1. Bakgrunn for vårt arbeid blant ungdom kort resymé

"Mellom Barken og Veden" En videreføring av arbeidet blant ungdom. Rapport over arbeidet i 2003" "Jeg fortalte foreldrene mine at jeg ikke kunne leve sammen med en jente jeg ikke var glad i. Jeg fortalte det også til jenta før bryllupet. Men ingenting hjalp, og jeg kunne ikke rømme noen sted, der i landet til foreldrene mine. Jeg ble tvangsgiftet. Gutt, 19 år Innholdsfortegnelse 1. Bakgrunn for vårt arbeid blant ungdom kort resymé t 2. Målsetninger, målgrupper og metodikk 3. Gjennomføring av arbeidet i 2003 med statistikker 4. Krise! 5. Videre arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang 1. Bakgrunn for vårt arbeid blant ungdom kort resymé For 7-8 år siden begynte ungdom av foreldre med innvandrerbakgrunn, oppvokst i Norge og ofte med norsk statsborgerskap å henvende seg til SEIF for informasjon og praktisk bistand i forbindelse med familiens ekteskapsplaner mot de unges vilje. Fenomenet burde også ha vært kjent blant våre politikere og i embetsverket, noe som førte til tilføyelsen i ekteskapsloven i 1995, som gir muligheten til annullering av ekteskap inngått under tvang. Sommeren og høsten 1997, ble et konkret tilfelle hvor en ung norsk jente ble ført tilbake til foreldrenes hjemland for mulig tvangsgifte, bredt omtalt i massemedia. Samtidig bisto SEIF en ung afrikansk jente til å annullere et ekteskap inngått under tvang, gjennom å fremme saken for Oslo byrett. Vi gikk ut offentlig med denne enkeltsaken, først og fremst for å informere om denne nye muligheten til annullering av ekteskap inngått under tvang. Etter dette mottok SEIF en lang rekke henvendelser med behov for informasjon og bistand på området. Henvendelsene kom fra advokater, barnevern, sosialkontorer, lærere og venner av ungdom - og ikke minst fra ungdommen selv, både jenter og gutter, noen allerede tvangsgiftet, andre redd for at det skulle skje. På bakgrunn av denne utviklingen og våre erfaringer med ungdom, deltok vi i 1998 på flere møter med Barne- og Familiedepartementet og andre offentlige etater, i deres arbeid med handlingsplaner og strategier overfor denne ungdomsgruppen. Vi deltok også med aktive innspill i Barne- og Familiedepartementets utarbeidelse av Handlingsplanen mot tvangsekteskap, som ble utgitt av departementet høsten 1998. Vi så konturene av et problem som berører en stor gruppe ungdom i Norge. På grunn av sakens såre karakter, en generasjons- og kulturkonflikt innad i den nærmeste familie, føler i de fleste tilfeller den ungdommen det gjelder seg helt hjelpeløs. Et brudd med den nærmeste familie er et vanskelig alternativ, de slites i en lojalitetskonflikt hvor de minst av alt vil gjøre noe som kan skade familien, og de vet ikke hvor de egentlig kan henvende seg for å få effektiv hjelp. De står mellom barken og veden. På den andre siden,begynte skole, barnevern, saksbehandler på sosialkontorer og advokater å henvende seg til oss for råd og bistand. Vi så her et stort behov for informasjon og utveksling av erfaringer etatene i mellom. Vi informerte en praksis om alltid å gå sammen med de unge til deres første møte med det offentlige for hjelp i en tvangssituasjon, for å unngå at ungdommen skulle bli møtt med svært tilfeldige holdninger til problematikken. Vi opplevde ofte nærmest en vegring mot å

involvere seg i en vanskelig sak som for lettvinthets skyld kunne bortforklares som kulturforskjeller. Det er dette vi her kaller ansvarsanoreksia. Det store antallet henvendelser fra ungdom vi etter hvert mottok på SEIF, gjorde at vi i 1999 tok fatt på arbeidet i prosjektet "Mellom Barken og Veden", med prosjektstøtte fra Barne- og Familiedepartementet og UDI. Det første året mottok vi 206 henvendelser. I 2000 tredoblet antall henvendelser seg til 639 og i 2001 lå antall henvendelser på samme nivå, dvs 644 henvendelser. Vi viser ser her til vår sluttrapport over prosjektet Mellom Barken og Veden. Med støtte fra Barne- og familiedepartementet, videreførte vi vårt arbeid blant de unge også i 2002, og antall