Oppsyn - Lakseoppsyn - Oversikt over dagens oppsyn

Oppsyn - Lakseoppsyn - Oversikt over dagens oppsyn 95

10. Oppsyn Lakseoppsyn Etablering av et eget oppsyn for laksefisket har lang tradisjon i Norge. Den første begynnelse til fiskeoppsyn ble i enkelte vassdrag gjort av engelske sportsfiskere. Først med lakseloven av 23. mai 1863 fikk vi bestemmelser om oppsyn. Etter 11, jf 12, kunne det dannes fiskeriforeninger, oppsynsforeninger for lakseelver med sjøområde utenfor. Grensene for et slikt foreningsområde ble fastsatt av departementet. De som var med i fiskeforeningene var eiere og brukere av laksefiske. Men etter en tilleggslov av 17. juni 1869, kunne brukere ikke lenger være med. Futene var med og hadde stemmerett. Det endelige vilkåret for at oppsyn kunne komme i stand, var at et flertall av fiskerettseierne ønsket oppsyn og stemte for en slik ordning. Foreningene skulle ansette oppsynsmennene og ta seg av utgiftene, som ble utlignet på alle medlemmer som hadde fiskerett. Fiskeriforeningene fikk tilskudd til oppsyn etter bevilgning fra Stortinget, og videre ga Stortinget spesielle bevilgninger til oppsyn for statens regning, uten tilskudd fra distriktet. I sin beretning for årene 1862-65, s. 7, sier fiskeriinspektøren følgende: "Loven af 23de Mai 1863 angaaende Fredning af Laks og Søørret er et stort Skridt fremad til en bedre Ordning af disse Fiskerier, Vel har det ikke vist sig muligt at gjennemføre min opprinnelige Tanke, at samtlige Laksefiskerier burde bidrage til Opsynet, der kommer alle tilgode, hvorfor Lovens 11 har faaet en blot tilladende, ei befalende form; men baade denne og enkelte andre mindre heldige Bestemmelser har ikke kunnet svække det Offentliges Omhu for med all mulig Kraft at gjennemføre en i sit Princip ligesaa rigtig som i sine øvrige Bestemmelser vel udført Lov. En Reform, der gaar ud paa at afskaffe gamle Misbrug og indgroede Fordomme, fremmes sjelden med den Hurtighed, som dens Talsmænd higer efter; men man tør haabe af Tiden og en bedre Indsigt, at den engang vil bane sig Vei...". Fiskerettseierne var ikke over alt like interessert i å danne fiskeriforeninger og få istand oppsyn. Men ifølge fiskeriinspektørens beretning 1862-65, hadde vanskelighetene likevel vist seg mindre enn antatt, selv i de distrikter "hvor aldeles intet hidtil var gjort for Laxefiskerienes Forbedring". Og i beretningen for 1870-71 sier fiskeriinspektøren at "... vore fredningslover nu vinner mer og mer anerkjendelse. Hvad der i den senere tid på flere steder er ytret om disse lover, går gjerne i motsatt retning, nemlig, at de ikke er strenge nok. herom har jeg uttalelser såvel fra fiskerieeierne som fra kommunebestyrelser og fiskeriforeninger". Fram til 1870-71 var det dannet 64 fiskeridistrikter, og av disse var det organisert oppsyn i 36. Av disse var det 29 som fikk tilskudd fra staten. Ordningen var at det ikke ble gitt tilskudd til de distrikter som omfattet elver som var bortforpaktet til utlendinger. her nevnes f.eks. Altaelva, Stjørdalselva, Forra, Etneelva og Lyngdalselva. Kilenotfisket ble etter hvert utvidet til stadig større områder. Fiskeriforeningene omfattet imidlertid bare mindre kyststrekninger. Etter at det i de fleste fylker ble fastsatt ukentlig fredningstid etter loven av 1869, ble det snart meget merkbart at det ikke var noe oppsyn med fisket