NORGES GEOLOGISKE UNDERSØKELSE NR. 167. LEIRFALL I ÅRENE 1940-1945 AV GUNNAR HOLMSEN og PER HOLMSEN MED SUMMARY, 31 OG 1 PLANSJE FIGURER o()o OSLO 1946 1 KOMMISJON HOS H. ASCHEHOUG & CO.
Innhold. Side Leirfall i årene 1940 1945 5 1. Leirfallet ved Leirnesset, Foldereid 1939 40. P. H 7 2. Leirfallet ved Knivsvik i Hurum 1940. P. H 12 3. Leirfallet ved Holund i Grong 1942. P. H 14 4. Skred som følge av bombeangrep ved Gunneklevfjorden 1943. G. H 26 5. Leirfallet ved Lade, Trondheim 1944. P. H 29 6. Leirfallet ved Kverne i Stokke 1944. G. H 55 7. To leirfall frembrakt ved bombeangrep. P. H. 1. Leirfallet ved Brøther nær Lillestrøm 1944 61 2. Leirfallet ved Fjellvik nær Sandefjord 1945 61 8. Leirfall ved Aaserumvatnet i Hedrum 1940. G. H 64 9. Leirfall ved Kulstadsjøen, Vefsnfjorden 1940. G. H 67 10. Leirfall på Nedremule, Byneset 1943. G. H 70
Leirfall i årene 1940 1945. I framlegges tilslutning til her N. i 10 G. U.s artikler tidligere beskrivelser publikasjoner av leirfall om og leirfall andre leirfalliknende ras i årene 1940 1945. Foruten de her om talte er det kanskje i disse år forekommet leirfall som forfatterne ikke har fått høre om. 1 tyskernes okkupasjonstid ble det i stor utstrekning forbudt å gi beretninger om alle slags rasulykker, hvorfor avisene ikke kunne gjøre oppmerksom på dem. Om således den samling beskrivelser som her framlegges er mangel full, me ne r va det er av betydning å utgi den allikevel. Engelsk resumé finnes i tilslutning til hver artikkel. Clay-slides during the years 1940 45. In continuation of N. G. U.'s previous publications on clay slides, the present paper comprising 10 articles presents de scriptions of clay-clides and sliddngs of similar type during the years 1940 45, of which the authors have heard. Apart from those here mentioned others may have occurred during this period, escaping the authors' notice. As to a great extent accounts of all kinds of sliding acoidents were prohibited during the German occupation, the newspapers were unable to call attention to them. If, therefore, the present survey may be in complete, wc still consider its publication warranted. English summary will be found in continuation of each article.
1. Leirfallet ved Leirnesset, Foldereid 1939-40. av Per Holmsen. Høsten 1939 gikk et leirfall ved Leirnesset i Nord-Trønde lag nær grensen mot Nordland fylke. Leirfallet tok med seg et stykke av den nye riksveg som var under bygging. Gjennom Vegdirektøren ble Norges Geologiske Undersøkelse anmodet om å gi råd vedrørende utbedring av skaden. Det ble besluttet å vente med undersøkelsene til marken var snebar. Så kom krigen i Norge. Først i tiden 3. 9. juli 1940 ble stedet undersøkt av under tegnede. Det meste av leirfallet var gått undervanns, kun på to steder nådde bukter av rasgropen innenfor strandkanten. Det viste seg nødvendig å foreta omhyggelig grunnunder søkelse med prøvetaking. I alt ble 59 leirprøver undersøkt etter Geotekniska Kommissionens (1) metode. Resultatet av disse undersøkelser er interessante for så vidt som dette leirfall foregikk i den mest utpregete kvikkleir avsetning som undertegnede har kjennskap til. Det hendte ofte at prøvehenteren kcm opp tom. Den omrørte kvikkleir viste seg i laboratoriet å være meget løsere enn at relativt holdfast hetstall i omrørt prøve, H x, kunne bestemmes. Den letteste konus (10 g 60 konusvinkel) sank rett ned i leirvellingen med et plask. Dette tilsvarer et relativt holdfasthetstall meget mindre enn 0,33, som er den minste målbare verdi etter den metode som benyttes. De samme leirprøver hadde før omrøringen re lative holdfasthetstall H 3 fra omkring 40 til omkring 70. Det vanlige uttrykk for kvikkaktigheten, skredtallet, H?JU 1 oversteg således 200. Det går utenfor rammen av denne korte meddelelse å gjengi resultatene av boringer og laboratorieundersøkelse i sin helhet, men som eksempel på leiravsetningens natur skal gjengis tabell (fig. 3) over prøvene fra borhull nr. 6. (Se også skissen fig. 2.)
, ', 8,?. j : j.. %,, l a.., a : v. i *Ḷ å ". h.. : i J, ri r'. f r li L: i -,. i '.» ; co <D C T3 <U *O W) ca c i: d> O > _ "C i) Uh CL O. c.5 g» <u > en * c g c II o o wi * " C3 W u CO co >.1 «C r f- -* «> g _ ca 1 s 5 e s '* C5JD p øb *å J ja : "i II
9
Gjennom prøvetakingen kunne fastslåes at leirfallet var nådd til fastere grunn. Straks innenfor raskanten var leiren fastere og med liten kvikkaktighet. For å utbedre vegstrekningen ble det i overensstemmelse hermed foreslått å legge veien lenger inn og samtidig unngå større påfylling over det kritiske parti. Dette alternativ ble også senere valgt til tross for de ulemper som oppstod med stigningsforholdene og skarpere kurve. Den direkte årsak til leirfallet synes å ha vært en nylig utlagt steinfylling i rasområdets sydøstre hjørne, hvor man var begynt å tippe stein til veilegemet utover den løse grunn. Foto grafiet fig. 1 viser hvordan steintippen er sunket ned langs den steile fjellside. Det meste av rasgropen er under vannet. 10 Summary. The Clay-Slide by Leirnesset, Foldereid, 1939. In the autumn of 1939 a clay-slide took place near Folder eid, Northern Norway. Part of the cross country road to Nord land was touched by the slide. In order to reconstruct the road traverse, borings and ground studies were carried out by the present author after the Swedish method (1). The field work was made between the 3rd and the 9th of July 1940, and the laboratory work was made in Oslo shortly afterwards. The studies were interesting, this clay deposit being the most typically "kvikkleir" deposit the author ever saw. ("Kvikk leir" is a type of Norwegian glaoial clay physically analogous to quicksand. See this publication's report on the clay-slide by Holand, p. 25.) In most cases the totally stirred clay samples were nearly as liquid as water, H 1 being far too small to be measured. Geotechnical data of the clay samples are given from the series in locality no. 6 (see tafole fig. 3). This slide is supposed to be due to a new part of the road embankment on ground too soft to carry its weight. Fig. 1 shows the sunken rock embankment to the left. To the right is seen another part of the dislocation, the greater part of the displaced area being submerged. 1. Statens Jårnvågars Geotekniska Kommissionen, Slutbetånkande. Stockholm, den 31. mai 1922.
