I N D R E. Fiskerhytta O S L O F J O R D

I N D R E Fiskerhytta O S L O F J O R D

Dette heftet inngår i en serie av kulturhistoriske hefter som Follo museum har laget til hyttene som Kystleden Indre Oslofjord disponerer. Follo museum er i tillegg til å være regionmuseum for Follo også ansvarlig for kystkultur i Akershus. Stein Barli, Christian Hintze Holm, Per G. Norseng og Ola Teige har utarbeidet heftene. Follo museum 2004. Forsideillustrasjon: Denne vignetten og de andre tilsvarende i heftet er hentet fra den svenske presten og diplomaten Olaus Magnus store verk De nordiske folks historie, utgitt i Roma i 1555.

Fiskerhytta ved Lagbukta i Sandspollen Navnet og stedet Sand-navnet i Sandspollen kommer fra den gamle sentralgården Sand eller Sande. Dette navnet skriver seg fra førkristen tid, og selve gården Sand/Sande er borte. Den har i årenes løp har blitt delt i flere gårder, noen av dem med -sand i navnet. Og en polle er ganske enkelt en avstengt vik. Stedsnavnene her ved selve Sandspollen røper at det har vært drevet fiske her inne i lang tid. Nesten alle navnene her har sammenheng med denne næringen, og de er alle gamle. Verpen på vestsiden av Sandspollen kommer av norrønt verpa (som i tysk werfen ), som betyr å kaste dvs. et sted der man kaster ut redskapen. Videre finner vi hele fire lag -navn her inne. Et lag er alminnelig betegnelse på et sted det fiskeredskapen settes ut. Det er en hel del slike lagnavn i Oslofjorden, på steder med årvisse og faste kasteplasser. Som regel forekommer navnene enkeltvis, men her har vi flere rett på hverandre. Fiskerhytta ligger på Lagtangen ved Lagbukta, og vest for oss har vi Djuplaget og Skjærlaget. Forsideillustrasjon: Utsnitt fra J. Finnes kart over fiskeplasser i Oslofjorden fra slutten av 1900-tallet. «u» ved Verpenbukta viser at her er det et meget godt fiskested for makrell. (Rikantikvaren Ic 7). Øst for oss skjærer Kapellkilen inn parallelt med Lagbukta, mens et jordstykke oppover mot gården Slottet ved Fergestad ut mot Drøbaksundet kalles Kapellenga. Sigfrid Eier, som har skrevet Hurums historie, mener navnet kan tyde på at munkene fra Nonneseter kloster holdt messer her mens makrellfisket og saltkokingen sto på, og at det ble satt opp et kapell for dette formålet. Dette med kapellet mistet senere sin mening, og i likhet med mange andre stedsnavn ble dette forvansket med årene. Det som på et kart fra 1838 angis som Capel Kilen, var på et snaut hundre år nyere kart blitt til Kaffekilen. En henvendelse til navnemyndighetene fra folk som kjente navnetradisjonen bragte det gamle navnet tilbake på kartene igjen, og i dag heter det som i middelalderen - Kapellkilen. Fisket en gammel næring i Sandspollen Sandspollen har fra gammelt av vært en av de viktigste fiskelokalitetene i Indre Oslofjord. På et gammelt kart over den indre del av Christianiafjorden omtales Sandspollen (eller Varpenbugten, som det heter der) som et meget godt fiskested for makrell. Dette kartet, som er tegnet omkring 1850 av kaptein Finne Til Brug paa Fisketoure, omtaler Sandspollen som et av de mest søgte Fiskestede i Christianiafjorden. Etter beskrivelsen å dømme var det bare Søndre Ildjernshavn ved Nesodden og Bunden i Bunnefjorden som ga rikere fangst. Men fisket i Sandspollen har betydelig eldre røtter. Vi har sett at de fiskerelaterte stedsnavnene skriver seg fra middelalderen. Fisket hadde stor betydning den gangen, ikke minst på grunn av den katolske kirkens nokså omfattende fasteregler. Som regel dreide fasten seg kun om å avstå fra å spise kjøtt; det som kaltes å fasta vi fisk. Mest tro mot fastereglene var rimeligvis kirkens folk, og de var følgelig betydelige forbrukere av fisk. Og

