Gjert Kristoffersen Universitetet i Bergen Jamvekt I norsk målførelitteratur skildres jamvekt som mer eller mindre jevnt fordelt trykk over to korte stavelser. Som vi skal se nedenfor, er dette en beskrivelse som både fonetisk og fonologisk er vanskelig å tolke. Dermed blir den også vanskelig som utgangspunkt for en formalisert fonologisk analyse av jamvekt, og i neste omgang jamvektsregelen. Denne artikkelen er et forsøk på å trenge inn i hva jamvekt egentlig er, dvs. hva det egentlig betyr å hevde at trykket fordeler seg mer eller mindre jevnt på de to stavelsene i et jamvektsord. Sitatene nedenfor er representative for de skildringene av levende jamvekt som vi finner i den norske målførelitteraturen. Samtidig hører de til de mest konkrete i den forstand at de sier mer enn bare at trykket er jevnt fordelt på begge stavelser. [Nordgudbrandsdalsdialekten] er den af alle søndenfjeldske Dialekter, hvor den korte Ligevegt er fuldkomnest, som i Vaage: [...]; dog faar gjerne Endevokalen en liden forlængelse (halv Længde) og temmelig stærk Biaccent, især naar Ordet staar alene, ved Stans eller med særligt Eftertryk: [...] I Lom bliver Modvegten undertiden saa stærk, at den gaar over til Overvegt. (Storm 1884-1908: 62f.) I V.m. [= vågåmålet - GK] hviler eftertrykket i almindelighet like sterkt paa begge stavelser naar ordet nævnes alene: [...]. Jeg har aldrig i V.m. hørt slike ord uttalt med mere eftertryk paa 2den stavelse slik som Storm anfører fra Lom: [...]. En anden sak er det, at slike ord, naar de staar alene eller tilslut i sætningen, kan faa den utlydende vokal litt forlænget. I sammenhængende tale, derimot, faar disse likevegtsord oftest avgjort mest vegt paa 1ste stavelse og sterk bitone paa 2den. Grunden hertil er den trokæiske sætningsrytme som ogsaa her er den naturligste veksling mellem bet. og ubet. stavelser. (Horne 1917: 9) [J]amvektsord, [ ] høyrest [for meg] ut til å ha trykket like sterkt på båe stavingar, mogleg med ein veik tendens til lenging og sterkare trykk på 2. staving ved emfase, serleg i setningsutlyd [ ]. (Ekre 1960: 9) På grunn av jamvektregelens status som overordnet inndelingskriterium i norsk dialektologi står jamvektsbegrepet sentralt i norsk språkhistorie. Effekten av jamvekt slik den manifesterer seg i jamvektsregelen er klart observerbar i form av ulik utvikling av vokalen i trykklett endestavelse avhengig av om rotstavelsen i gammelnorsk var lett eller tung. Men hva som karakteriserer selve jamvekten, som har forårsaket den utviklingen vi kjenner som
jamvektsregelen, er mer uklart. 1 Det finnes få systematiske undersøkelser av de fonetiske egenskapene som karakteriserer denne levende jamvekten. 2 Derved mangler vi også en vesentlig del av grunnlaget for å forstå hvordan jamvekt kunne forårsake ulik utvikling i trykklette endestavelser avhengig av stavelsesstrukturen i rotstavelsen. I utgangspunktet virker forklaringen som gis på jamvektsregelen plausibel: Ved at endestavelsen i jamvektsord hadde mer trykk enn i overvektsord, beskyttet dette endevokalen mot reduksjon. Ettersom vokalreduksjon er noe som universelt karakteriserer trykklette stavelser, kan man derved kanskje hevde at alt som er nødvendig å si, er sagt. 3 Men for at en slik forklaring skal gi mening, forutsetter det at den trykkforståelsen som jamvektsregelen bygger på, er i tråd med vanlig oppfatning av hva trykk er. Det er den ikke. I allmenn fonologisk teori er det i dag enighet om at trykk er noe en stavelse har eller ikke har. Det er med andre ord ikke en graderbar egenskap som kan fordeles i ulike proporsjoner over flere stavelser slik den aksepterte jamvektsforklaringen forutsetter. Det kan naturligvis være teorien som tar feil, men en fornuftig strategi for å oppnå en dypere forståelse av drivkreftene bak jamvektsregelen er likevel å ta utgangspunkt i nettopp gapet mellom teori og rapportert empiri, og så forsøke å forstå hvilke egenskaper som gjør at endestavelsen i jamvektsord tilordnes trykkegenskaper, mens rotstavelsen i mindre grad enn i overvektsord tilordnes de samme egenskapene. Går vi til allmenne teorier om fonologisk trykk, ses dette i utgangspunktet som abstrakte prominensrelasjoner mellom stavelser (Hayes 1995), definert med utgangspunkt i metriske føtter. Slike føtter kan videre deles i tre typer, to stavelsesbaserte og en morabasert (Hayes 1995: 62ff.). Her kan vi foreløpig se bort fra jamben, dvs. en fot der den siste av to stavelser er den prominente, og konsentrere oss om de to trokétypene. Den første typen, syllabiske trokeer, består av to stavelser, der den første er den prominente. Dette er vel den trokétypen som tilhører barnelærdommen for de fleste. Den andre typen er den moraiske trokeen, som kommer i to undertyper. Begge er bygd over to moraer. 4 Den første typen er én tung, dvs. bimoraisk stavelse, der begge moraene med andre ord tilhører samme stavelse, enten knyttet til en lang vokal, eller til en kort vokal pluss den umiddelbart etterfølgende konsonanten. Trykkstavelsen i overvektsord vil følgelig alene utgjøre en moraisk troké, mens endestavelsen vil falle utenfor. I den andre typen er de to moraene fordelt på hver sin lette stavelse, dvs. to åpne stavelser med kort vokal. Et såkalt jamvektsord har nettopp denne strukturen, og her vil følgelig endestavelsen inngå i den trokeiske foten. Siden det dreier seg om en troké, er hypotesen at den første stavelsen, dvs. rotstavelsen, er den prominente. 2
