OVERVÅKNING AV FREMMEDSTOFFER I NORSKPRODUSERT LAKSEFILET OG LAKSEFÔR I PERIODEN 1995-2003

1 OVERVÅKNING AV FREMMEDSTOFFER I NORSKPRODUSERT LAKSEFILET OG LAKSEFÔR I PERIODEN 1995-2003 Kåre Julshamn, Marc H.G. Berntssen, Anne-Katrine Lundebye Haldorsen og Amund Måge, Nasjonalt institutt for ernærings og sjømatforskning (NIFES). Mette Lorentzen, Mattilsynet, Regionkontoret for Hordaland og Sogn og Fjordane, Postboks 383, 2381 Brumunddal Introduksjon Fra midt på 90-tallet og fram til 2003 har NIFES og Fiskeridirektoratets sjømatavdeling i fellesskap bygd opp flere overvåkingsprogrammer. Disse har hatt som formål å framskaffe dokumentasjon om norsk fisk som trygg mat, til bruk både for myndigheter, næring og forbrukere, både nasjonalt og internasjonalt. Disse programmene fremskaffer også data av forskningsinteresse og vi vil i denne artikkelen gi en oversikt over arbeidet med metallene arsen, kadmium, kvikksølv og bly samt de organiske miljøgiftene PCB og DDT. Materialet av laks er hentet fra ni forskjellige lokaliteter langs kysten, fra Finnmark til Agder. Prøver av norskprodusert fiskefôr er tatt fra samtlige registrerte fôrfabrikker. Resultatene er hentet fra de overvåkningsprogrammer som NIFES har utført for Fiskeridirektoratet i 2002 og 2003. Til sammenligning har resultatene som ble funnet i perioden 1995 til 2001 blitt inkludert (Norsk Fiskeoppdrett nr. 6 2002). Ansvaret for videreføring av programmet for fiskefôr ligger fra 01.01.2004 hos Mattilsynet, mens overvåkning av fremmedstoffer i laks videreføres delvis gjennom NIFES sin Miljødatabase og delvis gjennom overvåkingsprogram i Mattilsynet. Resultatene viser at konsentrasjonene av metallene arsen, kadmium, kvikksølv og bly, samt DDT og PCB i laksefilet er lave sammenlignet med de øvre grenseverdier som er fastsatt for sjømat av EU og Codex Alimentarius. Konsentrasjonene av de toksiske metallene har vært lave og relativt konstante i perioden. Innholdet av PCB 7 i laksefilet har hatt en nedgang fra 1995 til 2003 på ca. 40%. Innholdet av metaller i fiskefôr viser små variasjoner i perioden, og med unntak av arsen er de lave sammenlignet med de øvre grenseverdier som er fastsatt av EU og implementert i Norge. EU økte grenseverdien for arsen i fiskefôr fra 4 mg/kg (88% tørrstoff) til 6 mg/kg i 2003 (gjeldende for Norge fra november 2004). Flere av prøvene

2 som ble analysert i 2003 hadde et arseninnhold som oversteg den økte grenseverdien. Dette skyldes sannsynligvis økt bruk av øyepål og kolmule i produksjon av fiskemel. Disse artene har et høyere arseninnhold enn andre industrifisk som anvendes til fiskemel. NIFES sendte allerede i 1999 et forslag til EU om at grenseverdien for arsen i fiskefôr burde økes til 10 mg/kg. NIFES arbeider gjennom et strategisk instituttprogram innen trygg sjømat finansiert av NFR, med analysemetodikk for ulike arsenformer, samt studier av forskjellige arsenformer på fisk. Studiene så langt støtter opp om forslaget om økte grenseverdier for arsen. Den dominerende kjemiske formen av arsen i laksefilet og fiskefôr (arsenobetain) er ikke toksisk. Laks ble inkludert i Miljødatabasen hvert år fra 2001, mens fiskefôr har hatt et årlig overvåkningsprogram