Fig. 3. Leirfall vei.eirnesset, Fol rei or lan grense. Borhull nr. 11 Dyp V v H 3 H, Prøvens art Sand til 1,80. Derfrå kvikkleire 1,35-2,45 32,7 57,9 1,77 62 <«0,33 ca. 26 1,5 Bløteste sort kvikkleire i,30-3,40 32,3 56,9 1,76 45 <«0,33 ca. 26 1,1 Bløteste sort kvikkleire,45 4,55 26,5 49,3 1,86 34 «0,33 ca. 25 0,9 Meget bløt kvikkleire, antagelig noe omrørt >,45 5,55 22,5 44,2 1,96 43 <0,33 ca. 22 1,1 Bløt kvikkleire 1,45-6,55 22,5 45,0 2,00 43 «0,33 ca. 20 1.1 Meget bløt kvikkleire 59 Kvikkleire med tynne sandlag,,40-7,50 19,3 40,2 2,09 43 <0,33 ca. 18 1,2 delvis omrørt prøve 46 Kvikkleire med enkelte sandlag som vil øke fastheten!,40 8,50 19,2 39,8 208 77 <0,33 ca. 18 1,3 37 noe Tegnforklaring: Fast fjell på 9,05. V = Vanninnhold i vekt- /o av totalsubstansen Vy = Vanninnhold i volum- /o. d = Spesifikk vekt. H3= Relativt holdfasthetstall i uomrørt prøve. Hx = Relativt holdfasthetstall i fullstendig omrørt prøve. F = Relativt finhetstall. K = Skjærfasthet uttrykt i tonn/m2.
12 2. Leirfallet ved Knivsvik i Hurum 1940. av Per Holmsen. Natt til 11. oktober 1940 gikk det et leirfall ved Knivsvik nær Holmsbu i Hurum. Foranlediget ved henvendelse fra Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen foretok undertegnede i egen skap av geolog ved Norges Geologiske Undersøkelse en befaring av raset den 8. november. Raset omfattet ca. 10 dekar skog og dyrket mark. Der var ingen øyenvitner til raset. Først morgenen etter ble folk på gården like i nærheten oppmerksom på hva som var hendt. Den ene grunneier, herr Teodor Kristiansen, opp lyste at Knivsvikbekken året i forveien hadde skaret seg ned flere desimeter under flom. Dette tør være den direkte årsak til at leirfallet løsnet. Den løse leire gled ut i det dype bekke leie (slik som det var da). Derved er de naturlige belastnings forhold blitt instabile, og det bakenfor liggende terreng er glidd etter. En del flytende kvikkleir rant nedover bekken, men ellers synes leiren å ha vært noe fastere bakover, slik at de enkelte jordskalker er blitt liggende igjen slik som de løsnet. Dette tilfelle er derfor en naturlig bekreftelse på riktigheten av teorien om at leirfallene foregår ved at der skjer en rekke glidninger etter tilnærmet sirkulærsylindriske glidesnitt. Et fotografi av leirfallet slik som det så ut 8. november 1940, er gjengitt på s. 13. Nærmere enkeltheter mangler.
13 Leirfall ved Knivsvik i Hurum 1940. Sylindriske glidesnitt. Summary. The Clay-Slide by Knivsvik in Hurum, 1940 In the någht preceding to October llth, 1940, a clay-slide took place by Knivsvik near Drammen. This was a typical clay-slide; some liquid clay ("kvikkleir") flowed down a brooklet called Knivsvikbekken. Most of the displaced territory, how ever, only settled in the way shown on the photo above. This phenomenon supports the theory of "cylindric sliding surfaoes". Further details are lacking.
14 3. Leirfallet ved Holund i Grong 1942. av Per Holmsen. Natten til den 19. januar 1942 løsnet et leirfall ovenfor gården tilhørende Andreas Holund, Øyheim i Grong. Det hadde vært meget kaldt vær med lite sne i lang tid før raset gikk, så man måtte gå ut fra at telen var dyp, og været var fremdeles meget kaldt den 19. januar. En stor leirbakke (ca. 3 mål) gled ut og leirmassene veltet med stor voldsomhet utover skråningen og nedover en liten bekkedal som går rett forbi gården. De flytende leirmasser skyllet som en bølge nedover dalen og tok bl. a. med seg et sommerfjøs. Bølgen skyllet opptil 25 m høyt opp i den motsatte dalside. Dette gjentok seg flere ganger ned over. Dette går tydeligst fram av fotografiene 2, 3, 4 og 5. Et stort areal skog ble ødelagt. På foto nr. 4, tatt fra rasgropen, ser man at leirbølgen først har skyllet opp på skråningen til venstre, derpå har den skyllet høyt over hele skråningen neden for på den motsatte dalside midt på bildet hvor dalen gjør en sving, over sletten ovenfor skråningen og inn i skogen bakenfor. Bølgens kraft har vært så stor at tømmertrærne er knekket som fyrstikker. I september samme år løsnet et større etterras i den syd østre del av rasgropen. Denne gang ble det ikke så store skader. Det ligger lite leire igjen oppe på sletten som ble over svømmet, leirmassene har øyensynlig hatt en sterkt flytende konsistens, kvikkleir, kfr. tabell over leirprøvene fra borhull nr. 3. (Side 20.) Etter raset i september ble store leirmasser liggende igjen i bunnen av dalen nedover langs bekken og vil i mange år hindre et rasjonelt jordbruk. Ifølge henvendelse fra Norges Vassdrags- og Elektrisitets vesen foretok undertegnede i egenskap av geolog: ved Norges
15 Fig. 1. Leirfallet ved Holund i Grong 1942. Foto tatt fra høyde 69,36. Man ser nedover bekkeleiet mot Andr. Holunds gard. Mai 1943. Per Holmsen Gelogiske Undersøkelse en undersøkelse av raset og grunn forholdene omkring. Besøket fant sted i slutten av mai 1943. I min rapport av 24. juni 1943 uttalte jeg at vi intet kunne si om årsakene til disse ras. Det var av ing. Holst, Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen, antatt at årsaken skulle være graving av bekken, som hadde nådd fjelloverflaten ved leir skråningens fot. Fjelloverflaten heller 'her innover mot raset, og man må lett få den oppfatning at bekken hadde undergrave! rasets fot. Imidlertid står foten av leirbakken urørt igjen, til tross for den voldsomme kraft i raset. De undre leirlag såes ved mitt besøk i mai 1943 å være sterkt vekslende med tynne sandlag, omtrent som en varvig leire. Det var naturligvis rettet spørsmål til Norges Geologiske Undersøkelse om der var fare for ytterligere ras. I et foreløpig svar av 27. april 1943 angående dette spørsmål uttalte under tegnede at det ville være meget av en skjønnssak å avgjøre