henvendelser fra de unge økte da til totalt 956. De unge henvendte seg for bistand på vidt forskjellige områder, men 49 % av henvendelsene dreide seg om problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og omskjæring. SEIF var etter hvert blitt det stedet hvor ungdom i alvorlige krisesituasjoner henvender seg. Det dreier seg her ofte om grov vold mot de unge, planlagte eller allerede inngåtte tvangsekteskap og alvorlige trusler om represalier dersom de unge motsetter seg familiens planer. I de foregående år, hadde SEIF mottatt 15-20 henvendelser hvert år fra ungdom i det vi kaller krise-krise situasjoner. I 2002 steg antallet krise-krise saker drastisk til 45. I 2003 opplevde vi en ytterligere økning av ungdom i krise-krise og mottok til sammen 57 slike henvendelser. De totale henvendelsene fra de unge økte også markant, til 1 316 henvendelser. Av disse henvendelsene dreide 48% seg om problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og omskjæring. I de første 6 månedene i 2004 har vi opplevd at pågangen bare øker og at behov for hjelp til de unge og videre kunnskapsoverføring til det offentlige hjelpeapparatet er betydelig. 2. Målsetninger, målgrupper og metodikk Målsetninger En reell mulighet til å si nei til familiens ekteskapsplaner, uten nødvendigvis varig brudd med familien. Vår andre målsetning var å formidle kunnskap og strategier for praktisk problemløsning til de offentlige instanser som kommer i kontakt med ungdom med denne problemstillingen. Vi hadde erfart at det eksisterte et stort behov blant offentlige og private instanser når det gjaldt råd og veiledning i forhold til problemstillingen arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og generasjonskonflikter generelt i innvandrer/flyktningmiljøer. Med våre tidligere erfaringer og gjennom oppbygning av ekspertise som arbeidet ville medføre, var vår tredje målsetning å bli en kunnskapsbank, både utad til de forskjellige instanser og innad i de forskjellige innvandrer/flyktningmiljøene. I 2003 gjennomførte vi prosjektet Veien Videre, hvor vi intervjuet 13 ungdommer rundt om i landet, som SEIF de siste årene har hjulpet til nytt bosted, ny identitet og sperret adresse på grunn av brudd med familien. Vi mente det var viktig å finne ut hvordan de unge hadde det i sin nye tilværelse, og å kartlegge kvaliteten på bistanden fra de forskjellige offentlige og frivillige instanser. I tillegg ønsket vi å kartlegge du unges behov for videre oppfølgning. De unge ga klart uttrykk for et stort behov for fortsatt oppfølgning over måneder og år etter bruddet. SEIF har derfor satt seg som mål å kunne tilby bedre oppfølgning over lengre tid. Målgrupper

Vi vil understreke at vårt arbeid ikke retter seg mot en spesiell nasjonal eller religiøs ungdomsgruppe, men til enhver ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer som føler seg presset av familien til å inngå ekteskap mot eget ønske, eller som står i fare for å bli utsatt for kjønnslemlesting. Vår erfaring tilsier at det ikke er en homogen religiøs eller nasjonal gruppe som er omfattet av problemstillingene. Metodikk Alt avhengig av ungdommens egne ønsker og muligheter, har vi arbeidet med problemløsninger som innebar at vi kontaktet de instanser som nødvendigvis måtte inn i bildet, for å gi dem bistand de unge har behov for. Alt avhengig av den enkelte sak, har vår kontakt med offentlige instanser vært rettet mot skole, barnevern, sosialkontor, politi, krisesentre, osv. Når vi understreker så sterkt at arbeidet med problemløsning i hver sak skjer i samarbeid med den ungdom det gjelder, skyldes det at vi vil vektlegge viktigheten av en prosess blant ungdommen fra innvandrer/flyktningmiljøer. Denne viktige prosessen vil medføre en bevisstgjøring om deres rettigheter og rettsvern i det norske samfunn. Denne bevisstgjøringen ser vi som avgjørende for en reell integrering og reell følelse av trygghet og tilhørighet i det norske samfunnet. 