HERØYA 30 ÅR. KJEHOLMEN 10 Ali. ~~VED GEORG SVENDSEN

HERØYA 30 ÅR KJEHOLMEN 10 Ali. ~~VED GEORG SVENDSEN

OSLO SPORVEISBETJ ENI NGS FERIEHJEM HERØ YA JO Å R KJEHOLMEN ID AR VED G EORG SVENDSEN UTG!TT AV FERIEHJEMMENES STYRE OSLO t 950

AASENS BOKTRYKKI!RI OSLO

INNHOLD l ~ re hesteskyssen til trikken.. Utviklingen av sporveiene i Oslo Arbeiderne erobrer Ilommeren Sporveisbetjeningens organisasjoner og feriehjemsnka Herøya blir kjøpt........ SmAplukk fra årsmeldingene..... Sporveisforeningen overtar alter Herøya Den jevne veksten.... Oppgavene blir løst....... Ny hovedbygning.......... Sppl'smAI om daghjem i Oslofjorden........ De mørke krigsiirene.... Feriehjem nr. 2 - Kjeholmen Herøya - Steinsfjordens perle Husmannsgutten fl'8 Valdl"es Side, 8 14 17 20 26 39 41 49 58 71 80 89 97 los

Fra hesteskyssen til trikken. Det er helt naturlig at en i denne beretningen, som angår s,'l.mferdselsbetjeningen, ogsl\ nevner noe om selve samferdselsmidlene. Den første sporvognen - som jo var trukket av hesterruslet gjennom Oslos gater 6 oktober 1875. Inntil da hadde en ikke hntt andre innenbys kommunikasjoner enn apostlenes hester - og sa firbente ditto, det var ikke fa vognmenn og leiekusker i den vordende storst.'ld. Men når vi tenker oss helt tilbake til byen i ISGO-årene skjønner vi, at det da heller ikke var noe særs sterkt behov for «rullende materielb. Byen var ennå liten og oversiktlig, hadde en et ærind fra sentrum og ut til en av de perifere punktene. sa greide en det fint, gående, på et kvarters tid. Større arealer var ikke bebygd da, Forstedene, som var skapt omkring industrianlegg, sånn som ved Sagene og Vålel'engen, tellet ikke med, De la utenfor bygrensen, som før 1870 ikke en gang omfattet GrtinerlØkken eller GrØnland. Sku!1e de cconditionerede:t i det gamle Christiania ut på landet til sommerstedene ~ i ne tok de enten sin egen filje vogn eller leide en vognmann, Dette siste var et stort og sosialt ansett yrke i de dager, Men etter hvert vokste jo byen. den satte nesen i været, og bebyggelsen krøp utover. Folk fikk lengere vei fra arbeidsstedene og de fikk lengere å. ga til forretningene for å dekke de dagli ge behov. Det 5

var ikke da som nå, at en og samme gate hnr hundre butik ker av alle ~!lag om sil gata bare teller hundre hus. Ennvi dere begynte ijefolkningen etter leilighet fl leve 4:storbylivt, og dette tæl'er på nerver og krefter, så det ble snart :;pørsmål om å skuffe seg rek reasjon i skog og ma rk. I begynnelsen besto dette fol" «de lavere klasser»s vedkommende nol, fortrinnsvis i del som populært kalles «Gaul<etureu ellct, «Nisseball:t, de dro sjelden lengel'e enn til «La'gårdsi1ia» og ut til de stedene som du lå overkummelig nær byen, men som nå er havnet midt inne i denne. Men etter byutvidelsen i sl utten av 70 l\.ra ble det for alvor fart i å SØke seg tilskoj:,'"s, for noen hadde oppdaget Nordmarka og alle de herlige frisld uft-reservatene byen hadde utenfor stuedøra. Mange var det ikke som søkte dit. Fridtjof Nansen skriver at når han gikk på ski i Nordmarka, kunne han finne igjen si ne egne skispor gom var fjorten dager gamle, ingen andre hadde 1{l"ysset dem! Bc" G

hovet for fortere og Dette var sentrum. Det er blekete inom til Gamskinnene skulle en trodde at sledederfor ha inn en pase.. ut med en komisk bestemmelse i : «Det er ikke og ud paa Brosi at det var ikke vognene var og til å ville Da trafikken ble ble demonstrert 1945 med en av de SD()rv'eHm :tt{lt 8 km. Ruter hvert hvor og derfor ble det selv om mangen når de tok 7

l,.. : c., ~. j' I, 1. Sporveisstyret salter Kristiania gater. - 2. Hvad følgen blev av saltingen. - 3. Aksjonærene må «ta i å dra». - 4. Sporveien tjener ikke salt til sit brød - enn si å salte gatene med. som de lærte å si straks, og det var ingen 2. eller 3. klasse som på toget (Oslo hadde jo hatt jernbane alt i 20 år) og det var ikke noe fl. si på tilslutningen fra publikum: I 1881 hadde trikken 849,367 passasjerer og i 1891 var det 1,422,893. Utviklingen av sporveiene i Oslo. Naturligvis ble det en voldsom diskusjon i pressen om det nye kommunikasjonsmidlet. Såvel Aftenposten som Morgenbladet.skrev ledere om det. Og«Vikingen» var heidundrende «vittig» i tekst og tegning. Men trikken og dens hester og «kusker» - som de første vognførere av gammel vane ble kalt - gikk sin jevne gang, og trafikken Økte på. Nettet ble forlenget i 1878 til Storgata og Nybroen og i -79 8

til Munkedamsveien og St. Halvards plass. Inntektene sviktet litt, og selskapet søkte om søndagstrafikk fra kl. 8,30, men dette ble avslått av politimester og stiftamtmann. SØndagen var hellig. Men utviklingen gikk fortere enn noen hadde tenkt seg - da som nå. Hestesporveien kunne ikke holde tritt med den, og så søkte 3 privatmenn om konsesjon på elektrisk sporvei. Stor sensasjon, og ny, stor pressedebatt. Nå ble det verre og verre: Når planene er så høytflyvende, hvorfor ikke da legge linjene i luften, ble det spurt aven spydig herre. Han skulle ha opplevd Fornebu! På denne tiden ble det også prøvd en slags forløper for «Trolleybussen», som populært ble kalt «Tarmristerem), og det var ingen suksess. Konsesjon på den elektriske ble gitt 1892 og to år senere kom den i gang. Det annet selskap, som populært kaltes «GrØnntrikken» etter vognenes farge, gikk høsten 1899 over til elektrisk drift. I 90-åra satte også kommunen i gang to trikkelinjer, nemlig til Sagene, RodelØkken og Festningen. De ble senere overtatt av GrØnntrikken. Fra 1924 ble imidlertid.. ".',," l ~Ul l,) I"""~" '_~~"""" ~-: ~~""""'_"_""-_""'~~:-J~".: GrØnntrikken og Blåtrikken " 1 overtatt av Al S Oslo Sporveier, slik som vi kjenner den fra våre dagers gatebilde. De 3 privatmennene som førte den elektriske sporveien ut i livet var konsul L. Samson, siviling. H. Heyerdahl og over ing. A. Fenger-Krogh. Nå var det slutt med vikespor og kryssende vogner. Den 14 januar 1900 ruslet hestesporvognen for siste gang gjennom l 9

Kappkjøring mellom de to sporsveisselskaper. Elektrisk kraft el' grepa, men - det går også med svepa. byen. Den elektriskes første konsesjon gjaldt linjene Jern~ banetorvet - via Drammensveien og Briskeby til Majorstua med sidelinje fra Parkveien utover Drammensveien til bygrensen. KjØretiden til Majorstua ble nå 23 minutter mens hestene hadde brukt 40! I 1905 var det planer oppe om sammenslutning av begge sporveisselskapene. Imidlertid lakket det nå mot den tiden da kommunen, i henhold til konsesjonsbestemmelsene, kunne innløse «Blåtrikken». Det ble komite, lange drøftelser og det endte med at selskapene skulle betale avgift til kommunen, 4 prosent av inntektene de første 5 år, senere 5 pst. Ikke før i 1924 - ved hovedstadens 300 års jubileum - ble GrØnn- og Blåtrikken som nevnt sluttet sammen. Kommunen ga konsesjon til ett selskap der kommunen selv beholdt 51 pst. av aksjene, de andre aksjonærene fikk 49 pst. 10

Munked:::msveilinjen åpnes for elektrisk drift. I 1916 opptrådte de første kvinnelige trikkekonduktører som snart av folkevittigheten ble omdøpt til «trikiner». Nå har Oslo Sporveier A l S svære vognhaller, reparasjonsverksteder - vesentlig anbrakt i en gate som naturligvis heter Sporveisgaten, og flotte busser installert i Busshallen, Moldegt. 1. Den beskjedne forløper som hestesporveien var, fikk med byens rivende utvikling, mange «avleggere». I 1898 kom Holmenkollbanen som den første trafikkåren til forstedene, og også som den første elektriske turistbanen i Skandinavia. Banen fikk i 1910 sine fine boggievogner som ennå er i bruk. Holmenkollbanen ble vesentlig byggd for å nytte den store bebyggelsen av de vakre villatomtene langs traseen. En kunne jo også sikkert regne med at bebyggelsen her ville vokse fort når det kom en så god forbindelse med byen. Dessuten spilte den stadig Økende trafikken av folk som ville opp i høyden en stor rolle. 11

12

Sporveishestenes avskjedsseksa. fluktsrommene. Det hendte at vognene ble stående i timevis... Den mest direkte følge av krigen fikk den sporvognen som nyttårsaften 1944 ble rammet direkte aven bombe og sprengt i filler, og døden høstet også blant sporveisbetjeningen. VognfØreren måtte bøte med livet. Undergrunnsbanen, fra Majorstua til Nationaltheatret hle påbegynt før den forrige verdenskrig. Men anlegget ble et smertensbarn for Holmenkolbanen. Det ble endel sviktninger i grunnen, så en rekke hus ble skadet. Det kom saksanlegg og andre forhindringer, så det hele stod stille i mange år. FØrst etter krigen kunne trafikken åpnes. Interessant er det å kikke litt på personalets vekst, og deres IØnns- og arbeidsforhold. Den 24/7-75 foreslo anleggsbestyreren å opprette ialt 43 poster med fast ansatte personer (inklusive administrasjonspersonalet). Kuskenes lønn (hestesporvogns-førerne) var 864 kr. (216 specidaler) året, pluss 1 pst. av bruttoinntektene av det antall passasjerer kusken selv kjørte (I tiden 5/10-31/12-75 utgjorde 13

dette 16 mann var om 14 10 timer med 1 times til og 19 reserver i som da var ansatte og med av 900 hvorav 80 kr. ble De eldste sen. 14

er? En kan ikke si at den saka 15

Idyll fra Herøya. enkelte foreninger som har greidd å reise seg flere feriehjem. Men det er de forskjelligste erfaringer en har høstet. Mange, som har strevd med saken i årevis, ble skuffet da feriehjemmet hadde vært i virksomhet noen år, idet det ofte viser seg at etter noen få somre er mange blitt leie av å feriere på det samme stedet, i det samme miljøet og naturligvis evig og alltid med de samme menneskene, når det bare gjelder ett bestemt yrke. Mange ville før krigen, med den lette adgang til å reise en hadde da, heller nytte ut ferien sin til besøk i grannelandene. Og da ferien fikk sin egen organisasjon i Norsk Folkeferie, i intimt samarbeid med organisasjonene i Danmark, Sverige og Finnland, florerte reiselivet i ferien ganske sterkt i tiden 1936~39. Og det vil være et åpent spørsmål hva som er å foretrekke, ferien hjemme eller ute. Noen av feriehjemmene er anlagt som week-end-hoteller, bare beregnet på IØrdags- og søndagsutflukter vinter og sommer. Andre, og det er de aller fleste, 16

tar sikte derfor et hvor det foruten en er en rekke små hus hvor hver familie seg selv og et "u pn,::.rr i:>vj,uuh:::l strev med å reise sine egne stort sett båret oppe av de er eller de sted- Det enn 13 år var det ikke noen når en ser bort fra 2 17

form aven ser ut til at Det Det det lille Men vant etter bare de fast ansatte 18

Hovedbygningen på Herøya før ombyg ningen. i de dager kunne utgjøre 30-40 prosent av trafikkbetjeningen, hadde hverken ferie eller fridager. Organisasjonen var ennå ikke sterk nok til å ta fatt på feriehjem-saken. Det var ikke før feriene etter voldgiftsdommen 1916 ble mere alminnelig ogsit for arbeiderne at spørsmålet Om feriehjem for alvor ble satt opp på dagsordenen. Etter at sporveisfunksjonærenes ferie var blitt utvidet med 3 dager, begynte de ft se seg om etter midler til å nytte ut dette store gode. Vi har nevnt «det private initiativ» som innenfor organisasjonen tok fatt på feriesaken. Hos sporveisfolkene representeres dette av E. E. Rudlang. Det ble han som tok saken opp del' og drev den fram til seier. Det er ganske naturlig at sporveisbetjeningen måtte hh en særlig interesse av å få nytte ut sommerferien på beste måte. Det kontinuerlige skiftarbeidet, der hverdag og søndag så å si går i ett, gir hele arbeidslivet en mer anstrengende rytme og inndeling enn den som er vanlig for andr~ arbeidere. En blir på en måte satt utenfor det regelmessige 19