16 Fig. 2. Leirfallet ved Holund i Grong 1942. Foto tatt fra Låven på Andr. Holunds gard. Man ser oppover bekkeleiet, i motsatt retning av foto nr. 1. Mai 1943. Per Holmsen. dette spørsmål. Etter mitt besøk i mai kunne jeg uttale at det for meg så ut som det var liten sannsynlighet for noe nytt stort leirfall. Det meste av det som kunne gli ut på grunn av ter rengets skråning, var allerede gått. Men man måtte være for beredt på at der i lang tid framover ville gå stykker av ras kanten slik at terrenget jevnet seg ut. Under mitt opphold ved Holund undersøkte jeg en høy leirbakke som ing. Holst hadde gjort opptnerksom på under sitt besøk høsten 1942. På kartskissen er stedet angitt ved profil I. Her ble det tatt opp leirprøver, borhullene 1 og 2, med sikte på en stabilitetsundersøkelse. Videre ble det tatt opp prøver ved siden av rasgropen i borhull nr. 3, profil 11. Av andre undersøkelser 'ble det utført sonderboringer i bakken ved en høyde 93,7 for å vite om leiren var kvikkaktig, samt en sonderboring i rasgropen ved profil II b. Dessuten opptok undertegnede en skisse i målestokk 1 : 2000
17 Fig. 3. Leirfallet ved Holund i Grong 1942. I forgrunnen broen 44,40. Foto i retning N 20 V. Mai 1943. Per Holmsen. samt det nøyaktige terrengprofil I. Skissen ble tatt opp bare ved hjelp av nivellerkikkert, så terrengformene er ikke eksakte. Høydetallene refererer seg til vilkårlig valgt kote 0. Avvikelsen f ra det riktige er bare noen få meter. Nøyaktighet ±0,1. Leiren i profil I viste seg å være middels fast med en antyd ning til kvikkleiregenskaper. Den for profil I utførte stabilitets beregning kan ikke sies å ha ført til et avgjørende resultat i spørsmålet om utglidning eller ikke. For det ugunstigste glide snitt (1) får vi en beregnet sikkerhet som er langt mindre enn 1,0. Dette vil si at vi må ta hensyn til at bakken har en kon veks form. Dernest ser det ut til at leiren er betydelig fastere mot dypet. Vi kcm da heller ikke dypere ned enn 11 12 m med det enkle utstyr som Norges Geologiske Undersøkelse hadde. Dessuten inneholdt de fleste leirprøvene tynne sand varv, hvilket bevirker en økning av fastheten som er vanskelig å beregne. En nøyaktig stabilitetsberegning vil kreve ganske anderledes omhyggelige undersøkelser. Norges Geol. Unders. No. 167. 2
18 Fig. 4. Leirfallet ved Holund i Grong 1942. Foto tatt fra punkt 80,00, i retning NY nedover bekkeleiet. Sidene oversvømmet av leiren. Mai 1943. Per Holmsen. Det må antas at skråningen alt i alt er lite stabil. Hvis leirbakken knidlertid skulle løsne, vil det ikke skje som et typisk leirfall, da leiren i omrørt tilstand er for seig til å forårsake noen»leir'bølge«. Enhver gravning av bekken vil gjøre pro filet ennå mer ustabilt. Det er trolig at terrenget i så fall vil jevne seg ut ved overflateras litt etter litt. Det samme forhold antas å herske ved leirbakken nedenfor høyden 93,7. Prøvene fra borhull nr. 3, profil 11, viser at leirfallet er gått i et utpreget kvikkleirlag. En fortsettelse av dette lag kan spores i dalsøkket øst for rasgropen, på den annen side av den gjen stående bakkekam. Her kommer der fram vann i det korre sponderende nivå. Under dette nivå synes leiren å være noe fastere, det synes dog fremdeles å være kvikkleir et godt stykke nedover etter sonderboringen å dømme som ble utført i ras gropen (profil Hb). Det er et godt snitt gjennom leirlagene langs en liten regnværsbekk som kommer fra rasgropen. Leiren
19 Fig. 5. Leirfallet ved Holund i Grong 1942. Foto, tatt fra toppen av raset 118,39, viser hvordan lendet er oversvømmet av leiren i bakgrunnen 93,7. x tilsvarer på skissen. Mai 1943. Per Holmsen. er utpreget lagdelt, øverst typisk kvikkleire som etter hvert nedover går over i fastere leir med stadig flere og tykkere sandlag. Rundt omkring rasgropen sees merker etter gamle leir fall, som alle har gått ned til omtrent samme nivå som det siste. Det står bare igjen rygger og kammer, hvis terrengprofil er slik at de neppe vil gli ut. Foruten den direkte skade har leirfallet forårsaket at bekken graver seg dypere ned. Det gamle bekkeleie var i tidens løp blitt steinkledd av seg seiv ved at stein fra leiren er blitt liggende igjen etter som bekken hadde gravet. Til slutt var bekkeprofilet blitt noenlunde stabilt. Det ble imidlertid som nevnt oppfylt av leire fra etterraset i september, og gjennom denne graver bekken seg raskt ned. Ved mitt besøk i mai 1943 hadde den alletede gravet seg dypere ned enn før på en strek ning mellom tallene 44,15 og 52,00. Bekken graver seg nå ned ved siden av det gamle løp. I leiren er det for lite stein til at
Holund i Grong, 1943. 20 Høide V Vt d H 3 H! H3/H, K F Anm. Borhull 1. 62,30 Tørrskorpeleire 60,35 21,9 28,0 1,99 296 5,17 \..... 21J8 27,8 2,00 289 36,5 7,9 5,07 33,3 / delvis tørret le.re 57,95 21,3 27,1 1,99 152 3,2 47 3,23 24,5 56,95 21,3 27,0 2,00 70,4 1,00 70 1,62 22,3 \ / mager.. leire 56,00 21,0 26,6 2,01 88,5 1,60 55 2,10 23,6 ( mager ieire 55,00 20,8 26,2 2,02 93,0 1,67 56 2,20 22,4 ' Fikk ikke prøve grunnet grum uhell 52,20 19,5 24,1 2,06 56,5 1,38 41 1,40 20,3 Prøven delvis deformert 52,05 20,1 25,2 2,02 75,0 2,04 37 1,82 21,8 \ mager leire.. 51,05 19,8 24,6 2,04 2,55 21,8 / ma Ber leire Borhull 2. 52,15 19,5 24,2 2,07 296 5,17 V..., -51,15 22,0 28,2 1,99 210 26,8 9,6 4,10 32,2 (dclvi* tørret leire 50,15 21,5 27,4 2,01 126 3,57 36 2,82 25,0 49,15 20,3 25,5 158 2,90 54 3,34 23,0 Småsten i leiren 48,15 18,1 22,1 2,10 128 2,2 58 2,85 19,4 47,15 17,8 21,7 2,08 82,5 1,38 60 1,97 18,3 mager leire 46,15 16,9 20,4 2,13 110 3,28 33,8 2,55 18,5 45,15 21,2 26,8 140 2,73 51 3,05 23,8 Borhull 3. 98,75 22,6 29,1 1,97 168 19,7 8,5 3,50 32 I\ deiv delvis tørret leire 96,85 23,3 30,4 1,96 132 12,2 10,8 2,92 31 j delvis tørret leire 96,05 24,8 33,0 1,93 79,0 1,16 67 1,88 27,6. 95,85 22,7 29,5 1,96 72,7 1,73 42 1,75 25,3 I 94,95 23,5 30,8 1,96 55,5 0,39 143 1,37 23,7 ( 94,75 21,3 27,2 83,5 1,67 50 2,00 23,3 ' Fikk ikke prøve. Cyl. var tom. Kvikkleire 92,90 21,5 27,3 2,02 jj 'J 0,39 21 > Tynne sandlag ) Tynne sandla 92,70 22,3 28,7 1,97 0,47 128 1 *S 0 22,4 Kvikkleire 91,90 21,9 28,1 1,97 49,8 0,40 125 1,25 21,7 91,70 22,1 28,4 1,95 64,4 0,52 124 1,59 22,4 90,90 19,9 24,9 2,06 60,5 0,56 108 1,50 19,8 Svakt tørret? 90,70 23,2 30,2 1,96 57,9 0,39 148 1,44 23,3 Sonderboret profil ll b nedover til kote 80,00. Kvikkleire øverst som etter hvert nedover går over i fastere leire med stadig flere og tykkere sandlag. Fast fjell på kote ca. 70,00. Forklaring til betegnelser. V vanninnhold i /o av totalsubstansen. Vt vanninnhold i /o av tørrsubstansen. H 3 relativt holdfasthetstall i uomrørt prøve. Hi relativt holdfasthetstall i helt omrørt prøve, d sp. vekt. K F skjærfastheten i tonn/m2. relativt finhetstall. Høidetallene er kun relativt riktige og refererer seg til skissen.