Mellom de to moraene i en tung stavelse lar det seg derimot vanskelig hevde at den første moraen er mer prominent enn den andre, ettersom metrisk prominens defineres over stavelser. Men innebygget i det faktum at en tung stavelse danner en fot alene, ligger det også en hypotese om at denne stavelsen i forhold til omliggende lette stavelser, f.eks. den påfølgende endestavelsen i overvektsord, vil være prominent. Figur 1 er en grafisk illustrasjon av forskjellen mellom overvektsord og jamvektsord uttrykt ved hjelp av moraiske trokeer. De to moraene som utgjør foten, er omsluttet av hakeparenteser. 5 Med utgangspunkt i dette skillet og en antakelse om at det er den moraiske trokeen som er den relevante fottypen i jamvektsdialekter, kan jamvektsregelen formuleres som en reduksjon av vokaler i foteksterne, lette stavelser. Endestavelsen i jamvektsordet tilhører foten, og unngår derved reduksjon. Men dette er ikke noe mer enn en teknisk beskrivelse, som ikke forklarer hvorfor den fotinterne endestavelsen i jamvektsord unngår reduksjon. Så lenge det dreier seg om en troké, er forventningen at det er den første stavelsen som er prominent. Det lar seg ikke avlede forventninger om større prominens på endestavelsen i jamvektsordet enn i overvektsordet i Figur 1 fra strukturene i seg selv. σ σ σ σ [μ μ] F μ [μ μ] F d ø m a v e r a Figur 1: Moraiske trokeer bygd over én tung stavelse (til venstre) og to lette stavelser (til høyre) Tidligere fonologiske analyser av jamvekt med utgangspunkt i metrisk teori har også sett dette problemet, og forsøkt å utlede jamvektsregelen ved å modifisere fotstrukturen for jamvektsord. Mens den kanoniske bisyllabiske moraiske trokeen kan representeres som den under (a) i Figur 2, der x representerer hodet, dvs. den prominente stavelsen, foreslår Riad (1992: 195) strukturen under (b), dvs. en fot der begge stavelsene deler hodefunksjonen, og derfor er like prominente. Bye (1996) foreslår strukturen under (c) som den beste måten å representere jamvektsføtter på, nemlig en tohodet fot. Begge disse løsningene bryter radikalt med grunnleggende forutsetninger innenfor metrisk trykkteori, nemlig at en fot bygd over to stavelser representerer en sterk/svak-relasjon mellom de to. Dette innebærer at foten bare skal ha ett hode, og at dette hodet er én av stavelsene. 3
Enhver teori kan naturligvis modifiseres i lys av nye og problematiske data. Jamvektsregelen kan unektelig klassifiseres som problematisk i denne forbindelse, men for at endringsforslag skal kunne tillegges vekt, bør de i utgangspunktet følges av uavhengig evidens, f.eks. tilsvarende og klarere strukturer i andre språk. Hayes teori (1995) om at repertoaret av fottyper begrenser seg til tre, er en såpass sterk teori at en utvidelse av repertoaret må være godt begrunnet. Verken Riad eller Bye gir oss slik uavhengig evidens, og derved blir deres forslag stående som hypoteser som i praksis ikke lar seg teste. Fotstruktur er abstrakt og derved ikke direkte observerbar, den må alltid identifiseres (qua hypotese) ved hjelp av indirekte data, som f.eks. resultatet av diakrone endringer. a) b) c) x x x x [σ σ] [σ σ] [σ σ] Figur 2: Disyllabiske moraiske trokeer foreslått som analyse av jamvektsføtter Ved siden av de diakrone endringene selv, dvs. effekten av jamvektsregelen, er fonetiske data fra levende jamvekt de eneste dataene vi har når vi vil skaffe oss en dypere forståelse av hva drivkreftene bak jamvektsregelen egentlig er. De diakrone effektene viser oss at vi har å gjøre med det vi kan kalle et reelt fenomen. Det lar seg ikke bestride at vokalene har utviklet seg forskjellig i de to typene, og utviklingen av etterleddstrykk i jamvektsord i Tinn (Skulerud 1922: 133f.) og i Östre Mora i Dalarna (Levander 1925: 55f) er også et håndfast bevis på at jamvekt ikke er en triviell effekt av møtet mellom forskere med det allmennorske kvantitetssystemet som norm, og ord med bevart lett rotvokal, dvs. ord der ett av de viktigste kravene til en trykkstavelse i de fleste norske dialekter ikke gjelder, nemlig at den må være tung. Et vanlig syn på språkendring er at endringene oppstår når nye generasjoner lærer språket som tales rundt dem. Når barnet i denne prosessen tolker en annen struktur inn i noen av dataene enn den som er til stede i omgivelsenes grammatikk, er endringen et faktum. Ut fra dette blir fonetikken viktig for en dypere forståelse av jamvekten. Det er i det fonetiske signalet misforståelsene oppstår, og som i vårt tilfelle i neste omgang har ført til endringene vi kaller jamvektsregelen og utvikling av etterleddstrykk. Derved blir det viktig å avdekke 4
hvilke egenskaper ved den fonetiske realisasjonen av jamvekt som kan ha ført til disse misforståelsene, og derved til de endringene som er historisk belagte. Vi har naturligvis ingen garanti for at den levende jamvekten vi kan observere i dag, fullt og helt tilsvarer den historiske jamvekten som utløste jamvektsregelen. Også her kan endringer ha skjedd. Men det er det beste vi har, og mulighetene for at de egenskapene som utløste endringen fremdeles kan avdekkes, må ses som relativt gode, i og med at levende jamvekt fremdeles persiperes som strukturer der identifikasjon av én trykksterk stavelse er vanskeligere enn i overvektsord. Et hovedmål med denne artikkelen er nettopp å undersøke hvordan trykkrealisasjonsparametrene vi kjenner fra alle norske dialekter, nemlig kvantitet, vokalkvalitet og tonegang, realiseres i jamvektsord sammenlignet med overvektsord i nordgudbrandsdalsdialekten, heretter