Norge i verden en utenrikspolitisk tradisjon under press?

Helge Pharo Norge i verden en utenrikspolitisk tradisjon under press? Det var under den kalde krigen bred enighet om hovedtrekkene i Norges utenrikspolitikk. De geopolitiske endringene som har fulgt av Sovjetimperiets sammenbrudd og utvidelsen av EU har satt enigheten under press. Er det mulig å se konturene av en norsk utenrikspolitisk nyorientering, og hvilken retning vil den eventuelt kunne ta? Norge har som suveren stat, i likhet med mange andre europeiske småstater, en relativt kort utenrikspolitisk tradisjon. Den er ganske nøyaktig hundre år lang. Tradisjonen har selvsagt røtter av sikkerhetspolitisk, økonomisk og ideoligisk karakter som også strekker seg tilbake til den dansk norske helstaten. Enkelte trekk ved tradisjonen har blitt feiret av det offisielle Norge i anledning av markeringen av unionsoppløsningen. Tradisjonen har også det siste tiåret blitt analysert i flerbindsverk om norsk utenrikspolitikks historie, norsk forsvarshistorie og norsk utviklingshjelps historie, og vil bli ytterligere analysert i et nytt forskningsprosjekt om den antatte norske fredstradisjonen. Nestor blant dem som arbeider med disse temaene, Olav Riste, har identifisert tre grunnleggende hovedelementer i tradisjonen som han stikkordsmessig betegner som nøytralisme/isolasjonisme, misjonærimpuls og internasjonalisme. Hovedtyngden av norske internasjonale historikere er på linje med Riste, selv om det finnes forskjeller i betoningen. Det er også grunnleggende enighet om at hovedelementene til dels har endret karakter siden 1905, og enighet om at de skjellsettende 1 begivenheter som forårsaket endringer var de to verdenskrigene. Om slutten på den kalde krigen vil bidra til ytterligere endringer i hovedelementene, er stadig et tema for forskningsdebatt så vel som politisk debatt. Kjell Magne Bondeviks borgerlige regjering, som nå er avløst av en trepartiregjering under ledelse av Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg, har både under hundreårsmarkeringen og tidligere fremhevet Norge som fredsnasjon. I dette ligger en forestilling om at Norge er særlig opptatt av å fremme fredelige mellomfolkelige forbindelser og et rettsbasert internasjonalt system som ivaretar staters men også individers interesser og integritet. Forestillingen om Norge som en fredsnasjon er utbredt i norsk offentlighet, og har også et visst gjennomslag i internasjonal presse og blant internasjonale forskere. FREDSTRADISJONEN ER antatt snarere enn studert. Når den skal spores historisk vises det til at Norge fra før unionsoppløsningen engasjerte seg til fordel for voldgiftsavtaler 2, at Nobels fredspris utdeles i Norge, og til Fridtjof Nansens arbeid for flyktninger som bidro til at han ble tildelt fredsprisen i 1922. Norsk medlemskap i Folkeforbundet 3 og sterke engasjement i FNs ulike virksomheter blir også trukket frem. Den antatte tradisjonen blir brukt for å understreke at Norge som en liten stat uten fortid som kolonimakt har et særlig I 1949 valgte Norge medlemskap i Nato fremfor et skandinavisk forsvarsforbund sammen med Danmark og Sverige, som særlig Sverige gikk inn for. Innvevingen i det vestlige militære samarbeidet ble i noen grad balansert av en avskjærmingslinje overfor alliansen, særlig gjennom base- og atompolitikken. Den la ned forbud mot stasjonering av fremmede tropper i Norge i fredstid og mot stasjonering av kjernevåpen. 1. skjellsettende = omvälvande 2. voldgiftsavtal = skiljedomsavtal 3. Folkeforbundet = Nationernas förbund (1920 1946) FOTO: ALF OVE HANSEN/SCANPIX. 19

