Håkan Nesser Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen Oversatt fra svensk av Elisabeth Bjørnson
Til minne om Gunnar
I
1 Dette som jeg nå gir meg i kast med, skal handle om Det Forferdelige, selvsagt skal det det, men også om andre ting. Det er jo den skjebnesvangre hendelsen som gjør at jeg husker sommeren 196- sterkere enn alle andre somre i oppveksten. Som kaster sitt dystre skjær over så mye annet. Over meg selv og over Edmund. Over de stakkars foreldrene mine og broren min og hele den tiden; byen ute på sletten med sine mennesker og hendelser og forhold, som jeg kanskje aldri kunne ha fisket opp av glemselens brønn hvis det ikke var for det uhyggelige som skjedde. Det Forferdelige. Hvor jeg egentlig burde begynne, hva som ville være det ideelle utgangspunktet, er et spørsmål jeg har slitt en del med; det er så mange tenkelige varianter. Til slutt ble jeg lei av alle de løse begynnelsestrådene, alle de ulike inngangene til den sommeren, så jeg bestemte meg ganske enkelt for å begynne en vanlig hverdag hjemme på kjøkkenet i Idrottsgatan. Bare far og jeg, en mild maikveld i 196-. Som sagt, så gjort. *** «Det blir en tøff sommer,» sa far. «Det er nok like godt at vi innstiller oss på det.» Han helte den svidde sausen i utslagsvasken og hostet. Jeg betraktet den litt skjeve ryggtavlen hans og grublet. Det var ikke ofte han strødde om seg med dårlige
profetier, så det ante meg at dette var alvor. «Jeg tror ikke jeg orker mer,» sa jeg og rullet de halvkokte potetene over på kjøttsiden av tallerkenen, så det skulle se ut som om jeg i alle fall hadde spist opp halvparten. Han kom bort til kjøkkenbordet og så et par sekunder på restene. Det dukket opp et litt trist uttrykk i ansiktet hans; jeg skjønte at han gjennomskuet meg, men han tok allikevel tallerkenen og skrapte innholdet ned i bøtta under oppvaskbenken uten kommentarer. «En tøff sommer, som sagt,» sa han isteden, med den samme skjeve ryggen vendt mot meg. «Det er bare sånn det er,» svarte jeg. Akkurat de ordene var en av hans egne oppskrifter mot alle vanskeligheter i tilværelsen, og jeg tok dem i min munn for at han skulle forstå at jeg ville være til støtte. Vise at vi sto sammen i dette, og at jeg tross alt hadde lært litt i årenes løp. «Det er så sant som det er sagt,» sa han. «Mennesket spår, Gud rår.» «Som sagt,» sa jeg. *** Siden det var en ganske fin maikveld, gikk jeg bort til Benny etter at jeg hadde spist. Benny var på do, som vanlig, så jeg ble først sittende en stund på kjøkkenet sammen med den tungsindige moren hans. «Hvordan er det med moren din?» spurte hun. «Det blir en tøff sommer,» sa jeg. Hun nikket. Tok lommetørkleet opp fra forklelommen og snøt seg. Bennys mor var allergisk av og til i sommerhalvåret. Hadde høysnue, som det het. Når jeg tenker etter, tror jeg at hun hadde høysnue året rundt.
«Far sa det,» la jeg til. «Akk, ja,» sa hun. «Kommer tid, kommer råd.» På den tiden hadde jeg begynt å skjønne at det var på den måten voksne folk snakket. Det var ikke bare far det var sånn man måtte få det til å låte i det store og hele, hvis man ville vise at man hadde begynt å bli tørr bak ørene. Etter at mor ble alvorlig syk og havnet på sykehus, hadde jeg notert meg de viktigste uttrykkene så jeg kunne benytte meg av dem etter behov. Det får gå som det kan. Det slenger og går. Det kunne vært verre. Vi vet ikke stort. Eller hvorfor ikke «Hue opp og beina ned», som blingse-karlesson i kiosken sa hundre ganger om dagen. Eller «Kommer tid, kommer råd» à la fru Barkman. Benny het altså også Barkman. Benny Jesaias Conny Barkman. Noen syntes det var en underlig samling av navn, men selv klaget han aldri. Kjært barn har mange navn, pleide moren hans å si og glise så det leverposteifargede tannkjøttet syntes. Hold snavla, pleide Benny å si da. Selv om jeg altså sto med et halvt ben i voksenverdenen, kunne jeg ikke la være å lure på hvorfor folk ikke rett og slett kunne tie stille isteden, når det var så tydelig at de ikke hadde noe å si. Som fru Barkman. Som Karlesson i kiosken som av og til, når det var mange kunder, snakket på innpust også, noe som, når sant skal sies, lød helt jævlig. «Hvordan er det med henne?» spurte fru Barkman da hun hadde fått lommetørkleet ut av nesa. «Jo, det slenger og går,» sa jeg og trakk på skuldrene. «Ikke noe særlig bra, tror jeg.»
