Innstilling fra utvalg nedsatt for å vurdere etablering av kiropraktorutdanning ved Det medisinske fakultet

I FAKULTET$STYRE DATO 0ZO. o~. Fakultetsnotat Til: Det medisinske fakultetstyret Saknr.: 02/4671 Saksbehandlere: Per Brodal og Silje Rem Oslo, 26. mars 2004 Innstilling fra utvalg nedsatt for å vurdere etablering av kiropraktorutdanning ved Det medisinske fakultet Fakultetsiedelsen nedsatte en arbeidsgruppe i oktober 2003 for å utrede om det er mulig og ønskelig å etablere en utdanning i kiropraktikk ved fakultetet. Arbeidsgruppen leverer nå sin innstilling. Forslag til vedtak: Fakultetsstyret gir dekanus fullmakt til å presentere saken for universitetsiedelsen, med tanke på å etablere kiropraktorutdanning ved Det medisinske fakultet. Etablering av kiropraktorutdanning forutsetter at studiet er fullfinansiert, hvilket innebærer at også nødvendige arealer og annen infrastruktur skaffes til veie ved friske midler. Vedlegg: Utvalgets innstilling

Innstilling fra utvalget for å vurdere etablering av kiropraktorutdanning ved Det medisinske fakultet Saminendrag Innstillingen tar opp de viktigste grunnene til at spørsmålet om å etablere kiropraktorutdanning i Norge nå er aktuelt. Hvis detfattes beslutning på helsepolitisk nivå om etablering, ser ut valget flere argumenter for at utdanningen legges inn under et medisinskfakultet. Hovedargumenter gjelder at utdanningen kan gjøres forskningsbasert og at den kan integreres i en tverrfaglig tilnærining til lidelser i muskel- og skjelettsystemet. I tilfelle etablering ved Universitetet i Oslo, skisserer utvalget en løsning hvor de tre første årene av studiet (Bachelordelen) i hovedsak kan være felles med medisinstudiet, mens de siste 2 årene (Masterdelen) forutsetter oppbygging avfasiliteter for klinisk utdanning som er delvis tverrfaglig og delvis spesifikt kiropraktisk. Etablering av et tverifagligforskningsmiljø innen muskel- og skjelettsystemet og tilfredsstillende klinisk utdanning vil by på de største utfordringene ved etablering av et kiropraktorstudiuni. Innledning Kiropraktorer er en av flere helseprofesjoner som behandler pasienter med lidelser i muskel- og skjelettsystemet. Syrnptomer fra muskel- og skjelettsystemet er det den norske befolkningen oftest oppsøker lege for, og det er den hyppigste årsaken til sykefravær og uføretrygding. Muskel- og skjelettplager er dermed en viktig årsak til redusert livskvalitet for befolkningen. Det er fortsatt mye uklarhet om hvordan man på best mulig måte skal kunne forebygge og behandle disse plagene som resulterer i betydelige utgifter for samfunnet. Det er også en heterogen gruppe av lidelser, fra de klart definerte sykdommer med strukturelle forandringer til lidelser uten objektive funn, men med betydelig reduksjon i livskvalitet og arbeidsevne. Ulike helseprofesjoner har til dels ulike forklaringsmodeller og tilnærminger til pasientgruppen med muskel- og skjelettlidelser, noe som nok delvis kan føres tilbake til for liten tverrfaglighet i utdanningen og senere yrkesutøvelse. Kiropraktikk har en hundreårig historie, og ble grunnlagt i USA. Norge fikk sin første kiropraktor i 1922, og i 1988 fikk kiropraktorene autorisasjon i Norge. Kiropraktor er en beskyttet tittel og har status som primærkontakt med selvstendig behandler- og diagnoseansvar. I dag er det ca. 300 praktiserende kiropraktorer i Norge, og mer enn 150 er under utdanning. 11999 vedtok Stortinget at det skulle iverksettes en forsøksordning der kiropraktorer og manuellterapeuter gis anledning til å sykemelde for kortere perioder, henvise til spesialist og rekvirere fysikalsk behandling. Kiropraktorene er en del av det norske helsevesenet og det er natu~-hg ~t en yrkesgruppe med autorisasjon også har utdanningsmuligheter i Norge. Blant annet er dette viktig for å sikre norsk kompetanse innen relevant fagutvikling og at norske helse- og utdanningsmyndigheter sikres innflytelse på kvalitet og innhold i utdanningen, slik at den i