Norge i verden 1. trussel = hot 2. tuftet = baserad ansvar og unike muligheter for å fremme en fredeligere verden preget av mindre ulikhet. Forestilingen kan spores tilbake til mellomkrigstiden, og har blitt fremført med særlig styrke etter annen verdenskrig. Idéen om fredstradisjonen og de mange initiativ for megling og fredsbevarende aksjoner, de store bevilgningene til utviklingshjelp, engasjementet for en ny økonomisk verdensorden på 1970-tallet, er uttrykk for det Riste kaller misjonærimpulsen. Den gir imidlertid også et inntak til å illustrere de to andre tradisjonene, og til Norges utenrikspolitiske dilemmaer som i sin tur bidrar til at misjonærimpulsen i dag har en så fremtredende plass i den offentlige diskusjon. Ønsket om å fremme en mer rettferdig verdensorden har også utgangspunkt i en realpolitisk erkjennelse av at små staters sikkerhet, territorielle integritet og økonomiske interesser best kan ivaretas innenfor et åpent og regelbundet internasjonalt system. Frem til annen verdenskrig ga imidlertid denne erkjennelsen ikke seg utslag i noen aktiv norsk politikk. Krisen i mellomkrigstiden og trusselen 1 fra fascismen ble møtt med nøytralisme og isolasjonisme, og var tuftet 2 på en grunnleggende skepsis til stormakter. DET TYSKE ANGREPET 9. april 1940 og fem års okkupasjon bidro til å endre forståelsen av grunnlaget for norsk selvstendighet og territorielle integritet. Fundamentale norske interesser kunne bare sikres gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Det skulle helst finne sted gjennom FN dersom stormaktene kunne beholde et minimum av gjensidig forståelse etter krigen, men ble i praksis primært realisert gjennom vestlig militært og økonomisk samarbeid. I den norske utenrikspolitiske historiografien har det vært bred enighet om at deltagelsen i Marshallplanen, og særlig tilslutningen til Nato i 1949, representerte et grunnleggende vendepunkt i norsk utenrikspolitikk med internasjonalismens seier over nøytralisme og isolasjonisme. Misjonærimpulsen levde riktignok videre i norsk FN-politikk, men preget av en realpolitisk tilnærming hvor norsk støtte til koloniavvikling i hovedsak ble fremført på en slik måte at det ikke skadet forholdet til de store allierte, og hvor norsk utviklingshjelp ble ansett også som et virkemiddel til å styrke vestens posisjon. Det er mulig å tolke det norske nei til medlemskap i EF som en indikasjon på at isolasjonistiske strømninger hadde overlevd den utenrikspolitiske revurderingen etter 1945. Nederlaget for regjeringen Bratteli i folkeavstemningen i 1972 ble imidlertid i samtiden i liten grad sett som uttrykk for motstand mot forpliktende vestlig samarbeid, snarere som frykt for formell suverenitetsavståelse og primærnæringenes stilling. I lys av utviklingen etter den kalde krigen kan det være grunn til å se nærmere på denne tolkningen. UNDER DEN KALDE krigen og under trykket av sikkerhetspolitikkens primat var det bare små grupperinger på Arbeiderpartiets venstreside og det lille Sosialistisk Folkeparti som var direkte motstandere av norsk deltagelse i det vestlige militære samarbeidet. Perioden fra Vietnamkrigens siste fase og etterdønningene etter folkeavstemning om medlemskap i EF representerer unntaket, da Sosialistisk Valgforbund, senere Sosialistisk Venstreparti, i en periode fikk en betydelig representasjon på Stortinget. Holdninger til det vestlige samarbeidet på venstresiden vant imidlertid gehør i langt bredere kretser når det gjaldt stasjonering av fremmede tropper i Norge i fredstid og av kjernefysiske våpen i Norge. På disse områdene krevde og fikk Norge særordninger, til tross for Norges sterkt utsatte posisjon på Natos nordflanke. Det kan ses som paradoksalt at en liten stat som for sin sikkerhet var avhengig av den kjernefysiske avskrekking på dette punkt krevde særordninger. Vi kan også gjennom den kalde krigen se tendenser til kritikk av den utenrikspolitiske konsensus etter annen verdenskrig. Den innebar altså forpliktende samarbeid med de vestlige beskyttermaktene med militære garantier for selvstendighet og territoriell 20

integritet, og arbeid innenfor rammen av FN for endringer i det internasjonale systemet med vekt på økonomisk og sosial utvikling og nasjonalt selvstyre for de vestlige koloniene. Kritikerne representerte imidlertid i hovedsak marginale grupper og fikk bare gjennomslag i enkelte spørsmål. Den øvrige kritikken gjaldt sider ved USAs og alliansens politikk, kolonipolitikken og Vietnamkrigen primært, ikke samarbeidet i og for seg. Behovet for sikkerhetspolitisk forankring i vest ble knapt anfektet. Det kan argumenteres for at sammenbruddet for det sovjetiske imperium ikke i vesentlig grad har ført til noen revurdering av den utenrikspolitiske linjen fra slutten av 1940-tallet. Medlemskapet i Nato blir ikke anfektet. Sosialistisk Venstreparti