Endringer i lovverk gjeldende fra 01.01.10. Definisjoner: Barn som pårørende: Skal tolkes vidt, uavhengig av formalisert omsorgssituasjon omfatter både biologiske barn, adoptivbarn, stebarn og fosterbarn. Alle barn og unge under 18 år. Med «foreldre» menes alle omsorgsansvarlige for barn, som biologiske foreldre, adoptivforeldre, fosterforeldre, steforeldre og andre. 1
2
Endringene i loven trådte i kraft 1. januar 2010. 3
Bakgrunn for endringene i lovverket er blant annet den omfattende forskningen som har dokumentert de alvorlige konsekvensene det kan ha for barn å leve med foreldre som er alvorlig syk. Nedsatte foreldrefunksjoner: Alvorlig sykdom medfører ofte nedsatte foreldrefunksjoner, Barn opplever betydelig grad av stress når foreldre er alvorlig syke Barna rapporterer større belastninger på grunn av forelders somatiske sykdom enn det foreldrene rapporterer at barna utsettes for - foreldrene tror barna berøres mindre av situasjonen enn barna selv rapporterer. Det er klare sammenhenger mellom barn som opplever alvorlige livshendelser eller kroniske vanskeligheter, og risiko for utvikling av egen sykdom eller livsvansker. Lovendringen skal styrke barn og unges opplevelse av mestring, samt bidra til at barna får tilstrekkelig omsorg og utviklingsstøtte når foreldrenes omsorgsfunksjoner svekkes. 4
Formålet med loven er å sikre at barna blir fanget opp tidlig, og at det blir igangsatt prosesser som setter barn og foreldre bedre i stand til å mestre situasjonen når en forelder blir alvorlig syk. Videre er formålet å forebygge problemer hos barn og foreldre. 5
Plikten gjelder alt helsepersonell både i kommunehelsetjeneste og spesialisthelsetjenesten, både offentlig og privat virksomhet og praksis. Det skal være lav terskel for å igangsette undersøkelse av hvilke behov barna har for informasjon og oppfølging. Barna trenger ikke utvise symptomer før lovens plikt blir gjeldende. Vi må vurdere om forelderens tilstand er slik at den kan medføre at barna blir usikre og sårbare, får mestringsproblemer eller opplever bekymring. Primært skal foreldre/omsorgspersoner selv informere og sørge for at barna får nødvendig oppfølging. Lovbestemmelsen inntrer når omsorgspersoner ikke er i stand til å ivareta barnas behov eller det er bekymring/tvil om behovene ivaretas. Helsepersonellet skal hjelpe foreldrene å ta vare på barna. Tilbud om hjelp skal også gis de foreldre som fremstår som mestrende. Lav terskel for å igangsette undersøkelse rundt barnas situasjon. Bestemmelsen setter ingen grenser for i hvilke tilfeller helsepersonell kan hjelpe barna, men setter en minstestandard. 6
7
Belastningene ved å oppleve sykdom i familien kan gi ulike konsekvenser,det enkelte barns behov må avklares. Skaffe oversikt over barnets aktuelle omsorgssituasjon. Er situasjonen tilfredsstillende for barnet? Hvilke konsekvenser har sykdomssituasjonen for barnets hverdagsliv. Hvordan kan vi på best mulig måte bidra til utviklingstøtte og gode utviklingsprosesser? Ved kartlegging viktig å ha i bakhodet om situasjonen er akutt, nylig oppstått, eller om familien allerede lenge har vært berørt av forelderens sykdom. Mulige konsekvenser av sykdomssituasjonen kan være: Uro, utrygghet, engstelse, uforutsigbar hverdag, uheldige opplevelser, redd for å bli smittet, redd for arvelighet, uro for at det skal skje de øvrige familiemedlemmene noe, tar på seg skyld, holder tilbake egne tanker/følelser, overtar voksenansvar. Symptomer på belastninger i form av angst, konsentrasjonsproblemer, søvnforstyrrelser, atferdsendringer, uro osv. Barn har ofte behov for informasjon for å forstå hva som skjer, 8
Dagliglivets organisering regler, struktur, rutiner? Hvordan fungerer barnet i barnehage/skole - trivsel, skoleprestasjoner, konsentrasjon, fravær? Har barnet overskudd til å være med venner/aktiviteter? Viser barnet tegn på å være redd, usikker, bekymret? Viser barnet tegn på uro eller atferdsvansker? Vær oppmerksom på de «flinke» barna. En samlet vurdering av disse forholdene vil gi inntrykk av hvordan barnet har det, om det er godt ivaretatt eller om det trenger videre oppfølging. 9
Har barnet kontakt med hjelpeapparatet? Har barna noen å snakke med som kjenner og forstår situasjonen? Opplever barnet tilstrekkelig følelsesmessig støtte og oppfølging? Er foreldre i stand til å ivareta og bistå barnet med de problemer som avdekkes? 10