er best mulig tilpasset behovene i norsk helsevesen. I og med at dagens kiropraktorer utdannes i utlandet får de lite kjennskap til norsk helsevesen før turnusperioden. Etter henvendelse fra Norsk Kiropraktorforening nedsatte Det medisinske fakultet et utvalg for å utrede om kiropraktorutdanning kan etableres ved Universitetet i Oslo. Utvalget har bestått av: Professor Per Brodal (leder) Professorstipendiat Anne Marit Mengshoel Professor Dag Bruusgaard Professor Eric Rinvik Professor Erik Bautz-Holter Professor Nina Vøllestad Utvalget fikk følgende mandat: Utvalget skal utrede om det er Ønskelig og mulig å etablere en kiropraktorutdanning ved Det medisinske fakultet i Oslo, og se på faglige og praktiske sider ved en eventuell etablering. Dette innebærer blant annet å se om og i hvilken utstrekning et slikt studium kan integreres i undervisningsoppleggetfor medisinstudiet. Utvalget har hatt fire møter, i tillegg til at noen av utvalgets medlemmer møtte representanter fra Norsk kiropraktorforening i et separat møte. Norsk kiropraktorforening har fått anledning til å komme med innspill, og Jakob Lothe fra kiropraktorforeningen deltok på deler av det siste utvalgsmøte. Etter å ha utarbeidet et forslag til integrering av Bachelordelen i medisinutdanningen, så utvalget et behov for å vite mer om organiseringen av klinisk opplæring og praksis. For å få innblikk i to ulike organisasjonsmodeller sendte utvalget noen av medlemmene på en studietur til Syddansk universitet i Odense og Anglo European College of Chiropractic (AECC) i Bournemouth. Erik Bautz-Holter, Anne Marit Mengshoel og Silje Rem reiste til begge steder. øistein Holm Haagensen (kiropraktor og utreder ved Ullevål universitetssykehus) var med på turen til B ournemouth. Mulige fordeler ved å etablere kiropraktorutdanning ved Det medisinskefakultet Under bestemte forutsetninger kan etablering av kiropraktorutdanning ved det medisinske fakultet bli et viktig bidrag til å styrke forskning, undervisning og klinisk virksomhet innen muskel- og skjelettsystemet i sin alminnelighet, og rygglidelser spesielt. Kiropraktorene benytter i dag behandlingsmetoder som er utbredt, men dårlig dokumentert (for eksempel manipulasjonsgrepet). Denne svakheten er imidlertid ikke særegen for kiropraktorer, men gjelder i større og mindre grad for mye av behandlingen som tilbys pasienter med lidelser i muskel- og skjelettsystemet. Et av problemene i dag er for sterk fragmentering av fagmiljøer og for liten tverrfaglig virksomhet. Fragmentering av fagrniijøer gjør at de er små og sårbare, og mangler kapasitet til å drive langsiktig forskning av tilstrekkelig kvalitet og omfang. Det kan sannsynligvis oppnås en betydelig gevinst hvis etableiiiig kiiopiaktoiutdamiiugeii brukes til å bygge opp et sterkt lverrfaglig miljø for forskning og klinikk innen muskel- og skjelettsysternet. I Odense foregår en viktig del av kiropraktorstudentenes khiniske utdanning i en tverrfaglig klinikk for 2

