Bakgrunn: Irans atomprogram Irans atomprosjekt strekker seg flere tiår tilbake i tid, og involverer en lang rekke stater både direkte og indirekte. Her kan du lese en forenklet historisk oppsummering. I 1967 inngikk Iran et samarbeid med USA for å utvikle et sivilt atomprogram i Iran. På denne tiden var Iran styrt av en monark (Sjahen) og var ansett som en alliert av USA i Midt- Østen. Man etablerte et atomforskningssenter i Teheran som ble utstyrt med amerikansk utstyr. I løpet av 70-tallet var selskaper fra en rekke europeiske land involvert i utviklingen av programmet, bla fra franske, tyske og svenske selskaper. Dette var åpent og lovlig i henhold til internasjonal lov. Iran og Sjahen som satt med makten ble sett på som en pålitelig og verdifull alliert av vesten. Revolusjon I 1979 endret situasjonen seg. Sjahen, som var lite populær i Iran, ble kastet i en islamsk revolusjon. Det nye islamistiske styret var fiendtlig innstilt overfor vesten, og vesten til dem. Forholdet mellom USA og Iran ble umulig fra første stund etter at man under revolusjonen tok over 50 amerikanere på den amerikanske ambassaden i Teheran som gisler og holdt dem fanget i over ett år. Dette førte til at USA trakk seg ut av atomsamarbeidet og at andre vestlige selskaper trappet ned sitt engasjement. Siden revolusjonen har USA hele tiden arbeidet aktivt for å hindre Iran i å utvikle atomprogrammet sitt, og for å stoppe andre land og selskaper fra å støtte Iran. Internasjonale forpliktelser Iran har vært medlem av Ikke-spredningsavtalen (NPT) siden 1968, altså helt siden starten av atomprogrammet. I følge denne avtalen, er land som har atomvåpen forpliktet til å forhandle med de andre landene om gradvis nedrustning. De skal ikke bidra til at nye land anskaffer seg atomvåpen. Land som ikke har slike våpen, skal avstå fra å anskaffe seg dem. Samtidig gir NPT en garantert rett til å anvende atomkraft til sivile formål, som for eksempel energiproduksjon, hvis man underkaster seg kontroll fra Atomenergibyrået (IAEA). Avtale med Atomerergibyrået (IAEA) I 2002 dokumenterte en iransk eksilgruppe som arbeidet mot prestestyret i landet at det ble arbeidet svært aktivt med å bygge to nye atomanlegg i Iran. Etter press fra resten av verdenssamfunnet gikk Iran med på å la IAEA inspisere. Tyskland, Frankrike og Storbritannia fikk framforhandlet en avtale med Iran som var ment å forsikre verdenssamfunnet om at Irans atomprogram skulle være kun for sivil bruk. Men etter kun kort tid var det betydelig uenighet om hvorvidt avtalen ble overholdt. Etter at Mahmoud Ahmadinejad ble valgt til president i Iran, ble forholdet mellom Iran og verdenssamfunnet med USA og vesten i spissen, ytterligere forverret.
Kort oppsummert krevde IAEA strengere kontroller enn Iran ville akseptere. IAEA ønsket innsyn på vegne av verdenssamfunnet og mente Iran gjennom NPT-avtalen var forpliktet til å gi innsyn, mens Iran følte seg krenket og holdt på sin rett som selvstendig stat til å utvikle kjernekraft til fredelige formål. Det ble gjort mange forsøk på å nå et kompromiss, men ingen forslag ble akseptert av begge partene. Underveis ble det avslørt at Iran i hemmelighet hadde gått lenger med atomprogrammet sitt enn tillatt og systematisk hadde brutt internasjonale avtaler. Iran forsvarte seg med at dette måtte skje i hemmelighet for at ikke USA skulle stoppe hva Iran mente var lovlig utvikling av atomkraft til sivil bruk. Saken går til Sikkerhetsrådet Iran fortsatte uansett sitt atomprogram. Juli 2006 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 1696 som påla Iran å samarbeide med IAEA. Totalt har FNs Sikkerhetsråd vedtatt fire resolusjoner mot Iran fordi man mener at landet ikke har samarbeidet tilstrekkelig IAEA. Resolusjonene inneholder sanksjoner som forbyr alt våpensalg til og fra Iran, og rammer alle transaksjoner som kan knyttes til landets atom- og rakettprogrammer. Ulike banker og fraktselskaper er satt på svarteliste sammen med bedrifter og enkeltpersoner som FN mistenker for å bidra til landets atomprogram. Konsekvensene av sanksjonene så langt er bl.a. dyrere mat og høyere bensinpriser, samt at det har brutt ut politisk strid om høyere skatter og økt privatisering av næringslivet. Butikkene i Iran er ikke tomme, men presset øker etter hvert som folk bruker sparepengene sine til å hamstre ris, matolje og sukker for de neste årene. Uenighet i Sikkerhetsrådet Generelt er FNs sikkerhetsråd preget av et skille mellom USA, Storbritannia, Frankrike ( vesten ) på den ene siden Russland og Kina ( resten ) på den andre siden. Vesten er