utenom det område som fiskeriforeningene hadde. Det ble derfor gitt midler av staten til oppsyn med kilenotfisket, og dette utviklet seg til å omfatte storparten av de distrikter der det ble drevet laksefiske. Loven av 20. juni 1891 om laks- og sjøørretfiskeriene innførte et helt nytt prinsipp når det gjaldt oppsynet. I steden for de gamle fiskeriforeninger, jf 11 i loven av 23.05.1863, fikk vi nå distriktsvis såkalte "Fiskeribestyrelser". Medlemmene i disse var ombudsmenn og ble valgt av herreds- 96

styrene. Hele landet langs kysten og så langt inn som laksen gikk, ble inndelt i fiskeridistrikter. Grensene for disse falt for det meste sammen med grensene for de gamle fogderier. På det viset ble det etablert et noenlunde ensartet oppsyn over hele landet. Det kan nevnes at lønna til oppsynsmennene ble fastsatt etter forhandlinger mellom staten og fiskeristyrene. Utgiftene til oppsynet ble delt mellom staten og fiskeristyrene med en halvpart på hver. Fiskeristyrene fikk sine midler ved utlikning på de som fisket eller hadde fiskerett i distriktet. Melding om virksomheten til fiskestyrene skulle hvert år sendes inn til fiskerinspektøren. Med lakseloven av 8. april 1905 kom det inn en helt ny ordning for arbeidsområdene til de lokale fiskeribestyrelser. I loven av 1905 har de fått betegnelsen fiskeristyrer. Staten tok over alle utgiftene til oppsynet, og politiet tilsatte oppsynsmennene. Etter 9 i loven fikk de en rekke nye gjøremål, og etter 11 kunne de likne ut skatt til å sette i verk de forskjellige tiltak som heretter lå under fiskeristyret. Disse gjøremålene etter 9 var stort sett de samme også i lakseloven fra 1930 og videre i laksefiske- og innlandsfiskeloven av 6. mars 1964, 6. Loven fra 1964 bruker betegnelsen laksedistrikter og laksestyrer. Ordningen med laksedistrikter og laksestyrer ble ikke opprettholdt i loven om laksefisk og innlandsfisk m.v. som kom i 1992. Men bestemmelser om oppsyn finner vi også i den nye loven, 42. En skal her merke seg bl.a. at det nå er fiskeforvaltningen som skal tilsette oppsyn. Tidligere var det politimesteren som gjorde dette etter samråd med fiskeforvaltningen. Under krigen 1940-45 var ulovlig fiske svært utbredt, og dette gikk naturlig nok sterkt utover laksebestanden. I sjøen var det inntil 1960 stort sett tilstrekkelig å føre oppsyn med at ukefredningen ble overholdt. Laksefisket foregikk på faste plasser langs strendene. I 1960-åra kom drivgarnfisket, og det ble også fisket med line på åpent hav. Både oppsynsområdene og sesongen ble sterkt utvidet, og det trengtes mye bedre båter og annet utstyr både for lokalisering og sikring av bevis. Oppgavene for sjøoppsynet ble derfor mangedoblet. I 1968 ble fisket med drivgarn forbudt innenfor grunnlinjen for fiskerigrensa i det meste av landet. Dette ga igjen nye oppgaver. Mange av laksestyrene brukte av egne midler til oppsyn. I sin alminnelighet har ikke sjøoppsynet hatt tilstrekkelige midler for å få til et så godt oppsyn som ønskelig. Ved krigens slutt i 1945 var også oppsynet i elvene svært mangelfullt. Det var da nødvendig først å forsøke å bedre oppsynet i de elver som produserte mest laks. For å styrke oppsynet fikk de fleste av tjenestemennene i fiskerietaten politimyndighet. Men det tok tid å bygge opp elveoppsynet. Betydningen av et godt oppsyn kan kanskje illustreres med følgende