kirken var den største grunneieren i Sandbygda først og fremst Nonneseter kloster og det kongelige kapell Mariakirken. Hurumpresten hadde også en mindre del. I 1333 omtales også et gildehus nede ved sjøen her i nærheten; et middelaldersk festeller folkehus. Dersom dette er riktig, er det nok et vitnesbyrd om at området har vært preget av stor aktivitet allerede i middelalderen. Redskapene Det ble fisket med vad, eller not som vi sier i dag. Slikt fiske nevnes her i Sandspollen allerede i 1307, da enken Gjertrud ga makrellgarnene sine og det hun eide sine i Djuplaget og Skjærlaget til sveinen sin, Torer. Dokumentet der Gjertrud skrev at hun gir Þorde sueini minum alnaoud mina, er muligens det første skriftlige vitnesbyrd fra nordiske land om makrellfiske med vad, for alnaoud betyr nettopp makrellvad. Ølunn er den gamle betegnelsen på makrell. Vår betegnelse på denne fisken dukket først opp på 1500-tallet. Fisket med vad ble holdt i hevd så lenge det ble drevet næringsmessig fiske her inne i Sandspollen. Av vad fantes to hovedtyper grunnvad og storvad. Begge redskaper var både store og kostbare. Grunnvadet var 40-120 meter langt og 4-8 meter dypt, og ble trukket av 3-4 personer. Maskene var av to eller tre størrelser. Maskene i brystet, eller midten, var finest, mens armene var grovere. På midten av vadet var det som regel en kalv ; en finmasket pose som samlet opp fangsten. Til hver av armenes ender var det festet lange tau. Grunnvadene ble helst brukt der det fantes grunne områder ved land, helst på noenlunde jevn sand- eller gressbunn. De kunne settes på inntil drøyt 20 meters dyp, og ble trukket langs bunnen mot land og opp på stranda. Fra gammelt av bruktes grunnvadene mest ved tilstrømming av sild og makrell, men ut på

1800-tallet ble det vanlig å bruke dem på måfå. På 1870-tallet ble denne redskapstypen en tid forbudt, idet man mente at de ble brukt på en slik måte at det var til skade for yngel og småfisk. Storvadene var som navnet indikerer større. De kunne være over 250 meter lange og 20 meter dype, og ble gjerne betjent av 6 mann. Storvadet ble brukt på noenlunde samme måte som grunnvadet, bortsett fra at det ble lennet fra vadbåten og ikke trukket på land. På 1850- tallet var det 3 slike storvad i Hurum, men inne i Sandspollen var det muligens mest hensiktsmessig å bruke de mindre utgavene. Der makrellen gikk inn i avstengte bukter eller poller som her, kunne man eventuelt kombinere flere vad. Så snart makrellen hadde gått inn, ble bukta stengt med et stengevad. Deretter kunne den innestengte fisken samles opp med et mindre inndragningsvad. Fem tonn i ett kast For makrellfiskerne gikk mye av tiden med til å vente på innsiget av fisk. De glante makrell, sa man. I dagevis kunne man se dem sitte ute på knausen. Det så ut som de sov eller døste av, men i virkeligheten holdt de et årvåkent øye med fjorden. Slik satt mange fiskere på knausene omkring i fjorden for godt og vel et halvt århundre siden. Å bli vár makrellen når den stakk i vannskorpa krevde et trenet øye. Men treningen kom fort, så mye makrell det var i fjorden den gangen. Og med ett skjedde det. Krusninger på vannflaten: Småsild drevet opp av en jagende makrellstim. Nå var det slutt på døsingen. Ro vad, karer! Fiskerne kastet seg i båtene, og fossrodde ut. Redskapen lå klar. Det store vadet fór ut på vadrullen i akterenden på det riktige tidspunktet, og makrellen var stengt inne i bukta. Fire tonn det var fangsten i ett kast en gang på 1920 tallet. Basen var akkurat på vei til å rope til karene at de skulle