langt mer positive til å gripe inn i lands indre anliggende, og også til å gripe inn militært. Kina og Russland er mer opptatt av nasjonal suverenitet og selvbestemmelsesrett, og er derfor svært skeptiske militær intervensjon. I forhold til Iran, har Russland og Kina gått med på flere runder med sanksjoner, men dette har vært på betingelse av at energisektoren blir fritatt. Da FN vedtok sin siste resolusjon om Iran i juni 2010 (Resolusjon 1929), brøt Tyrkia, Brasil og Libanon ut av enigheten om nye sanksjoner mot landet. Brasil og Tyrkia mente at resolusjonen burde vært erstattet med mer tillitskapende tiltak for å gjenopprette dialog og nye forhandlinger, og stemte imot den. Samtidig gikk Brasil og Tyrkia i gang med et samarbeid med Iran som går ut på at iranerne skal sende lavanriket uran til Tyrkia for så å få uranet tilbake med en høyere anrikingsgrad. Ytterligere sanksjoner fra USA og EU Etter vedtaket av Resolusjon 1929, har USA gått lengre enn FN og styrket sanksjonene mot Iran også på olje- og gassfeltet. Disse sanksjonene utenfor FN gjør det mulig å straffe
selskaper som involverer seg i den iranske olje- og gassindustrien, og som samtidig opererer i USA. Etter hvert fikk USA støtte av EU. Et forbud mot å importere iransk olje til EU trådte i kraft 01.07.2012. Som en følge av disse ekstra sanksjonene utenfor FN, har iransk oljeeksport så langt sunket 20 % i 2012. Både Russland og Kina har vist tydelig irritasjon over at USA og EU har gått lengre enn FN i å vedta økonomiske sanksjoner mot Iran. I følge disse to landene, har USA og EU på denne måten bidratt til å svekke FNs mulighet til å opptre med en stemme overfor Iran i atomspørsmålet. For å gjenopprette dialogen med regimet i Iran, er det i følge Russland helt nødvendig for både FN, USA og EU å lempe på sanksjonene i bytte for skrittvise innrømmelser på iransk side. Slike innrømmelser fra Iran kan i første omgang være midlertidig stans i anrikingen av uran, samt aksept for nye IAEA-inspeksjoner til de iranske atomanleggene. Forhandlinger i 2012 I april og mai 2012 var det møter i Istanbul og i Bagdad for å diskutere Irans atomprogram. Her møtte diplomater fra Iran, EUs utenriksminister Catherine Ashton og de såkalte 5+1- landene, Storbritannia, Kina, Frankrike, Russland og USA pluss Tyskland. Forhandlingene førte ikke frem. I juni ble det holdt et nytt møte, denne gangen i Russlands hovedstad Moskva. 5+1-landene vil at Iran skal nedskalere atomprogrammet sitt, mens Iran mener det har all rett til å anrike uran til fredelige formål. Iran ønsker videre at sanksjonene mot landet skal opphøre, men de seks maktene nekter å lette på trykket. Begge parter i konflikten venter altså på at den andre skal ta første skritt. Et svært komplisert spill Alt i alt er forholdet mellom Iran og vesten anstrengt og preget av gjensidig mistro, og atomspørsmålet er ikke løst. Saken er svært komplisert og henger sammen med nær sagt alle andre store spørsmål i verdenspolitikken, hvor maktbalansen som ble skapt etter 2. verdenskrig for alvor er i stand til å forandre seg. USA og Europas innflytelse er i ferd med å bli mindre samtidig som nye land begynner å gjøre seg gjeldende. I første rekke Kina, men også Russland, India, Brasil og Tyrkia har vokst og ønsker seg økt innflytelse. I det siste har borgerkrigen i Syria bidratt til å sette fokus på Iran-konflikten og den økte spenningen i Midt-Østen generelt. Mens vestlige land i økende grad ønsker sterkere FNinngripen i Syria, ser Kina og Russland dette som mer eller mindre fordekte forsøk på også å svekke Iran i den pågående konflikten om landets atomprogram. Det er fra før allment kjent at Iran har et nært vennskapsforhold til det sittende regimet i Syria, og derigjennom innflytelse også på den politiske situasjonen i Libanon. Kina og Russland har i løpet av 2012 lagt nedlagt to veto i Sikkerhetsrådet mot en sterkere FN-inngripen i Syria. FNs spesialutsending til Syria, Kofi Annan, har flere ganger uttalt at
