Knut Langeland: Planter i et historisk perspektiv Norge har en utvikling i hagebruket og plantematerialet som litt annerledes og fremfor alt litt forsinket i forhold til resten av Europa. Det skyldes at vi ligger i utkanten av verdensdelen, de klimatiske forhold og at vi til en viss grad har manglet samfunnsklasser som har vært pådrivere i utviklingen av hager. Den viktigste årsaken har likevel vært klimaet. Vi vet ikke så mye om hva som ble dyrket i Norge i for eksempel vikingtid og gjennom middelalderen til de første skriftlige kilder som lovgivning, Hamarkrøniken og Horticultura fra 1694. Det som imidlertid er helt påtakelig er at planteutvalget i Norge har vært langt mindre enn i land med mildere klima. En annen ting som er verd å merke seg er at de plantene som er virkelig gamle her, har sin opprinnelse enten i høytliggende områder i landene rundt Middelhavet og i Midtøsten eller fra lavlandsområder i Nord-Europa. De klassiske hageplantene som ble brukt i hagene i Europa i middelalderen, kom for en svært stor dels vedkommende fra lavlandet i middelhavslandene og Midtøsten. Derfra var veien kort inn i hagene, men i Nord-Europa var de for lite herdige. Hvis middelhavsplanter skal klare seg hos oss, må de opprinnelig ha kommet fra høytliggende områder. Etter hvert som nye kontinenter ble åpnet for planteinnsamling, viser det samme mønsteret seg igjen. Hageplantene som kunne brukes hos oss, var enten lavlandsplanter fra steder med svært kaldt klima eller fjellplanter fra sørligere og varmere strøk. Ingen steder var dette blant det første som ble samlet inn. Hvorfor ønsker vi å vite hva som ble dyrket i gammel tid og hvordan? Til dels fordi vi har lyst til å vite mer om hvordan våre forfedre levde og hva deres kultur besto av. Et annet moment er å kunne velge riktig plantemateriale til eventuelle gjenskapte hageanlegg. Hvor skal vi finne informasjon? Noen hovedtrekk i utviklingen av plantematerialet i Norge: Før 1100-tallet Vi må regne med at det av trær og busker ble brukt det som fantes på stedet. Småplanter kunne trolig flyttes korte avstander, men ellers var det frø som ble benyttet til planteformering. Busker som kunne brukes til innhegning, som hagtorn (Crataegus monogyna ssp. nordica), kunne også flyttes som småplanter eller frø. I Osebergskipet ble det funnet epler (villepler eller små søtepler), hasselnøtter, frø av karse, lin, hamp og vaid. Trær som alm, ask, småbladlind og selje har vært dyrket, kanskje plantet, men i alle fall stelt og hegnet om. Det finnes informasjon som tyder på at det i vikingtiden ble etablert en bøkeskog i Hordaland med nøtter fra Vestfold. Trolig har flytting med frø foregått også for andre treslag. I sagaene hører vi om kvann, løk, hvitløk samt epler og hassel. En del stedsnavn forteller om forekomsten av planter som også kunne brukes i hagene, for eksempel treslag som hassel og lind. Andre navn vitner om dyrking av planter som eple, kål og løk og urter som gople (storklokke). I lovgivningen hører vi om hassel, eple, kirsebær, løk, kål, erter og neper 1100-tallet til 1536 (reformasjonen) I denne perioden var det svært liten kunnskap og mulighet til å flytte levende planter over lang avstand. Det blir ofte referert til at klostervesenet ga et viktig Knut Langeland: Planter i historisk perspektiv 2008 side 1 av 5
bidrag til planteutvalget i Norge. Det som lett kunne flyttes, var planter som var frøformert, og planter som hadde sesonghvile i form av løker eller knoller. Madonnalilje, martagonlilje, brannlilje, klosterklokke og klosterpeon er blant de plantene som i ettertid er sterkt knyttet til klostervesenet. Botaniker Per Arvid Åsen ved Agder naturmuseum har gjort en spennende undersøkelse av hvilke planter det finnes en overhyppighet av rundt gamle klosteranlegg. I publikasjonen Ta plantearven i bruk, bilag til Norsk Hagetidend nr. 2/2003 har Åsen en artikkel om dette og en liste over mulige klosterplanter. Mange av disse