rygglidelser, som har greid å etablere forskning på et internasjonalt nivå. Vi ser altså for oss at man kan oppnå en samling av kompetanse i et svakt forskningsfelt hvor det dag likevel brukes relativt store ressurser. Det vil være naturlig å se oppbyggingen av utdanningen i sammenheng med den videre utvikling av Norsk ryggnettverk, men også videreutvikling av fakultetets egne relevante fagmiljøer (for eksempel allmenn- og samfunnsmedisin, anatomi, atferdsfag, fysikalsk medisin, helsefag, ortopedi og revmatologi). Vi ser altså muligheter for at også utdanningen av leger vil kunne styrkes ved oppbygning av et sterkt miljø for forskning og utdanning innen muskel- og skjelettsystemet. Den nære kontakten mellom legestudenter og kiropraktorstudenter, som følger av at de utdannes ved samme fakultet av for en stor del de samme lærere, vil kunne bidra til sikre at pasienter møtes av behandlere med en felles forståelse av deres problemer. Den nødvendige kommunikasjon mellom behandlere med ulik fagbakgrunn vil også lettes på denne måten. Flere av fagområdene og temaene innen kiropraktorutdanningen som ikke kan inkorporeres med medisinerutdanningen, vil være interessante å se i sammenheng med masterprogram i helsefagvitenskap og forskning ved Institutt for sykepleievitenskap og helsefag. Dette dreier seg for eksempel om emner som biomekanikk, funksj onsundersøkelse, fysisk funksjon og bevegelse, i tillegg til undersøkelsesmetoder og forskningsmetoder. I tillegg er det en stor overlapping mellom kiropraktikk og fysioterapi/manuell terapi med hensyn til ldiniske undersøkelsesmetoder og tiltak. Det er således en basis for å se synergieffekter av forskning og undervisning innen disse temaene. På sikt er det vel et spørsmål om disse utdanningene i større grad bør sees i sammenheng. På et mer overordnet nivå ser fakultetet det som et ansvar så langt mulig å bidra til at en norsk kiropraktorutdanning blir forankret i solide forskningsbaserte fagmiljøer. Dette er også et uttrykt ønske fra fagets representanter vi har vært i kontakt med. En slik forankring vil være en forutsetning for videreutvikling av faget. Det er også nødvendig for at kiropraktorene som yrkesutøvere skal kunne inngå i en naturlig sammenheng i norsk helsevesen. Det kan ellers være en fare for at yrkesgruppen blir stående på siden av utviklingen og videreføre praksis uten forankring i forskningsbasert kunnskap eller dokumenterte effekter. Hvor Ønskelig er det med kiropraktorutdanning ved Det medisinske fakuitet? På et overordnet utdanningspolitisk nivå kan det sannsynligvis reises spørsmål ved om etablering av enda en selvstendig helsefaglig utdanning er den riktige veien å gå i dag. Fysioterapeuter (spesielt de med manuell terapeutisk videreutdanning), kiropraktorer og ulike legespesialiteter undersøker og behandler for en stor del de samme pasientene med lidelser i muskel- og skjelettsystemet. Behovet for samhandling er stort, og møtes kanskje ikke optimalt ved etablering av enda et eget utdanningsløp som vil kreve betydelige menneskelige og materielle ressurser. Utvalget har imidlertid ikke sett som sin oppgave å forføige denne probiemstillingen. Et beslektet spørsmål er hvorvidt man allerede med dagens utdaimiiigskapasi tel gål iliol el overskudd av leger, fysioterapeuler og kiropraktorer. 3