kalt NGbr. Analysen er i hovedsak en akustisk analyse av sentrale ord i et sett med innspillinger gjort i Nord-Gudbrandsdal i 1989. Informantene er åtte menn født mellom 1926 og 1952. Fire av dem er fra Vågå, to fra Skjåk og to fra Lesja. Alle informantene var opptatt av og hadde kunnskaper om den lokale dialekten, og var kjent med at innspillingene gjaldt denne. Blant målordene var både jamvektsord og overvektsord. Opptakene ble gjort analogt ved hjelp av kassettspiller og rettet bordmikrofon. For å hindre listeuttale, ble hver setning vist på et eget ark, skrevet med store bokstaver i forenklet lydskrift. Hvert ord ble lest i tre ulike rammesetninger, en der ordet stod sist, dvs. foran pause, en der ordet stod foran et klitikon i form av en trykklett preposisjon, og en der ordet stod umiddelbart foran et nytt aksentuert, leksikalsk ord. 6 Opptaket ble senere digitalisert, og fra det digitaliserte masteropptaket ble hver setning i neste omgang kopiert og lagret som egen fil, som så ble knyttet til en egen post i en database sammen med opplysninger om målord, kvantitetstype i rotstavelsen, tonelag og antall stavelser i målordet. Postene ble også kodet for rammesetningstype og informant. Resultatet av de akustiske målingene ble også ført inn i basen. Målingene er hovedsakelig gjort i CSL Multispeech (durasjon) og Praat. Til sammen består basen av 1061 poster fra NGbr. Artikkelen er organisert i seks hovedavsnitt. I det første ser vi på trykkrealisasjon i norsk, før vi i de tre neste analyserer hhv. durasjon, særlig vokaldurasjon, vokalkvalitet, og tonegang. I avsnitt 5 oppsummeres den fonetiske analysen, og i det siste avsnittet foreslår jeg en fonologisk analyse av jamvekt, basert på resultatene fra de foregående avsnittene. 5
Fonetisk realisasjon av trykk i norsk Fonologisk definert trykk ses som nevnt ovenfor vanligvis som en abstrakt prominensrelasjon definert over par av stavelser. Fonetisk vil den prominente stavelsen i en slik relasjon bli realisert på en måte som gjør at tilhøreren vil oppfatte den sterke (i abstrakt forstand) av de to stavelsene som den auditivt mest prominente. For å oppnå en slik effekt, kan ulike fonetiske virkemidler tas i bruk. Tradisjonelt er trykk blitt knyttet til lydstyrke, jf. begreper som ekspirasjonstrykk og dynamisk trykk. Lydstyrke har imidlertid ved nærmere undersøkelser vist seg som en upålitelig målestokk på trykk, i hvert fall i germanske språk, jf. f.eks. diskusjonen i Ladefoged (2003: 90ff.). 7 De viktigste manifestasjonsparametrene for trykk i norsk synes å være stavelseskvantitet, manifestert som durasjon, vokalkvalitet og tonegang. I alle norske dialekter, unntatt de med levende jamvekt, må alle trykksterke stavelser være bimoraiske, dvs. minimalt enten inneholde en lang vokal eller en kort vokal pluss konsonant, jf. note 4. Dersom denne konsonanten er den eneste før neste vokal i et tostavelsesord, blir den oppfattet som geminert, dvs. både som koda til den trykksterke stavelsen og som opptakt til den følgende trykksvake. Fonologiske lange vokaler finner en i norsk bare i trykksterke stavelser. Vokaldurasjon kan derfor ses på som en trykkrealisasjonsparameter knyttet til kravet i norsk om at en trykksterk stavelse må være tung. Dersom en vokal er lang, er den med andre ord hode i en trykksterk stavelse. Ut fra dette kunne det tenkes at jamvektseffekten oppstår fordi endevokalen i f.eks. vera i noen omgivelser, som f.eks. foran pause, blir oppfattet som fonologisk lang, jf. sitatene først i artikkelen. Siden lang vokal også i NGbr er knyttet til trykksterke stavelser, vil persepsjon av lengde i endevokalen i jamvektsord kunne føre til at den også blir persipert som trykksterk. Dette betinger ikke nødvendigvis at den er lengre enn tilsvarende endestavelsesvokaler i overvektsord. Det kan være nok at den oppfattes som vesentlig lengre enn rotvokalen. Særlig i ytringsutlyd vil en slik durasjonsforskjell mellom rotvokal og endevokal oppstå på grunn av såkalt final lenging, jf. nedenfor. Men det er enda en egenskap som skiller fonologisk lange og korte vokaler i norsk. Det er vokalkvalitet. Med unntak av /a/, der lang og kort har tilnærmet samme kvalitet i de fleste dialekter, artikuleres korte vokaler normalt noe lavere og mer sentralisert enn lange. Dersom endevokalene i jamvektsord skal blir persipert som lange, kan dette med andre ord ikke bare komme av lengre durasjon, det kan også ha med forskjeller i kvalitet å gjøre. 6
Den tredje egenskapen vi skal undersøke, er tonegang. Jamvekt forekommer bare i ord som i andre dialekter har tonelag 2 (Ekre 1960: 9). Tostavelsesord med lett rotstavelse og tonelag 1, som også er moraiske trokeer, oppfattes som ord med normalt trykkmønster, dvs. fullt trykk på rotstavelsen. Dette sier oss to ting. For det første er ikke lett rotstavelse, dvs. en moraisk troké, tilstrekkelig for at jamvektseffekten skal oppstå. For det andre må tonelag spille en avgjørende rolle, siden tonelag 2 er en nødvendig betingelse for jamvekt. Dette er ikke nødvendigvis overraskende. Trykk og tonelag er som kjent nær forbundet i norsk, vi skiller stavelser med hovedtrykk fra stavelser med sekundærtrykk ved at de siste mangler tonelag, men har bibeholdt kvantiteten. I intonasjonsspråk som engelsk og nederlandsk regnes tonal aksentuering ikke som en trykkrealisasjonsparameter, men som en egenskap som tilordnes trykkstavelser i fraser som er kommunikasjonsmessig prominente i en ytring, jf. f.eks. Ladd (1996: 45f.). I språk med (begrenset bruk av) leksikalsk tone, som norsk og svensk, blir dette noe mer komplisert, nettopp fordi tonelagskontrasten er leksikalisert og innenfor leksikalske ord i tillegg skiller mellom primær- og sekundærtrykk. Ut fra dette kan det argumenteres for at tone i norsk er en trykkrealisasjonsparameter, og ikke bare en egenskap som tilordnes trykkstavelser som del av intonasjonsmønsteret i en ytring. Uansett er tonegang og tonelagenes funksjon som trykkmarkører en viktig egenskap i vår sammenheng, nettopp fordi jamvekten er avhengig av det ene, men ikke det andre av tonelagene. Durasjon I dette avsnittet skal vi se på segmentdurasjon, der hovedvekten vil bli lagt på en sammenligning av jamvektsord med overvektsord og med tostavete tonelag 1-ord med kort rotstavelse. Den siste typen finner en bare i substantiver i bestemt form der basen har kort vokal og kort konsonant. Et eksempel er nøytrumsordet [ 1 ʂɛn], (sol)skinn, som i bestem form ikke-dativ uttales [ 1 ʂɛ.nə]. 8 Et viktig fenomen i vår sammenheng er lenging foran pause ( prepausal lengthening ), ettersom ytringsutlyd er en av de omgivelsene der jamvekt hevdes å være lettest å høre, jf. sitatene som innleder artikkelen. Lenging foran pause går ut på at segment ofte får større durasjon når det uttales som det siste før en pause, uavhengig av om det befinner seg i en trykksterk stavelse eller ikke, jf. f.eks. Nooteboom (1997) og Lindblom (1978). Ettersom durasjon er en av realisasjonsparametrene for trykk i norsk, vil øket relativ durasjon på siste 7
vokalen i et jamvektsord i forhold til rotvokalen kunne bidra til at stavelsen oppfattes som relativt mer prominent nettopp i ytringsutlyd. I tillegg til merknadene om at jamvekt høres best når vokalen lenges, jf. sitatene i innledningen ovenfor, er jamvekt historisk blitt knyttet til vokallenging gjennom den endringen av endevokalen som fant sted i relevante jamvektsord fra /a/ til /o/, jf. NGbr. [ˈhɔ.ɡɔ], hage fra norr. haga (obl. kasus, nom. hagi). En vanlig forklaring på denne rundingen har vært at endevokalen var lang på det tidspunkt da lang /aː/ generelt ble rundet, jf. norr. bát > mod. norsk [boːt] (Seip 1955: 111). Ettersom vokallengde bare forekommer i trykksterke stavelser, i norrønt som i moderne norsk, åpner dette for at endevokalen i jamvektsord på det tidspunkt rundingen fant sted, var trykksterk, noe både Seip (s.st.) og Ekre (1960: 33) nevner. Dette impliserer at i hvert fall jamningsformer med opphavlig /a/ i endevokalen kan ha hatt fullt etterleddstrykk på det tidspunktet rundingen fant sted. Minimalt på vokalen ha vært distinktivt lengre enn kort /a/ i rotstavelser og i endestavelser i overvektsord. Uten dette vil ikke avledningen av rundingen fra lengde holde vann. Et viktig spørsmål knyttet til en undersøkelse av levende jamvekt blir derfor om vi kan finne synkront belegg for en slik lenging, enten i form av signifikant større durasjon enn den korte rotvokalen eller i form av lang kvalitet. Lengde skal vi undersøke nærmere i dette avsnittet, mens vi kommer tilbake til kvaliteten i neste avsnitt. Metode Ulike konsonanter karakteriseres av ulik inherent lengde. Derfor vil målene for konsonanter bli avgrenset til nasaler, slik at ikke inherente ulikheter skal kunne tildekke fonologisk betingede lengdeforskjeller. Også når det gjelder vokaler finner vi inherente forskjeller i durasjon. Lave vokaler vil under ellers like forhold ha noe lengre durasjon enn høye vokaler (Maddieson 1997: 623). Disse forskjellene er imidlertid mindre, og jeg har derfor latt alle vokaler inngå i gjennomsnittene. I målene av segmentene i tostavingsord som presenteres nedenfor er den initiale konsonanten ikke tatt med. De omfatter med andre ord rotvokalen, den intervokaliske konsonanten og endevokalen. I tillegg til å skille mellom de ulike kvantitetstypene i rotstavelsen skal vi skille mellom tonelag 1 og 2, og mellom full vokal og schwa i den trykklette andrestavelsen. 8
Målingene er gjort ved hjelp av programmet CSL Multispeech, og er gjort i spektrogrammer sammenholdt med bølgeformer. Overgangen mellom vokal og nasal kan være vanskelig å identifisere nøyaktig, fordi begge karakteriseres av periodiske svingninger. Grensen framgår likevel vanligvis som (1) et markert fall i amplitude over nesten hele spekteret i overgangen fra vokal til nasal, (2) såkalte antiformanter i nasalen, dvs. områder i spekteret helt uten energi, og (3) en forsterking av amplituden i de laveste delene av spekteret i nasalene. I svært mange tilfeller kan grensen identifiseres ved hjelp av disse egenskapene, men i enkelte tilfeller har det vært vanskelig å fastsette segmentgrensen presist. Disse er blitt forkastet. Et kritisk problem har vært identifikasjon av sluttpunktet i vokaler i utlyd. Lenging foran pause manifesterer seg ofte i en svært gradvis minking av energien, der bølgeformen mot slutten kan vise periodiske svingninger med svært lav amplitude som kan strekke seg over atskillige millisekunder. Det viste seg raskt at det var vanskelig å fastsette et sluttpunkt på en konsistent måte her. Løsningen som til slutt ble valgt, var å fastsette sluttpunktet der den tydelige forskjellen mellom formanter og mellomliggende områder i spekteret med lavere amplitude opphørte. Dette punktet var i de aller fleste tilfellene abrupt og derved lett å identifisere. 5000 0 0 0.525983 Time (s) Figur 3: Spektrogram av /komo/ komme i utlyd med innføyd markering av segmentgrenser (Informant MØ) 9