er med i den rød grønne koalisjonen under Jens Stoltenberg og godtar Nato. Norge har sluttet opp om Natos nye rolle out of area som ble vedtatt på toppmøtet i Washington i 1999. Norge har sluttet opp om Natos engasjementer både i Bosnia og Kosovo, og har i beskjeden grad deltatt med militære styrker. Støtten må forklares med en utstrakt forståelse for slike Nato-aksjoner i situasjoner der folkemord eller omfattende overgrep mot menneskerettighetene finner sted. Om ikke i den bredere opinion og kanskje heller ikke blant politikere allment, men utvilsomt i den utenrikspolitiske eliten, finnes det en forståelse for at tilslutningen til Natos oppgaver også er nødvendige for å fremme norske interesser innenfor alliansen. Dersom norske sikkerhetsbehov fortsatt skal ivaretas av alliansen, må Norge yte noe tilbake. SOVJETIMPERIETS FALL har skapt en ny sikkerhetspolitisk situasjon. På den ene siden har trusselen 1 mot den vestlige alliansen falt bort. På den annen side er Norge nå det eneste av de opprinnelige land i alliansen som grenser til Russland, som fortsatt er en stormakt. I nordområdene har Norge uløste problemer i forhold til Russland hva gjelder delelinjen i Barentshavet, på lengre sikt kan det også tenkes ny spenning mellom de to. I begge tilfeller er det behov for ryggdekning fra vestlige makter. Oppslutningen om Natos out of area-strategi kan også begrunnes av slike faktiske og potensielle problemer Nato anses fremdeles som nødvendig og det er i Norges interesse å sikre at Nato forblir relevant. Medlemskap i EU har siden 1994 vært et ikke-spørsmål i norsk politikk. Deltagelse i 1. trussel = hot FOTO: ALEXANDER FARNSWORTH/PRESSENS BILD. I 1969 ble det oppdaget store mengder olje på Ekofiskfeltet i Nordsjøen. Produksjonen av olje og naturgass har siden 1970-tallet gitt Norge en betydelig handlefrihet i økonomisk politikk, ført til en dramatisk rikdomsøkning, og bidratt til å legge grunnlaget for den norske engasjementspolitikken i utenomeuropeiske områder. Oljeplattformen Statoil Kristin under bygging på Stord i 2005. 21

Norge i verden Svalbard-traktaten av 1920 ga Norge begrenset suverenitet over øygruppen. Fra 1944 og gjennom hele den kalde krigen var Svalbard et stridsspørsmål mellom Norge og Sovjetunionen. Etter den kalde krigen har Svalbard vedblitt som et utenrikspolitisk problem for Norge både i forhold til vernesonen og kontinentalsokkel-utvidelsen. Episoden med den russiske tråleren Elektron illustrerer problemene i forhold til fiskerioppsyn. det europeiske samarbeidet har splittet begge de store regjeringsalternativene siden den britiske søknaden om medlemskap i 1961. Arbeiderpartiet har hele tiden vært splittet, den nye rød grønne koalisjonen som også omfatter Senterpartiet er splittet på midten. Den avgåtte borgerlige koalisjonen var delt mellom Høyre på den ene siden og Kristelig Folkeparti og Venstre som motstandere på den annen. Motstandere av medlemskap er stadig i kampberedskap og meningsmålingene etter folkeavstemningene over EU-grunnloven sier at et klart flertall av velgerne nå er mot norsk tilslutning I et år der oppløsningen av unionen med Sverige ble markert, kunne vi knapt vente nye initiativ. Det er bare ni år til feiringen av grunnnloven av 1814 og Norges gjenoppstandelse som egen stat. Det kan tenkes at den historiske arv, frykten for formelt suverenitetstap og primærnæringenes og andre beskyttede virksomheters reelle og antatte interesser vil sette en stopper for at spørsmålet i det hele blir tatt opp. Det er som nevnt mulig at tolkningen av resultatene av de to folkeavstemningene som prinsipalt uttrykk for skepsis mot suverenitetsavståelse og forsvar for beskyttede næringer må utvides. Muligheten finnes for at utenrikspolitikken etter annen verdenskrigen ikke representerte et varig brudd i de underliggende mentaliteter, men snarere må ses som en midlertidig tilpasning til en endret geopolitisk situasjon. Nøytralistiske og isolasjonistiske holdninger kan ha overlevd i venten på bedre tider. Senterpartiets og Sosialistisk Venstrepartis utfall mot Bondevik-regjeringens konsesjoner i WTO-forhandlingene om beskyttelse av landbruket, kan også tolkes i den retning. UNDERSTREKNINGEN AV kravet om at FN skal legitimere Nato-aksjoner kan tolkes i samme retning. Riktignok er ikke dagens FN så lammet av stormaktsmotsetninger som under den kalde krigen, men veto-maktene kan fortsatt hindre FN i å agere i spørsmål hvor norske regjeringer mener det er grunn til å gjøre det. Utenrikspolitiske kritikeres understrekning av FNs rolle kan betraktes som uttrykk for en tilbakevending til en uforpliktende misjonærideologi. FOTO: SCANPIX PRESSENS BILD. 22