Vi har i innledningen nevnt noen argumenter for at en yrkesgruppe med autorisasjon bør ha utdanningsmuligheter i Norge. Vi har også ovenfor trukket frem flere potensielle fordeler med å etablere kiropraktor utdanning, både i en videre sammenheng og spesifikt for Det medisinske fakultet. For det Medisinske fakultet er det selvfølgelig ikke bare snakk om fordeler for fakultetet, men at fakultetet ser et ansvar for at kiropraktorutdanningen forankres i miljøer med høyest mulig kompetanse innen forskning og klinikk. Spesielt er det vanskelig å se at kiropraktorenes høye krav til basalfagskunnskap kan imøtekommes like godt utenfor et universitet. Likevel er det klart at etablering av et 5-årig utdanningsløp selv med ekstern fullfinansiering som en absolutt forutsetning vil kreve at mange av fakultetets ansatte bruker betydelig tid og engasjement i planleggings- og implementeringsfasen. Modellerfor kiropraktorutdanning ved Det medisinskefakultet Bachelordelen felles med legestudiet? I dag tas 20 ernæringsstudenter opp hvert annet semester og har felles undervisning med medisinerne og odontologistudentene de første 3 1/2 semestre, d.v.s. til og med eksamen i fordøyelse/ernæring. I siste halvdel av 4. semester (4B) har medisinstudentene alene sin undervisning og eksamen i bevegelsesapparatet. Logistisk sett skulle det ikke by på store problemer å la inntil 20 kiropraktorstudenter følge Oslo 96 de 4 første semestrene på kull der det ikke er ernæringsstudenter. Hovedinnholdet i de 4 første sernestrene er: 1. semester: Innføring i human biologi, inkludert sentrale organsystemer (bl.a. bevegelsesapparatet) med vekt på sammenhengen mellom struktur og funksjon. Videre en blokk om Individ og kommunikasjon og en blokk om Samfunn og metode (bl.a. statistikk). 2. semester: Cellebiologi (med bl.a. organisk kjemi, biokjemi, genetikk, histologi-kurs og lignende). 3. semester: signalveier, sirkulasjon/respirasjon, blod/immunologi, nyre/syre-base: inkluderer blant annet innføring i nevroanatomi og endokrinologi, disseksjoner av thorax og histologikurs. 4. semester: fordøyelse/ernæring (4A) og bevegelsesapparatet (4B): med bl.a. disseksjoner av abdomen, over- og underekstremiteter, demonstrasjoner av ryggpreparater, histologikurs på GI-organer, gruppeundervisning på funksj onsundersøkelse av bevegelsesapparatet. Det er først i 7. semester i Oslo 96 at medisinstudentene får hovedtyngden av sin undervisning i nevrobiologi, samt all undervisning i Øre-nese-hals og øyesykdommer med bl.a. disseksjoner og demonstrasjoner av hode-, hals- og hjernepreparater. En mulig løsning for kiropraktorstudenter kunne være å følge ett kull medisinere de 4 føiste semestieiie og så hoppe ovei seiliestiene 5 og 6 og fortsette direkte I 7. sernester. Det siste semesteret i deres 3årige bachelorutdanning bør hovedsakelig vies fagspesifikke emner. Det bør legges opp til noe tilleggsundervisning gjennom hele bachelordelen, etter 4

modellen i Danmark. I Odense hadde studentene tilleggsundervisning i klinisk biomekanikk, som blir undervist av kiropraktorer. Det er vanskelig å gi for mange unntak til fellesundervisningen i og med at det vil føre til problemer for felles eksamensavvikling. På enkelte områder kan allikevel kiropraktorstudentene få et en erstatning til medisinstudentenes undervisning (for eksempel egen propedeutikk undervisning etc.). Det er viktig å se omfanget av den totale arbeidsbyrden for studentene, og det er klare begrensninger på hvor mye tilleggsundervisning man kan tillate. Masterdelen - to ulike modeller Det følgende bygger i hovedsak på gjennomgang av studieplaner og studiebesøk ved AECC i Bournemouth og Syddansk universitet i Odense. Mye er felles, men mye er også såpass forskjellig at det en velger å presentere alternative modeller med basis i erfaringene fra de to lærestedene. Utgangspunktet begge steder syntes å være at den kliniske undervisningen måtte ha et tilstrekjcelig kiropraktisk særpreg og at den