Fru Barkman vred hendene i fanget og så våt ut i øynene, men det var sikkert bare høysnuen. Hun var en storvokst kvinne som alltid gikk kledd i blomstrete kjoler, og far påsto at hun var litt debil. Jeg ante ikke hva det betydde, og brød meg heller ikke om det. Det var Benny jeg ville snakke med, ikke den tårevåte moren hans. «Han driter mye,» sa jeg, mest for å virke voksen og holde konversasjonen i gang. «Han har nervøs mage,» sa hun. «Den har han etter faren sin.» Nervøs mage? Det var noe av det dummeste jeg hadde hørt den dagen. En mage kunne vel ikke være nervøs? Jeg regnet med at hun sa det bare fordi hun var litt debil, og at det derfor ikke var noe å bry seg om. «Er hun fremdeles på sykehuset?» Jeg nikket. Syntes ikke det var noen særlig vits i å snakke mer med henne. «Har du vært og besøkt henne?» Jeg nikket igjen. Klart jeg hadde. Hva trodde hun egentlig? Det var en uke siden sist, men sånn var det, tenkte jeg. Far dro til sykehuset nesten hver dag, og det var liksom det viktigste. Det burde til og med en som fru Barkman begripe. «Ja, ja,» sa hun. «Vi har alle vårt.» Hun sukket og snøt seg. Det suste i rørene på do, og Benny kom farende ut. «Hei, Erik,» sa han. «Nå har jeg driti som en hest. Skal vi gå ut og finne på noe faenskap?» «Benny,» sa moren hans matt. «Tenk på hvordan du snakker.» «Ja, visst faen,» sa Benny. Det var ingen som bannet så mye som Benny. Ikke i hele gaten, ikke på hele skolen. Antagelig ikke i hele
byen. Da vi gikk i tredje, eller kanskje i fjerde, hadde det kommet en prippen lærerinne med underbitt til skolen. Helt fra Göteborg. Det ble sagt at hun var en pedagogisk begavelse, og hun underviste mest i kristendom. Da hun hadde hørt på Bennys svovelosende haranger i noen dager, bestemte hun seg for å gjøre noe med problemet. Fikk tillatelse fra rektor Stigman og klasseforstander Wermelin til å drive språkrøkt med Benny to timer i uken. De begynte i september, tror jeg; de holdt på hele høstsemesteret, og henimot jul hadde Benny utviklet en stamming som var så alvorlig at ikke noe menneske kunne begripe hva han ville si. Göteborg-damen fikk sparken på vårparten, Benny begynte å banne igjen, og innen sommerferien var han helt restituert. Den maikvelden da faren min hadde sagt at det ville bli en tøff sommer, gikk vi og satte oss i betongrøret, Benny og jeg. I hvert fall til å begynne med. Det var det vi pleide. Betongrøret var et slags utgangspunkt, uansett hva som ventet resten av kvelden. Det lå i en uttørket grøft femti meter inn i skogen, og gud vet hvordan det hadde havnet der. Det var omtrent halvannen meter i diameter, like dypt, og ettersom det var tippet over på siden, fungerte det godt som skjulested hvis man ville være i fred. Eller som ly mot regnet. Eller bare legge litt planer og smugrøyke løse John Silver som vi hadde tvunget en eller annen småunge til å kjøpe borte i Karlessons kiosk. Eller i nødsfall hadde kjøpt selv. Denne kvelden hadde vi et par stykker nedgravd i en boks under en rot like i nærheten. Benny grov den frem. Vi røkte med andakt, som vi pleide. Deretter diskuterte vi hva som lød best, røyk eller blås. Og hvordan man burde holde sigaretten. Tommel pekefinger eller peke langfinger. Vi kom ikke frem til noen avgjørelse i noen av
spørsmålene denne dagen heller. Så spurte Benny om mor. «Muttern din,» sa han, «faen, kommer hun til å?» Jeg nikket. «Tror det,» sa jeg. «Fattern sier det. Legene sier det.» Benny lette i ordforrådet. «Jævla uflaks,» sa han til slutt. Jeg trakk på skuldrene. Benny hadde en kjær tante som var død, så jeg visste at han visste hva han snakket om. Selv visste jeg overhodet ikke hvordan det var. Død? Når jeg tenkte på det og jeg hadde tenkt på det en god del denne kalde og trøstesløse våren kom jeg som oftest bare frem til at det var det underligste ordet som fantes i hele språket. Død? Ubegripelig. Det verste var at far så ut til å ha like dårlig tak på det som jeg. Jeg hadde sett det på ham den gangen den eneste gangen da jeg spurte hva det egentlig betydde. Hva det egentlig innebar å være død. «Hmm, ja,» mumlet han og fortsatte å stirre inn i TV-en som sto på med lyden skrudd ned. «Det vet vi ikke. Den som lever, får se.» «En tøff sommer,» gjentok Benny tankefullt. «Helvete heller, Erik, du må skrive til meg. Jeg sitter jo der oppe i Malmberget helt til skolen begynner, men hvis du trenger noen gode råd, så vet du at du kan regne med meg.» Da gikk det en engel gjennom betongrøret. Det kjentes så tydelig som bare det, og jeg vet at Benny også kjente det, for han harket og gjentok tilbudet sitt med høytidelig stemme. «Faen i helvete, Erik. Skriv og fortell åssen du har