FOTO: JON EEG/SCANPIX. En fullstendig retrett i denne retning har åpenbart ikke ligget innenfor den avgåtte regjeringens forestillingsverden, og det er heller ikke grunn til å tro at Arbeiderpartiet vil slå inn på en slik kurs. Snarere engasjerte regjeringen Bondevik seg så sterkt i fredsarbeid og bistand både fordi det er viktig i seg selv, og fordi det kan kompensere for den verkebyllen 1 Europa-spørsmålet representerer og med tillegg for de potensielle problemer i sikkerhetspolitikken. Det er ikke urimelig å anta at regjeringen Stoltenberg også vil ha behov for å kompensere. Den begynnende retrett i forhold til WTO kan bidra til det. Det er gode tradisjoner i norsk utenrikspolitikk for å utnytte misjonærimpulsen for å avlede opinionens oppmerksomhet fra de mer ubehagelige sider ved en tilpasning til geopolitiske realiteter, og det er de samme grupper som på den ene side er de ivrigste misjonærer og som på den annen viser de klareste isolasjonistiske tendenser. Da utenriksminister Jørgen Løvland den 28 oktober 1905 presenterte Stortinget for sin oppskrift for den fremtidige norske utenrikspolitikk, understreket han på den ene siden at Norge måtte holde seg utenfor deltagelse i de kombinationer og alliancer, som kan drage os ind i krigseventyr sammen med nogle av de europæiske krigerstater. På den annen understreket han at hovedvekten måtte legges på å sikre Norges materielle interesser. Han forestilte seg at det var mulig å skille mellom sikkerhetspolitikk og utenriksøkonomi. Under den kalde krigen var det en fremmed tanke, selv om Norge som følge av de innenrikspolitiske konstellasjoner insisterte på visse særordninger. I den nye geopolitiske situasjon som slutten på den kalde krigen har skapt, kan det synes som forestillingen har gjenoppstått. Forskjellen er at alliansepolitikken søkes bibeholdt, mens de økonomiske interesser skal ivaretas gjennom en form for ikke-deltagelse. Det ligger en viss ironi i det forhold at noen av de partier og deler av opinionen som er mest skeptisk til europeisk samarbeid, samtidig er mest skeptiske til USA. Organisasjonen Medecins sans Frontières ved Eve-Marie Raguenaud ble i 1999 tildelt Nobels fredspris av komiteens leder, Francis Sejersted. Legene ble foreslått flere ganger før komiteen fant dem verdige. Komiteens beslutning avspeiler både hvordan den gradvis har utvidet kriteriene for tildeling av prisen og det sterke norske engasjement for humanitær bistand og konfliktforebyggende arbeid. Norge står overfor vanskelige utenrikspolitiske valg. Hva enten problemene skyves 2 inn i fremtiden eller de søkes løst på kort sikt, er det åpenbart at etterkrigstidens utenrikspolitiske konsensus er under press både fra misjonæridelogien og fra dem som mener at norske egeninteresser bør tillegges større vekt. Helge Pharo er professor i internasjonal historie ved Oslo universitet og leder for forskergruppen Forum for samtidshistorie der han bland annet leder prosjektet Den norske fredstradisjonen. LITTERATURFORSLAG Pharo, Helge Ø. (2004), Post-Cold War Historiography in Norway. I: Thorsten B. Olesen, The Cold War and the Nordic Countries. Odense: University Press of Southern Denmark. Pharo, Helge Ø. (2005), Den norske fredstradisjonen et forskningsprosjekt. Historisk tidsskrift (norsk), 84: 2. Riste, Olav (2003), Ideal og eigeninteresser: Utviklinga av den norske utanrikspolitiske tradisjonen. I: Sven G. Holtsmark et.al, Motstrøms. Olav Riste og norsk internasjonal historieskrivning. Oslo: Cappelen Akademisk. Riste, Olav (2005), Norway s Foreign Relations A History. 2.ed. Oslo: Universitetsforlaget. Tamnes, Rolf (1997), Oljealde. Norsk utenrikspolitikks historie, bd 6. Oslo: Universitetsforlaget. 1. verkebyllen = ond böld 2. skyve = skjuta framför sig 23