eksempel fra Komagelva i Finnmark (Berg s. 129): "Overgang til stangfiske og organisering av et meget effektivt oppsyn har ført til at laksebestanden har tatt seg sterkt opp. Den tidligere nesten tomme elva gir nå 6-8 tonn. Det er organisert en fiskeforening, og oppsynet er særlig effektivt i årsfredningstida om høsten. Reknes avkastningen i sjøen med, gir denne elva et årlig utbytte av verdi som tilsvarer om lag det som anvendes til lakseoppsyn årlig i hele landet. Og det er ikke noen andre tiltak enn overgang til stangfiske og et effektivt oppsyn i vassdraget. Laksebestanden viser en liknende utvikling også i andre vassdrag." I 1946 fremmet fiskeriinspektør Sømme tanken om å bruke fly i sjøoppsynet. Men penger til å drive forsøk med manglet. Magnus Berg - som da var fiskerikonsulent i Nord-Norge - tok i 1947 kontakt med oberst Reistad, Bardufoss flystasjon, om mulighetene for assistanse til flyoppsyn. Reistad stilte da gratis til disposisjon både fly, mannskap og fotograf. For flyvåpenet var dette trening. Flyoppsynet viste seg effektivt, og ga fort positive utslag på lovlydigheten i forbindelse med sjøfisket. I Trøndelag ble flyoppsyn satt i gang fra 1949-50. Lakseoppsynet med fly kom etter hvert over i faste former. Det ble overtatt av 97

politikamrene og satt i gang langs hele kysten. Flyoppsynet kom som et tillegg til båtoppsynet. Bevilgninger til lakseoppsynet Spesielt på bakgrunn av drivgarnsfisket måtte en etter hvert styrke båtoppsynet med hurtiggående båter og egnet utstyr. For å vise utviklingen av bevilgningene til lakseoppsynet, har en tatt med bevilgningene for følgende år: ÅR BELØP MERKNAD 1877-78 6.400,- 1893-94 8.700,- 1894-95 12.500,- (Ny ordning av lakseoppsynet, jf lakseloven fra 1891). 1904-05 14.000,- 1905-06 28.000,- (Ny ordning av oppsynet, jf lakseloven fra 1905). 1931-32 46.500,- (Lakseloven fra 1930). 1947-48 100.000,- 1955-56 200.000,- 1965-66 600.000,- (Herav kr 50.000,- til flyoppsyn innlandsfiske Finnmark) 1982-83 5.010.000,- 1992-93 7.734.000,- 98

LAKSEOPPSYNET BEVILGNINGER TIL LAKSEOPPSYN 1982-1993. BELØP 11000 KR ÅR 1982 1983 1984 1985 1986 1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993 LØPENDE KR 5010 5528 5504 5200 5550 5616 4814. 6544 6500 6562 7589 7734 * Det er forutsatt 2,5 % prisstigning fra 1992 til 1993 FASTE 1988-KR 7585 7720 7234 6467 6483 5991 4814 6258 5971 5829 6590 6552* Bevilgninger til lakseoppsyn SOOOY 1982 19S3 19S41985 l 1986 I 1987 I 1988 T I 1989 l 1990 l 1991 1992 1993

OVERSIKT OVER DAGENS OPPSYN Det offentlige og det private oppsyn vil nedenfor bli behandlet hver for seg. OFFENTLIG OPPSYN Dette utføres hovedsaklig av personer med politimyndighet. Ofte blir det engasjert folk utenfor politietaten til oppsyn. Disse får vanligvis bare begrenset politimyndighet. Deres oppgave er da avgrenset til å overvåke at offentlige lovbud og bestemmelser blir overholdt, men bare innen bestemte lovområder, som f.eks. jakt og fiske. Det gjelder overtredelse av lovverk som er undergitt offentlig påtale. Det er innefor den offentlige sektor vi i dag har det vi kaller et offentlig oppsyn, dvs. et oppsyn med at lovbud og offentlige bestemmelser blir overholdt. Dette oppsyn blir for oversiktens skyld behandlet avsnittsvis alt etter hvilket oppsyn det gjelder. Lakseoppsyn Laksefisket er regulert ved lov av 15. mai 1993 