måtte omfatte både diagnostikk og behandling. Hovedelementene i den kliniske behandlingen så ut til å være 1) klinisk biomekanikk, 2) klinisk diagnostikk, 3) radiologisk diagnostikk og 4) klinisk praksis. Det er naturlig å se gjennomføringen av disse i sammenheng. I prinsippet må det i bunnen ligge en medisinsk diagnose, som suppleres med en tilstands-/funksjonsvurdering og en behandlingsstrategi. På bakgrunn av dette iverksettes behandlingstiltak. Måten dette ble praktisert på var imidlertid svært forskjellig på de to stedene. I Bournemouth utdannet skolen i all hovedsak til en førstelinjetjeneste, hvor den kliniske virksomheten ble ledet av en kiropraktor og hvor pasientene enten kom direkte, eller var henvist fra primærlege. Skolen tok selv ansvar for diagnostikken, med mindre det forelå en situasjon som ble vurdert til å kreve videre utredning fra annet hold, for eksempel hos allmennlege eller spesialist. Skolen disponerte eget røntgenlaboratorium for supplerende undersøkelser, men brukte dette først og fremst for å avdekke eventuelle kontraindikasjoner for manipulasjonsgrep, som for eksempel tuinores, infeksjoner, eller andre skader på knokler. Til en viss grad disponerte de også mulighet for selv å gjøre laboratorieundersøkelser. Behandling i form av manipulasjoner, bløtdelsbehandling og trening ble iverksatt i skolens regi og lokaler. Ansvaret for utredning og behandling hvilte derfor helt ut på kiropraktisk kompetanse. Det samme gjaldt kvaliteten på undervisningen, med det forbehold at universitetet i Portsmouth hadde en endelig godkjenningsrett hva gjaldt innholdet i forhold til akademiske grader som bachelor- og master. I Odense foregikk studentenes kliniske praksis i en spesialisthelsetjeneste hvor leger, kiropraktorer og fysioterapeuter arbeidet i team. Pasientene ble henvist fra primærleger. Utredningen ble gjort gjennom en forundersøkelse hvor de tre faggruppene fungerte likeverdig, mens hvert kasus i prinsippet ble fulgt opp med et tverrfaglig møte. Studeiiteiie gikk iim i dette lilølisteiet, iiied veiledning fia uiidei viseie. Suppleieiide undersøkelser som MRI, vanlig røntgenundersøkelse og andre prøver ble eventuelt rekvirert. Videre behandling ble som regel gjennomført et annet sted, det være seg hos 5

kiropraktor, fysioterapeut eller kirurg. Det var for eksempel forholdsvis sjelden manipulasjonsgrep ble benyttet som terapeutisk intervensjon ved denne klinikken. Konsekvensen av dette ble at både pasientgrunnlag, opplæring og ansvarsforhold i forhold til pasienter ble forskjellig på de to stedene. Når det gjelder ansvaret for utdanningen, ligger denne hos universitetet i Odense. På bakgrunn av dette kan to organisatoriske modeller være aktuelle: A. En modell integrert i universitetssykehuset ( Odense-modellen ) Modellen kan ivaretas gjennom et undervisningssted som ligger mer eller mindre integrert i en allerede eksisterende poliklinikk med eget pasientgrunnlag og oppgaver, for eksempel en tverrfaglig ryggpoliklinikk. Ansvarsforholdende kan da ivaretas som i Odense, noe som trolig vil være en forutsetning for å få det plassert i sykehuset. Løsningen vil kunne gi god tilgang på pasienter, men trolig vil det være en viss siling av disse som vil gjøre klientell og oppgaver annerledes enn i primærhelsetjenesten. På den annen side vil utredningen kunne ivaretas på en god måte, og studentene vil få meget god innsikt i hvordan utredning og behandling på tverrfaglig grunnlag kan gjennomføres i helsetjenesten. I siste hånd vil direktøren ha behandlingsansvaret ved denne