i mer enn 10 år. Norsk fiskeri- og oppdrettsnæring er i stor grad en eksportnæring og produktene som produseres konkurrerer med en rekke andre produkter i det internasjonale matvaremarkedet. For å lykkes i de ulike markedene er det en rekke faktorer som har betydning. Ett viktig bidrag er at det fins dokumentasjon på at norsk sjømat er trygg mat. Det betyr i praksis at det må være dokumentert at innholdet av fremmedstoffer i sjømatmatproduktene er akseptabelt ut fra øvre grenseverdier gitt i internasjonale avtaler og lovverk. Slike øvre grenseverdier er basert på kunnskap innen forskningsfeltet næringsmiddeltoksikologi og kostholdsdata. Forskning, dokumentasjon og informasjon innen dette feltet har også en avgjørende betydning for å motvirke handelshindringer, og vil om det er godt arbeid også kunne være et konkurransefortrinn for fiskerinæringen. Prøvetaking Prøvetaking av laks og av fôr til laks ble utført av Fiskeridirektoratets inspektører. Det ble tatt prøver av laks fra et anlegg fra hver av de tidligere ni regionene i Fiskeridirektoratet, fra Finnmark i nord til Agder i syd. Anleggene ble plukket ut tilfeldig og det ble plukket ut forskjellige anlegg hvert år. Det ble tatt prøver fra fem fisk fra hvert anlegg, slik at det til sammen ble analysert 45 prøver av enkeltfisk i hver av undersøkelsene. Fisken som ble prøvetatt, var av slaktestørrelse og hadde stått i sjøen i minst trekvart år. Fisken ble filetert og en filetside av hver fisk ble tilberedt for analyse. Prøvematerialet ble deretter homogenisert. Homogenatet ble delt i to og en del ble brukt til analyse av PCB og DDT. Den andre delen

3 som ble brukt til analyse av metaller, ble først frysetørket, dernest homogenisert til fint pulver og oppbevart i lukkede beholdere inntil analysen ble utført. Antall fôrprøver som ble tatt ut i programmet avhenger av produsert mengde fôr. Programmet inkluderte cirka 600 fôrprøver i 2003. De fleste prøvene ble tatt av vekstfôr. Fôrprøvene ble analysert for mikrobiologiske-, kjemiske- og fysikalske parametere. Analysemetodikk Alle analysemetoder som er presentert i denne artikkelen er akkrediterte i henhold til EN-ISO 17025. Mer informasjon omkring de forskjellige analysemetoder kan fåes ved henvendelse til NIFES (se også Årsrapport 2003 Overvåkingsprogram for fôrvarer til fisk og akvatiske dyr som ligger på www.mattilsynet.no). Resultater og kommentarer Arsen Tabell 1. Innhold (mg/kg våt vekt) av arsen, kadmium, kvikksølv og bly i laksemuskel fra ni oppdrettsanlegg (n=45 pr. år). Øvre grenseverdier er gitt i den siste raden. Min.- og maks.-verdier i parentes. År Arsen Kadmium Kvikksølv Bly 1995 3,3 (1,7-4,7) <0,001 0,039 (0,021-0,052) < 0,01 1998 1,6 (0,55-2,9) <0,001 0,019 (0,008-0,038) < 0,01 2001 1,6 (0,55-3,1) <0,001 0,022 (0,015-0,037) < 0,01 2002 1,4 (0,90-1,9) <0,001 0,015 (<0,004-0,030) < 0,01 2003 1,6 (1,2-1,9) <0,001 0,030 (0,015-0,033) < 0,01 Øvre grenseverdi Ingen 0,05 0,5 0,2 Det analyserte arseninnholdet i filet av laks har vært tilnærmet konstant de siste årene med en middelverdi varierende fra 1,4 mg/kg v.v. til 1,6 mg/kg v.v (tabell 1). Oppdrettslaks er blant fiskeartene med det laveste arseninnholdet (se www.nifes.no).