få vadet på land for tørking, da han så det vesle vaket. En annen gang ble det fem tonn i ett kast om natten om seks tonn neste morgen. Slike kast gikk det gjetord om. Far tok mye makrell i Sandspollen da jeg var liten, fortalte Kristian Evensen fra Verpenholmen. Han var født i 1875, og kunne fortelle om det omfattende makrellfisket her inne. Fisket begynte en åtte dagers tid før St. Hans, når makrellen tok til å gå ut fjorden igjen, husker han. Innover gikk den gjennom Drøbaksundet, men utover kom mye av den denne veien. Sjøen sto høyere her i pollen den gangen (landet stiger ca. 0,4 cm pr år. I løpet av en mannsalder utgjør det flere desimeter, altså en godt synlig forskjell). Det var ikke mange fremmede som fisket her, for det meste bare far og de to brødrene mine. De brukte vad til makrellen. Fangsten solgte de mest i Drøbak. Hadde de mye, rodde til Christiania og solgte den til oppkjøperne der. en annen vei. Også fiskernes gamle venn, makrellen, måtte finne en annen rute på sin vei inn fjorden. Og mens de omfattende steinarbeidene ga arbeid til mange i en vanskelig tid, klaget bekymrede fiskere i Sandspollen sin nød til Indredepartementet i Christiania. Makrellen stanger mot jeteen og søker ikke lenger inn i Sandspollen på sin ferd inn fjorden, skrev de. I stedet gikk makrellstimene østover og inn mot Hallangspollen. Til Sandspollen kom den ikke før den hadde vært helt inne i Bunnefjorden og hovedstaden. Når den så omsider kom hit, hadde den falt i pris avmagret som den var. Og fiskerne ble hørt, og fikk kompensasjon. Av hensyn til småfisk og yngel var det blitt forbudt å landdra vadene, men nå ble det gjort unntak for Sandspollenfiskerne. Men fiskernes frykt for at jetteen ville bli et grunnskudd for makrellfisket viste seg å være ugrunnet. I mange tiår ennå skulle fiskerne gjøre gode fangster. Jeteen i Drøbaksundet I uminnelige tider hadde fiskene her inne vært vant til å stole på det årlige innsiget av fin vårmakrell. På 1870-tallet fikk de et varsel om et problem vi er blitt godt kjent med i de siste tiårene: Menneskeskapte naturforandringer som truer ressursgrunnlaget. Det var på 1870-tallet det ble anlagt en steinfylling en jetee - helt fra Kaholmen via Småskjær til Fergestad. Fyllingen ble laget slik at ingen fartøyer med dypgående over et par meter kunne passere. Eventuelle inntrengende fiender skulle ikke kunne stikke seg unna på vestsiden av Håøya, men skulle tvinges opp under Oscarsborgs kanoner. Men så var de ikke bare potensielle fiender som måtte gå Et brev fra 1895 fra fiskere ved Verpen med klage over jetteen ved i fjorden. Legg merke til fiskernes underskrifter med alderangivelser.