løsningen, og Det medisinske fakultet vil ha et helhetlig ansvar for utdanningsopplegget. B. En frittstående modell ( Bournemouffi-niodellen ) Den pasientrettede virksomheten drives da fysisk, faglig, organisatorisk og ansvarsmessig uavhengig av universitetssykehuset og Det medisinske fakultet. Sistnevnte vil imidlertid måtte ta et overordnet ansvar for kvaliteten på undervisningen. Pasientgrunnlaget vil bli mer orientert mot det som i sin alminnelighet er vil være kiropraktorens hverdag, men grunnlaget for samhandling og integrering i forhold til andre aktører i helsetjenesten blir antagelig noe svakere. Det kan også tenkes kombinasjoner i forhold til A og B. For eksempel kan man ha en delt klinisk funksjon hvor begge deler legges fysisk til universitetssykehuset, mens pasientgrunnlag og ansvarsforhold blir todelt. Det finnes også kanskje andre alternative løsninger. Under en hver omstendighet blir de valg man gjør viktig for profilen på utdannelsen, og kanskje også gjennomføringen av et slikt prosjekt. Utvalget mener at en klinikk som både ivaretar første- og andrelinjetjeneste, vil være det beste for å ivareta tveitfaglighet og relevant praksis. En førstelinjetjeneste kan eventuelt organiseres etter modell av de Odontologiske klinikker. Turnustjenesten kommer i tillegg til grunnutdanningen ved utdanningsinstitusjonen. Den er lovhjemlet og helsetilsynet har utarbeidet retningslinjer for dens innhold og gjennomføring. For å få autorisasjon må kandidaten ha gjennomført turnustjeneste, og slik som for medisin er turnustjenesten organisert uavhengig av utdanningsinstitusjonen. En sammenligning av Odense og Bonrnemoiith Utdannelsen i Bournemouth syntes å være klarere forankret i en kiropraktisk tenkning mens i Odense var inntrykket at utdannelsen i langt støiie giad ei basert på en tverrfaglig tenkning. Det fagspesifikke i kiropraktikk kan derfor synes å være vektiagt litt forskjellig på disse to utdannelsesstedene. Det Medisinske Fakultet er således ikke låst til en bestemt 6

profil for å få en akkreditert utdanning, men valget vil utvilsomt få betydning for studentenes fagidentitet. Med hensyn til den kliniske undervisningen var valg og fortolkning av undersøkelsesmetoder svært lik det en ser hos leger. I Bournemouth så vi at kiropraktorer brukte behandlingsmetoder som elektroterapi, massasje, avspenning, trening, og manipulasjon på liki~ende måte som det en ser brukt innen fysioterapi/manuell terapi. Dette viser at arbeidet med å utvikle en kiropraktorutdanning kan reise fagpolitiske spørsmål i form av hvor forskjellig utdanninger må være for å forsvare fagspesifikke profesjoner. Diskusjon og konklusjoner Uansett om det er usikkerhet og faglig uenighet om hvilke tiltak som alt i alt hjelper pasientgruppen med muskel- og skjelettlidelser best, vil i overskuelig fremtid kiropraktorer behandle en betydelig andel av pasientgruppen. Kiropraktorene er autorisert, og relativt svak vitenskapelig dokumentasjon av behandlingseffekt ved kiropraktikk er ikke særegent for dette behandlingstilbudet for muskel- og skjelettlidelser. I denne situasjonen er det mye som taler for at det etableres en forskningsbasert utdanning med tette forbindelser til basalfags- og kliniske miljøer. Vi har også trukket frem enkelte motforestillinger, både på et mer overordnet nivå og når det gjelder den ekstrajnnsatsen som vil kreves at ansatte ved Det medisinske fakultet i en planleggings og implementeringsfase. Hvis det imidlertid skal etableres en kiropraktorutdanning i Norge, mener vi utdanningen best ivaretas