4 Som et resultat av naturlige biokjemiske prosesser, forekommer arsen i det akvatiske miljø i et stort antall kjemiske former, både uorganiske og organiske. I dag er det identifisert og karakterisert mer enn 25 forskjellige arsenformer i miljøet. Data som angir de forskjellige kjemiske formene kalles specieringsdata. Spesieringsdata for arsen er av stor betydning på grunn av stor forskjell i toksisitet mellom de forskjellige kjemiske former av arsen. Dette sees klart når en sammenligner LD 50 verdiene for de forskjellige kjemiske formene (f. eks. er LD 50 for As (III) i rotter 15-42 mg/kg, mens arsenobetain har LD 50 på > 10.000 mg/kg kroppsvekt). Retensjonen av arsen hos mennesker er forskjellig fra fisk. Organiske arsenformer, som for eksempel arsenobetain, akkumuleres i muskel til marine organismer. Varmblodige dyr derimot, skiller raskt ut arsenobetain gjennom urinen. Tabell 2. Innhold av arsen, kadmium, kvikksølv og bly i fiskefôr (mg/kg prøve). EUs øvre grenseverdi i fiskefôr er gitt i den siste raden og baserer seg på et tørrstoffinnhold på 88%. År Arsen Kadmium Kvikksølv Bly 1996 0,13 (0,10-0,21) 0,07 (0,02-0,15) 0,11 (0,01-0,32) 1999 4,6 (3,1-6,6) 0,14 (0,05-0,32) 0,04 (0,02-0,11) 0,11 (<0,02-0,29) 2000 4,4 (2,9-8,7) 0,19 (0,09-0,51) 0,04 (0,01-0,09) 0,09 (0,03-0,34) 2001 5,4 (3,2-9,1) 0,15 (0,09-0,29) 0,04 (0,02-0,09) 0,07 (0,04-0,60) 2002 3,6 (1,9-5,6) 0,15 (0,04-0,36) 0,04 (0,01-0,06) 0,05 (0,02-0,26) 2003 5,8 (3,4-8,3) 0,23 (0,09-0,60) 0,06 (0,04-0,10) 0,08 (0,04-0,13) Øvre grenseverdi 6,0 0,5 0,10 5,0 Arseninnholdet i fiskefôr har vært relativt konstant i perioden fra 1999 til 2003 med unntak for 2002. Prøver analysert i 2002 viste et gjennomsnitt på 3,6 mg/kg, mens gjennomsnittet for de øvrige årene varierte mellom 4,4 mg/kg og 5,8 mg/kg. Arseninnholdet varierte fra ca. 3 mg/kg til ca. 9 mg/kg fullfôr. EU hevet i 2003 sin øvre grenseverdi av arsen i fullfôr fra 4,0 mg/kg til 6,0 mg/kg (88% tørrstoff). I 2003 var det likevel flere prøver av fullfôr som oversteg EUs øvre grenseverdi. Vårt synspunkt er at denne grenseverdien ikke tar nok hensyn til at industrifisk som brukes som fôringredienser (f. eks. kolmule og øyepål) har et naturlig høyt arseninnhold og at dette arsenet i stor utstrekning foreligger som arsenobetain. (se artikkel av Amlund og medarbeidere i Norsk Fiskeoppdrett nr. 9, 2004). Norge har derfor ved flere anledninger argumentert for at EU bør øke sin øvre grenseverdi av arsen i fôr til fisk til 10

5 mg/kg fullfôr. Dette begrunnes nettopp i at fullfôr til oppdrettsfisk består hovedsakelig av marine fôringredienser med et høyt innhold av arsenobetain som ikke er toksisk. Etter vår mening bør grenseverdiene for arsen i fullfôr basere seg på innholdet av uorganisk arsen som er de mest toksiske formene og ikke innholdet av total arsen. Denne anmodningen har EU foreløpig ikke etterkommet. Høyt arseninnhold i forskjellige sjømatprodukter har vært kjent helt siden Chapman rapporterte høyt arseninnhold i reker i 1926. NIFES sine studier så langt støtter opp om forslaget om å øke grenseverdier for arsen i fullfôr fra 6 mg/kg til 10 