Figur 3 viser et spektrogram av ordet /kåmå/ komme, med innsatte segmentgrenser. Vi ser at nasalen i forhold til de to vokalene generelt karakteriseres av klart lavere amplitude (vist som grad av sverting). (Klare antiformanter mangler i dette opptaket, hvite områder i det gjengitte spektrogrammet skyldes tap av kvalitet i overføring fra analyseprogram til tekstbehandlingsprogram). Vi ser også hvordan amplituden brått avtar på det punktet der sluttpunktet for siste vokalen er satt, selv om vi ser spor av periodisitet etter dette punktet. Resultater Mens en i de fleste norske varieteter kan regne schwa som en realisasjon av /e/-fonemet, (Kristoffersen 2000: 19ff), må en i mange midlandsmål kontrastere schwa med en fremre, midtre fullvokal i trykklett stilling (Torp 1982: 68). F.eks. kan endingen i b.f.sg. ikke-dativ av nøytrumsord analyseres som schwa i NGbr, mens endinga i den til tilsvarende dativformen er /e/. Ut fra dette bør vi anta et eget fonem /ə/ i disse dialektene, som bare kan forekomme i trykklett stilling, slik en gjør det i f.eks. nederlandsk og tysk, jf. hhv. Booij (1995) og Wiese (1996). 9 Grunnen til at dette skillet er viktig i durasjonssammenheng, er at schwa historisk er et reduksjonsprodukt, og i tillegg til reduksjon i form av nøytralisering av distinktive trekk i forhold til det historiske utgangspunktet, kan også durasjon tenkes å ha blitt redusert. Ettersom jamvektsformer bare har fullvokaler i andre stavelse, bør disse med andre ord sammenlignes med overvektsformer som også bare har fullvokaler i andre stavelse. Overvektsinfinitiver og b.f.sg. av nøytrumsord bør med andre ord så vidt mulig holdes utenfor i en slik sammenligning. Figur 4 viser durasjonsmål bare for den endevokaler, kategorisert etter omgivelse og etter om vokalen er en underliggende schwa eller fullvokal. 10 Dataene er slått sammen over kvantitet i trykksterk stavelse, men begrenset til tonelag 2, ettersom målet med undersøkelsen er å sammenligne dem med jamvektsformer, som jo bare forekommer sammen med tonelag 2. Bare informantene fra Ottadalen er tatt med, ettersom skillet mellom schwa og /e/ i trykklett stavelse ikke synes å være til stede i Lesja. Vi ser at durasjonen er betydelig større i ytringsulyd. I de andre omgivelsene ligger målene for fullvokalen nær de vi finner for trykksterk kort vokal, jf. Figur 5. Schwa viser i alle tre omgivelser mindre durasjon, slik vi ventet, selv om forskjellen er liten i utlyd. 10
Tid (ms.) 150 125 100 75 50 129 122 95 94 71 65 Fullvokal Schw a 25 0 ##-- ##C +C Figur 4: Durasjon i trykklett stavelse i tonelag 2 kategorisert etter omgivelse Figur 5 viser gjennomsnittlig durasjon i tostavelses overvektsord i ytringsutlyd systematisert etter strukturen i trykkstavelsen (CVV vs. CVC, f.eks. pina vs. panna) og tonelag (T1 vs. T2). 11 Vi ser klare forskjeller mellom lange og korte segmenter i trykkstavelsen. Legg også merke til at den trykklette vokalen er lengre enn kort vokal i trykkstavingen. CVCT2 90 168 127 CVCT1 CVVT2 100 197 170 96 115 131 V1 C V2 CVVT1 209 78 104 0 100 200 300 400 500 Tid (ms.) Figur 5: Durasjonsgjennomsnitt i overvektsord i ytringsutlyd Før vi sammenligner disse resultatene med durasjon i jamvektsordene, skal vi også se på durasjonen i ord med kort rotstavelse og tonelag 1. Det eneste eksempelet i basen er b.f.sg. ikke-dativ av /ʂɛn/ (sol)skinn, altså [ 1 ʂɛ.nə]. Resultatene over de tre omgivelsene framgår av Figur 6. Vi ser at selv om lengden i den trykksterke vokalen varierer en del, ligger den nær de verdiene vi fant for trykksterke, korte vokaler i langstavingsord. Det sammen gjelder konsonanten. Når det gjelder endevokalen, er dette en schwa, og igjen ser vi at verdiene ligger nær de vi fant for schwa i langstavingsord, jf. Figur 4. 12 11
+C ##C 110 108 83 84 77 70 V1 C V2 ##-- 98 83 110 0 100 200 300 Tid (ms.) Figur 6: Durasjon i ord med kort rotstavelse og tonelag 1 De gjennomsnittlige durasjonsmålene for jamvektsordene er presentert i Figur 7. +C 88 73 87 V1 ##C 87 75 88 C V2 ##-- 88 71 134 0 100 200 300 Tid (ms.) Figur 7:Durasjon i jamvektsord 13 Her ser vi at vi finner en påtakelig lenging i ytringsutlyd i jamvektsordene, helt parallelt med den vi finner i overvektsord med tonelag 2, jf. Figur 5. Men legg merke til at durasjonen ikke er større enn i overvektsordene. For alle tre typene er durasjonen mellom 130 og 140 ms, mot under 100 ms for de korte rotvokalene. Det betyr at det ikke uten videre lar seg argumentere for at endevokalen i jamvektsord er underliggende lang i forhold til endevokalen i overvektsordene. Samtidig er endevokalen i ytringsutlyd betraktelig lengre enn de korte rotvokalene. Denne forskjellen forsvinner imidlertid i de andre omgivelsene. Dersom det vi kan kalle jamvektseffekten utelukkende forårsakes av durasjonsforskjeller av denne typen, ville vi vente at den var begrenset til ytringsutlyd. Sitatene som innleder artikkelen går ikke så langt, de sier at jamvekten er tydeligst i ytringsutlyd, ikke at den er begrenset til ytringsutlyd. Det betyr at den økte durasjonen i utlyd bidrar til jamvektseffekten, men den neppe ses på som tilstrekkelig. Målene tyder dessuten på at vokallengingen i andre stavelse av jamvektsord 12