20 mennesker i at det melder seg

Befaring av Herøya. kjøpt en hel øy ville jo også bety at feriehjemmet fikk en herlig ugenert beliggenhet. Isolasjon, samtidig med at det lå sentralt til, slett ikke så langt fra o.slo. Rudlang innhentet oppgaver over eiendommen, og reiste sammen med en byggmester opp til øya for å se på sakene, og taksere husene som sto der. Selgeren presset sterkt på for å få en rask avgjerd, da han selv skulle overta en annen eiendom om få dager. Det var angivelig flere liebhabere, og en kunne ikke vente å få den håndgitt mere enn noen få dager. En måtte altså bestemme seg så fort at det ikke kunne bli tid til cl følge den vanlige organisasjonspraksis il legge saken fram på medlemsmøte. Det ble imidlertid holdt konferanser med foreningenes formenn, som var helt enig i at denne sjangsen fikk en ikke la gå fra seg. Tilslutt tok da Rudlang risi!wen, og handlet på egen hånd i håp om at kjøpet ville bli godkjent av foreningene. 21

en av til etter taksten a v 3000.00 for ymse Den 29 november 1919 1. 2. 3. 4. 5. selger herved til hr. F.. E. Sporveisorbund mine eiendommer skyld Mark 1 og gr.nr. 7, br.nr. 9, Hæromforenet kjøpesum av kr. 88,000 handelen følger disse redskapene; 1 høyvogn, 1 kjælte, 1 ard, fjærharv, arbeidsde på eiendommen kr. 1500.00, nå rest... kr. 1100.00 av - 20..» 3000.00 oppr. kr. 6000.00, rest....» 4200.00 Privatbank...., 2000.00 6. Betales kont. innen fk... "...,.... 7. KjØp. uta,teder obl. selgeren.,........ Sistnevnte forrentes a 1925 med rett for debitor 8. Betaler overtagelsen 2000.00 1000.00» 12700.00 p. a. og forfaller innbetaling. 20....» 12000.00 Kr. 38000.00 disse mul'- og i den stand den nå befinner seg Utgifter og inntekter beregnes pr. overtakelsesdagen 14/4-20. Husene skal da Selgeren garanterer eiendommen fri neltelser enn ovennevnte, samt for klau- KjØperen for konsesjon utsteder til peren bærer alle ved 22

tinglesing' av skjøte og etc. samt i provisjon til Joh. H, Bryhn 2 pst. av ],jøpesummen som betales ved kontraktutstedelsen. Av nærværende kontral,t erholder kjøper og hver sitt eksemplar. ~lle eiendommen tilhørende herligheter og rettigheter medfølger. Kristiania 28-11 - 1919. Som selger O. Gl'pnvold-Stenseth. Som kjøper ]i;'. E. Rudlaug men hvordan ville ikke seg' 23

Hovedstasjonen på reisen fra Oslo til HerØya. visning til «bedriftens vanskelige stilling». Da dukket tanken opp om å prøve å danne et aksjeselskap blant medlemmene for i alle fall å reise midler til dekning av de Øyeblikkelige behov. Men etter nærmere overveielse oppga en dette eksperimentet. Istedet påtok Rudlang seg å skaffe privat til vie de 2000 kr. som skulle ut før nyåret. Så måtte alle tillitsmennene kaste seg på hodet ut i møter, forhandlinger og konferanser om tariffene. Fra 10. januar 1920 forverret stillingen seg ennå mere, idet sporveisstreiken brøt ut da. Den varte i ti uker, til 21 mars. Like før streikens avslutning holdt de i feriehjemmet interesserte foreninger generalforsamling som førte til en del endringer i styrenes sammensetning. Det stedlige styre ble også endret: Nyborg ble byttet nt med Martin Hansen, Furuseth med Olaf Hoel og fru Anna Jensen med fru Hanna Arnesen. 24

Småplukk fra årsmeldingene. Eiendommen på HerØya skulle overtas av foreningene 14/4-20. Men foruten de alt innbetalte forskuddene krev- 1920 des det straks 12000 kr. Hvor tok en dem fra? Det stedlige styre anerkjente sin forpliktelse men kunne vise til at den nylig avsluttede streiken hadde lagt beslag på alt. Rudlang hadde da vendt seg til «Sporveisfunksjonærenes Byggeselskap» og søkt dette om et lån på 10000, og til Kr.ania Sporveisfunksjonærers Hjelpekasse med søknad om et lån på 5000. Men på selve overtakingsdagen var det ikke kommet noe svar. Selgeren krevde 6000 kr. som han nødvendigvis måtte ha, han skulle selv overta en annen gård. Det lyktes, på Gud vet hvilken måte, å få skaffet tilveie de 6000 til 17 april, og selgeren aksepterte det. Endelig oppgjør fant sted pr. 29/5-20. Feriehjemmets første bestyrer Karl Halvorsen med familie. Martin Rognerud. Bestyrer 1922-40. 25

være og den ånd som ledelsen her har en da et lett fatår fikk per Det viste seg at den og hustru var ikke 26

Det gamle tun på Herøya. ved det utvendige vedlikehold, maling osv. Arbeidet skulle utføres av bestyreren for hjemmets regning. Bestyreren skulle ellers ha oppsyn med hele øya, husene og redskapene. Han var Økonomisk ansvarlig for alle redskaper og maskiner som hørte eiendommen til, og skulle sørge for vedlikehold av dem, og at de ved fratredelse ble tilbakelevert i samme stand. Også hjemmets båter og tømmerflåter skulle han ha et våkent øye med og holde i god stand. De som leide dem måtte underkaste seg bestyrerens instruks og være ansvarlig for voldt skade. Motorbåten ble ikke utlånt uten at bestyreren eller en av ham godkjent motorkyndig mann fulgie med. I skogen måtte det ikke felles trær uten etter anvisning fra arbeidsutvalget. Den tiden bestyreren kunne avse fra gårdsbruket kunne en kreve ham til arbeid for feriehjemmet mot betaling som ikke lå under gjengs arbeidspris. Bestyreren skulle føre regnskaper over hjemmets inntekter og utgifter og sørge for at skatter og avgifter ble betalt i rett tid. Han val' forpliktet. til å hente og bringe 27

forbundets over et rom med alkove i 2. hadde således nok å nå enn var som de fikk det til! Alle inn der oppe. Om flåte hesten sin over for en tur til kom tilbake om kvelden blåste det noe, og bli Han ventet litt for å se om det ikke Men etter en stunds måtte de der lå 28 den og en båt T{\l'rt~'"",r De hadde enda et noe i sprang ut i vannet. Båten og flåten """"'"1''C''' var verst og elet Rå en

Høyonn på Herøya. stund livsfal'!ig ut. Men sil kom Rudlang iland og fikk hjelp så alle ble bel get. Det var såmen ingen spøk, men etterpa kunne en jo si med reglen - «treskoen hvelva, og jeg og du i elva». lvien nå kunne noen komme og si at det ikke var nødvendig med en ferge også.... Og noen få uker før hadde det drysset noe manna over feriehjemskomiteen. Kristiania Sporveisselskap hadde skjenket feriehjemmet en gave på 2000 kr. og dessuten erklært seg som g~rantist for et banklån på 10,000. Den 12 oktober 1920 kom det derfor en fin og praktisk ny ferge til HerØya, anskaffet i Larvik for 1500 kr. Kabel til fergen ble senere gitt av Kr.ania Sporveisselskap. Den lottel'ikomiteen som ble nedsatt under storstreikel~ fikk ikke tillatelse av politiet til å sette igang noen utlodning, antakelig skyldtes nektelsen myndighetenes angst for at de innkomne midler skulle brukes til understøttelse i 29

30 inntsr-

Feriehjemmets styre 1925. Sittende fra venstre: Rudlang og Ole Andersen. Stående: Backe, Espeseth og' Fjeld, teløse spekulanter, Av den grunn har vi også bestemt oss for il. løsrive oss fra hr. Grønvold-Stenseth, det har nemlig lykkes oss til gjengjeld å komme i forretningsforbindelse med folk som har et mere ideelt syn på den slags affærer enn hr. GrØnvold-Stenseth synes å ha. I henhold hertil innfrir vi pantobligasjonen med fradrag av de innbetalte renter. Restbeløpet kr. 12 952.07 oversendes i sjekk på Christiania Sparebank». Sånn skal de ha det! Så gjaldt det å sikre seg konsesjon og skjøte på eiendommen. Det var heller ikke noen likefram spasertur. 1921 Mange vriene spørsmål meldte seg når en ble konfrontert med loven om konsesjoner. Hvem var egentlig kjøper av eiendommen? I realiteten var det kjøpt av «Sporveisfunk- 31

forholdene lå en fra naturens og dette var den en vakreste en kunne se, uten at om lodien! 32

Herøya skal kartlegges. sum og dato for kjøpet, hvem som val' eiendommens egentlige eier. Dessuten ville de ha en erklæring om at alle funksjonærer ved Sporveisselskapet skulle få nyte godt av eiendommen som feriehjem. Den siste passusen var temmelig stram. Selskapet mente altså at også streikbryterne, som hadde snyltet på organisasjonens arbeid, skulle få være med og nyte fruktene av strevet! N ei, før en gikk med på dette fikk en heller se om det var muligheter for å utvide interessesfæren på annet vis. Sporveisforbundet var etter streiken i 1920 kommet opp i store vanskeligheter. Samtidig ble det innen fagorganisasjonen arbeidet iherdig for å konsolidere forbundene til større industri- og yrkes-enheter. Resultatet ble som før nevnt at Sporveisforbundet i 1921 ble sammensluttet med Kommuneforbundet. 3 33

Månesldnnsnatt på Herøya. Nå meldte da spørsmålet seg i Oslo om en skulle la Herøya bli et felles feriehjem for alle Kommuneforbundets avdelinger i hovedstaden, slik at det kom inn under det stedlige styres administrasjon. Dette arbeidet nemlig også med ideen om å skaffe seg et feriehjem. Noen av forbundets tillitsmenn hadde vært på en befaring av HerØya og uttalt sin største begeistring for stedet. De hadde heller ikke prinsipieltnoe mot en sammenslutning. Det lå så vansk'elig an at sporveisfolkenes foreninger alene ikl{e maktet oppga ven. De hadde gjort mye, men de kunne ikke. greie (llt. Så var det bare to alternativer igjen, enten godta Sporveisselskapets tilbud om lån på de usmakelige betingelsene, eller slå seg sammen med de organiserte kameratene innen Kommunearbeiderfol'bundets avdelinger i Oslo, og slik skape styrke til å løse oppgaven selv. Protokollasjonen omkring saken er mangelfull, men i beretningen for 1925 får en vite at sammenslutningen fant sted fra 1 juli 1921 og at det «ut på ette1 S0mmeren sam,jiw 34

var at '-'-"",,,,,, veie et like så stort nærene hadde reist. persotilbakte hele Nå 35