plantene ville vi i dag ikke kjenne igjen som hageplanter, men de inneholdt virksomme stoffer og ble brukt som legemidler, fargeplanter, maturter, duftplanter og annet. Felles for de aller fleste av disse plantene er at de kan fraktes og formeres som frø. Munkene og nonnene hadde store kunnskaper om hagedyrking og hageplanter. De har blant annet fått æren for å være de som introdusert fruktdyrkingen i Norge. Det mulig at de kunne frakte levende frukttrær med skip fra England til Norge, likevel er det mer sannsynlig at de med sin kunnskap sådde frø og kjerner av eple, pære, kirsebær og plomme og fikk frøplanter for poding. Podekvistene kunne de bringe med seg om vinteren når kvistene var i hvile. Slik kunne også kultiverte fruktsorter føres mellom klosteranleggene. Blant eldre skriftlige kilder i Norge står Hamarkrøniken i en særstilling. Den er skrevet i siste halvdel av 1500-tallet og omtaler forholdene på Hamar før og under reformasjonen i 1536. Der får vi vite at det var en blomstrende hagekultur på Hamar, men det er ikke mye direkte planteinformasjon vi får bortsett fra at vi får vite at eple, kirsebær og engeltorn/eplerose vokste på Hamar. 1536 1700 Vi kan få en forståelse av hvor viktig dyrkingen av legeurter ved klostrene i Norge var, ved at det i tiden etter reformasjonen ble en veldig misnøye her i landet med kvaliteten på medisiner. Det var gamle urter som ikke kunne selges andre steder, som ble sendt hit til landet. I den kongelige forordningen som kom i 1672 ble det bestemt at alle apotekene skulle ha egen urtehage, og der fikk dyrkingen i klosterhagene en fortsettelse. I arkivene i Leiden finnes det noen brev som er skrevet av lege Henrik Høyer i Bergen til botaniker Carolus Clusius ved den botaniske hagen i Leiden. I de brevene kan vi lese at Høyer i årene 1596 97 plantet løker og knoller han hadde fått av Clusius. Det var tulipan, keiserkrone, krokus, narsiss, svibel, iris, kronanemone, gladiol, madonnalilje og martagonlilje. På oppdrag fra kongen reiser to menn, Sperling og Fuiren, gjennom Norge i 1622. De lagde en liste over planter de så underveis. Dessverre er den listen til dels gått tapt, så vi kjenner bare det som er notert fra A til H. Vi må vente helt til 1694 før vi får noen skikkelig oversikt over det som ble dyrket i Norge. I hageboken Horticultura fra 1694 har Christian Gartner skrevet om hagedyrking i Trondheim og de plantene som kunne dyrkes der. Denne hageboken ble bearbeidet og kommentert av Weisæth og Balevoll og utgitt igjen i 1994 og er på alle måter en nøkkel til å forstå tidligere tiders hagebruk. Christian Gartner omtaler treslag som alm, ask, sølvpoppel, bjørk, eik, osp, beinved, furu, gran, lind, einer, pil, poppel, hegg, selje, tindved, rogn, hyll og asal. Blant alle de planteslagene som Christian Gartner anbefaler for hager i Trondheim er det noen stauder som må være vegetativt formert, f.eks. fylte klosterpeoner. Knut Langeland: Planter i historisk perspektiv 2008 side 2 av 5
Bærbuskene kunne fraktes til Norge som stiklinger. Stikkelsbær og rips ble dyrket i Norge i 1682, mens solbær er kjent fra 1743. Røde bringebær i 1656 og gule i 1694. Jordbær var dyrket i 1604, mens de dessertbærene vi kjenner kom til landet i løpet av 1800-tallet. I arkivene og regnskapene til en del gamle eiendommer kan det finnes bestillingslister og fakturaer så vi kan se både hva som fantes på markedet og det som faktisk ble bestilt inn til det anlegget. De eldste plante- og frøbestillingene vi kjenner til fra Norge, finnes i arkivene på Rosendal-baroniet og er fra 1660-årene. Annegreth Dietze gikk gjennom disse listene og har skrevet om det i sin hovedoppgave i hagehistorie fra 1999. 