om laksefisk og innlandsfisk mv. og offentlige forskrifter. Oppsyn med laksefiske i sjøen har en del særegenheter som vi ikke finner i andre oppsynsordninger. De viktigste skal nevues her. Laksefiske i sjøen Laksefiske utøves for det meste av personer som har fisket som en ekstrainntekt. Fisket har ofte tilknytning til deler av landet hvor arbeidstilbudet er mangelfullt. Rekreasjonsverdien er mindre enn for jakt, friluftsliv eller annet fiske. Overtredelser av gjeldende lover og forskrifter skjer derfor først og fremst i håp om en økonomisk gevinst. Verdien av fisken representerer ofte betydelige beløp. Men fisket kan ha alvorlige følger for laksebestanden. Hvem driver oppsyn? Kravet om at det skal opprettes et oppsyn har vi lakselovens 42. I sjøen foregår oppsynet først og femst med fly og båter. Dette oppsynet drives fra Direktoratet for naturforvaltning og fra de politikammer som organiserer oppsynet lokalt i samarbeide med fylkesmennene. Det foregår et utstrakt samarbeid mellom fly- og båtoppsyn. Det er i alt engasjert ca. 350 personer i lakseoppsynet. Rettighetshaverne/grunneiere utfører også et visst oppsyn. De fører også i en viss utstrekning kontroll med at de offentligrettslige forskrifter blir overholdt. Dette gjelder i første rekke kontroll av om fisketrygden er betalt, at fredningstiden blir overholdt og at lovlige redskaper blir brukt. Det foregår enkelte steder samarbeide mellom det offentlige ved politiet og rettighetshavere om oppsyn i lakseelvene. Det skjer ved at de midler politiet får av DN ytes som tilskudd til elveoppsynet som organiseres av grunneiere/foreninger. I slike tilfeller gir politiet ofte oppsynet begrenset politimyndighet. Dette er satt som vilkår for tilskudd fra DN. Det foreligger ingen oversikt over hvordan grunneiere ordner oppsynet og i hvilken utstrekning de driver oppsyn. De fleste som har oppsynsoppgaver på statens grunn er heltidsansatte som også har andre gjøremål. De har som regel begrenset politimyndighet. Oppsynet er underlagt den enkelte skogforvaltning og i Finnmark jordsalgskontoret. For de lakseelver i Finnmark som staten bortforpakter er det i kontrakten tatt inn bestemmelse om at forpakteren plikter å etablere oppsyn. Også slikt oppsyn har normalt begrenset politimyndighet. I Nord-Norge for øvrig hvor staten eier større eller mindre elvestrekninger blir fisket enten bortforpaktet eller så selger Statskog SF fiskekort på sine strekninger. På Vestlandet er lakseoppsynet i dag samordnet med andre oppsyn. Dette har fungert i snart 3 år - siden 1990. 100

Lakseoppsynet har her inngått et samarbeide med fiskerisjefene i Hordaland og Sogn og Fjordane. Dette skjer på den måten at fiskerisjefen yter tilskudd til drift av lakseoppsynets materiell, lakseoppsynet har da til gjengjeld påtatt seg å føre oppsyn også med saltvannsfiske i området. På den måten har begge parter med enkle midler fått utvidet sin sesong. Oppsynet i Hordaland har også oppsyn med verneområdene i fylket. Finansiering De årlige utgifter til lakseoppsynet over DNs budsjett har de siste år ligget på ca. 6,5 millioner kroner. Beløpet inkluderer både den daglige drift av oppsynet og vedlikehold av oppsynets materiell. Dette blir av DN fordelt til de enkelte politikammer som har ansvar for dette oppsynet. Det er det enkelte politikammer som i samråd med fylkesmennene