skyldes generell final lenging som ikke er begrenset til jamvektsord, men til vokaler i fraseutlyd generelt. Oppsummering og statistisk analyse I durasjonsmålene vi nettopp har sett på, så vi klare forskjeller mellom fonologisk lange og korte rotvokaler i overvektsordene. I tillegg så vi at vokal- og konsonantdurasjon i rotstavelsen i kortstavingsord korresponderer med hhv. kort vokal og kort konsonant i ord med lang rotstaving. På grunnlag av disse forskjellene er det med andre ord god grunn til å holde fast ved begrepet kortstaving. Men siden durasjonsforskjellene også viser seg i tostavelses kortstavingsord med tonelag 1, der vi ikke finner jamvekt, kan ikke jamvekten forklares utelukkende på grunnlag av det faktum at jamvektsdialektene har bevart korte rotstavinger. Et annet durasjonstilknyttet fenomen som er hyppig nevnt i tidligere litteratur om jamvekt, er lenging av vokalen i andre stavelse, særlig i ytringsutlyd og under emfase. Dataene hentet fra ytringsutlyd gav klare belegg for en slik lenging. Men siden vi finner samme grad av lenging i tonelag 2-ord med lang rotstaving, gir ikke denne lengden uten videre grunnlag for å analysere den siste vokalen som fonologisk lengre enn endevokalen i overvektsord. Derved synes det heller ikke å være noen grunn til å analysere vokalen som fonologisk lang. Det synes riktigere å se denne lengingen som et resultat av final lenging i fraseutlyd. Det at en tilsvarende lengde ikke opptrer i andre omgivelser utgjør ytterligere støtte for en analyse av endevokalen i jamvektsord som underliggende kort. Men lengingen i utlyd gjør likevel at andre stavelse i jamvektsord blir vesentlig lengre enn første stavelse, noe vi ikke finner i overvektsord, siden første stavelse her er lang. Dette gjør at for språkbrukeren vil endevokalen i jamvektsord lett framstå som relativt lengre enn rotvokalen i utlyd. Dette kan igjen føre til at den blir tilskrevet trykkegenskaper, enten på grunn av lengden alene, eller i kombinasjon med andre egenskaper, som vi kommer tilbake til nedenfor. For å sjekke i hvilken grad gjennomsnittsforskjellene ovenfor representerer virkelige forskjeller, skal vi nå teste statistisk forskjellen i vokaldurasjon ved hjelp av en enveis variasjonsanalyse. 14 De fire stavelsestypene rotvokal i jamvektsord, lang rotvokal i overvektsord, endevokal i jamvektsord og endevokal i overvektsord, utgjør den uavhengig faktoren, og durasjon er den avhengige. Testutvalget er 16 overvektsord med lang vokal (skine (8) og pina (8), og 16 jamvektsord (sene (8) og spåne (= takspon ) (8)). 15 Gjennom 13
denne testen kan vi gjennom såkalte post hoc-sammenligninger (Tukey) slå fast om endevokalen i jamvektsord er forskjellig fra (1) rotvokalen i jamvektsord, (2) lange vokaler i rotstavelser i overvektsord, og (3) den trykklette endevokalen i overvektsord. De signifikante resultatene av testen framgår av Tabell 1. Forskjell mellom rotvokal og endevokal i jamvektsord p = 0,000 Forskjell mellom rotvokal i jamvektsord og lang vokal p = 0,000 Forskjell mellom endevokal i jamvektsord og lang vokal p = 0,000 Tabell 1: Resultat av statistisk testing av durasjonsforskjeller Forskjellen mellom endevokalene i jamvektsord og overvektsord var ikke signifikant (p = 0,986). Testen bekrefter for det første at det er forskjell mellom den korte rotvokalen i jamvektsordene og den lange i overvektsordene. Mer sentralt i vår sammenheng er at endevokalen i jamvektsord er forskjellig både fra den korte rotvokalen i jamvektsord og den lange rotvokalen i overvektsord. Dette viser at endevokalen ikke er en lang vokal. Testen viser likevel at endevokalen i jamvektsord er signifikant lengre enn rotstavelsen. Men siden dette er en forskjell som er begrenset til utlyd, jf. Figur 7, er det mest sannsynlig at denne forskjellen skyldes final lenging, ikke en underliggende lengdeforskjell. At det ikke er signifikant forskjell mellom endevokalen i jamvektsordene og i overvektsordene i testen, støtter dette. Konklusjonen må derfor bli at endevokalen i jamvektsord fonologisk må tolkes som en kort vokal når vi legger durasjonskriterier til grunn. Vokalkvalitet I norsk og svensk, som i andre germanske språk, er lange og korte vokaler kvalitativt ulike. En etablert terminologi knyttet til denne forskjellen er spent vs. slapp artikulasjon, der den bakenforliggende antakelsen er at lange vokaler uttales med mer spente muskler. Dette skal igjen føre til at tungen i større grad føres ut mot grensene av artikulasjonsrommet i lange vokaler, noe som gjenspeiles i deres plassering lenger ut mot grensene av vokalfirkanten. Akustisk gjenspeiler forskjellen seg først og fremst i verdiene til de to laveste formantene, heretter kalt F1 og F2. Verdien av F1 er omvendt proporsjonal med tungehøyde, slik at ikkelave, lange vokaler, f.eks. [iː, eː, uː, oː] vil ha lavere F1 enn de korresponderende korte [ɪ, ɛ, ʊ, ɔ], siden de artikuleres med høyere tungestilling. 14