Sporveiens musikkorps spiller på Herøya. teriellet fra Skogbrukets hus. Fra Sund volden til øya måtte materialene fløtes over, og dette ble gjort av bestyrer Rog nerud og frue. I lønn til disse og sjåførene med gikk kr. 5750. 1923 ble det holdt 13 st yre- og utvalgsmøter. Styret besto av Heggen, Hansen, Jacobsen, Martinsen, Ommedal, SØrlie, 1923 Syversen, R. Olsen og Sand. De fire første var arbeidsutvalg. Også det året hadde mange nyttet feriehjemmet til søndagsutflukter og var strålende fornøyd over øya si. Men da det ennå ikke hadde vært mulighet for å få bygg-d noe hadde mange familier ikke fått plass den sommeren heller. Men nå hadde de, foruten Skogbrukets hus, fått et renteog avdragsfritt lån på 25000 av Oslo kommune til bygging og innredning, så nå kunne en vel tenke på å ta fatt på bygging.. Styret antydet at det først burde reises et større forsamlingshus på øya, så deltakerne i søndagsutfluktene kunne få tak over hodet i dårlig vær. Ellers var det meningen å reise småhus, basert på selvstendige husholdninger av ferierende familier. Styret søkte kommunen om et nytt lån på 20 000, men det gikk så lang tid før det ble innvilget, at en 36

var En ser grunn til et men eiendommen å ri stormen stor ære for mennene som og det hvor stor medlemmene tross alt som grave opp mere av forholdene gen innen sammenslutninmen få se daværende formann ~~~'J'.F.,~U sa at en ikke kunne "k'l noe ikke hadde til demle Men saseg slik at samme formann den 7 mars - 24 ba inntil saken mot ham ble avopp i sted. 37

Den første hytta som ble oppført på Herøya. Etter den voldsomme drawback lotteriet ble, val' forholdene så fortvilet, at saken ventilel'tes ustanselig på en rekke møter på fellesstyrets dagsorden. Den 24/4-24 ble det av Kommuneforbundets fellesstyre oppnevnt en desisjonskomite til å gå gjennom lotteriets og feriehjemmets regnskaper. På samme møte ble elet også besluttet å avvikle feriehjemmet, og til avviklingsstyre valgtes: J. Borgen, formann, P. Breidahl, nestformann, J. Jacobsen, O. Espeseth, Ommedal og lyi. Martinsen og O. Syvertsen som suppleanter. Fellesstyret gikk til en utligning av ekstrakontingent, som satte avviklingsstyret istand til å dekke den feriehjemmet påhvilende gjeld - utenom panteheftelsene og rentene av lånene til Oslo kommune, Hypotekbanken, og HØnefoss og Oplands Privatbank. En høstet i denne tia en del dyrekjøpte erfaringer om hvordan et feriehjem ikke skal ledes. Det så ut som en na val' blitt t01' mange om det. Det ble iallfall ikke ledet pa den omhyggelige ()g omsorgsfulle måten som føl'. LØrdags- 38

utfluktene ble ofte å komme i vanry i n'rt~rlc;m med lotteriet. at en for alvor hvordan en best holdt å få esse. Han rettet en og bevart og anvendt til det formål som var alt ofret sa mye for de i ryggen, og for 38 000 kr. ga bud - 35000 kr. 39

Spol'veismusikJcen går iland på brygga. nings Forening for 37 500 kr. Overtaking 1/5 1924. Som nytt styre for feriehjemmet valgtes Rudlang, formann, O. Andersen, K. G. Hagen, O. P. Espeseth og Julius Bergh. Så dro styret på ny til befaring av HerØya, så på eiendommen, besiktiget byggematerialene og stakk ut tomt til den første hytta som skulle være opptakten til småbebyggelsen. Kontrakt med bestyrer Rog-nerud ble oppsatt for ett prøveår foreløpig. Han fikk overlatt det meste av gårdsbrukets bebyggelse, gårdsredskapene og det oppdyrkede areal avgiftsfritt, inntektene av båtskyss og de husleie-inntekter som faller fra de ferierende skulle tilfalle bestyreren. Da HerØya skulle overtas viste det seg mange vansker med å få hjemmelen i orden. Kommuneforbundets felles- 1925 styre sto ved sin formann Karl Hansen som selger. Det var helt umulig å få sorenskriveren i Ringerike til å innse at dette kunne forholde seg riktig. Videre hadde Kommuneforbundet 22/ 1-24 utstedt et «gaveskjøte» som gjorde tin- 40

gene ennå mere flokete. den annen side krevde Oslo alle helt av kommunens rente- og 26 ble det enog alt den 8 oktober falt det en stein fra hvo''''''-''''- noen og hver av Da med lemmer. Oslo ble bedt om å og Sporveier ble bedt om bistand til dette. da bei ",h",.o,eon skadet sin hånd og var flere uker. I ferietiden var det 50 sette opp telter. og båthus. av I 1926 maskineriet det behandlet 95 beid. Han var "t,,'tlrl"," sin mer støttet opp ved å en av fridagene sine istedenfor Andersen så han kunne fortsette sin nevenyttige virkwmhet Bache. og fra 3 1 dag hver. heller ikke så få andre medlemmer som tok et tak med, mens de tilbrakte ferien sin 41

Uthusbygningen på Herøya. Andersen, 0rbog og' brødrene Hansen greide å oppføre 2 nye hytter under lockouten. I beretningen dette året fremheves som et eksempel at O. Andersen og Bache har gjort mye arbeid på feriehjemmet ved siden av å betale lwntingenten sin, mens andre bare kan sub'e og grine. Tallet på hjemmets småhus ble Økt til 6, videre val' hovedbygningen pusset opp og malt. Oslo Sporveier sendte opp ingeniør Hemsen som med en assistent lå 8 dager på HerØya med oppmåling og siden utarbeidet en plan for regulering av Øyas bebyggelse. Sporveiens arkitekt Forbech la fram et annet forslag til regulering samt tegninger av nye hustyper. Alt dette arbeidet ble gjort gratis. Hjemmet hadde 9 ferieskift og 31 familier i sommerens løp. I fire av skiftene var alt som het plass fullstendig sprengt. Bestyrerfamilien Rognerud fikk takk for godt arbeid og ærlig strev. Bryggerhuset ble omdannet til Iagerhus, husleieprisene for gjester ble regulert, bebyggelse, skog og redslmper ble brannassurert og det ble tatt skritt til å få 42

I 1927 ble det holdt 10 ar- De foresatte opp De ferierende roses far det seg og avga og Sundvolden. hvor det ialt ble beav 8 ferieskift omfattende ialt 54 familier som sammen med en- 225 ferierende. holdt arbeide som var 43

Kranselag på hytta. Nye arbeider dukket opp i synslinjen, og det utrettelige styret lot ikke graset gro under føttene sine: nyt uthus må bygges, telefonlinjen skal utbedres, dertil nybygg av hytter så langt Økonomien kan greie det. En opptelling av samtlige hjemmets eiendeler viste bare en ganske liten manko. I dette år sl{jedde en endring i styret. Formannen, RØ- 1928 stad, ble forfremmet til kontrollør, og feriehjemmets representantskap besluttet da - i samsvar med lovene - at RØstad som nå var blitt overordnet, skulle entlediges fra sitt tillitsverv. Viseformann Ole Andersen rykket opp som formann og Arthur Solberg rykket opp som styremedlem. Styret rettet en takk til RØstad for det store og uegennyttige arbeid han hadde nedlagt i sitt verv som formann. Styret byttet til seg en fridag på høsten og dro opp på hje'mmet for å inspisere de pågående byggearbeider, båthuset m. v. FeriehjemstYl'et hadde 28 møter i årets løp for å behandle saker. En var etter hvert blitt klar over at den til da brukte 44

En tidens krav. og rnedlerns - ofte tilfeisted. Iovforan- 45

i sommerens kr. 4088.25 og """en"'01<>>'> I tiden fra nevnes at status I 1929 det satt opp kontrakt med om det nye uthuset 11 000 46

Hytteidyll på Herøya. VannspØrsmålet ble ofret megen oppmerksomhet fremdeles. Via sporveisdirektør Samuelsen fikk Rudlang en kon- 1929 feranse med ing. Arneberg, Oslo Vannverk. Denne anbefalte imidlertid - pussig aven ekspert - at en skulle la Trippestad slippe til først med Ønskekvisten sin! Martin Hansen og Rudlang reiste oppover med Trippestad, og denne påviste fire steder hvor han mente at det skulle være vannårer på HerØya. Ett av dem var rett opp for bestyrerboligen. Her påtok bestyrer Rognerud seg å grave, og i 5,5 meters dybde stødte han også på en vannåre, som var så pass at det tilfredsstilte vannbehovet i den første tiden. Men såsnart en kom ut på sommeren noe, tørket vannet og brønnen ble tom! Styret ble gitt fullmakt til å arbeide. videre med saken. I oktober dro Trippestad påny til HerØya - men da han kom opp, var det kommet så mye vann i den tørre 47

En av hyttene på HerØya. brønnen, at den flommet over alle bredder. Det heter i protokollen at «selv Trippestad hadde vanskelig for å gi noen forklaring på dette fenomenet». En ble enig om ikke bare å stole på underjordiske makter, og gravde derfor en reservebeholder til lagring av vann. Det ble lagt vannledning med pumpe til bestyrerboligen og i det nye fjøset. Ved årets utgang 1928 var hytte nr. 15 ferdig, den ble malt i løpet av våren og brukt i inneværende ferietid. To nye hytter besluttedes oppført. Mye vil ha mere, heter det. Nå gikk alt så bra, det var ikke noen særlige skyer på himlen, hvorfor skulle en ikke nå like godt ta fatt på spørsmålet om å reise en ny hovedbygning? Det var høyst påkrevet. Representantskapet ga styret fullmakt til å utrede saken. Tegning og omkostningsoverslag skulle innhentes. Men forberedelsene skulle være 48

4 49

Feriehjemmets første representantskap. tedes oppførelse av 3 nye hytter i løpet av 1930, slik at det samlede antall hytter på hjemmet skulle bli 20. Feiring av hjemmets lo-års jubileum (det ble overtatt 14/4-20) ved en fest på HerØya St. Hanskvelden. Til dette skulle en ha en arrangementskomite som sammen med Den dramatiske klubben skulle greie brasene. Styret gikk på med krum hals. Direkte etter bemyndigelsen lot det oppføre 3 nye hytter, typene skilte seg noe ut fra de før brukte. Det var i Tiurleikveien, og to av dem ble brukt utover sommeren. Hytte nr. 1 i samme vei ble imidlertid byggd som vinterhus for å brukes i «den kalde ferien». Utover dette ble to hytter som påbegyntes 1929 fullført nå og malt, passe til å tas i bruk i ferietiden. Endelig ble det foretatt endel maling og oppussing, så sesongen var ikke dårlig. De som hadde bodd på «Hjemmet» (Tyribakken) klaget ofte over elendigheten med å måtte dele 50

dette husrommet val' av den grunn ettertraktet. ved å dele Det ~n En val' lydhørt overfor medlemmenes kunne de små tinhos de feriog noe av et arsa med engang O.K. 51

På båtfal't fra Sundøya til Herøya. og lånte ut Sporveiens aller største lastebil med tilhenger for transporten, pluss sjåfør og motormann. Imidlertid er denne kjøredoningen så eksklusiv at den ikke kan brukes utenfor Oslos grenser uten særlig tillatelse. Denne kunne bare gis av overingeniørene i Akershus og Buskerud. Og vi skal si at feriehjemmets styre lå flate for å ordne den saken! Myndighetene (som er seg like enten de er i Buskrud eller Siam) ville ha oppgitt mål, vekt og dimensjonei' på «Vera», og for lastebilen skulle de ha både fabrikkmerke, lasteevne, lasteplan, nr. på motor og tilhengervogn! KjØretillatelsen ble gitt - med den noe sadistiske betingelsen at «transporten skal bare foregå etter kl. 3 natt».... Vi glir forbi alle de vanskelighetene som tårnet seg opp, og som gir et godt bilde av hva styret her hadde il. stri med, vi må innskrenke oss til å gjengi hva datidens beretning sier om resultatet: «SØndag morgen i strålende solskinn, gled «Vera» fra bilen, som sto halvveis under vann, ned på Steinsfjordens speilblanke flate ved SundØyas strandbredd... Straks etter 52

overog det demret at det ikke hadde 53

Fra et representantskapsmøte på Herøya. Sittende fra venstre: Anton Olsen, Martin Hansen, E. Nyberg, Lars Mo. Stående: K. Svendsen, O. Nygaard, E. Sand og- R. Nicolaisen. stor interesse for endel innbudte fra andre foreninger, som selv sto midt oppe i arbeidet med å skaffe medlemmene sine et feriehjem. Det de så, virket sikkert inspirerende på dem. Det var i hele tatt en av hjemmets aller største dager denne jubileums-søndagen, og det var sikkert flere enn en som ga sin tilslutning til de bevingede ord som ble sagt: «Vår herre har spendert noe ekstra på dette stedet i retning av naturskjønnhet». At festen også virket som propaganda er utvilsomt. For utover sommeren var det ikke mindre enn 21 familier med ialt 248 voksne og 121 barn som ferierte derute. I 3 av de 9 kullene fra 11 mai til 13 september var det helt overfyllt og noen kunne ikke skaffes plass. Selv den fortsatte boligbyg'gingen hadde ikke løst problemet tilfredsstillende. 54