Iran har en viktig rolle å spille i forhandlinger om fred i Syria, og at landet derfor bør inviteres med i en større dialoggruppe som kan forhandle med regimet. Forslaget om å søke bistand fra Iran til å løse krisen i Syria, har imidlertid blitt blankt avvist av USA, Storbritannia og Frankrike. Israels rolle Israel har en viktig plass i saken. Landet har et godt forhold til USA, selv om dette har blitt utfordret flere ganger de siste årene etter at Israel har ved flere anledninger har gått mot USAs ønsker. Forholdet mellom Iran og Israel derimot, er ekstremt dårlig. Iran støtter nærmest åpenlyst islamistiske geriljagrupper som ligger i krig med Israel ved å gi gruppene penger, friområder til trening, mannskaper og våpen. Flere av disse gruppene har som uttalt mål å utslette Israel. Samtidig som Iran har utviklet sitt atomprosjekt har President Ahmadinejad i flere taler kommet med utsagn som klart kan tolkes som om han mener Holocaust aldri fant sted, og at Israel bør utslettes. Et Iran med atomvåpen vil faktisk være i stand til å utslette Israel, derfor er israelerne svært engstelige. Det spekuleres i om Israel vil forsøke å bombe Irans atomanlegg, uten godkjenning fra FN. Israel gikk til en lignende aksjon mot Irak da Saddam Hussein var i ferd med å utvikle atomvåpen på 80-tallet. Samtidig er det ingen hemmelighet at Israel selv har atomvåpen uten å ville innrømme det. Ettersom de ikke innrømmer å ha atomvåpen tar de heller ikke del i noen av de internasjonale avtalene om atomvåpen, og kontrolleres ikke av IAEA. Israel bryter også jevnlig pålegg fra FN, og blir stadig mer upopulært blant mange land og regjeringer som følge av dette og sin behandling av palestinerne. Israels sikkerhet er en viktig grunn til at USA kjemper en knallhard kamp mot Irans atomprogram. Reaksjoner fra Iran Når det gjelder spørsmålet om atomnedrustning generelt, så stiller Iran seg bak forslaget om en atomvåpen-fri sone i Midt-Østen. Betingelsen er imidlertid inspeksjon av de israelske atomanleggene og israelsk tilslutning til Ikke-spredningsavtalen. Vesten har sluttet seg til visjonen om dette, men mener at tiden ikke er moden for å fremme krav om inspeksjon av Israel. En henvendelse fra IAEA til Israel i 2008 om at landet selv skulle offentliggjøre detaljene i sitt atomprogram og således slippe inspeksjon, ble kontant avvist av myndighetene i Tel Aviv. I forhold til FNs sanksjoner, mener Irans myndigheter at disse er ulovlige, og at landet oppfyller sine rapporteringsforpliktelser til IAEA. Tilliten til IAEA er imidlertid lav i Iran, der
mange frykter at nye besøk vil medføre fordekt spionasje mot landets atomanlegg på vegne av vestlige etterretningstjenester, og som i sin tur vil gi informasjonen videre til Israel. Iran mener at Sikkerhetsrådet følger en dobbeltmoral når det vedtar sanksjoner og kontroll av Iran, mens andre land som har atomvåpen (som for eksempel Israel) slipper unna uten. President Ahmadinejad har uttalt at våpenembargo, dvs. forbud mot eksport av våpen ti Iran, i realiteten fratar staten muligheten til selvforsvar i fall noen skulle bestemme seg for å gå til angrep. Ahmadinejad hevder at uansett hvor mange sanksjoner som vedtas mot Iran, så vil ikke dette medføre en eneste endring i atomprogrammet. For å dempe effekten av sanksjonene, har Iran styrket den diplomatiske kontakten med flere naboland. President Ahmadinejad Mahmoud Ahmadinejad tiltrådte som president i Iran i 2005 og har siden den gang hatt stor innflytelse på prosessen. Han er svært frittalende og har sin støtte hovedsakelig på landsbygda og blant Irans lavere samfunnsklasser. Uttalelser om Israel og holocaust og anklager om at han var blant gisseltagerne da en gruppe amerikanere ble holdt som gisler i over ett år i 1979 har gjort ham svært upopulær i vesten. Ahmadinejad og hans styre er upopulært også blant mange iranere. Hans seier i presidentvalget i 2009 utløste anklager om juks og massive demonstrasjoner flere steder i Iran. Under og etter demonstrasjonene ble tusenvis arrestert og det var en utstrakt bruk av tortur, samt nærmere hundre dødsfall etter at politiet grep inn. Det er bred enighet blant utenlandske observatører at valgresultatet kom som følge av juks. Har Iran atomvåpen? Svaret er at det vet vi ikke. I følge amerikansk etterretning, hadde Iran et våpenrelatert program frem til 2003, men stoppet det da opp og har ikke satt i gang med det siden. De siste rapportene fra IAEA sier derimot at det er ting som tyder på at disse aktivitetene fortsatte også etter 2003, og at de kanskje pågår fremdeles. Disse rapportene er imidlertid kontroversielle, og sjefen for IAEA, japaneren Amano, har blitt sterkt kritisert for å være for vestlig orientert. Tidligere IAEA-sjef El Baradei sier at han ikke har sett noe bevis på at Iran har atomvåpen, kun påstander. I tråd med dette, har forgjengeren hans, Hans Blix, vist til hvordan USA og Storbritannia påsto at Irak hadde atomvåpen før de gikk til krig i 2003, noe som i ettertid viste seg å være feil. Iran sier selv at de ikke har atomvåpen, og at de heller ikke har planer om å utvikle det. Eksperter hevder det vil ta minst et år for Iran å utvikle atomvåpen.