3. Gjennomføring av arbeidet i 2003 med statistikker Den betydelige økningen i antall henvendelser utover året 2003, har medført at vi har strukket våre ressurser til det ytterste og også måttet appellere til utstrakt frivillig innsats fra alle våre medarbeidere. Organisering av arbeidet på Selvhjelp Spesielt ved vårt Oslo-kontor har vi mottatt henvendelser fra ungdom fra hele landet. Vi har derfor også måttet reise til der hvor de unge befant seg, når de ikke kunne komme til oss. På disse reisene har vi både snakket med de unge og, sammen med de unge kontaktet det lokale hjelpeapparatet for å påse at de fikk den hjelpen de hadde behov for og krav på. Våre avdelingskontorer, og da spesielt SEIF Trondheim og SEIF Kristiansand, har også etter hvert brukt betydelige ressurser på arbeidet blant de unge, både gjennom direkte henvendelser fra ungdom i krise og ved oppfølgning av de unge på flukt. Bistand i enkeltsaker SEIF er det stedet hvor ungdom i krise får hjelp til flytting til ny landsdel, eventuell ny identitet og sperret adresse, og hvor en hel rekke sikkerhetstiltak må iverksettes for å unngå at trusler som er blitt fremsatt mot dem skulle bli realisert. Henvendelsene fra ungdom i krise kommer både fra jenter, gutter og par i en Romeo og Juliette -situasjon. I 2003 opplevde vi en bastant økning av henvendelser fra mindreårige i krise-krise situasjoner. Av totalt 57 krise-krise saker, dreide 21 av dem seg om ungdom under 18 år (37%). Dette kan skyldes at informasjon om de unges rettigheter, at det er hjelp og å om hvor hjelpen finnes, i større grad har nådd frem til de unge og også til de mindreårige. Arbeidet med å bistå de mindreårige i krise-krise situasjoner forutsetter et utstrakt samarbeid med de lokale barnevernstjenestene rundt om i landet. I de tilfeller hvor barnevernstjenesten allerede har kunnskap om problematikken eller er opptatt av å tilegne seg denne kunnskapen, har de unge fått trygghet og omsorg i gode fosterhjem. I andre tilfeller, derimot, har vi møtt barnevernstjenester som fremdeles lider av ansvarsanoreksia, eller

tolker tvangen kulturrelativistisk. I disse tilfellene, om enn få, blir de mindreåriges tilværelse preget av usikkerhet og redsel for å bli ført tilbake til sin familie. Arbeidet med å bistå de unge i krise-krise situasjoner er et svært komplisert og ressurskrevende arbeid, spesielt når det gjelder Romeo og Juliette. Når det dreier seg om jenter eller gutter alene, må de trygges mot èn storfamilie, mens parene ofte må flykte fra drapstrusler og forsøk på oppsporing fra to storfamilier. Romeo og Juliette dreier seg både om par med samme etniske bakgrunn, og par med ulik etnisk bakgrunn. Deriblant befinner også etnisk norsk ungdom seg på flukt med ny identitet og sperret adresse, da de er truet av kjærestens familie. Kriseboliger For å kunne hjelpe de unge over 18 år på landsbasis med flytting til nytt bosted, med ny identitet og sperret adresse, ble det nødvendig å ha tilgang til trygge kriseboliger rundt om i landet. Disse ble opprettet delvis med økonomisk støtte fra det offentlig og oss, men ikke minst med hjelp fra Ola og Kari Nordmann, som ble engasjert i arbeidet gjennom medieomtale og kontaktet oss med tilbud om trygge bosteder. Høsten 2003 påbegynte husbanken, i samarbeid med 4 store bykommunene (Trondheim, Bergen, Stavanger og Oslo) å opprette kriseboliger for ungdom på flukt. Ved årsskiftet, disponerte vi én slik krisebolig opprettet av husbanken. I tillegg opprettet SEIF 11 kriseboliger i løpet av 2003. I disse boligene kan de unge bo i opptil 6 måneder, til de har muligheten til å etablere seg i mer permantente boliger. For øvrig har vi samarbeidet med krisesentra over hele landet når det gjelder midlertidige trygge bosteder for jentene. Ungdommens møte med det offentlige I 2003 var det en markant økning av nødvendige reiser rundt om i landet for å møte de unge og det lokale hjelpeapparatet, oftest barnevernstjenesten, etter henvendelser både fra de unge og det offentlige hjelpeapparatet. Det dreier seg her om mindre kommuner hvor problematikken muligens ikke er like godt kjent som i de større byene. Vi