Sporveiens musikkorps på H erøya. Men spørsmålet om en ny hovedbygning spøkte alvorlig hos styret. På årets generalforsamling var det bemyndiget til å søke saken løst - med endelig avgjerd av et medlemsmøte. Arkitekt Victor Schaulund, Asker, fikk oppdraget it lage tegninger til nybygget. Den 19 mai 1930 reiste han, sammen med styret, ut til HerØya for å titte på sakene. De første tegningene som levertes ble på anmodning noe omarbeidet, og det av styret valgte alternativ ble tiltrådt av representantskapsmøte 11 november og lagt til grunn for anbudene. Det kom 20 slike, men fem trakk seg, sa en hadde 15 å velge på. Styret antydet imidlertid at dette var en så stor og kostbar affære at generalforsamlingen burde gi styre og representantskap frie hender hva angikk tidspunktet fol' arbeidets påbegynnelse. Noen tid etter festen fremkom et kvasst angrep på styre og representantskap for feriehjemmet. Det var gitt form av inserater til fagbladet «Bil og Bane», men redaktøren 55

hadde ingen lyst til å offentliggjøre denne artikkelen. Denne reiste flere spørsmål, «om feriehjemmet hadde noe med klassekamp å gjøre», om en «skulle støtte hjemmet av menneskevennlige grunner», om det ikke «var nedlagt henimot 200000 kroner i hjemmet i.form av lån og kontingent», hvorfor var ikke noe blitt satt av til reservefond, var ikke lønnen til bestyreren den største utgiftsposten, og hvorfor hastet det så med å få undertegnet den nye bestyrerkontrakten 3 dager føl' generalforsamlingen? Melodien er ikke ukjent for folk som har noen erfaring i organisasjonsarbeide. Styret og representantskapet besvarte interpellasjonene tålmodig, grundig og saklig. Det ble pekt på, at når både Oslo kommune og Oslo Sporveier hadde ydet feriehjemmet betydelig Økonomisk støtte, så turde dette nettopp være av menneskevennlige grunner - et feriehjem er et stort sosialt spørsmål for arbeiderne og har sin berettigede plass i den klassekamp de fører. Hva angikk de kontingent-inntektene som var tilflytt hjemmet, beløp disse seg til et samlet beløp av kr. 38221.65, fordelt på de fem år fra 1925 til 1929. KontingentbelØpet svarer til den kjøpesummen som ble betalt ved eiendommens overtagelse 1/4-20. Utregnet på foreningens 800 medlemmer svarte det til kr. 47.77 på hvert medlem. I samme tidsrum hadde kommunen og Sporveien ydet et beløp som svarte til kr. 93.78 pl'. medlem, altså det dobbelte. Hva hjemmets låneforpliktelser angikk, ble de dokumentert å være 75000 kr., hvorav de 50000 var lån fra Sporveien AlS. Begge lån var gitt som rente- og avdragsfrie og ansåes som gave, såfremt det ikke oppsto noen forstyrrelse aven eller annen art i hjemmets drift. Styret peker med applomb på at disse 75 000 kroner var tilflytt fellesskapet nettopp fordi de hadde feriehjemmet. De egentlige gjeldsforpliktelser utgjorde da ikke mere enn kr. 4470.83 - lån på 4000 fra Sporveiens Pensjonskasse 56

den annen - beroende 27193,89. og avsetav inntekter inntil nl"l"lacil" til 57

Etter at det var opprettet byggekontrakt med brødr. Sund Øen ble også dette regnskapsforhold automatisk ført over til foreningskontoret. Dette hadde jo føl' all korrespondanse, telefoneringen, varefol'sendelse, omsorgen for vedlikehold m. m. Ny hovedbygning. De som bygget husene på Herøya. Fra venstre: Bygmestrene brødr. Sundøen, arkitekt Schaulund og maler BØrresen. 58 Den store saken dette året var den nye hovedbygningen. Generalforsamlingen bemyndiget styret til fl legge arkitekt 1931 Schaulunds utkast til grunn for arbeidet og gå i gang med dette. Kl'. 22 000.00 ble stilt til disposisjon, men styre og representantskap skulle først drøfte om bygningen skulle oppføres av reisverk eller laftes av tømmer. Det kom en rekke anbud, og det ble innledet forhandlinger med brødrene Herman og Einar SundØen om el'eres betingelser. To dager før påsken begynte ble kontrakten underskrevet og så snart høytiden var over, ble arbeidet med å skaffe fram materialene satt i gang. Det val' heller ikke mer enn såvidt at transporten kunne avsluttes grunnet isforholdene på fjorden. Etter en tids forløp ble byggekomiteen og arkitekten enige om å endre noe på takkonstruksjonen, samt å endre en loggia (veranda) i den påtenkte bygnings syd-vestre hjørne - alt fordi en mente at det ville i store trekk

gagne det og i gang og' og klem hele sommeren og' var hele interesse fra de seg til neste sommer de kunne få bo i det nye, fine huset, I Det svidde nok endel i men 59

Hovedbygning'en på Herøya tatt fra vest, var vel overstått, ga seg til å kjøpe inn nytt inventar: ovner, kjøkkenutstyr, sengeutstyr, bord og stoler m. v. til nybygget, likedan en hel del malervarer. Noen hytter ble det naturligvis ikke byggd denne sommeren når en holdt på med det store «slottet». Men endel av hyttene fikk et strøi, maling, hvilket også er ganske positivt. Og da bestyrerens kaninstall bak «Kaninknausen» ble overflødig, idet prisen på kaninskinn gikk ned, fikk styret overdratt seg kaninstallen til selvkostende og innredet den til billig losjirom for sportsungdom. Det ble to rom, ett for gutter og ett for jenter. Det lille huset ble kalt «Sportstua)?. På motorbåten «HerØya 1» ble det i sommerens løp satt tak med sidegardiner så den var hyggelig i vind og regnvær. Styret måtte også ordne med en ny landingsplass for hjemmets gjester. Da den nye fjordrestauranten SundØya ble oppført, ble den gamle brygga fjernet, hvorfra inn- og utskipning til og fra SundØya hadde funnet sted før. Etter 60

Sporveismusikken spiller ved et idretsstevne på Herøya. en foreløpig ordning med Hansens pensjonat ble elet opp. nådd enighet med HØnefoss Bryggeri, som nå eide SundØya, om å få en ordning på det samme steelet eler den gamle brygga lå. Det val' klaget over at peisehytten i Briskehallveien 1 ikke var særs bra, og styret besluttet å panele nytt innvendig og rive peisen og reise ny brannmur. Til jordeiendommen ble kjøpt ny slåmaskin, og endel drenering foretatt. Endelig ble det slutt på skattesaken! Hole kommune hadde ikke villet bøye seg for hjemmets påstand om skattefrihet og lot hvert år foreta utpanting. Feriehjemsstyret skrev til departementet, som brukte en rystende lang tid på å få gjort noe. Men endelig 22 mai 1931 kom det svar fra departementet om at dette «etter de foreliggende opplysninger antok at Oslo Sporveisbetjenings Forenings feriehjem ikke lov Hg kunne ilegges formues- og inntektsskatt til Hol(~ av eiendommen». På dette feltet var HerØya pioner: de andre feriehjemmene tilhørende fagorganisasjonen ventet spent på resultatet. Gl

ruteinnog fra Rinfolkene fra i ferievl1-\1::1",<::;:;j:iii::1111 var oppe og så Det het 62

Norsk Kommun-eforbunds hovedstyre besfiker H erøya i 1932. halve Øl i rekke og rad, og snart spiste ajle velsignet godt av kooperative kjøttkaker. Etter maten ble det avviklet et svært kabaretprogram, og som en av deltakerne sier, «det ble danset så det bare var bindsålene igjen av skoene, fordi styret hadde glemt å bone sementgulvet i båthuset...!» For å dekke utgiftene til festen hadde det vært en utlodning likesom det under festen var åpnet en skytebane. Dette sammen med billettinntekten greide brasene. I Skjervika ble det i året oppført ny brygge, det ble innkjøpt 5 nye prammer og båtmateriellet fordelt slik at det før valgte båtutvalg kunne anse sin oppgave for avsluttet. Om vannspørsmålet forelå ikke annet nytt enn at sporveisdirektøren hadde erklært seg villig til å sende en ingeniør opp til øya for å ta forholdene i Øyesyn. Sporveien hadde dessuten vært så velvillig å bevilge inntil 3000 kr. året så billettprisen for transporten av medlemmer til feriehjemmet kunne settes så lavt som til 1 kr. for voksne og 50 Øre for barn hver vei. Dette året var trafikken usedvanlig stor 63

så bevilgningen strakk ikke til, og på henvendelse stilte sporveisdirektøren ytterligere 200 kr. til disposisjon. I sommerens løp hadde feriehjemmet fint besøk idet Norsk Kommunearbeiderforbunds landsmøte-gjester fra utlandet var oppe og kikket på sakene. De kom akkurat da de avsluttende arbeider med den nye hovedbygningen pågikk, og det kunne nok ha vært ryddigere på gårdsplassen, men utlendingene val' begeistret allikevel og beundret alle ting, høyt og lavt. Mange hadde blyant og blokk framme og gjorde notater, så sporveisfolkenes feriehjem ble sikkert flitig skildret både i Sverige, Danmark, Finnland, Tyskland, Holland og Belgia. Ved St. Hans-tid var 8 mann fra de kjøbenhavnske sporveiene også på øya som nå strålte i full sommerlig prakt og avlokket mange begeistringsrop. Endelig hadde det 8 dager før vært pressefolk på visitt, journalister fra Arbeiderbladet, Morgenposten, og Aftenposten, Oslo samt Fremtiden i Drammen. Pressen takket både muntlig og skriftlig for skjønnhetsinntrykkene fra besøket. I juli kom utlandet igjen: først 3 sporveiskolleger fra Stockholm og MalmØ, siden en delegasjon fra Gøteborg - og Samorganisasjonen i Sarpsborg. Sporveisstyret i Oslo val' ogsf l innbudt - hadde vært det flere ganger, men det kom alltid noe iveien. En komite utarbeidet etter forhandlinger med bestyrerinnen, fru Rognerud, nye, reduserte pensjonspriser for hjem- 1933 mets gjester. For sesongen 1933 ble prisene satt til: frokost 1.25, middag 1.75, kaffe og kaker 75 Øre, aftens 1.25, kaffe 30 Øre, brus 45, selters 35, landsøl 70 Øre flasken. Hel kost pr. døgn kr. 3.25, hertil kom så værelse, for enkeltrom 1 kr. pr. person pr. døgn, dobbeltværelse 75 pl'. person pr. døgn. Prisredulcsjon etter 8 døgns opphold bortfalt. Disse prisene ble konfirmert av styre og bestyrer 1933. Det ble pekt på at pensjonærene hadde krav på varierende 64