mg/kg. Kadmium Kadmium er blant de fremmedstoffene helsemyndighetene er mest bekymret for. Dette på grunn av blant annet grunnstoffets lange biologiske halveringstid i mennesker og observert morfologiske forandringer av nyrene ved forhøyet inntak over tid.. Det er da tilfredsstillende å registrere at laksefilet ikke bidrar til denne bekymringen. Alle undersøkelsene viste et kadmiuminnhold i laksefilet som var lavere enn 0,001 mg/kg (tabell 1). Dette innholdet er mindre enn 1/50 av den øvre grenseverdien som EU har fastsatt på 0,05 mg/kg i fiskefilet. Kadmiuminnholdet i fullfôr til laks viste en konsentrasjon som var mer enn hundre ganger kadmiuminnhold i laksefilet. I 2002 var konsentrasjonen av kadmium i gjennomsnitt 0,15 mg/kg med en variasjon fra 0,04 til 0,36 mg/kg, mens i 2003 varierte kadmiuminnholdet fra 0,09 til 0,60 mg/kg, med en middelverdi på 0,23 mg/kg (tabell 2). I 2003 oversteg en av de analyserte prøvene EUs øvre grenseverdi på 0,5 mg/kg (88% tørrstoffinnhold). Forskningen har vist at opptak av kadmium fra fôr til laksemuskel er svært lav (2-6%). I tillegg kan fullfôr til laks inneholde så høye kadmiumkonsentrasjoner som 5 mg/kg uten at en finner toksiske effekter på fisken. Grenseverdien for kadmiuminnholdet i fullfôr til laksefisk er satt til 0,5 mg/kg. Norge har tidligere foreslått overfor EU å øke denne grensen til 1.0 mg/kg fullfôr, nettopp på bakgrunn av de resultatene som er generert ved NIFES innen forskningsområdet fôrtoksikologi. Kvikksølv Kvikksølv har blitt viet stor interesse både når det gjelder stoffets økologiske påvirkning, samt analysemetoder til bestemmelse av grunnstoffets kjemiske former. Den store forskningsaktiviteten knyttet til kvikksølv i mat, og spesielt sjømat, skyldes de tragiske forgiftningsskandalene som har funnet sted hvor kjemisk industri har vært synderen. Kvikksølv finnes imidlertid naturlig i sjøvann både som organisk bundet kvikksølv (f. eks.

6 metylkvikksølv) og uorganisk bundet kvikksølv. Det er den organiske formen som er toksisk og volder bekymring (se Måge og medarbeidere, 2004. Norsk Fiskeoppdrett). Gjennomsnittsinnholdet av kvikksølv i laksefilet har variert fra 0,015 mg/kg (2002) til 0,039 mg/kg v.v. (1995) (tabell 1). Kvikksølvinnholdet i laksefilet er således lavt i forhold til den gjeldende grenseverdien på 0,5 mg/kg fiskemuskel som er fastsatt av EU og Codex Alimetarius for de fleste fiskearter. For fiskearter med lang levetid og høyt oppe i den marine næringskjeden er den øvre grenseverdien satt til 1 mg/kg. Kvikksølvinnholdet i norskproduserte fiskefôr har et gjennomsnittsinnhold som er lavere enn 0,1 mg/kg (tabell 2) og 0,1 mg/kg er også EUs øvre grenseverdi for kvikksølv i fullfôr til fisk. Norge mener at en grenseverdi på 0,1 mg/kg fullfôr bør kunne økes til 0,5 mg/kg fullfôr. Dette på bakgrunn av at Codex Alimentarius og EU har fastsatt en øvre grenseverdi i sjømat på 0,5 mg/kg våt vekt (for de fleste fiskearter). Fôrtoksikologiske studier på laks ved NIFES har vist at kvikksølvkonsentrasjoner i fullfôr på 0,5 mg/kg gir ingen toksiske effekter på fisken. I tillegg vil nye marine fôringredienser