fordeler midlene på de enkelte oppsynsmenn og eventuelle båter oppsynet måtte disponere. I laksevassdrag på statens grunn ansettes og lønnes oppsynet av forpakteren. Midlene kommer fra egne inntekter. Innlandsfiskeoppsyn Her må det skilles mellom privat grunn på den ene siden og statsallmenninger og statsgrunn på den annen. På privat grunn foreligger det ikke noe eget opplegg for oppsynet med innlandsfisket. Hvem driver oppsyn? Det er fjellstyret som utøver grunneierretten med jakt og fiske i statsallmenningene. Det er fjellstyret som disponerer inntekten fra jakt og fiske i statsallmenningene og som ansetter oppsyn. De fleste av oppsynet er sesongansatte for kortere eller lengre tid. Nøyaktige oppgaver over antall ansatte/korttidsengasjerte foreligger ikke, men etter de opplysninger som foreligger synes antallet helårsansatte å ligge på ca. 20 og antall sesongansatte på ca. 50. I tillegg drives det noe oppsyn av kommunalt ansatte oppsynsmenn uten at direktoratet har noen oversikt over omfanget av dette. Dette er som regel oppsynsmenn som også utfører andre oppgaver for kommunen. Finansiering DN gir spredte tilskudd til kommuner, foreninger, grunneierlag m.v. som enkelte steder har etablert oppsyn. Stort sett er det de samme som søker om tilskott. Det synes å være 12-14 kommuner og 22-24 private foreninger som søker hvert år. I den senere tid har de samlede årlige tilskudd vært ca. kr 180.000,-, men fra og med 1988 er det skåret ned til kr 145.000,-. Det har vært satt som vilkår at oppsynet har begrenset politimyndighet. De samlede utgifter til oppsyn i statsallmenningene har i de senere år vært ca. 5,3 mill kroner. Halvparten av dette får fjellstyrene refundert av Statskog SF etter fjellovens 36 siste ledd, mens de selv må dekke den andre halvparten av utgiftene. Viltoppsyn De mest alvorlige lovbrudd gjelder inhuman jakt, jakt på fredete arter, jakt i fredningstiden og jakt fra motoriserte kjøretøyer. Villreinoppsynet kan på mange måter sammenlignes med lakseoppsynet i sjøen fordi tjenesten er sterkt rettet mot lovhåndhevelse. På grunn av dyrenes atferdsmønster og utbredelsesområde er faren for uforsvarlig jakt stor. Det er stadig blitt stillet strengere krav til jegerens kompetanse. Selv om jaktmoralen stort sett er god, viser oppsynsrapportene at tilstanden ennå ikke er god nok. Villreinoppsynet er ikke et rent villreinoppsyn, men omfatter også annen lovhåndhevelse på DNs forvaltningsområde som f.eks. annet jaktoppsyn, fiskeoppsyn og oppsyn med motorferdsel i utmark. En del av de bevilgede midler brukes til kulturtiltak. Hvem driver oppsyn? Innenfor jaktoppsynet finner vi mange forskjellige oppsynsordninger som mottar midler fra ulike bevilgende myndigheter. En del kommuner driver en viss oppsynsvirksomhet, og rapporterer til politiet om uregelmessigheter som forekommer. Etter 101