Et sporveiskor fra Kjøbenhavn på Herøya. kost og melk og egg til frokost og aftens. Ordensregler ble innskjerpet. Bestyrer Rognerud fikk 100 kr. året til parafin og brensel. Av husleie-inntektene på hjemmet skulle hjemmet ha 80 prosent og bestyreren 20. Da det kom klager fra enkelte pensjonærer skrev styret etter feriens slutt til endel av de som hadde oppholdt seg pa hjemmet og ba om en skriftlig, detaljert fremstilling av den behandling som var blitt dem til del. Kollegene svarte villig på dette og av svarene gikk det klart fram at det val' alminnelig tilfredshet med forholdene på hjemmet. Og (h kan en tillate seg å se bort fra ukontrollerte klager som hviskes fram. Hva vannspørsmålet angikk - igrunnen feriehjemmets «evige jøde» - så var en dette året kommet så langt at styret hadde søkt sakkyndig' veiledning i Oslo vannvesen som mente at det neppe fantes noen annen løsing en fl få istand en pumpeorc1ning, enten en' så benyttet seg av grunnboring eller pumpet vannet opp fra fjorden. Det siste alternativet ble betegnet som billigst. Men i begge tilfeller vilde det være 5 65

sommeren en Som ensfamilie blant sa det var bedre il kom når de i embets De skulle ha et sted å bo de ikke da til 66

I årsberetningen for 1933 er inntatt hele den vidtløftige korrespondansen angående skattesaken med Hole kommune, samtlige innlegg fra kommunen, foreningen, adv. KjØrnæs og departementet. Skattekravet var på 450 kr. pr. år, med 350 kr. for forpaktningen og 100 kl'. for avkastning av skogen. Kommunen ga seg nemlig ikke med departementets avgjerd. Ved herredsretten i HØnefoss 18/1-34 tapte feriehjemmet saken og det heter i beretningen at «vi tapte fordi retten ble ledet aven ganske ung fullmektig som øyensynlig 1934 følte seg sterkt bundet aven dom avsagt av Oslo byrett 16/11-33 om Skreddersvennenes feriehjem. Retten antok at feriehjemmet var skattepliktig av den i gårdsdriften nedlagte formue og av den ved gårdsdriften vunne inntekt. Ligningsmyndighetenes ansettelse av denne formue og inntekt val' ikke påklaget. Dommen gikk ut på at Hole kommunes utpantinger for de tre skatteårene 1929-32 ble stadfestet og feriehjemmet skulle betale 200 kr. i saksomlwstnader. Men en val' ikke ferdig med saken ennå! Studiekurser ble holdt på HerØya dette året av Sovjet Unionens Venner og Kommuneforbundets stedsstyre. Atskillig vedlikeholdsarbeid ble utført og endel inventar anskaffet. Etter forhandlinger med rutebilselslmpene ble billettprisene i sesongen redusert med 25 Øre for voksne. Hjemmet hadde besøk av Sporveiens vaskebetjening og noen av tilsynsmennene og verkstedsformennene, videre 40 mann fra Ekebergbanen. Men Sporveisstyret kom heller ikke denne sommeren trass i bestemte tilsagn. For styret ble 1934 svært arbeidsomt idet det endelig ble noe med vann-saken. Forrige års generalforsamling stilte til disposisjon 3000 kroner. En tenkte da spesielt på å få prøvet diamantboring ett" l' vannårer. En val' nemlig klar over at pumpeanordning ikke lot seg realisere når det ikke var tale om elektrisk strøm. Sjefen for Norsk Diamant- 67

Ekebergbanens sangkor på Herøya. boring AlS foretok befaring på HerØya med styrets formann i april 1934. Og på basis av denne befaringen ble det av firmaet framlagt utkast til kontrakt etter hvilken selskapet for 1500 kr. påtok seg brønnboring i fast fjell i en dybde av 25 meter med en diameter på 2,45 m. Viste det seg nødvendig å bore lengere ned enn 25 m. skulle feriehjemmet betale 40 kr. pl'. m. i tillegg. Ble det mindre enn 500 liter i døgnet betales bare 25 kr. pr. m. pluss 300 kr. dog forbeholdtes boret minst 40 m. Feriehjemmet skulle sørge for transport fra der Diabors biler lesset av, holde nødvendig spylevann og 2 hjelpere samt skaffe selskapets 2 mann kost og losji under arbeidet. Kontrakten inneholdt ellers et dryss av forbehold og tillegg... Feriehjemmets styre var så forsiktig også å henvende seg til en annen spesialist i brønnboring, ing. Large, som avga en ytterst videnskapelig rapport om de rent geologiske forhold på Øya som «besto av høyere siluriske lag, også kalt 68

69

Svensk besøk på Herøya. Rudlang i midten. 7 meter dyp brønn i årets løp på Bringehærsletbl for å skaffe vann. Skattesaken ble påanket til overretten som 12 mars 1035 avsa en salomonisk dom: Utpantingen stadfestes for de beløp som fremkommer ved ny ligning hvorunder skogen, båtene og hyttene ikke medtas til beskatning. ForØvrig oppheves utpantingen. Mens de herredsskattene Hole før hadde utlignet på feriehjemmet dreide seg om 3-400 kr. ble det nå høyst snakk om en skått på 94 kr. Denne dommen ble endelig, ingen av partene anket på den. En ny hytte ble påbegynt i sommerens løp, forøvrig omhyggelig maling og oppussing, inventar og ut.styr m. v., 3 prammer til ble anskaffet, nytt dansegulv ble satt opp. benker ble satt opp på gårdsplassen pluss bord av Ringeriksheller. Idrettslaget stemte ned forslaget om anlegg av idrettsplass på Øyas nordligste del da det ville bli for kostbart, men en komite ble oppnevnt for å forfølge saken videre. 70

Bestyrer og betjening på Hel'fjya. Det ble foretatt en befaring med ingen ringere enn Zakken Johansen som sakkyndig. En festet seg ved to alternativer som ble beregnet og utredet på Sporveiens kontor. Styret fastholdt at plassen ikke måtte bli mere enn 10 m. bred og 70 m. lang. Spørsmål om daghjem i Oslofjorden. På en tidligere generalforsamling hadde spørsmålet om et daghjem i eller ved Oslofjorden vært reist. Det nedsattes en komite som tok sikte på passende utflukts- og badested ved fjorden. En så på eiendommen Strand stua på Nesodden, mindre vel i stand, mye fjell, ikke sol om kvelden, prisforlangende 25000 kr. Komiteen anbefalte kjøp av samme. Generalforsamlingen fant ikke å kunne tiltre komiteens innstilling. Men den ble bedt om å gi anvisning på et større areal med strandlinje til Oslofjorden. Flere eiendommer ble besett, men ingen fantes passende. 71

ret vannet opp fra satt arbeider og forut for dette var det a folk ikke noe det uten a 72

Brygga med båthuset i bakgrunnen. Stemningen var sterkest for dette billigste alternativet. Men først fikk en forhandle med elektrisitetsverket. Styret ble bemyndiget til å oppføre minst 2 nye hytter fra høsten 1936. Dette ble hyttene i nr. 5 og 6 i Kringsjåveien. Med alt dette som bakgrunn kan en godt forstå at styret hadde vært nødt til å skyve idrettsplassen litt tilside. Ge. neralforsamlingen dette året besluttet dog å henstille til styret å opparbeide idrettsplass på nordre del av Øya anslått til 1000 kr. Videre hadde en vanlig strev med kompletteringav materiell og inventar, samt maling- av begge hovedbygningene osv. Så trengtes det en bedre veiforbindelse mellom øya og hovedveien til HØnefoss, og styret lurte på å få etablert en vei via Steens gård og ned til Steinsfjorden skrå overfor Øya. Eller via Hurum og Lohre. Det ble en liten kontrovers med pensjonsbestyrerinnen, fru Rognerud, som uten styrets vitende hadde forhøyet prisen pr. døgn fra 4 til 4.25 pro persona. Hun hevdet at hun ville lide tap ved å holde på den gamle prisen. Dette med 73

ikke ville 7 noe resultat I neste val' ikke det var vi er altså nådd 1937 noterer med tilfredshet at ble ferienoe mindre cnn den ble som 74 dette året så de

førte til stagnasjon i all byggvirksomhet over hele landet. Lekeplassen for barna ble påbegynt men rakk ikke å bli ferdig før neste år. På Sporveiens verksted ble det laget slynge og vippe som ble kjørt opp til øya. Bestyrer Rognerud tok fatt på forbedring av veien fra Lohre gård og ned til stranden. Som ny bestyrerinne for pensjonatet ble ansatt frk. Karine Fallang med hvem det sattes opp detaljert kontrakt. Bryggerhusbygningen ble fikset opp og møblert for å skaffe husrom til betjeningen, og de var fornøyde. Da det stadig ble mere åpenlyst at HerØya val' helt sprengt i ferietiden meldte spørsmålet om et nytt hjem seg med Øket styrke. En regnet jo også med at sammenslutningen av Oslo og Aker, med forstadsbanenes innmeldelse i. sporveisorganisasjonene, ville gjøre etterspørselen på ferieplass ennå større. Styret fikk i oppdrag å se seg om etter passende eiendom ved Oslofjorden. Den nedsatte komite med Rudlang i spissen innhentet en rekke tilbud på eiendommer rundt Oslofjorden, men det viste seg vanskelig å finne en eiendom som ansåes tilfredsstillende for det oppstilte Øyemed. Det jevne, utviklingsrike arbeidet fortsatte neste år. Det var tusen små gjøremål som var styrets oppgave: veispørs- 1938 mål, forbedring av telefonforbindelsen, innkjøp av ny ferje, og det evige vedlikehold av alle bygninger og alt inventar. Dette vedlikeholdsarbeidet er jo selve det essentieile, om en skulker unna en sommer med maling for eksempel så kan skaden bli ubotelig. Styret for HerØya har alltid vært meget nidkjær til å passe på her, hver eneste hytte og hvert rom ble grundig siktet og stelt på. Barna skulle ha en lekeplass, javel, så snart lekeapparatene var ferdig fra Sporveisverkstedet så ble tingen ordnet. Ungdommen krevde et dansegulv, og ja det er klart at de skal ha dansegulv, sa styret. Men en må ikke hoppe avsted og spikre sammen noen fjeler. dette skal, som alt annet, gjøres ordentlig! Arkitekt 75

Lysttur til Herøya. Schau lund hjalp, som så ofte før, han tegnet et utkast til en åttekantet musikk- og dansepaviljong, og bestyrer Rognerud fikk overdratt seg arbeidet. Det ble gravd 420 m. grøfter for å få drenert vekk fuktigheten fra et par sentrale steder. Og en må ikke tro at ikke styret hadde lagt merke til at feriehjemmets gårdsplass godt kunne trenge skikkelig behandling. Men alt kan ikke bli gjort på en gang, noe må vente mens presserende ting løses. Hjemmets maler Henry Johansen, som også var borti gartnerfaget, laget utkast til arbeidstegning for planering og beplantning av gårdsplassen. Johansen og Rognerud gikk løs på arbeidet med krum hals, fyllmasse, matjord, drenering, sand til gangsti, Ringeriksheller til spaserveien... De skulle etter kontrakten gjøre «solid og håndverksmessig arbeid» og det gjorde de også... Frk. Fallang ble også dette året ansatt som bestyrerinne for pensjonateldet ble satt opp bestemte regler for utleie av feriehjemmets hytter. 76