blir ennå møtt med usikkerhet og mangel på innsikt og kunnskap når det gjelder arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang spesielt, men også i møtet med ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer generelt. Selv om vår kunnskapsformidling rettet mot det offentlige har vist gode resultater lokalt, vil vi her nevne at de unge fremdeles blir møtt med tilfeldige holdninger når de alene oppsøker hjelp hos det offentlige hjelpeapparatet. Det gjenstår her et formidabelt arbeid, noe vi også skisserer i vår framdriftsplan. Ekstern informasjonsvirksomhet, kunnskapsformidling og erfaringsoverføring Offentlige innstanser Vi brukte i 2003 store ressurser på informasjonsvirksomhet og erfaringsoverføring rettet mot det offentlige på flere nivåer. På den ene siden, skjedde dette når vi gikk sammen med den unge til det første møte med det respektive offentlige kontor for hjelp og bistand. På den andre siden, har vi deltatt på seminarer og informasjonsmøter rundt omkring i landet, i regi av forskjellige offentlige og frivillige instanser. SEIF en kunnskapsbank for det offentlige hjelpeapparatet Presedens i rettsapparatet og fylkesnemnd Likeledes i samarbeid med barnevern, kommuneadvokater og de unges bistandsadvokater, bistod vi i forberedelsene av saker om omsorgsovertagelse til behandling i fylkesnemnd, hvor vi også vitnet i den enkelte sak. I løpet av 2003 dreide det seg her om 4 fylkesnemnd saker rundt om i landet, alle i forbindelse med unge mindreårige jenter som hadde brutt ut av en tvangssituasjon med vold og planlagte ekteskap mot de unges vilje. Det dreide seg også her om kunnskapsoverføring til fylkesnemndene og etablering av praksis. I alle sakene ble barnevernets vedtak om omsorgsovertakelse opprettholdt av fylkesnemndene. I tillegg vitnet vi i 2 saker i Tingretten, hvor

foreldrene hadde klaget på fylkesnemnda avgjørelse. Også i disse 2 sakene ble vedtakene fra fylkesnemnda opprettholdt. Media Medieoppmerksomheten om problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og de unges opprør mot dette førte også til engasjement og interesse fra Ola og Kari. Mye på grunn av dette engasjementet, har SEIF vært i stand til å utføre det betydelige arbeidet blant ungdom i 2003. Distribuering av informasjonsmateriell Alle våre rapporter og begge guider ligger tilgjengelige på våre internettsider. Vi har dessverre ingen nøyaktige tall over antall som der har lastet ned de forskjellige rapportene, men vi ser at sidene er svært godt besøkt Nettverk Gjenforening etter brudd I 2003 bistod vi, etter ønske fra de unge, med å skape en trygg møteplass for 3 møter mellom ungdom på flukt og deres foreldre. Ingen av disse møtene resulterte i forsoning, på grunn av foreldrenes fortsatt uforsonlige holdning. Møtene ble holdt 1 2 år etter at de unge hadde brutt med familien. Presset tilbake til foldene I løpet av 2003, vendte 2 av de unge jentene som brøt med sine familier, tilbake til familien etter kort tid. Vi har i ettertid kun hatt kontakt med 1 av dem, som håpet på å være sterk nok til å motstå foreldrenes ekteskapsplaner for henne. Vi vet ikke hva som videre har skjedd med jentene. Statistikker over arbeidet med ungdom på Selvhjelp i 2003: Antall henvendelser: Oslo: 829 Kristiansand: 88 Ålesund: 21 Trondheim : 364 Tromsø: 14 Totalt antall henvendelser: 1 316 Av disse var: Kontakt med org, off. instanser, politikere, presse, foredrag, etc. 112 Av ungdom (1) som henvendte seg var: Gutter/par: 23% Jenter: 77% Henvendelsene gjaldt: Arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og omskjæring: 48% Annen bistand(bolig, skole, skjemaer, familiegjenforening, m.m): 52% Henvendelser i krise-krise saker 57 Av disse utgjorde mindreårige: 21 (1) Ungdom her er gutter og jenter opptil 26 år. SEIF Et populært sted for ungdom Statistikken fra 2003 viser at et stadig økende antall ungdommer henvender seg til SEIF for bistand, en økning fra året før på hele 37%. Selv om vi har fokusert på problematikken arrangerte ekteskap

