vare på naturressursene. Men noen stor tale var det ikke, og senere rangeringer av innsettelsestaler gir Tafts en score under middels. Rett før seremonien i Senatet var over forlot Nellie galleriet og skyndte seg til plassen der presidentens bil ventet. Stikk i strid med vanlig praksis, som var at presidenten var alene i bilens baksete, og til rådgivernes protester, satte Nellie seg inn. «Jeg ser ingen grunn til at presidentens kone ikke skal ha noen rettigheter på en slik dag», konstaterte hun. Tilfreds uttalte hun senere at hun fikk det som hun ville. «Bilturen var det stolteste og lykkeligste øyeblikket under hele innsettelsesdagen.» Etter seremonien var tiden inne for den tradisjonelle kjøreturen fra Capitol Hill ned Pennsylvania Avenue til Det hvite hus. Været klarnet opp og taket på bilen ble
fjernet. Ved siden av sin opplagte og vinkende kone satt en nedtrykt president. Ansiktsuttrykket var alvorlig og nedslått. Han så rett fram for seg, nikket knapt til de tusener som omkranset kjøreruten og vinket kun et par ganger med hatten. Da han senere ankom Det hvite hus, slengte han seg ned på sofaen og ga sin første ordre som president: «Nå er jeg president, og lei av å bli sjefet med.» Senere på kvelden ble det tradisjonelle innsettelsesballet avholdt. Ti tusen gjester var til stede i det fantastisk dekorerte rommet der utsmykkingen hadde kostet tyve tusen dollar. Nellie strålte videre. Direkte vakker var hun ikke. Til det var nesen for spiss, en kritisk betrakter ville kanskje påpekt at det var godt innsyn i neseborene hennes. Haken hadde en liten kløft, og munnen var smal og bestemt. Nellie kompenserte med en karakterfast panne, skarpe øyne og en kjølig sjarm som understreket at hun var en kvinne med stor intelligens. Nå sto hun i presidentsuiten sammen med presidenten og hans 80 år gamle tante. Den svarte silkekjolen med kniplinger hadde Nellie spart i årevis for å bruke den dagen mannen hennes tok det siste store steget på karrierestigen. Hun så ut over salen, der tusenvis av mennesker «så opp på oss og smilte». Omtrent på samme tid, i grenda Hærland i Eidsberg kommune hadde en streng og snørik vinter akkurat begynt å slippe noe av taket. Lundebyvannet var fortsatt dekket med is, men den var i ferd med å bli usikker.
«Den smelter nedenfra», sa bygdefolket, «og da veit vi aldri når den blir utrygg». Rett ved vannet lå ei lita stue. Utenfor ruslet noen kuer, og en okse sto bundet til en diger påle. Et lite fjøs var hjem for en liten gjeng høner og et par haner. En brønn ga vann og en svartovn varme til de to som bodde der. Om noen lyttet til samtalen deres mens de utførte dagens gjøremål, ville de hørte et sjeldent tungemål for folk i Hærland. De snakket engelsk med bred amerikansk aksent. På kjøkkenbenken deres lå et hvitt, stivt pappark pyntet med den amerikanske presidentens offisielle stempel. «Deres nærvær er ønsket under innsettelsesseremonien for De forente staters president den 4. mars 1909» sto det på arket. Der lå også en liten billett som oppga at de hadde plass på plattform B, hvor de kunne overvære begivenheten. I en skuff, stukket unna de sjeldne besøkendes blikk, lå også en bunke avisutklipp. Alle omhandlet mannen som på denne datoen skulle innsettes som president. Her lå minner fra flere titalls turer med båt over til New York og derfra videre til Washington og Philadelphia. Her lå to norske og to amerikanske pass. På kjøkkenbenken sto en kopp uten hank, og i vinduskarmen lå et tynt lag støv. Anna Wilson var 36 år, rak av holdning og med et strengt vesen. Håret var kullsvart og samlet i en tykk flette. Pannen var høy og nesen rett. Datteren Olgas ansikt var rundere enn morens og haken spissere. Men håret var like svart og fletten like tykk og svart som
morens, og som sin mor bar hun alltid skaut, sommer som vinter. De som så Olga smile, ville se at øynene hennes ble til små streker, akkurat som hos president Taft, og den fyldige nesen og de markerte munnvikene var nærmest en tro kopi av trekkene hos ham som nå skulle bli USAs mektigste mann. Anna var en bereist kvinne. Hun dro til Canada og USA som tjueåring. Halvannet år senere kom hun hjem med datteren Olga. Bygdedyret våknet og spekulasjonene startet. Hvem var Olgas far? I kirkeboken sto den franske kavaleristen Henry Roland oppført. Han hadde angivelig falt i kamp. Men Henry Roland eksisterte bare i Anna Wilsons fantasi. Hun visste godt hvem Olgas far var, og i hennes hode var det ingen tvil om at det var mannen som nå skulle tas i ed som USAs president. Lille julaften 1998 sto historien om Olga og Anna på trykk i avisen Øvre Smaalenene. Olga hadde vært død i syv år, og hennes kusine hadde overtatt en mengde brev, bilder og andre papirer fra henne. Kusinen sto fram i lokalavisen og fortalte en historie som ga sindige hærlendinger noe å snakke om. De hadde hatt en ekte presidentdatter i sin midte. Den bekreftet et rykte som hadde gått i mange år: Olgas far var slett ikke en død kavalerist, men snarere en død president. Nå mente de at mange av uklarhetene i Anna og Olgas liv ble oppklart: Hvordan Anna og Olga kunne ha penger til å bygge en låve når de knapt hadde inntekt, og hvordan de klarte å finansiere sine stadige turer over Atlanterhavet. Og også
hvorfor økonomien deres ble forverret i 1930 da William Taft døde. Men offentligheten hadde glemt historien i løpet av noen uker. Selv har jeg tenkt mye på Anna og Olga i årene etter at historien sto på trykk. Moren min var naboen deres fram til 1960, besteforeldrene mine enda lenger. Jeg husker ennå skrekken og spenningen som satt i kroppen hver gang faren min saktnet farten på bilen når vi passerte huset til Olga. Her bodde en av «Wilsene», som vi kalte dem. Olga var myteomspunnet og fryktet. Hun var fremmedartet og skummel. Vi stirret intenst mot huset for å få øye på henne. Iblant så vi en svart skygge forsvinne bak hushjørnet, men som regel så vi bare kuene hennes som glante dumt tilbake på oss. Da jeg spurte lederen for eldresenteret der Olga endte sine dager om hun ble overrasket da historien om presidenten kom opp, sa hun ganske enkelt dette: «Overhodet ikke, ingen ting overrasker meg når det gjelder Olga Wilson.» Jeg tror de fleste ville istemt at det samme gjaldt Anna. Dette er deres historie.