I desember 1938 fikk feriehjemmet føling med de onde ettervirkningene av nazismen i Tyskland: Nansenhjelpen søkte om å få anbrakt 30 statsløse tsjekkiske flyktninger som skulle komme fra Praha. Det ble oppsatt kontrakt om leie av den store hovedbygningen. Nansenhjelpen skulle betale 80 Øre pr. seng og pr. natt. Årsskiftet 37-38 førtes det forhandlinger fra foreningens side om kjøp av SjØstrands bad til nytt feriehjem. Eieren var den senere så berømte «minister» Alf Whist. Hans forlangende var først 175000, så gikk han ned til 150000 kr. Han krevde svar før 8 januar. Komiteen fant at om elet enn var høy pris, så burde en dog forelegge saken for de interesserte instansene. Et møte mandag 3 januar 1938, ledet av Rudlang, ventilerte saken svært omhyggelig. Rudlang foreslo at det ble gitt et bud på 140 000 kr. med adgang til å strekke seg til 14.2 000. Dette forslaget ble vedtatt med 20 mot 2 stemmer. Men tilbudet ble avslåt av Whist som overdro eiendommen til en annen liebhaber. Den nedsatte komite fortsatte imidlertid ufortrøden sine anstrengelser for å finne noe annet. Den var på befaring i Asker, RØyken, Hurum, Frogn, Vestby og Oppegård, ennvidere nyttet Rudlang sine søndager til på egen hånd å besiktige en hel del eiendommer annonsert til salgs nær Oslo.. Men det heter at i de aller fleste tilfeller har prisforlangendet virket skremmende. «Gode naboer og sådant mere» stål' det i skriften. Ferie-. hjemmets styre hadde lenge g~ttt med en lumsk plan om fl be hjemmets naboer hjem til seg, og søndag 19 januar var det seks herrer og en dame, gårdbrukere og en telefonmann som fikk se alt som Val' fl se. De ga også uttrykk for sin taknemlighet over invitasjonen og sin begeistring over alt som var skjedd med det vakre stedet ettel' at sporveisfolkene overtok det. Så er vi nådd fram til det siste rolige år vi hadde på lenge... 1939. 77

Året ble viktig for feriehjemsaken, idet det å i havn om nr. 2. Med veiforbindelsen ble det idet feriehjemmet av til parkeringsplass for bilene som bruktes til person- og betalte for dette en seg i bare med trær sto tilbake. I denne saken ydet hagearkitekt Strøm verdifull bistand, likesom konsulent Carsten var oppe og så sakene men med faste maler å stille opp et slik at hyttene for ettertia kunne få et mere harmonisk utaltså at det ikke ble noen ting samm J tid en arbeideres streven seg fra inne i byen. var gjort et ferierende medlem tok av Avtalen med ble holdt til fra stormfloden tiden fra skiftende menneskefikk 78

Dansepaviljongen på Herøya. til og med endel sportsartikler, tobakk og klær. På lister ble det samlet inn penger som anvendtes til et par tilstel ninger for flyktningene på hjemmet. Nansenhjelpen hadde også en flyktningskoloni på Storsand i Hurum, den lå rett overfor DrØbak. Her er det som kjent store militære anlegg - det berømte Oscarsborg mellom andre - og da krigens tordenvær brøt ut i september anmodet de militære myndighetene om at denne kolonien måtte bli flyttet. I de siste dagene av september ble også disse flyktningene, 24 volesne og 3 barn, overført til HerØya. Det var Østerrikere, su dettyskere og tsjekkere. Forutsetningen var at denne siste kolonien fra februar 1940 skulle overføres til Hasselbakken i Feiring, der Nansenhjelpen forberedte en større koloni. Det ble opprettet ny kontrakt med frk. Fallang om bestyrelse av pensjonatet. For å holde i sjakk en eventuell prisstigning besluttedes det å kjøpe inn diverse varer for ses011- gen: dekketøy, olje, bensin, parafin, trematerialer m. v. Det 79

80 3000 kr. til re-

'.. 1 Herøya med feriehjemmet en solskinnsdag'. finnes 10 værelser, hvorav 5 har 2 senger for voksne og en barneseng, 5 rom har en seng. I kjelleren finnes støpt bryggerhus og flere boder. De 29 hyttene feriehj emmet nå disponerer finnes fordelt slik: 4 i Tiurleikveien, 6 ikringsjåveien, 9 i Fredlundsveien, 4 i Baklandsveien, 3 i Briskehalsveien, 1 i Tyribakken (med plass til 4 familier) 1 i Storveien pluss Sportsstua (Kaninhuset) med plass til 2 familier. Videre finnes rom for betjeningen i bryggerhuset, et stabbur, låve og underlåve med fjøs, stald, grisehus, vedskjul, «snekkerverksted» og en god del landbruksmaskiner og ymse redskaper av alle slag. I det store båthus finnes smie og opplagsrom pluss lagerplass for 16 prammer, 4 snekker, 2 livbåter, 2 motorbåter og 1 ferje. Endelig noteres sisterne, pumpehus med motor, ishus, redskapshus og dansepaviljong. Alt inventar, kjøkkenutstyr og redskaper av ethvert slag ble funnet på plass etter bestyrerens anvisning. Revisorene bemerker at alt inventar tilsynelatende var av første klasse og i utmerket 6 81

1941 Feriehjemmets motorbåt ved landstigning på Herøya. stand. La gå at denne oppramsingen synes tørr og kjedelig, men gir den ikke et utmerket bilde av hva foreningen hadde fått ut av den halvt forfalne gården som de kjøpte'! Arthur Solberg fikk vervet som formann 1941. Tidene hadde ikke skremt de interesserte mere enn at de straks ga seg ikast med reisingen aven badstue. Til dette fikk de lån av Oslo Sporveier på vanlige vilkår, og det ble opprettet kontrakt med BrØdr. SundØen som nå var blitt feriehjemmets faste «entreprenører» og var greie å ta til hver gang noe nytt skulle reises eller gammelt vøles på. Trass i vanskene ble det foretatt atskillige innkjøp, brygga i Skjervika ble forlenget og tjæret, alle båtfestene ble støpt opp att, pensjonatprisen ble Økt med 50 Øre døgnet. Nå merket en også her et pust av «den nye tid», idet den av nazistene innsatte «kommissær» i foreningen, John Kolm, av og til dukket opp på feriehjemmets styremøter. Og det ser nesten ut som et pussig tilfelle at styret akkurat da besluttet seg til å sette opp lynavieder på feriehjemmet!. 82

Det var ellers vondt å få til noe nå. En søknad om maler varer ble avslått, og slik var det jevnt over med alle slags materialer. For nå var HerØya kommet inn i det germanske livsrommet. «Hvis bestyrerinnen kan skaffe mat vil pensjonatet bli åpnet i påsken», heter det resignert i års oversikten for 1942. Pensjonsprisen var nå satt til 7 l<r. døgnet for medlemmer og 8 kr. for andre, ved prisen til 3.25 pr. sekk og 1.65 for en halv. Som ny bestyrer ansattes Arne Danielsen. Det ble bevilget 100 kr. i bidrag til Steinsfjordens Fiskerforening, sikkert i takknemlighet for alle de fine fisketurene de ferierende hadde hatt i årenes løp. Transpol'tformidlingender det ennå satt skikkelige mennesker - gikk med på It stille lastebil til disposisjon for transporten av bagasjen i ferietiden. Når det gjaldt innkjøp av ymse bruksgjenstander til feriehjemmet var styret ganske oppfinnsomme. Formannen og viseformannen fikk således en gang permisjon for å reise opp til en stor auksjon på LØken ved HØnefoss og se om de kunne få kjøpt noe del'. Det resulterte blant annet i inn I<,jØp aven skinnsofa. En måtte være om seg på alle kanter, og snart var det ostehøvler, snart litermål, snart malerkoster og rørledninger og stoppekraner som det gjaldt å få fingre i så ikke forfallet på inventaret skulle bli altfor l<jennbart. Departementet ga beskjed om at på grunn av bensinrasjoneringen måtte feriehjemmets motorbåt ikke brukes i utrengsmål. Dette var noe som sjelden forekom, i det hele tatt gir ikke noen av de korte oversiktene inntrykk av at de ferierende har krenket feriehjemmets bestemmelser. Bare en eneste gang finner en noe om at en familie er blitt bortvist grunnet upassende opptreden. Det hendte av og til at det var noen klager, men av mindre betydning får en si. l ett tilfelle klaget en gjest over hesten til bestyreren. Men 83

Det var ellers vondt å få liil noe nå. En søknad om malervarer ble avslått, og slik var det jevnt over med ane slags materialer. For nå var HerØya kommet inn i det germanske livsrommet. «H vis bestyrerinnen kan skaffe mat vil pensjonatet bli åpnet i påsken», heter det resignert i årsoversikten for 1942. Pensjonsprisen val' nå satt til 7 kr. døgnet for medlemmer og 8 kr. for andre, vedprisen til 3.25 pl'. sekk og 1.65 for en halv. Som ny bestyrer ansattes Arne Danielsen. Det ble bevilget 100 kr. i bidrag til Steinsfjorelens Fiskerforening, sikkert i takknemlighet for alle de fine fisketu~ene de ferierende hadde hatt i årenes løp. Transportformidlingen - eler det ennå satt skikkelige mennesker - gikk med på it stille lastebil til disposisjon for transporten av bagasjen i ferietiden. Når det gjaldt innkjøp av ymse bruksgjenstander til feriehjemmet var styret ganske oppfinnsomme. Formannen og viseformannen fikk således en gang permisjon for å reise opp til en stor auksjon på LØken ved Hønefoss og se om de kunne få kjøpt noe der. Det resulterte blant annet i innkjøp aven skinnsofa. En måtte være om seg på alle kanter, og snart var det ostehøvler, snart litermål, snart malerkoster og rørledninger og stoppekraner som det gjaldt å få fingre i så ikke forfallet på inventaret skulle bli altfor kjennbart. Departementet ga beskjed om at på grunn av bensinrasjoneringen måtte feriehjemmets motorbåt ikke brukes i utrengsmål. Dette var noe som sjelden forekom, i det hele tatt gir ikke noen av de korte oversiktene inntrykk av at de ferierende har krenket feriehjemmets bestemmelser. Bare en eneste gang finner en noe om at en familie er blitt bortvist grunnet upassende opptreden. Det hendte av og til at det var noen klager, men av mindre betydning får en si. I ett tilfelle klaget en gjest over hesten til bestyreren. Men 83

1942 Gårdstunet på Herøya. en hest kan vel neppe forutsettes å ha noe særlig kjennskap til reglementet! Fra Norsk Kommuneforbunds «kommissariske» formann Håkon Meyer ble det allernådigst meddelt at det ikke ville bli gjort noe inngrep i styrets arbeid, det kunne fortsette som før. 1942 hadde mange plager ettersom krigssituasjonen forveltet seg og' okkupasjonstl'ykket brakte vekk alt som het varer og muligheter for vedlikehold og reparasjon, for ikke å snakke om nyanskaffelsene. Dem kunne en bare drøm.. me om... Styret dette året besto av Solberg, formann, Bache nestformann, Knut Svendsen, sekretær, L. Haukland, Johs. Valseth og frk. Hyrum, kassererske. Oslo komm. boligråd var oppe og visiterte hyttene og pekte på at det måtte foretas større oppussing med maling og andre ting, men rådet ga ingen anvisning på hvor komiteen skulle få fatt i maiingen. En søknad om dette ble avslått. De gamle båtene måtte en stelle på så godt som 84

av inninventar 85

skulle nær så en hunne ha oppsyn med det. Bestyreren fikk endel nye akkorder - og senking av vannledningen fra pumpehuset tiifjords, støping av brokar og og a v vei opp til Tiurleikveien. for men skrive en 25-års beretning, og til dette arbeide man med enig om å Gunnar etter noe forberedende arbeid si fra overtatt av var at en kan imøtese store kostnader for å få skikk Arbeidet båthavnen måtte utsettes da det ikke var mulig å skaffe Tre nye prammer fikk en fatt i, men de andre var i slett De eldste 1'0- båtene, som ble nå, 22 år etter! nektet alle i landet, var så driften kunne fortsette på et vis. Det var så sin sak il reise i de for 1944 inneholder et «sørgmuntert» om de vanskene en var utsatt for. Formannen reiste fra Tordell- UlCCUIuI"!:> 7 Id. med for skulle tilbake øya etter ferien. sprang i filler. Det i så resten bilen forskulle mannen tilfots. hjem om kvelden Id. 20,30. Mel- 86

timers To En neste tur fra! Da de kom til bare og ventet avsto 30-40 mennesker og ventet. De men når ble det? En buss som ble for å hente nådde aldri snudde i Sandvika av luft! En ny buss og 24 de avsted de som hadde ventet i 9 timer! I november fikk om hvor mange eva fra. Finmark kunne ta mot. Det svartes at til til 17 perso- 1 87

av Mi1. org. som sted for de som måtte i bare av nazistene tre månedene i 1945. for vanskene er om to snekkene som anskaffet våren 1944. De kunne en snu seg.... 88

forstår den store verdi det har for arbeidsstokken å komme ut i sol og frisk luft i fritiden. Således ble det i 1948 gitt en bevilgning av Sporveisselskapet på 19050 kr. til feriehjemmene. Dette ga høve til 1948 å få atskillig nytt inventar, hva det nå i høy grad var blitt påkrevd. Det ble også innkjøpt 5 snekker. Veier og brygge: ble utbedret, og det ble anskaffet en elektrisk transformator. SØkningen til hjemmet var nå i skoleferien meget god. Overfarten til HerØya fra SundØya har av og til vært vanskelig. Og da den gamle brygga nå var revet, og det ble nektet feriehjemmet å sette den opp igjen, så var gode råd 1949 dyre. Endelig oppnådde feriehjemmets styre å få en overenskomst med Hole kommune om ny brygge-rett på SlottØya. Ved velvilje fra Sporveisselskapet fikk man så oppført ny brygge på rimelige vilkår. Øvrige nyanskaffelser var vesentlig rulleharv og varekjerre. Driften av pensjonatet ble ledet av styrets formann L. Bache. Feriehjemmet har i de mange år hittil vært spart for alvorlige ulykker. Men 1949 inntraff det en tragisk hending, idet et lite barn var kommet ned til stranden alene, og druknet før noen kom til stede. Feriehjem nr. 2 - Kjeholmen. Og så kommer vi da til Kjeholmen, foreningens annet feriehjem, en vakker og verdifull tilvekst i sporveisbetjeningens kamp for å nytte ut sommerens erobring lengst mulig. De forberedende arbeider lå allerede 5 år tilbake i tiden. Det var i 1934 at medlemmene Sandvig, Svendsen, Gul.. brandsen og Rudlang fikk i oppdrag å søke anskaffet et daghjem. Det skulle være lett tilgjengelig, ligge nærmere 89