under større eller mindre grad av tvang i vårt arbeid blant de unge, er SEIF også blitt et sted hvor de unge kommer med sine store og små bekymringer på en rekke andre områder. Vi ser det som svært viktig å ha opparbeidet tillit blant barna fra familier med innvandrer og flyktningbakgrunn, som ofte ikke kan gå til sine foreldre for hjelp til å finne fram i storsamfunnet og skjemaveldet. Som tallene ovenfor viser, kom 52% av alle henvendelser fra de unge for bistand på alle andre områder enn arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Problemstillinger De unge kom for å få hjelp i en krise-krisesituasjon. De måtte umiddelbart flykte fra familiens tvang, vold og drapstrusler. Henvendelser for hjelp til å komme tilbake til Norge etter dumping i foreldrenes hjemland. Henvendelser fra enkeltpersoner eller det lokale offentlige hjelpeapparat for råd og bistand i tilfeller der de fryktet at unge jenter ville bli tatt til utlandet for omskjæring. Den unge ringte eller kom for en samtale, for å få informasjon om hvilken hjelp de kunne få dersom de skulle ha behov for det i framtiden. Den unge var allerede forlovet i foreldrenes hjemland, ofte i en alder av 13-14 år. Nå nærmet den unge seg 18 år, tvangsekteskapet var planlagt og den unge trengte hjelp til å komme seg ut av tvangssituasjonen. Den unge var redd for forestående forlovelse eller ekteskapsinngåelse under planlagt ferieopphold i foreldrenes hjemland, og trengte hjelp til å unngå dette. Den unge var allerede blitt tvangsgiftet i foreldrenes hjemland, ektefellen var på vei til Norge, eller hadde allerede ankommet Norge, og den unge trengte bistand for å komme seg ut av tvangsekteskapet. Den unge var redd for kjønnslemlestelse og tvangsgifte under ferieopphold i foreldrenes hjemland eller annet land hvor kjønnslemlestelser blir utført. Den unge hadde blitt tvangsgiftet år tilbake, før det var kjent at det var hjelp å få. Den unge hadde på egen hånd brutt ut, hadde hatt det veldig vanskelig og slet med psykiske problemer. Den unge var blitt tvangsgiftet, og trengte hjelp til annullering av ekteskapet eller separasjon/skillsmisse. Henvendelser fra barnevernskontorer for bistand til å forberede omsorgsovertakelser i fylkesnemnd og vitne der. Henvendelser fra sosialkontorer for bistand til å organisere flytting og opprette nye sosiale nettverk for de unge. Henvendelser fra advokat for bistand til å forberede saker om annullering av tvangsekteskap i rettsapparatet. Henvendelser fra offentlige instanser og andre frivillige organisasjoner for innledninger på møter og seminarer. Henvendelser fra politiet for videre hjelp til unge som i første instans hadde tilkalt politiet. Henvendelser fra politiet i forbindelse med foreldrenes etterlysning av de unge, med spørsmål om vi hadde bistått de unge til flukt, og om de unge var på et trygt sted. Henvendelser fra media om bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og intervjuer i oppslag om problemstillingene.

4. Krise! "Krise- krisesituasjoner I disse krise-krise sakene må SEIF etablere kontakt, informere og etablere et videre samarbeid med en rekke offentlige instanser (barnevern evt. sosialkontor, skoler, helsepersonell, politi, advokat, trygdekontor, krisesentra, m.m.). Bare slik kan vi sikre at de unge får den hjelpen de har behov for og krav på. I løpet av 2003 merket vi visse resultater av arbeidet med kunnskapsoverføring opp gjennom årene. I de aller fleste tilfeller ble våre henvendelser til det offentlige hjelpeapparatet møtt med kompetanse eller imøtekommenhet og vilje til å tilegne seg kompetanse på feltet. Vi opplevde allikevel i noen få saker at det offentlige hjelpeapparatet verken hadde kunnskap om problematikken eller vilje til å tro på den unges beretning om fare for tvangsgifte, vold og trusler. Vi vil her presentere noen få enkeltsaker som belyser både den akutte krisen unge mennesker i Norge kan komme opp i, og hvordan SEIF arbeider. Enkeltsakene nedenfor en anonymisert, slik at de unge ikke kan bli gjenkjent. Da damen på ambassaden fortalte meg at dette var