F2 er på sin side proporsjonal med tungens stilling i horisontalplanet, fremre vokaler har høy F2, mens bakre har lav. I den grad lange vokaler har mer ekstrem uttale enn korte, vil vi vente at lange fremre vokaler har høyere F2 enn korte, og at lange bakre vokaler har lavere F2 enn korte. Hypotesen som kan avledes av dette, er at dersom vokalen i andre stavelse av jamvektsord er fonologisk lang, vil vi vente at den med hensyn til F1 og F2 vil svare til lang, og ikke kort vokal i trykksterk stavelse. Omvendt kan vi si at dersom V2 i jamvektsord viser formantverdier som om de var lange vokaler, vil dette bidra til trykkpersepsjon knyttet til V2 og derved til en jamvektseffekt i den grad andre egenskaper i det akustiske signalet tilordner trykkegenskaper til V1. Metode Formantverdiene i vokalene i jamvektsord uten nasal mellom vokalene ble målt ved hjelp av LPC-analyse (autokorrelasjon, Filter Order = 12) tatt over et 20 millisekunders vindu rundt midtpunktet i vokalen. Programmet som ble benyttet var Multispeech 3700, versjon 2.2 fra Kay Elemetrics. 16 Grafene er modellert slik at resultatet ser mest mulig ut som en vokalfirkant. X-aksen representerer derfor F2 med fallende verdier fra venstre mot høyre, og y-aksen representerer F1, med fallende verdier nedenfra. Resultater Jamningsformer med å-å Her ble jamvektsordene påså, sågå og ståkå lagt til grunn for analysen. De lange referansevokalene ble tatt fra ordene benåd (Ref1) og begå (Ref2). Ettersom Ref1 inneholder en nasal, kan ev. avvik i forhold til Ref2 skyldes nasalsmitte og derved feilleste formantverdier, jf. note 16. Resultatene framgår av Figur 8, der V1 og V2 representerer rotvokalen og endevokalen i jamvektsordene. 17 Legg merke til at nasalen i Ref1 neppe har forårsaket feilmålinger, ettersom verdiene for de to referansevokalene ligger svært nær hverandre. 15
200 F1 400 600 V2 V1 Ref 1 Ref 2 800 2200 1800 1400 1000 600 200 F2 Figur 8: Formantverdier i jamningsformer av jamvektsord med å Dersom vi tar utgangspunkt i gjennomsnittsverdiene, blir konklusjonen at de to vokalene i jamningsformene, V1 og V2, tilhører samme typen, og at de begge er forskjellige fra den lange referansevokalen. Ettersom V2 framstår med de samme formantverdiene som den fonologisk korte V1, framstår V2 akustisk som kort. Referansevokalene har lavere F1, noe som betyr at den artikuleres med høyere tungestilling. De har også lavere F2, og ettersom dette er en bakre vokal, ligger den også lengre ut mot artikulasjonsrommets bakre grense enn de to korte vokalene. Jamningsformer med ʉ -ʉ Vi skal nå sjekke disse resultatene mot tilsvarende resultater for den høye, sentralt vokalen /ʉ/ i stugu. Her er det bare to informanter, AD og IT, som har lest inn ord med referansevokal. 18 Ordet med referansevokal er kuhorn(et), og spredningen for stugu og referansevokalen gjengis bare for disse to informantene. Ettersom basen inneholder et ord med kort vokal i tung stavelse, skugge, er det mulig å sette inn en kort referansevokal i tillegg. Når disse resultatene skal tolkes, må vi ta hensyn til at materialet er svært begrenset, slik at tilfeldige avvik fra det reelle gjennomsnittet vil få større innvirkning. Gjennomsnittsverdiene framgår av Figur 9. Vi ser at her er det en viss forskjell mellom V1 og V2 når det gjelder F2, ved at verdiene for V2 har noe lavere verdi enn de for V1, slik at de derved ligger noe nærmere verdiene for referansevokalen. Ettersom F2 er et uttrykk for vokalens posisjon på dimensjonen fremrebakre, og /ʉ/ er en sentral vokal, er det vanskelig å tolke dette. Det figuren sier oss, er at den lange referansevokalen er mer bakre enn de to jamvektsvokalene og den korte vokalen, og av disse er V1 den minst bakre. 16
200 F1 400 600 V1 V2 Ref lang Ref kort 800 2200 1800 1400 1000 600 200 F2 Figur 9: Formantverdier for stugu med referanseverdier for lang og kort vokal, 2 informanter Når det gjelder høyde, uttrykt i F1, er den lange referansevokalen høyere enn de andre, og også her finner vi at V2 er noe høyere en V1, men på langt når så høy som den lange vokalen. Selv om resultatene her er noe mer uklare enn når det gjaldt formene med å-å, støtter de likevel hypotesen om at V2 fonologisk sett er kort. Oppsummering og statistisk analyse Hypotesen om at en ev. fonologiske lengde i den siste vokalen i et jamvektsord med jamning vil komme til uttrykk gjennom forskjell i formantverdier, ved at disse ligger nærmere de vi finner for en tilsvarende lang vokal i andre ord enn formantverdiene til den korte vokalen i rotstavelsen, finner liten støtte i materialet. I begge tilfellene er det klar forskjell mellom den lange referansevokalen og V2, og mindre forskjell mellom V1 og V2. Forskjellene ble testet statistisk ved hjelp av en enveis variansanalyse der de tre jamvektsordene påså pose, ståkå stake og sågå å sage samt begå utgjør den uavhengige faktoren med fire verdier, og formantverdiene F1 og F2 i V2 de avhengige variablene. Testen ble kjørt med post hoc-sammenligninger (Tukey), slik at det i tillegg til generell signifikans var mulig å påvise hvilke gjennomsnitt som er signifikant ulike. Forventningen på grunnlag av resultatene presentert ovenfor vil være at det ikke vil være forskjeller mellom vokalene i jamvektsordene, mens det vil være signifikante forskjeller mellom de tre jamvektsordene og referansevokalen. De signifikante p-verdiene framgår av Tabell 2. Som ventet er det bare forskjellene mellom V2 i hvert av jamvektsordene og referansevokalen som er signifikante. Mellom jamvektsordene innbyrdes er det ingen signifikante forskjeller. I den grad det er persepsjon av F1 og F2 som styrer vår tolkning av vokalkvalitet, tyder formantverdiene på at begge vokalene er fonologisk korte. Grunnen til at 17