i fiskefôr, som for eksempel krill, blåskjell etc., kunne bli ekskludert med en unødvendig lav øvre grenseverdi. Bly Resultatene viser lave blykonsentrasjoner i alle undersøkelsene av laks. Blyinnhold i laksefilet er lavere enn metodens kvantifiseringsgrense (tabell 1). EU har en øvre grenseverdi for bly i filet av de fleste fiskearter (inkludert laks) på 0,2 mg/kg, og 0,4 mg/kg v.v. i noen fiskearter. Norsk produsert laks ligger lavt i forhold til denne grenseverdien. EU har en grenseverdi i fullfôr på 5 mg/kg. Gjennomsnittsinnholdet av bly i fiskefôr gitt i tabell 2 viser konsentrasjoner i 40 prøver fra 2002 som alle er lavere enn 0,26 mg/kg og for 2003 var den høyeste verdien 0,13 mg/kg prøve. Blyinnholdet i norsk produsert fullfôr er lavt og er under god kontroll når marine fôringredienser brukes. I tillegg er overføring av bly fra fôr til fiskemuskel lav og lavere enn det som er funnet for kadmium og kvikksølv. Landproduserte fôringredienser er mer utsatt for blyforurensning enn tilsvarende marine fôringredienser. Klorerte hydrokarboner DDT var et mye brukt plantevernmiddel i hele verden fram til at det ble et total forbud i mange land av stoffet fra ca. 1970. I Norge ble stoffet total forbudt i 1988. DDT er tungt nedbrytbart og oppkonsentreres i næringskjeden. Stoffet er fettløselig og lite løselig i vann.

7 Det regnes blant miljøgifter med global utbredelse. DDT og nedbrytningsproduktene DDE og DDD er målt og angitt som sum-ddt. Resultatene viser lave nivåer av sum-ddt i både laks og fiskefôr. Den høyeste verdien som ble målt i 2002 var 0,025 mg/kg med et gjennomsnitt på 0,015 mg/kg v.v., mens den høyeste verdien for 2003 var 0,030 mg/kg v.v. med et gjennomsnitt på 0,016 mg/kg v.v. (tabell 3). Verdiene er lave i forhold til verdien på 1,0 mg/kg matvare som enkelte land har satt som grenseverdi for å beskytte konsumentenes helse. Gjennomsnittinnhold av sum DDT i fiskefôr for 2002 og 2003 var i gjennomsnitt henholdsvis 0,021 og 0,023 mg/kg (tabell 4). Ingen av fôrene disse to årene overskred EUs øvre grenseverdi for sum DDT på 0,05 mg/kg i fôr. Tabell 3. Innhold (mg/kg frisk vekt) av sum DDT og sum PCB 7 i laksemuskel fra ni oppdrettsanlegg, ett fra hver av de ni regionene. Prøvene ble tatt i perioden 1995 til 2003 (n=45 pr. år). År Sum DDT (mg/kg) Sum PCB 7 *(mg/kg) Middelverdi Min.-maks. Middelverdi Min.-maks. 1995 0,022 0,012-0,036 0,017 0,01-0,026 1998 0,050 0,030-0,056 0,027 0,020-0,036 2001 0,012 0,010-0,024 0,016 0,012-0,027 2002 0,015 0,007-0,025 0,011 0,006-0,016 2003 0,016 0,008-0,030 0,010 0,005-0,021 * sum PCB 7 = sum av kongenere 28, 52, 101, 118, 138, 153 og 180 Poliklorerte bifenyler (PCB) PCB er en stoffklasse som omfatter 209 enkeltforbindelser som har fra 1 10 kloratomer i molekylet. Tekniske PCB-kvaliteter er høytkokende oljer med varierende klorinnhold, oftest 40 60 % klor. De ble brukt blant annet som isolasjonsmedium i transformatorer og annet elektrisk utstyr, som plastmyknere og som komponenter i hydraulisk væske og også i maling. PCB er tungt nedbrytbart, det klassifiseres som en global miljøgift og er ikke lenger tillatt brukt i den vestlige verden. Dog fins de fremdeler i produkter som ikke har gått ut av bruk. Stoffene er fettløselige og konsentreres i næringskjeden. På grunn av det store antall enkeltforbindelser er analysen av PCB vanskelig. Det er faglig enighet om å måle syv enkelt PCBer (PCB 7 ) og angi deres sum som et mål på generell forurensning. I tillegg er det 12 PCB