tvangsekteskap, følte jeg at jeg hadde fått både jule- og bursdagsgave på en gang Sak 1: Gutt, 21 år Sensommeren 2003, tok gutten telefonisk kontakt med SEIF og spurte om han kunne komme innom for en prat. Livet var blitt ganske vanskelig og det var umulig å forklare alt over telefonen. Vi avtalte møte dagen etter. Det kom en sjenert og svært fortvilt ung gutt, og det tok lang tid før han klarte å fortelle hele historien. Han var oppvokst i Norge, i en familie som tviholdt på hjemlandets tradisjoner og levesett. Gutten fortalte om en svært autoritær far som hadde utsatt ham for vold i hele oppveksten. Fars ord var lov og gutten ble strengt straffet hvis han våget å motsi sin far. Gutten hadde begynt på videregående skole, men på grunn av forholdene han levde under hjemme, klarte han ikke å konsentrere seg om skolearbeidet og brukte 2 år på å fullføre grunnkurs. Han begynte så på VK-1, men midt i skoleåret måtte han være med foreldrene til deres hjemland, for å besøke besteforeldrene, het det seg. Like etter ankomst begynte presset fra familien om at han skulle gifte seg med sin kusine. Han nektet i det lengste, men ble da mishandlet og utsatt for alvorlige trusler, helt til han ga etter. Etter bryllupet tok familien ekteparet med til den norske ambassaden for å søke om familiegjenforening for bruden. Her ble gutten intervjuet av norske ansatte som spurte han direkte om ekteskapet var inngått frivillig. Gutten fortalte da om volden og tvangen han hadde blitt utsatt for. Han ble da informert om at dette dreide seg om et tvangsekteskap, og søknaden om familiegjenforening ville ikke bli innvilget. Det var da jeg følte det som at jeg fikk både jule- og bursdagsgave på en gang, fortalte gutten oss. Familien var uvitende om hva gutten hadde fortalt i intervjuet i ambassaden. Familien dro tilbake til Norge i god tro om at søknaden var i orden og at det bare var et tidsspørsmål før guttens brud skulle få komme til Norge. Det var nå gått 2 år, uten noe svar på søknaden om familiegjenforening, og guttens far begynte å fatte mistanke. Gutten fortalte da sannheten til faren, som ble rasende. Faren behandlet nå gutten svært dårlig, med slag og trusler om hardere represalier. Gutten var nå redd for at det skulle skje ham noe alvorlig og innså at han måtte flytte hjemmefra snarest mulig. Men han trengte hjelp til dette, da han verken hadde penger eller et trygt sted å flytte til. Vi forklarte gutten at vi kunne hjelpe han til å finne et lite krypinn og at vi også kunne ta kontakt med sosialkontoret for økonomisk hjelp inntil videre, til han enten fant seg en jobb eller fortsatte skolegangen. Gutten forklarte han aldri hadde bodd alene og at han var redd for å bli ensom og isolert på en hybel.

På sosialkontoret ble vi møtt med forståelse for guttens prekære situasjon, og lovte å hjelpe. Vi gikk med gutten på flere visninger, til vi fant et passende og trygt bosted for han i et bokollektiv. Sammen med gutten kom vi fram til at det her ikke var nødvendig med ny identitet og sperret adresse. Dette fordi gutten, som jo kjenner sin familie best, forklarte at han nå ville være død i familiens øyne. En utstøtt sønn som hadde nektet å føre familiens tradisjoner og ære videre. Far sa at han ville be min onkel om å drepe meg, hvis jeg ikke gikk med på giftemålet. Min onkel har drept før Sak 2: Jente, 20 år" situasjon - begge 20 år Høsten 2003 brakte politiet jenta til vårt kontor. Hun fortalte følgende: For noen måneder siden dro hun sammen med foreldrene til deres hjemland, fordi bestemor angivelig var blitt meget syk. Etter ankomst fikk jenta vite at hun skulle gifte seg med en fetter. Far tok fra henne passet og fortalte henne at hun ikke fikk komme tilbake til Norge, hvis hun ikke gikk med på arrangementet. Han truet også med at hans bror i hjemlandet ville drepe henne, hvis hun ikke gikk med på ekteskapsplanene. Hun ble innestengt hos onkelen mens foreldrene dro tilbake til Norge. Jenta hadde en god venninne i Norge som hun klarte å få telefonisk kontakt med. Venninnen bestemte seg