Samtale med pasienten, eventuelt andre omsorgspersoner, om barnets oppfølgingsbehov. Samtale med barnet, sørge for at det får nødvendig informasjon. Husk samtykke. Bidra til at barnehagepersonell, lærere og andre som er sammen med barnet, har tilstrekkelig informasjon om barnets behov, slik at de kan følge opp og støtte barnet. Husk samtykke. Ta kontakt med andre samarbeidspartnere som kan bidra til å ivareta barnets behov (f.eks helsestasjon, skolehelsetjeneste, barneverntjeneste, kreftsykepleier, fastlege, sosialtjeneste, frivillige organisasjoner). Husk samtykke. Vi skal benytte allerede eksisterende tjenesteapparat, ikke påta oss oppgaver andre tjenester har ansvar for. 11
Selv små barn har nytte av å få informasjon, bidrar bl.a til trygghet og forutsigbarhet. Loven pålegger oss å involvere barn i saker som dreier seg om dem selv. Etterhvert som de er i stand til å danne seg egne synspunkt og meninger, skal de få uttale seg før det fattes beslutninger som angår dem selv. Det skal legges vekt på det barnet mener alt etter hvor gammelt og modent barnet er. Viktig at barnet er tilstrekkelig informert og har oversikt over ulike alternativer når de skal uttale seg og/eller ta valg. 12
13
Plikten til å ivareta barns informasjons- og oppfølgingsbehov må skje innenfor rammen av den eksisterende taushetsplikten, jfr helsep.loven 21. Helsepersonell skal drøfte barnets situasjon med pasienten og be om samtykke til videre oppfølging. Uten samtykke kan helsepersonell bare gi barnet generell informasjon. Dersom barnet allerede er kjent med opplysningene, er ikke helsepersonell bundet av taushetsplikt. Helsepersonell kan kartlegge barnets kunnskaper ved å stille spørsmål. Uavhengig av samtykke har barnet rett til informasjon om tiltak som angår det selv. Hvis pasienten ikke er samtykkekompetent, f.eks bevisstløs, kan nærmeste pårørende gi samtykke (Helsepersonelloven 22, tredje ledd. Dersom det ikke er en pårørende som kan gi slikt samtykke, kan helsepersonell vurdere om pasienten ville ønsket at barnet skulle få informasjon. 14
Sykdomssituasjonen forklaring av diagnose og av symptomer Hva har forårsaket sykdommen hva slags behandling, hvor lenge vil behandlingen vedvare hva videre? Hvordan virker sykdommen inn på forelderens, på barnets og på familiens situasjon? Målet med å snakke med barna er å styrke deres mestring av livssituasjonen. Å mestre handler ikke om å tilpasse seg bedre foreldrenes vansker, men å bidra til god utvikling og forebygge belastninger for barna. Dersom foreldrene ikke kan delta på samtalen, kan det være hensiktsmessig å ha med noen andre barnet stoler på og som kan følge barnet opp i ettertid. 15
-barnet må vite at det blir tatt vare på, og av hvem. -hva er normale reaksjoner hos barn når voksne har et alvorlig helseproblem. -at barnet ikke har skyld i den voksnes tilstand. -at barnet ikke kan hjelpe den voksne med å bli frisk. -at barnet har lov å ha det bra, fortsette med sine aktiviteter, være med venner -barnet må få vite hvem som vet om familiens situasjon og hvem barnet kan snakke med om det som er vanskelig 16
17
Grunn til å tro: Det kreves ikke sikker viten om at barnet er i en situasjon som beskrevet ovenfor, men må ha noe mer enn en vag mistanke. Det må være holdepunkter for at barnet blir utsatt for mishandling eller andre former for alvorlig omsorgsvikt. Til grunn for opplysningsplikten er en vurdering av risikoen for at barnet skades eller står i fare for å bli skadet i omsorgssituasjonen. Dette innebærer at det stilles krav til en vurdering av forholdet. Helsepersonellet skal imidlertid ikke selv overta barneverntjenestens rolle og fortsette undersøkelsene for å avklare bekymringen på egen hånd. Er vilkårene for opplysningsplikten til stede, skal det meldes. Når det foreligger opplysningsplikt, skal opplysningene utleveres barneverntjenesten uavhengig av pasientens/pårørendes vilje. Men så langt det er mulig bør pasienten og/eller den/de med foreldreansvar informeres før opplysningene videreformidles. Opplysningsplikten i helsepersonelloven er knyttet til det enkelte helsepersonell. Den enkelte institusjonen/avdelingen skal ha en person som er ansvarlig for å utlevere opplysningene når et helsepersonell henvender seg med sin bekymring. Dette fratar imidlertid ikke det enkelte helsepersonellet plikten til å gi opplysninger, og helsepersonellet vil fremdeles ha like stor plikt til å påse at riktig informasjon videreformidles. Dersom det er uenighet mellom institusjonens ansvarlige og det helsepersonell som ønsker å gi opplysningene, skal den som ønsker å gi opplysninger selv gå direkte til barneverntjenesten, dersom den ansvarlige ikke vil gå videre med opplysningene. 18