21 Fig. 6. Leirfallet ved Holund i Grong 1942. Selve rasgropen. Foto tatt fra x på foto nr. 5. Det nederste av de to grantrær i rasgropen er det samme som på foto nr. 5. Mai 1943. Per Holmsen. det raskt vil danne seg en ny naturlig steinkledning. Fra sidene var det allerede begynt å gå overflateras som følge av erosjonen, og dette vil fortsette inntil bekken blir stanset i sin erosjon. Av hensyn til den dyrkete jord som glir ut, tilrådet undertegnede at bekkeleiet ble forbygget over en lengere strekning snarest mulig. Ved et tilfeldig besøk på stedet 30. januar 1944 var der sprengt ut nytt bekkeleie i fast fjell over en lengere strekning ved foten av raset, mens der intet var foretatt med bekkeleiet nedenfor. Det bør nevnes at der i mai 1943 kunne sees stubber og kvist fra eldre leirfall i det nye bekkeleie ovenfor kote 46,70. En hel del teleras var gått om våren 1943 på begge sider av bekkedalen. Eieren fortalte at dette var en alminnelig fore teelse på hans eiendom. Men etter at leirfallet gikk, var man på stedet blitt engstelig for at disse kunne bli farlige. Min ut talelse gikk ut på at disse ras innskrenket seg til overflaten, og
22
23
24 100 /OS ijti ti*x/arfry*aa^ Fig. 9.
at skaden utelukkende bestod i at gresstorven ble fjernet, og at disse ras ikke hadde noe å gjøre med leirfallet. Den mulighet står dog ennå apen at nettopp et slikt over flateras har vært den direkte foranledning til at leirfallet løsnet. Riktignok var terrenget sterkt disponert for leirfall, ellers var det aldri løsnet. Men orm et slikt teleras ned mot bekken har vært»dråpen som fikk begeret til å flyte over«, kan vi intet sikkert si. Årsaken til våre leirfall synes ofte gåtefulle. Summary. The Clay-Slide by Holund in Grong 1942. On jan. 19. 1942 a violent clay-slide took place near the farm Holund in the Grong district, E of Namsos. The size of th displaced area was about 1 acre. A heavy vave of liquid clay rushed down into a small valley. It washed up the slope to a level 25 m high, was then reflected, this being repeated 3 or 4 times. In September the same year a new slide took place in connection with the first one. The slide by Holund took place in a typical "kvikkleir" de posit (leir = Norwegian clay. "Kvikkleir" thus is analogueous to quick sand. "Kvikkleir" only occurs in deposits of glacial clay. The mineralogical composition of Norwegian clay, see (2) and (3) with litterature references.) In May 1943 the author took a visit to Holund. Undisturbed samples were taken after the Swedish method (1). A calcul ation was made on the stability of another clayey hillside, and a sketch map was made over the area. The clay-slide by Holund was due to the natural meta stability of the "kvikkleir"-deposit. Good descriptions of this type of clay-slides is given by Gunnar Holmsen (4) in the summary. Litteraturfortegnelse. 1. Statens Jårnvågars Geotekniska Kommissionen, Slutbetånkande. Stockholm, den 31. mai 1922. 2. Holger Brudahl: Hydroglimmer (Hydrous mica, Glimmerton). Medd. fra Vegdirektøren, nr. 3, 1942. 3. Ivan Th. Rosenquist: Angående norske leirers petrografi. Medd. fra Vegdirektøren, nr. 3, 1942. 4. Gunnar Holmsen: Lerfaldene ved Kokstad, Gretnes og Braa. N. G. U. nr. 132, 1929. 25
26 4. Skred som følge av bombeangrep ved Gunneklevfjorden 1943. av Gunnar Holmsen. 24. juli 1943 ble faforikkene på Herøya ved Porsgrunn an grepet av bombefly. Angrepet kom i 3 bølger. Det bombede område inntokes av et langt, smalt parti, nesten stripeformet, med lengderetning nordvest sydøst. Bombingen begynte i stripens sydøstre ende på østsiden av Gunneklevfjorden, vel 1 km's avstand fra det mål, som søktes ødelagt. Bombene fait her på en leirslette som med svak stigning hever seg fra stranden til en bratt oppstigende bergvegg, en lengde av henimot 200 m. Der fait tett med bonmber, og eksplosjonene av dem framkalte en leirfalliknende utglidning i retning av fjorden, idet leirgrunnen ble omrotet og fikk sin fasthet nedsatt. I 200 m's bredde slo leirsletrens fastskorpe sprekker. Flakene kom i glidning på den underliggende myke leire, og der dannet seg noen steder rygger av sammenskjøvne flak, andre steder brede sprekker hvori gjennom myk leire ble presset opp (se fig. side 27). Hele området gled i retning av fjorden, og delvis ut i denne, hvorved fjord bunnen ble presset opp. Etter som den myke leire i under grunnen seg ut mot fjorden sank fastskorpen limen det rammede område, og mest innerst ved fjellveggen hvor synkningen på sine steder utgjorde nesten 10 m. Det utglidde område var bebygget med trevillaer omgitt av haver. Arealet var 40 å 50 mål, hvorpå stod 10 å 12 hus, som ble totalt ødelagt ved underlagets glidning. Fundamentene brast, kjellernes betongmurer veltet delvis over ende, hvorved vegger og tak sank sammen. Det var iøynefallende å se at på det utglidde areal med myk leirgrunn hadde sprengvirkningen av bombene vært mindre enn på den faste grunn. Den bløte leirgrunn bombene gikk ned i har ikke levert faste klumper
27 av jord eller løssprengt stein, så den skade husene innen rasområdet led skyldtes i første rekke grunnens beve gelse. Visstnok var skaden på husene også her så stor at de ikke kunne settes i stand, men på den faste grunn var det bare <en ruin haug igjen der hvor et hus hadde stått. Bombene antas, etter de funne ueksploderte å dømme, å ha vært av 250 kg's vekt. De detonerte bomber innen det utglidde areal var minst 50. Mens bombekraterne utenfor skredområdet beholdt sin gryteform etterlot de eks ploderte bomber i leirgrunnen runde utilgjengelige søle dammer. Det meste av glidningen fant sted umiddelbart etter bombingen, men bevegelse i undergrunnen kunne konsta teres flere uker etterpå. Den ytret seg ved at oppstuvede partier hadde en tilbøyelighet til å synke. Der pågikk øyen synlig strømninger i den underliggende myke leir masse så sent som til midten av august måned da jeg be søkte stedet. Marken var da sunket så meget at de tid ligere kjellergulv var kommet i nivå med og delvis under T O u u -^ SJ 1) D Vi U 4> (U
28 f sjønivået. Hvis området på ny skulle bebygges måtte det således først oppfylles. Da fjorden utenfor er grunn, lar dette seg gjøre uten fare for ny utglidning når en tid er gått. Under bombeangrepet hadde omkring 50 personer søkt til flukt i de ødelagte villaers kjellere. Alle disse kom fra det med livet, og så vidt vites uten mén. Summary. A Clay-Slide Caused by a Bomb Raid at Gunrtekkvfiord. On the 24th of July 1943 an allied bomb raid took place in order to destroy the factories at Herøya near Porsgrunn. By this even a settlement of small dwelling houses on the flat shore of Gunneklevfiord was hit by bombs. The ground is clay. 50 bombs of 500 Lbs weight fell over an area of 50 000 sq.m, causing an artificial clay-slide, in its effect completely similar to a natural one. The detonations of the bombs softened the underground, and sliding slowly towards the fiord the finn upper crust broke into flakes. Swimming on the semi-liquid substratum flakes collided in some places, forming a ridge at their contact. In other places crevices were formed between two flakes, where the soft clay from the underground was pres sed up. In the shallow fiord the bottom outside the slipped area rose to above sea-level. 10 or 12 wooden villas lay within the area, each one sur rounded by a garden. These houses were completely wasted by the disturbance in the ground. Their foundations broke up, and in some of them the walls and ro of fell down. During the bomb raid 50 persons had taken refuge in the cellars. Curi ously not one of them was seriously wounded, as the soft clay contained no finn earth-lumps or stones to be blasted about from the craters. The movement of the ground principally took place during the raid, but a certain movement in the underground was also to be observed several weeks afterwards.