Luftfoto av Kjeholmen. byen og kunne brukes mere til en week-end. Altså burde det ligge inne i Oslofjorden så det gikk an for foreningsmedlemmer å ta små tripper for lørdag og søndag. Det store feriehjemmet skulle fremdeles være HerØya, men å ha et mindre som ikke krevde så store reiseutgifter og så mange forberedelser, ville være a v praktisk betydning. Et slikt hjem ville også tjene som en appetittvekker for Herøya. Komiteen tok oppgaven alvorlig og brukte all den fritid de kunne avse til å tråle gjennom eiendommer og strandlinjer i indre og ytre Oslofjord. Det var vel neppe en helg uten at komiteen var på farten, enten samlet. eller hver for seg, etter som en fikk snusen i noe som kunne tenkes å passe for Øyemedet. Men det var ikke lett å få dette til. Mange av ele som fallbyelele slike eiendommer, hadde ikke noen annen hensikt enn bare å få solgt det rasket de hadde, og tenkte vel som så at det kunne være godt nok il, få lurt på en forening av fagorganiserte arbeidere. De fleste eiendommene var sørgelig lite skikket til det formålet det her gjaldt. 90

Imidlertid lot foreningen seg ikke lure. Komiteen tok tiden til hjelp og håpet og håpet. Men lenge så det igrunnen ganske trøstesløst ut. Komite-medlemmet Gulbrandsen ble skiftet ut med Bache, noe som skyldtes en ren tilfeldighet, det hadde ikke vært noe å si på Gulbrandsen. 17 mars 1939 ble Rudlang oppringt av grosserer A. Skedsmo som meddelte at endel av eiendommen Kjeholtnen var tilsalgs. Det ble flere besiktigelser og forhandlingene varte og rakk, men i juni hadde feriehjemsstyret liggende foran seg forslag til kjøpekontrakt. Eiendommen var på 23,15 mål, hvorav endel var bebygget og beplantet med frukttrær. KjØpesummen var 85000 kr. + kostnader. Foreningsstyret og feriehjemmets representantskap så på sakene og ble begeistret. Og etter medlemsmøte, der bare en stemte mot, ble kjøpekontrakten underskrevet 27 juni. Denne eiendommen - SØndre Kjeholmen - tilhørte fru Elise Skedsmo, men gross. Skedsmo bød også tilsalgs 8,5 mål av sin eiendom Kjeholmhalsen, endelig prisforlangende 17200 kr. + kostnader. Denne kontrakten ble undertegnet i august samme år. Den 1 oktober overtok foreningen S. Kjeholmen, pluss endel inventar, til omforenet pris. Det besluttedes å velge styre for det nye hjemmet på generalforsamlingen. Finansieringen av disse eiendomskjøpene ble også fikset slik at ingen innvendinger reistes. Av de 85000 for SØndre Kjeholmen betaltes kontant 20000 og for Kjeholmhalsen 8700. RestbelØpene var på 73500, hvorav 65000 ble stående som pant i S. Kjeholmen og 8500 i Kjeholmhalsen. De årlige avdrag og renter ble fastsatt til 6799 kr., pluss skatter og avgifter. Inventaret på S. Kjeholmen ble overtatt for 7000 kr. Kontingenten til HerØya, som var på 25 Øre pr. medlem pr. uke, ble fordelt med 10 Øre til HerØya og 15 Øre til Kjeholmen (som ble det offisielle navnet på feriehjem nr. 2). De 91

Feriehjemmet på S. Kjeholmen tatt fra luften. to feriehjemmene ble lagt under en felles ledelse men administrert hver for seg. Den regnskapsmessige virksomheten under foreningskassereren, holdtes adskilt. Av Herøyas opparbeidede kapital ble 20000 ført over til Kjeholmen som driftskapital. En skulle herav ta midler til innkjøp av innbo m. v. Gartner Hilde med familie, som bodde på Kjeholmen, fikk inntil videre lov å bo der framleis - grat.is - mot at han fungerte som vaktmann og førte tilsyn med hjemmet og dets eiendeler. For dette skulle han mellom annet få årets frukthøst. Han fikk senere kontrakt med feriehjemmets styre om at han skulle drive frukthaven og gartneriet og omsette prodnktene derfra på en slik måte at det best mulige Økonomiske driftsresultat kunne oppnåes. Gartneren skulle føre nøyaktig regnskap over inntekter og utgifter. Som altmulig-mann på feriehjemmet fikk han seg 92

også anvist diverse arbeider: forestå utleiing av husrom, telt- og båtplasser og båter, hente varer hvis det var behov for det, og eventuelt besørge båtskyssen for gjestene mot godtgjørelse fra disse. Videre skulle han foreta nødvendige vec1likeholds- og reparasjonsarbeider og holde orden i sakene. Hilde fikk for dette fritt hus og lys i gartnerboligen, og en kontantlønn av 200 kr. måneden, hvorav 10 prosent skulle tas av havens og gartneriets brutto-omsetning. Fru Hilde skulle sørge for bevertning i sommersesongen, bistå på pensjonatet og besørge rengjøringen og vask av dekketøy m. v. For pensjonatets vedkommende ble frk. Fallang, den tidligere bestyrerinne på HerØya, anmodet om å komme og se på Kjeholmen hvis hun kunne tenke seg å ta over dette stedet. Hun ble ansatt med en lønn av 175 kr. måneden og alt fritt. Til styre for Kjeholmen valgtes det første året Rudlang, formann, Nicolaisen, nestform., sekretær A. Solberg, øvrige medlemmer H. Andersen, T. Hansen, J. Sandvik, L. Bache og K. Svendsen. Arbeidsutvalg ble Rudlang, Sandvik, Nicolaisen, Svendsen og Andersen. Det ble vedtatt et omhyggelig utarbeidet reglement for Kjeholmen, bestemmelser som tok sikte både på gjestene og andre. Og så gikk da hele 1940 med det samme energiske, påpasselige arbeidet som da HerØya ble overtatt: tusen små og store ting, innkjøp, kontroll, oversikt, nyanskaffelser, både på land og tilvanns. Pensjonatet ble først åpnet 10 juni da vanskene var mange og store, driften av det var upåklagelig men søkningen dette første året var minimal. En må nok ha klart for seg at sjokket etter krigsutbruddet ennå satt så dypt i folk at de ikke hadde mye tanke for å søke seg ut. Det ble arrangert endel store turer til hjemmet, men styret finner at det kunne vært mange flere. Resultatet av gartneriet og haven var meget dårlig, det skyldtes at forberedelsene høsten 1939 var slette og så hadde nok tingene 93

vært litt forsømt siste året under de gamle eiere. Fra Herøya ble det ført over en motnrbåt, men noen robåter hadde det ikke vært mulig å skaffe. To brygger var under anlegg, robåthavnen ble pelet opp. I 1941 var vanskene ikke mindre. Styret besluttet å sløyfe pensjonatdriften det året og i stedet leie det ut med adgang til koking for de enkelte feriegjester etter oppsatte priser. SpØrsmålet om å leie bort pensjonatet til fremmede for sommeren var også reist, men styret besluttet at hele Kjeholmens feriehjem skulle stå til disposisjon bare for egne medlemmer. Tiloversblevne varer fra Kjeholmen solg'tes til HerØya. Intet gikk til spille! Det valgtes.en komite, forman, viseformann og Sandvik til å se på administrasjonsordningen og eventuelt foreslå omlegging. Styret uttalte sin misnøye med driften av gartneriet og satte særlig fingeren på at produktene ikke ble solgt i dell rette tiden. Hjemmet ble assurert for 161 700 kroner. Gartner Hilde sa opp plassen sin til 1 m~rs 1942. I hans sted ble ansatt Martin Grorud. Styret besluttet fl nytte all den ledige jorden på hjemmet. Pensjonatet ble heller ikke dette året åpnet, men leides bort som året før. Det ble gjort vedtak om å prøve diamantboring etter vannårer, da vannspørsmålet også her var meget utilfredsstillende. IngeniØr Hemsen ved Sporveien tegnet utkast til endring av gartnerboligen. I 1943 ble gartneren tilbudt driften av gartneriet for egen regning - mot en avgift av 500 kr. året. Frukthagen og frukttrærne var ikke berørt av kontrakten. Forbundet ga hjemmet en bevilgning på 6000 kr. i rente- og avdragsfritt lån til forsøkene med diamantboring etter vann. Boringsselskapet påtok seg jobben for 2500 kr., feriehjemmet skulle koste transport, materialer m. v. Boringen ble avsluttet da en var nådd ned til 4,4 meters dybde og der fikk 94

800 liter vann i timen. RØrledningen ble ført fram til hovedbygningen. De ble reist en gråsteinsmur i 0stvika. I 1944 godkjentes anbudene fra Frantz Stede, Sandvika, om å legge vannledningen for 650 kr., og fra Christoffer Arnesen og Kjell Kjellås om graving, sprenging og gjenfylling av grøft for 1690 kroner. I Feiring ble bestilt to båter etter en pris av 280 kr. for hver båt. Johan Hansen ble ansatt som midlertidig vaktmann med 125 kr. måneden. Det ble utført mye reparasjonsarbeide : den gamle dampskipsbryggen ble gjort om til anløp av motorbåter, bryggerhuset ble fullført, ny trapp til dansesalen, ny flaggstang reist, takrennene stelt på, den gamle veranda revet og ny påbegynt, kloakken ble ettersett, ovner reparert og ombyttet og det gamle, stygge ishuset revet ned. Styrets formann fikk mandat til å søke Sporveien om hjelp til kartlegging a.v Kjeholmen, og ing. Hemsen begynte arbeidet i marka 11 juli og la i oktober fram forslaget til hel regulering av området. Det ble så gjort henvendelse til Oslo kommune om bistand med reguleringen. Styret hadde øynene åpne for fremtiden: etter krigen måtte en ha alt klart til å starte på nytt og da burde først og fremst regu leringsplanene være iorden. Arkitekt Wiig fra kommunen tok fatt på arbeidet og kunne 25 september melde at det var iorden formelt. Han var begeistret for stedet og fremholdt som sin mening at fra naturens hånd lå her alle ting tilrette for å skape noe vakkert. Dermed var grunnen lagt for en planmessig utbygging av feriehjem nr. 2. Styret reiste også spørsmålet om badehus med stupetårn. Tegningene ble laget på byarkitektens kontor og arbeidet ble satt bort på akkord til hjemmets nye bestyrer Haugen. Men materialspørsmålet voldte vansker. Styret holdt nå på at gartneriet burde avvikles og drivhuset utbys til salg før dets verdi ble end da mer forringet. 95