Hva menes med alvorlig omsorgssvikt? Ad a) Det kan her både dreie seg om fysisk og praktisk omsorg. Omsorgen kan referere seg til mat, klær el., eller til psykisk eller følelsesmessig omsorg, som kan skyldes foreldrenes personlige forutsetninger. Ad b) Begrepet spesielt hjelpetrengende tar sikte på barn som på grunn av påkjenninger det har vært utsatt for i familien eller i miljøet, har et særlig behov for trygghet og stimulering. Ad c)dette omfatter både så vel fysisk mishandling og seksuelle overgrep, som psykisk sjikane, trakassering eller vedvarende mindre overgrep. Ad d) Dette alternativet nødvendiggjør en fremtidsvurdering, uavhengig av den aktuelle situasjon. Det tas her sikte på situasjoner hvor foreldrenes omsorgsevne på sikt ikke er tilstrekkelig, uten at det nødvendigvis har gitt seg utslag i fare eller skade på barnet på inngreptidspunktet. Bestemmelsen tar særlig sikte på situasjoner der foreldrene er tilbakestående eller har alvorlig sinnslidelser, eller også dersom foreldrene har alvorlige rusproblemer med dårlig prognose for rehabilitering. Hvis barnet lever i en risikoutsatt situasjon, men ikke så alvorlig at det foreligger meldeplikt, bør likevel barneverntjenesten vurderes som en samarbeidsinstans. Barneverntjenesten rår over mange tiltak, som kan iverksettes for å forebygge en negativ utvikling (kan iverksette barnehageplass/sfo/støttekontakt/besøkshjem/bistand til fritidsaktiviteter/råd og veiledning til foreldre m.m). Men kontakt med barnevernet må da skje etter samtykke fra foreldre. 19
Resiliens (et begrep som beskriver evnen til å komme tilbake til utgangspunktet etter å ha vært strukket eller bøyd). I denne sammenhengen innebærer det å klare seg til tross for belastninger. Hvilke forhold bidrar til at barn, unge og voksne ikke utvikler psykiske vansker selv om de utsettes for betydelig stress i form av mange risikofaktorer? Gjennom resiliensforskningen har en funnet fram til en rekke identifiserbare faktorer og mekanismer som beskytter barn og unge mot å utvikle psykiske vansker. Beskyttelsesfaktorer forekommer på flere nivå, individ nær familie samfunnet rundt. Beskyttelsesfaktorer: På individnivå: Medfødt robusthet, sosiale ferdigheter og lett temperament, selvstendighet. Opplevelse av å styre viktige aspekter ved eget liv, mestring. Følelse av egenverd, kognitiv kapasitet, opplevelse av sammenheng, kreativitet og interesser I forhold til nær familie: Foreldres varme og utviklings-støttende omsorg, foreldres deltakelse og interesse i barns liv, konsistens i oppdragelse, foreldre som tillater barnet å motta hjelp fra andre og som selv får god sosial støtte fra naboer, venner og familie. I forhold til øvrig nettverk og samfunn: Sosialt nettverk preget av støtte (minst en person som har hatt positiv betydning for barnet over tid), tilhørighet i sosialt anerkjent miljø, inkludering i skole/arbeidsliv, tiltak som virker sosialt utjevnende. Oversikten over beskyttelsesfaktorer og risikofaktorer kan være til hjelp i vår vurdering rundt barnets behov for oppfølging. 20
I stor grad har det vært fokus på enkeltstående faktorer i forståelsen av risiko for utvikling av psykiske vansker. Det er nå enighet om at det primært er antallet risikofaktorer, og ikke en særskilt risikofaktor, som er avgjørende for om et individ vil utvikle psykiske vansker. En hovedregel er at jo flere risikofaktorer et barn eksponeres for, dess større er sannsynligheten for at det utvikler psykiske vansker. Ved tre eller flere risikofaktorer øker risikoen betydelig, også i et langsiktig perspektiv. På individnivå: Medfødte egenskaper som genetisk sårbarhet, temperament, sykdom/funksjonshemninger, manglende tro på egne muligheter til å påvirke situasjoner, dårlig impulskontroll, manglende evne til å planlegge og organisere, ruseksponering i svangerskapet. I forhold til foresatte og nær familie: Manglende nærhet i relasjon med foreldrene, uklare og inkonsistente regler, høyt konfliktnivå, rusproblemer, vold eller trusler om vold, langtidssykdom, skilsmisse, inkonsistent oppdragelse, negativ kommunikasjon, familiemedlems død, kriminalitet, utilstrekkelige boforhold, manglende sosiale relasjoner utenfor familien, lav sosioøkonomisk status. I forhold til øvrig nettverk og samfunn: Utrygt nærmiljø med svake sosiale nettverk, dårlig skolemiljø, lokale forhold som for eksempel utvikling av gjengdannelser i ungdomsmiljøet, fattigdom, arbeids-ledighet, dårlige boforhold, etnisk diskriminering og sosial ulikhet. Mobbing. 21
22