«29 5. Leirfallet ved Lade, Trondheim 1944. Foredrag holdt i Norsk Geologisk Forening 11. 4. 1945. av Per Holmsen. Den 11. april 1944 kl. 16.30 gikk det et leirras ned mot Ladedalen, et lite dalføre mellom Strinda og Trondheim1 kom muner, like syd for Ladehammeren. Raset var av leirfalliknende type, men det var ikke rent noe flytende leire utover. Omkring 20 mål av terrenget på begge sider av Lade Allé var sunket inn og nedenfor var der presset opp en stor voll. Denne hadde demt opp Ladebekken så der hadde dannet seg en sjø. Det gamle bekkeleie ble hevet opptil 10 m i været og skjøvet flere meter til siden. Den første sakkyndige som ble tilkalt var jernbanegeolog, avdelingsingeniør Sy. Skaven Haug som oppholdt seg i Trond heim akkurat da. Han foretok befaringer av rasstedet den 14. og 15. april, og avgå en rapport datert 17. april 1944. Denne inneholder foruten anvisninger om øyetolikkelige sikringsarbeider også en foetenkning om årsaken til raset, som betegnes som i alt vesentlig en naturkatastrofe. Rapporten inneholder også beretning fra en del personer som var øyenvitner til katastrofen. På grunn av den skade som grunneierne hadde lidt ved raset (tre villaer sto igjen på raskanten og sto ikke til å redde), og fordi det året i forveien var fait en del bomber innenfor rasområdet, ble Norges Geologiske Undersøkelse av det da værende Trafikkdepartementet pålagt en nærmere utredning av saken, spesielt med hensyn til spørsmålet om hvorvidt bombe eksplosjonene kunne være årsak til raset, samt om der var fare for ytterligere ras. Av forskjellige grunner fait det vanskelig for Skaven Haug å fortsette arbeidet med de grunnundersøkelser som var nød-
vendige, og saken ordnet seg slik at undertegnede fikk i opp drag å utrede de forskjellige spørsmål. Ved elskverdig imøtekommenhet fra stadsingeniør Thesens side i Trondheim kommune ble det stilt mannskap til disposi sjon for en grunnundersøkelse. Om denne skal der redegjøres nedenfor. På grunnlag av egne erfaringer av rasstedet samt av resul tatene av de foreløpige grunnundersøkelser avgå undertegnede en innberetning. Antagelsen om at årsaken til raset med visse modifikasjoner skyldes naturbetingede forhold, står i overens stemmelse med Skaven Haugs rapport. Virkningen av bombe eksplosjonene antokes å ha vært små, og kunne ikke sies å ha framkalt raset, da dette gikk mere enn 8 måneder senere. Det ble tilrådet at raskantene snarest ble ytterligere utjevnet for om mulig å redusere faren for videre ras, og likeledes ble det fore slått sått i gang presisjonsnivellementer av punkter i et område ovenfor rasgropen for om mulig å få kjennskap til eventuelle bevegelser i grunnen i dette område. I løpet av sommeren ble grunnundersøkelsene fortsatt lei lighetsvis under stadsingeniør Thesens ledelse ved hans as-sistent ingeniør J. Saxe. Imidlertid var arbeidsstokken for det meste opptatt med annet presserende arbeid, og det anvendte bor materiell var mangelfullt, derfor ble det ikke anledning til så omfattende grunnundersøkelser som ønskelig kunne vært sett fra et vitenskapelig synspunkt. Av en eller annen grunn -ble det ikke gjort noe med ras kantene og heller ikke sått i gang noe pres'isjonsnivellement. Det som gjør dette leirras mere interessant enn ras flest, er den omstendighet at der fra før av eksisterte et godt kart i målestokk 1 : 1000 over hele rasområdet. På grunn av de store økonomiske interesser sorw ble berørt av raset er det også gjort flere undersøkelser og arbeider enn vanligvis er til felle ved ras. Disse undersøkelser kaster ikke alene lys over årsakene og hendingsforløpet ved dette spesielle leirfall, men gir oss også opplysninger av mere generell art vedrørende våre leirfall; det er derfor på sin plass at disse resultater blir gjort kjent. 30
31
Noe av det første som var blitt gjort etter raset, var opp takelsen av et nytt kart i målestokk 1 : 500, for øvrig utført av de tyske marinemyndigheter som var en del skadelidt ved raset. I overensstemmelse med Skaven Haugs forslag var det av Trondheim kommune nivellert en rekke terrengprofiler lodd rett på en basislinje som var lagt parallell med den utglidde Lade Allé, dette med sikte på en grunnundersøkelse. Av horinger var det i første omgang, før undertegnede fikk overlatt saken, utført noen dreieboringer (sonderboringer). Utstyret hertil var alminnelige %" vannrør i to meters lengder med utvendige muffer. Nederst en spydformet spiss. På grunn av de utvendige muffer som henger seg opp i leiren, gir ikke resultatene av disse dreieboringer entydige opplysninger om grunnforholdene, og vil derfor ikke bli nærmere omtalt her. De var dog til hjelp for stadsingeniøren, og var brukbare til å måle dybden til fjell i et område ovenfor rasgropen. Etter at under tegnede overtok saken, ble det i overensstemmelse med Skaven Haugs forslag utført en del boringer med prøvetaking. Ved kommende borhull er merket med tallene 1 til 9 på kartskissen fig. 3. Herav er nr. 1 til 3 noenlunde fullstendige boringer med til dels flere prøver for hver meter. Der ble tatt prøver så dypt man kunne komme ved hjelp av det enkle utstyr sorti var for hånden ved Norges Geologiske Undersøkelse. Hensikten med prøvetakingen var om. mulig å undersøke på hvilket dyp glid ningen var foregått, samt ikke minst for å ha noen undersøkelser å støtte seg til ved bedømmelsen av risikoen for fortsatte ras. Det kan som nevnt gjøres berettigede innvendinger mot det som er gjort. Fra faglig hold vil det kunne hevdes at der burde vært tatt flere prøver fra flere borhull. Det mangelfulle utstyr får ta skylden for de kvantitative mangler. Senere ble det utført atskillige dreieboringer i og i nær heten av rasgropen, hvorved man på en hurtig måte skaffet seg et visst kjennskap til grunnforholdene. Disse undersøkelser vil ikke bli nærmere gjennomgått her. Resultatet av disse første boringer (se tabeller borhull 1 6) viste at der var et tykt, temmelig fast lag av seig leire de øverste 6 B m. Derunder kom løsere leire, som' til dels hadde en kvikkaktig konsistens. Ved borhull nr. 2 var leiren 32