vi tilordner endestavelsen trykkegenskaper i jamvektsord kan derfor ikke ligge i at vi persiperer V2 som lang av kvalitetsmessige grunner. F1 i V2 i påså vs. F1 i referansevokal p = 0,000 F1 i V2 i ståkå vs. F1 i referansevokal p = 0,003 F1 i V2 i sågå vs. F1 i referansevokal p = 0,044 F2 i V2 i påså vs. F2 i referansevokal p = 0,000 F2 i V2 i ståkå vs. F2 i referansevokal p = 0,006 F2 i V2 i sågå vs. F2 i referansevokal p = 0,003 Tabell 2: Signifikante forskjeller mellom formantverdier i V2 sammenlignet med lang referansevokal Før vi nå går over til å undersøke tonegang, kan vi konkludere at verken durasjons- eller kvalitetsdataene åpner for en analyse av endevokalen i jamvektsord som fonologisk lang. En ev. innflytelse fra lengde må derfor tilskrives den variable lengden forårsaket av final lenging, noe som er i tråd med de dialektologiske kildene som peker på sammenhengen mellom jamvekt og final posisjon eller emfase. Tonegang Det at jamvekt bare finnes i tonelag 2-ord er en svært sterk indikasjon i seg selv på at tonelag må være en viktig faktor for forståelse av jamvekt. Kravet om at rotstavelsen må være lett blir derved redusert til en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for jamvekt, og en ev. fonetisk lengde på endestavelsen til en faktor som kan bidra til jamvektseffekten, men ikke forklare den. Temaet for dette avsnittet blir derfor den eller de egenskapene ved tonegangen som bidrar til at jamvektseffekten. Tonelagskontrasten i østnorsk I Kristoffersen (2000: kap. 9; 2006) analyserer jeg tonelagskontrasten i østnorsk som et nærvær mot fravær av en høytone (H) knyttet til stavelsen med primærtrykk i et gitt ord. Ord med denne høytonen har tonelag 2, og ord der denne høytonen mangler, har tonelag 1. I noen grad kan tilstedeværelsen av høytonen forutsies på grunnlag av fonologiske eller morfologiske egenskaper, men en utstrakt grad av leksikalsk spesifikasjon synes også å være nødvendig. 18
Melodiene som knyttes til tonelagskontrasten består videre av en lavtone (L), som i tonelag 2-ord følger umiddelbart etter H og i tonelag 1-ord er knyttet til stavelsen med primærtrykk. Denne tonen kan funksjonelt knyttes til markering av metrisk prominens, jf. Lorentz (1995), Hognestad (1997) og Abrahamsen (1998; 2003). Fraværet vs. tilstedeværelsen av den initiale høytonen i tonelag 2 analyseres i Kristoffersen (2006) som en funksjon av plasseringen av lavtonen i forhold til den trykksterke stavelsen. I flerstavelsesord med tonelag 1 er lavtonen leksikalsk assosiert med trykkstavelsen, mens den i flerstavelsesord uten leksikalsk assosiering skyves ut til den første trykksvake stavelsen etter den trykksterke, fordi en høytone ut fra en universell markerthetsbetingelse gis prioritert assosiering til den trykksterke stavelsen. Tonelagskontrasten kan med andre ord knyttes til timingen av lavtonen i forhold til trykkstavelsen, der den i tonelag 2 skyves ut i tid i forhold til tonelag 1. Om vi tenker oss at lavtonen perseptuelt identifiseres gjennom fallet mot lavpunktet og den påfølgende stigningen, kan tidspunktet der fallet avsluttes og stigningen begynner i forhold til segment- og stavelsesstrukturen i ordet, være med å bestemme om et gitt ord vil bli oppfattet som tonelag 1 eller tonelag 2. Tidlig lavtone gir tonelag 1, forsinket lavtone (og markert fall gjennom trykkstavelsen skapt av den innledende høytonen) gir tonelag 2. Den tredje tonen som inngår i de to melodiene er den avsluttende høytonen. Denne kan ses som en såkalt grensetone, dvs. en tone som signaliserer avslutningen på en intonasjonskonstituent, og i en rekke arbeider av Thorstein Fretheim og Randi Alice Nilsen (se f.eks. Nilsen 1989, 1992 og Fretheim 1981, 1991, 1992) er denne tonen tilordnet pragmatisk funksjon som fokusmarkør. Når den har denne funksjonen, er den høyere enn når den avslutter en ikke-fokusert frase. Vi skal vise til den i den videre framstillingen som H% for å skille den fra den initiale høytonen i tonelag 2. La oss nå se på hvordan disse tonale forankringspunktene manifesterer seg i melodiene som realiserer de to tonelagene. Figur 10 viser tonegangen i to overvektsord, tonelag 1-ordet fonna, [ 1 fœn.ne] og tonelag 2-ordet panna [ 2 pɛn.nɑ], uttalt av TH i absolutt utlyd. 19 Kurvene viser både høytonen i tonelag 2 og fraværet av denne tonen i tonelag 1, samt ulikheten i timingen av lavtonen som følger av denne forskjellen. Segmentgrenser basert på durasjonsmål er markert ved hjelp av loddrette streker på tonekurvene. Selve stavelsesgrensen går inne i den lange nasalen i begge ordene, og vil derfor være plassert til venstre for den siste segmentgrensen, uten at det er mulig å fastsette den mer nøyaktig. Disse kurvene samsvarer 19
ellers bra med andre kurver publisert for andre østnorske varieteter, jf. f.eks. Haugen & Joos (1952), Fintoft (1970) og Kristoffersen (2000). 250 Hz. 200 150 100 T1 T2 50 0 100 200 300 400 500 Tid (ms.) Figur 10: Tonelagskurver for ord med tung rotstavelse De tilsvarende kurvene for ord med lett rotstavelse er vist i Figur 11. 250 200 Hz. 150 100 T1 T2 50 0 100 200 300 400 500 Tid (ms.) Figur 11: Tonelagskurver for ord med lett rotstavelse Ordene er b.f.sg. av nøytrumsordet skinn (< norr. skin), [ 1 ʂɛ.nə], og dativ sg. av samme ordet, [ 2 ʂɛ.ne]. Det siste ordet, som har lett rotstavelse og tonelag 2, representerer følgelig et jamvektsord. Også disse er uttalt av TH i absolutt utlyd. Det som først og fremst er forskjellig her i forhold til kurvene for ordene med tung rotstavelse er timingen i forhold til stavelses- og segmentstruktur. Særlig i tonelag 2 er dette påfallende. Mens den vesentlige delen av fallet mot lavtonen i tonelag 2 med tung rotstavelse skjer innenfor rimet av rotstavelsen (Figur 10), skjer så å si hele fallet i begynnelsen av endestavelsen i jamvektsformen i Figur 11. Grunnen til dette er naturligvis at den lette rotstavelsen i jamvektsordet er vesentlig kortere enn rotstavelsen i overvektsordet. (Stavelsesgrensen faller sammen med segmentgrensen mellom 20