da å forsøke å hjelpe henne med å få henne ut av tvangssituasjonen, og reiste til det landet jenta ble holdt fanget. Hun klarte etter hvert å spore opp sin venninne, fikk i all hemmelighet ordnet med nytt pass og fikk henne til den norske ambassaden. De kom seg på flyet til Norge og dro så til venninnens hjem. Det viste seg da at jentas familie i Norge allerede hadde blitt varslet om flukten. De ringte hjem til venninnen, kom med trusler og oppsøkte etter hvert også boligen. Med politiets hjelp kom jenta seg ut av venninnens hjem og politiet tok henne med seg til SEIF. Vi fikk plass for jenta samme dag på et krisesenter i en kommune et godt stykke unna foreldrenes bosted, og politiet eskorterte henne trygt til krisesenteret. Vi kontaktet sosialkontor som stilte seg villig til å hjelpe jenta, både med utgiftene til opphold på krisesenteret og videre til å etablere henne i egen permanent bolig etter hvert. Jenta bor nå i egen bolig i ny landsdel, med sperret adresse og sikkerhetsalarm. Hun har funnet seg en deltidsjobb, men sliter med angst for å bli funnet av familien. Hun våger knapt å bevege seg utenfor egen bolig og hun vil ha behov for oppfølgning og fagkyndig hjelp i lengre tid fremover. Men jenta reiste jo frivillig Sak 3: Jente,17 år Sent en ettermiddag kom jenta til SEIF. Hun fortalte at hun hadde flyktet hjemmefra da hun forlot hjemmet samme dag. Hun hadde planlagt å rømme i flere uker og hadde pakket det viktigste i en bag, men da hun skulle forlate huset, ble hun oppdaget av mor måtte bare springe. Derfor fikk hun ingenting med seg. Videre fortalte hun at hun ble holdt veldig strengt hjemme. Hun fikk gå på skolen, men måtte komme rett hjem etterpå. I feriene så fikk hun ikke gå ut av huset i det hele tatt. Hun var blitt tvunget til å gå med hijab siden hun var 13 år, og da de var på sommerferie i foreldrenes hjemland da hun var 14 år, avtalte foreldrene hennes med resten av storfamilien hvem hun skulle bli giftet bort til, når den tiden kommer. Og den tiden ville komme snart, det var hun overbevist om. Familien hadde allerede planlagt en ny reise til hjemlandet med henne. Hennes foreldre satte familiens ære høyt og var hele tiden opptatt av hva folk ville si. Men det vondeste av alt, fortalte jenta, var at hun ikke følte seg elsket av foreldrene. De hadde gjentatte ganger fortalt henne at de skulle ønske at hun ikke var født. Jenta ba oss om hjelp til å komme seg ut av denne tvangssituasjonen hun befant seg i.

Da det allerede var blitt kveld, tok vi kontakt med barnevernsvakten og avtalte møte med dem samme kveld. På møtet forklarte vi jentas situasjon, og jenta redegjorde godt for hvorfor hun hadde tatt det drastiske steget å rømme hjemmefra. Barnevernsvakten tok jenta med seg til et trygt sted, og senere på kvelden informerte de om at de hadde fattet et foreløpig hastevedtak om omsorgsovertakelse. De hadde også informert foreldrene om dette vedtaket. De kunne videre fortelle at foreldrene virket meget sympatiske og hadde gått med på frivillig omsorgsovertagelse. Dagen etter skulle barnvernsvakten ta kontakt med den respektive barnvernstjenesten for videre saksgang. I mellomtiden skulle jenta bo på den korttidsinstitusjonen de hadde plassert henne på. Noen dager senere kontaktet vi barnevernsvakten for å høre om hvordan det gikk med jenta. Vi ble da informert om at barnevernstjenesten hadde hatt samtaler med foreldrene og funnet dem svært så sympatiske og samarbeidsvillige. Barnevernstjenesten hadde tatt jenta med tilbake til familien, og barnvernet skulle ha tett oppfølgning av familien videre. Jenta tok ikke kontakt med oss igjen. Flere måneder senere oppsøkte vi samme barnevernstjeneste med en jente fra samme naboskap som den første jenta. Denne gang var det også en sak med trusler og fare for tvangsekteskap, og den nye jenta ba barnevernet fortvilt om hjelp, slik at det ikke skjedde det samme med henne som med nabojenta, som nå var tatt med til foreldrenes hjemland. Det dreier seg nok om en forsnakkelse, da saksbehandler på barnvernstjenesten utbrøt men hun reiste jo frivillig! 