Kamp om ressursene Tvers over bukta, ved Verpen, står en stein som minner om den kamp om ressursene som kunne prege fisket i det gamle samfunnet. Det var i 1853 eieren av Verpen, Johan C. Werpen, gikk til et litt uvanlig skritt for å hevde sine rettigheter som grunneier. På en stein nede ved sjøen lot han hugge inn en inskripsjon som skulle minne fiskerne om hvem som hadde retten til å bedrive fiske. Muligens var årsaken en strid med fiskere fra Åros i Røyken, som ønsket å dra nytte av Sandspollens rike fiskeforekomster. For den som har tålmodighet til å lete, er steinen fremdeles mulig å finne: 1853. HER ER ET AF DE BEDSTE MAKRELFISKERIER I KR.FJORDEN. EIES OG DRIVES AF J. WERPEN. BEGYNDT AT FISKE I 1838 I SIN TID. TIENDE TIL UNDERRETNING. FISKER HAV ET VAAGENT ØIE. DO ME THAT FAVOUR. JOHAN C. WERPEN. For det var ikke fritt frem for å fiske for hvem som helst. I alle fall ikke når fisket foregikk fra land, slik tilfellet var med de landdratte vadene. Grunneierne hadde fra gammelt av rettighetene til fisket fra sin egen grunn, og disse tilliggende Herligheder kunne utgjøre en betydelig del av eiendommens verdi. Da generalløytnant Tritschzler solgte gården Slottet til bonden Hein Bertelsen i 1711, beholdt han halvparten av gårdens rett til makrellfiske i Sandspollen til eget bruk. Og enken avslo da bonden noen år senere ønsket å kjøpe den resterende retten. Fiskerhytta i dag. Foto: Levor Traaen. Når andre fisket fra hans grunn, var det vanlig at grunneieren krevde en andel av fangsten; en landslott. Slik var det også her i Sandspollen, i alle fall frem til første del av 1900-tallet. Men selv om slike grunneierrettigheter mange steder ble holdt i hevd enda lenger enn dette, ble de avsvekket utover på 1800-tallet. Johan Werpens steintavle er nok utslag av et behov for å beskytte en rettighet som var i ferd med å bli utvannet. Noe lignende kom til uttrykk i 1819, da Slottets eier ba fogden fredlyse fisket i Sandspollen slik at ingen Uvedkommende sætter Garn eller trækker Baad. Det var Slottet som eide grunnen her nede, og dermed også fiskerettighetene. Nå hadde eieren leid ut fisket for 7 år til fiskeren Peder Grønlien, og han ville sikre seg at ingen andre forsøkte å gjøre Peder rangen stridig. Fogden samtykket, og erklærte fisket fredlyst. Fiskerhytta Dagens fiskerhytte er ikke den første av sitt slag her nede. Det skal ha vært i alle fall to før denne. Den nåværende ble satt opp av gårdbrukeren Halvor Robert på Slottet gård i 1915. I forbindelse med utleie av fiskerettighetene til fiskerne i Evensenfamilien fra Strandvold, hadde Robert forpliktet seg til å sette opp en ny hytte. Foruten rett til å bruke hytta, hadde fiskerne rett til å ta avfallsved i skogen til bruk i hytta, foruten staker til å henge redskapen til tørk på. Gårdbrukeren på Slottet beholdt retten til å leie ut hytta til andre utenom fiskesesongen. Og mange er de fiskere og badegjester som har risset navn og årstall inn i fiskerhyttas tømmervegger. For Sandspollen har lenge vært et yndet utfluktssted