8 forbindelser (kongenere) som har såkalt dioksin-lignende effekt, og som har fått betegnelsen dioksin-lignende PCB, eller DLPCB. Disse forbindelsene overvåkes i både fiskefôr og laksefilet. Sum PCB 7 i fiskefilet var for årene 2002 og 2003 henholdsvis 0,011 mg/kg og 0,010 mg/kg v.v., verdier som er signifikant lavere enn de som ble funnet før 2002 (t-test, p<0,001). Nedgangen i forhold til 1995 og 2001 resultatene er på hele 40%. EU har ikke øvre grenseverdi for PCB 7 i matvarer, derimot har noen land nasjonale grenseverdier. For eksempel har Nederland grenseverdier i fisk for de individuelle PCB kongenerene (28, 52, 101, 118, 138, 153 og 180), med en sum på 0,6 mg/kg, mens Belgia har en grenseverdi for sum PCB 7 i fiskefilet på 0,075 mg/kg v.v. Det pågår for tiden er risikovurdering av de ikke dioksinlignende PCB i det europeiske mattilsynet (European Food Safety Authority, EFSA) og svar ventes i slutten av 2004. PCB anrikes i fiskens fettvev, og fet fisk inneholder derfor høyere konsentrasjoner enn mager fisk. Konsentrasjonene funnet i filet av laks er av samme størrelsesorden som det som er målt i makrell og sild. Tabell 4. Gjennomsnittsinnhold og konsentrasjonsområde av sum DDT og sum PCB 7 i fiskefôr (mg/kg prøve). Øvre grenseverdier er gitt i den siste raden. År sum DDT (mg/kg fiskefôr) Sum PCB 7 *(mg/kg fiskefôr) Middelverdi Min.-maks. Middelverdi Min.-maks. 1995 0,036 0,013-0,068 0,021 0,009-0,039 1998 0,023 0,005-0,064 0,019 0,009-0,047 2001 0,023 0,009-0,062 0,018 0,006-0,044 2002 0,021 0,005-0,031 0,014 0,004-0,022 2003 (n=20) 0,023 0,005-0,049 0,015 0,006-0,033 Øvre grenseverdi 0,05 *sum PCB 7 = sum av kongenere PCB 28, 52, 101, 118, 138, 153 og 180 Gjennomsnittsinnhold av sum PCB 7 i fiskefôr for 2002 og 2003 var henholdsvis 0,014 og 0,015 mg/kg (tabell 4). Innholdet av PCB 7 i fullfôr viste også en nedgang i perioden fra 1995 til 2003. EU har foreløpig ikke satt en øvre grenseverdi for PCB 7

9 i fullfôr til fisk. For PCB ser en således at det har vært en nedgang både i fillet og fôr gjennom perioden og dette må betraktes som gledelig. I tillegg til de miljøgiftene som har vært fulgt over lengre tid, har det i de senere årene blitt fokusert på andre organiske miljøgifter i næringskjeden, særlig dioksin (PCDD/F), dioksin-lignende PCB og polibromerte flammehemmere. Disse stoffene analyseres i sjømat og fiskefôr ved NIFES og resultatene kan finnes på Seafooddata - www.nifes.no For NIFES har det vært et viktig satsingsområde, sammen med Fiskerimyndigheter, å få bygget opp og utført større overvåkingsprogrammer for å dokumentere sikker sjømat. Vi håper og tror at denne virksomheten vil fortsette også etter de administrative endringer som har skjedd ved opprettelsen av Mattilsynet fra år 2004.