5. UVidere arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang Det videre arbeidet Vi vil videre arbeide mot hovedsakelig 3 målgrupper: Ungdom Offentlige instanser Opinionen Ad ungdom SEIF har blitt det stedet hvor ungdom i de vanskeligste og farligste situasjoner henvender seg for krisehjelp, og vi ser at den store pågangen fortsetter også i 2004. Krisehjelp vil fortsatt være vår fremste arbeidsoppgave. I vår kontakt med de unge etter bruddet med familien, setter de unge ord på flere behov som til nå ikke er godt ivaretatt. Det dreier seg i hovedsak om behov for bedre og mer oppfølgning etter bruddet med familien. Dette arbeidet vil vi systematiseres på en rekke områder. Kriseboliger Sosialt nettverk En annen form for sosial nettverksbygging kan være å engasjere lokale frivillige organisasjoner eller ungdomsorganisasjoner til å invitere de unge til deltagelse i deres aktiviteter. SEIF arbeider på landsbasis med å opprette slike sosiale nettverk, der hvor de unge befinner seg. Ad offentlige instanser erfaringsoverføring Vi vil fortsatt i 2004 gå med hver enkelt ungdom til deres første møte med det offentlige hjelpeapparatet, både på deres opprinnelige bosted og i ny landsdel, for å forsikre oss om at de unge blir hørt og får den hjelpen de har behov for i en fluktsituasjon. Vi vil i 2004 fortsatt avsette ressurser for å råde, veilede og gi praktisk bistand til offentlige instanser som kontakter oss for hjelp i enkeltsaker. Her opplever vi i stadig økende grad at hele delegasjoner fra hele landet møter med SEIF for å samarbeide med oss gjennom hele saksgangen i de enkelte saker. Vi vil også fortsette å reise til de stedene det offentlige hjelpeapparatet ikke har

nok kunnskap om problematikken tvangsekteskap, både for å møte med den unge det gjelder og det lokale hjelpeapparatet for informasjon, råd og veiledning. Vi vil i 2004 også fortsette med å innlede om problematikken på møter og seminarer rundt om i landet, som et ledd i erfaringsoverføringen til det offentlige hjelpeapparatet. Vi vil i 2004 fortsette arbeidet med erfaringsoverføring til fylkesnemnder og rettsapparatet på landsbasis. Det dreier seg her både om, i samarbeid med advokater og offentlige instanser, å forberede saker om omsorgovertakelse for fylkesnemnd og annullering av tvangsekteskap i rettsapparatet, i tillegg til vitneførsel i de enkelte sakene. Dette ser vi på som et svært viktig arbeid for å skape presedens i de respektive rettsinstanser. Et effektivt barnevern over landegrensene Bistand til hjemreise for ungdom dumpet i foreldrenes hjemland I disse kompliserte sakene, blir den norske ambassadens bistand avgjørende. I noen tilfeller, har vi opplevd at ambassaden har gjort en imponerende innsats, mens i andre saker har utenriksstasjonen kviet seg for å gi den nødvendige bistanden til de unge. Her er det fortsatt behov for klare instrukser/retningslinjer til utenriksstasjonene angående bistand til hjemreise for de unge. Likeledes må det avsettes midler til at utenriksstasjonene kan dekke reiseutgiftene tilbake til Norge. Det må ikke skje at UD/Utenriksstasjonene vegrer seg for å bistå de unge dumpet i utlandet, på grunn av manglende budsjetterte midler til hjemreise. Ad opinionen Ved å fokusere på de unges situasjon og behov i media, opplever vi også engasjement og støtte fra Ola og Kari Nordmann, som henvender seg til SEIF med tilbud om krisebolig og annen praktisk bistand til de unge i deres nye tilværelse. Dette arbeidet vil vi fortsette for fullt i 2004. Ad samarbeidspartnere Når det gjelder erfaringsoverføring/seminarvirksomhet, samarbeider vi med en lang rekke offentlige instanser og andre frivillige organisasjoner, og blir bedt om å innlede på seminarer og møter rundt om i landet. Distribuering av informasjonsmateriell Våre årsrapporter over arbeidet blant de unge er også svært etterspurte. Dette gjelder oss våre forskjellige prosjektrapporter, som blir sendt ut etter bestilling. Selvhjelp for innvandrere og flyktninger, juli 2004.