Norges Geol. Unders. No. 167. 3 33
løsest i 9 lo m dyp. Det løsere leirlag kunne følges gjennom boringene over den vestlige del av rasområdet samt under en del av det gjenstående terreng ovenfor. Leirlaget fulgte stort sett terrengoverflaten, og lå altså ikke horisontalt. Dypere ned over var leiren igjen fastere og seig. I den østlige del av ras området kunne kvikkaktige leirlag ikke påvises. Det var da fortrinsvis i de løseste leirlag at glidningen foregikk. Den steile raskant frambød ved undertegnedes besøk i juni 1944 et uheldig belastningstilfelle, seiv etter at en fordøpig utjevning av ras kantene til skråning 1 : 11/2 var blitt foretatt. Man kunne derfor frykte for at en del av det gjenstående terreng ovenfor rasets vestlige del ville følge etter ut i rasgropen om1 kortere eller lengere tid. Av denne grunn tilrådet undertegnede å jevne ut ras kantene ytterligere, i håp om derved å redde en del av bebyg gelsen ovenfor. Dette ville i så fall være den eneste måte som i praksis kunne komme på tale for å stabilisere terrenget. For å komme til klarhet over årsakene til raset var det nødvendig å prøve å rekonstruere stabilitetsforholdene før raset gikk. Vi kan i dette spesielle tilfelle til en viss grad gjøre dette, fordi det eksisterte et godt kart over området fra før av. Vi skal da se litt på de opptatte leirprøver og de av Trondheim kommune nivellerte profiler, men først må der gjøres noen alminnelige bemerkninger om leire. Når det går et leirfall, blir leiren i alminnelighet en god del omrørt. Oftest går leirfallene i typiske kvikkleiravsetninger hvor kvikkleiren blir helt flytende ved omrøringen og renner bort. Flak etter flak løsner og glir ut, bare tørrskorpen pleier å svømme utover i rasgropen. I alminnelighet kan man derfor ikke «i stort orm leirens opprinnelige fasthet og bæreevne. I det foreliggende tilfelle derimot var det hele foregått som enkle setninger hvorved det ene flak etter det andre hadde sått seg uten at leiren var blitt videre omrørt uten akkurat langs selve glideflatene. Den opprinnelige terrengoverflate var blitt lig gende igjen i form av trappetrin, hellende innover mot raskanten. Jeg vil her innskyte noen bemerkninger om glidninger i kohesjonsjordarter. De dyptgående glidninger i leire (kohe sjonsjordart) kan oftest føres tilbake til et system av flak som er glidd etter tilnærmet sylindriske glideflater. Se Fr. Vogt (10). 34
35
Hvis raset er så lite at det bare består av enkelte flak, ser det ut til at glidningen skjer etter en kuleflate. Dette er jo sannsynlig, idet kuleflaten er den minste overflate som begrenser et legeme. Hvor glidningene har anledning til å foregå langs en lang rett kant, blir det etter sylinderflater, fordi kohesjonen ved sylinder endeflatene ikke spiller noen rolle. Fotografiet fra Knivsvik, side 13, viser et leirfall i Hurum hvor leiren ikke rant vekk, men ble liggende i lange benker begrenset av tilnærmet sylindriske flater. Fotografiet fig. 7 viser antydning til det samme fenomen i tilfellet ved Lade. Vi må i mangel av leirprøver før raset gikk benytte de leirprøver somi ble tatt opp etterpå, vi må bare ta visse reserva sjoner, særlig det at leiren langs selve glideflatene er blitt omrørt. De undersøkte prøver viste heller ikke noen tegn til deformasjon uten i et par tilfelle. Ved å betrakte de terrengprofiler som ble opptatt av Trond heim' kommune, hvor overflaten av det opprinnelige terreng er prikket inn, se fig. 8 og 9, vil man med litt erfaring med en gang se at der skal en overmåte løs leire til for at en naturlig overbelastning av terrenget skal forekomme. På fig. 9 er de geotekniske tall av prøvene fra borhullene 2, 3, 4, 5 og 6 av satt. Kotehøydene er de riktige. Terrengoverflaten var for slak til at ras kunne løsne uten videre. Vi må derfor søke rasårsaken annet steds. I den vestlige del av rasområdet var der til stede en høy, bratt leirbakke hvor tyskerne hadde gravd seg et stykke inn i foten for å skaffe plass til en barakke. Dessuten hadde de gravd inn i selve bakken et betongskur som skulle brukes til lager; bare taket stakk over bakken, formodentlig av hensyn til bombesikkerhet. Derved var betydelige leirmasser fjernet ved foten av bakken. Vi skal se litt på hvorledes stabilitets forholdene artet seg på dette sted før raset. Takket være det gode kart kan vi rekonstruere det opp rinnelige terrengprofil A B, fig. 2 og 5. Profilet er lagt lodd rett på de opprinnelige høydekurver. Vi vet ikke med absolutt sikkerhet hvor meget tyskerne hadde gravd ut av bakken, men vi kjenner så noenlunde størrelsen og beliggenheten av den nærmeste barakke. Regner vi forsiktigvis med at der ikke var 36
37
39 Fig. 6 Leiren har skjærfastheten k. P= de glidende massers vekt pr. lengdeenhet av sylinderen, a =tyngdepunktavstanden. r = radien i et snitt loddrett på sylinderaksen. b=buelengden av et snitt loddrett på sylinderaksen. gravd mere enn at der var passasje rundt huset, noe som be kreftes av stadsingeniøren og en av arbeiderne, vil vi i hvert fall få et tilnærmet billede av de tidligere forhold. Vi tenker oss lagt forskjellige sylindriske glidesnitt, og vi finner da forskjellig grad av stabilitet etter hvordan snittene ligger. Av forskjellige grunner vil vi foreløpig se bort fra kohesjonen ved glidesylin drenes endeflater. Det gjelder å finne det ugunstigste snitt, det vil si det snitt som fordrer den største skjærfasthet av leiren for at det ikke skal komme til torudd. Stabilitetsforholdene av et enkelt terrengprofil hvor vi kan regne med sylindrisk glidesnitt i kohesjonsmasse, og hvor vi kan se bort fra kohesjonen ved endeflatene, kan framstilles på følgende måte, se fig. 6: Betingelsen for likevekt er da: P a=k b r, og sikker- heten er uttrykt 'P ved forholdet s = ' a 'r. Anvender vi denne metode på det foreliggende tilfelle, kan beregningsmåten best forståes ut fra følgende betraktning: I stedet for det foreliggende kompliserte tilfelle tenker vi oss et nytt, fig. 5, hvor forholdene er forenklet. Det tenkte til-