for båtfolk, ikke minst for ettermiddagsutflukter fra drøbakskanten. Den vesle fiskerhytta var et av de første stedene her ute som fikk telefon. Når makrellen kom, kunne det bli mye fisk på kort tid. Da var det om å gjøre å få fatt i hjelp på hurtigste måte, og dermed la man opp en telefonlinje fra fiskerhytta til Strand så snart man fikk muligheten. I dag er det ikke lenger behov for å varsle omverdenen om tilstrømmende fiskestimer. Makrellstimene kommer ikke lenger hit inn i alle fall ikke slik de gjorde i tidligere tider. Og i etterkrigstidens Norge åpnet det seg mange yrkesmuligheter som kunne friste mer enn fiskertilværelsen. Da fisket tok slutt ved utgangen av 1950-tallet, ble fiskerhytta sommersted. Det var bestemor til dagens eier av Slottet gård, Svein Robert, som tilbragte sine somre her. Hytta fikk tilbygg av en liten veranda, og slik ble den brukt frem til 1985, da sommerbeboeren var 84 år. Isdriften Fisket var ikke den eneste næringsvirksomheten her nede i Sandspollen. I gammel tid ble det bedrevet saltkoking her nede, og nærmere vår tid ble det i mange årtier eksportert is herfra til England og kontinentet. Dette var før den kunstige kjøleteknologien, og isblokker fra norske tjern og dammer var en ettertraktet vare. Med årene ble det anlagt isdammer på nær sagt hver eneste gård i bygda, og så vel fullriggere som mindre dampskip gikk inn til Verpen for å laste is. Mellom Skjærlaget og Verpentangen var det satt opp flere ishus; sagflisisolerte lagre der isen kunne oppbevares fra den ble skåret på Verpentjernet til den kunne lastes om bord i skutene. På den årstiden da islastingen pågikk, kunne det likevel ligge is på vannet her inne i Sandspollen. Derfor måtte det gjerne skjæres råk i isen, slik at skutene kom til. Denne virksomheten startet på 1850-tallet og var en stor og innbringende næring til tiden rundt 1. verdenskrig, da fremveksten av moderne kjøleteknologi i markedene på kontinentet og krigen reduserte volumet. Snart var det slutt på dette kapittelet i Østlandets kysthistorie.

omfattende bro- og tunnelplaner, og flere av tunnelalternativene hadde innslag ved gården Slottet. Dette ville medført omfattende terrenginngrep i dette området, og diskusjonen var opprivende. Det ble som vi vet ingen flyplass i Hurum. Tverrforbindelsen kom likevel, i form av en tunnel. Den ble imidlertid forskjøvet et stykke nordover, og berører hverken Drøbak, Slottet eller Sandspollen. Til å begynne med ville OF ha bort selve Fiskerhytta, for på den tiden var det vanlig å kreve at all eksisterende bebyggelse i friområdene skulle fjernes. Men både folkene på Slottet gård, Fortidsminneforeningen og andre krefter gikk inn for bevaring, og de gamle fiskerne selv stilte opp på dugnad for å ta vare på ett av minnene fra en næringsvirksomhet som var blitt historie. I dag er OF og Kystledprosjektet glad for at dette ble gjort. Vi har nå bidratt aktivt til bevaringen av Fiskerhytta, og gjennom Kystleden har vi sørget for at den er åpnet for allmennheten. Mer historikk om isdriften her i distriktet finnes på Kystled-hytta på Skogsborg i Røyken, som ligger en god rotur mot vest langs Hurumlandet. Oslofjorden Friluftsråd Oslofjorden Friluftsråd kom inn i bildet her i Sandspollen allerede i rådets første år 1933. Det ble inngått avtaler med grunneierne om allmennhetens bruk av området, det ble satt opp noen doer, og en vaktmann innkrevde en viss betaling for hvert telt og hver båt kr 2 for hovedtelt, kr 0,50 for kjøkkentelt og kr 0,50 for fortøyd båt. Inntekten, som i 1943 utgjorde 143 kroner, ble delt mellom vaktmannen og eieren av Slottet gård. Vi håper brukerne av området er enig med oss i at dette er riktig og viktig. Kilder og litteratur: Svein Robert, Slottet gård, har bidratt med mange opplysninger. Akershus Amtstidende 4.7.1991. Røyken og Hurums Avis 1.7.1991. Eier, Sigfrid L., Hurums historie, Hurum 1963-69. Indrebø, Gustav, Stadnamn fraa Oslofjorden, Oslo 1929. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. Riksarkivets kartsamling, Ic7. Omkring 1990 overtok OF også fiskerhytta. Bare området ytterst på Lagtangen er fremdeles privat. På den tiden var Hurum aktuell som ny hovedflyplass, noe som hadde satt fart i planene om en tverrforbindelse mellom øst- og vestsiden av Oslofjorden. Det var