6.1 i Forskrift om forvaltning av storvilt er kommunene pålagt å føre kontroll med storviltjakta. Dette er bakgrunnen for mye av den oppsynsvirksomhet som drives av kommunene. Finansiering Helt siden det ved Jaktloven av 1951 ble innført vilttrygdavgift (nå jegeravgift) har det vært forutsetningen at en del av midlene skulle kunne brukes til jaktoppsyn. Fylkesmannen fordeler en del av disse midlene til kommunene, som igjen gir tilskudd til oppsynsopplegg i regi av jeger- eller grunneierforeninger, samt politi. Det foreligger ingen oversikt over hvor mye penger kommunene bruker til jaktoppsyn, men store summer er det ikke. Antakelig er det i landsmålestokk noen titusen. Det er i første rekke oppsyn med sjøfugljakten det brukes penger til. I tillegg gir DN midler til villreinoppsynet som administreres av de enkelte villreinutvalg. I de senere år er det årlig gitt ca. kr 200.000,- til dette. Oppsyn finansieres også fra andre hold og da i første rekke fra rettighetshavere og i statsallmenningen fra fjellstyrene og Statskog SF. DNs tilskudd dekker bare en mindre del av utgiftene. PRIVAT OPPSYN Det private oppsyn har som særmerke at det som regel foregår uten politimyndighet og tar sikte på å overvåke at private rettigheter og bestemmelser ikke blir krenket. Prosessuelt er det private oppsyn undergitt visse krav til påtale ved at krenkelse av private rettigheter er undergitt privat påtale. Det private oppsyn gjelder i hovedsak oppsyn med at private regler om laksefiske, innlandsfiske og jakt, dessuten oppsyn med at eiendomsgrensen ikke krenkes under utøvelse av denne type aktivitet. Det foreligger ingen samlet oversikt over hvordan det private oppsyn er ordnet. En oversikt over de som søker støtte til innlandsfiskeoppsyn fra DN synes også å tyde på at det er bare på godt organiserte fiskeområder og på større private eiendomskomplekser det blir ført tilfredsstillende kontroll. Oppdragsgiver ved det private oppsyn vil normalt være den eller de som disponerer rettigheten. Der det blir etablert privat oppsyn vil dette normalt være grunneierlag, jeger- og fiskerforeninger eller tilsvarende. Unntaksvis kan meget store grunneiere etablere eget oppsyn. Det private oppsyn blir vanligvis finansiert med inntekter fra salg av jakt- og fiskekort. De som utfører oppsyn for foreninger mottar normalt ikke noen godtgjørelse for dette. Noen utgifter kan bli refundert gjennom tilskudd fra det offentlige, men dette dekker langt fra alle utgifter. OPPSYN UNDER ANDRE ETATER Her skal nevnes fjelltjenesten som er det organ som utøver oppsynet på statseiendommenen i Nordland, Troms og Finnmark. Fjelltjenesten er organisert som et samarbeidsprosjekt mellom miljøvernavdelingene i fylkene og Statskog SF. I Finnmark er administrasjonen og den daglige ledelse lagt til Jordsalgskontoret og i Nordland og Troms til den lokale forvaltning. Fjelltjenesten vil fullt utbygd i Finnmark bestå av 12 personer pluss leder. Fylket vil bli delt i 6 regioner med to personer i hver region. I Troms regner en med 6 personer fordelt på de 4 regioner forvaltningen er delt inn i. Fjelltjenesten i Nordland er lagt opp med 11 personer som har dette som hovedoppgave supplert med annet personell etter behov. Ferdig organisert vil fjelltjenesten dekke all statsgrunn i Finnmark, Troms og Nordland og den vil bestå av ialt ca. 30 helårsansatte. Fjelltjenestens arbeidsoppgaver vil bli forvaltning av fiske og vilt, skjøtsel og oppsyn i verneområder, grunneieroppgaver og håndheving og tilsyn av regelverk og lover som gjelder utmark. Videre vil fjell- 102