1700-tallet I de Besche-herbariet (oppbevart i botanisk institutt ved Universitetet i Bergen) er det presset en mengde lege- og prydplanter som trolig vokste i apotekerhagen til familien de Besche i Bergen. Av mengden med forskjellige aurikler skjønner vi at det har vært svært populære planter tidlig på 1700-tallet. På slutten av 1600-tallet kom det en mengde nye nordamerikanske planter til Europa med gartnerne far og sønn Tradescant. Dette var planter som var samlet inn som frø, vesentlig i sørstatene i USA, og det var derfor ikke så mange som var herdige nok for norske forhold, men noen klarte seg hos oss, særlig stauder. Importen av nordamerikanske planter forsatte ved John Bartram på 1700- tallet. Han sendte frø til Europa gjennom mange ti-år. Igjen var det frøformerte stauder som var i flertall, men også en del busker og trær. Noen av disse er blitt virkelig populære planter hos oss, som vårfloks, høstfloks, solhatt og solbrud. Trærne på 1700-tallet var mest viltvoksende trær som ble sådd eller flyttet som småplanter. I Danmarks og Norges Oeconomiske Magasin, for årene 1757 1759 blir dette nøye beskrevet. I noen større gårds- og hageanlegg ble den europeiske parklinden plantet inn tidlig på 1700-tallet. Det var trær som ble kjøpt i Nord-Tyskland og Nederland og ofte fraktet til Norge som dekkslast. Man hadde altfor liten kunnskap om hva som skal til for å få et tre til å overleve. Derfor var det ikke mange av trærne som overlevde. Først fra midten av 1700-tallet ble den slags planteimport vellykket. Tre av våre viktigste prydbusker kom til Norge midt på 1700-tallet: Syrin (Syringa vulgaris), duftskjærsmin (Philadelphus coronarius) og skrinnespirea (Spiraea salicifolia). Snøballbusk (Viburnum opolus Roseum ) var også kjent og plantet på 1700-tallet. I 1768 lagde Peter Daniel Baade en liste over trondhjemske haveplanter. Her er så vel grønnsaker og urter som busker og trær nevnt. Mot slutten av 1700-tallet kom det inn en del amerikanske trær, bl.a. tuja, edelgran og lønn, slik vi kan se av listen over det som ble dyrket på Bogstad gård i 1792. Flere av de amerikanske skogstrærne ble prøvd i parken til Peder Anker på Bogstad og kanskje også hos andre skogeiere i Norge, slik at de kunne få erfaring for om de kunne brukes i skogbruket. Hestekastanje og gullregn som begge ble motetrær fra slutten av 1700-tallet av, er første gang nevnt i Norge i 1762. Lerk er beskrevet i Trondheim i 1780-årene, men virkelig populære som parktrær ble de første 20 30 år senere. Flere steder i landet vokser det fremdeles en mengde store lerketrær som ble plantet i årene like etter 1800. 1800-tallet Knut Langeland: Planter i historisk perspektiv 2008 side 3 av 5
1800-tallet kan sies å stå i de amerikanske og asiatiske plantenes tegn. Plantesamlere i Nord-Amerika og Asia kunne bare få sendt frø og i noen tilfeller løker til Europa på grunn av den lange sjøreisen. I Nord-Amerika reiste David Douglas rundt og samlet inn frø av mange slags planter. Av de plantene han samlet dyrkes ca. 130 fremdeles i europeiske hager. Busker som blodrips, mahonia og asalspirea (Holodiscus discolor), hagelupin, lewisia, klarkia (Clarkia, syn. Godetia), kokardeblomst (Gaillardia), kaliforniavalmue og ikke minst douglasgran er blant hans introduksjoner og kom til Norge i første halvdel av 1800-tallet. Asalspirea som ble plantet i mange hager på slutten av 1800-tallet, er så godt som ukjent i dag. En meksikansk plante som kom til Europa sent på 1700-tallet, men virkelig gjorde inntog i Vest-Europas hager på 1800-tallet, er georgine (Dahlia). Frem til rundt 1850 var det enkle og halvfylte sorter som var mest vanlig, men fra da av kom kaktusgeorginene på bred front. Noen av de aller eldste sortene er kanskje fremdeles i kultur i bygdene i Norge, mens de er fortrengt eller har bukket under for sykdommer i Europa. Derfor er innsamling av gamle norske sorter interessant i et internasjonalt perspektiv. For pelargonier har utviklingen vært omtrent den samme: hagepelargonia, stuepelargonia og hengepelargonia kom til Europa på 1700-tallet, men det var i det følgende århundret de ble populære. Fra Kina kom silkepeoner og remonterende roser rundt år 1800. De kom til å få enorm