Det var «våre engelske venner» som skapte vanskene med å få bestyrer til Kjeholmen. øya er jo nær nabo til Fornebu og, som det heter i protokollen: «Den som har vært på Kjeholmen under et engelsk besøk kan godt forstå at folk kviet seg for å søke stillingen som bestyrer». Med krigens opphør i 1945 lysnet det betraktelig også for styret. Dette fremholder i sin årsoversikt for dette året at under de år som var gått siden ervervelsen hadde Kjeholmen ikke blitt hva den var tenkt til. Men denne sommeren åpnes pensjonatet og vi kan igjen få et utfartssted med sol og sjø og frisk luft i rolige, harmoniske omgivelser. Men først må en ha ordnet endel ganske vesentlige ting som badeplass, dansepaviljong, båthus og båthavn, transporten, elektrisitetsforsyningen osv Hva dette siste angår nærmer det seg heldigvis avslutningen. En regnet med at det ville være helt klart i løpet av 1946. Det skulle legges kabel fra Snarøya over til GrimsØya, derfra sjøkabel til Smalsund og videre til Kjeholmen. Transformator for strømmen til Kjeholmen skulle oppsettes på GrimsØya ved Smalsund. Anleggsutgiftene skulle fordeles på alle abonnentene så utgiftene for feriehj emmet ville bli ganske rimelige. Det gikk dog ikke så raskt. Vann spørsmålet klaffer også snart. Alt det nødvendige utstyr, som det før var uråd å skaffe, var nå for hånden og så vil da vel en av de største oppgavene være løst derute. Under hele krigstiden skjedde bortleien av Kjeholmen på den måten at hver familie har leid rom med adgang kjøkken som ble delt mellom 2-3 familier. Nå opphører denne ordningen som ikke alle var gla for. Alle disponible rom skal nå underlegges pensjonatets kontroll, så kan en slippe noe av det mindre Ønskelige en har sett under krigen. Båthavnen skal utvides. Brygga er gjort 5 meter lengere så den nå er 17 m lang, og på havnas andre side, der det før ikke var noen brygge, støpes en 17 meter lang brygge pa- 96

ralle Ilt med den andre. Mellom disse to kan en da anbringe en hengebrygge (lense) sa det kan fortøyes i alt 14 robåter. Transporten hadde store besværligheter i krigstiden. Noen direkte rute fra Oslo til Snarøya var det ikke da, ferierende måtte bruke toget fra Vestbanen til Lysaker, derfra med buss til Snarøya, eller de tok tog til HØvik og båt fra Sarbuvollen til Kjeholmen. En kunne også bruke «Sport» fra Pipervika til GrimsØya, men bare en gang om dagen. Dessuten var båtmannen på Snarøya en nazistisk innstilt herre, feriehjemmets gjester undgikk å brul{e ham. Det skal anslmffes en litt større motorsnekke for transport av medlemmene fra Snarøya eller Grimsøya. Ellers har bussen Oslo -Snarøya gjenopptatt virksomheten med rute fra Tordenskjolds plass. Pensjonatene på HerØya og Kjehomen som hadde vært stengi: fra 1942, ble åpnet igjen i 1946. Men det var mange vansker under rasjoneringen for å få de nødvendige varer. På Kjehomen var det en rekke store reparasjonsarbeider som måtte utføres etter krigen, og en masse nyanskaffelser for i det hele tatt å lmnne få et trivelig og moderne utflukts sted. Sporveisselskapet gjorde dette mulig ved et rentefritt lån på 35000 kr. og en bevilgning på 6000 kr. Kommuneforbundet ga et rentefritt lån på 6000 kr. På denne måte'n lyktes det å komme ut over de Økonomiske vanskene, og innrette feriehjemmet på Kjeholmen slik at det i likhet med HerØya har hatt så stort besøk i sommertiden at en hal måttet rasjonere med plassen. Herøya - Steinsfjordens perle. Fra Kongens Utsikt på Krokleiva har en det herligste rundskue over Ringerike, og mange er de kunstnere som i årenes løp har risset sine inntrykk ned i vers og prosa! Byg- 7a 97

Rundskue fra Krokkleiva over Steinsfjorden med Herøya i bakgrunnen. dens egen sønn, dikterbispen Jørgen Moe, skrev disse ord: «Således som Ringerike favnes ingen bygd av fjorder, det el' tre og dog ett, ikke blott i sin sammenheng, men deri at de med lengsel trykker seg opp mot de blomstrende bredder. Således som Ringerike strimes ingen bygd aven sølvblank bred elv, således som Ringerike vernes ingen bygd av blå åser og fjerne snøfjell, og ingen bygd har mellom sine skråninger lunde som Ringerikes susend'e, mørke furuskoge.» De tre f.jorde, Steinsfjorden, Holsfjorden og Nordfjorden danner til sammen Tyrifjorden, men siden vi idag skal opp til den nordligsie og største øya i Steinsfjorden blir det denne fjorden vi må høre litt om. Fjorden har fått navnet etter storgården Stein som en gang i tiden var kongsgård hvor den folkekjære kong Halvdan den Svarie er stedt til hvile i haugen midt ute på jordet. Gården var seinere i flere århundrer avlsgård for presteskapet ved Mariakjerken i Oslo. Fra fiskeriet i fjorden og bekkene inne i bukta hentet prestene de feteste ørreter, men etter Svartedauen (1349-50) fikk prestene ingen fisk fra 98

Steinsfjorden, og de dro opp på tinget i 'Norderhov for der å føre vitner på at Mariakirkens presteskap hadde retten til alt Ørretfiske i MØllebekken og Valbekken. Et dokument om denne vitneførsel datert 1356 er oppbevart, og vi hører navn på de menn som var prestenes vitner, nemlig Jorun på Brekke og Olav Skryda samt bønderne Anstein og Ogmund som alle svor på bok... Steinsfjorden er et av vårt lands mest fiskerike vann. BerØmt fal' denne sin rikdom gjennom alle tider. Så farer vi en solrik sommerdag med båt oppover fjorden fra Sundvollen. Speilblank er vannet, og vi ror øyer forbi. Den der heter AmundsØya! Og så i rekke: A v skjæret, PipØya, Ulvøya, BroksØya, Tvihjulingen, PålsøYcl, Grisøya og lengst i nord vår reises mål Herøya med den vesle MaurØya framfor seg. Om UlvØya kan fortelles at det var på den de gamle nordmenn fant høvelig steiner til sine bautaer. HerØya? En kan spørre hvilken opprinnelse det navnet kan ha. Noen har ymtet om at det har med «hæ?'» - krigsfolk å gjøre, og at det skulle minne om ufredstider i middelalderen - borgerkrigstiden, men det er nok ikke sa. Blant de utallige norske stednavn er det en hel del Rom er sammensatt med eller har sin opprinnelse fra plantenavn. Disse navnene kan være av interesse av flere grunner, både språklige, historisk-folkloristiske og botaniske. Vi 1:131' en plante som kalles Finntopp, eller Finnskjegg, Kvithare blir den også kalt, men det oldnorske navnet på den er IVER. Det latinske: Nardus strieta. Hær fantes i stor mengde P~l. øya, og så ble den kalt HærØya. Akkurat slik som Kjaglia i Bærum, som er oppkalt titer «Kjag», hvilket er det gamle Østlandske navnet for bregner. HerØya er heller ikke noe sjeldent navn i landet, fol' vi har f. ekspl. HerØya ved Porsgrunn, HerØya i Sunnmøl', Nord- og SØr-HerØY o. s. v. 7b

I uminnelige tider har det vært fastboende folk på Herøya i Steinsfjorden, og øya finnes oppført som særskilt bruk i de gamle matrikulfortegnelser for Hole prestegjeld. Den gangen det store skogareal, Krokskogens almenning, skulle deles mellom de bruksberettigede fikk også HerØya sin del, om enn liten, og ved nærmere gransiming kunne kanskje den nåværende eier av gr. nr. 7, bl'. nr. 9 finne sin skoglodd igjen. Den ligger iallfall ved Kampesæter ved statsminister Ankers lodd. HerØya har skiftet eier mange ganger i siste 100 ar. Fra 1864 står Johannes Jakobsen som eier. 1878: Nils Jonassen. 1906: Maren Hvidsten og Marie Hurum. 1908: Hagbart Elvigen. 1913: Forfatteren Andreas Haukland. Nåværende eier: Oslo Spol'veisbetjenings foreninger. Blant de gamle eiere kan f. eks. om Nils Jonassen nevnes at han val' svensk av fødsel, metodistpastor og menighets forstander i HØnefoss, hvor han var Metodistkirkens bygg.. mester. Han ombygde gamle hus på øya og førte opp nye. Fra forfatteren HauIdands tid på øya hal' artikkelens forfatter en opplevelse. I et ærend skulle han dit, og stod nede på stranda og kauet etter båt, og omsider kom en dame roende fra øya. Det var Hauklands tyskfødte frue, som syntes meget opphisset. «Det brenner på øya!» skrek hun. «Bli med og hjelp!» Ved framlwmst til øya val' han fruen behjelpelig med å legge et dusin Ølflasl{er i en kurv og hurtigst sprang de med kurven bort til stedet hvor det brente. Haukland stod midt i askehaugen, svart som en morian, i høgste allarmberedskap med hakke som våpen til å gå løs på varmetungene som smøk seg fort gjennom lynget. Han sa ikke et ord før han hadde fått noen svelger av Ølet. Vinteren 1940 kom det mange flyktninger til HerØya. De var fra Tsjekkoslovakia, og tysktalende de fleste. På HerØya, denne Steinsfjordens perle, er det fred og hvile å finne. Ingen bil tuter, ingen trikk klemter, og alt 100

Et koselig lag med Rudlang i midten. ånder av landlig fl'ed. Intet gir slik avspenning som å fiske, ka.nskje er det bare noe åbårer å få, men stekt i fløte er de bra. Nå som på Halvdan Svartes tid drar smågutter «kimevad» på samme måten. De tar lauvrike bjørkegreiner, legger dem forsildig ned i vannet, venter en stund og så en, to tre! Med et rykk er kimevadet på tørt land, og de sølvblanke kimene spreller mellom bladene. De puttes i et spann med vann og blir til agn for åbård! I «peiskroken» på HerØya kunne en kjentmann fortelle mangt et eventyr og sagn fra en svunnen tid. Om Gygra på Gyrihaugen, om dragen i Loreåsen som viste seg mot onde tider, og sjøormen i Steinsfjorden. Fogden Wiel som i 1743 skreven beretning om Ringerike forhørte seg hos kjente folk om sjøormen i Steinsfjorden. Noen mente den var mila lang, andre anslo dens lengde til det halve, og andre beskrev den langt mindre. Etter dette fant Wiel ut at det 101

helst ikke val' noen orm i fjorden. I peiskroken kunne man friske opp historieminner, og dikte om den skjønne Ragnhild, Sigurd Hjorts datter, Halvdans hustru og mor til Harald som ble kalt den Hårfagre. Bare 10 vintre gammel måtte han ta kongedømmet etter far sin. Du Harald Hårfagre som var større og sterkere og vakrere enn alle andre. Du var det som bant den biske dragen ved Loretangen, og du var det som vant slaget ved Hafrsfjorden, men du minte;s sikkert ofte de lykkelige dager da du, som bitteliten gutt, kastet stein ved stranda i Steinsfjorclen i det krystallklare vatnet. Du vasset i vatnet og frydet deg over å trå på skyene, akkurat slik som småguttene gjør idag... HerØya er smal og lang. Fra det høgste punktet ser en vidt ut over. Det blåner i åser der vest. Det er Holleia. Rett i sør er Stein med ruinene av den eldgamle kjerka som St. Olav selv bygde. Loregårdene forbi og sletta over - der er Mogården, hvor diktet:bispen ble født - han som skrev hjembygdens fortryllende hymne «Det lysnede i skogen...». Ja, sikkert har det vært og blir så mangt et hyggelig «peiskrokmøte» på HerØya med skjemt og alvor. Minner fra ford ums år med vingesus fra slekters møye. Jon Guldal. 102