40 Fig. 7. Leirfall ved Lade. 1944. Etterras. Mot sydøst. I forgrunnen Lade Allee. Trærne på skrå viser hvordan jordskalkene har sått seg. Sammenlign fotografiet av leirfallet ved Knivsvik, side 13. felle har samme terrengprofil som profilet A B, som var an gitt på kartskissen fig. 2. Vi bortser fra kohesjonen ved de forskjellige tenkte glidesylinderes endeflater. Leirens egenvekt settes lik 1,95, noe som ligger nær gjennomsnittet for leir prøvene fra det nær beliggende borhull 2. Leirens kohesjons egenskaper tenker vi oss som for de forskjellige prøver fra dette borhull, idet vi tenker oss at leiravsetningen er inndelt i hori sontale lag somi hvert har sine spesielle egenskaper, svarende til leirprøven fra samme dyp ved borhull 2. Vi tenker oss nå lagt et glidesnitt som når ned til et dyp omkring kote -f-1, idet en stor del av glidesnittet da kommer til å ligge i det løseste leirlag. Likevektsbetingelsen for vedkommende snitt er da at leirlagene har en viss gjennomsnittlig skjærfasthet, la oss be tegne den med kv Vi prøver deretter et annet snitt, og får da en nødvendig skjærfasthet av k 2 osv. Av alle de snitt vi kan prøve, vil det være ett som er det ugunstigste, dvs. krever en større verdi av k enn for de andre snitt. I vårt eksempel
«2 ** j; <r* *» vi * > ** *2* % I 1 \ \ \ \» - /» it l/i \ > A /'. /i i S\ /?(x f ' r 1 /! / «' / A; /: i t //\'i» I '»! }' ' / / ' / h / / / -V *V I 4 fl J :; r ( / / i j il rf! f 1/ / / 1 i/ r.7 J / I.- "**, J 1 / J n / I cfc... / f j!si:=*a««-* f <i\ r- <o >»- I {f / I / S ' i < > *P. i...,,,,, i, "g,, i,, *%,,,,. 2
42 Fig. 10. Leirfall ved Lade, 17/5 1944. Mot vest. Til venstre vaskeriet, i for grunnen til venstre oppdemt sjø, til høire mannskap ved borehull nr. I. fig. 5 er det ugunstigste snitt nr. 3, og den tilsvarende nødvendige verdi av k3 = 1,89. For å beregne sikkerheten måler vi hver av buelengdene som hvert leirlag avskjærer. Betegner vi skjærfastbeten i det øverste lag med kx og vedkommende buelengde med blf for det neste lag med k 2 og b2> osv., kan vi regne ut summen av produktene k 2b2 = 2 b k, som er et uttrykk for den samlede kohesjon langs hele glidesnittet. Sikkerheten s = hvor P er den samlede vekt av leirmassene som P a glir og a tyngdepunktavstanden for det felles tyngdepunkt. Vi behøver ikke å utføre denne beregning for andre enn det ugunstigste snitt. Nå må det gjøres den bemerkning at vi har regnet med at leiren har kohesjon helt opp til overflaten. I alminnelighet må man p. g. a. bl. a. utførte stabilitetsberegninger ved inn trufne ras o. a. gå ut fra at den øverste leirskorpe er gjennom satt av sprekker, hvorved vi altså må se bort fra kohesjonen
43 Fig. 11. Leirfall ved Lade. 17/5 1944. Mot vest Til høire Lade Alle 14 og 20. i de øverste lag. Regner vi i nærværende eksempel med at leiren har vært gjennomsatt av sprekker til 2 m dyp, får vi som likeveksbetingelse at k3= 2,16. Regner vi med kohesjon helt opp til overflaten, får vi en verdi av s 3 == 0,80, regner vi med tørrskorpe uten kohesjon, får vi s3 = 0,64, sannsynligvis ligger den riktigste verdi mellom disse ytterligheter. For at der skal være likevekt må vi ha at s> 1,0. Etter disse regneoperasjoner sammenlikner vi det teore tiske tilfelle med vårt liknende fra praksis, og prøver å over føre de funne resultater til virkeligheten. Her må vi bruke vårt gode skjønn. I stabiliserende retning, altså i retning av større sikkerhet virker at vi kanskje må regne med at leiren i virkeligheten har vært noe fastere enn det vi har funnet i laboratoriet. Imidlertid vil kvikkaktige leirer bli lite omrørt ved selve prøvetakingen etter den metode som blir benyttet, med det såkalte sylinderbor eller stempelbor. De blir for det meste omrørt bare i en smal
44 Fig. 12. Leirfall ved Dale. 13 s 1944. Etterras. Mot nordvest. I forgrunnen oppdemt sjø, i bakgrunnen raset. sone langs prøvesylinderens vegger. I selve raset 'blir slik leire omrørt vesenlig bare etter glideflatene, når da ikke leiren får anledning til å bli helt omrørt og renner vekk. De løseste av prøvene fra Lade var nettopp slik leire med antydning til kvikk aktighet. Der var da heller ikke videre tegn til omrøring da prøvene ble åpnet i laboratoriet. I stabiliserende retning kommer videre den nærmeste av de tyske barakker, men en slik lett bygning vil ha svært liten virkning sammenliknet med det store jordtrykk. Ved raset ble den også bare ganske übetydelig skadet. Videre er terrenget av en slik beskaffenhet at en glidesylinder ikke blir uendelig lang, men man må ta et visst hensyn til kohesjonen ved ende flatene. Derimot virker i retning av mindre stabilitet for det første at tyskerne hadde gravd inn det omtalte bombesikre lagerrom i leirskråningens fot. Derved fjernet de en del av den naturlige motvekt mot en glidning av ovennevnte art. Dessuten skal skråningen av leiren der hvor det var gravd passasje rundt den nærmeste barakke, ha vært atskillig steilere enn 1 : \y2
45 Fig. 13. Leirfall ved Lade. '% 1944. Etterras. Mot vest. Til venstre Lade Allee 20, til høyre ~Grønlien", i bakgrunnen nr. 14, i forgrunnen nr. 22. som er lagt til grunn for det beregnede snitt. På grunn av små uoverensstemmelser mellom de forskjellige originale kartskisser vedrørende plaseringen av de nærmeste barakker, er det videre en mulighet for at det var gravd ut atskillig mere leire i skrå ningens fot enn det vi har regnet med. Enn videre gikk Lade bekkens kulvert av 4 m 2 tverrsnitt igjennom foten av bakken, noe som bevirker en betydelig avlastning av den naturlige mot vekt, særlig da den førte lite vann. Ved raset ble da også kulverten hevet betydelig opp i været. Ennå en ting, det er rimelig å anta at vi ved våre beregninger ikke har funnet det aller ugunstigste snitt. Som nevnt blir det en skjønnsak hvor meget som skal leg ges til og hvor meget som skal trekkes fra når resultatene skal overføres til praksis. Beregningene tjener i virkeligheten bare til støtte for det gode skjønn. Alt i alt må man i dette tilfelle gå ut fra at vedkommende leirskråning på forhånd var lite sta bil. Da så de uforsiktige gravninger kom til, må dette ha vært dråpen som fikk begeret til å flyte over, og det første ras, initial-