påvirkning i gartneriene og hagene. Spesielt franske planteforedlere brukte dem i sitt arbeid, og i siste halvdel av 1800-tallet kom det en strøm av franske sorter til Norge. For peonenes del kan noen av de opprinnelige plantene fremdeles være i live. Spirea har sin spesielle historie som hageplanter i Europa og Norge. De har vært mye plantet, og det er nesten så man kan datere hageanlegg etter hvilke spireaer som vokser der. Først ute var altså skrinnespirea på 1700- tallet. Toppspirea, S. tomentosa, var dyrket her i 1837. Samtidig kom ulvespirea (S. x billiardi). Triumfspirea som er en kultivar av denne kom helt på slutten av 1800-tallet. Douglasspirea (S. douglasii) som også er en toppspirea, kom hit etter 1850. Blant spireaer som får hvite blomster i en skjermliknende blomsterstand var S. hypericifolia og sibirspirea (S. trilobata) tidligst ute og nevnes i norske hagebøker fra 1830-årene. Samtidig er blærespirea (Physocarpus opulifolius) på plass. Velkjente spireaer som bjarkøyspirea (S. chamaedryfolia), gentspirea (S. x vanhouttei) og brudespirea (S. arguta) hører hjemme i hager fra slutten av århundret. Noe som var typisk for 1800-tallets landskapshager var avartene (sortene) av vanlige trær. Det kunne være lønn med hvitbrokete blader, trær med hengeform som hengeask, hengealm, hengebøk, søyleformete trær som søylepoppel (Populus Italica ), trær med spesielle flikete blader og ikke minst blodhassel, blodlønn og ikke minst blodbøk. Av blodbøk finnes det mange ulike nyanser av rødt i de virkelig gamle parkene. I begynnelsen var de frøformerte, men da det midt på 1800-tallet kom en sort av blodbøk, Atropunicea, med spesielt sterk rødfarge, ble den snart enerådende. Til sist Det finnes andre kilder til kunnskap om plantebruk i eldre tider enn de skriftlige. Makrofossiler og pollen i torvmyrer forteller mest om viltvoksende trær og planter som sprer pollen med vind som trær og gress. Pollenanalyser Knut Langeland: Planter i historisk perspektiv 2008 side 4 av 5
av sedimentene i gamle hagedammer kan gi verdifull informasjon om hvilke planteslag som har vært dyrket i nærheten. Enda viktigere er det å registrere hvilke planter som fremdeles vokser i og rundt gamle hager. Gamle fotografier kan også gi mye informasjon. Litteratur Anker, Peder: Planteliste fra Bogstad gård (manuskript), 1792. Balvoll, Gudmund og Gunnar Weisæth: Horticultura Norsk hagebok frå 1694 av Christian Gartner, Landbruksforlaget 1994. Baade, Peter Daniel: Trondhjemske Have-Planter (1768), Det Kong. Norske Videnskabers Selskabs Skrifter, Kiøbenhavn, 1823. Dietze, Annegreth: Kjøkkenhagen på Baroniet Rosendal som et eksempel for Norges Hagekunsthistorie. Universitetet Hannover/Tyskland, 1999. Eckblad, Finn-Egil: Henrik Høyer og de første tulipaner i Norge, Blyttia 3, Universitetsforlaget, 1991. Hansen, Andreas og Niels Andreas Harbou Zarbell: Norsk Havebog, indeholdende Frugt- og Blomsterhaven, Peter Tidemand Malling, 1837. Mansson Arvidh: Den herlige Urteboken fra 1628, Kolibri forlag, 1994. Moe, Dagfinn (red.): Historiske hager En nordisk hagehistorisk artikkelsamling ved 100-årsfeiringen av Muséhagen i Bergen, mai 1999, Bergen Museums skrifter nr. 5, Alma Mater 2000. Mortensen, M.: Almindelig Norsk Havebog, H.T. Winters Forlag, 1836. Næve, Oluf: Norsk Frugt og Urte Hauge Bog, 1765, Kommentarutgåve ved Gudmund Balvoll, Jord og gjerning, Norsk Landbruksmuseum 1994/95. Nøvik, Peter: Norsk Havebog, 4. del: Blomsterhaven og Parken, H. Beyer Forlag, 1891. Pedersen, Maisen: Blomsterhaven. Flerårige planter, Aschehoug, 1929. Rathke, J.: Enumeratio Plantarum Horti Botanici Universitatis Regiæ Fredericianæ Christianiensis, Christiania, 1823. Schübeler, F.C.: Die Culturplanzen Norwegens, Christiania, 1862. Schübeler, F.C.: Växtlivet i Norge, Fabricius s Bogtrykkeri, 1879. Ytreberg, Severin: Hagebok for Nord-Norge, Troms Landbrukslag, 1921 Knut Langeland: Planter i historisk perspektiv 2008 side 5 av 5