tjenesten tjene som serviceorgan overfor publikum og bistå lokale nemnder og organisasjoner mv. som er engasjert i utmarksforvaltning. Dette er de samme oppgaver som kommuner og friluftsråd har i friluftsområder. I Finnmark regnes det med en total utgift på ca. 4,6 mill kroner, i Troms ca. 2,4 mill kroner og i Nordland på ca. 2,5 mill kroner. Personer ansatt i Fjelltjenesten er i faglige spørsmål underordnet fylkesmannens miljøvernavdeling i henhold til særskilt avtale. Fjelltjenesten har innenfor sitt geografiske område alle oppsynsoppgavene på DNs forvaltningsområde. I tillegg til oppsyn har fjelltjenesten en rekke andre oppgaver for DN og andre etater. Fjelltjenesten har begrenset politimyndighet. 103

VASSDRAGSREGULERINGER 104

VASSDRAGSREGULERINGER DNs ARBEIDE DNs virksomhet innenfor saksområdet vassdragsreguleringer foregår på tre ulike felt som griper mer eller mindre inn i hverandre; forvaltning, praktiske undersøkelser og forskning. 1.Forvaltning Fra Miljøverndepartementet mottar DN til uttalelse forhåndsmelding om nye utbyggingsprosjekt, fornyelse av gamle konsesjoner, nye konsesjonssøknader og hovestyrets innstilling vedr gamle og nye konsesjoner. Nar konsesjon er gitt, oversender departementet tillatelsen til DN med beskjed om å overta behandlingen av de vilkår som er fastsatt for å motvirke skader på vilt og fisk. Direktoratet innhenter uttalelse fra distriktstjenesten og utformer på grunnlag av denne deretter pålegg overfor den enkelte konsesjonær om: - vilt - og/eller fiskeribiologiske undersøkelser, - utsetting av fisk i regulerte vassdrag, - ekstraordinært jakt- og fiskeoppsyn i anleggsperioden, - bygging og drift av fiskeanlegg, - restriksjoner i anleggsvirksomhet og ferdsel av hensyn til vilt og fisk, - andre konkrete tiltak. En rekke av de pålegg som DN utformer krever oppfølging og justering med års mellomrom. Behandlingen av konsesjonsvilkårene er derfor ikke tidsbegrenset, men krever DN's overvåking så lenge kraftanleggene er i drift. Fra andre institusjoner blir DN anmodet om å avgi uttalelse vedrørende terskelplaner, minstevannføringer, fisketrapp-prosjekter, forbygningssaker, kraftlinjetraseer m.v. Alle DN's ledd; fagkontor, distriktstjeneste og forskningsavdeling er koblet inn i ulike deler av saksgangen. 2. Praktiske undersøkelser. Fra kraftindustrien mottar DN oppdrag om viltog fiskeribiologiske forundersøkelser/konsekvensvurderinger i forbindelse med planer om vannkraftutbygging. Slike oppdragsundersøkelser har lange tradisjoner i dristriktstjenesten (fiske). I de senere år har også Forskningsavdelingen ved sin avdeling for reguleringsundersøkelser i Trondheim kommet sterkt inn i bildet. DN er av Miljøverndepartementet delegert myndighet til å håndheve konsesjonsvilkår gitt av hensyn til vilt og fisk. En viktig del av dette arbeidet utgjøres av fiskeribiologiske etterundersøkelser for utforming av utsettingsplaner/utsettingspålegg, og oppfølging og kontroll av disse. Dette er vesentlig arbeidsoppgaver for distriktstjenesten, men forskningsavdelingen kobles inn der det er nødvendig av faglige hensyn. 3. Forskning. Generelt omkring vassdragsreguleringers virkninger på vilt (anleggsveger, steintipper, kraftlinjer) og fisk (avkastning, vandringer, vekst, ernæring). Forskning vedrørende kompensasjonstiltak i regulerte vassdrag (fiskeutsettinger, vassdragsrestaurering, fiskesperrer, fisketrapper, justering av manøvreringsreglement, utsetting av nye næringsdyr). Forskningens egne avdelinger for reguleringsundersøkelser på Ås og i Trondheim står sentralt, distriktstjenesten trekkes inn i konkret registreringsarbeid. 105