ved å legge den ved Det medisinske fakultet. En slik forankring vil kunne bidra til at det etableres et tverrfaglig forskningsmiljø rundt muskel- og skjelettlidelser med basis i eksisterende miljøer ved fakultetet, men med en betydelig videreutvikling av disse. Dette vil sikre at kiropraktorene bli integrert i et tverrfaglig behandlingstilbud i større grad enn de er i dag. Hvis disse intensjonene lykkes vil det kunne bety et betydelig l~ft for forskning og behandling av lidelser i muskel- og skjelettsystemet. Når det gjelder opplegg for utdanningen, mener utvalget etter drøftelser med representanter fra kiropraktorforeningen og det europeiske akkrediteringsorganet at de 2 ½ første årene kan ivaretas ved fellesundervisning med medisinstudenter. Sannsynligvis bør kiropraktorstudentene supplere med noe fagspesifikk undervisning (klinisk biomekanikk) i fellesperioden. Dette kan by på betydelige praktiske og organisatoriske problemer, men bør være mulig. Bachelordelen på 3 år avsluttes med et semester med hovedsakelig kiropraktorspesifikke emner. Masterdelen av studiet må inneholde det meste av den kliniske undervisningen i muskel og skjelettsystemets lidelser. Utvalget har drøftet ulike modeller, blant annet på bakgrunn av de ulike løsninger som er valgt i Odense og i Bournernouth. Utvalget ser det som mest ønskelig at studentene får erfaring fra både første- og andrelinjetjeneste før turnus. Studentene skal også skrive en masteroppgave. Den kami tenkes utføit i cii rekke relevamite forskningsmiljøer ved fakultetet. Institutt for sykepleievitenskap og helsefag 7

representerer en interessant mulighet. Emner fra deres masterstudier kan tenkes å inngå i kiropraktorutdanningens masterdel. I en eventuelt videre utredning-av en opraktorutdanningved UntversitetettOslo må~ hovedvekten legges på to områder: 1) å finne gode løsninger for den kliniske utdanningen relatert til muskel og skjelettsystemet. En viktig premiss må være å legge til rette for en tverrfaglig tilnærining 2) å etablere forskningsmiljø for grunnforskning og klinisk forskning rei atert til muskel- og skj elettsystemet. Et slikt forskningsmiljø må gi mulighet for forskning drevet av kiropraktorer i tett samarbeid med andre faggrupper, og bety en samling og styrking av fakultetets eksisterende forskning på dette området. På et tidspunkt vil det sannsynligvis være nærliggende at en diskuterer om det er behov for å samordne ulike utdanninger når det gjelder rnuskelskjelettlidelser. Utvalget har imidlertid ikke gått nærmere inn på den problematikken. Vi vil til slutt presisere noen sentrale forutsetninger for å anbefale en etablering av kiropraktorutdanning ved Det medisinske fakultet: En forutsetning bør være at det etableres et sterkt forskningsmiljø rundt muskel- og skjelettsykdommer hvor kiropraktorer er en av flere faggrupper som bidrar. En annen forutsetning bør være oppbyggingen av en tverrfaglig klinisk enhet med ansvar for utdanning innen muskel- og skjelettsystemet. En slik satsning vil utvilsomt kreve betydelig satsning både økonomisk og for mange av fakultetets ansatte. Bare hvis disse forutsetningene innfris kan man forvente at etableringen av en kiropraktorutdanning vil medføre en reell kompetanseheving til beste for den store gruppen av pasienter med lidelser i muskel- og skjelettsystemet. Oslo 26. mars 2004 JyJ,.. Professor Per Brodal (utvalgsleder) Professor Dag Bruusgaard ~ Professor Erik Bautz- Holter Professorstipendiat Anne Marit Mengshoel ~ ~ ~_/ /:~7 /2 ~/ 1/ ~ Professor Eric Rinvik Professor Nina Vøllestad 8