Tabell over leirprøvenes geotekniske data etter metode utarbeidet av Statens Jårnvågers Geotekniska Kommissionen (1). 46 Lade, mai 1944. D V Vt d H, H, H3/Hi K F Anm. 2,5-3,- 4,2-4,4 5,4-6,4 7,2 7,4-8,2 9,2-9,- 4-10,2 10,4 0-3,6 4,2-4,4 -c o 5,4 6,2 6,4 7,3 7,4 8,2-8,- 9,2 9,4-10,2 10,4 11,2-11,4 12,2 12,4-13,4 Borhull /. 150 3,1 Tørrskorpeleire 107 2,4 Tørrskørpeleire innklemt i prøven 104 2,3 Tørrskorpeleire innklemt i prøven 280 5,0 Fast blåleire 21,8 27,8 1,99 95 20 4,8 2,1 30 Fast leire 23,9 31,4 1,93 91 15 6,1 2,0 32 Varvig leire 23,7 31,0 1,95 136 12 11,3 2,9 31 Fet leire 179 3,6 Varvig leire 24,0 31,5 1,94 140 15 9,3 3,0 33 Fet, varvig leire 22.9 29,7 1,97 110 20 5,5 2,4 33 Fet, jevn leire 20,9 26,5 1,99 220 31 7,1 4,2 31 Varvig leire 24,8 33,0 1,91 132 15 8,8 2,8 35 Fet, jevn leire 120 2,6 Fet leire med småstein 22,6 29,2 1,97 122 15 8,1 2,6 31 Fet leire med småstein Borhull 2. Tørrskorpeleire 104 2,3 Tørrskorpeleire innklemt i prøven 23,5 30,5 1,95 82 17 4,8 1,8 33 Fet, jevn leire Meget fast, jevn leire 22.4 28,9 1,96 120 15 8,0 2,6 30 Jevn leire 79 1,8 Jevn, litt omrørt 22,2 28,5 2,00 90 6,9 13 2,0 28 Fast leire 24,6 32,6 38 1,67 23 0,9 28 Kvikkaktig leire 23,5 30,8 1,94 44 1,16 38 1,1 26 22,3 28,6 1,96 60 1,85 33 1,4 25 60 1,51 40 1,4 Kvikkaktig leire Kvikkaktig leire Kvikkaktig leire med små stein Prøvehenteren var tom. Grunnen antagelig den at det er så løs kvikkleire 220 4,2 Prøve defekt, sandvarv og småstein Ikke bestemt Prøve defekt, småstein, fast 20,8 26,3 98 6,4 15 2,2 25 Leire med småstein 21,7 27,8 1,96 75 5,9 13 1,7 27 Leire med småstein 21,5 27,5 1,99 91 8,3 11 2,0 27 Leire med småstein 155 3,2 Leire med småstein 22,5 29,0 1,94 104 12 8,6 2,3 29 Jevn leire
47 Lade, mai 1944. D V Vt d H 3 H t Ha/H! K F Anm. Borhull 3 4,3 21,0 26,7 2,03 41 4,9 8,4 1,0 25 Prøven omrørt, klebrig leire 5,3 22,0 28,2 1,97 86 4,1 21 1,9 26 Leire med småstein 6,3 22,8 29,5 1,96 92 4,5 20 2,1 27 Antydning til kvikkleire 7,3 20,4 25,6 2,01 88 10 8,8 2,0 26 Varvig leire 8,3 21,7 27,7 2,00 110 7,6 14 2,4 27 Fet, jevn leire På 9,20 stor stein eller mu lighet for skrått fjell Borhull 4. 4,3 140 3,0 Tørr skorpeleire med stein 5,3 22,8 29,5 1,97 89 12 7,4 2,0 30 Jevn leire 6,3 21,7 27,8 1,98 72 2,4 30 1,6 35 Antydning til kvikkleire 8,3 22,7 29,4 1,97 40 0,98 41 1,0 24 Kvikkaktig leire 9,3 21,8 27,8 1,99 85 1,16 73 1,9 23 Kvikkaktig leire 10,3 22,5 29,0 1,98 93 3,5 27 2,1 27 Leire med småstein 12,3 24,2 32,0 1,93 57 2,0 29 1,3 28 Kvikkaktig leire 13,3 25,9 35,0 1,90 75 8,3 9,0 1,7 34 Jevn leire 14,3 25,7 34,7 1,88 60 7,6 7,9 1,4 33 Jevn leire Borhull 5. 5,3 24,0 31,5 1,94 82 13 6,3 1,9 32 Jevn leire 7,3 21,9 28,0 1,99 189 37 5,1 3,8 34 Fet, jevn leire Borhull 6. 5,3 21,9 28,1 2,01 109 12 9,1 2,4 29 Jevn leire 163 9,3 3,4 22,3 28,8 1,95 5,9 28 61 Prøve istykkerklemt 1,4 11,3 23,8 31,2 1,94 70 8,3 8,4 1,6 30 Leire med småstein 70 1,6 13,3 22,3 28,6 15 30 95 Gruslag og stein i prøven & 2,1 Tegnforklaring se side 48. skredet, løsnet. Nettopp derved oppstod forutsetningen for et større ras, idet der et øyeblikk eksisterte en steilkant som i sin tur var instabil. Ved grunnundersøkelsen viste det seg jo at et lag av løs, kvikkaktig leire strakte seg noenlunde konformt med overflaten oppover i rasgropen og endog inn under en del av det gjenstående terreng. På denne måte forplantet raset seg bakover, idet flak etter flak løsnet og gled ned inntil stabilere terrengforhold var nådd. Årsakene til raset må således søkes i de naturlige forhold. Der måtte eksistere en leiravsetning som fra naturens side var disponert for glidninger av den beskrevne type. Virkningen av
Grunnboringer ved Lade, utført under ingeniør Saxes ledelse, sept. 1944. Borhullene A og B beliggende i gropen etter ras 3 /7 1944. 48 D V V t d H, H, k F Antn. Borhull A. 8,5 21,0 26,5 150 9,03 3,1 26,5 Leire med småsten og grus 10,5 20,6 26,0 2,01 128 8,25 2,8 26 Leire med småsten og grus 12,5 20,8 26,2 2,00 120 11,1 2,6 26,5 Leire, sandholdig 14,5 23,2 30,2 1,97 98 12,8 2,2 (31) Leire, sandholdig 16,5 24,0 31,3 1,97 70 13,7 1,8 (32) Leire med tynne sandvarv Borhull B. 2,5 Sterkt tørket, ikke undersøkt + 4,5 22,4 29,9 1,96 65 4,93 1,5 27 Leire med mindre sand 6,5 21,3 27,1 1,98 105 6,93 2,3 26 Leire, sandholdig 8,5 20,1 25,2 113 19,0 2,5 26,5 Delvis tørket prøve 10,5 22,7 29,4 1,97 75 2,04 1,7 26 Leire med grus og småsten Tegnforklaring D =dyp i m under overflaten. V =vanninnhold i o/o av totalsubstans. Vt =vanninnhold i o/o av tørrsubstans. d = spesifikk vekt. H3= holdfasthetstall i uomrørt prøve. H! = holdfasthetstall i helt omrørt prøve, k =skjærfasthet i tonn/m 2 F = relativt finhetstall (et mål for vannbindingsevnen). Anm. = kort karakteristisk av prøven. de jordarbeider som, var foretatt var meget små i forhold til de store krefter som utløses når et ras av så store dimensjoner kommer i bevegelse; men arbeidene har virket til å utløse raset. Det er flere ting som direkte taler for at raset på Lade er skjedd på den måte som er antydet. Således fortalte et av øyenvitnene (Skaven Haugs rapport av 17. april, øyenvitne nr. 1, fru Ottesen)» at terrenget nede ved bekken i den vestlige del av raset kom i bølgeformet bevegelse og forplantet seg oppover slik at hele gressbakken bølget «. Det viktigste og i virkeligheten ganske entydige bevis for at raset begynte i den vestlige del og forplantet seg bakover, er bevegelsesretningen av en del gjenstander som fulgte med raset. Pilene på fig. 3 viser dette. Det at bevegelsesretningen